Fest for seg selv

Når fortjener man en fest for seg selv? Når har man gjort nok til å gjør noe stort ut av en bursdag? Når kan man invitere slekt og venner for å feire deg? Og enda verre: når får man ikke lov til å unngå denne festen?

Jeg fyller 30 år andre mars. Helt siden jeg skled unna store feiringer på 25-årsdagen har det vært skumlinger ved hver eneste familiesammenkomst: det blir vel stor fest når du fyller 30, Jostein? Vi blir vel invitert da? Og jeg har alltid svart ja på en sånn måte at det høres bekreftende ut men som egentlig har en stor benektelse i seg. Jeg har ingen spesiell lyst til å feire meg med en stor fest. Det var ille nok med konfirmasjon, det må være dobbelt så ille med en trettiårsdag. Spesielt fordi det også er den dagen halvparten menneskene vil gi meg en pepperbøsse fordi jeg fremdeles er ugift. Så egentlig har planen vært hele tiden å skli unna trettiårsdagen også, å dra vekk et sted med T, kanskje, eller å unnlate å minne noen på hvilken dag det er før det er for sent. Haha, jeg fylte tretti og dere rakk ikke å feire meg, hihi, nå trenger jeg ikke bekymre meg lenger.

Hvorfor en markering er så ille? Fordi det er den mest skremmende måten å stå i rampelyset på. Stå der i en rolle er én ting (jeg skal spille reklamefilm i morgen igjen, whui), men å stå der som deg selv, og reagere på diverse mer eller mindre patetiske taler (patetiske i den ene eller andre betydningen, alt ettersom), å være selve midtpunktet på festen, den som alle er der for og som all oppmerksomhet vender seg mot? Den som alle ser på når det er taler? Den som skal hilse alle velkommen og ønske alle god tur hjem? Nææj...

Men noen ganger er det fint å samle slekta. Og noen ganger er det ikke bare en selv som skal feires. Noen ganger er planen giftermål. Og da kan det jo fungere.

Da mine foreldre giftet seg, var det langt oppi gokk, øverst i Finnmark. Bortgjemt og med få gjester. Sånn kunne også jeg og T tenke oss å gjøre det. Oslo tingrett, oss to og våre to forlovere, femten minutter en lunsjpause, ferdig. Ingen gjester, ingen stor fest, siden vi begge er såpass kyniske eller illusjonsløse at vi mener ekteskapet ikke er helligere enn samboerskapet. I alle fall mener jeg det. I alle fall før jeg er gift. (Ikke det at ekteskapet er like lite verdt som samboerskapet, men omvendt, samboerskapet er like mye verdt som ekteskapet.)

Men da jeg var i fetter Brians bryllup i New York for halvannet år siden, et enormt, erkeamerikansk, megadyrt bryllup med fem terner i identiske rosa kjoler, i et lite slott med et parkanlegg rundt, innleide musikere og tre innleide fotografer som kjeftet og nesten truet meg fordi jeg hadde mitt eget kamera med – da sa jeg i talen min at et sånt bryllup gjorde at jeg ville dra hjem og fri til kjæresten min. Det var selvfølgelig en litt pyntet sannhet, et så dyrt bryllup kunne jeg aldri tenke meg, men det var likevel en flik av sannhet de; og når alle sa åååhja, vi kommer vi, bare si fra, så var det nesten med et løfte om snarlig ekteskap jeg dro derfra.

Og nå er tiden kommet, da. 3 mars, dagen etter at jeg fyller 30 år, skal jeg gifte meg med T. T og jeg skal gifte oss. Det er to fester i ett, det er ikke bare jeg som skal feires, det kommer til å være barn der (alltid gøyest å leke med barn så lenge det ikke er pubfilosofiske fester), og, kanskje mest av alt, både mine og Ts foreldre er skilt og har ikke sett hverandre på lenge lenge. Dessuten har ikke familien bedrevet mye sosial krysspollinering, fedrene har ikke truffet noen fra den andre siden og mødrene såvidt hverandre. En god anledning for å se hvor ulike de egentlig er. Så ulike som de oppfattes kan de dog ikke være.

Når man fortjener en fest for seg selv? Man fortjener det når man kan lesse mesteparten over på andre: når festen i navnet er for deg (og kanskje en til), men det viktigste som skal skje er at andre mennesker møtes, at det blir hyggelig for hele verden, at det blir ny sosialitet på nye måter, at opptil flere horisonter utvides på gode måter. Og derfor blir det fest 3. mars.

Synes du at du hadde hatt godt av å være med, eller festen hadde hatt godt av deg, er det ikke umulig at selv venner fra barnehagen blir invitert. Bare å spørre.