Hvor er du fra, da?

Mennesker må dele verden inn i båser. Det er sånn man tenker. Selv det å tenke er å sette grenser mellom ting, dele de opp, finne sammenhenger mellom disse delene, dele opp på andre måter, finne nye sammenhenger osv. Men det er kanskje mulig at man enkelte ganger deler litt for likt alle andre og for likt seg selv, samme måte omigjen?

T er eks-jugoslav. Jeg kaller henne bosnisk, men strengt tatt har hun aldri vært det. Og mer enn halve livet (and counting) har hun vært norsk. (Litt etter når man regner norskheten fra, selvfølgelig.) For meg er det T, bare, og nasjonaliteten eller oppveksten eller utseendet eller lunene eller hva som helst av det man fordomsbåssettende ser i sammenheng med nasjonalitet, alt sånt er bare staffasje. Tilfeldigheter, nærmest. Men likevel, er det ikke det folk ser?

For det er det absolutt alle spør henne om i løpet av de første minuttene de snakker med henne: Hvor er det du kommer fra, da? Hvor vokste du opp? Hvor er dine foreldre fra? Når kom du til Norge? Er du norsk, egentlig? Hvordan liker du deg her i Norge? Jammen heldig for deg at du kom til vårt vakre land, du kunne endt så mange rare steder...

Og er det et spørsmål T er lei av, en tilnærming til hennes, en båssetting av hvem hun er, så er det nettopp dette. At hun først må plasseres som enslags utlending, at hun først må komme med hele sin forhistorie før samtalen flyter videre. Ikke for det, slike spørsmål er sjelden vondt ment, det er bare det at man blir dritt lei etter hvert av å følge de samme sporene og settes i de samme båsene. Som med meg: jeg er fra Halden og bodde i Halden de første 19 årene av mitt liv og må altid Halden når noen spør meg hvor jeg kommer fra. Det er riktignok ikke like spennende som å si et utland, og det er sjelden den andre synes det er fantastisk at jeg har kommet meg til den vakre byen Oslo (vanligvis begynner de å snakke med blanke øyne om at de har vært i Halden en gang i to dager og at det var fantastisk der, festningen og havna og alt sammen) – men det er ikke haldenser jeg er lenger. Hvert skritt jeg tar, er vekk fra Halden; ikke fordi jeg vil vekk derfra nødvendigvis, men fordi jeg vil til nye steder, være på andre plasser, få helt helt andre impulser.Og T?

T er enda mer enn meg dritt lei av at hun settes i den samme båsen hver gang. Det er kanskje ikke feil bås, men det er en så gjentagende og så forutsigbar og for henne etter hvert kjedelig bås. Og det kan være, på et mer eller mindre ubevisst plan hos menneskene, en annerledeshetbås, en bås som står utenfor, bortenfor den båsen de selv er i. Det blir litt som å kåre en eller annen annerledesmann til Årets innvandrer: Årets innvandrer er ikke norsk og kan aldri bli norsk helt, men du verden så flott det er at han prøver.

For å kjenne T må man vite bakgrunnen hennes. Men det er ganske mye annet som står minst like langt foran bakgrunnen som hvor hun oppholdt seg sine første 11 leveår...