Storhet i aksjon (i hvilken rus?)

Morgenbladet skriver på lederplass om to forskjellige dødsfall siden nyttår: James Brown og Saddam Hussein. Den ene en legendarisk kulturpersonlighet, den andre en despot. Den ene hyllet av Bush, den andre demonisert av ham. Og, skriver Morgenbladet, begge kan finnes på youtube.com – men istedenfor å lete etter bildene av Saddams henging, med eller uten lyd, burde man søke på "Brown Jackson Prince" og finne et kostelig stykke kulturhistorie:

Et kostelig glimt av en faderlig og generøs James Brown, er det korte videoopptaket der han i tur og orden inviterer Michael Jackson og Prince opp på scenen. Skal du likevel søke på Youtube.com denne helgen, så søk heller på "Brown Prince Jackson" enn på "Saddam hanging".

Kostelig er ordet. Man får se et kornete bilde av Brown som maser på Michael Jackson for å få ham til å komme opp på scenen. Etter mye om og med, vinking og klapping, kommer Jackson og piper litt og snurrer litt rundt seg selv før han hvisker (i den grad man kan hviske noe på en bråkete scene) noe til Brown. Jeg har blitt intenst oppfordret, sier Brown til slutt, å hente opp Prince også. Prince, kom igjen.

Og etter noen sekunder kommer Prince båret av en julenisse i sebrastripete singlet, vrikker seg opp på scenen og er emosjonelt lidende sammen med sin gitar før han utsøter et pip enda mer pinlig enn Michael Jacksons. Deretter vrenger han av seg jakka og vrir på seg i bar overkropp, som for å veie opp for at han ikke klarte å synge.

Kostelig. Jackson så ut som en usikker fjortis (hva hadde den dansingen der å gjøre? bare å lette hans usikkerhet, vise noe han vet han kan i sin egen setting), Prince må ha vært ruset på et eller annet (derfor Jackson ba Brown be ham opp?), Brown står bare og ler i bakgrunnen. Hver for seg vil de ha smått geniale sceneshow og konserter, ingen tvil om det. Men det er dette som er essensen av Browns lange karriere, dette Morgenbladet ber oss søke etter på Youtube for å minnes den artisten han var. Han var generøs, er det derfor vi husker ham? Eller likte å la glansen fordeles mellom ham selv og andre artister i salen? Er det dette Morgnbaldet ber oss søke på fordi dette var toppen av alle tres karriere? Eller i det minste en av dem, i det minste Browns? Eller er det fordi man har en urokkelig apriori-tro på at tre musikere på samme scene nødvendigvis er bedre enn én?

Eller er det bare dette: at man er så kjendisfiksert at man ønsker for harde livet at man var i den salen hvor tre storheter møttes på scenen (selv om MJ gikk ut før Prince kom inn)? Kjendisspotting? I såfall er det mer pretensiøsitet i Morgenbladet enn jeg hadde håpet.

Videoen kan sees her.