Tilfeldighetstur i nabolaget

(Jeg har begynt å blogge for Vagabond her. Noen ganger legger jeg de samme tekstene her, noen ganger vil det være tekster bare på Vagabond. Denne ligger begge steder etter hvert.)

Å gå tur har alltid vært noe av det kjedeligste og ikke minst voksneste jeg kan tenke meg. Det er noe med den målrettede innbittheten, noe med at man går for å gå og komme i form og få seg litt luft, som det heter. Spesielt når man går fort også, som enkelte par sees å gjøre, slenger med armene som en avart av den lokale HV-avdelingen. Da jeg var liten gikk jeg aldri tur uten at det ble sutring eller senere surmuling over verdens urettferdighet og de voksnes manglende empati i at jeg ble både bedre trent, fikk mer sosial input og generelt lærte mer av å leke med venner.

Å gå tur er fremdeles en meningsløs aktivitet for meg, spesielt om man konsentrerer om selve gåingen underveis og ikke fortaper seg i lange diskusjoner om Richard Dawkins The God Delusion. For eksempel. Men det er mange måter å leke med selve turen også. Å reiseleke.

Jeg og T (snart min kone) gikk en tur i går. Vi hadde ikke noe mål, vi skulle bare få litt luft og føle at verdensrommet er noe mer enn det lille rommet vi bor på. Så, hvor går vi, spurte hun meg da vi kom ut. Tja, svarte jeg. (Jeg er fryktelig dårlig på å bestemme ting som ikke angår meg i noen særlig grad.) Vi kan gå, tja, nei, vet ikke jeg. Men hun ville heller ikke bestemme, så stod i krysset utenfor leiligheten og sperret for en mann som kom forbi med en tvillingbarnevogn. Hvor går man når alle veier i nærheten er gått før?

Vi lot tilfeldighetene avgjøre. Stein saks papir: vant jeg, gikk vi til høyre, vant hun gikk vi til venstre, og ble det uavgjort, gikk vi rett fram.

I teorien en god måte å gå tur på. Vi bor på Carl Berner i Oslo, hvor det er veier og kryss og valgmuligheter hver fjortende meter. Og det begynte da også bra. Vi kom oss ut på Ring 2 og nedover mot Tøyenparken, hvor hun pleier å ville gå. "Bra" betyr her da at vi gikk den veien hun hadde hintet vi kunne gå, og motsatt av veien mot puben, hvor jeg ofte pleier å ville gå for en Guinness. Men så tømte jeg hodet og begynte å spille helt tilfeldig, og hun ble forvirret. Vanligvis beseirer hun meg alltid i stein saks papir. Alltid. Men vanligvis prøver jeg så hardt å vinne at jeg er like lett gjennomskuelig som en glassmanet. Når jeg nå ga opp, skjønte hun ikke taktikken min lenger, og plutselig var vi på vei vekk fra parken og i retning puben.

Skjønt, retning er i denne sammenheng et relativt begrep. Det ble aldri uavgjort, noe som betydde at vi alltid svingte hit eller dit, til høyre eller venstre. Og vi vant aldri fire ganger på rad noen av oss, slik at vi kom tilbake til rundt kvartalet og etter reglene kunne velge retning etter eget hode. Istedet gikk vi halveis rundt alle de kvartelene vi kunne finne, nesten som en forvirret pacman som prøver å få tak i alle de små prikkene. Fire ganger var vi en eller to kryss fra puben, flere ganger innennfor synshold. Så vant feil person og vi måtte inn i en obskur sidegate som ingen av oss hadde vært i før og som ingen av oss heller ville inn i igjen. To ganger var vi nesten på Tøyenparken igjen, før det kom en helt uventet stein fra henne eller meg, og vi måtte ta til høyre eller venstre og traske videre langs uventede husrekker.

Etter tre kvarter hadde vi ikke kommet noe sted. Vi hadde passert samme tvillingbarnevogn tre ganger, og vi hadde fått endel rare blikk fra diverse mer målrettede eller i det minste tilsynelatende rasjonelle fotgjengere, men vi hadde verken kommet til parken, puben eller passert vår egen leilighet igjen. Det begynte å mørkne. Eller, det mørknet kanskje ikke ennå, men det virket sånn. Og å gå de samme gatene fem, sju, fjorten ganger fordi tilfeldighetene nekter oss både en Guinness og varmen i egen stue, var mer enn vi kunne bære der og da. Jeg vinner og vi går hjem, du vinner og vi holder ut litt til, sa jeg til T og holdt fram neven til nok en runde stein saks papir.

Ok, sa hun. Jeg er saks.