Olav Thon driver børsen, potensielt post factum

Olav Thon har kanskje en sønn! Og Nettavisen skriver om kravet fra den nå 51 år gamle mannen og navngir i motsetning til andre medier Olav Thon som den mulige faren. Og da blir det jo bråk, siden det ikke skulle refereres noe fra rettsaken. Selvfølgelig, ville ikke enhver i Thons posisjon føle seg forulempet? Men det geniale med hele saken er argumentasjonen til Nettavisens redaktør: "Vi mener det er åpenbart riktig å navngi når en av Norges rikeste personer blir dømt av retten til å avgi DNA-prøve i en farskapssak. Det kan være børsdrivende og har stor allmenn interesse."

Rett nok er jeg en grønnskolling børsmessig men det kan være *børsdrivende* at Olav Thon viser seg å ha et barn på si? Oslo børs går opp to prosent, eller ned to prosent, eller omsetningen dobles på grunn av disse spennende nyhetene? Wow. Hva da om Kjell Inge Røkke viser seg å ha et barn i Hellas? John Fredriksen en nevø i Sarpsborg? Jeg skjønner til nød, til ekstrem nød, at det kan ha noe å si for potensielle investorer at Thons imperium har en potensiell arving å slåss med, helt ut av det blå. Kanskje de regner med at den gamle mannen stryker med snart og at han ikke har andre arvinger enn sine aksjonærer og at han da selvfølgelig vil dele med dem. Men fader ta, skal sånne saker drive børsen fremover så er det ikke mye annet enn varmluft og egoistisk kapitalistposisjonering som styrer markedet. Og dette børsmarkedet skal være den øverste rettesnor for hva som er Sannhet og Riktig i verden... Phfui...

Fleinsopprus

Ville bare dele en liten Aftenposten-notis til, denne gang sakset fra Romerikes blad. På Eidsvoll kirkegård vokser det fleinsopp, og ungdom kommer helt fra Bærum for å trøfle opp disse russoppene. En ungdom sier: "Prisen er én krone for en sopp. En brukerdose er rundt 50 sopp."

Så om du ser meg komme på neste fest med to jordete bæreposer, er det ikke fordi jeg har blitt gal; eller, posene, dvs innholdet i posene, er ikke et resultat av min galskap, men årsaken til den forbigående galskapen vi kaller rus. Og om jeg tar små brune soppstengler opp av posen og knasker det mens andre bælmer øl eller gumler popkorn, bli ikke redd og forbarme deg ikke over meg. Jeg vet hva jeg gjør. Jeg har jobbet hardt for det. Blant gamle enker har jeg krabbet i flere timer, blitt jaget av klokkeren og blitt uthyttet av presten. Grønske på knærne har jeg og. Om du ser meg drømme vonde rusdrømmer mens jeg spiser soppen, er det naturlig, den vokser best i viglset jord og det sies at av ti sopper er det én som er erobret av et gjenferd fra en av gravene under, to som er full av tårer fra pårørende, tre som har blitt tråkket ned av gartneren og fire som er hele, gode og gir deg en rus som er halvparten så god som innsatsen. Det positive er at jeg føler meg som en ordentlig narkoman...

Ny mobildrøm

Det stod i dagens Aftenpost at Nokia har lansert en ny topp-telefon, N95 med GPS, 5 megapikselkamera og masse lagringsplass. Whui... Har alltid drømt om åp ha et kamera med GPS så alle steder man tar bilder lagres det automatisk og kan plottes inn på dataen etterpå. Tenk å ha en sånn telefon på en månedslang haiketur, for eksempel, bare reise rundt helt på måfå uten å vite hvor du er nesten - og så komme hjem og laste over bildene på google earth og følge reisa etterpå. Og alt dette med en dings som i utgangspunktet også kan ringes med... WOW... Så i nysgjerrighet søkte jeg nettet etter dene telefonen, måtte jo vite mer. Her er hva jeg fant.

N95 er en slags maske som kan hjelpe allergikere mot gress osv, men som tydeligvis har en større funksjon mot miltbrannbakterier og andre al-qaida-fantasmer i USA. Her er det et bilde av den også.
N95 er en bussrute på Long Island, New York.
N95 er betegnelsen på klimakteriske forstyrrelser, menopauseuregelmessigheter osv.
N95 er en bussrute i Sandnes.
N95 har noe med betaling mellom finansielle institusjoner å gjøre.
N95 har noe med... et eller annet teknisk å gjøre: The N95 amplitude is measured from the peak of P50 to the trough of N95. It should be recognised that measured in this way, N95 amplitude includes the P50 amplitude and P50 that of N35. It can be argued that baseline to peak measurements may be more meaningful. However, the P50 and N95 components may not be independent.

... Og til slutt, N95 har noe med en telefon å gjøre. Men vil man ha en telefon som konstant minner en om klimakterier? Og enda verre, om klimakterieproblemer?! Eller enda verre igjen, en bussrute i Sandnes! Med slike konnotasjoner er det kanskje like greit å kjøpe en vanlig telefon, en mindre påfallende en. Den jeg har nå er en Samsung uten modellnavn på, jeg aner ikke hva den heter. Det er kanskje like greit. Jaja.

Raringer og andre særinger

Det er alltid mer spennende med det som er uvanlig. Da jeg var på kreasjonistforedrag på Blindern, for eksempel, var det for å skjønne hva en kreasjonist egentlig tenker med ( –og svaret? Den religiøse delen av hjernen.), ikke å argumentere for eller mot. Det er egentlig ikke verdt bryet å diskutere med slike mennesker om sannhet er målet; om psykologi eller en god, usaklig krangel derimot er målet, er det nettopp slike mennesker man bør oppsøke. Jeg har alltid hatt lyst til å bli med på en muslimsk bønnestund (og angrer som en hund på at jeg ikke sa ja når etpar elever inviterte meg med en gang), jeg elsket å være på CPUSA (USA-kommunistene) sitt landsmøte, jeg leser gjerne de rareste avisnotisene først. Som de fleste av oss: en venn av meg som jobbet en stund i Nettavisen sa at hans artikler som handlet om helt uviktige men også svært bisarre ting, var avisens mest leste. Vi liker å være trygge på at vårt verdensbilde er det korrekte, og vi liker å se på andre rare verdensbilder. Men dette kan være farlig.

For om vi bare ser bisarre mennesker, hva slags bilde har vi da av hvordan mennesker er generelt? Og om vi ser på de Andre for å se dem nettopp som Andre, som noe helt annet enn det vi er selv, hva slags håp har vi om å nærme oss dem da? Når jeg oppsøker religiøse miljøer (eller har lyst til, i det minste, som regel overbeviser jeg meg selv om at jeg ikke har noe der å gjøre), vil jeg da ikke få inntrykk av at mennesker flest er religiøse i hodet og helt umulig å rasjonalisere med?

Alle medier søker de annerledese menneskene, de som lettest kan vises fram som spesielle. Hva skulle Kåre Jensen ha i frokost-tv å gjøre? Snakke om sitt lille dagligliv? Forholdet til kona? Den nye bilen? Men det er nettopp i disse dagligdagshetene at egentligheten utspiller seg, og selv den mest annerledese personen har akkurat de samme følelsene og lever med de samme menneskeligheten som Kåre Jensen gjør. Eller sagt på en annen måte: er det ikke vanligheten som gjør det annerledes annerledes, man skjønner ikke det siste uten på bakgrunn av det første, og man klarer ikke å identifisere seg med noen uten å godta deres normalitet på en eller annen måte.

De fleste mennesker er kjedelige. Men samtidig er det ingen andre enn du som gjør dem kjedelige fordi du ikke ser noe annet enn det du forventer. Særinger er spennende fordi du forventer de skal være det.

Statistikkhue

Akkurat nå legger jeg siste hånd på det store Universitas-verket: jeg har gått gjennom alle årgangene (holder på med 2005) og skrevet opp hvem som har skrevet hvor mye i hvert nr, i hvert år, til sammen. Jeg vet hvem som har skrevet mest gjennom tidene, og jeg vet at jeg ikke har skrevet så mye som jeg hadde håpet.
På Last.fm følger jeg nøye med på hvilken musikk jeg hører på, og om noen skipper en sang før den er ferdigspilt på min iTunes blir jeg til tider irritert, da logges den jo ikke i statistikken. Jeg har logget meg inn på diverse treninbsnettsteder for å logge antall rodde kilometer, antall løpte kilometer, antall timer trent, men ønsker meg nå som skrevet før en Garmin Forerunner 305 for å få enda flere statistikker og alt på egen maskin.
Jeg har skrevet statistikk for mine basketkamper og førte alt sirlig inn i en kladdebok. Jeg leste NBA-statistikk for fornøyelse, og gjør det delvis fremdeles.
Jeg har googlet norske stavemåter av utenlandske ord (tøtsj, skvåsj, bægg osv) og laget en stor statistikk over hvilke ordformer som forekom oftest. Begynte også å skrive en artikkel for Språknytt, men den falt sammen igjen, det var jo arbeid.
Da jeg var liten tok jeg og Geir alle bilene vi hadde, klistret små nummerlapper på dem og slapp dem utfor en planke som vi satte opp i stua. Konkurranse for å se hvem som kom lengst, på sammer måte som vi tok all legoen vi hadde og hadde konkurranse mellom de forskjellige fargene. Hvit vant hver gang.
Det hender jeg ønsker meg en pulsmåler for å telle alle pulslsg hele døgnet, laste dem ned på en internettside og la hele verden se alle mine slag, komplett med grafer og rekorddager begge veier...

Det hender hele dager fylles av utellelige ting. Enkelthendelser. Opplevelser. Men jeg vet ikke hvor mange de er, eller hvor ofte de kommer.

Blå tå

Jeg har fått en blå tå. Nærmere bestemt en blå tånegl. Og i går, etter baskettreninga, gjorde den fryktelig vondt, omtrent som en tann kan gjøre vondt, en dump, pulserende smerte. Hoven er den også. Tenkte å legge inn et bilde av den her, men det er sikkert begrensinger på hvor stygge bilder man kan legge ut, blogspot er amerikansk (google-eid) og ligger sikkert under sterke ytringsfrihetsbegrensende regler. Ikke pupper, ikke blå tånegler, ikke bilder av Bush i kompromitterende stillinger (som for eksempel stillingen som president).

Tåen er ok nå. T mente den ble blå (og er blå, men ikke vond lenger) fordi jeg ikke hadde klippet tåneglene på en stund. Men det skjønner jeg ikke, jeg har ikke klippet tåneglene på flere år, hvorfor skulle det føre til slike ting nå? De har liksom slitt seg ut, blitt filt av mot skokanten eller av vær og vind når jeg har gått barbeint, hvorfor skulle de ikke slipes av basket- og løpeskoene mine også? Er det en del av det å passere 30 (i mars neste år), hår her og der og tånegler som vokser ukontrollert, som ugress? Redd for å ødelegge neglsaksa om jeg bruker den til å sage av tåneglene, de har blitt tjukkere med tiden også, men jaja. Om det er det man må gjøre for å slippe å få blå tær.

På den annen side kan en blå tå gi deg omsorg og medlidenhet i akkurat passe doser, så jeg vet ikke...

Fingeroperasjon

Lenger ned her er det et bilde av meg med en skjev vikingfinger, Dupuytrens kontraktur. Nå har jeg fått operasjonstid. Om en måned skal jeg bedøves helt ned, splittes opp i venstrehånda, mikroskopopereres og så sendes hjem samme dag. En uke med hvile, FIRE uker uten basket (og trolig roing), kanskje like lenge uten skriving? Et stort arr i håndflate. Og dette er bare den første av flere sånne fingre: siden sykdommen ligger i systemet på en eller annen måte, de vet ikke hvordan, kommer den til å komme tilbake om to år eller førti, ingen vet det heller. Om ti år, kanskje, må jeg opereres igjen. Kanskje neste år, den andre ringfingeren er nå forstuet og ser ut som den har begynt å bøye seg. Kanskje bare tilsynelatende, men dog.

Det jeg gleder meg mest til er å våkne opp av narkosen. Geir fortalte hvor ruset han var da han våknet opp av sin lungeoperasjon, hvor godt alt syntes å være, hvor susete han var i hodet og hvor glad nesten lykelig han følte seg. Whui, se der er en hvit vegg, whui, så bra, wow, den er hvit, wowwow. Har aldri følt det sånn, ikke etter narkose, men skulle gjerne gjøre det. Faren er selvfølgelig da at man noen netter senere sniker seg tilbake til sykehuset for å stjele dette, hva enn det var, som ga en så vidunderlig rus – og man tar med seg feil ting og ender opp med å måtte opereres på nytt, denne feile tingen var farlig på en eller annen måte, og så blir man narkoseruset igjen og det hele begynner på nytt. En farlig galei, det der.

I verste fall får jeg heller klare meg med den skjeve fingeren, eventuelt kutte den av. Kan ikke risikere å bli narkoseavhengig heller.

Intelligent og intelligent, fru Blom

Var på foredrag med Paul A. Nelson (eller her) på Blindern i dag. Selsom opplevelse. Han forventet absolutt ingen støtte, sa han var vant til å få bare motbør og at han forfektet en kontroversiell tese. Ordstyreren, filosofiprofessor Nils Roll-Hansen, var så irritert på Nelson at han formerlig sydet. En gang vendte han seg mot publikum og klaget over at vi ikke var kritiske nok. Men, ærlig talt, det var ikke langt unna at Nelson sa så mye dumt at det føltes meningsløst å motsi ham. Det var det vanlige argumentet om irredusibel kompleksitet, om at en flagellus (var det det den het?) i kroppen var uforklarlig i sine enkelte deler og dermed ikke kan ha blitt utviklet men skapt. Dette argumentet har funnets siden Darwin, men mister stadig mark ettersom vitenskapen finner ut mer og mer: i begynnelsen var det øyet som var det irredusible, men det har de gått bort fra, det er for lett å skjønne at et proto-øye er bedre enn ikke noe øye.

Det var et argument med at vitenskap nødvendigvis må snakke om teologi, selv om de eksplisitt (meta-)benekter at det er en del av vitenskapen. Han mente at når Gould bruker mindre fungerende ting i naturen, som det er mange av, som bevis for at en intelligent skaper ikke kan stå bak det hele, så tar han utgangspunkt i en perfekt skaper. Det kan da også finnes en hit-and-miss-skaper som ikke alltid får til det han prøver på? Dette argumentet stemmer for så vidt, men hvem i alle dager snakker om en feilbarlig Gud i våre dager, når antikkens guder er borte? Dessuten er hele argumentet snikete. Goulds argument går rett mot kreasjonistene, de som mener at Gud skapte verden og at evolusjonsteorien er feil. Det er ikke noe problem å lage et lignende argument mot en hitandmiss-gud.

Alt i alt druknet alle gyldige innsigelser og innvendinger han hadde i en hel drøss tendensiøse og ensidige kvasieksempler som bare hadde det ene formålet å snikinnføre gud i vitenskapen igjen. Han virket som en relativt hyggelig mann, men at han ikke vedkjente seg dette endeformålet, og at han uansett aldri rikket seg en millimeter fra sin posisjon, aldri gikk inn i en debatt for å lære men for å vinne, gjorde ham nokså uspiselig. Som da han spurte en professor som hadde stilt ham et kritisk spørsmål: "Er det LOGISK MULIG at det kunne tenkes at det muligens ikke er til å se bort fra at det ikke er umulig at en intelligent skaper er en mulighet som må undersøkes i dette tilfellet?". Omtrent ordla han seg, og vi i publikum måpte litt over at han på denne måten mente å vinne en viktig seier. Gud i seg selv er en logisk umulighet, hvordan skal da nettopp en teoretisk logisk mulighet gi støtte til hans syn? Kvasi alt sammen, kvasivitenskap og kvasiærlighet overfor egne argumenter.

En annen stor ting hang sammen med mine basketknær. For lenge siden hadde jeg en periode vondt i knærne av all spillingen. Da jeg gikk til legen mente han det var, skal vi se, slå opp i boka, vondt her ja, Sinding-Larsen. Der andre hadde Schlatters, hadde jeg Sinding-Larsen. På seminaret var det en mann som tok ordet som presenterte seg som det, Sinding-Larsen. Han virket, på godt og ondt, som en innavlet akademiker. Jammen ikke rart knærne var vonde.

På utallige oppfordringer

...ville jeg bare, siden de har truet meg til det, få lov til å takke av hele mitt hjerte og hele min sjel, de elevene jeg hadde på Bjertnes vgs i fjor fordi de gjorde meg til den jeg er i dag. (Om det er en god ting er et åpent spørsmål.) Spesielt vil jeg få takke Kristoffer Hovland og Snickers, som han kaller seg, de to elevene som kanskje mer enn noen andre har funnet meg på nettet og sendt meg mail og til og med lastet ned skype for min del, og kommet med dulgte hentydninger i alle medier de kommer over. Igjen, takk og takk, uten dere hadde jeg trolig lært mindre om livet. Noe som jo er en god ting. Lære om livet, mener jeg. Skulle bare mangle.

Fotballspyttbilder

Spytting er noe herk. Gjør man det selv, har man gugge i halsen, gjør en annen det, for eksempel en som passerer en på gata, eller en tilhører på deg når du holder tale, er det direkte uhøflig. I minste fall. Det er noe i nærheten av et universelt signal: å spytte mot noen er uhøflig, å spytte på noen er en direkte utfordring og mer enn uhøflig. (Trolig finnes det steder hvor det har motsatt, dvs lykkebringende effekt, som når skuespillere brekker hverandres bein metaforisk i teateret, men det er i så fall ikke mange steder.)

Et unntak er idrettsutøvere, fremfor alt fotballspillere. Der er det kutyme å harkle og spytte, og da Zidane og Beckham spydde på banen, var det tøft og schtili, ikke uggent og ekkelt. Baseballspillere spytter brune snusklumper. Men spytter alpinister, hoppere? Svømmere? Amerikansk fotball? I innendørsidretter er det bare uggent og ekkelt. Det må være noe med fotball, noe med spillets sjel eller fotballkulturen, som har gjort det mer enn godtatt å spytte. En manneting, kanskje. (Spytter kvinnelige fotballspillere?) Eller en utfordrende, halvbevisst provoserende ting. Eller at fotballspillere generelt er for korte i skallen i å skjønne de mest basale sosiale regler. Eller at de alle sammen har blitt allergiske for gress som en yrkesskade...

Men enda lenger ned på denne "skjønn-sosiale-koder"-rangstigen må sportsfotografene stå. Jeg vet ikke når det begynte, kanskje i år, kanskje fem år siden, men det slo meg i dag at det har blitt helt vanlig å avbilde fotballspillere, store fargebilder, gjerne på lett synlige steder, mens de spytter. Like før Kjetil Rekdal gikk av, ble han avbildet i Aftenposten med spyttklysa mellom leppene, som et prosjektil. En annen norsk spiller fikk for ikke lenge siden trynet sitt brettet ut i avisa med en spyttklyse som flerret lufta som et lyn fra munne og nedover, guggete, snørrete spyttslim som nettopp hadde forlatt munnen og i neste øyeblikk tilsynelatende ville klistre seg fast til gresset, eller neda bedre, til spillerens egne lår.

Hvilken idiot er det som har fått det for seg at det er et godt bilde å klare å plåta en mann idet han spytter? Er det fordi det skjer så lite på fotballtreninger at de tar den actionen de kan få? Og hvilke enda større idioter er det som har fått det for seg at denne første idioten hadde rett? Er det fordi fotballfans er så lavpanna at enhver kroppsfunksjon fra deres helter er gøy? Hadde det vært et genialt karrieredrag av en fotballspiller å bæsje på seg under en kamp, hadde han blitt elsket av fansen, hadde bildet av det brune blitt årets bilde?

Spytting er noe herk. Men det er mulig det er godt det finnes sosiale arenaer hvor man kan harke ut herket.

UDI-film

Var på kinovisning av Intervju i dag, en dokumentarfilm om UDI og deres arbeid. Flott flott film, i mangel av bedre ord, tankevekkende og personlig og sosialerotisk uten å bli sosialpornografisisk, om man skjønner distinksjonen. Men jeg vil snakke om menneskene her, ikke filmen. Som NOAS-mannen (leder Morten Tjessem) som i sitt innledningsforedrag av en eller merkelig grunn la armen på stollenet bak psykologen (Nora Sveaass) ved siden av – hun så ikke ut til å like det. Eller at han hadde en liste med dypsindige kommentarer å komme med, prefabrikert: enten gjentok han floskler om at det er viktig å høre på asylsøkerne (floskler fordi det er selvfølgelig, alle sa jo det) eller så kom han med en historie om hvordan UDI ikke hadde visst at Muhamad og Mohammed var to forskjellige transkriberinger av samme navn fra arabisk ("ikke typisk, men et eksempel" – ikke viktig eller belysende, og trukket i tvil av de UDI-ansatte som var der; med andre ord først og fremst en god historie, prefabrikert), eller som han sa i sluttkommentaren: Graden av innsikt er omvendt proporsjonal med hvor sterke meninger som finnes der ute. Jepps. Eller advokaten som belærte forsamlingen om den menneskelige psykologien: under UDI-intervjuet av asylsøkeren veksler den UDI-ansatte mellom avhør og intervju, og det makter ikke den menneskelige psykologi å ta inn over seg. Avhør, intervju, avhør, intervju, det blir for mye det. (Som den fornuftige psykolog hintet om: det er mange parametre her, og dette dilemmaet er bare et, riktgnok stort, blant flere.) Eller den irakiske asylsøkeren som var filmens godhistorie, han fikk innvilget oppholdstillatelse og ble så glad at han klemte alle i rommet og til og med kysset et bilde av kongeparet; han var i salen og da han reiste seg for å motta applausen, var det ingenting som passet bedre enn at han ga en klem til regissøren der og da. Og en dame ved siden av meg halvhvisket til sin egen nabo at ja, han var en koselig fyr, å, han var god. Underlig hvor fort vi feller dommer: ville den nigerianske mannen som fikk avslag ha vært like go' om han hadde fått bli heller enn å få avslag for så å rømme fra asylmottaket? Dokumentarkinomannen som virket å ha alt han skulle si skrevet opp på forhånd, men bomme med pausene i setningene slik at han likevel føltes klomsete og vinglete. Haakon Børde som var den eneste i salen dokukinomannen visste navnet på, og også var den eneste som hadde en stemme og en diksjon som fikk deg til å stoppe opp i tankeflukten og virkelig høre på det han hadde å si som om det skulle være en Sannhet. Dagbladets debattredaktør (hvor lenge har han hatt skjegg?) røykende utenfor utgangen – enten gikk han tidlig fordi han trengte en røyk, eller så røyket han utenfor fordi han ikke hadde billett og ville høre hvordan det var. Eller så hang han bare. Minst en gammel universitass, sikkert tretti fra Underskog. Mennesker, mennesker.

Og jeg? Satt helt stille, som jeg alltid gjør på kino, så på menneskene og smilte skjevt, av dem eller av meg selv, vet ikke. Lo av filmen. Gråt av filmen, selv om jeg gjorde mitt beste for å skjule det. Lurte på hvor stor del dette var underholdning, hvor stor del var å se/bli sett, hvor stor del var innsyn i en annen verden. T har vært gjennom den verden, og vi snakket lenge og intenst da jeg kom hjem, men hvor mye innsyn får man? Når tar emosjonalismen overhånd? Om mannen fra Irak ikke hadde fått bli, hadde jeg sett annerledes på UDI da? Hvor stor del av mitt bilde av UDI bygger jeg på 2 1/2 år med fem asylsøkerskjebner komprimert ned til en snau time med stemningsfull pianomusikk i bakgrunnen?

For øvrig løp jeg en drøy halvtime til morgenen i dag. Uten at det har noe å si i den store verden, selvfølgelig, men det er bedre enn å ikke gjøre det.

Morgenløpetur!

Under over alle under er det kanskje ikke, men det føles ikke så langt unna. I dag stod jeg opp, tok på meg shorts, treningsjakke og mine funklende nye joggesko, og løp meg en 25-minutters løpetur! Har forsåvidt sagt jeg skal gjøre det "i morgen" ganske mange kvelder nå, og det var kl 9, ikke akkurat ved soloppgang (ikke før om en måned eller to, i alle fall, men det er det jo på den annen side kaldt), og det gikk heller sakte – men det var løping sammenhengende og det var før jeg var ordentlig våken. Så jeg tar det som en seier.

Selv om jeg ikke klarte å løpe oppover noe særlig, ankelen er stiv og det å sette hælen nedi i oppoverbakke er fotselvmord og ser bare rart ut. Og jeg følte meg utkjørt halvveis men bedre til slutt; den viktigste treningen er å venne kroppen til kontinuerlig innsats i motsetning til basketens eller til og med roingens stadige hvilepauser. Og løp i en ti år gammel shorts som er tynnslitt der hvor alle bukser tynnslites først, og som minner mer om Syden-ferie-haloi enn seriøs trening. Treningsjakka var derimot fylt av merker: kondis.no, Den norske maratonklubb osv; desto mer pinlig at en knapt nok halvtrent dame løp fra meg. Lot henne selvfølgelig gjøre det, ville ikke ydmyke henne heller, men likevel. Men kanskje verst av alt var at jeg hadde putesveis, sovefrisyre, at håret stod alle veier på en sånn måte som ikke er stilig uansett hvilken vinkel du ser det fra. Så jeg løp i parken, gjemt av trærne.

Men jeg kom meg gjennom. Neste utfordring: løpe i morgen også. TRETTIfem minutter!

Åttitallskameratene

Det er en ting å ha eldre slektninger som liker åttitallsmusikk. (Jeg slapp såvidt unna og kom meg uansett tidlig over på tidløs musikk.) Tante liker Bon Jovi, onkel liker David Hasselhoff, storebror liker Cutting Crew og en kusine liker A-ha. Det er en ting emd mennesker som har vært i puddelrockfengselet men som nå er blitt tjue år eldre og om ikke innser at de tok feil, så i det minste har funnet seg annen musikk å henge seg opp i også. Åttitallet var for dem en fase de aldri blir ferdig med, siden det var deres ungdom, men de behandler den ikke som annet heller.

Det er en annen ting når hele familier er støkk på åttitallet og ikke ser noen utvei. Da T kom til Norge med familien, hadde 90-tallet nettopp begynt og deres gamle hjemland var iferd med å falle fra hverandre. Nå femten år senere er det seks land: Slovenia, Kroatia, Serbia, Bosnia & Hercegovina, Makedonia og nylig også Montenegro. Eter hvert blir kanskje også Kosovo og til og med Vojvodina selvstendige stater, og Balkan lever virkelig opp til sitt navn. Det er en ting å ha kommet seg over sin ungdomstids artistforelskelse når man har holdt seg på samme sted og kan se både gamle helters fall og nye helters oppkomst. Det er noe annet når ens eget land er borte for alltid, og alt man har av kultur som forbinder en med det, er enten kultur fra nye stater man ikke lenger identifiserer seg med eller gammel kultur som ikke lenger utvikler seg. Og for de som er rundt?

Ts familie, og til dels T selv, hører på og nyter åttitallsmusikk i fullt alvor fordi det er og alltid vil være det gamle Jugoslavia og fordi det er deres oppvekst og ungdom. Det er som om jeg som nordmann skulle flytte til hellas og resten av livet høre på Franklin (Bombadilla Life) siden deres åttitallsmusikk er den eneste som kan stå for den kulturen jeg for alltid vil ha bli satt ut i livet til. T hører på Crvena jabuka og Djordje Balasevic. Balasevic er riktignok fremdeles aktiv og har en fantastisk historiefortellerstemme som gjør at selv jeg skjønner mye selv uten å få med meg mer enn noen få ord her og der, men han har også laget åttitallssoundsanger som renner over av åttitallslyder jeg hadde håpet å slippe unna for lenge siden.

Når T og jeg besøker hennes familie, eller de oss, hender det ganske mye oftere enn i min norske familie at de setter på musikk eller begynner å synge eller – til og med! – spontant tar en liten dans. Og alltid når de synger eller kommer i sentimental modus, er det alltid åttitalls- eller til nød søttitallssanger de lar seg rive med av.

(Akkurat nå hører jeg på en strykepompøs, svulstig åttitallsversjon av Bob Marleys Redemption Song: Pesma Slobode med Bajagi & Instruktori. La oss kalle det uvant.)

Jugoslavia var et musikalsk kraftsentrum på åttitallet, med mange gode artister som stort sett sang på serbo-kroatisk og dermed gjorde furore stort sett bare i jugoslaviske områder. Det er ikke vanskelig å finne artister å mimre om hvis man vil mimre på serbo-kroatisk. Problemet er bare at man _må_ mimre om man vil synge på serbo-kroatisk: det språket finnes ikke lenger. Og at det jo er det språket de har lært på skolen og brukt de første tretti årene av sine liv...

Kunstutstillingsopplevelse

Var på kunstutstilling i går. Gratis mat og sjampis og masse mennesker, stod det det skulle være. Da vi kom fram, til en fansi restaurant i Bygdøy Allé, var det ikke sjampis, men hvitvin, og ikke noe mat i det hele tatt. Alle menneskene stod utenfor døra og bildene hang på veggene bak bord, alt i alt kanskje 10 malerier, og ikke flere ark som beskrev hvert bilde og hvor mye de kostet. Menneskene var enten sabbete kunstnertyper eller oppstæsja damer eller sabbete ikke-kunstnere, som T og meg. Vi kom i snakk med en gammel bekjent, Steinar jeg jobbet sammen med i bokbyen i Fjærland. Alt vi fikk oss til å gjøre var å mobbe maleriene. Med hvert vårt vinglass (sjampisglass hadde gort seg bedre, ja) mente vi at det ene bildet hadde for myke farger, det andre lignet for mye på et fotografi, det tredje var abstrakt og i bunn og grunn rimelig uforståelig. Rundt oss surret de subbete og de oppfjongede og brydde seg enda mindre om kunsten enn oss, stod heller utenfor og røykte og drakk og så an hvem som var her og om det var muligheter for noen nye bekjentskaper.

Lukten av den kjære

Det er ikke utseendet som er det viktige i valget av partner. Det er ikke størrelsen på lommeboka eller andre ting. Det er ikke formen på ørene eller lengden på håret eller bredden på rompa eller mengden krmelj om morgenen. Alt dette er bare sekundære trekk, trekk man nærmer seg på grunn av eller fatter interesse på grunn av, men de er ikke annet enn tv og fantasier så lenge lukta ikke er en del av bildet. Det er ikke for å lukte godt at man parfymerer seg før man skal på byen, men for å skjule lukt som ville ha tiltrukket noen, men avstøtt andre. I den forstand er det skjebnebestemt hvem som passer samme: enkelte lukter vil du aldri kunne nærme deg noe særlig, andre vil du aldri kunne fri deg fra.

At T er pen og kul og smart og nesten like god som meg i basket og alt sånt er ikke det viktige. Det viktige er at hun lukter som hun lukter. Alt annet er ren bonus.

Høstværangsttanke

Det er aldri så kaldt i september som en tror. I år har det vært enda varmere enn vanlig, men det slår aldri feil at man hvert år lider seg gjennom varme gensere og tjukke sko bare fordi man vet at vinteren snart er her, og frykter at den kommer med det første. Heller litt for varm enn litt for kald, hein? Så man svetter i hele september av frykt for å fryse, litt på samme måte som man fryser i hele april fordi man nekter å la de minste solstrålene slippe unna etter en lang vinter. Ouf, den trege menneskenaturen som prøver å være rask og ta ting på forskudd og dermed ikke lenger vet hvor den er i øyeblikket.

Å mangle ord

Den gugga i øynene, de tørkede tårene eller hva det er, den brunsukkeraktige sprø tingen, heter krmelj på bks. Du har krmelj i øynene, sier T og stryker det ut. Krmelj. Tilbake er det helt umulig. Hva er det norske ordet for denne gugga? Hva kan jeg si når jeg ser det i Ts øyne? Eller noe annet språk? Det må da finnes, det finnes alltid ord for noe, i alle fall på de store språkene, men selv om det skulle finnes, må det også være et ord som er i bruk. I motsatt fall er ordet dødt for menigmann og gir lite kommunikativ mening. Og når det er kommunikativt dødt, er det en blindsone i kommunikasjonen. (Rar setning, men du skjønner hva jeg mener.) Det norske ordet for krmelj finnes ikke i mitt vokabular, og dermed kan jeg ikke snakke om det på samme måten: "Ø, du har.. sånn greie i øya...". Kan ikke snakke sånn, både høres og føler meg dum, og unngår dermed å snakke om det. Og når bks-ordet er så kronglete å uttale, krmlj sier T, helt vokalløst, unngår man det også. Til slutt er selve fenomenet dyttet langt bak i bevisstheten, det blir noe man på et nivå vet er der, men aldri tenker på eller snakker om og dermed til slutt i praksis glemmer. Fortrenger fra ens egen virkelighet.

Om ikke annet er dette et godt argument for å lese ordbøker. Og å finne ut hva krmelj er på norsk.

Å lære et nytt språk

Den verste tiden når man lærer et nytt språk er perioden mellom "Oj dette er spennende tenk å kunne dette rare språket" og "Oj dette er gøy nå behersker jeg det viktigste". Dvs den perioden jeg er i nå. På BKS-forelesning er det genialt så lenge foreleseren snakker BKS til de innfødte BKS-erne, vi norske skjønner knapt kvartparten selv om vi kjenner temaet, og alt er uklart og drømmeaktig. Jeg nyter å sitte der og angripe snakkingen som en gåte jeg foreløpig ikke skjønner noenting av. Så fort vi går over til engelsk (eller norsk) og skal forklare alt sammen, pedagogisk og sakte med innlagte testspørsmål til salen, blir det skole og slit og både uspennende og vanskelig. Når man skjønner litt og skal hamres inn denne gamle kunnskapen sammen med små biter av ny, blir språklæringen et arbeid som alt annet. Magien forsvinner, om jeg får bruke store ord.

Akkurat nå sitter jeg hjemme og hører på kroatisk radio i bakgrunnen og skjønner bare et og annet ord, men får inn musikken i språket, følelsen. Samtidig leker jeg med Before you know it, en språklærehjelper som er standard men så individuell at den ikke trenger å være påtrengende pedagogisk. Kan med stolthet skryte av at jeg nå kan 14 dyr på kroatisk, blant annen fugl og bjørn. Kakkerlakk har jeg fremdeles litt problemer med, men det får skrives på den moralske kontoen: så stygge dyr er det uestetisk å kunne for godt.

I morgen er det BKS-seminar (eller torsdag, har ikke sjekket), og jeg kommer ikke til å ha gjort leksene. Men nå snakker de om Mack the knife på radioen, om Brecht og Weil og Sinatra og Armstrong, og jeg kommer til å ha en vag kunnskap om tysk-amerikansk kulturarv...

Hårtørkteknikker

En gang ropte en venn av meg, helt ut av det blå, i ren og skjær og tydeligvis lenge oppspart undring: Har du sett det, menn tørker håret først når de går ut av dusjen! (Hun var ingen mann, nei.) Ja, tenktre jeg, men sa ikke noe, er det ikke det alle gjør? Jeg tørker alltid håret først, rister det om det er langt nok til det, ruffler det med håndkle, får det så tørt som mulig før jeg engang vurderer å gå videre til skuldrene. I motsatt fall ville jo vann fra håret dryppe ned på de samme skuldrene og gjøre den alt utførte tørkingen til noe nesten overflødig, siden den må gjøres på nytt. Dessuten får da håret lengre tid på å tørke helt slik at det ikke blir til is om jeg skal ut i vinterkulda, eller blir deformert om jeg dusjer før jeg legger hodet på puta. Hvorfor skulle jeg ikke tørke håret først? Og likevel var denne vennen paff og undrende over denne mannlige skikken. Og når jeg tenker meg om, ja, T kommer alltid ut fra badet med håndkle rundt håret. Men betyr da det at hun ikke tørker det før til slutt? (Notat til selv: spør henne.) Og kvinner med kort hår, eller menn med langt, hvordan gjør de det? Er det en kjønnsting, genetisk innebygget hårtørkningsrekkefølge, eller en sosiologisk ting, europeiske kvinner tørker håret til sist siden madam Pompadour gjorde det, skikken har spredd seg fra det franske hoffet som skarre-r har gjort det – eller er det tvertimot en praktisk årsak bak? Men jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvorfor det skulle være bedre å bruke kvinnerekkefølgen på hårtørking?

Kanskje det er et spørsmål i samme kategori som et jeg hørte som liten og aldri har kunnet glemme: bruker menn sjampo på skjegget? Hm... Selv som mann med skjegg nå skjønner jeg hvorfor de mennene jeg hørte om for lenge siden humret og ikke svarte direkte...

Dingsebomseri

En av de store nettavisene, jeg tror det er Aftenposten, det er den jeg leser, har de noe som heter dingsefredag, en artikkelserie hvor de tar for seg, eller bare nevner, nye dingser som er kommet i handelen. Halvparten av dingsene har en usb-utgang. I A-magasinet har de samme bakerst, med mer eller mindre bisarre nye dingser som ingen trenger. Uten unntak er min første reaksjon på disse tingene WOW, en sånn vil jeg ha. Og uten unntak kjølner det raskt hen og jeg glemmer det hele, bare en liten dings varer bakerst i hjernen, en nagende, ullen følelse av at det er noe jeg vil ha, uten at jeg lenger husker hva. Og alltid er det en dings man lengter etter helt foran i hodet. En stund var det en skannepenn, en sånn håndholdt skanner som kan les inn trykt tekst til en pc og gjøre den til tekst der, eller også oversette den innskannede teksten til et annet språk via den installerte ordboka. Fikk den pennen av T. Brukte den noen uker på å skanne inn norske kjendisers dødmåter fra Norsk biografisk leksikon. Nå har Ts bror den i Trondheim og bruker den som ordbok siden han ikke gidder å slå opp i ordbok.

Dingsen nå er en Garmin Forerunner, selvfølgelig den siste versjonen, 305. Det er en stoppeklokke med GPS og pulsmåler, spesielt egnet for løpere. Om man setter den på i begynnelsen av løpet, finner den opptil 12 satelitter og beregner ut fra det klokkas posisjon, og fortsetter med det hele løpet. Etterpå kan du legge det over på pcen og få grafer over hastighet, puls, distanse, til og med høydeforskjeller underveis. WOW, sier jeg da i hodet mitt. Tenk å kunne vite nøyaktig hvor godt du har trent, hvor langt, hvor god form du er i. Tenk å automatisk få alt sammen, til og med dine personlige rekorder på 5 km osv. Tenk å kunne legge alt på nettet, også automatisk, og på den måten tvinges til å trene mer. Tenk, tenk. WOW.

Om noen uker er det kanskje en annen dingseboms. Men trolig ikke før jeg har fått meg en Garmin Frontrunner 305 på en eller annen måte. 3000 kroner. Vinne i et eller annet slags lotto først.

Hårsyt

Det har begynt igjen. Barberte meg med høvel i går, har gått over fra barbermaskin og sliter fremdeles med at det å barbere seg er et slit, spesielt når man har latt skjegget gro vilt i en uke eller to først, barberte vekk skjegget og fikk høre av T at håret mitt begynner å se litt ut som en hjelm igjen. Sukk. Vanligvis har jeg hatt en slags tommelfingerregel på at håret må klippes når det kan ristes på, dvs når det er langt nok til at det vaier i vinden eller til at det emulerer en hund når det er vått. (At det kan ristes tørrere.) Det kan ikke det ennå, det er bare en stor klump med hår på hodet. Planen var å la det vokse litt til vinteren og ha det varmt over topplokket, men om det ser så dumt ut som T mener... Har prøvd å spare til langt hår før. Det så ikke bra ut det første året, og når det andre året kom så det enda verre ut, så jeg klippet meg skalla igjen.

En frisørvenn av Ts mor mente mitt hår ville kunne være pent langt til neste jul, kanskje. Men jeg har ikke så mye tid. Vil ikke ha langt hår i varmere land enn Norge, det blir uutholdelig varmt, og bor kanskje varmere om to år, og får sikkert grå hår om fem år, og ser manisk ungdomssøkende ut om jeg sparer til langt hår som førtiåring. Prøver egentlig å spare til langt hår. Om jeg lar det vokse, ser jeg dum ut det neste året, kanskje helt til jeg klipper meg igjen. Dessuten er det Geirs domene å ha langt (rasta)hår.

Det har begynt igjen. En ukelang innbitt kamp for å *ville* håret lengre. Gro, gro, gro hår! Om en uke er jeg lei og snauer meg igjen og kan konsentrere meg om viktigere ting. Om jeg ikke finner noe annet å flykte til...

Sint? Jeg?!

Jeg blir aldri sint. Jeg er aldri sint. Når T og jeg nærmer oss noe som kan ligne en krangel, holder jeg meg rasjonell, veldig rasjonell, helt til jeg blir såret og avfeier all rasjonalitet og trekker meg unna. (T tok en personlighets på UD: jeg fikk 46 poeng pro-poeng i rasjonalitet, og like mange contra-rasjonalitetspoeng i rasjonalitet. Uten å forklare det nærmere her, det betyr (i mitt hode) at jeg er like rasjonell uansett…) De få gangene jeg har følt meg sint, har andre blitt overrasket over at det var sinne de opplevde. De trodde jeg bare var irritert. Ok, bortsett fra når jeg dro en oppviglersk elev over kateteret, dro ham i kragen og hveste ham i ansiktet på grunn av småting – men ellers er ikke aggressivitet mitt lynne. Og likevel var jeg sint i går. På basketbanen, av alle steder.

Å komme tilbake til basketbanen etter et års pause er ikke bare-bare når man er så tungtrent som meg. Blir sliten av sløvt halvbanespill de første par gangene, kanskje mest fordi jeg ikke er vant til å bli sliten og dermed tror jeg er utslitt når jeg i virkeligheten såvidt er varm, men OK. Så når jeg spilte i går var hodet flere kilometer foran kroppen, jeg så hvor jeg burde ha løpt, hvor jeg kunne ha hoppet, men det ble bare ynkelig når jeg prøvde. Det føltes som å slåss med vindmøller, bare uten det heroiske aspektet. Hadde jeg vært dobbelt så sliten og fire ganger mer ulykkelig hadde jeg vært på nippet til å få tårer i øynene.

I den situasjonen, når det er kjempegøy å spille men ulidelig å ikke klare noen ting, er det en fjompenisse som går opp ballen. GÅR, fordi han "ikke gidder å røsje". Han sa det. Selv i min utrente form løper jeg da idet minste litt, det er ingen basket som er så kjedelig som å gå opp og ned hele tiden, det skal skje noe, ellers er det dølt. Man må se opp for den lange pasningen. Men nei, han gikk opp, ble stående og sprette ballen på toppen, sprette sprette mens vi andre løp rundt som huggærne høns og vente på at han skulle sende ballen. Etter tjue sekunder sender han den rett til en motspiller og kjefter på oss fordi vi står stille.

Vi stod stille fordi vi aldri fikk ballen. Og når han neste gang prøver å belære meg om hvor jeg skal løpe og skrine og hvordan jeg skal bevege meg … Sannsynligvis forvekslet han meg med noen av de andre, som virkelig ikke hadde peiling og ikke hadde kjent igjen en skrin om de hadde fått tredd en nedover øra, men det var meg han kjeftet på, jeg som i fader ta meg var mer erfaren basketballspiller enn de fleste for ti føkkings år siden. Jeg kan kanskje ikke løpe, men jeg vet i alle fall hvor jeg skulle ha løpt!

Så jeg ble sint og kjeftet på ham og bad ham løpe fortere og sende ballen, kom med så lange tirader som jeg sjelden har gjort, tirader som før ville ha gjort meg nesten redd hadde de kommet fra en annen. Sint, var jeg. Og i garderoben etterpå så han ikke engang på meg og virket overrasket når jeg sa hadet da han gikk. Hva, og jeg som bare var irritert? Eller? Må kanskje venne meg til at sinnet vil boble over av og til nå, et eller annet har gjort disse tidene til nye tider. Neste trening skal jeg be om unnskyldning.

Internettavhengig

Jeg har sittet i tre timer og surfet meningsløst rundt på nettet nå. GPS-utstyr til joggeturene, NBA, nyheter her og der, mail, datating, alle de vanlige småtingene som ikke trenger å sjekkes men som like fullt er gøy å få med seg og som man dermed sjekker fjorten ganger for mye heller enn en gang for lite i løpet av dagen. Har ikke lært noenting, har ikke oppnådd noe annet enn den samme innsikten om at NBA-spillere gjerne er korte i skallen, at det hadde vært kult å vite nøyaktig hvor fort og hvor langt man løp, at det er mye på nettet men at man alltid ender på de samme sidene uansett. Og, som vanlig, hvor vanskelig det er å slutte en slik surfing uten videre. Stopp nå, nei, vent, noe annnet må sjekkes, hva har skjedd på den siden, hav der, hvordan hvorfor, åssen er det hele, som før. Bortsett fra en liten forandring, og da er man fanget. (Rotteforsøk: lær rotter å trykke en spak for å få mat. Gi dem mat bare annenhver gang. Gi dem mat sjeldnere og sjeldnere. Se hvor lenge de holder på før de gir opp. Resultat: jo sjeldnere de får mat, desto flere ganger trykker de før de gir opp. I denne sammenheng: jeg sjekker innom NBA.com oftere enn aftenposten.no, siden det forandres oftere på sistnevnte... psykologi, ikke logikk...) Spørsmålet blir da om man er avhengig. Sjekket en gang en folder om spillegalskap, og om man tar vekk pengedelen av definisjonene, så er jeg ikke langt unna spilleavhengighet, dvs generell avhengighet, om det nå er av internett eller hva det er.

Skal jeg da kureres for min eventuelle internettavhengighet? Legges inn på Gaustad uten tilgang til noe som kan minne om www i flere uker? Gå inn i selvpålagt internettsølibat? Ville det hjelpe? Vil jeg hjelpes? Hva vil det si å hjelpes? Jeg hadde byttet ut daglig internettsurfing for spennende reising på flekken. Men uten reising og med regn ute og generell høst og og – saken er at vi alle har måter å møte kjedsomhet eller stress på. Man går tur, man trener, man leser, man ser på tv, man strikker, man reiser, man går på byen, man leker charade, man surfer... Av og til kan det være medisin å sjekke nba.com nok en gang. Av og til er det nettopp slik surfing som skal til før man er på riktig nivå på en eller annen måte, før man klarer å ta seg selv så hardt i nakken at man løftes; av og til er det nettopp det å kaste bort tid som gjør at man får seg til ikke å gjøre det.

Jeg har surfet bort noen timer. Nå skal jeg skrive den ukentlige novellen til T på jobb. Om internett...

Usansk arroganse

Etter basket-VM i Japan (FIBA2006) var det tendens til oppvask i USA. Det store basketlandet, verdens mektigste, tok bare bronse! Og de som hadde utelukkende NBA-spillere! Tapet kom i semifinalen mot Hellas, et lag kjemisk fritt for NBA-spillere, noe som burde ha fått amerikanerne til å tenke. Er da NBA-status det viktigste? Men neida. Før finalen regnet en amerikansk avis Spania som soleklare favoritter selv uten sin store stjerne Pau Gasol, valgt til turneringens beste spiller, fordi de hadde én NBA-mann! Én! Hvor mye hjalp det USA å ha tolv? (Riktignok vant Spania, men ikke fordi denne ene mannen spiller over there.) Og mange kommentatorer, de aller fleste jeg har lest, i usanske aviser understreker først og fremst at basketgullet hører hjemme i USA, at ingen kan gjøre dem rangen stridig som selve Landet, at hele verden er overrasket når de ikke vinner, selv om de har tapt i tre mesterskap på rad nå: bronse, sjette, bronse. En av spillerne, Shane Battier tror jeg det var, var en av de få fornuftige stemmene når han sa at det vil være enda jevnere om 25 år, da ville for eksempel en hel generasjon kinesere ha vokst opp med Yao Ming som forbilde, 2 milliarder (sa han) mennesker som ønsker å spille basket for det samme laget.

Før semifinalen referte de amerikanske coachene til de greske spillerne med deres nummer, ikke navnet. Og Dwayne Wayde sa at alle regnet med Spania og Argentina i tillegg til USA. Hellas visste han ingenting om, selv om de vant EM i fjor...

Dupuytrens krokfinger: bilde

Dette bare for å vise hvordan fingeren ser ut også på denne bloggen, ikke bare min egentlige hjemmeside www.nisto.net. Den forandres jo hele tiden uansett...

En rulleskøytetur

Ut av døra på vaklende rulleskøyter (inlines, blades) med knebeskyttere, albuebeskyttere, håndleddsbeskyttere. Bremseklossen er billig og hviner når den settes i bakken, som et bortskjemt, furtent barn som ikke får viljen. Rulleskøyta som sådan er billig, når jeg tenker meg om, det var veldig tilbud, kanskje for bra tilbud, kanskje før-prisen var juks, kanskje det er rulleskøyter som er i klassen rett over leketøysbutikkrulleskøyteklassen. Ut av døra med friskt mot likevel. Bortover fortauet mellom de gående, bort til veikrysset, det kommer bil og jeg snurrer en ekstra runde, tar så ny fart og hopper over fortauskanten. Snubler. Faller. Applaus fra fortausrestauranten. Kommer meg fort opp, drevet av frykt for en eventuell bil og av angst for å fremstå som så dårlig som jeg faktisk er. Bortover neste fortau, nedoverbakke, bremser hele veien, hviiiiiiiiin fra bremseklossen. Den gamle damen foran meg bytter fortau. Men ikke på grunn av meg, for lenger fram dekker et stillas fortauet. Jeg bytter fortau. På det andre fortauet er det fire somaliske barnevogner i tillegg til den gamle damen og to syklister. Jeg hopper, så å si, la oss kalle det det, "hopper", ut i veibanen og kjører der til enden av blindveien. Får nyrebrokk og gallestein av all ristingen, føttene mine sovner av massasjen og hodet mitt virrer som et spedbarns. Endelig opp på fortauet igjen. Snubler. Faller. Den gamle damen applauderer. Jeg har aldri opplevd en gammel dame applaudere ironisk før. Håper jeg aldri opplever det igjen. Kjører videre i retning parkeringsplassen, den faste plassen å trene seg opp på utenfor menneskesyn og gangområder. Parkeringsplassen er for en gangs skyld full av biler. Jeg drar til fotballbanen på Grüner, det er en asfaltstripe der som er fin å gå på. Fotballbanen er full av fjortiser og asfalten full av deres bagger, sykler, småbrødre. Jeg bestemmer meg for å følge sykkelstien mot Sinsenskrysset. Oppover, oppover. Puster plutselig så uvanlig tungt. Setter meg i Torshovparken og hviler. Får rare blikk av en gammel mann denne gang – enten tror han jeg liker de barna som leker i parken litt for godt, eller så hater han rulleskøyter, eller så har jeg tatt benken hans, eller så har jeg snørr i barten. Eller så er han bare litt gal. Går videre oppover, blir forbigått av en bestemor og hennes datter- eller sønnedatter. Nøklene klirrer i lomma hver gang jeg skyver fra. Kommer til Sinsenskrysset, hultrer over krysset på grønn mann, over trikkeskinnene på brosteinene i angst for å falle. Får store blikk fra passerende biler. Snur. T sitter med sushi i parken nedenfor Carl Berner og spiser alt om jeg ikke forter meg. Tilbake over trikkeskinnene, brosteinen, lyskryssene, forbi blikkene igjen. Nedoverbakke, svinger inn på gresset når det går for fort og bremsen sutrer så mye at den ikke kan gjøre jobben sin. Faller, grønske på kneet på den fine piratbuksa jeg har på meg bare fordi den lufter legger og likevel dekker knebeskytterne. Reiser meg opp og prøver å smile så bredt av det hele at naboene på balkongen verken ringer 113 eller ler seg skakke. Ruller videre nedover med bremseklossen konstant på, hvin hvin hvin. Tar omveier for å unngå Trondheimsveien og det smale fortauet. En hagekolonibeboer roper etter meg at jeg trenger smøring. To gutter uten bedre å gjøre løper først for å se hva bråket er, ser med strore øyne, og ler. Får så høre at den ene har prøvd ruleskøyter med fire hjul, dvs den gamle typen med to og to hjul ved swiden av hverandre antar jeg, og at jeg kanskje burde også? Forbirulles av en sykkel under ring 2, stopper foran tre norske barnevogner som ikke flytter seg, det ene barnet ser på meg som om jeg er en eller annens gjenkomst. Tar en annen vei. Snubler. Faller. Får hull i buksa. En ny slitt stripe i håndleddsbeskytterne. Sakte nedover mot Munch-museet. Stopper nitti grader på en syklist i et veikryss, han skal rett fram, jeg skal over veien, vi ser vekk fra hverandre i pinlig sosial taushet, men han kan ikke unngå å stirre på meg, for å se hvor dårlig jeg er på inline, for å se hvor god jeg er, for å vurdere den nå slitte buksa og lure på om jeg er en uteligger – og blir forbikjørt og tutet på av biler idet han får grønt lys. Inn i parken, stopper på gresset. T sitter helt øverst med sushien for å slikke de siste solrestene. Går opp med rulleskøytene på. T løper mot meg for å gi meg en klem. Vi faller begge to, hun oppå meg, jeg på min vonde finger.

Men sushien var god.

Språklig forvirrede forelskelsesblikk

Jeg har begynt på BKS grunnkurs: bosnisk-kroatisk-serbisk. Må jo lære meg Ts språk bedre. På første forelesning var det tre grupper mennesker: eks-jugoslaver som vil studere språket og som kan det flytende muntlig men ikke eier snøring om grammatikk, nordmenn som har slått seg sammen med en eks-jugoslav (det vil da inkludere meg) og nordmenn som bare vil lære seg språk. Den siste gruppa var den minste – med andre ord, de fleste kunne litt fra før. Læreren er en kroatisk grammatiker som er god i tysk men bare har vært i Norge i et halvt år. Hun prøver å snakke norsk, og gjør det overraskende godt, men av og til gir hun opp og sklir ut i engelsk. Eller kroatisk. Eller tysk. Når eks-jugoslavene stiller henne spørsmål om grunnleggende grammatikk, hva er et objekt og sånn, svarer hun på norsk. Når de spør for lenge eller stiller spørsmål som enkelte nordmenn (det vil da inkludere meg) vil kunne hånflire av, slår hun om til kroatisk, av og til med en forskjønnet forklaring på engelsk for oss andre.

I dag satt jeg ved siden av en fersk studine som var forelsket i en av de ferske og kortpannede studentene i kortenden av rommet. Begge to jugoslaver av fødsel. Læreren skrev noe på tavla, jeg så mot tavla og møtte bare et blikk somk ikke så at jeg så, som bare så mot kortenden av rommet og prøvde å smile. Jeg lente meg bakover og prøvde å lese tavla, studinen fortsatte å se min vei uten å se meg, men så så hun meg, skjønte at hun ble sett av andre enn den hun skulle bli sett av, og snudde hodet i generell retning tavla. Uten å se. Studenten sa noe på bosnisk, og studinen snudde seg lynkjapt mot ham og lo, ikke av noe men mot og med noen. På den andre siden av meg satt det en nordmann som så konstant mot tavla for å få med seg ting. Så jeg mot studenten, så han, dvs nordmannen mot meg. Og når jeg så opp for å se på læreren idet hun gikk mot kortenden av rommet, mot den eks-jugoslaviske kortpannegjengen så hun mot meg så fort jeg så litt lenge, siden bordet gjorde det naturlig for henne å stoppe rett foran meg.

Neste gang setter jeg meg helt oppe ved tavla, gjemmer meg nærmest utgangen, unngår alt av blikk fra alle kanter og får kanskje endelig konsentrert meg om viktigere ting. Kunne sitere Finnegans Wake fra hukommelsen igjen.