UDI-film

Var på kinovisning av Intervju i dag, en dokumentarfilm om UDI og deres arbeid. Flott flott film, i mangel av bedre ord, tankevekkende og personlig og sosialerotisk uten å bli sosialpornografisisk, om man skjønner distinksjonen. Men jeg vil snakke om menneskene her, ikke filmen. Som NOAS-mannen (leder Morten Tjessem) som i sitt innledningsforedrag av en eller merkelig grunn la armen på stollenet bak psykologen (Nora Sveaass) ved siden av – hun så ikke ut til å like det. Eller at han hadde en liste med dypsindige kommentarer å komme med, prefabrikert: enten gjentok han floskler om at det er viktig å høre på asylsøkerne (floskler fordi det er selvfølgelig, alle sa jo det) eller så kom han med en historie om hvordan UDI ikke hadde visst at Muhamad og Mohammed var to forskjellige transkriberinger av samme navn fra arabisk ("ikke typisk, men et eksempel" – ikke viktig eller belysende, og trukket i tvil av de UDI-ansatte som var der; med andre ord først og fremst en god historie, prefabrikert), eller som han sa i sluttkommentaren: Graden av innsikt er omvendt proporsjonal med hvor sterke meninger som finnes der ute. Jepps. Eller advokaten som belærte forsamlingen om den menneskelige psykologien: under UDI-intervjuet av asylsøkeren veksler den UDI-ansatte mellom avhør og intervju, og det makter ikke den menneskelige psykologi å ta inn over seg. Avhør, intervju, avhør, intervju, det blir for mye det. (Som den fornuftige psykolog hintet om: det er mange parametre her, og dette dilemmaet er bare et, riktgnok stort, blant flere.) Eller den irakiske asylsøkeren som var filmens godhistorie, han fikk innvilget oppholdstillatelse og ble så glad at han klemte alle i rommet og til og med kysset et bilde av kongeparet; han var i salen og da han reiste seg for å motta applausen, var det ingenting som passet bedre enn at han ga en klem til regissøren der og da. Og en dame ved siden av meg halvhvisket til sin egen nabo at ja, han var en koselig fyr, å, han var god. Underlig hvor fort vi feller dommer: ville den nigerianske mannen som fikk avslag ha vært like go' om han hadde fått bli heller enn å få avslag for så å rømme fra asylmottaket? Dokumentarkinomannen som virket å ha alt han skulle si skrevet opp på forhånd, men bomme med pausene i setningene slik at han likevel føltes klomsete og vinglete. Haakon Børde som var den eneste i salen dokukinomannen visste navnet på, og også var den eneste som hadde en stemme og en diksjon som fikk deg til å stoppe opp i tankeflukten og virkelig høre på det han hadde å si som om det skulle være en Sannhet. Dagbladets debattredaktør (hvor lenge har han hatt skjegg?) røykende utenfor utgangen – enten gikk han tidlig fordi han trengte en røyk, eller så røyket han utenfor fordi han ikke hadde billett og ville høre hvordan det var. Eller så hang han bare. Minst en gammel universitass, sikkert tretti fra Underskog. Mennesker, mennesker.

Og jeg? Satt helt stille, som jeg alltid gjør på kino, så på menneskene og smilte skjevt, av dem eller av meg selv, vet ikke. Lo av filmen. Gråt av filmen, selv om jeg gjorde mitt beste for å skjule det. Lurte på hvor stor del dette var underholdning, hvor stor del var å se/bli sett, hvor stor del var innsyn i en annen verden. T har vært gjennom den verden, og vi snakket lenge og intenst da jeg kom hjem, men hvor mye innsyn får man? Når tar emosjonalismen overhånd? Om mannen fra Irak ikke hadde fått bli, hadde jeg sett annerledes på UDI da? Hvor stor del av mitt bilde av UDI bygger jeg på 2 1/2 år med fem asylsøkerskjebner komprimert ned til en snau time med stemningsfull pianomusikk i bakgrunnen?

For øvrig løp jeg en drøy halvtime til morgenen i dag. Uten at det har noe å si i den store verden, selvfølgelig, men det er bedre enn å ikke gjøre det.