Årstidstrist

Vinterdepresjon er
bare tull. Det er en luksusforskningting, det undervurderer menneskens evne til å klare seg i dårlige forhold, undervurderer deres motstandskraft, overvurderer små psykiske nedturer, er bare noe rike overklassemennesker med for mye tid mellom fingrene opplever. Finnmarksfiskere er ikke vinterdeprimert, ikke det minste. Ikke jeg heller, skeptiker som jeg er.

På den annen side er det den samme kraftløsheten i år som i fjor vinter. Den samme slappheten, den samme lengselen etter sol og varme, de samme døde musklene. Og lysten på sjokolade. Det kan selvfølgelig være at jeg er sympatigravid, ikke minst siden T jo faktisk er nettopp det, gravid – men hun var ikke gravid i fjor og det var det samme da. Og i fjorfor, tror jeg. Og året før der igjen. Tror jeg å mene at jeg husker nå.

Jeg hater å fryse og fryser lett. Noen ganger kommer det frost innenfra, slik at det ikke hjelper med tepper eller varmeovn før etter lang lang tid. Det eneste gode med mørke ute er at det er mulig å se stjernene – men med alt det grelle, slitsomme trafikklyset i byen er jo det en nestenumulighet uansett. Noen ganger hjelper det med snø, slik at verden blir lysere, men denne vinteren er jo barere enn barbarer på bar. Jula er ferdig, busjtaen er ikke før om to måneder,og det verste av alt: det tar minst to, gjerne fire måneder før sola begynner å varme igjen og man kan se nordmenn stå midt på fortauet med lukkede øyne og bare nyte solstrålene som er kommet tilbake. Om vinteren blir verre jo eldre man blir, er alt nord for Alpene drepen for meg som middelaldring.

Med mindre det da finnes teknologiske hjelpemidler. Til jul ga I oss en lyslampe, en sånn sterk, hvit greie som skinner opp i hele rommet med noe som ligner mer på sollys enn vanlige lamper gjør. En fin gave og en god tanke, ikke minst fordi det er en dyr greie (hun fikk den forhåp brukt) og fordi hun nok aner at jeg i utgangspunktet er skeptisk som en skeptiker til alt sånt. Men jeg, og alle verdens leger, er veldig glad i placebo-effekten, og når jeg setter meg ned foran lampa og tror den får meg i bedre humør, så er det nettopp det den gjør. Gjør meg ikke mindre sympatigravid, men det blir poff bedre i slutten av juni en gang. Og da er det jo sommer.

Mantra for den neste tiden: sola har snudd, lyslampa virker, det er lenge til du blir middelaldring, sommeren blir den beste noensinne. Og sånn går dagene.