Språklig forvirrede forelskelsesblikk

Jeg har begynt på BKS grunnkurs: bosnisk-kroatisk-serbisk. Må jo lære meg Ts språk bedre. På første forelesning var det tre grupper mennesker: eks-jugoslaver som vil studere språket og som kan det flytende muntlig men ikke eier snøring om grammatikk, nordmenn som har slått seg sammen med en eks-jugoslav (det vil da inkludere meg) og nordmenn som bare vil lære seg språk. Den siste gruppa var den minste – med andre ord, de fleste kunne litt fra før. Læreren er en kroatisk grammatiker som er god i tysk men bare har vært i Norge i et halvt år. Hun prøver å snakke norsk, og gjør det overraskende godt, men av og til gir hun opp og sklir ut i engelsk. Eller kroatisk. Eller tysk. Når eks-jugoslavene stiller henne spørsmål om grunnleggende grammatikk, hva er et objekt og sånn, svarer hun på norsk. Når de spør for lenge eller stiller spørsmål som enkelte nordmenn (det vil da inkludere meg) vil kunne hånflire av, slår hun om til kroatisk, av og til med en forskjønnet forklaring på engelsk for oss andre.

I dag satt jeg ved siden av en fersk studine som var forelsket i en av de ferske og kortpannede studentene i kortenden av rommet. Begge to jugoslaver av fødsel. Læreren skrev noe på tavla, jeg så mot tavla og møtte bare et blikk somk ikke så at jeg så, som bare så mot kortenden av rommet og prøvde å smile. Jeg lente meg bakover og prøvde å lese tavla, studinen fortsatte å se min vei uten å se meg, men så så hun meg, skjønte at hun ble sett av andre enn den hun skulle bli sett av, og snudde hodet i generell retning tavla. Uten å se. Studenten sa noe på bosnisk, og studinen snudde seg lynkjapt mot ham og lo, ikke av noe men mot og med noen. På den andre siden av meg satt det en nordmann som så konstant mot tavla for å få med seg ting. Så jeg mot studenten, så han, dvs nordmannen mot meg. Og når jeg så opp for å se på læreren idet hun gikk mot kortenden av rommet, mot den eks-jugoslaviske kortpannegjengen så hun mot meg så fort jeg så litt lenge, siden bordet gjorde det naturlig for henne å stoppe rett foran meg.

Neste gang setter jeg meg helt oppe ved tavla, gjemmer meg nærmest utgangen, unngår alt av blikk fra alle kanter og får kanskje endelig konsentrert meg om viktigere ting. Kunne sitere Finnegans Wake fra hukommelsen igjen.