Raringer og andre særinger

Det er alltid mer spennende med det som er uvanlig. Da jeg var på kreasjonistforedrag på Blindern, for eksempel, var det for å skjønne hva en kreasjonist egentlig tenker med ( –og svaret? Den religiøse delen av hjernen.), ikke å argumentere for eller mot. Det er egentlig ikke verdt bryet å diskutere med slike mennesker om sannhet er målet; om psykologi eller en god, usaklig krangel derimot er målet, er det nettopp slike mennesker man bør oppsøke. Jeg har alltid hatt lyst til å bli med på en muslimsk bønnestund (og angrer som en hund på at jeg ikke sa ja når etpar elever inviterte meg med en gang), jeg elsket å være på CPUSA (USA-kommunistene) sitt landsmøte, jeg leser gjerne de rareste avisnotisene først. Som de fleste av oss: en venn av meg som jobbet en stund i Nettavisen sa at hans artikler som handlet om helt uviktige men også svært bisarre ting, var avisens mest leste. Vi liker å være trygge på at vårt verdensbilde er det korrekte, og vi liker å se på andre rare verdensbilder. Men dette kan være farlig.

For om vi bare ser bisarre mennesker, hva slags bilde har vi da av hvordan mennesker er generelt? Og om vi ser på de Andre for å se dem nettopp som Andre, som noe helt annet enn det vi er selv, hva slags håp har vi om å nærme oss dem da? Når jeg oppsøker religiøse miljøer (eller har lyst til, i det minste, som regel overbeviser jeg meg selv om at jeg ikke har noe der å gjøre), vil jeg da ikke få inntrykk av at mennesker flest er religiøse i hodet og helt umulig å rasjonalisere med?

Alle medier søker de annerledese menneskene, de som lettest kan vises fram som spesielle. Hva skulle Kåre Jensen ha i frokost-tv å gjøre? Snakke om sitt lille dagligliv? Forholdet til kona? Den nye bilen? Men det er nettopp i disse dagligdagshetene at egentligheten utspiller seg, og selv den mest annerledese personen har akkurat de samme følelsene og lever med de samme menneskeligheten som Kåre Jensen gjør. Eller sagt på en annen måte: er det ikke vanligheten som gjør det annerledes annerledes, man skjønner ikke det siste uten på bakgrunn av det første, og man klarer ikke å identifisere seg med noen uten å godta deres normalitet på en eller annen måte.

De fleste mennesker er kjedelige. Men samtidig er det ingen andre enn du som gjør dem kjedelige fordi du ikke ser noe annet enn det du forventer. Særinger er spennende fordi du forventer de skal være det.