06 januar 2007

Intenst sympatigravid

Jeg er ikke gravid. Men jeg prøver så godt jeg kan. Det er mer slitsomt enn man ville ha trodd på forhånd.

På den ene siden har jeg ingenting med det som skjer i Ts mage nå. Rent fysisk er jeg avskåret fra det. Visstnok kan fosteret høre ting etter hvert, og det kan merke om det blir dyttet utenfra, men alt det hører av stemmer er en del av kakofonien fra innsiden, hjerte og milt og hva som ikke lager lyd der inne, og all klemming og dytting er bare dumper på utviklingens vei – og uansett er det så ubevisst ennå at det ikke husker eller skjønner noenting. Hva er en ullen mannestemme som man ikke engang vet kommer fra utsiden (en utside man ikke engang kunne ha visst noe om hadde man vært bevisst nok til å vite) mot den altviktige næringen og varmen og tryggheten?

På denne måten er jeg like gravid som en stein er fenomenologisk forurettet. Men på den annen side sa legen at også menn får østrogen-hormon-røsj. Også jeg er svimete, hodepinsk, kvalm, trøtt, sliten osv. Og selv om det skulle komme av andre ting, eller ikke være annet enn den vanlige mannlige hypkonderoverdrivelsen av småting, så er det sympatigraviditeten jeg må spille på i sosiale sammenhenger nå.

Vi var i familieselskap i går og det var tydelig at det ikke var jeg som var gravid, og det var tydelig at de andre mennene heller aldri hadde vært gravide. Så ikke-gravide hadde de blitt opplærte til å være at de ikke engang skjønte hva jeg snakket om da jeg nevnte sympatigraviditet. Jeg er ikke gravid, og jeg hadde heller ikke så mye annet å gjøre mens det foregikk enn å ta et skritt tilbake, ta vare på T og krysse fingrene. Gratulerer, Jostein, var omkvedet, Og så gikk mennene inn til buffetmaten mens damene ble igjen i stua og utvekslet diverse erfaringer. Mennenes erfaringer var at man må smøre kvinnene med ros og godord med jevne mellomrom, eller blir det trøbbel.

Jeg skulle gjerne vært gravidere. Ikke sånn på ordentlig, selvfølgelig, men litt mer med i de første ni månedene. Det er umulig. Akkurat nå la T seg på sofaen og jeg tullet teppet rundt henne og dro bordet nærmere så hun rakk bort til druene, men om det har noe å si for Xerxes? (Xerxes er et kodenavn. Kodenavnet skifter stadig vekk. Mitt barn skal ikke hete Xerxes eller Xerox eller noe annet på X.) Ingenting direkte. Og derfor blir jeg enda mer oppsatt på å være sympatigravid. Hennes morgenkvalme er min morgenkvalme er vårt felles barns foreldrekvalme er hele familiens medfølelse med oss begge samtidig like mye. Mine humørsvingninger er Xerxes' krabateri og blotte tilstedeværelse, ikke annet.

Jeg er ikke gravid. Men jeg prøver. De ordentlig gravide ser skrått på meg, de som aldri har vært i nærheten av å vurdere sympatigravid som et sosialt (press)middel ser skjevt på meg – og midten står jeg og får støtte av de som har vært gjennom det samme, med cirka de samme tankene, støtte i form av at de ser ned på med og smiler halvt bedrevitende-trist: jaja, det er ikke så mye man kan gjøre, bare å vente, Jostein. Bare å vente. Og etterpå er alt helt annerledes.

1 kommentar:

Anonym sa...

synes du er søt som sympatigravid med dine humørsvinginger og stryking over magen. bare fortsett!