Intelligent og intelligent, fru Blom

Var på foredrag med Paul A. Nelson (eller her) på Blindern i dag. Selsom opplevelse. Han forventet absolutt ingen støtte, sa han var vant til å få bare motbør og at han forfektet en kontroversiell tese. Ordstyreren, filosofiprofessor Nils Roll-Hansen, var så irritert på Nelson at han formerlig sydet. En gang vendte han seg mot publikum og klaget over at vi ikke var kritiske nok. Men, ærlig talt, det var ikke langt unna at Nelson sa så mye dumt at det føltes meningsløst å motsi ham. Det var det vanlige argumentet om irredusibel kompleksitet, om at en flagellus (var det det den het?) i kroppen var uforklarlig i sine enkelte deler og dermed ikke kan ha blitt utviklet men skapt. Dette argumentet har funnets siden Darwin, men mister stadig mark ettersom vitenskapen finner ut mer og mer: i begynnelsen var det øyet som var det irredusible, men det har de gått bort fra, det er for lett å skjønne at et proto-øye er bedre enn ikke noe øye.

Det var et argument med at vitenskap nødvendigvis må snakke om teologi, selv om de eksplisitt (meta-)benekter at det er en del av vitenskapen. Han mente at når Gould bruker mindre fungerende ting i naturen, som det er mange av, som bevis for at en intelligent skaper ikke kan stå bak det hele, så tar han utgangspunkt i en perfekt skaper. Det kan da også finnes en hit-and-miss-skaper som ikke alltid får til det han prøver på? Dette argumentet stemmer for så vidt, men hvem i alle dager snakker om en feilbarlig Gud i våre dager, når antikkens guder er borte? Dessuten er hele argumentet snikete. Goulds argument går rett mot kreasjonistene, de som mener at Gud skapte verden og at evolusjonsteorien er feil. Det er ikke noe problem å lage et lignende argument mot en hitandmiss-gud.

Alt i alt druknet alle gyldige innsigelser og innvendinger han hadde i en hel drøss tendensiøse og ensidige kvasieksempler som bare hadde det ene formålet å snikinnføre gud i vitenskapen igjen. Han virket som en relativt hyggelig mann, men at han ikke vedkjente seg dette endeformålet, og at han uansett aldri rikket seg en millimeter fra sin posisjon, aldri gikk inn i en debatt for å lære men for å vinne, gjorde ham nokså uspiselig. Som da han spurte en professor som hadde stilt ham et kritisk spørsmål: "Er det LOGISK MULIG at det kunne tenkes at det muligens ikke er til å se bort fra at det ikke er umulig at en intelligent skaper er en mulighet som må undersøkes i dette tilfellet?". Omtrent ordla han seg, og vi i publikum måpte litt over at han på denne måten mente å vinne en viktig seier. Gud i seg selv er en logisk umulighet, hvordan skal da nettopp en teoretisk logisk mulighet gi støtte til hans syn? Kvasi alt sammen, kvasivitenskap og kvasiærlighet overfor egne argumenter.

En annen stor ting hang sammen med mine basketknær. For lenge siden hadde jeg en periode vondt i knærne av all spillingen. Da jeg gikk til legen mente han det var, skal vi se, slå opp i boka, vondt her ja, Sinding-Larsen. Der andre hadde Schlatters, hadde jeg Sinding-Larsen. På seminaret var det en mann som tok ordet som presenterte seg som det, Sinding-Larsen. Han virket, på godt og ondt, som en innavlet akademiker. Jammen ikke rart knærne var vonde.