Løping igjen

Tok en løpetur i dag, den første siden 13. desember. Det tok ett minutt fra å være lett, ledig, spenstig og elegant til å være tung, daff, kortpustet og slitende. Det er ikke bra å ikke trene så lenge: pusten blir dårlig, astmaen sniker seg opp i drittgrått vær, musklene er blumsete, alt er et slit. Jeg hadde på meg alt mitt proffe utstyr, tights og kondis.no-løpejakke, og dessuten swix-pannebånd og vanter som det stod jogging på. Vanter bare for løping. Så så proff og kul og overstæsjet ut at T tok bilder av meg når jeg satte ut. Heldigvis ikke når jeg kom tilbake.

Jeg måtte løpe i dag. Jeg sa det i går kveld til T, og det hadde vært et for stort nederlag å ikke følge opp et slikt løfte. Og da vi kort tid i forveien gikk tur, passerte vi sikkert fjorten løpere, det virket som om halve Oslo var ute på løpetur og bare jeg nøyde meg med å gå. Noe slikt kan man selvfølgelig ikke ha hengende på seg. Så jeg løp, slet meg ut, og antar det vil smake utrolig godt med en Guinness om en times tid. Om ikke annet så for å glemme alle de store øynene og vide blikkene som møtte meg der jeg kom dampende i min kondombukse. (Er klærne mine like proffe som løpingen min, det er det som er spørsmålet. Når jeg ikke bryr meg så mye om klær i dagliglivet må jeg bry meg desto mer under løpeturene...)

Generasjoners sannhet

Da jeg var liten håpet jeg at jeg aldri skulle bli en sånn voksen som avsluttet enhver diskusjon med at "vi vet best, vil vil det beste for deg, vi er eldre og har vært gjennom dette". Alt dette har jeg sagt. Men har jeg blitt voksen på feil måte?

Nå ønsker jeg ikke å bli en konservativ gammel som frykter alle verdens millard muslimer, som ikke godtar ungdommens musikk- eller klessmak, som synes alt annerledes er farlig. Men om jeg blir sånn, har jeg tapt da?

Hva om det er omvendt? Hva om det er den yngste meningen som er den gale og den eldste som er den rette? Hva om det faktisk er en uavbrutt reise mot innsikt? Hva om de gamle faktisk alltid er eldst? Skremmende tanke...

Det skremmende er ikke hva som er sant. Sannheten kan man alltids diskutere rundt og komme nærmere. Om gud finnes, fx, som jeg har diskutert både sarkastisk og ironisk med de i Ts familie som tror på "noe" fordi det føles trygt og som kaller dette "noe" for Gud siden de ikke har bedre ord – om denne "noeguden" er sann eller usann, og i såfall på hvilken måte, det kan man i det minste komme nærmere en slags sannhet om. Det skremmende er heller hvor snevre og hvor lite åpne de eldre er, uansett hvor gammel man er selv. Det er én ting å holde på tradisjoner; det er noe annet å ikke godta innflytelse fra andre tradisjoner. Å holde på noe bare fordi det har blitt holdt på før.

Da jeg ble gammel håpet jeg at jeg ikke var en sånn unge som på liv og død måtte være uenig i og opponere mot alt. En sånn som måtte endre på ting bare fordi de kunne endres. En sånn som ikke innså verdien i å holde på tradisjoner for tradisjonenes skyld, for selve holdingens skyld...

Graviditetstestkjøp

Var hos legen i dag og hørte på 140 slag i minuttet. Hjerteslag. Fra Ts mage. Så det er offisielt: T er gravid og jeg skal bli pappa. Mulig det blir litt blogging om det framover... Her er hvordan det var å kjøpe graviditetstest:


T ba meg kjøpe graviditetstest. Hun ville ikke gjøre det selv, turte ikke, synes det er ekkelt, våger ikke å la alle høre henne, synes det er anti-skjebn'sk eller syndig, jeg vet ikke. Litt pinlig, tenker jeg. Så hun lot meg gjøre det, som mannen i huset. Og mannen i huset skrider til verket litt boblende innvendig, litt stolt, litt lett på føttene. Kanskje forelder nå.

Jeg gikk til apoteket tidlig om morgenen. Ikke for å unngå at det var mange kunder der, åhnei, man er da ikke pinlig berørt av sånne ting, man er da mann – men for å bli ferdig med det. Gjespende og udusjet kom jeg inn på det lokale apoteket. Håret stod litt alle veier, som det gjør når det er udusjet, og de grå tøffelskoene var begynt å bli en smule slitte. Vinterjakka manglet glidelås i fjor vinter og skulle repareres så fort sommeren kom. Sommeren kom og gikk. Jakka manglet fremdeles glidelås der jeg stod på apoteket og myse meg trøtt rundt. Skal vi se, hvilken hylle står graviditetstester på?

"Intimitetvarer" står det på en hylle rett innenfor inngangen. "Intime varer". Noe sånn. Jeg subbet bort og lot fingeren lede blikket over intimitetssåpe, antiskjedesoppmedisin, intimservietter, prevensjonsdingebomser, inkontinesbleier... Ah. Graviditetstester. Det var to forskjellige, en til 99 kr og en til 249 kr. Jeg tok dem ned fra hylla og myste mot dem, mer mysende enn om jeg hadde hatt brillene mine, det ene øyet seg trøtt ut til venstre i skjeling og jeg måtte gjespe hardt, gni vekk gjespetårer og søvn fra øynene, blunke i tre sekunder og fokusere på nytt. Skal vi se.

"Kan jeg hjelpe deg!". En liten, gråhåret dame hadde sneket seg opp bak meg og stod der med øyne som lyste av en del frykt, tre deler sinne, fem deler hjelpsomhet. Enten trodde hun jeg var en pent kledd narkoman som skulle stjele det ene eller andre, og at det var derfor jeg vendt mot intimitetshylla og fiklet med et eller annet. Ja, svarte jeg, jeg lurer på hvilken av disse to som er best. Og jeg kylte to graviditetstester i hennes generelle retning.

Jeg vet ikke hvor høyt vi snakket, eller hvor sosialt upassende ting vi sa. Jeg sa. Det var enda mer av lettheten i føttene enn på forhånd, de andre kundene forsvant i en tåke, og da jeg merket at apotekerdama rødmet ble jeg enda lettere. "Jeg er overbevist om at hun er gravid!" sa jeg høyt (tror det var høyt) da hun la ut om når kan man ta testene. Og hun rødmet enda mer og fikk et underlig smil om munnen. Det er lenge siden, avbørt jeg henne da hun sa noe om når man ta testene, når på dagen og når i forhold til menstruasjonen. "Åja, da ser man det døgnet rundt, helt sikkert," smilte hun igjen. Jeg fikk lyst til å riste henne i skuldrene og rope ting, jeg skal bli pappa eller noe sånn, men jeg tok meg i det. Hallo, liksom. Men lettheten ga seg ikke.

Da jeg kom hjem, la jeg testen på baderomsvasken. Etter en time la jeg den på sofaen, der ville hun helt sikkert se den. Etter en halvtime la jeg den tilbake på badet, for så å ta den ut på kjøkkenet nesten med en gang. Å legge den åpå badet ville være litt påtrengende, kanskje. Der ble jeg stående og se på den en stund (hva er symbolikken i å legge den på kjøkkenet? Kvinnens plass er der, ved kjøkkenbenken?), før jeg tok på meg og gikk ut for å dra til byen. Snudde ved bingoen og gikk hjem for å hente testen. Jeg skulle møte T på jobben hennes, hun kunne jo ta testen der. Tenkte jeg.

Mannens rolle er ikke å velge tid og sted for livsavgjørende ting. I alle fall ikke sånne ting. Hvor smakfullt er det å få vite at man er gravid på en byråkratisk do? Og siden det stod i bruksanvisningen at morgenurin er bedre enn kveldsurin, måtte man jo vente. Hun spurte meg om det ikke var best å vente, men det var bare for å la meg tro at jeg kunne bestemme ting. Utsett, utsett. Og alt for å endelig bekrefte det jeg har ment i flere dager allerede. (Jeg har luktet det.)

Drømte fælt den natta. Husker ikke helt hva, men det var noe med små drittunger á la de jeg hadde på ungdomsskolen, biler som ble satt fyr på, og jeg som var uendelig trist fordi jeg hadde mistet T og noe annet jeg ikke fikk helt tak i. Tomhet i tilværelsen, bare, en drøm om at noe som enda ikke var likevel aldri hadde vært. Noe sånt. At noe var mistet uten noensinne å ha vært der. Våknet, ga T en klem og sovnet igjen. Drømte bedre.

O morgenen stod T opp tidlig, som vanlig. Jeg dormet og døste, som vanlig, slumret og kom med halvsammenhengende svar på Ts på meg morgenfriske sprudlerier. Vanligvis er jeg halvvåken lenge nok til at hun får sin dose sosialitet og ikke føler at hun må stå opp helt alene, og så sovner jeg igjen. Denne gangen ble jeg vekket fra innslumringen av T som kom tilbake med litt andre skritt enn vanlig for å gi meg sovgodtvidere-klemmen, litt annen stemme, litt andre øyne da jeg sperret opp mine og så på henne.

Jeg tror vi er blitt gravide, sa hun.

En juleforestilling

Det er jul og det er tid for besøk. Mange besøk, begge veier. Nå er jeg helt alene og tenkte å sette opp listen til et teaterstykke med menneskene i den nærmeste juleomgivelse. Slik var gårsdagen:

Rolleliste
Jostein (meg)
T (Josteins samboer)
Je (Ts mor)
H (Jes kjæreste)
I (Venninne av Jostein & T)
D (kjæreste av I)
N (Jes mor)
D2 (samme navn som D; Jes bror)
Br (D2s kone)
Bo (sønn av Br & D2)
St (bror av Bo)
F (bror av St)
X (kollega av Je)
GR (venn av Jostein & T)
H (Josteins mor)
G (Josteins bror)
Sv (Josteins bror)
St2 (Hs mann, ikke samme navn som St)
M (St2s sønn)
R (Ms bror)
O

Det åpnet med bare meg og T. Så kom Je på besøk. Og gikk. Dagen etter hjalp vi Je med å flytte ting fra vår leilighet, hvor hun hadde lagret dem, til hennes nye leilighet. D2 kom fra Kristiansand med famile og hjalp også til. X kom fra Skien med møbler, H kom fra cirka Skien for å hjelpe. Etterpå dro X hjem. Senere var vi alle i leiligheten. Bo ble syk og sovnet i senga, fem-seks av oss andre var på kjøkkenet, gikk ut og handlet, kom tilbake, ut igjen. D og I på besøk, så på F lære seg å sjonglere. GR var på jobb, skulle få gave før han dro til hjembygda, men vi var hos Ts mor da han var jobbet ferdig. Vi fikk lagt gaven i postkassa hans, han fant den og la, forhåpentligvis gaven til oss i samme postkasse. Sin egen. Jostein hele dagen opptatt med å lage og pakke inn og kjøpe de siste julegavene – noen til julaften, noen til Ts bursdag to dager senere. F og St manisk opptatt av å finne ut av hvem som gir hva til hvem. G som rister på hodet over at Jostein går barbeint i leiligheten (hvor det alltid er varmt varmt pga klestørkeskapene i etasjen under). Bos, bos. M tilbake fra England, Sv og G prøver å finne ut av hva han har av gadghets slik at gaven passer. Jostein tråler hodet for å finne en morsom vri på gaven til St2 og har en times diskusjon med G om hva R skal kunne få. O kom fra Trondheim om morgenen i dag og er i leiligheten også, fram og tilbake som oss andre. På det meste er O, Jostein, T, D, I, F, St, B, Je, H der, nesten som en fest. Eller om det var enda flere: man mister oversikten selv i en ettroms leilighet.

Jeg er ikke klar nok i hodet til å skrive et skuespill med så mange mennesker. Og hvordan blir det neste gang? Julen om et år? Minst en person til, sannsynligvis tjue, siden det er siste jul før vi drar utenlands og alle vil få et glimt menneskene. Hm, det kan jo bli kjempekoselig... Så får jeg skrive om det i romjula, når ingenting skjer. "Ingenting", haha...

Værmelding og (u)vesentlighet

Av og til kommer det leserbrev i Aftenposten om at rekkefølgen på værmeldingen er helt på trynet. I Aften vil de som regel ha Østlandet først, siden det er der de fleste menneskene bor. Og den som skriver leserbrevet, selvfølgelig. Noen ganger er det omvendt, at siden det er så få mennesker i nord og siden de bor så spredt og det er så mye snø og kaldt vær og sånn, så burde de kunne få gleden av å være først ute. La dem føle seg litt viktige den lille stunden. En gang var det et leserbrev som klagde over at sporten kom før været. Det er ikke så mange som bryr seg om sport, og sportssendingen tar aldri slutt, og det er umoralsk med alt dette hysteriet omkring en ankel eller en ball som ruller en bestemt vei – la været, som alle bryr seg om, komme før sporten, så får vi som synes port er noe herk anledning til å slå av tven og unngå alt slimet fra skiskyttertryner.

Da jeg var liten var trav det verste jeg visste. Alltid i en lang sportsdag, med skiskyting og fotball og langrenn og hopp og kanskje en og annen sommersport også, var det plutselig, helt uten mål og mening, 6 eller 7 travløp som de på død og liv skulle vise hele av. Der kommer Sugarcane Gampover, fulgt av Rust Rodney utenfor seg. I dødens finner vi Hannover Rommedal, kusket av Asbjørn Mehla, mens Ulf Eggen har problemer med Dølabøll bak ham igjen. Kje-de-li-gg... Hvorfor kunne man ikke sende travet som en egen bolk, tenkte jeg da, få samlet hestene til slutten av sportssendingen, eller i det minste ikke sendt det direkte men i opptak på et bedre tidspunkt? Eller: å sende såpass mye av det at man rakk å gå til kiosken eller leke i hagen? Men nei, man måtte vente foran de satans hestene, nærmest tvunget til å følge med på dem for ikke å miste de få sekundene hvor man helt tilfeldig satte tilbake til Reit-im-Winkel for en spennende skuddserieduell på skiskytterstafetten.

Av og til vokser man fra seg barndomsgriller. Trav er like uutholdelig kjedelig nå som det var da. Men skrive leserbrev i AFtenposten om hvordan trav bryter opp den fine, lange sportsdagen? Hvor stopper det, skal man klage over rekkefølgen på nyhetsinnslagene? Klage over at de bruker de første minuttene av Dagsrevyen til Mette-Marits intetsigende krumspring heller enn den siste utviklingen i Afghanistan? Klage over at hvilken sak Dagbladet og VG bruker hele forsiden sin på? Vent... Det gjør man jo, de er jo latterlig tabloide, så ille at det vender seg i magen. Men det er en helt annen sak.

Saken her er at på tv kan man ikke hoppe over innslag, men må vente på hva enn man vil se (i det minste før digital-tv kommer). Og at det er så fremmed for meg, uten tv og med hoppe-over-innstillingen godt forplantet selv i all musikklytting. Værmeldingen finnes i alle media. Om man lider av å vente to minutter på å se været i sin egen landsdel, betyr det at man har så god tid at man ser værmeldingen på tv: bare det å stirre på glaneboksen tilsier at man har all tid i verden til å gjøre ingenting og la hjernen synke hen. Hva gjør da to minutter?

Hver gang de får spørsmål om det, svarer værmeldingsmenneskene at Ja, det er et viktig spørsmål med rekkefølgen, vi diskuterer det ofte, vi skjønner veldig godt at folk blir irriterte og frustrerte om værmeldingen begynner i nord (sør). Det mest skremmende er kanskje ikke at de faktisk ser det som et stort problem, eller at de later som om de ser det som et problem fordi kundene deres ser det sånn (kundens merkantilbanale allmektighet); det mest skremmende er kanskje jeg bryr meg om noen som bryr seg om noen som bryr seg om noe så innigampekrattet uvesentlig...

En rødvinsinnrømmelse

Jeg drikker ikke rødvin. Ikke en slurk. Ikke av prinsipp, hvitvin er helt fint, og ikke fordi jeg ikke liker den røde gugga, åhnei. Jeg husker hvor godt det har vært, og var en gang, og sier alltid ja når noen byr meg. En fin vin fra Provece, min herre? Skarruha litt australsk? Har noe chilenske greier til overs fra sist utenlandstur, vil du smake? Ja, visst, selvfølgelig. Man sier da ikke nei til sånt. Og likevel, hver gang, fører jeg glasset til munnen, smatter litt, nyter den lukten og de få dråpene jeg smatter inn – og så får jeg vondt i magen. Hver bidige gang. Noen ganger til og med før jeg smaker, bare ved å lukte. Og jeg setter fra meg glasset og lar det stå til det er for sent å nippe men for tidlig å bælme, til jeg går hjem.

Hvorfor det er sånn? Aner ikke. De sier det er stoffer i rødvin (tanniner?) som er bra for kreft men dårlig for tinnitister. Det kan være dem: magen er veldig klar over at rødvin gjør øresusen verre, derfor sier den fra på den eneste måten den kan. Kan ikke huske å ha hatt noen enorme fyllekuler med rødvin (i den grad man husker slike kuler; men man husker vel i det minste at skjøt...?) eller andre traumatiske rødvinsopplevelser. Kan ikke engang huske når rødvinen ble så avsmakelig for meg. Etpar år siden? Og skjedde det plutselig eller gradvis?

Må legge meg i trening før diplomatlivet. Spørsmålet er bare om treningen er totalavhold, tilvenning eller rent ut harryvulgær rødvinsbælming. Satser på det første vi, tenker jeg. Det er billigst og mest behagelig.,

Julijen

Det er ikke lenger gøy å suse rundt i byen på jakt etter julegaver. Det er et ork, plutselig. mange juler har det vært fint å gjøre det, studere alle de stressede menneskene og vimse rundt i de butikkene jeg liker best (dvs bokhandlere). I dag var det stress. For varmt i vinterjakka, ingen gode gaveideer, stress fordi jeg skulle tilbake hjem og jobbe, og trene basket og og. Ingen egentlig stor grunn, egentlig. Bare at julestresset plutselig ikke lenger er noe jeg kan stå på utsiden av. Andres stress er mitt stress, julefreden er ingen fred mer enn litt, og det er mye som ikke er fred et lite øyeblikk – for eksempel firmaregnskapshelvetet. Mine gaver i år vil ikke være like utspekulerte som tidligere år (bortsett fra det året jeg fant gavene på rommet mitt julaften... men er for stresset til å kunne gjøre det i år). De gavene jeg får vil ikke være som før. Selv skuffelsen over å få færre gaver enn slekt på alle kanter vil ikke være så stor. Trolig sitter jeg hos min mor og lurer på hvordan T har det hos sin mor. Ikke fordi jeg ikke vil være her, eller må være der, eller omvendt, men fordi det egentlig er ganske umulig å velge blitt. Som sikkert mange juler framover vil være: hvem her, hvem der, hvem sammen med hvem hvorfor. Og alle disse tankene selv om begge fedrene er utelukket (en på ferie, en ikke-jul-feirende) og begge mødrene er helt innforstått med at alle valg er vanskelige og at det er umulig å være to steder på en gang.

Men det er jul, alt skal være perfekt...

Skuespilleres stemmeleie

Var på Keiser og gallileer på Torshovteatret i går. Teksttungt og alvorlig. Egentlig er stykket visstnok ti timer langt, men de hadde kuttet det ned til to. Det ble selvfølgelig et litt amputert stykke av det, og det merktes innimellom. Men det var ikke det jeg ville snakke om.

Hovedrollen var med Nicolai Cleve Broch. En god skuespiller, skulle jeg mene. Men for en sånn rolle? Og den stemmen? En presterolle ble besatt av Nils Ole Oftebro. OK, han har blitt kåret til Årets lydbokstemme, så stemmen hans bør være passende. Men også de andre som spilte: Sven Nordin i flere roller, Finn Schau i flere roller, og enda flere jeg ikke husker navnet på – disse andres stemmer var mektige. Nordin, som jeg fremdeles forbinder mest med Mot i brøstet , tidenes dårligste norske komiserie (håper jeg da inderlig, det blir ikke dårligere enn dette?), fylte salen. Som Schau. Som de andre. Og først og fremst på grunn avstemmen.

Brochs keiser var pipete og fjortisaktig. Når han tvilte, var det en pubertal stemmeskiftetvil. Når han bestemte, var det like lite stort. Når Nordin som den kristne generalen vaklet og valgte mellom keiseren og gud, var han større han denne ynkelige keiseren som ikke kunne avskaffe kristendommen, selv om han forsøkte. Selv om de kristne i stykket var maniske, fanatiske, skremmende i sin irrasjonalitet. Selv om de virket helt blåst.

T mente det var regissørens valg. At det var bevisst. Keiseren skulle være svak og tvile. Og det er jo mulig, og i såfall undervurderer jeg Broch som skuespiller. Men det burde da i såfall finnes bedre måter å vise denne pingleheten på?

På den annen side er teater for meg aldri så bra når det er gamle menn som snakker i lange, innfløkte monologer eller beckettsk korte utbrudd. Som generell regel: jo eldre en skuespiller er, desto bedre er han. Eller hun. (Janne Formoe var som Broch til tider komisk når hun skulle være patetisk, påkalte lett latter når hun prøvde på virkelige store emosjonelle utbruddene). Så det er mulig jeg er forutinntatt. Men fader ta, spiller man først Ibsens tyngste og mest utilgjengelige stykke så bør man da sette skuespillere til det som er oppgaven voksen, bokstavelig talt?

Gi ham ti år, sa T. Jeg får gjøre det da.

Å bli forstått uten videre

I en perfekt verden blir man forstått automatisk og uten videre, og alt man sier kommer fram uten misforståelser og feilhøringer. Perfeksjon er kjedelig.

Jeg har en onkel som hører dårlig. Han har problemer med å få med seg samtaler når flere snakker i munnen på hverandre, og han må ofte lene seg inntil den han snakker med og legge øret inntil den andres munn, nesten,, for å kunne snakke vanlig. Om førti år er jeg der også. Selv nå hender det jeg lener meg inntil mennesker for å høre. (Hørte veldig bra som liten, som så mange barn med astma, men så var jeg i militæret og smalt med Carl Gustaf-kanoner og siden har det vært dårlige greier.) Om førti år vil jeg ikke kunne høre hva folk sier til meg i bil eller på fly, på grunn av bakgrunnsbråket. Det vil ikke være en perfekt verden.

Men samtidig er det en påminnelse om hvor mye man tar for gitt i samtaler, og hvor mange misforståelser som potensielt finnes i samtaler. Siden militæret har jeg misforstått mennesker på hundre forskjellige måter, om førti år er det sikkert mange tusen måter. Og det er en påminnelse om hvor utenfor man kan være om man ikke helt får med seg hva som blir sagt. Hvordan man må velge mellom enten å melde seg ut og oppfattes som arrogant eller prøve å melde seg inn og oppfattes som døvhørt. Som man jo faktisk er. Og når man skjønner at det er en vits den andre kommer med, men ikke får med seg hva som er poenget, skal man da le høflig og falskt eller spørre etter poenget igjen og vise seg som umorsom?

På den ene siden er det fantastisk irriterende med mennesker som sier "hæ" automatisk, så en alltid må gjenta ting to ganger uansett. På den annen side er det fantastisk irriterende med mennesker som ikke tar deg på alvor nok til å si "hæ" når de faktisk ikke hører hva en sa.

Man kan ikke lenger forvente å forstå mennesker uten videre. Men man blir jo ikke forstått uten videre heller, og nå er det klarere enn før hvorfor. Man forvirres ikke lenger, eller blir grønn av irritasjon, av minste tegn til kommunikasjonssammenbrudd. Og det kan jo være en god ting.

Smørbrød

Det er en kunst å smøre smørbrød. Smøret må smøres på brødet som man smører ski: en klump i midten, ingenting ytterst. Da får man den tørre skorpa ytterst og kan nyte den hel i fred for fettete klumper, og når man har spist seg forbi den, venter en overflod av tjukt, overvektende, glinsende smør i midten. Eller margarin, det heter smør også, alt som smøres heter smør eller smøring, en smører smører smøring og en smørbukk smører smør. Eller spiser Smørbukk.

Jeg synes det er vanskelig å smøre smørbrød til T. Hun skal ha smøret jevnt utover brødet, et tynt lag som er klisset ned i skiva. Alle klumper er feil, skorpa skal dekkes i like stor grad som midtdelen. Som om smøret og skiva skal bli ett! Smøres sammen i en eneste stor saus! Men, og dette er det underlige, hun synes det er like vanskelig å lage smørbrød til meg. Hver gang hun prøver, hver gang hun smørblid står på kjøkkenet og skjærer en skive eller to, smører hun jevnt utover og kommer først etterpå (sa hun) på at smørbukks smør skal smøres ujevnt. Da går det som smurt.

Kunsten i å smøre smørbrød består i å smøre smørebukken evt smøreren evt den smørende til å smøre de smurte smørbrødene så smidig at smilet smiler smørblidt, bredt og hvitt, og smøret samles i små klumper midt på smørbrødet. Dvs spør T pent. Det fungerte forrige gang. Så får man se om jeg klarer å smøre smøret jevnt ut når jeg neste gang smukt og smart smører smørbrød til henne.

24-sekundershelvete

Satt med 24-sekundersklokka i en førstedivisjonskamp mellom OSI og Ammerud i dag. Den verste sekretariatsjobben. Mistet de kontrol over ballen nå? Traff den ballen ringen? Hvem har kontroll når to kjemper om ballen? Mye 24 nå? Når ballen treffer ringen? Traff den ringen? Eller når det blir retur? Og så trykker man idet skuddet går, heller enn når den evt treffer ringen, og så treffer den ikke ringen og man har trykket likevel, og det blir nye 24, og alle skriker opp. Og alle er så sikre på at de vet at du har gjort feil, at de vet når ballen er under kontroll eller ikke, at den traff ringen eller ikke. Og så stopper dommeren spillet og kommer bort til sekretariatet for å belære og de 24 sekundenes regler, og hele salen følger med på denne overhøvlingen, og dommeren er sånn ekkelt lærer i trynet, hør nå her gutten min.

Av en eller annen grunn svetter jeg alltid 24-sekundersklokka våt, og begynner å fryse, når jeg sitter med den. Men det er da godt å gjøre noe for klubben. Dessuten var Ammerud ganske mye bedre, så jeg avgjorde uansett ingen kamp.

Et navn, ikke mer

Alle vet at amerikanere er teite fordi de ikke vet hva hovedstaden i Polen heter, eller vet hvilken verdensdel Malawi er, eller tror at Norge er en by i Sverige. Men når kommer man seg over et så teit nivå? T har kommet hjem med en liste over mulige steder vi drar ut om halvannet år, dvs ambassader som kan bli ledige når hun skal ut, og det slo meg hvor mange av stedene som bare er navn og ikke mer. Selv de kjente stedene. Hva vet man egentlig om Dar-es-Salaam, for eksempel? Et kjent navn, et navn man har hørt hele livet, og likevel – ingenting. Ikke om det er en millionby eller en liten landsby, ikke om den ligger ved havet eller på fjellet, ikke om det er parker der eller bare asfalt. Er det så mye bedre enn å ikke vite at hovedstaden i Sveits er Bern? Nesten mer ærlighet i det; at jeg kjenner til en bokstavkombinasjon gjør meg ikke verdensvant og er ikke nok til at jeg kan hovere over de uvitende, samme hvor mye jeg tror det.

Lykken står den kjekke bi

Av og til er man heldigere enn man burde ha vært. 8-11 desember drar T og jeg til Madrid for å få litt mer lys, litt mer varme (ikke så mye, det er surt der om vinteren – men det er i alle fall ikke snø. På den annen side blir det neppe snø i Oslo i hele tatt i år, men det kunne man jo ikke vite), litt mer enn det sentraleste sentrale østland. T er en ordner og var den som ordnet alt i Frankrike, noe som var helt naturlig siden hun er den franske av oss og det var hos hennes venner vi bodde, men det betyr også at det er jeg som bør ordne alt denne gang. Ikke minst siden T er gravid (men det er en hemmelighet, så det står ikke her ennå). Man kjenner til meg som ordner? Jeg er mer en "det ordner seg" enn "jeg ordner det"...

Denne helga 8-11 er det langhelg og helligdag i Spania. Dermed var alle bra steder å bo tatt når jeg først fikk ræva i gir og begynte å sjekke steder. De eneste som syntes å være igjen, var halvbillige rom på bisnisshoteller langt utenfor byen og dyre rom på dyre hoteller i dyre sentrumsstrøk. Til og med de billige hostellene var tatt. (Med unntak av enkelte dormitorier, men det var ikke en sånn ferie vi skulle på, ikke denne gang.) Så hva gjør ordneren?

Han sender en mail til det som ser best ut: Hostal Acapulco, forholdsvis billig, helt sentralt, gode kritikker på Tripadvisor, lite nok til å være koselig og tilsynelatende et sted som tar vare på turistene og ikke lopper dem. Dagen etter kommer den selvfølgelige mailen tilbake: Sorry, we are full. Intet rom i herberget.

Planen ble etter hvert å ringe til turistinformasjonen i Madrid, de ville kunne kanskje fikse noe annet enn de dyre og dårlige hotellene man får som når man er sent ute på www.hotell.com og sånne sider. Om jeg la ut i det tynne og tykke om hvor viktig denne reisen er for oss og hvor slitne vi er og hvor hyggelige og alt og alt? Det ordner seg, tenkte ordneren.

Neste dag får jeg en mail fra nettopp Hostal Acapulco: We have had cancellations, and do now have room for you. Do you still want? Eh, om jeg fremdeles vil? Meine güte... Ja, mailet jeg så fort jeg kunne. Ikke svar på en time, så jeg ringte ned med skype og prøvde å høre med mannen. No, sa han, we are full. Men du sendte en mail, prøvde jeg å si, men han skjønte ikke min engelsk, og jeg klarte ikke å stave navnet mitt på spansk, så. Alt rant ut i vasken, virket det som. Men tre timer senere ligger det en mail fra samme mann i innboksen min: This is a confirmation of your room. Welcome. Whui!

Så nå er alt i boks. Stedet sikret, et flott sted å bo, byen sikret, en flott by, reisefølge, alt alt. Det blir en fin tur. Det eneste som bekymrer meg er den amerikanske turisten som ga stedet én stjerne på tripadvisor siden han trass i mailkontakt og bekreftelse på at de var på vei, stod er uten rom da de kom fram... Men det var sikkert en amerikansk bråkebøtte, ikke noe å bekymre seg over, en amerikansk turist som ikke skjønner de sosiale kodene i utlandet og som misforstod bekreftelsen og og... Har lykken stått meg bi så langt, kan den ikke plutselig humlesuse?

Musikk som julegave

Den verste julegaven Sverre noensinne har fått, var en CD med klassisk musikk: Peter og ulven, The young person's guide to the orchestra og Dyrenes karneval. Han snakker fremdeles om det – hver jul ønsker han seg "alt annet enn din klassiske musikk" i gave.

Nå er jeg i ferd med å gjenta den samme feilen, eller noe i nærheten av den, selv om T (som mer vidsynt og/eller empatisk enn meg) advarer meg mot det og synes det kanskje ikke er en så god ide. Jeg tenker å brenne CDer med den musikken jeg hører på for tiden og gi dem til familien. En CD med bosniske viser til bror, en CD med serbisk rock til far. Fransk reggae til mor. Hvorfor skulle de ikke like det, det er jo så bra, tenker jeg. Eller enda verre: hvordan skulle de ikke kunne like det, det er jo objektivt genialt. Selv om man ikke skjønner teksten. Jeg liker denne musikken, holder ikke det?

På Last.fm kan man se hvor vellykket min misjonering overfor Sverre var: så langt er det bare Bob Marley vi begge har hørt på. Så da burde jeg gi ham mer av min musikk, musikk han helt sikkert ikke vil høre på, musikk som ikke er den type han liker? Snu det: om han gir meg sine CDer med polsk techno og hva det enn er, ville jeg like det? Eh. Ville jeg engang prøve å høre på det, enn si lytte? Eh. Og så forventer jeg at han skal kaste seg over de obskure CDene jeg gir ham, med enda mer uvanlig musikk? Eh eh.

OK, jeg gir andre julegaver enn musikk i år også. Men det er bare å gi et lite hint, så brenner jeg titalls CDer med alt jeg finner på macen...

Friedland

Mamma har blitt en Friedland. Har alltid sett på Friedlanderne som en lat gjeng mennesker som må ha nye ringeklokker men ikke orker å bytte ut fabrikknavneskiltet, men nå må jeg altså revurdere. For mamma har blitt en Friedlander og jeg aner ikke hvor lenge hun har vært det. (Noe som sier endel om min observasjonsevne?) Over ringeklokka henger det en vakker, forseggjort keramikkdings med navnene på alle som bor og etter hvert har bodd i huset, en sånn vakker greie som mange møblerte hjem har for å vise at de ikke bare har møbler, men også kunstnerisk sans. Og døra er pen og blå og ruta er som regel nymalt og det er til og med en 20 cm høy rullestolrampe i tilfelle det skulle komme en rullestolist forbi (som ikke ville komme seg opp trappene inne, men uansett, en flott gest) – og midt blant alle disse tiltalende og fine tingene henger det en Friedland-lapp og gliser nesten skjelmsk. Den ser ut som Borat ville ha sett ut i Cannes. Eller den er som en klovnenese på Mona Lisa. Eller er det et hemmelig forbund, Friedlandernes frimureri?

Spørsmålet er da: hvorfor gjorde jeg ikke noe med lappen når jeg var der i dag? Å, svarte. Jeg er tydeligvis med på konspirasjonen uten engang å vite om det.

Bitching

Noen mennesker skal alltid klage. Noen mennesker må alltid syte når ting ikke går deres vei. Noen mennesker kan ikke holde seg fra å rette skyts mot andre når det hadde fungert minst like bra å rette det mot den skytende selv. 'Banna duster.

(Disse menneskene er ikke ordentlige klagere, det er viktige forskjeller der. En ordentlig klager er pessimist og defaitist, han synes alt er ille og ingenting kan gjøre det bedre. Han gjør klagingen til en kunst og retter skytset mot alle, også ham selv, men mest mot verden som helhet. De menneskene jeg snakker om her, er målrettede: de klager for å få viljen sin, ikke fordi de liker å klage. Og de føler seg bra når de kan jukse seg til en seier – en ekte klager ville bare bli enda mer nedtrykt av at det lønner seg å jukse.)

Eksempel. På basketen i dag var det en uekte, upoetisk, sytete klager. Hvert eneste angrep mente han at han ble feilet. Det var kanskje feil noen ganger, men aldri harde feil (da sa forsvareren fra), men som regel virket det bare som om klageren var sur fordi han ikke klarte å skåre. Noen ganger var forsvareren usikker på om det var feil, noen ganger virket det nesten som om han glemte å si fra, glemte å kalle feilen. Hva gjorde klageren da? Hva bør man gjøre da?

Man bør snakke med forsvareren, rolig. Klageren skrek ut eder og galle, "Kom igjen, da!", og ble sur på alle på banen. Man bør spille videre. Klageren stoppet opp. Man bør unnlate å la sitt dårlige humør spre seg ved å småjukse for å ta igjen. Klageren slo ballen litt vekk når andre skulle ha den, han ropte at det ikke var feil når noen på hans lag kunne ha blitt dømt (som for å vise at det sikkert hadde blitt feil om han ikke ropte siden alle på det andre laget er teite). Man bør prøve andre måter å skåre på, siden det ene movet man har tydeligvis blir verken skåring eller feil. Klageren gjorde det samme, om igjen og om igjen, og klagde mer og mer. Man bør følge reglene som uuttalt har blitt utviklet i den gitte kampen. Klageren var overbevist om at hans regler var de som gjaldt. Men bør godta at de samme reglene skal gjelde for alle. Klageren mente at han hadde en slags spesiell beskyttelse. Man bør spille for å ha det gøy. Klageren? Om han hadde det gøy selv vet jeg ikke, men han gjorde det ikke gøyere for oss andre. Ofte når han drivet våget jeg ikke spille forsvar på ham, siden han uansett ville bli sur og kjefte og smelle, selv om det ikke var feil i det hele tatt. Men det var det jo, feil: fra hans side var alt feil.

Til slutt ble det da også antydninger til munnhuggeri på hans eget lag. Slutt å bitche, som en av dem sa til ham. Han mente at han måtte da si fra, noen måtte da si fra. Javisst... Men skal noen si fra til ham eller er det ikke lov? Og det er alltid måter å si fra på. Neste trening håper jeg at han er mer fornuftig. Eller at noen tar ham i nakken og ser ham i hvitøyet.

Problemet med sånne mennesker er at de alltid mener å ha retten på sin side og ikke godtar at det finnes andre måter å se ting på. Jeg har rett, sier de og blir sure om noen våger å si dem mot. Er den eneste måten å få dem til fornuft da å bitche tilbake? Eller går det med et smil og et klapp på skuldra? Hmnei. De må kjempes i senk, er jeg redd. Spennende å se hvordan det vil påvirke laget framover om det fortsetter.

Usynlig

Hvorfor drømmer man om å være usynlig? Hvorfor hadde det vært så fantastisk å ikke kunne bli sett? Hvorfor er usynlighet og evnen til å fly de to mest omdrømte umulige egenskapene blant mennesker? (For de er vel det, hva annet skulle man drømme om? Å kunne spise murstein?) Hva ville man gjøre om man hadde på seg en usynlighetsfrakk? Gitt at man kunne bevege på gjenstander som før, lukke opp dører og sparke katter osv, hva ville man gjøre? F

Først sniklytte på mennesker. Overhøre deres mest fortrolige samtaler. Få med seg hemmeligheter. Dette krever selvfølgelig at de ikke hører deg i nærheten, at de har samtalen på et sted du kan komme til (ikke bak en låst dør, fx), at du vet når de snakker om fortrolige ting. Det ville bli litt som bigbrother, men bare litt, for selv om du er usynlig må du bevege deg fysisk til steder og vite hvilke steder du skal bevege deg til: det holder ikke å skru på tven. Og det finnes ikke repriser eller høydepunkter i virkeligheten, og du kan ikke sitte der med popcornet og brusen din, de ville se maten forsvinne i løse lufta. Noe som selvfølgelig ville skremme dem. Og hvilke hemmeligheter skulle du finne ut av? Ukjentes liv? Dine nærmestes liv? Å ikke la dine nærmeste få beholde enkelte hemmeligheter ville ødelegge ditt forhold til dem – ikke fordi de nødvendigvis har så store ting de vil skjule, men fordi du aldri mer vil kunne møte dem som likeverdige om du alltid kan gjøre deg usynlig å avmystifisere deres liv og levnet. (Selv en dødelig fjortisforelskelse ville falme om fjortisen kunne følge den utkårede absolutt overalt uten at hun så det.)

Å følge ukjente ville kanskje være noe. Å bruke dem som levende teater, så å si. Å kunne stirre uten at de stirrer tilbake. Men hvor gøy er det å ikke kunne kommunisere? Ukjente er spennende nettopp fordi de er ukjente og fordi du ikke kan nærme deg dem for mye uten at de ser på deg, snakker til deg, ber deg dra til gokk. Hvor spennende vil det være å studere vanlige menneskers vanlige liv uten å kunne ta del i det livet i det hele tatt? Til og med kongen ville ha vært kjedelig å følge etter en stund – og å stadig følge nye mennesker vil være like overfladisk som, tja, TV kan være det. Og hva skulle man gjøre om man er alene som usynlig, om man kanskje ikke engang kan fortelle noen om at man er det, hva man ser? Selv på kino er det kjipt å være alene.

Og likevel hadde det vært utrolig fantastisk spennende å kunne være usynlig av og til. Bare for å tilfredsstille nysgjerrigheten, bare for å tilfredsstille behovet for å se andre mennesker uten at det fører til sosiale konfrontasjoner når de viser seg å ha det samme behovet selv. Bare for å ha en hemmelighet som ingen andre har. Så vidt du vet...

Turtaking på utenlandsk

Har du prøvd å sitte med mennesker som snakker et for deg ukjent språk og late som om du skjønner alt de sier? Nikke og smile til riktig tid? Si ja og nei og komme med de få frasene du kjenner på dette språket? Skålt med? Det rare er at det sjelden er selve språket som er det vanskelige. Det er ofte ikke noe stort problem å le når man skal le, det er bare å henge seg på de andre. Eller svare noe når man blir spurt – skjønner man ikke spørsmålet, kan man nikker og være enig med noe, hva som helst av det den andre sier, ikke bare det han direkte spør om. Og for å skåle trenger man ikke språk. Det rare er at det ofte er mye vanskeligere å vite de små tingene. Hvor man skal se, for eksempel. Satt i kveld med tre eks-jugoer og prøvde å følge med i deres bks-samtale (jeg bad dem ikke slå over til norsk, jeg har bks-eksamen på torsdag, kan ikke så mye jeg bure ha, trenger all den trening jeg kan få), og følte at jeg lyktes ganske godt i begynnelsen. Men så mistet jeg rytmen i samtalen. Så i bordet, som jeg ofte gjør når noen snakker, og så opp på den som snakket idet han (svigeronkel) sluttet. Så over på T, som hadde tatt ordet. Fanget blikket hennes et øyeblikk for lenge etter at hun hadde avsluttet sin tur, slik at det virket som om jeg prøvde å kommunisere noe helt annet enn bare det å være med i samtalen. Så bort på den tredje personen (svigermor) idet svigeronkel tok ordet igjen. Fortsatte å se på svigermor i håp om at hun skulle ta ordet snart igjen. Hun gjorde ikke det, så på skjermsparerbildene på macen og så på meg og så forvirret ut når hun merket at jeg fremdeles stirret på henne, langt etter hennes tur. Og sånn fortsatte det. Uansett hvor jeg så, var det i utakt med hva de ventet av en som kunne språket. Uansett når jeg så på T, virket det som en dulgt kommunikasjonsform, skjult for de andre og likevel så åpenbar at den var uhøflig. Og alt jeg prøvde var å late som om jeg var i samtalen.

Etter to timer ga jeg opp og satte meg ved macen for å skrive dette. Nå er neste problem å sette seg tilbake med dem og bli med i samtalen "igjen" – uten å ane hva de egentlig snakker om og hva jeg skal kunne si, på noe språk, for å signalisere at jeg er en del av gruppa...

Tekopphund

Jeg ønsker meg en liten hund, en sånn rottehund som enkelte kjendiser trasket rundt med i fjor. Jaja, jeg er litt på etterskudd, så vidt jeg vet har både Aylar og Paris Hilton har sluttet med slike hunder. De gikk lei, skulle jeg tro. Men jeg vil ha en nå. Passerte en dame som bar på en sånn hund i dag. Hun bar den tett inntil kroppen, som om den kunne blåse vekk om hun slapp den – men så satte hun den likevel ned på fortauet og gikk et par skritt fram. Kom da, sa hun. Hunden stod igjen og skalv, så rundt seg med store, redde øyne. (En gang stod det en bundet minihund på samme måte på butikken, skjelvende og engstelig. Den var så skjør at jeg ikke turte se på den en gang.) Kom da, sa hun igjen og snudde seg mot den. Hunden stivnet helt og virket som om den mest av alt hadde lyst til å besvime.

Jeg vil ha en sånn hund. Det må være fantastisk så mektig man føler seg når alt man gjør er guddommelig, alt man våger, selv det å gå, er noe dette andre vesenet ikke er i nærheten av engang. En sånn hund er så hjelpesløs at den får slag av ren frykt hver gang du stikker ut for å hente en pakke på posten. Den er redd for sollys, for mørke, for fuglesang, for stillhet, for insekter, for vindukarmer, for månen, for sin egen skygge. Tenk, et vesen som i all sin levetid er så avhengig av deg at du er Gud...

Rett nok er de så malavlet at de ikke lever særlig lenge, men det får så være. Får bare avle en ny sånn greie, da.

Forurensingssyk

En periode da jeg var rundt 10 år ble jeg nesten fysisk syk av å kjøre bil. Tanken på at jeg satt på med en maskin som spydde ut forurensing og farlige avgasser gjorde vondt så langt inn i sjelen at det grenset til å gå over konglekjertelen og bli et kroppslig ubehag. Alt snakket om forurensing og bilers avgasser hadde truffet meg midt i det innerste dypeste av meg, og nesten som en tvangstanke satte det seg fast. Jeg ville aldri kjøre bil, men måtte jo når vi skulle sted, kunne ikke annet enn å sitte i baksetet og se betuttet ut av vinduet og kjenne hvordan hvert putr fra bilmotoren gjorde verden litt mindre levelig.

Heldigvis varte denne perioden ikke så lenge. Som russ kjørte jeg rundt i en russebil, kjørte til og med selv, som spydde ut svart eksos uten at det brydde meg nevneverdig. Det gjorde ikke så mye med miljøet, eller jeg tenkte som andre at det være da være måte på personlig ansvar, denne ene bilen forurenser nesten ingenting sammenlignet med alle de andre bilene og fabrikkene og alt som forurenser mye mer. Det var litt lettere på den måten.

Men det dumme er at det sniker seg tilbake. Det ahr aldri vært helt undertrykt likevel, det har ligget der inni i hjernen, og nå er det tydeligere enn på lenge. Kanskje siden jeg var ti år. Nå kan jeg ta meg selv i å tenke på hvor trist det er at turismen i verden eksploderer, siden det betyr mer forurensing. Trass i at jeg i utgangspunktet er veldig for allslags reising og kulturkontakt. Jeg stirrer stygt på bilister, spesielt de med store biler, sånne som er dobbelt så store som nødvendig. Utenfor vinduet mitt står det av og til drosjer på tomgang – jeg har alt skrevet ett klagebrev til Oslo Taxi og vurderer stadig vekk om jeg bør gjøre noe annet enn å stirre stygt ut av vinduet som en bitter oldemor. Gå ut og banke dem, kanskje. Jeg foretrekker å gå til byen heller enn å ta banen: det gjør ikke noe fra eller til bortsett fra i hodet mitt, men som leke-solipsist er det jo nettopp hodet mitt som er viktig.

I små øyeblikk hender det jeg får lyst til å ikke kjøpe ting, ikke reise, ikke bruke energi. Noen øyeblikk får jeg lyst til å haldne i en bitteliten leighet uten strøm. Så innser jeg alle de tingene jeg da ville gå glipp av, og lysten slår over i sin motsetning.

Raringer og skjeve ryggsekker

Hvorfor går så mange barn og raringer med den ene eller begge ryggsekkremmene nedenfor skuldrene? Barn skjønner jeg, de er små og sekken er stor. Men raringer? Mennesker som jeg ser en ekstra gang på på gata fordi jeg ikke skjønner hvordan de tenker? Mennesker som synger høyt på trikken? Mennesker med rufsete skjegg, prangende annerledes klær? Mennesker som subber når de går?

Det er en mann jeg har sett gjennom ti år. Han var der på Blindern da jeg begynte å studere, han studerte et eller annet samtidig med meg, og siden har jeg sett ham av og til i byen. I andres øyne er han kanskje ikke rar, kanskje helt normal, men for meg har han alltid stått som et typisk eksempel på denne rar-typen jeg snakker om. Han har vilt, uformet skjegg og hår, går med sko som enten er for store eller uknyttet, subber når han går – og selvfølgelig, har den ene remmen på ryggsekken nedenfor skuldra. Har også hørt ham nynne høyt til seg selv når jeg passerte, som om han ikke brydde seg om hvem som hørte ham, noe som lett kan oppfattes som en sosial megablunder i Norge. På den annen side har han ikke dumme øyne, han ser oppegående i hodet ut, og å kalle ham rar slår kanskje bare tilbake på meg selv.

Like fullt, jeg ser ikke hvorfor en oppegående person skal velge å gå med sekken på snei konstant. Av og til er én ting, når man er sliten i skuldrene for eksempel, men alltid? Det må da være mye mer slitsomt? Den vil skli ned stadig vekk, man må dra den opp igjen hele tiden (som barn med for store sekker gjør), jakka nærmest rives av, armene blir slitne, kanten på sekken nederst gnager seg inn i korsryggen og slår kanskje også inn i rompa, slik at det blir vanskelig å gå normalt. Det er ikke farlig å bruke ting annerledes enn de er ment å brukes, men det er sjelden det er noe gevinst i det...

Så jeg kommer meg ikke unna at det er rart å gå med sekken nedenfor skuldrene, og at de som gjør det er mennesker som jeg må se på en ekstra gang når jeg treffer dem, se for å skjønne eller ikke skjønne, se for å klare å vite hvor jeg har dem. Det øyeblikket jeg innser hvorfor det kan være bedre å la sekken skli ned på denne måte, vil være et øyeblikk som plutselig gjør mange mennesker helt normale: plutselig vil jeg måtte se etter andre ting for å båssette raringene. Men det er lenge til.

Ferska av purken

Passerte en arrestasjon i nabolaget i dag. En mann i skinnjakke ble holdt igjen av en kvinnelig politi i den ena armen og snakket til av en mannlig politi. "Skal jeg bli med dere?" snøvlet skinnjakka, han var tydeligvis rusa på noe sløvende. "Nei!" Og så prøvde han å gå bortover, men stoppet etter etpar skritt. Det virket som om han ikke merket at han ble holdt igjen av politikvinnen, han gjorde ikke noe forsøk på å riste seg løs. "Skal vi ta det her på et normalt nivå?" sa politimannen når han hadde kommet foran skinnjakka igjen. Han holdt armen sin rett ut og berørte skinnjakkebrystet, nesten som om han var en basketspiller, en handcheckende forsvarsspiller. Skinnjakka svarte ikke, og selv om jeg gikk sakte sakte forbi og stirret åpenlyst, fikk jeg ikke med mer mer av hva som skjedde. Man vil da ikke stoppe opp og glane heller, sette seg ned med matpakke og termos og klappe når de kommer med gode replikker.

Men det var like fullt et skuespill. De to politimenneskene så unge ut, og stressede, de prøvde å gjøre som de har blitt lært på politihøyskolen, men følte seg ikke helt komfortable. Spesielt siden de stod midt i glaninga for alle som passerte dem på vei til jobb, og siden denne skinnjakka kunne finne på å rømme men likevel tydeligvis ikke var en stor fisk. Tror de følte at innsatsen deres ikke stod i stil med utbyttet. Og skinnjakka boblet over av antipati for autoriteter uten at han klarte å få det fram på en så sammenhengende måte at det virket troverdig. Han klarte ikke å tenke eller snakke klart (rusen trolig), og motstanden hans mot å bøye seg var mer vanetrass enn noe gjennomtenkt. De ordene han brukte var enten platte og svake eller ikke hans – som når han prøvde å rømme, helt uten troverdighet, nesten bare som en gest, en tradisjon, noe man gjør uten å tro at det er mulig.

Politibilen stod litt lenger nedi gata. På vakt for en tryggere hovedstad, stod det. Eller noe sånn. Har sagt det før, og sier det gjerne igjen: med sånne politimennesker rundt om i gatene føler man seg ikke akkurat tryggere. Skinnjakka kommer til å begå dobbelt så mange forbrytelser (kanskje han ikke hadde gjort noe nå engang) av ren fremmedgjøring når han kommer tilbake fra politiets varetekt.

Hvor er du fra, da?

Mennesker må dele verden inn i båser. Det er sånn man tenker. Selv det å tenke er å sette grenser mellom ting, dele de opp, finne sammenhenger mellom disse delene, dele opp på andre måter, finne nye sammenhenger osv. Men det er kanskje mulig at man enkelte ganger deler litt for likt alle andre og for likt seg selv, samme måte omigjen?

T er eks-jugoslav. Jeg kaller henne bosnisk, men strengt tatt har hun aldri vært det. Og mer enn halve livet (and counting) har hun vært norsk. (Litt etter når man regner norskheten fra, selvfølgelig.) For meg er det T, bare, og nasjonaliteten eller oppveksten eller utseendet eller lunene eller hva som helst av det man fordomsbåssettende ser i sammenheng med nasjonalitet, alt sånt er bare staffasje. Tilfeldigheter, nærmest. Men likevel, er det ikke det folk ser?

For det er det absolutt alle spør henne om i løpet av de første minuttene de snakker med henne: Hvor er det du kommer fra, da? Hvor vokste du opp? Hvor er dine foreldre fra? Når kom du til Norge? Er du norsk, egentlig? Hvordan liker du deg her i Norge? Jammen heldig for deg at du kom til vårt vakre land, du kunne endt så mange rare steder...

Og er det et spørsmål T er lei av, en tilnærming til hennes, en båssetting av hvem hun er, så er det nettopp dette. At hun først må plasseres som enslags utlending, at hun først må komme med hele sin forhistorie før samtalen flyter videre. Ikke for det, slike spørsmål er sjelden vondt ment, det er bare det at man blir dritt lei etter hvert av å følge de samme sporene og settes i de samme båsene. Som med meg: jeg er fra Halden og bodde i Halden de første 19 årene av mitt liv og må altid Halden når noen spør meg hvor jeg kommer fra. Det er riktignok ikke like spennende som å si et utland, og det er sjelden den andre synes det er fantastisk at jeg har kommet meg til den vakre byen Oslo (vanligvis begynner de å snakke med blanke øyne om at de har vært i Halden en gang i to dager og at det var fantastisk der, festningen og havna og alt sammen) – men det er ikke haldenser jeg er lenger. Hvert skritt jeg tar, er vekk fra Halden; ikke fordi jeg vil vekk derfra nødvendigvis, men fordi jeg vil til nye steder, være på andre plasser, få helt helt andre impulser.Og T?

T er enda mer enn meg dritt lei av at hun settes i den samme båsen hver gang. Det er kanskje ikke feil bås, men det er en så gjentagende og så forutsigbar og for henne etter hvert kjedelig bås. Og det kan være, på et mer eller mindre ubevisst plan hos menneskene, en annerledeshetbås, en bås som står utenfor, bortenfor den båsen de selv er i. Det blir litt som å kåre en eller annen annerledesmann til Årets innvandrer: Årets innvandrer er ikke norsk og kan aldri bli norsk helt, men du verden så flott det er at han prøver.

For å kjenne T må man vite bakgrunnen hennes. Men det er ganske mye annet som står minst like langt foran bakgrunnen som hvor hun oppholdt seg sine første 11 leveår...

Å være først ned fra t-baneperrongen på Carl Bernes plass i røsjtiden

Du føler deg som en ledende figur i din samtid. Ikke fullt tjue du leder, eller kanskje tretti, og en samtid som ikke er stort mye lenger enn noen sekunder, men like fullt. Når du treffer utgangen av T-banen med nedgangen fra perrongen, når du går rett fra de sliding doors og ned der alle må gå ned, når du slipper å gå langs perrongen før du kommer dit, er en søt liten maktfølelse i en helt vanlig hverdagsgråhet. Men makt fører også med seg kvaler. Skal man gå fort, så ingen tar en igjen? Eller kanskje heller sakte, slik at alle bak ser hvor nonsjalant du er med å beholde føringen? På den annen side vil da trolig et eller annet traveltryne traske forbi deg som om du var en hattebilist på motorveien, med irriterte skuldre og et skumlende kort blikk over skulderen. Og hvor skal man gå, i midten av gangveien eller i langs en av sidene? Tar du makten i fast grep og går bredbeint og stort, eller klistrer du deg langs den ene siden og prøver å ta så liten plass som mulig? Og når du går, hvordan går du? Med klampende skritt, med listende skritt, med rett rygg, men dukk nakke, med henda i lomma, med henda militært svingende? Hva slags eksempel vil du egentlig være for alle de som kommer bok deg og beundrende eller irriterte stirrer på din mer eller mindre brede rygg? Du føler deg som en fører i disse få øyeblikkene, og det er i sannhet vakre øyeblikk. Men du nyter dem ikke, du er for opptatt med å finne ut av alle spørsmålene som svirrer rundt i hodet ditt. Og etter noen sekunder er du uansett nede og oppdager at en hel drøss mennesker har tatt trappene på den andre siden og kommet før deg uansett. Og, noe som er det verste, for alt du vet vært foran deg i løypa hele veien...

Er du arbeidsavhengig?

Aftenposten hadde en test i dag for å se om du er i faresonen for å bli arbeidsavhengige. (Og ved siden av, og det eneste som er i nettutgaven, er et intervju med Siri Kalvig. Litt trist at Aftenposten tar en Dagblad' og hjelper DEG med DINE problemer, SLIK BLIR DU EN BEDRE KOLLEGA, SLIK TESTER DU DEG SELV, SLIK SKAL ALT BLI BRA – men når det først stod i AFtenposten, må det være sant, tenkte jeg. Og siden jeg vet at jeg er ifaresonen for de fleste sykdommer og syndromer, antok jeg at jeg kunne være i faresonen for arbeidsavhengighet også. Så etter å ha slappet av litt, og pludret med T om de menneskene vi hjalp å flytte i dag, og lest avisa og spist litt og sløvet litt og surfet målløst rundt på nettet, tok jeg meg sammen og kikket gjennom de 20 spørsmålene. Svarte jeg ja på minst tre av de, kunne jeg "være i ferd med å få et problem med arbeidsavhengighet. Kommer antallet ja opp i mellom 8 og 10, bør varselklokkene definitivt begynne å ringe."

1 Synes du arbeidet er mer spennende enn familien og hva som helst annet? TJA. Spørsmålet er hvordan man definerer mitt "arbeid". De siste pengene jeg tjente, var på å oversette. De tredje siste var på å skrive. De fjerde siste var å være lærer. De neste er å skrive Banneboka, håper jeg. La oss da si at jobben min er å skrive en bannebok, med alt som følger med, og oversette fra tysk/engelsk. Da er svaret på første spørsmål NEI.

2 Er det stunder da du lar jobben "lade batteriene" og stunder da det ikke skjer? Selvfølgelig. Av og til slapper jeg av med å skrive, av og til slapper jeg ikke av med å skrive. Til og med som lærer kan man lade batteriene i en norsktime om elevene er kule nok. JA.

3 Tar du med jobben til sengs? I helgene? På ferie? Ikke akkurat selve banneboka, rent fysisk, alle arkene hadde fylt senga. Men noen ganger har jeg tenkt på hva jeg skal skrive i morgen (eller en ubestemt tid i framtida) både når jeg sovner, på fest eller kamp i helga, og på ferie. Nettopp derfor ferie er bra også: inspirasjon til nye banneord og opplevelse av det fremmede språket man oversetter fra. JA.

4 Er arbeidet den aktiviteten du liker best og snakker mest om? Snakker alltid om ordting, forsåvidt. Og banneboka blir jeg alltid spurt om. Men det hender andre ting enn å sitte foran macen er det morsomme. Liker best... Man må ha en balanse, å bare spise sukker blir langt fra søtt etter hvert, eller oversøtt... Tror svaret her heller mot NEI.

5 Arbeider du mer enn 40 timer per uke? Om det er medregnet tanker på banneord, så JA. Om det bare telles hva man rent fysisk gjør, så nei, ikke for tiden, selv om jeg gjorde det med den forrige oversettelsene. Så igjen en svak NEI.

6 Gjør du dine hobbyer til noe du tjener penger på? Ikke akkurat rik på det foreløpig, men det er planen, ja. Så JA.

7 Tar du det hele og fulle ansvar for utfallet av dine anstrengelser på jobben? Hvem andre skulle jeg klandre for at jeg ikke har skrevet det jeg skulle? Postmannen som bråker i oppgangen? Musene for manglende inspirasjon? Nei, en klar JA.

8 Har familie og venner gitt opp å forvente at du kommer presis? Dessverre. Jeg kommer alltid for tidlig... Så JA.

9 Påtar du deg ekstraarbeid fordi du er bekymret over at jobben ellers ikke vil bli gjort? Delegerer gjerne såfremt det er noe som er delegerbart. Ofte er det ikke det. Da må jeg ta på meg ekstraarbeid fordi jeg er bekymret jobben ellers ikke vil bli gjort. JA.

10 Undervurderer du hvor lang tid en oppgave vil ta, og skynder du deg deretter for å få den ferdig? Aldri. Jeg leverer alltid alt lenge før deadline, helt perfekt. Heller overvurderer jeg hvor mye som må gjøres... Ha ha ha. Vis meg den mann som IKKE undervurderer hvor mye som skal gjøres? Som IKKE skynder seg for å få ting ferdig? Som IKKE bryr seg om deadline fordi han er ferdig før uansett? Pfrtr. JA

11 Synes du det er greit med lange arbeidsdager hvis du elsker det du gjør? Om jeg elsker det jeg gjør, vil jeg gjerne gjøre det mye. Om det betyr at jeg må skrive en hel dag, er det en pris som er verdt å betale. Om T er hjemme, sitter hun tre meter fra meg og leser (akkurat nå Rosens navn... nei forresten, hun sovnet...). Så gjerne skrive banneord en hel dag. JA.

12 Blir du utålmodig med mennesker som prioriterer andre gjøremål høyere enn jobben? Bare hvis disse andre gjøremålene er kjedelige. Men menneskers jobb er ofte enda kjedeligere, så NEI.

13 Er du redd for å miste jobben eller å fremstå som en fiasko hvis du ikke jobber hardt nok? Om jeg ikke får til det jeg vil, så er det jo en fiasko. Miste jobben er alltid en mulighet som frilanser, hvor man mister en jobb og får en ny hele tiden. Og jo, jeg føler jeg skuffer mine gamle elever om jeg ikke får gitt ut banneboka. Så JA.

14 Bekymrer du deg alltid for fremtiden, selv når alt går bra? NEI.

15 Er du energisk og konkurranseorientert på alle områder, også når du leker? Hm. Vil gjerne vinne alltid, men energisk...? Om energibegrepet utvides litt, så er jeg det, jeg er alltid fokusert på spillet og blir sur om jeg taper. Spesielt i mimelek, whui... Men ikke i andre ting. Halvt JA, halvt NEI, vi lander da på NEI.

16 Blir du irritert når folk ber deg slutte å arbeide for å gjøre noe annet? Det spørs hva de vil ha meg til å gjøre. Og om jeg har en deadline snart eller er i siget med banningen, er det bare irriterende med mennesker som ber meg gjøre noe helt annet. Og det er alltid en deadline og jeg er alltid i bannesiget. Så JA.

17 Har dine lange arbeidsdager skadet din familie eller relasjoner som du har? Nja, hadde jeg ikke vært hjemme og oversatt kunne jeg ha gått på byen med folk. Men det er mer andres jobber enn min som hindrer det. Og T har ofte vært med og hjulpet meg med enkeltord og skrivingen. (Vil vel heller ikke beskylde meg for lange arbeidsdager for tiden.) Så NEI.

18 Tenker du på jobben din når du kjører, faller i søvn eller når andre snakker? Da jeg oversatte Thailand-boka var det Thailand opp og i mente i alle disse situasjonene. Nå er det banning. Før var det elevene jeg slet mest med, de teiteste gutta. Så JA.

19 Arbeider eller leser du mens du spiser? Selvfølgelig. Gjort det hele livet. Går med TV også, men når vi nå ikke har tv, går det gjerne i avisene eller i en eller annen bok. Og de ordene jeg leser er jo ord, som er jobben min til tider, så absolutt JA.

20 Tror du mer penger vil løse de andre problemene du har i livet? Nei. Det vil gi mer mer penger og flere ting og mere stress og flrer reiser og større leilighet og penere klær og bedre datamaskin (eller flere datamaskiner) – men ikke løse problemet med min manglende kondis, fx. Så NEI.

12 rene JA og 3 svake NEI. Ouf, jeg har problemer. Jeg må jobbe mindre. Problemet er selvfølgelig at jeg for tiden ikke har noen jobb, bare et håp om å gjøre ferdig banneboka ordentlig, og at det er vanskelig å jobbe mindre. Kanskje det hjelper om jeg slutter å lese avisa mens jeg spiser, om jeg jobber med noe annet enn hobbyen min og dermed misliker jobben mer, og om jeg begynner å overvurdere hvor lang tid ting vil ta... Jess. Og månen er en gul ost med huller i hvor det bør rotter som av og til sender romskip ned til jorda for å erte forvirrede amerikanere.

Kleskode

Hva er anstendig klær? Hvem skal bestemme det? Og hvorfor er det så forbanna viktig med anstendighet? Hva er anstendighet?

Jeg spør på grunn av dette. På Kj skole har rektoren (og min mor), satt grenser for hva slags bekledning ungene skal ha. Og lærerne: hun måtte si fra til en lærer fordi han kledte seg, hva var ordet, utfordrende? Uanstendig? Gutteelever skal ikke sagge, jenteelever skal ikke ha dyp utringing. Neste skritt: skoleuniform. Neste skritt der igjen: uniform. Neste skritt der igjen igjen: militærhuer.

OK, jeg overdriver. "Men klesregler ovenfra gir meg frysninger. Nei, den buksa henger for lant ned, den må du trekke lenger opp." Kleskoder innenfra gruppa er en ting. At alle gutta i skatergjengen går med store, vide, posete bukser er den kodeksen de har kommet fram til, gjerne ut fra hva slags klær deres helter og idoler går med. Det er noe som vokser ut av et fellesskap og som blir en del av fellesskapet. Men at en leder skal beordre sine ansatte til å kneppe blazerjakkene fordi det ikke er pent ellers? At sersjanten skal berdre sine menige å kneppe alle knappene i jakka? At en rektor...?

I militæret ble jeg nesten fysisk syk av kleshysteriet. Lot ikke en anledning gå fra meg til å kneppe og de knappene som skulle være igjen, gå med bereten på feil steder til feil tider. En av de første dagene rev en medmenig av meg bereten og kastet den bortover gulvet. Fordi jeg gikk med den inne. Tenker nå at jeg skulle ha slått ham rett ned. Men ble for overrasket, for skuffet over den frivillige hjernevasken, over hvor lett han innordnet seg – så bare dumt på ham og plukket så opp bereten. Og satte den på hodet igjen.

At en rektor...? Klær er utrolig viktige som sosiale markører. Å nekte en sagger å sagge er å nekte ham en del av hans sosiale identitet. Elever er sammen hele dagen, de lærer seg mye bedre enn lærere å tolke kleskoder. At en voksen lærer da blir forvirret og irritert fordi han ikke skjønner koden? En viss kontroll og en viss respekt skal det være, men fader ta, det er noe som vokser ut av spillet mellom de(n) voksne og de små. Det er samme ting med caps på i timen: hvorfor i svarte er det så uhøflig? Det er en usikkerhetsgreie, alle gutter blir forfjamset og pinlig berørt om noen rapper capsen deres: like opptatt av frisyren som alle jentene. Hvorfor skal det være så viktig for læreren at capsen skal av? Fordi "samfunnet krever det"? Piss. Fordi læreren ikke kan koden.

Hmnei, det er sent og jeg er trøtt. Kommenter, mor, og forklar meg hva du egentlig mener med slike regler. For alle argumenter jeg kommer på til støtte for slike regler, er regler jeg ville ha slått hodet i veggen pågrunn av, hadde jeg vært i den underlegne og beordede posisjonen. Nei, nei, gutt, dette må bli slutt, ikke storme inn i stua før du har tatt av deg lua, glemte du deg rent, det var ikke pent.

På visning i dag

I dagens Aftenpost har OBOS reklame for sine boliger. "Visninger i dag" er overskriften, og under er det små bilder av boligene. Problemet er bare at alle bildene er firkantede, at de utgjør et rutemønster, og at det mangler én visning på at alle rutene skal fylles. Det man dermed gjør i OBOS, er å legge inn et bilde av en liten jente som smiler til kameraet.

"På visning i dag. En rekkeleilighet på Økern, velholdt, nyoppusset 2002. En andelsleilighet på Ammerud, lav fellesgjeld, kort vei til offentlig kommunikasjon. En seks år gammel jente, ren og smilende. En leilighet på Økern, oppussingsobjekt."

Stilfullt, OBOS. Stilfullt.

If you go your way I go mine

På Ullevål T-banestasjon henger det noen lilla skilt på takene som er over benkene der. En gang til. På Ullevål T-banestasjon har de et slags kunstverk: på takene over benkene henger det store plakater med tekst på, og om man setter de sammen i rikitg rekkefølge, får man denne teksten: If you go your way I go mine. På norsk: Hvis du går (drar) din vei går jeg min. De må ha hengt der i fem år, hvertfall, tror de kom opp i løpet av mine første studieår. Og fremdeles er de like irriterende. Hvorfor i himlaste er de på engelsk? Hver gang jeg venter på banen på Ullevål, leser jeg på disse plakatene. Og hver gang irriterer språkvalget meg så mye at jeg nesten føler for å skrive leserbrev et eller annet sted. Men vet ikke hvor jeg skal skrive, og ender opp å skrive her isteden.

Hva er poenget med å ha det på engelsk? Så alle turister skal skjønne det? Da kan man like godt bruke utelukkende engelsk overalt, så er man ferdig med det. For å gi det en internasjonal air? Fordi ordspillet ikke går på andre språk? Fordi det er en berømt utenlandsk kunstner som har laget det og han ikke kan norsk? Fordi det virker mindre platt? For å trene Sogn-elevene i engelsk? Nei, nei, nei.

Irritasjon er ofte fordi man ikke skjønner grunnene bak et valg. Jeg fatter ikke hvorfor man skal bruke engelsk her, det er som om hele stasjonen prøver å leke noe annet enn den er, som om norske ord er for dårlige for å si noe som de sier dobbelt så bra som norske så lenge de er i Norge. Eller i det hele tatt: Hvis du drar din vei, går jeg min/Hvis du går din vei drar jeg min gir en ekstra dybde i ordpillet i forhold til det engelske som bruker det samme ordet begge steder.

Men neida. Engelsk skal det være. Modderføkkers.

Hør på mannen

Fant et gammelt bilde av Geir og onkel Bjørn fra Geirs konfirmasjon. Geir står skolerett ved spisebordet, i litt for stor dress, mens Bjørn står vendt mot ham med en finger i været. Geir ser mot fotografen, Bjørn ser mot Geir. Det minnet meg på hvordan jeg taklet samme situasjon tre år tidligere.

Bjørn instruerer Geir om hvordan han skal holde tale, det er det som skjer. Konfirmanten skal snakke til hele familieforsamlingen og da er det godt å ha en flink onkel som kan veilede ham litt, gi ham gode råd, vise ham vei. Da jeg ble konfirmert ble jeg fortalt at det kunne være lurt å spørre Bjørn om den samme konfirmanttalen. Og hele den store dagen, i alle fall mange timer av den, før festen, var jeg og Bjørn alene sammen i huset mens damene var ute for å handle eller hva de skulle. Spør Bjørn, du, sa mamma. Jeg nevnte det ikke med et ord. Og da øyeblikket kom og jeg skulle holde min tale, holdt jeg kanskje tidenes verste konfirmanttale, "Æ, takk for maten og... for alle gavene... den enorme haugen med penger der ute (sagt med ironisk men hardt trykk på 'enorme')...æ... takk". Og så satte jeg meg ned og holdt beskjemmet blikket festet i bordkanten.

Hvorfor spurte jeg ikke Bjørn? Fordi jeg forventet at han skulle mase på meg, ikke omvendt. Og fordi det var skummelt å gjøre seg så liten, å si at dette kan jeg ikke i det hele tatt, jeg trenger hjelp. Jeg satset heller på øyeblikkets inspirasjon, det hadde fungert etpar ganger før når jeg hadde glemt leksa på skolen.

Det er blitt noe utvannet, men er sånn fremdeles. Geir spør mennesker. Han ringer før han har kastet et blikk på folderen hvor svaret er, siden det sikkert er noen som kan hjelpe ham uansett. Jeg leser folderen halvannen gang, og skjønner jeg ikke alt da, legger jeg den til side og håper forståelsen kommer deisende på en fjøl etter hvert. Man har sagt meg at jeg bør snakke med onkel P, familiemedlemmet som skriver bøker og som sikkert har noen gode råd til deg som sikkert vil skrive. Bah. Har aldri nevnt det. Ringte ham en gang for å få ham med på Bokcafeen på Chateau Neuf, men ellers har jeg ikke engang spurt ham om han skriver på noe nå eller hvordan man skal skrive eller bare bittelitt værsåsnill om jeg kunne få en flying start på min skrivekarriere...? Men nei. Om jeg vil skrive noe som ligner på hans skriverier, og det er langt fra noen sikkerhet, kan du banne deg grønnsvart på at jeg hvertfall ikke vil få det i stand med hjelp fra ham. Når Geir starter og etter hvert lykkes med firmaet sitt, blir det sjelden en familiesammenkomst uten at han får råd om det fra en som kan.

Misforstå meg rett, jeg har ingenting imot at P skriver, at G spør mennesker, at B kommer med råd. Jeg hører gjerne på at de råder hverandre eller at de snakker om egne bedrifter. Men når det gjelder de tingene jeg vil gjøre godt i verden, vil jeg gjøre dem godt alene, på egne måter, heller på tross av enn på grunn av. Det er nok en grunn til at jeg ikke har gjort det godtere ennå...

Men på den annen side, noen mennesker gjør det de gjør nettopp fordi de ikke hører på andre før det alt er gjort. Og det kan være det besteste for akkurat dem...

Smaken av sjokolade

Når man spiser en clementin, en god og saftig og akkurat passe moden clementin (eller klementin, det ser bedre ut om ti år men rart nå), kjenner man smaken lenge etterpå. Det første bittet er litt surt, de første sekundene er litt kjedelige, men så setter det seg en munnhulefyllende søt-sur smak som er god og som i tyggegummireklamen varer og varer. I flere minutter. Og sånn er det med mye mat. Gulrot er kjedelig å spise, men man merker etter å ha spist det hvor godt det likevel er. Brødskiver på samme måte: av og til må jeg nesten tvinge i meg den siste skiva med det samme pålegget (skinke, brunost, gulost – det går ikke i så mye annet), fordi jeg vet at jeg er sulten og fordi det vil smake godt etterpå. Men sjokolade?

Å spise kokesjokolade (eller bare vanlig sjokolade, men det er kokesjokkisen jeg holder meg til for tiden) er som å hele tiden gå glipp av den gode smaken. Som om man dreper den idet man smaker den. Man trenger aldri tvinge seg til å ta en bit sjokolade, men idet man har tatt denne biten, føler man for å ta en ny. Det er nesten som om man helst vil spytte ut igjen den første biten før den er svelget for å få plass til neste bit, nesten som om det ikke er noen vits i å svelge fordi alt godt er borte. Kanskje det er konsistensen: gleden over å knekke kokesjokoladeplater mellom tenna. Kanskje det er de tomme kaloriene, Kanskje det er den lumske dårlige samvittigheten man ikke trodde man hadde over å spise snop. Kanskje det er noe helt annet. Men faktum er at en plate kokesjokolade kan jeg spise på ti minutter og likevel ville ha en til fordi den første ikke var noe god. En pose klementiner kan jeg spise en hel dag og ikke ville ha dagen etter fordi jeg fremdeles har den gode smaken i systemet.

Antipedagogisk pedagogikk

Hvorfor skal alt man lærer inn med teskjeer? Hvorfor skal man forenkle alt til en ugjenkjennelig grøt? Må man spare de stakkars nybegynnerne for uro over verdens vanskeligheter? Må man for all del unngå å ta motet fra dem? Vil alt som virker vanskelig i første gang aldri kunne læres fordi man aldri vil kunne få lyst til å bruke krefter på å lære det?

På den ene side sier de fleste at de "aldri ville ha begynt" på X om de "visste hvor mye det var". Enhver polfarer ville ha holdt seg hjemme om han hadde visst hvor kaldt det er der oppe eller nede, rundt polene, og hvor mye arbeid som måtte til for å overleve der. Små førstesteg er bra om man ikke er innstilt på å gå så langt. Men om man tvertimot vil langt? Om man for eksempel skal lære seg et språk helt godt? Kan ikke tenke meg at det finnAntes noe mer slitsomt da enn stadig å få høre at det er mer, du kan X men Y har du ikke hørt om. Eller Z! Eller Æ, Ø, Å!

Pensum i bks-kurset på Blindern er Teach Yourself Croatian. Og det er en brukbar bok, forsåvidt, trass i alle de hjernedøde dialogene man skal gjennom. Men den går meg likevel på nervene fordi den er så fordømrade pedagogisk. Den slår sammen to kasus fordi de er så like likevel: ingen grunn til å gå noe mer i dybden enn man må. Den forklarer lite, bare sier hvordan ting skal være, slik at man får ikke noe forståelse av noe som helst. Den mater leseren med teskjeer men forventer samtidig at disse teskjeene skal tas opp i systemet, at alt man mates med er rene og skjære helsebringende vitaminer. Men et balansert kosthold er viktigere enn en overflod av vitaminer og man blir snart trött på hvordan enkle ting overforklares mens andre ting, de man egentlig må tygge på, slenges med i vitaminkuren i håp om at man ikke begynner å tenke og dermed får det i vrangstrupen.

Man burde generelt stole så mye på mennesker, vise dem så mye respekt, at man presenterer et oversiktsbilde før man begynner på detaljene, slik at det er mulig å vite hvor veien går og når den kommer tilbake igjen til utgangspunktet. Man burde ikke mate med teskjeer mennesker som har lært seg å bruke kniv og gaffel på egenhånd.

NLP, noen?

Var på fest hos Tommis i går og kom i snakk med ham om Nevro-lingvistisk programmering. Han viste meg en bok hvor han hadde lest en tredel og streket under enkelte gode sentenser. I dag kom jeg opp i samme tema med T da vi satt på kafé. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan det er mulig å falle for NLP.

Som jeg har skjønt det, er det slik. Det positive med NLP er allmenne og til dels ganske banale psykologiske innsikter. Tro på deg selv. Det viktige er hvordan du tar det. Du kan forandre verden ved å tenke riktigere. Men disse banalitetene pakker man først inn i kvasi-vitenskapelig språk (det heter søtte meg nevro-lingvistisk programmering, men det har verken noe med nevrologi, lingvistikk eller programmering å gjøre) og trekker deretter så langt man kan i retning ren manipulasjon og sekterisme. Man skal ikke bare kunne påvirke omverden, man skal rent ut av manipulere alle mennesker til å danse nøyaktig etter din pipe. NLP er som så mange andre new age-retninger i at den påstår enorme ting som ikke kan bevises, og at det selges enormt mange bøker med et innhold som enten ikke holder vann eller bare er overfladisk svada. Sammenhengen under påstandene er ikke sann.

Mener jeg. T mener, som den evige motsiger (som regel en god egenskap) at man ikke kan bli enige om sannheten om et kunstverks kunstverdi, og dermed heller ikke om religioners sannhetsverdi, eller NLPs sannhetsverdi. Tommis mente det hjalp ham på banen, ikke mer. Men, igjen, søtte meg: det er noe som er sannere enn noe annet, og det er noe som ikke er sant. Det man påstår i NLP er ikke sant i sin helhet, uansett om man kan trekke nyttige ting ut av det. (Det samme med religion, mener jeg, men det er tross alt en litt større debatt.) Og, kanskje enda viktigere: at noe er bra eller nyttig for en selv betyr ikke at det er sant.

Hvilket språk snakker vi igjen?

Det er én ting Sverre rister på hodet over meg. OK, det er kanskje flere, men det er spesielt én ting jeg gjør som får han til å sukke, si ååååååå Jostein, be meg slutte osv. Han liker det ikke. Og i dag fikk jeg dommeren i basketkampen til å reagere på det også.

Det er ikke meningen. Eller, det er meningen men jeg prøver ikke å irritere eller forbause. For meg er det bare gøy. Helt sant.

Dommeren var amerikansk og snakket bare amerikansk engelsk på den litt brautende måten som bare ekte amerikanere kan. Hyggelig, for all del, men han var ikke typen til å se duknakket ut. Så da han snakket med vår benk i pausen måtte jeg selvfølgelig svare på den mest britiske engelske jeg fikk til. Og da han tilsynelatende ikke tenkte over det, kanskje han trodde det var en norsk aksent, kanskje han var vant til å snakke med briter – når han ikke reagerte, gjorde jeg det jeg gjør som får Sverre til å åååå-e.

Jeg begynte å snakke gebrokkent engelsk. Enslags italiensk engelsk, komplett med håndbevegelser og rar ordstilling. Jeg levde meg inn i rollen som en italiensk mann fra Roma, en som nettopp har kræsjet bilen med en annen mann fra Roma og nå prøver å finne ut av hvem som har skylden. Dommeren hadde ikke prøvd på annet enn å være hyggelig og gjøre det kjedelige en fjerdedivisjonskamp tross alt er, til en overlevelig affære. Når han spør om pengene han skal få, svarer jeg tilbake som om jeg ikke har noen penger, som 0m det "is nott posible, eh, i hav nåfing".

Han stoppet og stirret på meg, forvirret. Jeg skjønte etter noen sekunder at jeg ikke villa få ham til å skjønne hvorfor jeg er så ustyrtelig morsom når jeg snakker italiensk-engelsk. Så jeg satte meg på benken igjen og mumlet noe om at selv lillebroren min hater at jeg snakker sånn engelsk.

Tror ikke dommeren skjønte noe mer av det.

Kroatisk i søvne

Har kjøpt et språkprogram til dataen/ipoden. Har nå 3,3 timer med gloser lest av en mekanisk, streng, oppgitt kroatinne og en melodramatisk, følelsesfull, fallert skuespillermann fra USA. Sitter og hører på glosene mens jeg jobber med andre ting, eller hører på mens jeg går hjem fra trening eller hvor jeg enn har vært. Ganske nyttig, men må minne meg selv om at irritasjonen over stemmene og lysten til å kaste ipoden i bakken er helt naturlig, til og med et tegn på at jeg begynner å få ordene under huden, dvs å lære dem. Faren er selvfølgelig at jeg begynner å snakke kroatisk som denne dama som har lest inn glosene. Preposisjonene skriker hun, av en eller annen grunn. Kanskje fordi hun er frustrert over at det finnes fire ord på hennes språk som alle oversettes med "to" på amerikansk-engelsk. Og av en mann som sier "to" så kult at man skulle tro han bare gjør det bare for å erte henne. Det irriterer i alle fall meg å høre på alle de drøyt tre timene mens jeg jobber, og enda mer mens jeg dupper av etter mye jobbing. Vanskelig å unngå å drømme vondt eller våkne opp flere ganger fordi man tror noen snakker i rommet. På den annen side hevder enkelte at man lærer best når man sover, men det er mulig man har gått vekk fra det de siste tiårene?

Programmet gjør det også mulig å spille inn sin egen stemme og sammenligne med den kroatiske dama, og så får man poeng etter hvor likt man høres ut. Jeg har funnet ut at det hjelper å legge stemmen opp i falsett...

Skulk

Jeg innrømmer det, jeg har skulket litt skole i det siste. Noen av BKS-forelseningene (bosnisk, kroatisk, serbisk) har jeg gått glipp av fordi fingeren og narkosen slo meg ut, men andre har jeg rent ut av skulket for å gjøre andre ting. (Skanner gamle familiebilder mens jeg hører på serbiske folkeeventyr, men det er en annen historie.) Men min skulk har ikke vært mulig å kjempe mot. Ikke hardt nok, hvertfall. Jeg mener, forelseningene er i de små seminarrommene på Blindern, i det huset ved siden av Niels Treschow hus som jeg aldri husker hva heter. Små, klaustrofobiske rom hvor veggene er samme farge som neglsoppnegler (eller gulsottlik) og lampene er av den blafrende, blinkende lyststoffrørtypen. Lyset er ekkelt, luften er innesperret, selv bordene er avskrekkende i all sin respatex-aktighet. Og selvfølgelig, forelseningene og seminarene er kjedelige. Per definisjon.

Jeg har aldri likt å sitte stille i et klasserom eller i en forelesningssal og bare høre på. Likt enda mindre å måtte være tilstede og kanskje bli spurt, kanskje bli hørt i den leksa man selvfølgelig ikke har gjort. Og stadig mindre etter hvert som jeg føler meg mindre og mindre som en student. Rimelig overbevist om at det er bedre måter å lære pensum på enn å kope med andre kopister. (Ha. Ha. Det var et avansert ordspill, herr Nilsen.) Så jeg har skulket. Det er å håpe at de lar meg gå opp i eksamen så jeg har et papir å slå i bordet med overfor svigers: se, jeg har ikke bare sagt jeg vil lære bks, men faktisk også STUDERT det! Wow.

En tynn unnskyldning når jeg likevel ikke klarer å delta i deres samtaler på utenlandsk...

Deichmansmiljø

Deichman skryter av at de er et miljøfyrtårn. Det henger en plakat lett synlig i inngangen som forteller hele verden hvor flinke de er på biblioteket til å redde miljøet. Noe som er vel og bra, uten at jeg vet hva som gjør et bibliotek miljøvennlig. Resirkulerer de bøker? Lite forurensende utslipp? De tar vare på det sosiale miljøet i lokalområdet? Én ting de i alle fall ikke klarer er å spare på strøm: alltid når man kommer inn i biblioteksbygningen, står det en vegg av varme mot en. Og når man går opp trappene, svetter man seg utslitt, uansett vær på utsiden. Om sommeren er det en badstue, om vinteren er det sommertemperatur. Inne jobber de ansatte i T-skjorter. Energisparing?

I New York var enkelte steder klimaanleggene så intense at man ikke holdt ut å være i butikkene eller hotellet så lenge, det ble for kaldt. Det var så varmt ute at forskjellen ble for stor. Her i Norge begynner dte å bli omvendt: det er så kaldt ute at enkelte idioter tror det er nødvendig med tropevarme når man først kommer inn. Noen burde fortelle noen at det ikke er farlig å la kroppen venne seg til temperaturer på egen hånd...

Ellipse

Da jeg var liten hadde jeg en bok om NBA... Det var biografier og statistikker for alle spillerne... Jeg elsket den boka, det var i min verste NBA-fan-tid... Jeg er redd det er derfra jeg har elsken for ellipse også... Det fantes ikke punktum i spillerbiografiene, nemlig, og knapt nok komma, men bare dette:... ellipse (...)... Tekster får en helt egen drømmende effekt med ellipse... Det er som om ingenting slås fast punktum finale, men alt er usikkert og opp til leseren... Som om det bare er ettertanke og ikke tanke... Eller alt er med en viss ironi og distanse... Et lite munnvikesmil som kan bety hva som helst... Eller som en film som konstant er i drømmemodus med bølgete bilde og harpeklimpring i bakgrunnen... Eller som om hele teksten bare er en innledning til noe annet, hele tiden er i ferd med å foreta et tidssprang i narrasjonen... Ellipsebrukere er motsatsen til utropstegnsbrukere... Hadde det vært flere elliptikere i verden hadde det vært mindre krig... Men kanskje mer av sløvende rusgifter... Ah... Man blir nesten melankolsk av å skrive sånn... Søvnig nesten... tror jeg tar meg en drømmedupp på sofaen jeg... Peace out...

Gruset av en 90-åring... Selvfølgelig

Var på besøk til en 90-åring i går. Dvs en venninnes familie, blant annet hennes 90 år gamle bestefar. Tidligere landslagssprinter, tidligere oberstløytnant, nå i sprudlende form. Han gikk rundt på festen hele dagen og spøkte med alle, og selv om han hadde dusjet med høreapparetet så det ikke fungerte noe særlig, så hørte han godt nok til å kunne snakke med alle som ikke mumlet. Jeg snakket lenge med ham om mangt og ymse og kom etter hvert inn på krokfingeren min. Vikingfingeren, de skjeve som nå er operert men fremdeles hoven og for all ettertid med et stort arr langsetter. Ouf, det er fælt, sa jeg, se her, de har deformert fingeren min. Skjært den opp, har de; i full narkose, var jeg. Og så er den fremdeles umulig å bøye helt!

Hm, sa 90-åringen, hm, jo, det er nok fælt det. Selv har jeg bare dette – og han viste fram den ene hånda. Tommelen var merkelig skjev og lang, det var liksom et hull inn mellom pekefingeren og tommelen, og hele hånda var merkverdig på andre måter enn gammelmannshender vanligvis er. Her, sa han og pekte i håndflata, ble jeg skutt av tyskerne i 1940.

Jeg gjemte hånda i lomma resten av dagen. Man burde aldri konkurrere i hypokondri med en 90-åring. Uansett hvor frisk han ser ut. Aldri.

Lotto

Det hender jeg spiller lotto. Betaler mine surt tjente slanter for å leve i håpet om en milliondrøm, så man får råd til en leilighet, for eksempel. Like forgjeves hver gang. Og hver gang merker jeg en ulmende irritasjon over at jeg bruker penger på noe som sannsynligvis ikke gjør meg annet enn litt fattigere. Vet jo hvor liten sjanse det er for å vinne. Men når man har en hundrelapp til overs en dag, og lengter veldig etter et eget sted å bo, noe man eier, eller få en madrass på en million, få penger så verden er trygg de nærmeste par årene (før T drar ut i verden og lønna trolig gjør det trygt okke som, får man håpe...). Det er min fattigdom som år meg til å kaste bort penger på lotto.

Men hva da med de som alt er rike? Hva da med de som tjener en million i året som det er? Hvorfor i svarte spiller man lotto når man ikke ville tjene mer enn en årslønn på førstepremien? I Irland har de økt førstepremien fra en til to millioner euro, i følge Aftenposten fordi irene nå er så rike at de lotto-omsetningen har sunket med 50 %: når det ikke lenger er en drøm å vinne i lotto, men et slit å spille, et hardt arbeid man driver med i frykt for hva noen ville si om den faste rekka gikk inn og man ikke hadde levert den inn den dagen, hvorfor spiller man da? Hva er gleden da? Og for de andre som spiller, de ikke-så-rike, ville ikke en rikmannsmilliongevinst bare være enerverende og frustrerende?

På den annen side vinner de høyst sannsynlig ikke likevel, og om jeg skulle vinne ville de betale til min gevinst. Greit nok. Men jeg skjønner dem fremdeles ikke.

Boondocks?!

Avisenes tegneserier er en god ting. Man leser nyheter først, store, viktige hendelser, får med seg den seneste krangelen i kulturverden og den seneste hypen i sportsverden eller omvendt, sjekker fort været for i morgen, og blar om til tegneseriesida for å få et helt annet og litt skjevt blikk på alt sammen. I Aftenposten (overskriftene i Dagbladet/VG får det til å vrenge seg i meg, jeg nekter å lese aviser med sånne forsider) er tegneseriene bra. Radio gaga er grei slapstick, Zits er morsom tenåringsbruduljesøkelyssetting, Perler for svin er underfundig men tidvis litt repeterende, Pels og poter er kjedelig men tross alt med et gjennomført budskap, et sammenhengende verdenssyn, man skjønner serien fordi den tross alt er allmengyldig. Så jeg leser dem alle, stort sett. Men så kommer jeg til Boondocks. Og blir bare irritert.

Det eneste Boondocks dreier seg om, er svartes plass i det amerikanske samfunnet. Det nevnes en rekke navn som er svarte halvkjendiser, det er en rekke in-vitser om amerikansk mediaverden, om diverse rappere, om diverse tv-serier. Ofte er vitsen, selve punch-linen, at en av figurene nevner et obskurt navn. Og så skal man le. Misforstå meg rett, en tegnserie skal ikke være for komplisert, ofte tjener denpå å være enkel og fokusert – men da bare om den som leser den er inne i denne sneverheten. Kjenner til de menneskene som gjøres narr av, for eksempel. Jeg kjenner knapt noen navn i Boondocks. Jeg skjønner, men kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i det bildet de presenterer. I dag henger vitsen på at man kjenner Vivica Fox og The Brothers. Vitsen er at X sier "Vivica Fox har vært med i hver eneste dårlige svarte film det siste tiåret, det er en konspirasjon", Y sier "Var ikke hun med i The Brothers?", X svarer "Unntaket som bekrefter regelen". Haha. Hadde ikke vært spesielt morsom selv om jeg hadde hørt om Fox eller filmen før.

Nå kan jeg lite om film, og jeg er ingen nesegrus USA-fan som så mange film-likere, men jeg mener like fullt at Boondocks ikke hører hjemme i Aftenposten. Det er en serie som er så rotfestet i en viss kultur at det kreves masse kulturinnsikt for å transformere den til kulturoverskridende. (wow, for en setning fra den sure, gamle mannen...) Kollektivet var ok i dag, siden vitsen var om Ellos-katalogen: den kjenner man her på bjerget. Men Viveca Fox og hennes eskapader i dårlige amerikanske filmer? Phui.

Bøyer meg ikke før det sannsynliggjøres at jeg bare er elendig informert om hva mennesker faktisk har av kuturelle referanser i våre dager...

Ryddegutt

Det er ikke lett å rydde. Det er faktisk veldig vanskelig. Man må legge ting riktig sted på riktig måte, man må finne riktige ting til riktig tid, man må plassere alt hensiktsmessig i forhold til hverandre, vinterklær pakket bort om sommeren og omvendt, og man må rydde alt i riktig rekkefølge, ellers blir det bare køl. Det er ikke lett. Når jeg rydder, henger jeg vanligvis opp i én ting, eller et lite område, og kommer aldri fram til de andre områdene. Da jeg var liten hadde jeg Norges ryddigste skuffer. Det ble liksom så vanskelig å bare kaste ting oppi skuffene, jeg måtte ha orden der. Ikke minst fordi det alltid var en varm overraskelse hver gang jeg skulle finne noe der og det ikke tok en halvtime å lete seg gjennom alt skvælet. Nå er skuffene mine som de fleste andres, kaotiske og bare tilsynelatende grovsortert.

Det er ikke lett å rydde, men når man får sorterings- og kategoriseringsånden over seg, går det som en lek. En litt slitsom lek, men dog. Som å henge slips etter farge eller lengde. Eller å banne seg på at man skal få parret alle de svarte sokkene: aldr i verden om det går å ta to sokker som bare nesten passer sammen da, Ordnung muss sein. Det dumme er er at denne ånden over seg bare når man rydder alene. Det er ikke mulig å bites av nerderiet om man er sammen med, tja, T. For eksempel.

T rydder for å få oversiktlighet. Praktisk oversiktlighet. Hun rydder akkurat nå ut sommerklær og inn vinterklær og høster i samme slengen fretex-modne klær. Ikke bare sorterer, men penbretter hyllene til ugjenkjennelighet. Fordi det er praktisk. Det er en helt fremmed verden for meg.

Jeg har null kontroll på regnskapet i mitt enmannsfirma. Det hadde vært praktisk og sikkert fornuftig å vite alt og ha regnskapet ført sirlig inn, men det er trolig nettopp derfor jeg ikke har det. (Og er fremdeles i rimelig desperat beit for regnskapsfører, et år etter at jeg mente at jeg var rimelig på randen av desperasjon første gang.) Jeg har null kontroll på det jeg rydder i leiligheten. Bortsett fra bøker, men de er i en egen klasse. Jeg aner ikke hvor jeg la den pene t-skjorta og må lete gjennom alle andre t-skjorter før jeg finner den morgenen etter, slik at all ryddingen må gjøres omigjen. Og likevel brukte jeg dobbelt så lang tid som T på den første ryddingen.

Det er vanskelig å rydde. Jeg sitter foran macen nå. Skriver. T hadde alt ryddet lenge da jeg kom. Rydder fremdeles. Jeg prøvde meg litt, fant fire shorts å pakke ned. Ga opp. Hadde jeg vært alene, hadde jeg ryddet bøker nå, med gulvet fullt av en blanding av sommer- og vinterklær. Så hadde jeg gitt opp, fremdeles med gulvet fullt av klær, og ventet på at T skulle komme hjem. Så kunne vi h ryddet sammen, mye koseligere. Og jeg kunne ha lært av hennes rydding så alle klærne faktisk kom seg dit de skulle i rimelig tid.

Men nå skriver jeg. Jobber. Lager henne en middag etterpå.

Bilismefjolleri

Det er altfor lett å irritere over medbilister. Man sitter i en liten boks og ønsker ubevisst å komme seg vekk, ut, i friluft, vekk fra alle disse andre bilene man hele tiden må tilpasse seg. Å kjøre bil er en frihetsfølelse fordi man kommer fort fram – men desto mer merkbar er ufrihetsfølelsen man føler fordi man ikke flyr, ikke likevel, man må følge veien og trafikklys og en million forskjellige trafikkregler.

Selv er jeg stolt av å ikke irritere meg nevneverdig i trafikken. Jeg slipper folk fram, jeg holder god avstand, jeg presser meg ikke vei jeg tilpasser meg flyten. T synes jeg kjører for sakte og passivt, men det er en annen sak. Hun kjører jo som en jegvetikkehva når hun først er i lunet. Enkelte som kjører altfor for fort, kommer altfor nær hekken din og limer seg fast til de kan kjøre forbi, får riktignok adrenalinet til å boble litt, og jeg kjører med vilje akkurat så sakte at de begynner å irritere seg selv – men ellers irriterer jeg meg nesten aldri. Og i alle fall ikke av lovlydige, normaltkjørende bilister.

Trodde jeg. I dag kjørte jeg fra Sørum til Oslo og kom ut på motorveienbak mellom to biler som kjørte akkurat passe, fortere enn fartsgrensen men ikke så fort at det var fare for bøter eller andre ting. Det var bare å sette inn cruisekontrollen. Etter noen minutter kommer bilen bak opp på siden av meg. Sakte, sakte kjører han forbi. Han enser ikke bilene bak som kjører fortere, han enser ikke meg som ser forundret mot ham, siger bare forbi og blinker inn brått foran meg så jeg nesten må bremse. Hrmf.

La oss kalle denne bilen A. Og bilen foran ham B. Og bilen som nå kjører forbi meg, nesten like sakte, og legger seg først av disse tre, C. Etter litt tid går A ut i venstre fil igjen og siger forbi B og C. Sakte, sakte, som d ahan kjørte forbi meg. A, C, B er de nå, en liten troika på motorveien med meg cruisende et lite stykke bak. Etter noen minutter er de B, A, C. Etter enda flere minutter treffer troikaen en annen bil, en virkelig langsomkjører, og de passerer ham etter tur, men helt usymmetrisk: som når tre langrennsløpere passerer en dårligere konkurrent, så rekkefølgen de tre imellom holder seg også etter passeringen, men helt hulter til bulter, slik at de snart er A, B, C. Og deretter C, A, B. Og deretter C, B, A. Og deretter nok en konstellasjon, og nok en , og slik hele veien fram til bomstasjonen, hvor de brukte forskjellig tid med myntene og mistet hverandre.

I seg selv er dette ikke irriterende, og det er i alle fall ikke noe ulovlig. De kjører i riktig hastighet, de blinker pent når de skal ut av og like pent når de skal inn i høyrefila. De holder litt dårlig avstand, kanskje, men ikke noe verre enn de fleste gjør. Ikke noe å irritere seg over i det hele tatt. Og likevel kunne jeg knapt beherske meg der jeg satt bak rattet. Det er så idiotisk kjøring, det er så regelfjollete, det er en type revisorkjøring som ser regler og påbud men ikke jenker det en millimeter for hvordan virkeligheten kanskje hadde fungert best. De legger seg på én fart, og den holder de, samme hva. Litt som mennesker som ikke kan gjøre noen annet sosialt enn å snakke om fotball eller strikking eller boule, for eksempel. Og de vil aldri kunne skjønne hvorfor måten de gjør ting på kan trå en på nervene.

Det er rent ut av en grenseløs arroganse i det. Takke meg til en råkjører som vet han provoserer.

Bingoen borte!

Det er en bingo på Carl Berners plass, helt i hjørnet mot selve det store CB-krysset. Går forbi der når jeg skal til Ica, og det er alltid en stille glede å titte nysgjerrig inn dit. Persiennene er alltid trukket ned, men det er mulig å glimte gjennom døra og i persiennesprekkene, få et glimt av store danskebåtpengemaskiner, enarmede banditter med pling og lys og plong og plang og enda mer lys. Og foran sitter det mennesker helt ubevegelig, som fjetret, saltstøtter, stirrer inn på skjermen. Tenk deg tv-titting og gang det med to: de ser dobbelt så hjernedøde ut og dobbelt så fanatisk oppslukt. Cirka tre ganger så ille som jeg ser ut her foran dataskjermen. Og utenfor står det alltid to-tre nå etter hvert hutrende figurer med en røyk i hånda. Ofte sitter de også, det ser ut som de har tatt med seg stoler innenfra, for alt jeg vet den samme stolen som de sitter på foran pengemaskinene, som om de er limt fast til setet. Jeg skjønner ikke hvor denne stille gleden kommer fra, heller burde man kanskje bli litt trist for alle disse menneskene som kaster bort timer på å kaste bort penger på bortkastede pengesnytingsmaskiner. Spilleavhengighetsforskere vil helt sikkert mene det. Og like fullt er det halve gleden ved å gå til Ica den ene heller enn den andre veien.

Og nå er det tatt fra meg. Om ikke alt, så halvparten. På den ene siden har de dekket vinduene ut mot veien med store bilder av natur og elg på en bakgrunn av mursteinsmur. Bilde av mursteinsmur. Man kan ikke lenger se inn til bingoistene og det er ikke lenger vakkert heslig men anstrengt vakkert: å se inn til bingospillerne gjennom et møkkete vindu gir mer enn å se på liksomvakre bilder gjennom et møkkete vindu. Det liksomvakre blir man bare halvtrist av, det er så åpenbart at det dekker over den virkeligheten som er der og som tross alt betyr mer for en som menneske.

Jeg har begynt å gå den andre veien rundt kvartale til Ica. Den lange veien. Om noen uker, når de har hengt opp "vakre" bilder på den andre siden av hushjørnet, kommer jeg til å stikke innom bingoen bare for å føle stemningen litt. Sitte der og føle på lufta og sosialiteten helt til de kaster meg ut. Og dagen etter vil det være en liten notis i Aften: de har aldri opplevd maken til vanskelig kunde, sier bingoinnehaveren til avisen.

Barberbladfare

Jeg har gått over til å barbere meg med høvel. Husker ikke lenger hvorfor det skjedde, men var nok fordi den gamle maskinen var sliten og jeg hadde et lite håp om at det var lettere å ta langt, stritt skjegg med høvel. ALltid lov å håpe. Har alt slitt ut ett barberblad: stod og skar av mitt lange skjegg da det plutselig ikke var mulig å komme lenger. Alt var blitt sløvt, hårene forsvant ikke, men ble bare gredd bortover, og der stod jeg med skjegg under haka og skjegghårstrå her og der rundt munnen - og kunne ikke få det vekk. Ringte T på jobben og bad henne kjøpe barberblad på vei hjem. Kom på etter en time at det faktisk var en gammel barbermaskin et sted, og selv om den var sliten og dårlig, fikk den da fjernet mesteparten. Men hadde en litt rar skygge under haka det første døgnet...

Det er fremdeles langt igjen til jeg er en garvet høvler. For eksempel, hvordan i huleste heiteste himlaste er det mulig å barbere seg uten å blø? Uansett hvor forsiktig jeg gjør drar høvelen, siver det lystig med lyserødt fra det skjeggløse noen sekunder senere. Er det prisen for å barbere seg helt tett? (Klarer forsåvidt å barbere meg blodig av maskin også, det er ikke det - men ikke så mye og ikke så ofte.) Og hvorfor regnes barberblader som farligere enn kniver? Jeg skulle kjøpe nytt blad etter fadesen med det gamle, slitne, men fant det verken på ica nær, meny eller bunnpris. Tenkte å gå til kiwi i dag, det siste hamlstrået, men da jeg stakk innom ica for å handle melk, så jeg det: barberbladene er bak disken, sammen med kondomene og snusboksene og røyken. At røyk og snus henger der, er forståelig. Det er en aldersgrense på det og det er bare så altfor fristende å stjele med seg for små drittunger. Kondomer er det kanskje mindre streng aldersgrense på (ber man unge kondomkjøpere om legitimasjon?), men det er lenge så pinlig å kjøpe, for noen pinlig hele livet, at det nesten er bedre risikere å bli tatt for et lite tyveri. Men barberblader? Det er ikke aldersgrense, og drittunger vil gjerne heller briske seg med at de må kjøpe det enn å gjemme det mellom to grandiser. Bortsett fra at småbarn bør holdes unna er det ingen aldersgrense. Kan det være at de legger barberblader bak disken fordi de er skarpe og og farlige? For småbarn? Eller kan slemme tyver bruke dem som våpen mot butikkbetjeningen? Men burde ikke en kniv være farligere i så måte? Og kjøkkenkniver selger de da fritt som fuglen overalt? Og bladene er bedre pakket inn enn mye annet farlig for småbarn, og hvorfor kan de ikke bare legge dem øverst på hylla, dit bare far når? (Eller mor om hun står på tå.) Er det for å markere at dette hører voksenverden til? Men de selger da pornoblader som bare det, i alle fall mykporno? Og kvasiporno i form av alle damebladenes "slik blir du bedre på oralsex"? Eller?

Hm. Er kanskje ikke helt voksen ennå. Må barbere meg med høvel noen år først. Ouf. Det blir mye blod...