Forlovet

Jeg er forlovet. Skremmende. Ikke fordi jeg synes det er stort, men fordi forlovelse står for meg som noe av det mest meningsløse med hele bryllups- og giftetingen. Å være forlovet er noe man er som attenåring fordi man lengter ette rå gifte seg men innser at det er noe tidlig når man såvidt er myndig. Forlovelse er en måte å stagge ivrige svigermødre en stund til, enslags velkomstdrink til svigerfesten for at de ikke skal gå rett på hovedretten med en gang. Jeg har aldri vært i nærheten av å ønske å forlove meg. T har heller aldri tenkt forlovelse, tror jeg (hun har jo ikke engang sett på bryllup som noe spesielt attråverdig). Og likevel står vi her som forlovede.

I følge bryllupsweb (bryllupssidene på nettet er forresten helt hoorible for mer nøkterne mennesker): "I følge gammel skikk er forlovelse en klar beskjed til familie, slekt og venner om at hun eller han har bestemt seg for å gifte seg. Familie og venner forventer da at det blir bryllup i nærmeste fremtid. Med enkle ord kan man si at forlovelse er ventetiden frem til man skal gifte seg med hverandre." Vi skal gifte oss 3. mars, vi venter på det, familiene har fått beskjed. På den annen side mangler vi forlovelsesringer.

Men dersom det er ordet som brukes, så er det vel det. Magnus msn-et gratulasjoner med forlovelsen nå. Her har jeg vært samboer i et år, og så blir jeg plutselig forlovet? Det er som å begynne på nytt igjen, etter giftermålet får jeg vel lov til å flytte sammen med T også. Men men. Vi er forlovet. Uten ring, men forlovet. Nok en grunn til å gifte seg...