Å lære et nytt språk

Den verste tiden når man lærer et nytt språk er perioden mellom "Oj dette er spennende tenk å kunne dette rare språket" og "Oj dette er gøy nå behersker jeg det viktigste". Dvs den perioden jeg er i nå. På BKS-forelesning er det genialt så lenge foreleseren snakker BKS til de innfødte BKS-erne, vi norske skjønner knapt kvartparten selv om vi kjenner temaet, og alt er uklart og drømmeaktig. Jeg nyter å sitte der og angripe snakkingen som en gåte jeg foreløpig ikke skjønner noenting av. Så fort vi går over til engelsk (eller norsk) og skal forklare alt sammen, pedagogisk og sakte med innlagte testspørsmål til salen, blir det skole og slit og både uspennende og vanskelig. Når man skjønner litt og skal hamres inn denne gamle kunnskapen sammen med små biter av ny, blir språklæringen et arbeid som alt annet. Magien forsvinner, om jeg får bruke store ord.

Akkurat nå sitter jeg hjemme og hører på kroatisk radio i bakgrunnen og skjønner bare et og annet ord, men får inn musikken i språket, følelsen. Samtidig leker jeg med Before you know it, en språklærehjelper som er standard men så individuell at den ikke trenger å være påtrengende pedagogisk. Kan med stolthet skryte av at jeg nå kan 14 dyr på kroatisk, blant annen fugl og bjørn. Kakkerlakk har jeg fremdeles litt problemer med, men det får skrives på den moralske kontoen: så stygge dyr er det uestetisk å kunne for godt.

I morgen er det BKS-seminar (eller torsdag, har ikke sjekket), og jeg kommer ikke til å ha gjort leksene. Men nå snakker de om Mack the knife på radioen, om Brecht og Weil og Sinatra og Armstrong, og jeg kommer til å ha en vag kunnskap om tysk-amerikansk kulturarv...