Å mangle ord

Den gugga i øynene, de tørkede tårene eller hva det er, den brunsukkeraktige sprø tingen, heter krmelj på bks. Du har krmelj i øynene, sier T og stryker det ut. Krmelj. Tilbake er det helt umulig. Hva er det norske ordet for denne gugga? Hva kan jeg si når jeg ser det i Ts øyne? Eller noe annet språk? Det må da finnes, det finnes alltid ord for noe, i alle fall på de store språkene, men selv om det skulle finnes, må det også være et ord som er i bruk. I motsatt fall er ordet dødt for menigmann og gir lite kommunikativ mening. Og når det er kommunikativt dødt, er det en blindsone i kommunikasjonen. (Rar setning, men du skjønner hva jeg mener.) Det norske ordet for krmelj finnes ikke i mitt vokabular, og dermed kan jeg ikke snakke om det på samme måten: "Ø, du har.. sånn greie i øya...". Kan ikke snakke sånn, både høres og føler meg dum, og unngår dermed å snakke om det. Og når bks-ordet er så kronglete å uttale, krmlj sier T, helt vokalløst, unngår man det også. Til slutt er selve fenomenet dyttet langt bak i bevisstheten, det blir noe man på et nivå vet er der, men aldri tenker på eller snakker om og dermed til slutt i praksis glemmer. Fortrenger fra ens egen virkelighet.

Om ikke annet er dette et godt argument for å lese ordbøker. Og å finne ut hva krmelj er på norsk.