Sjelfullt

Var konfirmasjonsleder (om det er ordet) for første gang i dag. 16 fjortiser som ikke var kristne og som derfor ville konfirmere seg i human-etisk forbunds regi. Noe som skulle få en til å tro de er beinharde ateister og i det minste ikke-religiøse ungdommer. Men dengang ei.

10 av de 16 sa de trodde på en sjel. En udødelig sjel, kanskje en sjel som flyr videre til neste kropp når denne kroppen dør, en sjel som er bak alle følelser vi har, og alle tanker. En sjel som kort sagt er alt psykisk og i tillegg noe åndelig, noe overnaturlig. Har de lært denne sjeletroen hjemme eller er det dødsangsten som får dem til det? Eller er det den naturlige barnetenkemåten som henger igjen, den som ser på psyken/identiteten som noe vesensforskjellig fra kroppen? Hvorfor skulle over halvparten av borgerlige konfirmanter (og de var ganske fornuftige også) tro på sjelen?

Jeg avholdt meg fra å si hva jeg mente, prøvde å la det være en hemmelighet, og var ikke altfor kritisk til noen av dem. Understreket flere ganger at jeg ikke har fasiten og at det er deres diskusjon og deres meninger som er det viktige. Det var litt slitsomt til tider, men også lærerikt. Ikke minst når jeg prøvde å bringe sannhetsbegrepet på banen: de små var enige i at sjelen enten finnes eller ikke finnes, men de var ikke enige i at det var en sannhet å finne. Det handlet bare om tro, sa de: noen tror på sjelen, andre gjør det ikke. Punktum.

På den ene siden er det selvfølgeig utrolig tolerant av dem. Men på den annen side er det da en underkjennelse av andres evner til å forsvare sitt syn i diskusjon? På den tredje side er det nettopp denne religiøse sårbarheten jeg må lære meg, som de må lære meg i løpet av de ti ukene jeg skal ha dem: noen meninger liker ikke å stå i flomlyset. Noen meninger vil mennesker ha helt for seg selv. Jeg har ment at det er fordi disse meningene ikke holder vann (om man unnskylder metaforkræsjet). Det er mulig jeg må innse at mine skylapper er minst like trange som andres i denne sammenheng.

Mulig jeg lærer mye som konfirmantleder, faktisk...