Ørene fulle

Jeg har begynt å høre på musikk ute i verden igjen. For mange år siden gikk jeg rundt med walkman og hørte på Vivaldis årstider, Chopins sørgemarsj og en av Beethovens pianokonserter (det var de tre kassettene jeg hadde på den tiden). Det var utrolig så kul jeg følte meg med sørgemarsjen på ørene. En gang prøvde jeg også å høre på Public Enemy på walkman, men det var helt bak mål. Rap kunne bare høres på ghettoblastere, eller i mitt tilfelle en liten kassettspiller som knapt nok overdøvet basketballen som spratt ved siden av. Men walkmanperioden var en kort periode bare. Ganske fort begynte jeg å mislike denne måten å sperre verden ute, og enda fortere var jeg engstelig for at min musikk skulle høres så godt på bussen rockemusikken til klassens store brødhuer. (At Chopin sjelden er like høylytt som Iron Maiden slo meg aldri). Så jeg sluttet.

Men nå har jeg begynt igjen. Da jeg gikk hjem fra konfirmasjonsundervisningen på mandag hørte jeg på Red Hot Chilli Peppers, og det føltes helt riktig. Spesielt Road Trippin'. Det var noe med stemningen i lufta, noe med følelsen jeg gikk derfra med, noe med noe. Og det var ikke noe problem å sperre verden ute, siden jeg uansett hadde så mange tanker at verden var litt bortenfor meg i utgangspunktet. Faktisk nesten så mye at jeg begynte å synge. Nesten.

Hørte på musikk på vei til trening nå også, Cornelis Vreeswijk. Igjen passet det av en eller annen grunn, igjen brydde jeg meg ikke så mye om verden utenfor. Men tilbake var det helt feil: prøvde femti forskjellige sanger på vei til T-banen, og ingen av dem stemte. Ingen av dem var verdt å høre på.

Hvorfor? Hva er det som må til for at man vil fylle ørene med egen musikk på den måten? Er det fordi man vil opprettholde stemningen man er i og klarer det lettere med riktig type musikk? Er det fordi man vil stenge verden ute? Er det fordi man simpelthen føler for å høre på musikk der og da? For å huske følelser man forbinder men nettopp denne musikken?

I såfall burde man heller gå rundt med små flakonger på seg, siden luktesansen går mer direkte til minnet. Men det ville kanskje se litt teit ut.

Si meg hva du spiser på...

Ifølge Aftenposten er penger, sedler og mynter, ikke på langt nær så bakterielle som man gjerne tror. Faktisk er de ikke spesielt infiserte i det hele tatt sammenlignet med for eksempel grønnsaksdisken, hvor bittesmåkrypene florerer. Det er gode nyheter.

Jeg mener, de voksne sa alltid at det er farlig å sutte på mynter. Du kunne bli syk av det, like syk som du kunne bli av å spise snø eller sutte på din uvaskede tommel. Munnen, var det underliggende premisset, må beskyttes mot så mange bakterier som mulig, siden det er et av de mest bakterieutsatte områdene på kroppen. Ikke spis noe som ikke skal spises, sa de og satte opp en bestemt mine. OK, bortsett fra babysutteleker, biteringer og den slags. Men ellers: vekk fra munnen!

Jeg har aldri helt vært med på slike forbud. Jeg spiste masse snø som liten, og selv om jeg sjelden suttet på tommelen, var jeg helt innforstått med tommelsutternes tankegang. Som voksen, egentlig hele livet, har jeg aldri likt røyking og sigaretter, men det har mer med lukt og sjenanse og kvasiüberkulhet å gjøre: selve pinnesuttingen går jeg god for. Om jeg går på kafe kommer jeg som regel ut med et sugerør eller en te-røre-pinne i kjeften. Og den plastflisa som er på klær, den som prispapplappen henger fast i? Av en eller annen grunn tar jeg alltid den i munnen etter at den er klippet/bitt av.

Å sutte på penner er sanksjonert, og det er noe mange gjør. Biter tankefullt på enden mens man prøver å komme på det ene ordet som skal løse hele kryssordet. Å ha et strå i munnen er det ultimate symbolet på avslappet sommerferie. Og selvfølgelig, tyggegummi er i samme kategori, egentlig.

Man burde ikke sutte på mynter. Men det er bare fordi de er metalliske og smaker kaldt og vondt. Bakterier er bare en litt for enkel snarvei som ikke gjør verden mer gjennomsiktig. (Og selv om det hadde vært bakterielt til tusen på pengene, hadde det ikke nødvendigvis vært så ille – det kommer an på hvilke bakterier og hvor potensielt farlige de er.) Å sutte på sugerør burde derimot i minste fall ikke forbys eller nedmuntres. Er det et menneskelig behov å ha plastbiter i munnen, burde man ikke komme med skremsler mot det. Så får man heller slutte om man velger å tro på psykologiske teorier (Freud, fx) som gjør hele aktiviteten litt skal vi si... ekkel.

Sjelfullt

Var konfirmasjonsleder (om det er ordet) for første gang i dag. 16 fjortiser som ikke var kristne og som derfor ville konfirmere seg i human-etisk forbunds regi. Noe som skulle få en til å tro de er beinharde ateister og i det minste ikke-religiøse ungdommer. Men dengang ei.

10 av de 16 sa de trodde på en sjel. En udødelig sjel, kanskje en sjel som flyr videre til neste kropp når denne kroppen dør, en sjel som er bak alle følelser vi har, og alle tanker. En sjel som kort sagt er alt psykisk og i tillegg noe åndelig, noe overnaturlig. Har de lært denne sjeletroen hjemme eller er det dødsangsten som får dem til det? Eller er det den naturlige barnetenkemåten som henger igjen, den som ser på psyken/identiteten som noe vesensforskjellig fra kroppen? Hvorfor skulle over halvparten av borgerlige konfirmanter (og de var ganske fornuftige også) tro på sjelen?

Jeg avholdt meg fra å si hva jeg mente, prøvde å la det være en hemmelighet, og var ikke altfor kritisk til noen av dem. Understreket flere ganger at jeg ikke har fasiten og at det er deres diskusjon og deres meninger som er det viktige. Det var litt slitsomt til tider, men også lærerikt. Ikke minst når jeg prøvde å bringe sannhetsbegrepet på banen: de små var enige i at sjelen enten finnes eller ikke finnes, men de var ikke enige i at det var en sannhet å finne. Det handlet bare om tro, sa de: noen tror på sjelen, andre gjør det ikke. Punktum.

På den ene siden er det selvfølgeig utrolig tolerant av dem. Men på den annen side er det da en underkjennelse av andres evner til å forsvare sitt syn i diskusjon? På den tredje side er det nettopp denne religiøse sårbarheten jeg må lære meg, som de må lære meg i løpet av de ti ukene jeg skal ha dem: noen meninger liker ikke å stå i flomlyset. Noen meninger vil mennesker ha helt for seg selv. Jeg har ment at det er fordi disse meningene ikke holder vann (om man unnskylder metaforkræsjet). Det er mulig jeg må innse at mine skylapper er minst like trange som andres i denne sammenheng.

Mulig jeg lærer mye som konfirmantleder, faktisk...

Om å vinne

Hvorfor er det egentlig så viktig å vinne? Spilte basketkamp i dag og sløvet oss vei til et 6-poengstap. Skårte bare 50 poeng (!), men paradoksalt nok er det forsvaret som gjør det vanskelig for oss, vi gjør akkurat litt for lite i forsvar til at vi får enkle skudd i den andre enden. Akkurat nok til at vi ikke ser helt teite ut der ute på banen. AKkurat nok til at vi ikke vinner. Men hvorfor er det så viktig å vinne?

Å sende ballen gjennom nettet flere ganger enn motstanderen er ele forskjellen. Eller å få flere 6ere på terningen i yatzy. Eller å løpe fortest, hoppe lengst, vite mest. Hvilken forskjell er det egentlig? Har man noe grunn til å deppe fordi man skårer færre poeng? Burde man ikke heller spille så godt man kan og så glede seg over både egne og andres prestasjoner? Vi rykker ikke ned, vi rykker ikke opp, ingenting ble avgjort av denne ene kampen bortsett fra den interne tvekampen med tredjelaget. Vi er på åttende og de på sjuende, kanskje – hva så? De er da like hyggelige og har gjort seg like fortjente til en seier som vi har? Den tilfeldigheten at jeg er på lag X betyr at jeg skal slite hjertet opp i halsen for at lag X skal vinne? Hvorfor det?

Og likevel. Gleden i å spille ligger i å få til ting, og jo mer man får til, desto mer sannynlig er det at man vinner. Og jo mer man jobber for noe, desto søtere smaker det om man får det til. Eller omvendt, jo mer man jobber for noe som ikke skjer, desto mer slitsomt er det. Etter VM-finalen i fotball satt en gang den tyske keeperen (Oliver Kahn) og sturet ved den ene stolpen. Det første målet motstanderne (Brasil) hadde skåret, var hans feil. Han hadde i praksis tapt kampen for laget sitt. Han hadde grunn til å sture, men da jeg så sturingen med mamma, kommenterte hun at hans oppførsel var barnslig. Sture sånn, da gitt.

Hadde hun ment oss, hadde hun truffet. Hadde jeg sturet etter tapet i dag, hadde det vært barnslig. Jeg har trent dårlig, er fremdeles syk og slapp, gjorde veldig lite for å unngå tapet. Jeg har egentlig ikke rett til å sture. Kahn hadde rett. Det hadde vært mer stil å gratulere vinnerne med hevet hode, men når han først valgte å sture først, var han i sin fulle rett.

Min lille trøst er at det er vanskeligere å vinne om man lurer på hvorfor i all verden man skal jobbe for å gjøre det. Seieren er utenfor rekkevidde om man tenker seg om en gang for mye. På den annen side er det en rimelig mager trøst.

Den første beveger

Hadde det hatt noe å si om det faktisk fantes en første beveger? T og jeg har diskutert sannhet fram til nå: hun har begynt på The God Delusion av Richard Dawkins og ble mektig irritert av hans (Dawkins', ikke guds) sterke påstander i forordet av boka. At det ikke ville ha vært noe 9/11 uten religion, fx, ikke noe selvmordbombere og ikke noe bosnisk/kroatisk/serbisk krigføring. Det er altfor enkelt, ropte hun ut, religion har ikke alltid noe med saken å gjøre i det hele tatt en gang. Mitt argument var da at religion, troen på en gud som bestemmer alt, gjør det mulig for krigende å 1) tro de har rett uansett, siden det ikke er noen rasjonelle argumenter for at Gud skal mene det eller det andre, og 2) gå i døden for denne guden, siden det i himmelen venter lutter glede og lykke på deg. Hun er selvfølgelig ikke enig i dette, og diskusjonen er løs.

Etter tre timer skjønner vi at vi snakker om forskjellige sannhetsbegreper og beveger oss på litt forskjellige arenaer. Jeg tenker filosofi og hard vitenskap: for meg er jakten på sannhet et gode og denne sannheten er teoretisk mulig å finne. Hun tenker samfunnsvitenskap og mener at det ikke finnes én Sannhet, men bare tolkninger. Hun bryr seg om politikk og hva som vil kunne ha en praktisk effekt i verden; jeg bryr meg om alts grunnlag og hva man kan argumentere ut fra. Vi er begge ateister, men bare jeg har tendenser til anti-religiøsitet.

Det siste hun spurte meg, og det vanskeligste hun spurte meg hele kvelden, var dette: Har det noe å si om man finner ut at det faktisk er en første beveger, en som satte verden igang? Ville det forandre verden på noen som helst måte? Filosofidelen av meg sa JA, for helvete, det er en hel verden i forskjell. Vitenskapsdelen av meg sa nja, om det ikke merkes noen forskjell bortsett fra dette ene beviset man plutselig har funnet, så er det ikke noen forskjell egentlig. Det har ikke noe å si for verden nå, men det har alt å si for hvordan man ser på verden.

Det er sent og hodet mitt går sakte. Ts spørsmål har forvirret meg, jeg må svare noe som går mot ting jeg har svart på før. Vet ikke helt hvordan, men jeg føler det. Og ikke minst: hun er fremdeles ikke overbevist om at vitenskap går religion en høy gang når det gjelder sannhet, ærlighet og og vite hvordan verden henger sammen.

Men hun begynner å innse at jeg ikke mener å disrespektere mennesker jeg diskuterer religion med. Og det er da enda noe.

De nederste bøkene i bokhylla

Jeg er en genial planlegger, men det er ikke alltid jeg står langt nok unna til å få med meg hele bildet. På bryllupsfesten 3. mars vil det fx være en million praktiske ting å ordne – det jeg vrir hodet rundt er hvordan mennesker kommer til å snakke sammen, hvem snakker med hvem og ikke minst på hvilket språk. Jeg kan ligge døsende minutter før søvnen og tsette opp mennesker mot hverandre: H og V, S og D, I og H – alle mulige slags rare kombinasjoner som i mitt hode fører til alle mulige slags rare samtaler og forvirringer i menneskers hoder. (Det eneste som er sikkert er at alle kommer til å møte noe som er helt ukjent og fremmed og ikke passer inn i deres bilde av hva de forventer festen skal være.)

Om noen måneder er jeg far, og jeg planlegger det også. Selvfølgelig, det er mye som må tenkes på og vurderes, hele livet forandrer seg og alt blir snudd om ikke på hodet, så i alle fall over på sida. Hvordan utnytte plassen i leiligheten er et viktig spørsmål. Og jeg må mentaltrene på å skifte bleier så det ikke er helt håpløst de første par gangene jeg gjør det. Og kjøpe ting, masse ting, barnevogn og barneseng og en elke eller to og barnebøker og og. Men jeg kommer ikke unna at jeg er en nærsynt planlegger, og det er én ting som gnager hodet mitt mer enn andre ting i denne forbindelse: hva skal man gjøre med de nederste bøkene i bokhylla?

Jeg så et bilde av meg selv rive ut bøker fra bokhylla for snaut tretti år siden. Visstnok var det noe av det morsomste jeg visste som baby. Jeg gikk bort til bokhylla hver dag og tømte den hylla jeg nådde. Til slutt fikk jeg mine egne bøker å den hylla, men det gjorde det bare morsommere. Om det var en god ting, vet jeg ikke, om det fikk eg til å like bøker og lesing senere i livet. Kanskje, hvem vet. Men hva om Xerxes gjør det samme? Bokhylla står midt i leiligheten og er full av bøker på de to nederste hyllene. De tyngste bøkene står der, pent sortert etter tema og serie. Hva om Xerxes river dem alle ut og får dem over seg eller i minste fall gjør det nødvendig å sortere alle bøker på nytt hver dag? Det faste morgenritualet med en baby som river ut bøker og en far som setter dem forsiktig inn igjen og håper babyen verken skjærer seg på arkene eller river dem opp.

Foreldre er engstelige vesener, nesten like ille som besteforeldre. Og de har mye å engste seg over, så farlig som verden er. Men stort sett skjer ingenting: sannsynligheten for ens verste mareritt er som regel så forsvinnende liten at det er komplett dust å bruke tid og krefter på å ensgte seg for dem. Derfor har jeg (ubevisst?) bestemt meg for å gå den andre veien: ikke engste meg for farlige ting som neppe skjer, men engste meg for ufarlige ting som høyst sannsynlig kommer til å skje. Det virker litt mindre dust.

Og om jeg heldig betyr det at vi kan sortere bøker sammen om fem år, som en pappa-sønn-greie. Eller pappa-datter-greie, selv om det kanskje ikke blir like givende for den lille.

Tilfeldighetstur i nabolaget

(Jeg har begynt å blogge for Vagabond her. Noen ganger legger jeg de samme tekstene her, noen ganger vil det være tekster bare på Vagabond. Denne ligger begge steder etter hvert.)

Å gå tur har alltid vært noe av det kjedeligste og ikke minst voksneste jeg kan tenke meg. Det er noe med den målrettede innbittheten, noe med at man går for å gå og komme i form og få seg litt luft, som det heter. Spesielt når man går fort også, som enkelte par sees å gjøre, slenger med armene som en avart av den lokale HV-avdelingen. Da jeg var liten gikk jeg aldri tur uten at det ble sutring eller senere surmuling over verdens urettferdighet og de voksnes manglende empati i at jeg ble både bedre trent, fikk mer sosial input og generelt lærte mer av å leke med venner.

Å gå tur er fremdeles en meningsløs aktivitet for meg, spesielt om man konsentrerer om selve gåingen underveis og ikke fortaper seg i lange diskusjoner om Richard Dawkins The God Delusion. For eksempel. Men det er mange måter å leke med selve turen også. Å reiseleke.

Jeg og T (snart min kone) gikk en tur i går. Vi hadde ikke noe mål, vi skulle bare få litt luft og føle at verdensrommet er noe mer enn det lille rommet vi bor på. Så, hvor går vi, spurte hun meg da vi kom ut. Tja, svarte jeg. (Jeg er fryktelig dårlig på å bestemme ting som ikke angår meg i noen særlig grad.) Vi kan gå, tja, nei, vet ikke jeg. Men hun ville heller ikke bestemme, så stod i krysset utenfor leiligheten og sperret for en mann som kom forbi med en tvillingbarnevogn. Hvor går man når alle veier i nærheten er gått før?

Vi lot tilfeldighetene avgjøre. Stein saks papir: vant jeg, gikk vi til høyre, vant hun gikk vi til venstre, og ble det uavgjort, gikk vi rett fram.

I teorien en god måte å gå tur på. Vi bor på Carl Berner i Oslo, hvor det er veier og kryss og valgmuligheter hver fjortende meter. Og det begynte da også bra. Vi kom oss ut på Ring 2 og nedover mot Tøyenparken, hvor hun pleier å ville gå. "Bra" betyr her da at vi gikk den veien hun hadde hintet vi kunne gå, og motsatt av veien mot puben, hvor jeg ofte pleier å ville gå for en Guinness. Men så tømte jeg hodet og begynte å spille helt tilfeldig, og hun ble forvirret. Vanligvis beseirer hun meg alltid i stein saks papir. Alltid. Men vanligvis prøver jeg så hardt å vinne at jeg er like lett gjennomskuelig som en glassmanet. Når jeg nå ga opp, skjønte hun ikke taktikken min lenger, og plutselig var vi på vei vekk fra parken og i retning puben.

Skjønt, retning er i denne sammenheng et relativt begrep. Det ble aldri uavgjort, noe som betydde at vi alltid svingte hit eller dit, til høyre eller venstre. Og vi vant aldri fire ganger på rad noen av oss, slik at vi kom tilbake til rundt kvartalet og etter reglene kunne velge retning etter eget hode. Istedet gikk vi halveis rundt alle de kvartelene vi kunne finne, nesten som en forvirret pacman som prøver å få tak i alle de små prikkene. Fire ganger var vi en eller to kryss fra puben, flere ganger innennfor synshold. Så vant feil person og vi måtte inn i en obskur sidegate som ingen av oss hadde vært i før og som ingen av oss heller ville inn i igjen. To ganger var vi nesten på Tøyenparken igjen, før det kom en helt uventet stein fra henne eller meg, og vi måtte ta til høyre eller venstre og traske videre langs uventede husrekker.

Etter tre kvarter hadde vi ikke kommet noe sted. Vi hadde passert samme tvillingbarnevogn tre ganger, og vi hadde fått endel rare blikk fra diverse mer målrettede eller i det minste tilsynelatende rasjonelle fotgjengere, men vi hadde verken kommet til parken, puben eller passert vår egen leilighet igjen. Det begynte å mørkne. Eller, det mørknet kanskje ikke ennå, men det virket sånn. Og å gå de samme gatene fem, sju, fjorten ganger fordi tilfeldighetene nekter oss både en Guinness og varmen i egen stue, var mer enn vi kunne bære der og da. Jeg vinner og vi går hjem, du vinner og vi holder ut litt til, sa jeg til T og holdt fram neven til nok en runde stein saks papir.

Ok, sa hun. Jeg er saks.

Min humor

Jeg har hatt et anfall av humoristisk introspeksjon. Det vil si, introspeksjonen var ikke spesielt humoristisk, men den dreide seg om humor. Og å kalle det introspeksjon er kanskje litt feil, det dreide seg mer om tanker og funderinger om meg selv. Mer konkret: hva slags humor har jeg egentlig?

Det begynte med en episode. Jeg stod ute i kulda sammen med en gjeng venner og hutret og frøs. Vi snakket naturlig nok om været, som man jo gjør når det er kaldere enn vanlig, spesielt i den kaldeste tiden av året. Det er kaldt, sa en. Ja, sa en annen. Og så hutret de begge. Det var omtrent da, eller litt senere i den monotone samtalen, at jeg kom med følgende gulllkorn: "Vi burde gjøre som pingvinene."

Jeg har ingen illusjoner om at det var spesielt morsomt. Det var ikke ment som det, men som en litt teit ting å si, noe som løser opp stemningen ved å være littannerledes. Og jeg lo passe teit etterpå for å understreke hvordan jeg mente det. Hva de svarte? "Øh, Jostein-humor." Og forsøket mitt falt pladask til bakken.

Hva betyr Jostein-humor? Eller bedre, hva legger de i Jostein-humor og hva betyr det for dem? Er den så lett å skille fra andres humor, så tydelig noe helt annet? Og hva skal jeg i så fall mene om deres mening? Bør jeg endre min humor, gjøre den likere andres? Mer ulik andres? Hvorfor, hvorfor ikke?

Slik tenkte jeg en time eller to i dag, i tanker som grenset opp til eksistensielle dommedagstanker eller i det minste føltes viktige nok til at de var verdt å tenke på nettopp denne ene timen eller to. Nok til at øyenbrynene mine sank ned mot nesetippen. (Det gjør de ofte også når hodet er tomt og jeg bare later som jeg tenker, men det er en annen sak.) Deretter ristet jeg det av meg og tenkte på noe annet. Ærlig talt, episoden med kulda og pingvinene skjedde i et frimutt på ungdomsskolen, det får da være måte på hvor opphengt man skal være i gammel fortid. Hvor mye den skal avgjøre hvem man er nå.

Forlovet

Jeg er forlovet. Skremmende. Ikke fordi jeg synes det er stort, men fordi forlovelse står for meg som noe av det mest meningsløse med hele bryllups- og giftetingen. Å være forlovet er noe man er som attenåring fordi man lengter ette rå gifte seg men innser at det er noe tidlig når man såvidt er myndig. Forlovelse er en måte å stagge ivrige svigermødre en stund til, enslags velkomstdrink til svigerfesten for at de ikke skal gå rett på hovedretten med en gang. Jeg har aldri vært i nærheten av å ønske å forlove meg. T har heller aldri tenkt forlovelse, tror jeg (hun har jo ikke engang sett på bryllup som noe spesielt attråverdig). Og likevel står vi her som forlovede.

I følge bryllupsweb (bryllupssidene på nettet er forresten helt hoorible for mer nøkterne mennesker): "I følge gammel skikk er forlovelse en klar beskjed til familie, slekt og venner om at hun eller han har bestemt seg for å gifte seg. Familie og venner forventer da at det blir bryllup i nærmeste fremtid. Med enkle ord kan man si at forlovelse er ventetiden frem til man skal gifte seg med hverandre." Vi skal gifte oss 3. mars, vi venter på det, familiene har fått beskjed. På den annen side mangler vi forlovelsesringer.

Men dersom det er ordet som brukes, så er det vel det. Magnus msn-et gratulasjoner med forlovelsen nå. Her har jeg vært samboer i et år, og så blir jeg plutselig forlovet? Det er som å begynne på nytt igjen, etter giftermålet får jeg vel lov til å flytte sammen med T også. Men men. Vi er forlovet. Uten ring, men forlovet. Nok en grunn til å gifte seg...

Enveiskjøring på Bunnpris

Jeg er selve arketypen på den kunden Bunnpris ikke vil ha. (Eller om ikke Bunnpriskjeden selv, så i det minste de andre kundene, og det går forsåvidt ut på det samme, siden enhver butikk identifiserer seg med sin største kundegruppe for å ikke bli mindre.) Jeg er en sån kunde som aldri vet hva han skal ha, og når han først vet det, må han legge tilbake det han trodde han ville ha. På Bunnpris er det trangt. Alle de Bunnprisbutikkene jeg kjenner er minibutikker som er akkurat så små at de kan få holde åpent på søndager. Det er mange storkiosker som er større, men det er kanskje bare et bedrag, siden storkioskene er luft og fancy sjokoladehyller, mens Bunnpris prøver å briske seg med fjærene til vanlige dagligvarer. Bunnprisen her på hjørnet, for eksempel, er en trang gang rundt en hylle og et kjølerom med enda trangere gang. På kjølerommet må man bokstavelig talt holde inn magen om man skal passere hverandre på vei til eller fra melka innerst langs kortveggen. Og i slike omgivelser bedriver jeg virring.

Jeg går inn og bruker de første metrene til å riste av meg snøen. Da er jeg kommet innerst i butikken, forbi kjølerommet. Noen ganger begynner køen her, men ikke i dag, heldigvis. Når snøen er borte, skjønner jeg at jeg skulle ha melk. Så tilbake til kjølerommet, helt innerst i kjølerommet, og ut igjen, forbi to gamle damer. Utover mot utgangen for å hente frossenpizza. Rundt på den andre siden for en pakke kjeks. Tilbake inn i kjølerommet for jus. Ut og til disken nesten for såpe. Tilbake til kjøleromsdøra for druer. Står sånn til at døra går opp og igjen og kulda skyter ut, alle som skal forbi må klemme seg vei, midt i krysset står jeg og sperrer veien – men vent, vent, jeg må velge riktig drueeske. Deretter til inngangspartiet for å bytte smak på pizzaen. Så gå rotete og veisperrende overalt mens jeg tenker på om det var andre ting. Unnskyld, sier de bak meg. Unnskyld, beklager, unnskyld, unnskyld, ehrm. Det ender med at jeg ikke kjøper noe mer men legger druene tilbake, de så ikke noe gode ut likevel...

Det er grunner til at jeg handler andre steder enn Bunnpris, og de grunnene er sikkert de samme som får bunnprisbetjeningen til å hilse mindre entusiastisk på meg i kassa. Noen ganger er det bare det som er åpent, noen ganger passerer jeg butikken med T og blir med inn – men det er kanskje det eneste som er verre enn en vimsete mann: en mann som vimser etter kona uten å vite annet enn at hun måtte kjøpe noe. Som gjerne står ved siden av henne når hun sjekker klementinene, som gjerne ikke hører de tre første unnskyldene bakfra fordi han har så mye annet å tenke på.

Det er grunner til at jeg handler andre steder: jeg kan vimse mer. Spørsmålet er om jeg heller ikke burde handle bare på Bunnpris, så jeg ville lære meg å organisere livet mitt litt bedre.

Kjendiserisyk

Jeg var på reklamefilminnspilling av lottoreklemafilm nr 42 på onsdag. Ble ringt dagen før og bedt om å møte opp mellom 0730 og 0800 på den gamle gjærfabrikken til Idun – på Nordpolen, passende nok (mellom Sandaker og Storo). Uten å hel mene det, man beregner da ikke tid så bra, kom jeg dit 0745. Følte meg helt ok, egentlig. (Og at Hans Petter Moland var regissør var litt kult når jeg først forklart meg hvem han er...)

Gamle, ubrukte fabrikker er kalde, selv med filmlyskastere på hele dagen. Og de stinker trolig mugg og annen gugge. Har aldri hatt sansen for gugge,og i alle fall ikke mugg. Men jeg holdt ut å være statist i første scene, ikke noe problem. Det var når jeg kom til pauserommet at jeg skjønte dette kunne bli en lang dag. På den forrige innspillingen hadde de nemlig all slags mat til statistene, frukt og grønt og brød, og så mye av det av man kunne bli mett. Der tok hele jobben 4-5 timer. På denne innspillingen hadde de pølser. Punktum. To store gryter med pølser, og noen lomper og brød, var det statistene skulle holde seg mette med fram til åtte, når innspillingen skulle være ferdig.

Jeg må ha vært litt syk alt da, for jeg fikk ikke ned noe særlig med pølse. Måtte tvinge den i meg. Dessuten frøs jeg litt; ikke nok til å riste eller kjenne frysninger, men nok til å ha en kald nese. Som jo sjelden ikke er et lite bra tegn.

Noen ganger forbanner jeg meg selv på å klare ting. Å gjennomføre prøvelser, å holde ut. Denne innspillingen var en slik gang. Jeg vurderte aldri ordentlig å dra hjem selv om jeg ble stadig dårligere utover dagen. Frysetokter, desperat lengsel etter varm dyne, en stemme som var så hes at jeg ikke kunne rope med de andre statistene når vi skulle rope. Begynte bare å hoste. Vurderte det ikke engang da en lydmann falt ned på scenen og fikk kneet ut av ledd, slik at alt ble en time eller to forsinket. Satt bare inni meg selv og så på sekundene som en maratonløper ser på skrittene sine: ett til, ett til, ett til. Og ble stadig dårligere.

Da jeg kom hjem til T falt jeg bokstavelig talt sammen på gulvet, før jeg fikk kreket meg opp i sofaen. Vissen i hele kroppen, lungene dødkjørte, hodet av betong, kaldt og varmt om hverandre. Etter at jeg hadde roet pusten og blitt litt mer avslappet, var temperaturen rundt 38,5. Halvannen time senere hadde den steget uavbrutt til 39,7, og jeg bøyde meg for Ts ønske om at jeg tok paracet. Jeg skryter av og til av at jeg aldri tar slike medisiner, la nå sykdommen dø ut på naturlig måte – men denne gangen ville det bare ha vært korttenkt. Det ble en febril natt.

Nå tre dager senere er jeg nede på vanlig forkjølelse. Lav feber, litt hoste, ser generelt maroder ut. Ikke vært utenfor døra, men håper at jeg orker å gå ut i snøen en gang i morgen. Hypokonderdelen av meg frykter at jeg har overbelastet lungene og ikke kan trene igjen på lenge. De andre delene står samlet bak praolen: "snø og kaldt og is og sludd, gir oss alle hekseskudd; varme, sol og heteslag, det gjør Jostein mere glad".

Heteslag kan jeg leve uten. Men eller har de rett: jeg gleder meg ikke akkurat til å gå ut i fryseland igjen...

Fest for seg selv

Når fortjener man en fest for seg selv? Når har man gjort nok til å gjør noe stort ut av en bursdag? Når kan man invitere slekt og venner for å feire deg? Og enda verre: når får man ikke lov til å unngå denne festen?

Jeg fyller 30 år andre mars. Helt siden jeg skled unna store feiringer på 25-årsdagen har det vært skumlinger ved hver eneste familiesammenkomst: det blir vel stor fest når du fyller 30, Jostein? Vi blir vel invitert da? Og jeg har alltid svart ja på en sånn måte at det høres bekreftende ut men som egentlig har en stor benektelse i seg. Jeg har ingen spesiell lyst til å feire meg med en stor fest. Det var ille nok med konfirmasjon, det må være dobbelt så ille med en trettiårsdag. Spesielt fordi det også er den dagen halvparten menneskene vil gi meg en pepperbøsse fordi jeg fremdeles er ugift. Så egentlig har planen vært hele tiden å skli unna trettiårsdagen også, å dra vekk et sted med T, kanskje, eller å unnlate å minne noen på hvilken dag det er før det er for sent. Haha, jeg fylte tretti og dere rakk ikke å feire meg, hihi, nå trenger jeg ikke bekymre meg lenger.

Hvorfor en markering er så ille? Fordi det er den mest skremmende måten å stå i rampelyset på. Stå der i en rolle er én ting (jeg skal spille reklamefilm i morgen igjen, whui), men å stå der som deg selv, og reagere på diverse mer eller mindre patetiske taler (patetiske i den ene eller andre betydningen, alt ettersom), å være selve midtpunktet på festen, den som alle er der for og som all oppmerksomhet vender seg mot? Den som alle ser på når det er taler? Den som skal hilse alle velkommen og ønske alle god tur hjem? Nææj...

Men noen ganger er det fint å samle slekta. Og noen ganger er det ikke bare en selv som skal feires. Noen ganger er planen giftermål. Og da kan det jo fungere.

Da mine foreldre giftet seg, var det langt oppi gokk, øverst i Finnmark. Bortgjemt og med få gjester. Sånn kunne også jeg og T tenke oss å gjøre det. Oslo tingrett, oss to og våre to forlovere, femten minutter en lunsjpause, ferdig. Ingen gjester, ingen stor fest, siden vi begge er såpass kyniske eller illusjonsløse at vi mener ekteskapet ikke er helligere enn samboerskapet. I alle fall mener jeg det. I alle fall før jeg er gift. (Ikke det at ekteskapet er like lite verdt som samboerskapet, men omvendt, samboerskapet er like mye verdt som ekteskapet.)

Men da jeg var i fetter Brians bryllup i New York for halvannet år siden, et enormt, erkeamerikansk, megadyrt bryllup med fem terner i identiske rosa kjoler, i et lite slott med et parkanlegg rundt, innleide musikere og tre innleide fotografer som kjeftet og nesten truet meg fordi jeg hadde mitt eget kamera med – da sa jeg i talen min at et sånt bryllup gjorde at jeg ville dra hjem og fri til kjæresten min. Det var selvfølgelig en litt pyntet sannhet, et så dyrt bryllup kunne jeg aldri tenke meg, men det var likevel en flik av sannhet de; og når alle sa åååhja, vi kommer vi, bare si fra, så var det nesten med et løfte om snarlig ekteskap jeg dro derfra.

Og nå er tiden kommet, da. 3 mars, dagen etter at jeg fyller 30 år, skal jeg gifte meg med T. T og jeg skal gifte oss. Det er to fester i ett, det er ikke bare jeg som skal feires, det kommer til å være barn der (alltid gøyest å leke med barn så lenge det ikke er pubfilosofiske fester), og, kanskje mest av alt, både mine og Ts foreldre er skilt og har ikke sett hverandre på lenge lenge. Dessuten har ikke familien bedrevet mye sosial krysspollinering, fedrene har ikke truffet noen fra den andre siden og mødrene såvidt hverandre. En god anledning for å se hvor ulike de egentlig er. Så ulike som de oppfattes kan de dog ikke være.

Når man fortjener en fest for seg selv? Man fortjener det når man kan lesse mesteparten over på andre: når festen i navnet er for deg (og kanskje en til), men det viktigste som skal skje er at andre mennesker møtes, at det blir hyggelig for hele verden, at det blir ny sosialitet på nye måter, at opptil flere horisonter utvides på gode måter. Og derfor blir det fest 3. mars.

Synes du at du hadde hatt godt av å være med, eller festen hadde hatt godt av deg, er det ikke umulig at selv venner fra barnehagen blir invitert. Bare å spørre.

Strikkere

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid hatt noe imot strikking. Da jeg var liten maste jeg så mye, og klagde så intenst over lyden, at mamma sluttet å strikke når jeg var i nærheten. Det var noe med klikkelyden, trodde jeg da. Noe med at man ikke ikke vite når pinnene slo mot hverandre, eller hvor hardt, at man ikke hadde kontroll over lyden i hodet. Litt som kinesisk vanntortur.
Men det kan ikke ha vært lyden. Nå, etter å ha ødelagt øra i militæret, legger jeg som regel ikke merke til den infernalske klikkingen. Og likevel er strikking noe av det mer irriterende av verdens alle irriterende småting.

Hendene til en strikker ser ut som to edderkopper som spinner et nett. Pinnene ser ut som giftige tentakler eller tenner eller til og med horn. Om det ikke er uten grunn at araknafobi er en vanlig fobi, burde det heller ikke overraske noen om strikkefobi er mer utbredt enn de fleste vil ha en til å tro.

Det har også noe med strikkerne selv å gjøre. En som strikker på semnar, for eksempel, er uten unntak i overkant moderlig. Hun bryr seg ikke om å høre på alt som sies, men tenker på barna eller de potensielle barna hjemme. Tantebarna, barnebarna – eller i verste fall noen jevnaldrende venner. En strikker ler aldri. En strikker smiler nedlatende og lunt nesten hele tiden, som en mor til sine små gullunger som bedriver ufarlig ugagn, men hun ler aldri og i alle fall ikke av vitser som far eller en foreleser kommer med. En strikker er uendelig snill og omtenksom, så intenst omtenksom at det blir klamt og snevert. Man kan ikke forvente store horisonter av en strikker: den viktigste innvendingen du vil høre, den vanligste, vil være "sånn kan man bare ikke gjøre, hrmpf".

En strikker fyller rommet med sin strikking på en helt uproporsjonal måte. Det er nesten som om det er et ekstra barn der: ma spør om strikkingen, man kommenterer strikkingen, man må se på hvor mye som er strikket nå, man hører det hele tiden, øynene dras dit på grunn av bevegelsen, konsentrasjonen til strikkeren og deretter til hele rommet dras dit. Man kan ikke diskutere ting med en strikker, ikke før hun har lagt ned strikketøyet. Kanskje det er en annen grunn til at strikkere på forelesning sees skjevt på: en som strikker på doktorgradsnivåforelesning i fysikk, for eksempel, vil sjelden tolkes som noe annet enn en opprørsk sabotør.

På den annen side har jeg gått med mange strikkegensere i mitt liv. Til og med tegnet dem selv mange ganger (mange rare gensere, med andre ord). Og jeg går gjerne med strikkegensere igjen, eller putter strikkegensere på Xerxes (kodeord, som sagt, man kaller aldri sine barn for Xerxes i Norge, ikke hvis man har et minimum av fungerende språkøre (på den annen side er alt vane, og hvis jeg kaller ham/henne for Xerxes lenge nok, blir det bare tøft: semantisk metning dreper den siste rest av mitt tidligere så brukbare språkøre)). Og det finnes nok opptil flere kvinner i min engeste krets som vil kjefte på meg for å være antifeminist og trangsynt og det som verre er.

Så konklusjonen er kanskje denne: jeg har en gammel krigsskade som hindrer meg i å like strikking. Det er noe der som minner meg om en forhatt sersjant. Det har ikke noe med strikkerne å gjøre, i alle fall ingen andre enn nettopp ham, sersjanten. Dette er derfor bare et angrep på strikking på samme måte som gamle boksere blir gale av å se håndklær som kastes. Bær over med meg.

Tallenes tullete tale

Et av foredragene på HEFs konfirmasjonsseminar var en forsker (Tormod Øia fra NOVA) som la fram lysark etter lysark med statistikk basert på en undersøkelse av ungdommer i Oslo. Fjortiser med to utenlandskfødte foreldre er mer opptatt av familien, fjortiser med to norskfødte foreldre er mer opptatt av miljøet, og forskjellen er så og så mange prosent i den og den bydelen. Det må ha vært det tørreste foredraget av dem alle i utgangspunktet, noe som lignet på powerpoint eller små filmsnutter var han ikke i teknologisk avansert nok til å bruke, de godeste foreleseren. Ganske fascinerende at han likevel holdt et fengslende foredrag, bedre enn de fleste andre. Kanskje fordi han drev på med det motsatte av synsing.

Midtveis i foredraget kommer han inn på hvordan tallene viser at barn av utenlandskfødte foreldre, innvandrere, er ivrigere på akademiske karrierer enn ventet, er mer mønstergyldige som elever, er snillere i kriminalitets- og oppdragelsesstatistikken osv. (FrPs bilde er i store trekk et usant skremmebilde, med andre ord.) Dette er, teoretiserer han, fordi vi i Norge ikke har de samme store problemene med integrering som de har i Frankrike, Danmark, Tyskland osv. De som har innvandret til Norge fra langt unna er simnpelthen på full fart inn i norsk totalintegrering.

Det er ikke sant, hvisker en dame bak meg. Det er ikke sant, jeg har møtt mange innvandrere som sliter med å integrere seg, det er et stort problem for mange å bli en del av det norske samfunnet, hvisk tisk hvisk. Mannen må ta feil, han kan ikke vite hva han snakker om. Skrivebordsteoretiker.

Selvfølgelig kan mannen ta feil. Men når man en undersøkelse som omfatter 11500 ungdommer, nesten alle ungdommer i Oslo, og dette tallmaterialet viser en tydelig tendens til at den vanlige oppfatningen er feil, bør det litt mer til enn en magefølelse og noen godhjerta fordommer for å avkrefte hele tankebygget hans. Og likevel er det sånn det tenkes.

Tall er riktige og statistikk er sann, tenker man, men bare så lenge den støtter ens eget syn. Om den og de går mot det en tror, må det være feil et sted. Da trekker man fram Mark Twains om løgner, forbannede løgner og staistikk. Alle tall må tolkes, sier man, og glemmer at ens egne meninger ikke akkurat går fri for tolkning de heller. Som damen bak meg: hun er høyst sannsynlig venstreorientert politisk, gjør sitt beste for å hjelpe de svake gruppene i samfunnet, er omtenksom og snill. Det siste hun vil klare å høre er at den gruppen hun har hjulpet, ikke trenger hjelpen like mye som andre grupper. Ja men, vil hun si, hva med X og Y og stakkars Z, fantastiske mennesker som ikke får lov til å gjøre sitt for samfunnets beste? Hva med K og L, som aldri har fått en sjanse? Skal hun ikke hjelpe dem?

Selvfølgelig skal man hjelpe. Men at man hjelper X betyr ikke at X er den som mest av alt trenger hjelp. Og at man har kjent på kroppen hvor fælt X har det, betyr ikke at Y ikke har det enda verre. Og dette: at enslige faren du kjenner har fått dårligere kår, er ikke et argument mot at enslige fedre generelt har fått det bedre.

Tall må tolkes og blåses liv i av engasjement. Men det betyr ikke at engasjementet kan overkjøre tallene om man skal forklare verden så passende ("sant") som mulig.

Eller kanskje bare dette: at jeg irriterte meg så mye over hennes kommentar til Øias foredrag, enslags avvisende ignoransekommentar med liten relevans eller tyngde i debatten, at jeg følte jeg måtte skrive et langt blogginlegg for å forsvare ham... Snakk om nerderi.

I morgen skal jeg utforske hva slags mennesker som finner på å sitte og strikke under hele seminaret.

Internettløst hotell

Hoteller er grådige. Teleselskaper er grådige. Hva får du om du kombinerer den?

Jeg er på hotell Vettre i Asker på konfirmasjonslederseminar. Det var en innskytelse, en mail ble sendt, avaler ble truffet, og vips, jeg var konfleder for våren. For små fjortiser som jeg fikk mer enn nok av som lærer. Dust. Men det blir annerledes når det bare er ti ganger og det dreier seg om noe annet enn lekser og moralisme (og heller er moralfunderinger). Det er ikke skole.

På dette hotellet prøver jeg å få meg internettilgang. Det burde ikke være noe problem. Jeg har med meg laptop med trådløsmuligheter og alle hoteller med respekt for seg selv har trådløstilgang. Spesielt seminarsteder som Vettre. Men nei?

Den eneste internettilgangen er Telenors trådløsnet, sier resepsjonsdamen. Og den eneste oppkoblingen mot det er ved å kjøpe et skrapekort som koster 80 kroner for fire timer. 20 kroner i timen. Det er på nivå med internettcafeer i Oslo sentrum. Og det er forbana dyrt, men ja vel, når de først kan loppe seminarmennesker så gjør de vel det i hotelltelebransjen.

Jeg kjøper meg et kort i en halvtimes pause, leser mail og løper tilbake til det oppsatte programmet. Har tre og en halv time igjen på kortet og planlegger å bruke det nå, noen timer senere, i neste pause. Men nei?

Det viser seg at kortet gir fire sammenhengende timer med internett. Om kan bruker det klokka fire, er det dødt klokka åtte. Genialt. Åtti kroner for en halvtime betalte jeg. Noe som man jo kan se på som en noe feilslått investering...

På den annen side har jeg lært meg at verken Thon-hoteller eller Telenor er bedrifter verdt å la seg flå av.

Telefonterror

Å ringe i telefon er nesten like ille som å danse naken nedover Karl Johan og bare marginalt bedre enn snuble i sine egne bein som forlover og lage en flenge i brudens kjole. Å ringe i telefon er som å snakke til en forsamling og ikke vite om de elsker deg eller hater deg, og ikke ha noen annen mulighet til å finne det ut på enn din notorisk upålitelige og ugangskråkete lillesøster. Hver gang jeg skal ringe en stor telefon, blir jeg fjorten år igjen og gruer meg i lang tid, tar opp telefonen, legger den ned, tar opp skypen på dataen isteden, logger meg på, av, på, puster, tar sats, går tilbake igjen.

Da jeg var student jobbet jeg som telefonintervjuer på Scan-fact en sommer. Jeg ble skjelt ut, jattet med, ignorert. En gang snakket jeg med en døv gammel dame og brukte flere minutter på å rope Scan-fact og hei og, etter hvert, nei unnskyld jeg ringer et annet sted. Kan jo ikke bare legge på heller. Hun hørte ingenting, men la på selv til slutt med beskjed om at Ouf du får ringe noen av barna mine heller kanskje de kan hjelpe deg.

Senere jobbet jeg som journalist i Universitas. Som helt grønn var mitt første oppdrag å ringe Odd Einar Dørum for å sjekke om det var noe i visse rykter om lånekasserenta eller hva det nå var. Skjønte det ikke helt den gangen heller, og var lettet da jeg etter å ha blitt overrent av Dørums ordflom (stilt inn på automat) i noen minutter, kunne legge på og vende meg mot redaktøren for å si at det ikke var noe i ryktene som gikk. Redaktøren så på meg og slo ut med armene. Jeg fikk oppdraget fordi selv ikke en nybegynner kunne ødelegge noe sån enkelt som å sjekke rykter. Jeg fikk ikke neste politikersak fordi jeg sikkert ville kunne føkke opp den også og ta deres første innledende flsokler for god fisk.

Når man ringer har man bare stemmen å gå etter, det er det. Man kan ikke nikke, vifte med armene, smile, se på eller fra den andre, bevege seg... Det er bare stemmen og moduleringene igjen. Og det er en så direkte ting, nesten som å gå opp til en person på gata og spørre om noe uten først å bukke litt, unnskylde seg, fange blikket osv. Man sier bare Hei, jeg lurte på om jeg kunne snakke med X. Å ringe for å bestille billetter er greit, det er samme som man gjør i en billettluke. Men å ringe en nestenukjent om vagere ting? Å ringe min tremenning for å avtale biling til slekta nedover? Takk gud for sms.

Til slutt gidder man ikke stresse. Til slutt gjør man det bare: man ringer til et kontor og får den informasjonen man skal ha, helt uten å stresse med det. Til slutt synes man at 14-åringshet er overdrevet for en trettiåring. Og så viser det seg at samtalen er hyggelig likevel, at det er et koselig menneske i andre enden, at det i andre enden er et menneske som har de samme grillene med telefonering. Og man gremmes over alt stresset.

Og går det til helvete likevel kan man jo uansett bare slenge på røret, metaforisk talt. Men det er jo også en kamp med de sosiale normene, man avslutter ingenting sånn uten videre, ikke for sitt eget beste engang...

Han mannen på tv

Egentlig skulle jeg være hjemme i dag og rydde, fikse Ts sykkel, ordne, styre. (Spesielt Ts sykkel hadde jeg blanda minner av, men er man mann, så er man mann. Spesielt når kvinnen er så kvinnete at hun går hen og blir gravid. Og egentlig var jeg godt i gang med alt sammen, både tanker på sykkelen og det å ta ut flaskene til pant, da castingbyrået plutselig ringte. Helt uten forvarsel. Om jeg ville være med i en reklame om to timer? De hadde dårlig dårlig med folk og hun visste at det var kort varsel, men... Om jeg ville?

På den ene siden skulle jeg stelle hjemme. På den annen side har jeg alltid ønsket å bli kjendis, eller i det minste tjene tusen skattefrie penger for å stå i bakgrunnen som enslags "normal figur". (Og selvfølgelig, kjendiseriet.) Så jeg sa ja.

Møt opp ett, sa damen. Ett møter jeg opp litt sulten og håper det går fort. Klokka fire, etter tre timer ørkesløs venting, kommer innspillingslederen og henter oss, seks statister. Jeg har fått låne meg en dress. I telefonen sa man at jeg skulle komme i normale kontorklær, men for det først har jeg ikke kontorklær, og for det andre er jeg ikke flink på normalitet i sånne tilfeller. Så jeg måtte låne en litt for liten dress og et slips som var helt ok, bortsett fra at det avslørte at jeg ikke har lært meg den type knuter ennå. (Ikke drikker han kaffe heller, hva har det blitt av gutten...)

Deretter ble vi stuet inn på et kott og skulle sitte der og late som vi jobbet på hver vår bærbare datamaskin, og så skulle de to hovedpersonene komme inn. På kottet ble det varmere og varmere. Heldigvis satt jeg nærmest døra, så det ble litt gjennomtrekk, men det betydde også at jeg skulle ta døra igjen etter at hovedfigurene hadde gått ut etter at de hadde gått inn etter at de hadde tatt den opp. Og at jeg skulle ta den opp når de hadde gått inn og lukket den etter seg, når de ropte "takk" fra utsiden, hvor filmfolka stod. Jeg hørte selvfølgelig ikke når de sa noe, eller skjønte det når lydmannen eller hva han var bad noen lukke igjen døra på finsk, så jeg ble sittende i døråpningen og se dum ut når de to åpnet døra, se dum ut når de kronglet seg forbi meg, se dum ut når jeg ikke åpnet døra igjen, se dum ut når jeg ikke lukket den.

Men det tok en halvtime kanskje, snau time, og det ble tusen penger ut av det. Om jeg får mine femten sekunder på tv får jeg nok høre av noen med tv...

Joe the stripper

Det skjedde ting på basketbanen som jeg ikke turte å ta opp samme dagen, ikke engang dagen etter, ikke før nå. Det skjedde ting jeg enten skammer meg veldig over eller stiller meg litt utenfor og lurer på hvor alt bråket kommer fra. Litt flaut, men hvorfor flaut? Litt feil, men hvorfor feil? Og hvorfor i det hele tatt gjort?

Etter kampen samler man alltid inn draktene så en av oss kan vaske dem. Denne gang var det S. Dessverre for oss andre har S alltid dårlig tid etter trening og kamp – ikke dessverre fordi han burde ha dusjet mer, men dessverre denne gang fordi han dro rett fra kampen og hjem og derfor måtte få draktene med en gang, fort fort. Vi stod bak benken vår, nå okkupert av et damelag som nettopp hadde sendt utpå sine fem startingspillere. JT dro av seg singlet og shorts og sa noe om at man kunne jo nesten kalle bokseren hans en shorts, den var svart, hehe. Jeg var forvirret. Ikke av JT, ikke av S, ikke av GR som coachet jentene og som jeg burde ha sagt hei til men som var omkranset av jentene sine hele tiden. (Hei, forresten, GR!) Ikke av noenting, egentlig, bare litt sliten av kampen og i den litt avsondrede sinnsstemningen man av og til kommer i når man har konsentrert seg om spillet såpass lenge og det ikke var slitsomt nok mentalt til at man trenger å hente seg inn igjen. Litt bortenfor meg selv, kanskje. Så når JT drar av seg draktene, gjør jeg det også. Og når han tar på seg en annen shorts, kommer jeg på at min andre shorts er i garderoben.

I slike øyeblikk bør man bøye seg for sine blundere og innrømme dem. Unnskyld, faen, kan jeg få draktshortsen min tilbake? Bare til garderoben? Men det gikk ikke. Isteden fikk jeg det or meg at t-skjorta mi dekket de viktigste bulene, men at jeg likevel var så naken det likevel gjaldt å komme seg til garderoben så fort som mulig. Dermed besluttet jeg meg for å løpe dit.

Uheldigvis beregnet jeg kampen dårlig, slik at når jeg løp forbi kortenden av banen, var begge damelagene i fullt firsprang ditover fra den andre siden. Hadde det vært en god film-mann der, ville han ha fått det til å se ut som om de løp etter meg, en svett mann med svart t-skjorte, svarte, store basketsko og en gammel, slaskete, lysegrå boksershorts – joggende mot den forjettede garderobeinngangen. Det føltes litt naknere og mer åpenlyst enn jeg hadde håpet.

At jeg møtte et par i gangen til garderoben, hørte bare til. Og at de, en av hvert kjønn, smilte og stirret og måpte litt, lot jeg meg ikke affisere av. Ikke i det hele tatt. Det eneste var at S kom inn i garderoben fem sekunder etter meg for å hente de siste draktene. Hele strippingen forgjeves...

I etterkant er jeg ikke så flau. Ikke over nakenheten, i alle fall. På stranda går menneskene enda naknere, og det er helt greit. I aerobictimene har folk på seg korte tights som buler enda mer enn min gamle bokser. Å spille i bar overkropp er standard som lagmarkør på baskettreningene. For naken var jeg egentlig ikke. Men sosialt passende? Det var mindre klær enn alle andre, mindre enn forventet, det så dumt ut med de store basketskoene nederst, og det viste tegn på en uvanlig dårlig utviklet sosial antennebruk der og da. Det er "sånt man bare ikke gjør". Det er sånt alle ville ha ledd hysterisk fnisete av på ungdomsskolen. Og jeg?

Jeg er veldig delt om jeg skal synes jeg er tøff som utfordrer de sosiale konvensjonene eller bare tankeløs som ikke oppfatter dem. Akkurat nå håper jeg bare at det ikke skal bli noe man husker meg for som etpar på basketlaget i Halden husket meg fordi jeg en gang hadde en boksershorts med ødelagt strikk: "Sloggi" kalte de meg i flere måneder.

Storhet i aksjon (i hvilken rus?)

Morgenbladet skriver på lederplass om to forskjellige dødsfall siden nyttår: James Brown og Saddam Hussein. Den ene en legendarisk kulturpersonlighet, den andre en despot. Den ene hyllet av Bush, den andre demonisert av ham. Og, skriver Morgenbladet, begge kan finnes på youtube.com – men istedenfor å lete etter bildene av Saddams henging, med eller uten lyd, burde man søke på "Brown Jackson Prince" og finne et kostelig stykke kulturhistorie:

Et kostelig glimt av en faderlig og generøs James Brown, er det korte videoopptaket der han i tur og orden inviterer Michael Jackson og Prince opp på scenen. Skal du likevel søke på Youtube.com denne helgen, så søk heller på "Brown Prince Jackson" enn på "Saddam hanging".

Kostelig er ordet. Man får se et kornete bilde av Brown som maser på Michael Jackson for å få ham til å komme opp på scenen. Etter mye om og med, vinking og klapping, kommer Jackson og piper litt og snurrer litt rundt seg selv før han hvisker (i den grad man kan hviske noe på en bråkete scene) noe til Brown. Jeg har blitt intenst oppfordret, sier Brown til slutt, å hente opp Prince også. Prince, kom igjen.

Og etter noen sekunder kommer Prince båret av en julenisse i sebrastripete singlet, vrikker seg opp på scenen og er emosjonelt lidende sammen med sin gitar før han utsøter et pip enda mer pinlig enn Michael Jacksons. Deretter vrenger han av seg jakka og vrir på seg i bar overkropp, som for å veie opp for at han ikke klarte å synge.

Kostelig. Jackson så ut som en usikker fjortis (hva hadde den dansingen der å gjøre? bare å lette hans usikkerhet, vise noe han vet han kan i sin egen setting), Prince må ha vært ruset på et eller annet (derfor Jackson ba Brown be ham opp?), Brown står bare og ler i bakgrunnen. Hver for seg vil de ha smått geniale sceneshow og konserter, ingen tvil om det. Men det er dette som er essensen av Browns lange karriere, dette Morgenbladet ber oss søke etter på Youtube for å minnes den artisten han var. Han var generøs, er det derfor vi husker ham? Eller likte å la glansen fordeles mellom ham selv og andre artister i salen? Er det dette Morgnbaldet ber oss søke på fordi dette var toppen av alle tres karriere? Eller i det minste en av dem, i det minste Browns? Eller er det fordi man har en urokkelig apriori-tro på at tre musikere på samme scene nødvendigvis er bedre enn én?

Eller er det bare dette: at man er så kjendisfiksert at man ønsker for harde livet at man var i den salen hvor tre storheter møttes på scenen (selv om MJ gikk ut før Prince kom inn)? Kjendisspotting? I såfall er det mer pretensiøsitet i Morgenbladet enn jeg hadde håpet.

Videoen kan sees her.

Dagens Næringsliv-tanker

Jeg har begynt å abonnere på Dagens Næringsliv. Men bare fordi jeg ble oppringt av en mann som sa jeg kunne få det gratis i tre uker, det har aldri vært i mine tanker å betale for en næringslivsavis. Etter to dager viser det seg at min frykt for avisas bisniss-idioti ikke akkurat var overdrevet.

Det første nummeret jeg fikk hadde en stor artikkel om leketøysbransjen. 29. november hadde NTB en artikkel på dn.no basert på en DN-sak (forvirrende, det der) om at leketøysbransjen prøver å selge ut leker som pga giftinnhold blir forbudt fra nyttår. Bransjen får pepper og er skurken, noe som er helt på sin plass. Men i saken etter nyttår er det en oppsummeringssak om hvordan de faktisk klarte å bli kvitt sine leker, at det ikke er noen giftige leker igjen på lager, og at de er glad de fikk det til. I denne saken fremstår leketøysbutikkene nærmest som helter som har klart å tjene penger trass i at byråkratiet (i dette tilfellet EU) har prøvd å stikke kjepper i hjulene på dem. Hva som kan skje med barna nevnes ikke, barna nevnes ikke i det hele tatt, men blåser i menneskelige konsekvenser så lenge man tjener penger.

Men det var kanskje bare en uerfarens journalists blemme at vinklingen ble som den ble. DN (eller NTB) hadde tross alt en litt annen vinkling før jul. Men dagen etter var det en annen sak som begikk samme blemme. Det var en artikkel om klimaendringer og hvordan været påvirket børsen. Og bare det. Alt artikkelen fokuserte på, var hvordan det varme været ville gjøre det tyngre for enkelte bransjer og lettere for andre, hvordan oljeprisen ville påvirkes, hvordan den norske børsen og dermed dine sparepenger ville påvirkes. Ikke ett ord om at børsen, forbruket, det kapitalistiske kappløpet er det som ødelegger klimaet. Ikke ett ord om hva som kan stoppe endringene, ikke ett selvransakende ord, ikke én tanke for leseren bortsett fra hva skjer med DINE sparepenger. Finansverdens svar på Dagbaldets DU-forsider.

DN er bare børs: seksjonene heter førbørs, børs og etterbørs. Det er kanskje naivt av meg å forvente enslags sosial samvittighet eller tanker bortenfor profitt da. Kanskje naivt å reagere på at den største saken over flere dager er hva som skjer med kringkastingsavgiften. DN er en sekterisk ideologiavis på samme måte som Esperanto-nytt, Putsj (Natur og Ungdoms blad), Menighetsbladet. De er bisniss-idoter på samme måte som andre kan være fysikk-idioter eller fotball-idioter. Greit nok. Jeg burde ikke forvente mer.

Men jeg kan ikke fri meg fra tanken at det er skremmende om DN skal være avisa for Norges mektigste og rikeste. Om DN sier det som tenkes ved store bord og i store saler. Det er skremmende om det er sånn jeg må tenke for å lykkes i verden...

En tier

Jeg skyter som en frosk. Jeg bommer på layuper, på korte skudd, halvlange skudd, lange skudd, fra venstre, høyre og rett foran. Det er kondisen. Før kampen treffer jeg endel, har en ok følelse, og i selve kampen treffer jeg på alle seks straffer. Men i kampen? To av hundre layuper pluss et kast-ballen-over-hodet-når-du-blir-feilet-og-treff-via-24-sekunders-klokka-over-kurven-sirkusskudd. Ellers bom på absoluttbanna alt. Ti poeng, som jeg sa til T jeg skulle skåre...

Men vi vant greit og hadde kontroll, så da. Venter bare på at jeg skal få kondis nok til å treffe når jeg er sliten, og klare og se hvor de andre er på banen selv om jeg puster tungt. Når kondisen kommer, blir alt bra. Etter sesongen.

Intenst sympatigravid

Jeg er ikke gravid. Men jeg prøver så godt jeg kan. Det er mer slitsomt enn man ville ha trodd på forhånd.

På den ene siden har jeg ingenting med det som skjer i Ts mage nå. Rent fysisk er jeg avskåret fra det. Visstnok kan fosteret høre ting etter hvert, og det kan merke om det blir dyttet utenfra, men alt det hører av stemmer er en del av kakofonien fra innsiden, hjerte og milt og hva som ikke lager lyd der inne, og all klemming og dytting er bare dumper på utviklingens vei – og uansett er det så ubevisst ennå at det ikke husker eller skjønner noenting. Hva er en ullen mannestemme som man ikke engang vet kommer fra utsiden (en utside man ikke engang kunne ha visst noe om hadde man vært bevisst nok til å vite) mot den altviktige næringen og varmen og tryggheten?

På denne måten er jeg like gravid som en stein er fenomenologisk forurettet. Men på den annen side sa legen at også menn får østrogen-hormon-røsj. Også jeg er svimete, hodepinsk, kvalm, trøtt, sliten osv. Og selv om det skulle komme av andre ting, eller ikke være annet enn den vanlige mannlige hypkonderoverdrivelsen av småting, så er det sympatigraviditeten jeg må spille på i sosiale sammenhenger nå.

Vi var i familieselskap i går og det var tydelig at det ikke var jeg som var gravid, og det var tydelig at de andre mennene heller aldri hadde vært gravide. Så ikke-gravide hadde de blitt opplærte til å være at de ikke engang skjønte hva jeg snakket om da jeg nevnte sympatigraviditet. Jeg er ikke gravid, og jeg hadde heller ikke så mye annet å gjøre mens det foregikk enn å ta et skritt tilbake, ta vare på T og krysse fingrene. Gratulerer, Jostein, var omkvedet, Og så gikk mennene inn til buffetmaten mens damene ble igjen i stua og utvekslet diverse erfaringer. Mennenes erfaringer var at man må smøre kvinnene med ros og godord med jevne mellomrom, eller blir det trøbbel.

Jeg skulle gjerne vært gravidere. Ikke sånn på ordentlig, selvfølgelig, men litt mer med i de første ni månedene. Det er umulig. Akkurat nå la T seg på sofaen og jeg tullet teppet rundt henne og dro bordet nærmere så hun rakk bort til druene, men om det har noe å si for Xerxes? (Xerxes er et kodenavn. Kodenavnet skifter stadig vekk. Mitt barn skal ikke hete Xerxes eller Xerox eller noe annet på X.) Ingenting direkte. Og derfor blir jeg enda mer oppsatt på å være sympatigravid. Hennes morgenkvalme er min morgenkvalme er vårt felles barns foreldrekvalme er hele familiens medfølelse med oss begge samtidig like mye. Mine humørsvingninger er Xerxes' krabateri og blotte tilstedeværelse, ikke annet.

Jeg er ikke gravid. Men jeg prøver. De ordentlig gravide ser skrått på meg, de som aldri har vært i nærheten av å vurdere sympatigravid som et sosialt (press)middel ser skjevt på meg – og midten står jeg og får støtte av de som har vært gjennom det samme, med cirka de samme tankene, støtte i form av at de ser ned på med og smiler halvt bedrevitende-trist: jaja, det er ikke så mye man kan gjøre, bare å vente, Jostein. Bare å vente. Og etterpå er alt helt annerledes.

Litteraturvitenskapelig praksis

Aftenposten skrev om filosofisk praksis i går. En filosofisk praktiker har filosofi hovedfag eller doktorgrad pluss to år etterutdanning ved Norsk selskap for filosofisk praksis. Filosofisk praksis består i, sitat fra NSFPs hjemmeside:

I filosofisk praksis tilbys samtaler på tomannshånd med en filosof. Med den filosofiske praktikeren kan du drøfte veivalg i livet, samlivsproblemer, sorg, verdikonflikter, utfordringer du står inne i på jobben og andre allmennmenneskelige utfordringer. Eller du kan bruke filosofen som en dialogpartner omkring andre tema som opptar deg. Sentralt i samtalene står din egen refleksjon knyttet til egne erfaringer, normer, idealer og verdier.

Eller som det står i AFtenposten-intervjuet: - Gjesten kommer med et tema eller sin livsutfordring. Det er sjelden de kommer for å snakke bare om filosofi, sier Anders Holt.

- Mange er i en valgsituasjon. Skal de flytte? Få barn med ny samboer? Skille seg? Spørsmål som omhandler: Hva vil jeg med livet mitt?

Jeg synes det er fantastisk og flott at det finnes et slikt tilbud. Jeg er veldig for. De aller fleste andre coacher er næringslivshuer som bruker svadaord som ikke er fundert i annet enn luftige svadateorier fra våre dager. Hva sier de vel om de store problemene, de virkelige utfordringene i et menneskes liv? Når jeg lurer på om jeg vil bli far, eller flytte sammen med T (ops, alt gjort, men det er bare et eksempel), tar jeg da ikke turen til en næringslivscoach! Ærlig talt. Eller en psykolog, jeg er da ikke psykisk syk, såvidt jeg vet. Eller venner, de er så ufilosofiske som de kan få blitt. Nei, jeg går til en filosofisk praktiker og får de største tenkernes svar på ting.

Hos en filosofisk praktiker vil jeg ikke bare kunne få innsikt i forskjellen mellom frykt og angst, det kan de fleste av mine venner også hjelpe meg med, men også få satt det i sammenheng med Kierkegaards tenkning. Kanskje et sitat her eller der, en utlegning av hva dansken egentlig mente, hvordan hans liv var i forhold til mitt, hva slags tanker han gjorde seg i samme situasjon. (Han brøt forlovelsen med sin Regine, hva kan det si meg?) Jeg mener, om det ikke settes i forbindelse med filosofene selv, eller blir en samtale dypt fundert i deres verker, hva har man igjen for å gå til en filosof da?

Men selvfølgelig har man noe igjen. Ellers hadde ikke tilbudet vært så stort eller folk betalt 500 kr timen for filosofiske samtaler. Jeg skulle gjerne ha drevet med sånne ting selv, men har dessverre bare filosofi grunnfag. At jeg kan være en saklig kverulant (saklig i egne øyne, kverulant i andres) er neppe kvalifikasjon nok. På den annen side har jeg tross alt hovedfag i litteraturvitenskap, kanskje jeg kunne bruke det til noe.

Pasientene, unnskyld, kundene ville komme til min litteraturvitenskapelig praksis fordi de trenger å snakke om viktige ting. Om de skal flytte til Snåsa, for eksempel, eller om det egentlig er noen vits i å gå på pub i dag igjen. Jeg vil sitte der i et vakkert rom: Stillheten i det lyse rommet innbyr til å tenke. Høye stearinlys venter på å bli tent. På et lite bord hviler en byste av Sokrates, dialogens filosof. Ved hjelp av filosofiske spørsmål hjalp han sine samtalepartnere til å forløse sine tanker. (sitat Aftenposten).

Hva er problemet, vile jeg spørre og vende Sokrates-bysten megetsigende mot kunden. Kunden vil svare at han har fortalt sin mor at han har har ridd på en geit over Gjendin, eller Besseggen, det er litt uklart. Aha, vil jeg si, du er i samme båt som Peer Gynt; Si meg, er du deg selv nok? Og så vil jeg deklamere fra stykket mens kunden hører på og setter det i sammenheng med sitt eget liv.

Eller det er et diffust problem, vil kunden si. Det er noe jeg ikke får tak i, livet virker meningsløst og diffust, men likevel fullt av mening på en eller annen måte. Det er som om alt går over i hverandre og de trådene av mening jeg får tak i, forsvinner mellom hendene på meg, selv om de er tydelige der og da blekner de mot andre meningstråder som igjen blekner mot noen tredje og så videre. Jeg føler jeg ikke har kontroll over livet, alt går i sirkel, jeg blir så forvirret av det hele. Aha, vil jeg si og sitere: riverrun, past Eve and Adams, from swerve of shore to bend of bay, brings us by a commodius vicus of recirculation back to Howth Castle and Environs.

Eller hva som helst annet. Kunden føler seg for god for denne verden, jeg forteller hvordan Dostojevskijs Idioten ender. Kunden er forelsket i en altfor ung jente, jeg belærer ham om Lolitas tragedie. Kunden er en prins som mistenker at faren ble drept av broren, nå kundens egen stefar, og at han har et trøblete forhold til sin egen mor – jeg utdyper den freudianske psykoanalyseringen av Hamlet. Kunden tror han er Gud – jeg tolker Bibelen først strukturalistisk for deretter å dekonstruere den, slik at han kommer til en ny innsikt om hvordan han egentlig skapte verden.

Det er ingen grenser for hva min litteraturvitenskapelige praksis vil kunne hjelpe deg med. Som de filosofiske praktikerne sier om egen virksomhet: det er ingen terapi, men det kan fungere terapeutisk. Men der de tar 500 kr timen for sin terapeutiske ikke-terapi, tar jeg bare 200 kr for en times samtale om havet, døden og kjærligheten. 50% rabatt om det følger en Guinness eller to med på kjøpet.

Blodige tær, et godt tegn

På toppen av min karriere som basketspiller hendte det at jeg tok noen pauser på en måned eller tre. Da blindtarmen røk på exphil, for eksempel, eller da jeg kom tilbake fra basketløse studier i Köln. Det tok alltid lang tid å komme ordentlig i form igjen, og det tar sikkert ikke kortere tid denne gang. Et år med trening, i løpet av neste sesong kommer det tilbake til meg. Når jeg er for opptatt av å leke med barn(et) enn å slite meg ut rundt en oransje ball.

Uansett, når jeg kom tilbake fra treningsoppholdene oppdaget jeg alltid, uten unntak, at jeg hadde begynt å blø i skoene i løpet av treningen. Som basketmann løper man mye på tærne, hopper, skifter retning, og alt dette tærer stort på huden under stortærne. (Whui, ordspill ikke egentlig planlagt, men det presset seg vakkert på.) Når man har spilt i hundre år har man træler der nede, tjukk tjukk som ikke rives av for et godt ord. Det var enslags bekreftelse på at jeg hadde begynt å trene igjen, denne bløingen, og jeg hadde blitt skuffet om den ikke var der.

De første treningene denne sesongen blødde jeg ikke. Det var såvidt huden hadde begynt å løsne, det ble ikke blemmer engang, bare litt slafsete hudrester som knapt kunne rives av. De første treningene denne sesongen må jeg ha spilt så slapt at det var nummeret inntil gåstol. Men nå, i går og i dag, de to første treningene etter juleferien, var det der igjen. Blodet. Blodblemmene. Den rare, hæltunge gangen hjem fra treningen. I dag merket jeg underveis i spillingen at tærne begynte å gjøre opprør igjen, at det gjorde vondt å tråkke på dem og at spesielt forsvar var noe jeg måtte tvinge meg til. En god følelse, på sin måte. Jeg er i alle fall nesten tilbake på et noenlunde halveis kvasirespektabelt nivå i deler av spillet.

Hadde jeg vært ekkel hadde jeg bøyd meg ned og kysset stortærne mine i garderoben. Ekkel og mykere.

Flyvende layup? Pft (Og D med maraton)

Baskettrening i dag, for første gang på noe sånt som trekvart måned. OK. Hjelp tydeligvis å løpe på nyttårsaften, fikk ut litt gruff. Skuddene er fremdeles måfå, men rytmen og timingen begynner å bli bedre. Det mest måfåe, det måfåste av dem alle, er layup fra siden medn vridning idet jeg svever forbi kurven. Før gikk det alltid: løpe rett mot kurven, hoppe forbi den, og legge opp ballen med den hånda som er lengst fra den. Men nå? For kort hver sabla gang. Ingen følelse, ingen rytme, ingen tøtsj. Bare plonk i plata. Får håpe det kommer. (Er veldig klsr over at det er et dårlig skudd i utgangspunktet, men samtidig er det ikke langt fra umulig å spille forsvar på på dette nivået. Og jeg liker bevegelsen. Så det forsvinner nok ikke fra repertoaret med det første.)

Med løping er det dødt nå. Lisfarlig glatt, det snødde i dag, og det ble til sludd, og det kommer til å fryse over natta: tre cm tykk is overalt i morgen tidlig. Får løpe inne. En annen ting er at D ikke skal drikke noe alkohol de neste fire månedene fordi han skal løpe maraton i april-mai en gang. Som en veldedighetsting, men like fullt. Og han klarer kanskje å løpe under fire timer – han trener lite men løp en mil på 43 minutter, det er to minutter bedre enn mitt mål for sommeren. Så om jeg syntes jeg manglet insitament før, har jeg hvertfall fått det nå. Ikke la Is kjæreste være så knusende pverlegen Ts kjæreste i løping som han synes å kunne bli nå...

Årstidstrist

Vinterdepresjon er
bare tull. Det er en luksusforskningting, det undervurderer menneskens evne til å klare seg i dårlige forhold, undervurderer deres motstandskraft, overvurderer små psykiske nedturer, er bare noe rike overklassemennesker med for mye tid mellom fingrene opplever. Finnmarksfiskere er ikke vinterdeprimert, ikke det minste. Ikke jeg heller, skeptiker som jeg er.

På den annen side er det den samme kraftløsheten i år som i fjor vinter. Den samme slappheten, den samme lengselen etter sol og varme, de samme døde musklene. Og lysten på sjokolade. Det kan selvfølgelig være at jeg er sympatigravid, ikke minst siden T jo faktisk er nettopp det, gravid – men hun var ikke gravid i fjor og det var det samme da. Og i fjorfor, tror jeg. Og året før der igjen. Tror jeg å mene at jeg husker nå.

Jeg hater å fryse og fryser lett. Noen ganger kommer det frost innenfra, slik at det ikke hjelper med tepper eller varmeovn før etter lang lang tid. Det eneste gode med mørke ute er at det er mulig å se stjernene – men med alt det grelle, slitsomme trafikklyset i byen er jo det en nestenumulighet uansett. Noen ganger hjelper det med snø, slik at verden blir lysere, men denne vinteren er jo barere enn barbarer på bar. Jula er ferdig, busjtaen er ikke før om to måneder,og det verste av alt: det tar minst to, gjerne fire måneder før sola begynner å varme igjen og man kan se nordmenn stå midt på fortauet med lukkede øyne og bare nyte solstrålene som er kommet tilbake. Om vinteren blir verre jo eldre man blir, er alt nord for Alpene drepen for meg som middelaldring.

Med mindre det da finnes teknologiske hjelpemidler. Til jul ga I oss en lyslampe, en sånn sterk, hvit greie som skinner opp i hele rommet med noe som ligner mer på sollys enn vanlige lamper gjør. En fin gave og en god tanke, ikke minst fordi det er en dyr greie (hun fikk den forhåp brukt) og fordi hun nok aner at jeg i utgangspunktet er skeptisk som en skeptiker til alt sånt. Men jeg, og alle verdens leger, er veldig glad i placebo-effekten, og når jeg setter meg ned foran lampa og tror den får meg i bedre humør, så er det nettopp det den gjør. Gjør meg ikke mindre sympatigravid, men det blir poff bedre i slutten av juni en gang. Og da er det jo sommer.

Mantra for den neste tiden: sola har snudd, lyslampa virker, det er lenge til du blir middelaldring, sommeren blir den beste noensinne. Og sånn går dagene.

Nå også på Internettet

Språkrådet mener det heter Internettet og ikke internett. (Se fx http://www2.blogger.com/img/gl.link.gif for en diskusjon om det.) Visstnok er det fordi det finnes mange internett men bare ett Internett. Eller at dette bare finnes ett internett som derfor må være Internettet. Av en eller annen grunn er jeg dypt uenig i Internettet. For det første er det ikke noe poeng å ha stor forbokstav, for det andre er det ikke vanlig å bruke det i bestemt form. Da jeg fikk korrektur på den reiseboka jeg oversatte, var det konsekvent rettet internett til Internett, og like konsekvent rettet jeg det tilbake. Ikke noen stor Internett-forbokstav i min bok!

Men all skråsikkerhet fordamper når man utsettes for andre argumenter. (Bortsett fra de få gangene hvor argumentene faktisk er enige med det du mente fra begynnelsen av.) Sier man ikke Posten og posten, alt etter hva man mener? Posten (med P) har bestemt seg for å sparke alle sine postbud for at posten skal bedre fram? Og Kongen mener kongen av frimerkesamling er helt konge? Men det er da en forskjell?

Vanligvis sier man ikke Internettet, man sier nett eller nettet. Jeg skal sjekke noe på nettet, fx. "Jeg skal sjekke noe på Internettet" høres ut som en gammel tante som ikke vet mer om hve internett egentlig er enn amerikanske kongressmedlemmer. Det finnes kanskje mange internett i visse fagspråk, men for ikke-fagere er internett synonymt med dette ene nettet. Som kongen er synonymt med Kongen...

OK, jeg vet ikke nok om disse tingene. Bare dette: Internettet er ikke i bruk, nettet derimot, men det høres om mulig enda verre ut med stor forbokstav (Jeg var på Nettet i går..?). Kan man la noen bruke det med stor forbokstav i bestemt form, de som kjenner andre internetter, og så la oss andre bruke det som vanlig fellesnavn, selv om det bare er ett av det? Eller la det være mulig å bruke begge deler, som k/Kongen, p/Posten og j/Jorda? Det strider mot min ryggmargsspråkfølelse at man bare kan skrive Internettet, det er bare det. Og som enhver god nordmann kravler jeg da meg opp på de lingvistiske barrikadene, i full kamp for noe man ikke helt klarer å sette ord på. Ordløst i kamp for de ordene man har...

Hva er et ord?

På nyttårsaften lekte vi en slags mimelek med venner og venners venner. Gul bolle, het den, og bestod av tre runder: først skulle man forklare et ord uten å bruke det, så forklare det med ett ord og til slutt mime det. Poenget var delvis å huske hvilke ord som ble brukt i forrige runde, så det ble lettere å gjette i de senere rundene. Navnet gul bolle kommer av at de lappene man skriver ordene på, skal ligge i nettopp en gul bolle.

Det var en ganske morsom lek. Men det var tydelig at noen av oss kunne reglene, eide spillet, og praktiserte dem nazi. I andre runde, for eksempel, kunne den som leste lappen bare si ett ord til den som skulle gjette. (Og det man skrev på lappen måtte være på ett ord.) Men hva er et ord?

"Frosk" er ett ord. Men er "froskelår" det? Eller "dobørste"? Begge disse ble godkjent som ord uten videre av de som eide spillet på nyttårsaften. Men å forklare dobørste med "wc-renser"? Ikke godkjent, ikke et ord. En sånn blå såpedings som man henger i toalettskåla heter "wc-blokk", ikke noe annet. Og hvordan man avgjorde hva som var et ord? Ikke noe spesiell måte, bare sunn fornuft. En slags fornuft, hvertfall. T, som ikke syntes orddefinisjonen var så ille, foreslo etterpå at ordet måtte stå i en ordbok. Som i Norsk riksmålsordbok? I såfall kommer slike ord med: slarketog, slarkemonn, slarvekjerring, slaskevær, slavannsegg (ikke spør), sledeproviant, sledesnabel osvosv. Og hvorfor skulle de ikke være med om dobørste er det? Er de mer sammensatte? Eller er de for sjeldne? Men hele leken går jo ut på å leke med ord, bruke nye, lære nye, se nye sammenhenger i nytt og gammelt?

De menneskene vi lekte med var gamle kjente som har feiret nyttårsaften sammen i mange år. (Ikke sammenhengende i flere år, men flere nyttårsaftener på rad.) De har brukt lang tid på å bli enige om hva slags ord de skal godta. Og det var deres lek. Så når jeg kom inn og lekte med lange ord (ikke altfor lenge heller, bare mine vanlige) slo de til med sine regler og felles referanseramme. DET er ikke et ord! Ikke ETT ord! Pss.

Hva er et ord? Spill gul bolle med utgamle venner og venninner en nyttårsaften, så finner du det fort nok ut.