Min humor

Jeg har hatt et anfall av humoristisk introspeksjon. Det vil si, introspeksjonen var ikke spesielt humoristisk, men den dreide seg om humor. Og å kalle det introspeksjon er kanskje litt feil, det dreide seg mer om tanker og funderinger om meg selv. Mer konkret: hva slags humor har jeg egentlig?

Det begynte med en episode. Jeg stod ute i kulda sammen med en gjeng venner og hutret og frøs. Vi snakket naturlig nok om været, som man jo gjør når det er kaldere enn vanlig, spesielt i den kaldeste tiden av året. Det er kaldt, sa en. Ja, sa en annen. Og så hutret de begge. Det var omtrent da, eller litt senere i den monotone samtalen, at jeg kom med følgende gulllkorn: "Vi burde gjøre som pingvinene."

Jeg har ingen illusjoner om at det var spesielt morsomt. Det var ikke ment som det, men som en litt teit ting å si, noe som løser opp stemningen ved å være littannerledes. Og jeg lo passe teit etterpå for å understreke hvordan jeg mente det. Hva de svarte? "Øh, Jostein-humor." Og forsøket mitt falt pladask til bakken.

Hva betyr Jostein-humor? Eller bedre, hva legger de i Jostein-humor og hva betyr det for dem? Er den så lett å skille fra andres humor, så tydelig noe helt annet? Og hva skal jeg i så fall mene om deres mening? Bør jeg endre min humor, gjøre den likere andres? Mer ulik andres? Hvorfor, hvorfor ikke?

Slik tenkte jeg en time eller to i dag, i tanker som grenset opp til eksistensielle dommedagstanker eller i det minste føltes viktige nok til at de var verdt å tenke på nettopp denne ene timen eller to. Nok til at øyenbrynene mine sank ned mot nesetippen. (Det gjør de ofte også når hodet er tomt og jeg bare later som jeg tenker, men det er en annen sak.) Deretter ristet jeg det av meg og tenkte på noe annet. Ærlig talt, episoden med kulda og pingvinene skjedde i et frimutt på ungdomsskolen, det får da være måte på hvor opphengt man skal være i gammel fortid. Hvor mye den skal avgjøre hvem man er nå.