De nederste bøkene i bokhylla

Jeg er en genial planlegger, men det er ikke alltid jeg står langt nok unna til å få med meg hele bildet. På bryllupsfesten 3. mars vil det fx være en million praktiske ting å ordne – det jeg vrir hodet rundt er hvordan mennesker kommer til å snakke sammen, hvem snakker med hvem og ikke minst på hvilket språk. Jeg kan ligge døsende minutter før søvnen og tsette opp mennesker mot hverandre: H og V, S og D, I og H – alle mulige slags rare kombinasjoner som i mitt hode fører til alle mulige slags rare samtaler og forvirringer i menneskers hoder. (Det eneste som er sikkert er at alle kommer til å møte noe som er helt ukjent og fremmed og ikke passer inn i deres bilde av hva de forventer festen skal være.)

Om noen måneder er jeg far, og jeg planlegger det også. Selvfølgelig, det er mye som må tenkes på og vurderes, hele livet forandrer seg og alt blir snudd om ikke på hodet, så i alle fall over på sida. Hvordan utnytte plassen i leiligheten er et viktig spørsmål. Og jeg må mentaltrene på å skifte bleier så det ikke er helt håpløst de første par gangene jeg gjør det. Og kjøpe ting, masse ting, barnevogn og barneseng og en elke eller to og barnebøker og og. Men jeg kommer ikke unna at jeg er en nærsynt planlegger, og det er én ting som gnager hodet mitt mer enn andre ting i denne forbindelse: hva skal man gjøre med de nederste bøkene i bokhylla?

Jeg så et bilde av meg selv rive ut bøker fra bokhylla for snaut tretti år siden. Visstnok var det noe av det morsomste jeg visste som baby. Jeg gikk bort til bokhylla hver dag og tømte den hylla jeg nådde. Til slutt fikk jeg mine egne bøker å den hylla, men det gjorde det bare morsommere. Om det var en god ting, vet jeg ikke, om det fikk eg til å like bøker og lesing senere i livet. Kanskje, hvem vet. Men hva om Xerxes gjør det samme? Bokhylla står midt i leiligheten og er full av bøker på de to nederste hyllene. De tyngste bøkene står der, pent sortert etter tema og serie. Hva om Xerxes river dem alle ut og får dem over seg eller i minste fall gjør det nødvendig å sortere alle bøker på nytt hver dag? Det faste morgenritualet med en baby som river ut bøker og en far som setter dem forsiktig inn igjen og håper babyen verken skjærer seg på arkene eller river dem opp.

Foreldre er engstelige vesener, nesten like ille som besteforeldre. Og de har mye å engste seg over, så farlig som verden er. Men stort sett skjer ingenting: sannsynligheten for ens verste mareritt er som regel så forsvinnende liten at det er komplett dust å bruke tid og krefter på å ensgte seg for dem. Derfor har jeg (ubevisst?) bestemt meg for å gå den andre veien: ikke engste meg for farlige ting som neppe skjer, men engste meg for ufarlige ting som høyst sannsynlig kommer til å skje. Det virker litt mindre dust.

Og om jeg heldig betyr det at vi kan sortere bøker sammen om fem år, som en pappa-sønn-greie. Eller pappa-datter-greie, selv om det kanskje ikke blir like givende for den lille.