Telefonterror

Å ringe i telefon er nesten like ille som å danse naken nedover Karl Johan og bare marginalt bedre enn snuble i sine egne bein som forlover og lage en flenge i brudens kjole. Å ringe i telefon er som å snakke til en forsamling og ikke vite om de elsker deg eller hater deg, og ikke ha noen annen mulighet til å finne det ut på enn din notorisk upålitelige og ugangskråkete lillesøster. Hver gang jeg skal ringe en stor telefon, blir jeg fjorten år igjen og gruer meg i lang tid, tar opp telefonen, legger den ned, tar opp skypen på dataen isteden, logger meg på, av, på, puster, tar sats, går tilbake igjen.

Da jeg var student jobbet jeg som telefonintervjuer på Scan-fact en sommer. Jeg ble skjelt ut, jattet med, ignorert. En gang snakket jeg med en døv gammel dame og brukte flere minutter på å rope Scan-fact og hei og, etter hvert, nei unnskyld jeg ringer et annet sted. Kan jo ikke bare legge på heller. Hun hørte ingenting, men la på selv til slutt med beskjed om at Ouf du får ringe noen av barna mine heller kanskje de kan hjelpe deg.

Senere jobbet jeg som journalist i Universitas. Som helt grønn var mitt første oppdrag å ringe Odd Einar Dørum for å sjekke om det var noe i visse rykter om lånekasserenta eller hva det nå var. Skjønte det ikke helt den gangen heller, og var lettet da jeg etter å ha blitt overrent av Dørums ordflom (stilt inn på automat) i noen minutter, kunne legge på og vende meg mot redaktøren for å si at det ikke var noe i ryktene som gikk. Redaktøren så på meg og slo ut med armene. Jeg fikk oppdraget fordi selv ikke en nybegynner kunne ødelegge noe sån enkelt som å sjekke rykter. Jeg fikk ikke neste politikersak fordi jeg sikkert ville kunne føkke opp den også og ta deres første innledende flsokler for god fisk.

Når man ringer har man bare stemmen å gå etter, det er det. Man kan ikke nikke, vifte med armene, smile, se på eller fra den andre, bevege seg... Det er bare stemmen og moduleringene igjen. Og det er en så direkte ting, nesten som å gå opp til en person på gata og spørre om noe uten først å bukke litt, unnskylde seg, fange blikket osv. Man sier bare Hei, jeg lurte på om jeg kunne snakke med X. Å ringe for å bestille billetter er greit, det er samme som man gjør i en billettluke. Men å ringe en nestenukjent om vagere ting? Å ringe min tremenning for å avtale biling til slekta nedover? Takk gud for sms.

Til slutt gidder man ikke stresse. Til slutt gjør man det bare: man ringer til et kontor og får den informasjonen man skal ha, helt uten å stresse med det. Til slutt synes man at 14-åringshet er overdrevet for en trettiåring. Og så viser det seg at samtalen er hyggelig likevel, at det er et koselig menneske i andre enden, at det i andre enden er et menneske som har de samme grillene med telefonering. Og man gremmes over alt stresset.

Og går det til helvete likevel kan man jo uansett bare slenge på røret, metaforisk talt. Men det er jo også en kamp med de sosiale normene, man avslutter ingenting sånn uten videre, ikke for sitt eget beste engang...