På toppen av min karriere som basketspiller hendte det at jeg tok noen pauser på en måned eller tre. Da blindtarmen røk på exphil, for eksempel, eller da jeg kom tilbake fra basketløse studier i Köln. Det tok alltid lang tid å komme ordentlig i form igjen, og det tar sikkert ikke kortere tid denne gang. Et år med trening, i løpet av neste sesong kommer det tilbake til meg. Når jeg er for opptatt av å leke med barn(et) enn å slite meg ut rundt en oransje ball.
Uansett, når jeg kom tilbake fra treningsoppholdene oppdaget jeg alltid, uten unntak, at jeg hadde begynt å blø i skoene i løpet av treningen. Som basketmann løper man mye på tærne, hopper, skifter retning, og alt dette tærer stort på huden under stortærne. (Whui, ordspill ikke egentlig planlagt, men det presset seg vakkert på.) Når man har spilt i hundre år har man træler der nede, tjukk tjukk som ikke rives av for et godt ord. Det var enslags bekreftelse på at jeg hadde begynt å trene igjen, denne bløingen, og jeg hadde blitt skuffet om den ikke var der.
De første treningene denne sesongen blødde jeg ikke. Det var såvidt huden hadde begynt å løsne, det ble ikke blemmer engang, bare litt slafsete hudrester som knapt kunne rives av. De første treningene denne sesongen må jeg ha spilt så slapt at det var nummeret inntil gåstol. Men nå, i går og i dag, de to første treningene etter juleferien, var det der igjen. Blodet. Blodblemmene. Den rare, hæltunge gangen hjem fra treningen. I dag merket jeg underveis i spillingen at tærne begynte å gjøre opprør igjen, at det gjorde vondt å tråkke på dem og at spesielt forsvar var noe jeg måtte tvinge meg til. En god følelse, på sin måte. Jeg er i alle fall nesten tilbake på et noenlunde halveis kvasirespektabelt nivå i deler av spillet.
Hadde jeg vært ekkel hadde jeg bøyd meg ned og kysset stortærne mine i garderoben. Ekkel og mykere.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar