Strikkere

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid hatt noe imot strikking. Da jeg var liten maste jeg så mye, og klagde så intenst over lyden, at mamma sluttet å strikke når jeg var i nærheten. Det var noe med klikkelyden, trodde jeg da. Noe med at man ikke ikke vite når pinnene slo mot hverandre, eller hvor hardt, at man ikke hadde kontroll over lyden i hodet. Litt som kinesisk vanntortur.
Men det kan ikke ha vært lyden. Nå, etter å ha ødelagt øra i militæret, legger jeg som regel ikke merke til den infernalske klikkingen. Og likevel er strikking noe av det mer irriterende av verdens alle irriterende småting.

Hendene til en strikker ser ut som to edderkopper som spinner et nett. Pinnene ser ut som giftige tentakler eller tenner eller til og med horn. Om det ikke er uten grunn at araknafobi er en vanlig fobi, burde det heller ikke overraske noen om strikkefobi er mer utbredt enn de fleste vil ha en til å tro.

Det har også noe med strikkerne selv å gjøre. En som strikker på semnar, for eksempel, er uten unntak i overkant moderlig. Hun bryr seg ikke om å høre på alt som sies, men tenker på barna eller de potensielle barna hjemme. Tantebarna, barnebarna – eller i verste fall noen jevnaldrende venner. En strikker ler aldri. En strikker smiler nedlatende og lunt nesten hele tiden, som en mor til sine små gullunger som bedriver ufarlig ugagn, men hun ler aldri og i alle fall ikke av vitser som far eller en foreleser kommer med. En strikker er uendelig snill og omtenksom, så intenst omtenksom at det blir klamt og snevert. Man kan ikke forvente store horisonter av en strikker: den viktigste innvendingen du vil høre, den vanligste, vil være "sånn kan man bare ikke gjøre, hrmpf".

En strikker fyller rommet med sin strikking på en helt uproporsjonal måte. Det er nesten som om det er et ekstra barn der: ma spør om strikkingen, man kommenterer strikkingen, man må se på hvor mye som er strikket nå, man hører det hele tiden, øynene dras dit på grunn av bevegelsen, konsentrasjonen til strikkeren og deretter til hele rommet dras dit. Man kan ikke diskutere ting med en strikker, ikke før hun har lagt ned strikketøyet. Kanskje det er en annen grunn til at strikkere på forelesning sees skjevt på: en som strikker på doktorgradsnivåforelesning i fysikk, for eksempel, vil sjelden tolkes som noe annet enn en opprørsk sabotør.

På den annen side har jeg gått med mange strikkegensere i mitt liv. Til og med tegnet dem selv mange ganger (mange rare gensere, med andre ord). Og jeg går gjerne med strikkegensere igjen, eller putter strikkegensere på Xerxes (kodeord, som sagt, man kaller aldri sine barn for Xerxes i Norge, ikke hvis man har et minimum av fungerende språkøre (på den annen side er alt vane, og hvis jeg kaller ham/henne for Xerxes lenge nok, blir det bare tøft: semantisk metning dreper den siste rest av mitt tidligere så brukbare språkøre)). Og det finnes nok opptil flere kvinner i min engeste krets som vil kjefte på meg for å være antifeminist og trangsynt og det som verre er.

Så konklusjonen er kanskje denne: jeg har en gammel krigsskade som hindrer meg i å like strikking. Det er noe der som minner meg om en forhatt sersjant. Det har ikke noe med strikkerne å gjøre, i alle fall ingen andre enn nettopp ham, sersjanten. Dette er derfor bare et angrep på strikking på samme måte som gamle boksere blir gale av å se håndklær som kastes. Bær over med meg.