Sint? Jeg?!

Jeg blir aldri sint. Jeg er aldri sint. Når T og jeg nærmer oss noe som kan ligne en krangel, holder jeg meg rasjonell, veldig rasjonell, helt til jeg blir såret og avfeier all rasjonalitet og trekker meg unna. (T tok en personlighets på UD: jeg fikk 46 poeng pro-poeng i rasjonalitet, og like mange contra-rasjonalitetspoeng i rasjonalitet. Uten å forklare det nærmere her, det betyr (i mitt hode) at jeg er like rasjonell uansett…) De få gangene jeg har følt meg sint, har andre blitt overrasket over at det var sinne de opplevde. De trodde jeg bare var irritert. Ok, bortsett fra når jeg dro en oppviglersk elev over kateteret, dro ham i kragen og hveste ham i ansiktet på grunn av småting – men ellers er ikke aggressivitet mitt lynne. Og likevel var jeg sint i går. På basketbanen, av alle steder.

Å komme tilbake til basketbanen etter et års pause er ikke bare-bare når man er så tungtrent som meg. Blir sliten av sløvt halvbanespill de første par gangene, kanskje mest fordi jeg ikke er vant til å bli sliten og dermed tror jeg er utslitt når jeg i virkeligheten såvidt er varm, men OK. Så når jeg spilte i går var hodet flere kilometer foran kroppen, jeg så hvor jeg burde ha løpt, hvor jeg kunne ha hoppet, men det ble bare ynkelig når jeg prøvde. Det føltes som å slåss med vindmøller, bare uten det heroiske aspektet. Hadde jeg vært dobbelt så sliten og fire ganger mer ulykkelig hadde jeg vært på nippet til å få tårer i øynene.

I den situasjonen, når det er kjempegøy å spille men ulidelig å ikke klare noen ting, er det en fjompenisse som går opp ballen. GÅR, fordi han "ikke gidder å røsje". Han sa det. Selv i min utrente form løper jeg da idet minste litt, det er ingen basket som er så kjedelig som å gå opp og ned hele tiden, det skal skje noe, ellers er det dølt. Man må se opp for den lange pasningen. Men nei, han gikk opp, ble stående og sprette ballen på toppen, sprette sprette mens vi andre løp rundt som huggærne høns og vente på at han skulle sende ballen. Etter tjue sekunder sender han den rett til en motspiller og kjefter på oss fordi vi står stille.

Vi stod stille fordi vi aldri fikk ballen. Og når han neste gang prøver å belære meg om hvor jeg skal løpe og skrine og hvordan jeg skal bevege meg … Sannsynligvis forvekslet han meg med noen av de andre, som virkelig ikke hadde peiling og ikke hadde kjent igjen en skrin om de hadde fått tredd en nedover øra, men det var meg han kjeftet på, jeg som i fader ta meg var mer erfaren basketballspiller enn de fleste for ti føkkings år siden. Jeg kan kanskje ikke løpe, men jeg vet i alle fall hvor jeg skulle ha løpt!

Så jeg ble sint og kjeftet på ham og bad ham løpe fortere og sende ballen, kom med så lange tirader som jeg sjelden har gjort, tirader som før ville ha gjort meg nesten redd hadde de kommet fra en annen. Sint, var jeg. Og i garderoben etterpå så han ikke engang på meg og virket overrasket når jeg sa hadet da han gikk. Hva, og jeg som bare var irritert? Eller? Må kanskje venne meg til at sinnet vil boble over av og til nå, et eller annet har gjort disse tidene til nye tider. Neste trening skal jeg be om unnskyldning.