Tallenes tullete tale

Et av foredragene på HEFs konfirmasjonsseminar var en forsker (Tormod Øia fra NOVA) som la fram lysark etter lysark med statistikk basert på en undersøkelse av ungdommer i Oslo. Fjortiser med to utenlandskfødte foreldre er mer opptatt av familien, fjortiser med to norskfødte foreldre er mer opptatt av miljøet, og forskjellen er så og så mange prosent i den og den bydelen. Det må ha vært det tørreste foredraget av dem alle i utgangspunktet, noe som lignet på powerpoint eller små filmsnutter var han ikke i teknologisk avansert nok til å bruke, de godeste foreleseren. Ganske fascinerende at han likevel holdt et fengslende foredrag, bedre enn de fleste andre. Kanskje fordi han drev på med det motsatte av synsing.

Midtveis i foredraget kommer han inn på hvordan tallene viser at barn av utenlandskfødte foreldre, innvandrere, er ivrigere på akademiske karrierer enn ventet, er mer mønstergyldige som elever, er snillere i kriminalitets- og oppdragelsesstatistikken osv. (FrPs bilde er i store trekk et usant skremmebilde, med andre ord.) Dette er, teoretiserer han, fordi vi i Norge ikke har de samme store problemene med integrering som de har i Frankrike, Danmark, Tyskland osv. De som har innvandret til Norge fra langt unna er simnpelthen på full fart inn i norsk totalintegrering.

Det er ikke sant, hvisker en dame bak meg. Det er ikke sant, jeg har møtt mange innvandrere som sliter med å integrere seg, det er et stort problem for mange å bli en del av det norske samfunnet, hvisk tisk hvisk. Mannen må ta feil, han kan ikke vite hva han snakker om. Skrivebordsteoretiker.

Selvfølgelig kan mannen ta feil. Men når man en undersøkelse som omfatter 11500 ungdommer, nesten alle ungdommer i Oslo, og dette tallmaterialet viser en tydelig tendens til at den vanlige oppfatningen er feil, bør det litt mer til enn en magefølelse og noen godhjerta fordommer for å avkrefte hele tankebygget hans. Og likevel er det sånn det tenkes.

Tall er riktige og statistikk er sann, tenker man, men bare så lenge den støtter ens eget syn. Om den og de går mot det en tror, må det være feil et sted. Da trekker man fram Mark Twains om løgner, forbannede løgner og staistikk. Alle tall må tolkes, sier man, og glemmer at ens egne meninger ikke akkurat går fri for tolkning de heller. Som damen bak meg: hun er høyst sannsynlig venstreorientert politisk, gjør sitt beste for å hjelpe de svake gruppene i samfunnet, er omtenksom og snill. Det siste hun vil klare å høre er at den gruppen hun har hjulpet, ikke trenger hjelpen like mye som andre grupper. Ja men, vil hun si, hva med X og Y og stakkars Z, fantastiske mennesker som ikke får lov til å gjøre sitt for samfunnets beste? Hva med K og L, som aldri har fått en sjanse? Skal hun ikke hjelpe dem?

Selvfølgelig skal man hjelpe. Men at man hjelper X betyr ikke at X er den som mest av alt trenger hjelp. Og at man har kjent på kroppen hvor fælt X har det, betyr ikke at Y ikke har det enda verre. Og dette: at enslige faren du kjenner har fått dårligere kår, er ikke et argument mot at enslige fedre generelt har fått det bedre.

Tall må tolkes og blåses liv i av engasjement. Men det betyr ikke at engasjementet kan overkjøre tallene om man skal forklare verden så passende ("sant") som mulig.

Eller kanskje bare dette: at jeg irriterte meg så mye over hennes kommentar til Øias foredrag, enslags avvisende ignoransekommentar med liten relevans eller tyngde i debatten, at jeg følte jeg måtte skrive et langt blogginlegg for å forsvare ham... Snakk om nerderi.

I morgen skal jeg utforske hva slags mennesker som finner på å sitte og strikke under hele seminaret.