Jeg har for mange bøker. Det er det de sier, de som oppbevarer de jeg ikke har i leiligheten. Jeg har så mange at jeg kan gå gjennom bokhylla og overraskes, oj, har jeg den også? Men hvor mange hyllemeter eller hvor mange bøker det er alt i alt? En periode for etpar år siden begynte jeg å føre inn lle bøkene på et excel-ark, med hjemmelagde formularer. Det var gøy en stund, jeg fikk oversikt og kunne sortere etter alle mulige slags parametre. Sideantall, forfatternavn, pris, når kjøpt osv osv. Men det var satans mye å skrive inn, og etter hvert ga jeg litt blaffen. Og etter hvert igjen, ble datamaskinen stjålet, og jeg satt igjen uten noe som helst. Tok selvfølgelig ikke backup, det får da være grenser til fornuft.
Så bokkategoriseringen gikk i glemmeboka (hihi) og jeg mistet litt oversikten over alle bøkene mine. Men så en vakker dag...
Så snublet jeg over LibraryThing. Den ene gode tingen der er at man kan registrere bøkene sine på nett, så man slipper å miste alt når dataen plutselig forsvinner. Men det er bare en liten ting. For først og fremst er LibraryThing en sosial bokting, litt som Last.fm er det for musikk. Og det er knyttet opp til en mengde biblioteker, slik at alt man trenger å gjøre, er å taste inn isbn-nummeret (eller lese det inn, om man har en eller annen slags skanner), så klikke på riktig bok, og vips, den er lagt inn i samlingen. Så kan du se hvor mange andre som har samme bok, hva andre sier om den, hvilken karakter de gir osvosv. Se fx her.
Så fascinerende er det at jeg har lagt inn bøker hos svigerslekt også, og sikler etter å dra til foreldre både her og der og ta med deres bøker og de av mine bøker jeg ikke har fått med. Jeg vil se hvor stort bibliotek jeg egentlig har (er på topplisten over norske biblioteker, men det er mest fordi det er få nordmenn der foreløpig), se hvilke bøker jeg deler med familien både her og der, og se hvilke bøker de som har mine bøker, har.
Jeg snoker alltid i andres bokhyller når jeg får sjansen, det er mange fester jeg har brukt en halvtime på å stå med hodet på skakke for å se hva slags ting som leses i dete hjemmet, hvilket bilde som vil vises av en selv, hvilke tanker man har fulgt videre inn i bøker. Nå kan jeg gjøre det samme - og legge ut egne bøker - på internett, alt sorter- og søkbart. Og sammenlignbart med andres biblioteker.
Og det beste av alt: lysten til å lese bøker øker nå som jeg er en del av et helt nettsamfunn hvor det leses bøker. Gøygøygøy.
Viser innlegg med etiketten bøker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bøker. Vis alle innlegg
18 januar 2008
10 april 2007
Bli den du er
Jeg er den samme som jeg alltid har vært. Jeg er den samme som i går, som i forrige uke, som i det øyeblikk jeg ble født. Jeg er meg selv. Jeg har alltid vært meg selv. Og likevel er jeg alltid noe annet. Og likevel forandrer jeg meg hvert sekund. Nå. Nå. Nå... er jeg en annen. Nå er jeg den samme.
En sommer for lenge siden bestemte jeg meg for at jeg ikke var skater likevel, men bokorm. Igjen bokorm som jeg var enda noen år tidligere. Og jeg lå i hengekøya og hørte naboen skate, falle, skate, falle, banne mens jeg leste bøker jeg ikke skjønte noe av, bøker jeg skjønte alt av, bøker jeg elsket, bøker jeg hatet. Jeg forandret meg ikke. Men jeg var ikke den samme.
En tid spilte jeg basketball og forsømte det meste av andre ting. På skolen ble jeg kalt "basketfyren" av de eldre guttene, i alle fall ofte nok til at jeg husket det, i alle fall én gang. Det er av og til nok. En tid var det basketballspiller jeg så meg som, og alle engelskstiler var om basket, alle skolebokinnføringer, alle skriblerier, alt frivilig lesestoff - alt handlet om basket.
Når endrer man seg? Når er man den samme? Da jeg sluttet med basket helt, tvert, for å ikke trene meg i senk og for å få tid til å lese flere bøker igjen, var det da den samme Jostein som sluttet med skating noen år før? Eller var det en annen, en som hadde innsett at de fysiske begrensingene og treningslatskapen var større enn de vidløftige basketdrømmene? Tidlige somre med hele livet foran en ser man ikke hvorfor aller hvordan det skulle kunne være noe som hindrer en fra å bli verdens beste i hva som helst. Ikke i turn, det er jo ikke gøy uansett, men i morsomme ting, kule ting. Skating, for eksempel. Selvfølgelig skulle jeg bli verdens beste skater da jeg stilte meg opp på mitt første, lånte skateboard. Selvfølgelig skulle naboen bli skateproff et sted og leve som en greve på geniale triks. Er man en annen når man for første gang innser at det er fysiske begrensinger på hvor skateproff man kan bli? Er man den samme når man aldri innser det?
Noe av det gamle mennesker alltid klager over, er at de klarte mer før. De hoppet høyere, løp lengre, danset bedre, sang finere, tenkte fortere, hørte bedre, drakk mer, orket mer. Snakker de om det fordi de ikke vil bli en annen? Fordi de mener å ha gjort seg fortjent til å beholde det de har klart? Jeg har dunket: jeg tok gjenomgående lett i ringen, og noen ganger, etter å ha trent senst, dunket jeg også. Har det noe å si for hvem jeg er nå? Har jeg endret meg siden jeg ikke lenger klarer det? Eller er jeg den samme fordi jeg kan trene meg opp til dunkenivå igjen? Eller bare fordi jeg *har vært* på dunkenivå? Eller hva med for eksempel Espen Bredesen: vil ha alltid være hoppverdensmester? Vil de alltid være en del av det han er? Vil den ene konkurransen i 1993? Endret han seg til noe annet de dagen, og forble han det samme resten av livet? Når han sitter på gamlehjemet, vil han da fremdeles være Skiverdensmesteren? Og vil NRK vise gamle opptak i reprise for å beholde Nasjonens storhet friskt i minnet, holde det fast i øyeblikket?
Trolig. Men vil ikke det å være skiverdensmester være noe tlfeldig som ikke har noe med hvem personen egentlig er?
Ikke i Espen Bredesens egne øyne. Enda mindre i sportsinteressertes øyne. Han hadde vært en annen hadde han falt i Falun. Og det har tilbakevirkende kraft: når man nå blar gjennom Bredesen-familiens gamle fotoalbum, vil bildene av lille Espen være bilder av en kommende skihopperstjerne. Og på den måten ble Espen Bredesen i retrospekt den han alltid hade vært da han vant VM. Det er sånn mennesker tenker nedenfor rasjonaliteten.
Og dermed vil man ikke kunne unngå å være den samme. I retrospekt. Man endrer seg, men det er endringer med plan, med sammenheng, med strukturer og meningsskapen fram og tilbake i tid. Man er den samme, fordi historien er den samme. Man er en annen, fordi man ikke klarer det samme, tenker det samme, ser ut som det samme.
Jeg har grå hår nå. Ikke mange, men de sprer seg fra haka og utover. Jeg har Dupuytren-fingre, krokfingre, vikingfingre - én allerede operert, en til trolig på vei til å måtte blir det. Jeg har stive ankler. Jeg blir slitnere i øynene enn før. Jeg er ikke gamel, mine beste år ligger foran meg (man skal visstnok være mest fornøyd med seg selv og livet sitt i trettiårene) - men jeg ser hvilke områder hvor historien tydelig har passert topp-punktet. Og dermed forteller jeg om dette topp-punktet til alle som vil høre. Jeg har dunket, sier jeg. Jeg har vært god basket. Jeg har fått gode karakterer på skolen, av og til. Jeg har gjort ditt og datt, alt jobbet hardt for, alt nå en pokal i skapet. En historie for neste fest. En plakat som forteller hvem jeg er ved å fortelle hvem jeg var. For jeg er den samme...
Det hender at det å innse sine begrensinger kalles å være voksen. Det hender at det å skjønne at det aldri blir noe NBA er en moden innsikt. Det hender at voksendommen er det mest hemmende av alt. Jeg vil lære meg å spille piano nå, og å lære tøtsj bedre. Men fingrene mine kommer til å kroke seg mer, jeg kommer til å få problemer, og øynene vil bare skjele og bli endre mer slitne etter som årene går. Jeg vil løpe ti kilometer på 45 minutter, men har stive ankler, astma, enormt tungt steg - masse unnskyldninger. Det voksne burde da være å innse min begrensing og legge meg på en lavere linje. Det voksne burde være å få meg en lærerjobb så vi kan kjøpe oss en leilighet som passer for Xerxes, en med et rom eller to til, noe mer passende. Det voksne burde være å bli en annen ved å være den samme.
Det voksne er det fornuftige. Det voksne er det gamle: man har klart ting, man har levd farlig, ro ned nå. Det voksne er å haldne (http://no.wiktionary.org/wiki/haldne). Det voksne er å fortelle den samme historien omigjen for ikke å bli en annen. Og så er det nettopp en annen man blir idet man tviholder på det som har vært. For tiden går jo uansett.
Det voksne er å si at jeg aldri ble noen skater. Jeg sier det selv. Jeg ble aldri det, jeg ble aldri hint, sier jeg og anlegger en alvorlig mine. Men selvfølgelig kan jeg fremdeles bli en skater. Ikke proff, kanskje, men absolutt på brukbart lavt nvå. Og om jeg velger å skate masse, vil jeg endre historien min og ha vært den samme hele tiden: min korte skateperiode som liten var et uttrykk for noe jeg var og er, dypest sett. Det var bare en tlfeldighet eller omstendigheten som gjorde at jeg ikke skatet mer i mange år.
Man endrer seg alltid, men man endrer seg aldri: man gjør hele tiden noe nytt og forandrer syn på seg selv og egen fortid så det passer med den man er i øyeblikket. Det vil si, man gjør det helt til man haldner. Helt til man ikke endrer historien om game dager lenger, men endrer historien om nåtiden ut fra fortiden. Som jeg gjør hver gang jeg forteller et nytt bekjentskap om min store basketfortid. Selv om jeg ikke lenger spiller basket, skal jeg altså være en god basketspiller? Fordi jeg var det for ti år siden? Nei. Vær den du er. Om jeg en gang treffer Espen Bredesen, håper jeg vi snakker om NRK-jobben heller enn VM i Falun. Og om vi kommer inn på VM-seieren hans, vil det være i lys av hva han er nå, hva han tenker nå, hvordan han ser verden nå. Minner er alltid farget av erindringen: man husker aldri hvordan det var, men man rekonstruerer hvordan man husker at det var.
Jeg er en annen nå. Jeg er den samme. I morgen håper jeg nå at jeg kommer til å være den jeg er nå - men når morgendagen kommen, håper jeg at jeg kommer til å være den jeg kommer tilå være, ikke den jeg var i dag. Farg alltid tiden med øyeblikkets farger.
Vær den du er. Ha vært den du mener du var. Bli den du er.
En sommer for lenge siden bestemte jeg meg for at jeg ikke var skater likevel, men bokorm. Igjen bokorm som jeg var enda noen år tidligere. Og jeg lå i hengekøya og hørte naboen skate, falle, skate, falle, banne mens jeg leste bøker jeg ikke skjønte noe av, bøker jeg skjønte alt av, bøker jeg elsket, bøker jeg hatet. Jeg forandret meg ikke. Men jeg var ikke den samme.
En tid spilte jeg basketball og forsømte det meste av andre ting. På skolen ble jeg kalt "basketfyren" av de eldre guttene, i alle fall ofte nok til at jeg husket det, i alle fall én gang. Det er av og til nok. En tid var det basketballspiller jeg så meg som, og alle engelskstiler var om basket, alle skolebokinnføringer, alle skriblerier, alt frivilig lesestoff - alt handlet om basket.
Når endrer man seg? Når er man den samme? Da jeg sluttet med basket helt, tvert, for å ikke trene meg i senk og for å få tid til å lese flere bøker igjen, var det da den samme Jostein som sluttet med skating noen år før? Eller var det en annen, en som hadde innsett at de fysiske begrensingene og treningslatskapen var større enn de vidløftige basketdrømmene? Tidlige somre med hele livet foran en ser man ikke hvorfor aller hvordan det skulle kunne være noe som hindrer en fra å bli verdens beste i hva som helst. Ikke i turn, det er jo ikke gøy uansett, men i morsomme ting, kule ting. Skating, for eksempel. Selvfølgelig skulle jeg bli verdens beste skater da jeg stilte meg opp på mitt første, lånte skateboard. Selvfølgelig skulle naboen bli skateproff et sted og leve som en greve på geniale triks. Er man en annen når man for første gang innser at det er fysiske begrensinger på hvor skateproff man kan bli? Er man den samme når man aldri innser det?
Noe av det gamle mennesker alltid klager over, er at de klarte mer før. De hoppet høyere, løp lengre, danset bedre, sang finere, tenkte fortere, hørte bedre, drakk mer, orket mer. Snakker de om det fordi de ikke vil bli en annen? Fordi de mener å ha gjort seg fortjent til å beholde det de har klart? Jeg har dunket: jeg tok gjenomgående lett i ringen, og noen ganger, etter å ha trent senst, dunket jeg også. Har det noe å si for hvem jeg er nå? Har jeg endret meg siden jeg ikke lenger klarer det? Eller er jeg den samme fordi jeg kan trene meg opp til dunkenivå igjen? Eller bare fordi jeg *har vært* på dunkenivå? Eller hva med for eksempel Espen Bredesen: vil ha alltid være hoppverdensmester? Vil de alltid være en del av det han er? Vil den ene konkurransen i 1993? Endret han seg til noe annet de dagen, og forble han det samme resten av livet? Når han sitter på gamlehjemet, vil han da fremdeles være Skiverdensmesteren? Og vil NRK vise gamle opptak i reprise for å beholde Nasjonens storhet friskt i minnet, holde det fast i øyeblikket?
Trolig. Men vil ikke det å være skiverdensmester være noe tlfeldig som ikke har noe med hvem personen egentlig er?
Ikke i Espen Bredesens egne øyne. Enda mindre i sportsinteressertes øyne. Han hadde vært en annen hadde han falt i Falun. Og det har tilbakevirkende kraft: når man nå blar gjennom Bredesen-familiens gamle fotoalbum, vil bildene av lille Espen være bilder av en kommende skihopperstjerne. Og på den måten ble Espen Bredesen i retrospekt den han alltid hade vært da han vant VM. Det er sånn mennesker tenker nedenfor rasjonaliteten.
Og dermed vil man ikke kunne unngå å være den samme. I retrospekt. Man endrer seg, men det er endringer med plan, med sammenheng, med strukturer og meningsskapen fram og tilbake i tid. Man er den samme, fordi historien er den samme. Man er en annen, fordi man ikke klarer det samme, tenker det samme, ser ut som det samme.
Jeg har grå hår nå. Ikke mange, men de sprer seg fra haka og utover. Jeg har Dupuytren-fingre, krokfingre, vikingfingre - én allerede operert, en til trolig på vei til å måtte blir det. Jeg har stive ankler. Jeg blir slitnere i øynene enn før. Jeg er ikke gamel, mine beste år ligger foran meg (man skal visstnok være mest fornøyd med seg selv og livet sitt i trettiårene) - men jeg ser hvilke områder hvor historien tydelig har passert topp-punktet. Og dermed forteller jeg om dette topp-punktet til alle som vil høre. Jeg har dunket, sier jeg. Jeg har vært god basket. Jeg har fått gode karakterer på skolen, av og til. Jeg har gjort ditt og datt, alt jobbet hardt for, alt nå en pokal i skapet. En historie for neste fest. En plakat som forteller hvem jeg er ved å fortelle hvem jeg var. For jeg er den samme...
Det hender at det å innse sine begrensinger kalles å være voksen. Det hender at det å skjønne at det aldri blir noe NBA er en moden innsikt. Det hender at voksendommen er det mest hemmende av alt. Jeg vil lære meg å spille piano nå, og å lære tøtsj bedre. Men fingrene mine kommer til å kroke seg mer, jeg kommer til å få problemer, og øynene vil bare skjele og bli endre mer slitne etter som årene går. Jeg vil løpe ti kilometer på 45 minutter, men har stive ankler, astma, enormt tungt steg - masse unnskyldninger. Det voksne burde da være å innse min begrensing og legge meg på en lavere linje. Det voksne burde være å få meg en lærerjobb så vi kan kjøpe oss en leilighet som passer for Xerxes, en med et rom eller to til, noe mer passende. Det voksne burde være å bli en annen ved å være den samme.
Det voksne er det fornuftige. Det voksne er det gamle: man har klart ting, man har levd farlig, ro ned nå. Det voksne er å haldne (http://no.wiktionary.org/wiki/haldne). Det voksne er å fortelle den samme historien omigjen for ikke å bli en annen. Og så er det nettopp en annen man blir idet man tviholder på det som har vært. For tiden går jo uansett.
Det voksne er å si at jeg aldri ble noen skater. Jeg sier det selv. Jeg ble aldri det, jeg ble aldri hint, sier jeg og anlegger en alvorlig mine. Men selvfølgelig kan jeg fremdeles bli en skater. Ikke proff, kanskje, men absolutt på brukbart lavt nvå. Og om jeg velger å skate masse, vil jeg endre historien min og ha vært den samme hele tiden: min korte skateperiode som liten var et uttrykk for noe jeg var og er, dypest sett. Det var bare en tlfeldighet eller omstendigheten som gjorde at jeg ikke skatet mer i mange år.
Man endrer seg alltid, men man endrer seg aldri: man gjør hele tiden noe nytt og forandrer syn på seg selv og egen fortid så det passer med den man er i øyeblikket. Det vil si, man gjør det helt til man haldner. Helt til man ikke endrer historien om game dager lenger, men endrer historien om nåtiden ut fra fortiden. Som jeg gjør hver gang jeg forteller et nytt bekjentskap om min store basketfortid. Selv om jeg ikke lenger spiller basket, skal jeg altså være en god basketspiller? Fordi jeg var det for ti år siden? Nei. Vær den du er. Om jeg en gang treffer Espen Bredesen, håper jeg vi snakker om NRK-jobben heller enn VM i Falun. Og om vi kommer inn på VM-seieren hans, vil det være i lys av hva han er nå, hva han tenker nå, hvordan han ser verden nå. Minner er alltid farget av erindringen: man husker aldri hvordan det var, men man rekonstruerer hvordan man husker at det var.
Jeg er en annen nå. Jeg er den samme. I morgen håper jeg nå at jeg kommer til å være den jeg er nå - men når morgendagen kommen, håper jeg at jeg kommer til å være den jeg kommer tilå være, ikke den jeg var i dag. Farg alltid tiden med øyeblikkets farger.
Vær den du er. Ha vært den du mener du var. Bli den du er.
Etiketter:
alder,
barndom,
basketball,
bøker,
undring
20 mars 2007
Bannende selvprogrammerer
Jeg har bestemt meg for å programmere den etterlengtede banneboknettsida selv. Jeg vet, jeg vet, det er mennesker som kan hjelpe meg, det er mennesker som har gjort litt og det er mennesker som har gjort ingenting i det hele tatt. Men jeg vil ha det på min måte, og jeg vil vite hva det er jeg kan gjøre videre. Hva somn er vanskelig å be om og hva som er umulig. (Lett er ingenting på mitt håpløse nivå.)
Så nå har jeg lånt en bok: Webporgrammering i PHP. MAn må egentlig ha et visst fundament i HTML for å lese den. OK, "Det forutsettes at du kjenner til HTML." Og jeg kan ikke HTML mer enn tanta di kan nynne 2Pac-sanger. Men jeg aner hva det går ut på og har sett HTML-koder tre ganger i mitt liv, dette tar jeg på sparket. På den annen side stopper jeg ved setninger som "kompilere PHP med MySQL-støtte fra starten av" allerede i introduksjonen til installasjonen av nødvendig programvare. Veien til en programmererkarriere er broalgt med frustrasjoner som langt overgår regnskapsenervasjoner.
Men fader ta. Banneboka skal bli noe av. Jeg skal skrive en bok, kort-kort versjon av den jeg alt har skrevet, og jeg skal lage en nettside som står i stil. Ideen fortjener ikke å dø.
Så nå er jeg i gang med å laste ned de programmene jeg håper skal kunne hjelpe meg med å få ting i gang. Tilstandsrapport om noen måneder, noen uker etter at Xerxes har kommet til verden og både jeg og T og naboene er utkjørte av nattegråt.
EDIT (en halvtime senere): Jeg trenger ikke laste ned Apache eller PHP. Jeg har Mac. De ligger allerede på maskinen. Det går framover med stormskritt.
Så nå har jeg lånt en bok: Webporgrammering i PHP. MAn må egentlig ha et visst fundament i HTML for å lese den. OK, "Det forutsettes at du kjenner til HTML." Og jeg kan ikke HTML mer enn tanta di kan nynne 2Pac-sanger. Men jeg aner hva det går ut på og har sett HTML-koder tre ganger i mitt liv, dette tar jeg på sparket. På den annen side stopper jeg ved setninger som "kompilere PHP med MySQL-støtte fra starten av" allerede i introduksjonen til installasjonen av nødvendig programvare. Veien til en programmererkarriere er broalgt med frustrasjoner som langt overgår regnskapsenervasjoner.
Men fader ta. Banneboka skal bli noe av. Jeg skal skrive en bok, kort-kort versjon av den jeg alt har skrevet, og jeg skal lage en nettside som står i stil. Ideen fortjener ikke å dø.
Så nå er jeg i gang med å laste ned de programmene jeg håper skal kunne hjelpe meg med å få ting i gang. Tilstandsrapport om noen måneder, noen uker etter at Xerxes har kommet til verden og både jeg og T og naboene er utkjørte av nattegråt.
EDIT (en halvtime senere): Jeg trenger ikke laste ned Apache eller PHP. Jeg har Mac. De ligger allerede på maskinen. Det går framover med stormskritt.
26 januar 2007
De nederste bøkene i bokhylla
Jeg er en genial planlegger, men det er ikke alltid jeg står langt nok unna til å få med meg hele bildet. På bryllupsfesten 3. mars vil det fx være en million praktiske ting å ordne – det jeg vrir hodet rundt er hvordan mennesker kommer til å snakke sammen, hvem snakker med hvem og ikke minst på hvilket språk. Jeg kan ligge døsende minutter før søvnen og tsette opp mennesker mot hverandre: H og V, S og D, I og H – alle mulige slags rare kombinasjoner som i mitt hode fører til alle mulige slags rare samtaler og forvirringer i menneskers hoder. (Det eneste som er sikkert er at alle kommer til å møte noe som er helt ukjent og fremmed og ikke passer inn i deres bilde av hva de forventer festen skal være.)
Om noen måneder er jeg far, og jeg planlegger det også. Selvfølgelig, det er mye som må tenkes på og vurderes, hele livet forandrer seg og alt blir snudd om ikke på hodet, så i alle fall over på sida. Hvordan utnytte plassen i leiligheten er et viktig spørsmål. Og jeg må mentaltrene på å skifte bleier så det ikke er helt håpløst de første par gangene jeg gjør det. Og kjøpe ting, masse ting, barnevogn og barneseng og en elke eller to og barnebøker og og. Men jeg kommer ikke unna at jeg er en nærsynt planlegger, og det er én ting som gnager hodet mitt mer enn andre ting i denne forbindelse: hva skal man gjøre med de nederste bøkene i bokhylla?
Jeg så et bilde av meg selv rive ut bøker fra bokhylla for snaut tretti år siden. Visstnok var det noe av det morsomste jeg visste som baby. Jeg gikk bort til bokhylla hver dag og tømte den hylla jeg nådde. Til slutt fikk jeg mine egne bøker å den hylla, men det gjorde det bare morsommere. Om det var en god ting, vet jeg ikke, om det fikk eg til å like bøker og lesing senere i livet. Kanskje, hvem vet. Men hva om Xerxes gjør det samme? Bokhylla står midt i leiligheten og er full av bøker på de to nederste hyllene. De tyngste bøkene står der, pent sortert etter tema og serie. Hva om Xerxes river dem alle ut og får dem over seg eller i minste fall gjør det nødvendig å sortere alle bøker på nytt hver dag? Det faste morgenritualet med en baby som river ut bøker og en far som setter dem forsiktig inn igjen og håper babyen verken skjærer seg på arkene eller river dem opp.
Foreldre er engstelige vesener, nesten like ille som besteforeldre. Og de har mye å engste seg over, så farlig som verden er. Men stort sett skjer ingenting: sannsynligheten for ens verste mareritt er som regel så forsvinnende liten at det er komplett dust å bruke tid og krefter på å ensgte seg for dem. Derfor har jeg (ubevisst?) bestemt meg for å gå den andre veien: ikke engste meg for farlige ting som neppe skjer, men engste meg for ufarlige ting som høyst sannsynlig kommer til å skje. Det virker litt mindre dust.
Og om jeg heldig betyr det at vi kan sortere bøker sammen om fem år, som en pappa-sønn-greie. Eller pappa-datter-greie, selv om det kanskje ikke blir like givende for den lille.
Om noen måneder er jeg far, og jeg planlegger det også. Selvfølgelig, det er mye som må tenkes på og vurderes, hele livet forandrer seg og alt blir snudd om ikke på hodet, så i alle fall over på sida. Hvordan utnytte plassen i leiligheten er et viktig spørsmål. Og jeg må mentaltrene på å skifte bleier så det ikke er helt håpløst de første par gangene jeg gjør det. Og kjøpe ting, masse ting, barnevogn og barneseng og en elke eller to og barnebøker og og. Men jeg kommer ikke unna at jeg er en nærsynt planlegger, og det er én ting som gnager hodet mitt mer enn andre ting i denne forbindelse: hva skal man gjøre med de nederste bøkene i bokhylla?
Jeg så et bilde av meg selv rive ut bøker fra bokhylla for snaut tretti år siden. Visstnok var det noe av det morsomste jeg visste som baby. Jeg gikk bort til bokhylla hver dag og tømte den hylla jeg nådde. Til slutt fikk jeg mine egne bøker å den hylla, men det gjorde det bare morsommere. Om det var en god ting, vet jeg ikke, om det fikk eg til å like bøker og lesing senere i livet. Kanskje, hvem vet. Men hva om Xerxes gjør det samme? Bokhylla står midt i leiligheten og er full av bøker på de to nederste hyllene. De tyngste bøkene står der, pent sortert etter tema og serie. Hva om Xerxes river dem alle ut og får dem over seg eller i minste fall gjør det nødvendig å sortere alle bøker på nytt hver dag? Det faste morgenritualet med en baby som river ut bøker og en far som setter dem forsiktig inn igjen og håper babyen verken skjærer seg på arkene eller river dem opp.
Foreldre er engstelige vesener, nesten like ille som besteforeldre. Og de har mye å engste seg over, så farlig som verden er. Men stort sett skjer ingenting: sannsynligheten for ens verste mareritt er som regel så forsvinnende liten at det er komplett dust å bruke tid og krefter på å ensgte seg for dem. Derfor har jeg (ubevisst?) bestemt meg for å gå den andre veien: ikke engste meg for farlige ting som neppe skjer, men engste meg for ufarlige ting som høyst sannsynlig kommer til å skje. Det virker litt mindre dust.
Og om jeg heldig betyr det at vi kan sortere bøker sammen om fem år, som en pappa-sønn-greie. Eller pappa-datter-greie, selv om det kanskje ikke blir like givende for den lille.
Etiketter:
bøker,
familie,
interiør,
svangerskap,
Xerxes
Abonner på:
Innlegg (Atom)