Snøflak og ung kjærlighet

En gang fant jeg et gammelt kjærlighetsbrev i en bibliotekbok. Jeg tekte først å ikke lese gjennom, det var privat og sikkert litt pinlig for den som hadde skrevet det, men så innså jeg at det sikkert ikke ville gjøre noe fra eller til. Dessuten ante jeg sikkert uansett ikke hvem som hadde skrevet det. Jeg tok feil.

Brevet var fra en jente som gikk to klasser over meg på ungdomsskolen. Jeg så henne som en tøff tøff jente - ikke fordi hun stod i røykedumpa med hengerompene (fant aldri ut om hun faktisk gjorde det), men fordi hun hadde en uovervinnelig aura rundt seg, selv i sine åpenbart usikre øyeblikk. Det hjalp sikkert at boren hennes var toppidretssutøver og andre slektninger var smått legendariske for den ene eller andre tingen. Alle visste hvem de var. Alle husket bestefaren hennes, tror jeg det var, for hans magnetiske personlighet og akademiske evner og fysiske krefter og alt. Til og med mamma snakket med en rar misunnelsesbeundring i stemmen når det gjaldt denne familien.

Hun hadde skrevet til en gutt mamma hadde på skolen. Han hadde bare toppkarakterer. Han var populær og hyggelig. Moren hans var mer vellykket enn moren min. Jeg husker ikke lenger hvorfor eller hvordan det ble sånn, men en periode snakket jeg med ham og var nesten på vei til å kjenne ham, selv om han var to år eldre i en alder hvor to år er mye. Vi sa hei, vi snakket om løse ting, vi var på en eller annen måte på vei til å være på samme planet. Men så overveldet det meg og jeg turte ikke lenger, unngikk ham i skolegården, skjønte ikke hvorfor han skulle snakke med lille meg.

Fra mitt ståsted var de perfekte for hverandre. Begge var høye og mørke. Begge var overlegne på en uforståelig hyggelig måte. De var liksom den slags mennesker som bare er flinke på alle områder uten å gjøre noe for det. Jeg leste brevet omigjen og nok en gang. Hun skrev noe om at hun likte ham, at han var pen, sånne ting man skriver når man er tenåring og ikke helt vet hva man skal skrive. Hadde jeg vært voksen, hadde jeg sikkert syntes det var rørende og søtt. Men jeg var liten og syntes det var nesten skremmende hvor nært voksenverden kom på meg. Jo flere ganger jeg leste det, desto mer følte jeg meg som en forbryter, og desto mer fikk jeg lyst til å lese igjen for på den måte kanskje skjøne denne voksenverden - og magisk ønske disse to sammen.

Hun skrev nok som en hjelpesløs tenåring. Jeg husker ingenting av hva hun skrev, og selv den gang forevevet det meg at noe av disse vendingene da lignet veldig på de vendingene som dukket opp hele tiden i dårlige tv-serier og i skoledagbøker? men det var så virkelig at jeg ble fengslet. Og så skrev hun så vakkert i dette ene avsnittet om snøen som daler sakte i store flak i lyset fra gatalampa, at snøfnuggene synes bare på undersiden der de faller fra det det svarte mørket rundt. Vakkert, vakkert, og det eneste jeg ikke ante var en klisjé.

Jeg la brevet tlbake i boka da jeg leverte den. Hvor det ble av, aner jeg ikke. Kanskje hun lånte den selv for å lete etter det. Og jeg vokste opp og ble fjortis selv, og student, og voksen, og pappa, og gråspettet om man ser nøye etter. Jeg hadde nok smilt av søtheten og naiviteten i et slikt brev nå, kanskje til og med tatt det til hun som skrev det og gitt det tilbake, hemmelig, så ingen så det. Han er flott. Send brevet. Men jeg la det tilbake og glemte alle ordene og alt.

Bortsett fra snøen som daler sakte i gatelyset. Det hang igjen og ble et symbol. Ung, naiv, overveldende kjærlighet, betyr det. Avstandsforelskelse og kladd på kladd av kjærlighetserklæringer. Kladd på kladd av brev man aldri sender. Og all frustrasjonen, og alle de rare tankene, og hjertet som ikke slår men klemter, og hvor skal man feste blikket så andre ikke ser det, og gleden over alle de små tingene, og knuste hjerter av ingenting, knuste hjerter som fortsetter å klemte, uansett, som om de hadde en egen vilje.

Det snør nå, sakte og stort i lyset fra gatebelysningen. En dag, før det er for sent og hun er blitt voksen eller etter at det er sent nok og hun er blitt mimrende, skal jeg sende et brev til henne og si at hun uten å mene det ga meg et av tenåras største litteraturopplevelser...

Hvor er du fra, da?

Mennesker må dele verden inn i båser. Det er sånn man tenker. Selv det å tenke er å sette grenser mellom ting, dele de opp, finne sammenhenger mellom disse delene, dele opp på andre måter, finne nye sammenhenger osv. Men det er kanskje mulig at man enkelte ganger deler litt for likt alle andre og for likt seg selv, samme måte omigjen?

T er eks-jugoslav. Jeg kaller henne bosnisk, men strengt tatt har hun aldri vært det. Og mer enn halve livet (and counting) har hun vært norsk. (Litt etter når man regner norskheten fra, selvfølgelig.) For meg er det T, bare, og nasjonaliteten eller oppveksten eller utseendet eller lunene eller hva som helst av det man fordomsbåssettende ser i sammenheng med nasjonalitet, alt sånt er bare staffasje. Tilfeldigheter, nærmest. Men likevel, er det ikke det folk ser?

For det er det absolutt alle spør henne om i løpet av de første minuttene de snakker med henne: Hvor er det du kommer fra, da? Hvor vokste du opp? Hvor er dine foreldre fra? Når kom du til Norge? Er du norsk, egentlig? Hvordan liker du deg her i Norge? Jammen heldig for deg at du kom til vårt vakre land, du kunne endt så mange rare steder...

Og er det et spørsmål T er lei av, en tilnærming til hennes, en båssetting av hvem hun er, så er det nettopp dette. At hun først må plasseres som enslags utlending, at hun først må komme med hele sin forhistorie før samtalen flyter videre. Ikke for det, slike spørsmål er sjelden vondt ment, det er bare det at man blir dritt lei etter hvert av å følge de samme sporene og settes i de samme båsene. Som med meg: jeg er fra Halden og bodde i Halden de første 19 årene av mitt liv og må altid Halden når noen spør meg hvor jeg kommer fra. Det er riktignok ikke like spennende som å si et utland, og det er sjelden den andre synes det er fantastisk at jeg har kommet meg til den vakre byen Oslo (vanligvis begynner de å snakke med blanke øyne om at de har vært i Halden en gang i to dager og at det var fantastisk der, festningen og havna og alt sammen) – men det er ikke haldenser jeg er lenger. Hvert skritt jeg tar, er vekk fra Halden; ikke fordi jeg vil vekk derfra nødvendigvis, men fordi jeg vil til nye steder, være på andre plasser, få helt helt andre impulser.Og T?

T er enda mer enn meg dritt lei av at hun settes i den samme båsen hver gang. Det er kanskje ikke feil bås, men det er en så gjentagende og så forutsigbar og for henne etter hvert kjedelig bås. Og det kan være, på et mer eller mindre ubevisst plan hos menneskene, en annerledeshetbås, en bås som står utenfor, bortenfor den båsen de selv er i. Det blir litt som å kåre en eller annen annerledesmann til Årets innvandrer: Årets innvandrer er ikke norsk og kan aldri bli norsk helt, men du verden så flott det er at han prøver.

For å kjenne T må man vite bakgrunnen hennes. Men det er ganske mye annet som står minst like langt foran bakgrunnen som hvor hun oppholdt seg sine første 11 leveår...