En rulleskøytetur

Ut av døra på vaklende rulleskøyter (inlines, blades) med knebeskyttere, albuebeskyttere, håndleddsbeskyttere. Bremseklossen er billig og hviner når den settes i bakken, som et bortskjemt, furtent barn som ikke får viljen. Rulleskøyta som sådan er billig, når jeg tenker meg om, det var veldig tilbud, kanskje for bra tilbud, kanskje før-prisen var juks, kanskje det er rulleskøyter som er i klassen rett over leketøysbutikkrulleskøyteklassen. Ut av døra med friskt mot likevel. Bortover fortauet mellom de gående, bort til veikrysset, det kommer bil og jeg snurrer en ekstra runde, tar så ny fart og hopper over fortauskanten. Snubler. Faller. Applaus fra fortausrestauranten. Kommer meg fort opp, drevet av frykt for en eventuell bil og av angst for å fremstå som så dårlig som jeg faktisk er. Bortover neste fortau, nedoverbakke, bremser hele veien, hviiiiiiiiin fra bremseklossen. Den gamle damen foran meg bytter fortau. Men ikke på grunn av meg, for lenger fram dekker et stillas fortauet. Jeg bytter fortau. På det andre fortauet er det fire somaliske barnevogner i tillegg til den gamle damen og to syklister. Jeg hopper, så å si, la oss kalle det det, "hopper", ut i veibanen og kjører der til enden av blindveien. Får nyrebrokk og gallestein av all ristingen, føttene mine sovner av massasjen og hodet mitt virrer som et spedbarns. Endelig opp på fortauet igjen. Snubler. Faller. Den gamle damen applauderer. Jeg har aldri opplevd en gammel dame applaudere ironisk før. Håper jeg aldri opplever det igjen. Kjører videre i retning parkeringsplassen, den faste plassen å trene seg opp på utenfor menneskesyn og gangområder. Parkeringsplassen er for en gangs skyld full av biler. Jeg drar til fotballbanen på Grüner, det er en asfaltstripe der som er fin å gå på. Fotballbanen er full av fjortiser og asfalten full av deres bagger, sykler, småbrødre. Jeg bestemmer meg for å følge sykkelstien mot Sinsenskrysset. Oppover, oppover. Puster plutselig så uvanlig tungt. Setter meg i Torshovparken og hviler. Får rare blikk av en gammel mann denne gang – enten tror han jeg liker de barna som leker i parken litt for godt, eller så hater han rulleskøyter, eller så har jeg tatt benken hans, eller så har jeg snørr i barten. Eller så er han bare litt gal. Går videre oppover, blir forbigått av en bestemor og hennes datter- eller sønnedatter. Nøklene klirrer i lomma hver gang jeg skyver fra. Kommer til Sinsenskrysset, hultrer over krysset på grønn mann, over trikkeskinnene på brosteinene i angst for å falle. Får store blikk fra passerende biler. Snur. T sitter med sushi i parken nedenfor Carl Berner og spiser alt om jeg ikke forter meg. Tilbake over trikkeskinnene, brosteinen, lyskryssene, forbi blikkene igjen. Nedoverbakke, svinger inn på gresset når det går for fort og bremsen sutrer så mye at den ikke kan gjøre jobben sin. Faller, grønske på kneet på den fine piratbuksa jeg har på meg bare fordi den lufter legger og likevel dekker knebeskytterne. Reiser meg opp og prøver å smile så bredt av det hele at naboene på balkongen verken ringer 113 eller ler seg skakke. Ruller videre nedover med bremseklossen konstant på, hvin hvin hvin. Tar omveier for å unngå Trondheimsveien og det smale fortauet. En hagekolonibeboer roper etter meg at jeg trenger smøring. To gutter uten bedre å gjøre løper først for å se hva bråket er, ser med strore øyne, og ler. Får så høre at den ene har prøvd ruleskøyter med fire hjul, dvs den gamle typen med to og to hjul ved swiden av hverandre antar jeg, og at jeg kanskje burde også? Forbirulles av en sykkel under ring 2, stopper foran tre norske barnevogner som ikke flytter seg, det ene barnet ser på meg som om jeg er en eller annens gjenkomst. Tar en annen vei. Snubler. Faller. Får hull i buksa. En ny slitt stripe i håndleddsbeskytterne. Sakte nedover mot Munch-museet. Stopper nitti grader på en syklist i et veikryss, han skal rett fram, jeg skal over veien, vi ser vekk fra hverandre i pinlig sosial taushet, men han kan ikke unngå å stirre på meg, for å se hvor dårlig jeg er på inline, for å se hvor god jeg er, for å vurdere den nå slitte buksa og lure på om jeg er en uteligger – og blir forbikjørt og tutet på av biler idet han får grønt lys. Inn i parken, stopper på gresset. T sitter helt øverst med sushien for å slikke de siste solrestene. Går opp med rulleskøytene på. T løper mot meg for å gi meg en klem. Vi faller begge to, hun oppå meg, jeg på min vonde finger.

Men sushien var god.