Enveiskjøring på Bunnpris

Jeg er selve arketypen på den kunden Bunnpris ikke vil ha. (Eller om ikke Bunnpriskjeden selv, så i det minste de andre kundene, og det går forsåvidt ut på det samme, siden enhver butikk identifiserer seg med sin største kundegruppe for å ikke bli mindre.) Jeg er en sån kunde som aldri vet hva han skal ha, og når han først vet det, må han legge tilbake det han trodde han ville ha. På Bunnpris er det trangt. Alle de Bunnprisbutikkene jeg kjenner er minibutikker som er akkurat så små at de kan få holde åpent på søndager. Det er mange storkiosker som er større, men det er kanskje bare et bedrag, siden storkioskene er luft og fancy sjokoladehyller, mens Bunnpris prøver å briske seg med fjærene til vanlige dagligvarer. Bunnprisen her på hjørnet, for eksempel, er en trang gang rundt en hylle og et kjølerom med enda trangere gang. På kjølerommet må man bokstavelig talt holde inn magen om man skal passere hverandre på vei til eller fra melka innerst langs kortveggen. Og i slike omgivelser bedriver jeg virring.

Jeg går inn og bruker de første metrene til å riste av meg snøen. Da er jeg kommet innerst i butikken, forbi kjølerommet. Noen ganger begynner køen her, men ikke i dag, heldigvis. Når snøen er borte, skjønner jeg at jeg skulle ha melk. Så tilbake til kjølerommet, helt innerst i kjølerommet, og ut igjen, forbi to gamle damer. Utover mot utgangen for å hente frossenpizza. Rundt på den andre siden for en pakke kjeks. Tilbake inn i kjølerommet for jus. Ut og til disken nesten for såpe. Tilbake til kjøleromsdøra for druer. Står sånn til at døra går opp og igjen og kulda skyter ut, alle som skal forbi må klemme seg vei, midt i krysset står jeg og sperrer veien – men vent, vent, jeg må velge riktig drueeske. Deretter til inngangspartiet for å bytte smak på pizzaen. Så gå rotete og veisperrende overalt mens jeg tenker på om det var andre ting. Unnskyld, sier de bak meg. Unnskyld, beklager, unnskyld, unnskyld, ehrm. Det ender med at jeg ikke kjøper noe mer men legger druene tilbake, de så ikke noe gode ut likevel...

Det er grunner til at jeg handler andre steder enn Bunnpris, og de grunnene er sikkert de samme som får bunnprisbetjeningen til å hilse mindre entusiastisk på meg i kassa. Noen ganger er det bare det som er åpent, noen ganger passerer jeg butikken med T og blir med inn – men det er kanskje det eneste som er verre enn en vimsete mann: en mann som vimser etter kona uten å vite annet enn at hun måtte kjøpe noe. Som gjerne står ved siden av henne når hun sjekker klementinene, som gjerne ikke hører de tre første unnskyldene bakfra fordi han har så mye annet å tenke på.

Det er grunner til at jeg handler andre steder: jeg kan vimse mer. Spørsmålet er om jeg heller ikke burde handle bare på Bunnpris, så jeg ville lære meg å organisere livet mitt litt bedre.