Usansk arroganse

Etter basket-VM i Japan (FIBA2006) var det tendens til oppvask i USA. Det store basketlandet, verdens mektigste, tok bare bronse! Og de som hadde utelukkende NBA-spillere! Tapet kom i semifinalen mot Hellas, et lag kjemisk fritt for NBA-spillere, noe som burde ha fått amerikanerne til å tenke. Er da NBA-status det viktigste? Men neida. Før finalen regnet en amerikansk avis Spania som soleklare favoritter selv uten sin store stjerne Pau Gasol, valgt til turneringens beste spiller, fordi de hadde én NBA-mann! Én! Hvor mye hjalp det USA å ha tolv? (Riktignok vant Spania, men ikke fordi denne ene mannen spiller over there.) Og mange kommentatorer, de aller fleste jeg har lest, i usanske aviser understreker først og fremst at basketgullet hører hjemme i USA, at ingen kan gjøre dem rangen stridig som selve Landet, at hele verden er overrasket når de ikke vinner, selv om de har tapt i tre mesterskap på rad nå: bronse, sjette, bronse. En av spillerne, Shane Battier tror jeg det var, var en av de få fornuftige stemmene når han sa at det vil være enda jevnere om 25 år, da ville for eksempel en hel generasjon kinesere ha vokst opp med Yao Ming som forbilde, 2 milliarder (sa han) mennesker som ønsker å spille basket for det samme laget.

Før semifinalen referte de amerikanske coachene til de greske spillerne med deres nummer, ikke navnet. Og Dwayne Wayde sa at alle regnet med Spania og Argentina i tillegg til USA. Hellas visste han ingenting om, selv om de vant EM i fjor...