Han mannen på tv

Egentlig skulle jeg være hjemme i dag og rydde, fikse Ts sykkel, ordne, styre. (Spesielt Ts sykkel hadde jeg blanda minner av, men er man mann, så er man mann. Spesielt når kvinnen er så kvinnete at hun går hen og blir gravid. Og egentlig var jeg godt i gang med alt sammen, både tanker på sykkelen og det å ta ut flaskene til pant, da castingbyrået plutselig ringte. Helt uten forvarsel. Om jeg ville være med i en reklame om to timer? De hadde dårlig dårlig med folk og hun visste at det var kort varsel, men... Om jeg ville?

På den ene siden skulle jeg stelle hjemme. På den annen side har jeg alltid ønsket å bli kjendis, eller i det minste tjene tusen skattefrie penger for å stå i bakgrunnen som enslags "normal figur". (Og selvfølgelig, kjendiseriet.) Så jeg sa ja.

Møt opp ett, sa damen. Ett møter jeg opp litt sulten og håper det går fort. Klokka fire, etter tre timer ørkesløs venting, kommer innspillingslederen og henter oss, seks statister. Jeg har fått låne meg en dress. I telefonen sa man at jeg skulle komme i normale kontorklær, men for det først har jeg ikke kontorklær, og for det andre er jeg ikke flink på normalitet i sånne tilfeller. Så jeg måtte låne en litt for liten dress og et slips som var helt ok, bortsett fra at det avslørte at jeg ikke har lært meg den type knuter ennå. (Ikke drikker han kaffe heller, hva har det blitt av gutten...)

Deretter ble vi stuet inn på et kott og skulle sitte der og late som vi jobbet på hver vår bærbare datamaskin, og så skulle de to hovedpersonene komme inn. På kottet ble det varmere og varmere. Heldigvis satt jeg nærmest døra, så det ble litt gjennomtrekk, men det betydde også at jeg skulle ta døra igjen etter at hovedfigurene hadde gått ut etter at de hadde gått inn etter at de hadde tatt den opp. Og at jeg skulle ta den opp når de hadde gått inn og lukket den etter seg, når de ropte "takk" fra utsiden, hvor filmfolka stod. Jeg hørte selvfølgelig ikke når de sa noe, eller skjønte det når lydmannen eller hva han var bad noen lukke igjen døra på finsk, så jeg ble sittende i døråpningen og se dum ut når de to åpnet døra, se dum ut når de kronglet seg forbi meg, se dum ut når jeg ikke åpnet døra igjen, se dum ut når jeg ikke lukket den.

Men det tok en halvtime kanskje, snau time, og det ble tusen penger ut av det. Om jeg får mine femten sekunder på tv får jeg nok høre av noen med tv...