Om å vinne

Hvorfor er det egentlig så viktig å vinne? Spilte basketkamp i dag og sløvet oss vei til et 6-poengstap. Skårte bare 50 poeng (!), men paradoksalt nok er det forsvaret som gjør det vanskelig for oss, vi gjør akkurat litt for lite i forsvar til at vi får enkle skudd i den andre enden. Akkurat nok til at vi ikke ser helt teite ut der ute på banen. AKkurat nok til at vi ikke vinner. Men hvorfor er det så viktig å vinne?

Å sende ballen gjennom nettet flere ganger enn motstanderen er ele forskjellen. Eller å få flere 6ere på terningen i yatzy. Eller å løpe fortest, hoppe lengst, vite mest. Hvilken forskjell er det egentlig? Har man noe grunn til å deppe fordi man skårer færre poeng? Burde man ikke heller spille så godt man kan og så glede seg over både egne og andres prestasjoner? Vi rykker ikke ned, vi rykker ikke opp, ingenting ble avgjort av denne ene kampen bortsett fra den interne tvekampen med tredjelaget. Vi er på åttende og de på sjuende, kanskje – hva så? De er da like hyggelige og har gjort seg like fortjente til en seier som vi har? Den tilfeldigheten at jeg er på lag X betyr at jeg skal slite hjertet opp i halsen for at lag X skal vinne? Hvorfor det?

Og likevel. Gleden i å spille ligger i å få til ting, og jo mer man får til, desto mer sannynlig er det at man vinner. Og jo mer man jobber for noe, desto søtere smaker det om man får det til. Eller omvendt, jo mer man jobber for noe som ikke skjer, desto mer slitsomt er det. Etter VM-finalen i fotball satt en gang den tyske keeperen (Oliver Kahn) og sturet ved den ene stolpen. Det første målet motstanderne (Brasil) hadde skåret, var hans feil. Han hadde i praksis tapt kampen for laget sitt. Han hadde grunn til å sture, men da jeg så sturingen med mamma, kommenterte hun at hans oppførsel var barnslig. Sture sånn, da gitt.

Hadde hun ment oss, hadde hun truffet. Hadde jeg sturet etter tapet i dag, hadde det vært barnslig. Jeg har trent dårlig, er fremdeles syk og slapp, gjorde veldig lite for å unngå tapet. Jeg har egentlig ikke rett til å sture. Kahn hadde rett. Det hadde vært mer stil å gratulere vinnerne med hevet hode, men når han først valgte å sture først, var han i sin fulle rett.

Min lille trøst er at det er vanskeligere å vinne om man lurer på hvorfor i all verden man skal jobbe for å gjøre det. Seieren er utenfor rekkevidde om man tenker seg om en gang for mye. På den annen side er det en rimelig mager trøst.