Internettløst hotell

Hoteller er grådige. Teleselskaper er grådige. Hva får du om du kombinerer den?

Jeg er på hotell Vettre i Asker på konfirmasjonslederseminar. Det var en innskytelse, en mail ble sendt, avaler ble truffet, og vips, jeg var konfleder for våren. For små fjortiser som jeg fikk mer enn nok av som lærer. Dust. Men det blir annerledes når det bare er ti ganger og det dreier seg om noe annet enn lekser og moralisme (og heller er moralfunderinger). Det er ikke skole.

På dette hotellet prøver jeg å få meg internettilgang. Det burde ikke være noe problem. Jeg har med meg laptop med trådløsmuligheter og alle hoteller med respekt for seg selv har trådløstilgang. Spesielt seminarsteder som Vettre. Men nei?

Den eneste internettilgangen er Telenors trådløsnet, sier resepsjonsdamen. Og den eneste oppkoblingen mot det er ved å kjøpe et skrapekort som koster 80 kroner for fire timer. 20 kroner i timen. Det er på nivå med internettcafeer i Oslo sentrum. Og det er forbana dyrt, men ja vel, når de først kan loppe seminarmennesker så gjør de vel det i hotelltelebransjen.

Jeg kjøper meg et kort i en halvtimes pause, leser mail og løper tilbake til det oppsatte programmet. Har tre og en halv time igjen på kortet og planlegger å bruke det nå, noen timer senere, i neste pause. Men nei?

Det viser seg at kortet gir fire sammenhengende timer med internett. Om kan bruker det klokka fire, er det dødt klokka åtte. Genialt. Åtti kroner for en halvtime betalte jeg. Noe som man jo kan se på som en noe feilslått investering...

På den annen side har jeg lært meg at verken Thon-hoteller eller Telenor er bedrifter verdt å la seg flå av.