Hvilket språk snakker vi igjen?

Det er én ting Sverre rister på hodet over meg. OK, det er kanskje flere, men det er spesielt én ting jeg gjør som får han til å sukke, si ååååååå Jostein, be meg slutte osv. Han liker det ikke. Og i dag fikk jeg dommeren i basketkampen til å reagere på det også.

Det er ikke meningen. Eller, det er meningen men jeg prøver ikke å irritere eller forbause. For meg er det bare gøy. Helt sant.

Dommeren var amerikansk og snakket bare amerikansk engelsk på den litt brautende måten som bare ekte amerikanere kan. Hyggelig, for all del, men han var ikke typen til å se duknakket ut. Så da han snakket med vår benk i pausen måtte jeg selvfølgelig svare på den mest britiske engelske jeg fikk til. Og da han tilsynelatende ikke tenkte over det, kanskje han trodde det var en norsk aksent, kanskje han var vant til å snakke med briter – når han ikke reagerte, gjorde jeg det jeg gjør som får Sverre til å åååå-e.

Jeg begynte å snakke gebrokkent engelsk. Enslags italiensk engelsk, komplett med håndbevegelser og rar ordstilling. Jeg levde meg inn i rollen som en italiensk mann fra Roma, en som nettopp har kræsjet bilen med en annen mann fra Roma og nå prøver å finne ut av hvem som har skylden. Dommeren hadde ikke prøvd på annet enn å være hyggelig og gjøre det kjedelige en fjerdedivisjonskamp tross alt er, til en overlevelig affære. Når han spør om pengene han skal få, svarer jeg tilbake som om jeg ikke har noen penger, som 0m det "is nott posible, eh, i hav nåfing".

Han stoppet og stirret på meg, forvirret. Jeg skjønte etter noen sekunder at jeg ikke villa få ham til å skjønne hvorfor jeg er så ustyrtelig morsom når jeg snakker italiensk-engelsk. Så jeg satte meg på benken igjen og mumlet noe om at selv lillebroren min hater at jeg snakker sånn engelsk.

Tror ikke dommeren skjønte noe mer av det.