Åttitallskameratene

Det er en ting å ha eldre slektninger som liker åttitallsmusikk. (Jeg slapp såvidt unna og kom meg uansett tidlig over på tidløs musikk.) Tante liker Bon Jovi, onkel liker David Hasselhoff, storebror liker Cutting Crew og en kusine liker A-ha. Det er en ting emd mennesker som har vært i puddelrockfengselet men som nå er blitt tjue år eldre og om ikke innser at de tok feil, så i det minste har funnet seg annen musikk å henge seg opp i også. Åttitallet var for dem en fase de aldri blir ferdig med, siden det var deres ungdom, men de behandler den ikke som annet heller.

Det er en annen ting når hele familier er støkk på åttitallet og ikke ser noen utvei. Da T kom til Norge med familien, hadde 90-tallet nettopp begynt og deres gamle hjemland var iferd med å falle fra hverandre. Nå femten år senere er det seks land: Slovenia, Kroatia, Serbia, Bosnia & Hercegovina, Makedonia og nylig også Montenegro. Eter hvert blir kanskje også Kosovo og til og med Vojvodina selvstendige stater, og Balkan lever virkelig opp til sitt navn. Det er en ting å ha kommet seg over sin ungdomstids artistforelskelse når man har holdt seg på samme sted og kan se både gamle helters fall og nye helters oppkomst. Det er noe annet når ens eget land er borte for alltid, og alt man har av kultur som forbinder en med det, er enten kultur fra nye stater man ikke lenger identifiserer seg med eller gammel kultur som ikke lenger utvikler seg. Og for de som er rundt?

Ts familie, og til dels T selv, hører på og nyter åttitallsmusikk i fullt alvor fordi det er og alltid vil være det gamle Jugoslavia og fordi det er deres oppvekst og ungdom. Det er som om jeg som nordmann skulle flytte til hellas og resten av livet høre på Franklin (Bombadilla Life) siden deres åttitallsmusikk er den eneste som kan stå for den kulturen jeg for alltid vil ha bli satt ut i livet til. T hører på Crvena jabuka og Djordje Balasevic. Balasevic er riktignok fremdeles aktiv og har en fantastisk historiefortellerstemme som gjør at selv jeg skjønner mye selv uten å få med meg mer enn noen få ord her og der, men han har også laget åttitallssoundsanger som renner over av åttitallslyder jeg hadde håpet å slippe unna for lenge siden.

Når T og jeg besøker hennes familie, eller de oss, hender det ganske mye oftere enn i min norske familie at de setter på musikk eller begynner å synge eller – til og med! – spontant tar en liten dans. Og alltid når de synger eller kommer i sentimental modus, er det alltid åttitalls- eller til nød søttitallssanger de lar seg rive med av.

(Akkurat nå hører jeg på en strykepompøs, svulstig åttitallsversjon av Bob Marleys Redemption Song: Pesma Slobode med Bajagi & Instruktori. La oss kalle det uvant.)

Jugoslavia var et musikalsk kraftsentrum på åttitallet, med mange gode artister som stort sett sang på serbo-kroatisk og dermed gjorde furore stort sett bare i jugoslaviske områder. Det er ikke vanskelig å finne artister å mimre om hvis man vil mimre på serbo-kroatisk. Problemet er bare at man _må_ mimre om man vil synge på serbo-kroatisk: det språket finnes ikke lenger. Og at det jo er det språket de har lært på skolen og brukt de første tretti årene av sine liv...