Smaken av sjokolade

Når man spiser en clementin, en god og saftig og akkurat passe moden clementin (eller klementin, det ser bedre ut om ti år men rart nå), kjenner man smaken lenge etterpå. Det første bittet er litt surt, de første sekundene er litt kjedelige, men så setter det seg en munnhulefyllende søt-sur smak som er god og som i tyggegummireklamen varer og varer. I flere minutter. Og sånn er det med mye mat. Gulrot er kjedelig å spise, men man merker etter å ha spist det hvor godt det likevel er. Brødskiver på samme måte: av og til må jeg nesten tvinge i meg den siste skiva med det samme pålegget (skinke, brunost, gulost – det går ikke i så mye annet), fordi jeg vet at jeg er sulten og fordi det vil smake godt etterpå. Men sjokolade?

Å spise kokesjokolade (eller bare vanlig sjokolade, men det er kokesjokkisen jeg holder meg til for tiden) er som å hele tiden gå glipp av den gode smaken. Som om man dreper den idet man smaker den. Man trenger aldri tvinge seg til å ta en bit sjokolade, men idet man har tatt denne biten, føler man for å ta en ny. Det er nesten som om man helst vil spytte ut igjen den første biten før den er svelget for å få plass til neste bit, nesten som om det ikke er noen vits i å svelge fordi alt godt er borte. Kanskje det er konsistensen: gleden over å knekke kokesjokoladeplater mellom tenna. Kanskje det er de tomme kaloriene, Kanskje det er den lumske dårlige samvittigheten man ikke trodde man hadde over å spise snop. Kanskje det er noe helt annet. Men faktum er at en plate kokesjokolade kan jeg spise på ti minutter og likevel ville ha en til fordi den første ikke var noe god. En pose klementiner kan jeg spise en hel dag og ikke ville ha dagen etter fordi jeg fremdeles har den gode smaken i systemet.