Visst, visst. Vi er kommet videre. Hvilken virkelighet! Seb har virkelig begynt å vise hvor viktig Wimbledon vil være i verdensmesterskapet...
Begynn på nytt.
Seb har begynt å kunne bevege henda og armene bevisst. Og det er nok en milepæl. Han holder venstre pekefinger med høyre hånd, eller omvendt, og strekker armene over hodet - og ler du, elelr strekker armene over hodet selv, gjør han det en gang til. Han løfter armene når han vil løftes, og enda høyere når han faktisk løftes, som om han gir plass til den løftendes hender. Han strekker seg etter ting like utenfor rekkevidde, og når han det bare nesten, snur han seg enda mer rundt og borer hodet ned i sofaen/gulvet for å komme enda litt nærmere med armen. Han holder ting og snur de rundt for å studere dem fra alle kanter, det er ikke lenge automatikk i å stikke ting rett i munnen. Han holder henda borte fra maten når det spises - bortsett fra av og til, og da er det som om han har fått en julegave, åååå, å få lov til å gøre med maten! Han begynner å bli helt klar over at det er forskjellige mennesker i verden, og smiler til de han kjenner igjen. Han sitter, han står med litt hjelp, han babler med alle de ukjente menneskene han ser passere.
Jeg kunne fortsette. Men dette er helt uviktig. Hadde det ikke skjedd nå, ville det ha skjedd senere - og det skjer med stort sett alle barn i verden. Barn lærer seg å bruke henda på egen hånd, de babler og sitter og undersøker og leker med alt inen rekkevidde, det er det barn gjør- Helt normalt, helt basaltbanalt, helt uviktig. Og likevel det viktigste i hele verden.
Viser innlegg med etiketten alder. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten alder. Vis alle innlegg
06 februar 2008
01 februar 2008
Snøflak og ung kjærlighet
En gang fant jeg et gammelt kjærlighetsbrev i en bibliotekbok. Jeg tekte først å ikke lese gjennom, det var privat og sikkert litt pinlig for den som hadde skrevet det, men så innså jeg at det sikkert ikke ville gjøre noe fra eller til. Dessuten ante jeg sikkert uansett ikke hvem som hadde skrevet det. Jeg tok feil.
Brevet var fra en jente som gikk to klasser over meg på ungdomsskolen. Jeg så henne som en tøff tøff jente - ikke fordi hun stod i røykedumpa med hengerompene (fant aldri ut om hun faktisk gjorde det), men fordi hun hadde en uovervinnelig aura rundt seg, selv i sine åpenbart usikre øyeblikk. Det hjalp sikkert at boren hennes var toppidretssutøver og andre slektninger var smått legendariske for den ene eller andre tingen. Alle visste hvem de var. Alle husket bestefaren hennes, tror jeg det var, for hans magnetiske personlighet og akademiske evner og fysiske krefter og alt. Til og med mamma snakket med en rar misunnelsesbeundring i stemmen når det gjaldt denne familien.
Hun hadde skrevet til en gutt mamma hadde på skolen. Han hadde bare toppkarakterer. Han var populær og hyggelig. Moren hans var mer vellykket enn moren min. Jeg husker ikke lenger hvorfor eller hvordan det ble sånn, men en periode snakket jeg med ham og var nesten på vei til å kjenne ham, selv om han var to år eldre i en alder hvor to år er mye. Vi sa hei, vi snakket om løse ting, vi var på en eller annen måte på vei til å være på samme planet. Men så overveldet det meg og jeg turte ikke lenger, unngikk ham i skolegården, skjønte ikke hvorfor han skulle snakke med lille meg.
Fra mitt ståsted var de perfekte for hverandre. Begge var høye og mørke. Begge var overlegne på en uforståelig hyggelig måte. De var liksom den slags mennesker som bare er flinke på alle områder uten å gjøre noe for det. Jeg leste brevet omigjen og nok en gang. Hun skrev noe om at hun likte ham, at han var pen, sånne ting man skriver når man er tenåring og ikke helt vet hva man skal skrive. Hadde jeg vært voksen, hadde jeg sikkert syntes det var rørende og søtt. Men jeg var liten og syntes det var nesten skremmende hvor nært voksenverden kom på meg. Jo flere ganger jeg leste det, desto mer følte jeg meg som en forbryter, og desto mer fikk jeg lyst til å lese igjen for på den måte kanskje skjøne denne voksenverden - og magisk ønske disse to sammen.
Hun skrev nok som en hjelpesløs tenåring. Jeg husker ingenting av hva hun skrev, og selv den gang forevevet det meg at noe av disse vendingene da lignet veldig på de vendingene som dukket opp hele tiden i dårlige tv-serier og i skoledagbøker? men det var så virkelig at jeg ble fengslet. Og så skrev hun så vakkert i dette ene avsnittet om snøen som daler sakte i store flak i lyset fra gatalampa, at snøfnuggene synes bare på undersiden der de faller fra det det svarte mørket rundt. Vakkert, vakkert, og det eneste jeg ikke ante var en klisjé.
Jeg la brevet tlbake i boka da jeg leverte den. Hvor det ble av, aner jeg ikke. Kanskje hun lånte den selv for å lete etter det. Og jeg vokste opp og ble fjortis selv, og student, og voksen, og pappa, og gråspettet om man ser nøye etter. Jeg hadde nok smilt av søtheten og naiviteten i et slikt brev nå, kanskje til og med tatt det til hun som skrev det og gitt det tilbake, hemmelig, så ingen så det. Han er flott. Send brevet. Men jeg la det tilbake og glemte alle ordene og alt.
Bortsett fra snøen som daler sakte i gatelyset. Det hang igjen og ble et symbol. Ung, naiv, overveldende kjærlighet, betyr det. Avstandsforelskelse og kladd på kladd av kjærlighetserklæringer. Kladd på kladd av brev man aldri sender. Og all frustrasjonen, og alle de rare tankene, og hjertet som ikke slår men klemter, og hvor skal man feste blikket så andre ikke ser det, og gleden over alle de små tingene, og knuste hjerter av ingenting, knuste hjerter som fortsetter å klemte, uansett, som om de hadde en egen vilje.
Det snør nå, sakte og stort i lyset fra gatebelysningen. En dag, før det er for sent og hun er blitt voksen eller etter at det er sent nok og hun er blitt mimrende, skal jeg sende et brev til henne og si at hun uten å mene det ga meg et av tenåras største litteraturopplevelser...
Brevet var fra en jente som gikk to klasser over meg på ungdomsskolen. Jeg så henne som en tøff tøff jente - ikke fordi hun stod i røykedumpa med hengerompene (fant aldri ut om hun faktisk gjorde det), men fordi hun hadde en uovervinnelig aura rundt seg, selv i sine åpenbart usikre øyeblikk. Det hjalp sikkert at boren hennes var toppidretssutøver og andre slektninger var smått legendariske for den ene eller andre tingen. Alle visste hvem de var. Alle husket bestefaren hennes, tror jeg det var, for hans magnetiske personlighet og akademiske evner og fysiske krefter og alt. Til og med mamma snakket med en rar misunnelsesbeundring i stemmen når det gjaldt denne familien.
Hun hadde skrevet til en gutt mamma hadde på skolen. Han hadde bare toppkarakterer. Han var populær og hyggelig. Moren hans var mer vellykket enn moren min. Jeg husker ikke lenger hvorfor eller hvordan det ble sånn, men en periode snakket jeg med ham og var nesten på vei til å kjenne ham, selv om han var to år eldre i en alder hvor to år er mye. Vi sa hei, vi snakket om løse ting, vi var på en eller annen måte på vei til å være på samme planet. Men så overveldet det meg og jeg turte ikke lenger, unngikk ham i skolegården, skjønte ikke hvorfor han skulle snakke med lille meg.
Fra mitt ståsted var de perfekte for hverandre. Begge var høye og mørke. Begge var overlegne på en uforståelig hyggelig måte. De var liksom den slags mennesker som bare er flinke på alle områder uten å gjøre noe for det. Jeg leste brevet omigjen og nok en gang. Hun skrev noe om at hun likte ham, at han var pen, sånne ting man skriver når man er tenåring og ikke helt vet hva man skal skrive. Hadde jeg vært voksen, hadde jeg sikkert syntes det var rørende og søtt. Men jeg var liten og syntes det var nesten skremmende hvor nært voksenverden kom på meg. Jo flere ganger jeg leste det, desto mer følte jeg meg som en forbryter, og desto mer fikk jeg lyst til å lese igjen for på den måte kanskje skjøne denne voksenverden - og magisk ønske disse to sammen.
Hun skrev nok som en hjelpesløs tenåring. Jeg husker ingenting av hva hun skrev, og selv den gang forevevet det meg at noe av disse vendingene da lignet veldig på de vendingene som dukket opp hele tiden i dårlige tv-serier og i skoledagbøker? men det var så virkelig at jeg ble fengslet. Og så skrev hun så vakkert i dette ene avsnittet om snøen som daler sakte i store flak i lyset fra gatalampa, at snøfnuggene synes bare på undersiden der de faller fra det det svarte mørket rundt. Vakkert, vakkert, og det eneste jeg ikke ante var en klisjé.
Jeg la brevet tlbake i boka da jeg leverte den. Hvor det ble av, aner jeg ikke. Kanskje hun lånte den selv for å lete etter det. Og jeg vokste opp og ble fjortis selv, og student, og voksen, og pappa, og gråspettet om man ser nøye etter. Jeg hadde nok smilt av søtheten og naiviteten i et slikt brev nå, kanskje til og med tatt det til hun som skrev det og gitt det tilbake, hemmelig, så ingen så det. Han er flott. Send brevet. Men jeg la det tilbake og glemte alle ordene og alt.
Bortsett fra snøen som daler sakte i gatelyset. Det hang igjen og ble et symbol. Ung, naiv, overveldende kjærlighet, betyr det. Avstandsforelskelse og kladd på kladd av kjærlighetserklæringer. Kladd på kladd av brev man aldri sender. Og all frustrasjonen, og alle de rare tankene, og hjertet som ikke slår men klemter, og hvor skal man feste blikket så andre ikke ser det, og gleden over alle de små tingene, og knuste hjerter av ingenting, knuste hjerter som fortsetter å klemte, uansett, som om de hadde en egen vilje.
Det snør nå, sakte og stort i lyset fra gatebelysningen. En dag, før det er for sent og hun er blitt voksen eller etter at det er sent nok og hun er blitt mimrende, skal jeg sende et brev til henne og si at hun uten å mene det ga meg et av tenåras største litteraturopplevelser...
26 januar 2008
Kultur
Vi er på vei til kultur. Babyen begynner å bli så stor at vi kan det. Og det er jommen en god følelse.
I går var det fest i leiligheten, tre meter fra senga til babyen. Ikke festfest, men en gjeng folk som lekte mimelek, skrålte og lo og gjettet høyt og høyere. Men bayen sov. I alle fall fram til bleia ble litt for våt litt feil sted klokka tolv - men når han først hadde våknet var det da også helt umulig å få ham til å sovne igjen før alle gjestene gikk en time senere.
Nå har han nettopp sovnet, og T og jeg skal ut på kino. Svigers er barnevakt. Vi skal se Du levande, en film som sikkert er alt annet enn Hollywood og sikkert ikke passer med det halvt nybakte foreldre skal se. (Eller er det bare en fordom hos meg at man forventer at nye foreldre skal se rosa, lykkelige filmer?)
Vi skal være kulturelle med andre kulturelle, det er ikke lenger vanskelig å gå ut mens babyen er hjemme alene med en barnevakt. Jeg gleder meg. Og vi har vært lekende og sosiale i leiligheten mens babyen sov søtt ved siden av og sjarmerte alle da han våknet og så forvirret på alle menneskene. Det gledet meg. Og det er godt.
Bare det jeg ville si.
I går var det fest i leiligheten, tre meter fra senga til babyen. Ikke festfest, men en gjeng folk som lekte mimelek, skrålte og lo og gjettet høyt og høyere. Men bayen sov. I alle fall fram til bleia ble litt for våt litt feil sted klokka tolv - men når han først hadde våknet var det da også helt umulig å få ham til å sovne igjen før alle gjestene gikk en time senere.
Nå har han nettopp sovnet, og T og jeg skal ut på kino. Svigers er barnevakt. Vi skal se Du levande, en film som sikkert er alt annet enn Hollywood og sikkert ikke passer med det halvt nybakte foreldre skal se. (Eller er det bare en fordom hos meg at man forventer at nye foreldre skal se rosa, lykkelige filmer?)
Vi skal være kulturelle med andre kulturelle, det er ikke lenger vanskelig å gå ut mens babyen er hjemme alene med en barnevakt. Jeg gleder meg. Og vi har vært lekende og sosiale i leiligheten mens babyen sov søtt ved siden av og sjarmerte alle da han våknet og så forvirret på alle menneskene. Det gledet meg. Og det er godt.
Bare det jeg ville si.
24 januar 2008
Tolerer intoleransen, Seb. Kanskje.
Det begynner nå. Det begynte forsåvidt for lenge siden, men nå begynner det å merkes på et helt annet nivå. Fram til nå har Seb vært en liten baby, han har sovet og spist og bæsjet og grått og holdt seg stort sett til det. Og sett på verden. Men nå ser han på verden på en helt annen måte. Og nå kravler, ikke fullt krabber men nesten, han seg bortover gulvet, ruller rundt og havner plutselig borti ledningen ved veggen eller i klem i senga når han egentlig skal sove. Og dette begynner nå: nysgjerrighet over alle grenser. Og dette: foreldreundringer over hva som egentlig er den beste oppdragelsen.
For eksempel når det gjelder livssyn. Jeg mener mitt livssyn er det riktigste, alt i alt. Jeg mener det er viktig å undersøke alle argumenter, å diskutere fram og tilbake, og bøye seg for de beste argumentene for å komme nærmere sannheten. Ikke det at man kommer til å finne hele sannheten, eller at det engang finnes en ultimat siste sannhet - men må i alle fall prøve.
Men jeg mener også at andres livssyn skal respekteres. Ikke når de er for umenneskelige, ikke når de fører til etniske utrensinger og generell forjævlighet, men så lenge de holder seg innenfor en slags menneskelighet, javisst. Men. igjen et men, men denne respekten innebærer også å forsøke å diskutere med andre om deres livssyn, prøve å finne deres argumenter for sin overbevisning som jeg vil at andre skal høre mine grunner for mine overbevisning.
Nå. Hvordan skal man overføre dette til Seb? Hvordan skal man på den ene siden vise at man skal respektere andres livssyn og lar dem ha sine overbevisninger samtidig som man skal oppdra ham til å være kritisk til alles livssyn, også eget, og at det er viktig å prøve å finne sannheten? Når det kommer Jehovas vitner på døra, skal jeg lære ham å ta dem alvorlig når de begir seg ut på sine mest patetiske argumentasjonsrekker? Når han går i klasse med en overbevist kreasjonistfamilie, skal jeg lære ham å ikke utfordre deres syn på vitenskap?
Seb har ikke begynt å snakke ennå, så det er litt tid igjen. Men hvordan skal jeg løse dette problemet på noen måneder når jeg i løpet av mine tretti år har hoppet fram og tilbake mellom løsninger som en hare mellom revehiene?
For eksempel når det gjelder livssyn. Jeg mener mitt livssyn er det riktigste, alt i alt. Jeg mener det er viktig å undersøke alle argumenter, å diskutere fram og tilbake, og bøye seg for de beste argumentene for å komme nærmere sannheten. Ikke det at man kommer til å finne hele sannheten, eller at det engang finnes en ultimat siste sannhet - men må i alle fall prøve.
Men jeg mener også at andres livssyn skal respekteres. Ikke når de er for umenneskelige, ikke når de fører til etniske utrensinger og generell forjævlighet, men så lenge de holder seg innenfor en slags menneskelighet, javisst. Men. igjen et men, men denne respekten innebærer også å forsøke å diskutere med andre om deres livssyn, prøve å finne deres argumenter for sin overbevisning som jeg vil at andre skal høre mine grunner for mine overbevisning.
Nå. Hvordan skal man overføre dette til Seb? Hvordan skal man på den ene siden vise at man skal respektere andres livssyn og lar dem ha sine overbevisninger samtidig som man skal oppdra ham til å være kritisk til alles livssyn, også eget, og at det er viktig å prøve å finne sannheten? Når det kommer Jehovas vitner på døra, skal jeg lære ham å ta dem alvorlig når de begir seg ut på sine mest patetiske argumentasjonsrekker? Når han går i klasse med en overbevist kreasjonistfamilie, skal jeg lære ham å ikke utfordre deres syn på vitenskap?
Seb har ikke begynt å snakke ennå, så det er litt tid igjen. Men hvordan skal jeg løse dette problemet på noen måneder når jeg i løpet av mine tretti år har hoppet fram og tilbake mellom løsninger som en hare mellom revehiene?
20 januar 2008
Første ord!
Seb har sagt sitt første ord! Sine første ord, faktisk, og vi vet ikke helt hvilket språk vi skal lande på at det er - men uansett, et ord er det, helt klart, og alle himler undrer seg over dette språkgeniet som begynner å snakke før han har fylt sju måneder.
Ahem.
Det er mulig det er litt mer komplisert enn som så. (Eller litt enklere, alt ettersom.) Vi er litt usikre på hva som kom føst, men ordene han bruker er mama, baba og papa. Noen ganger sier han mama til pappa, andre ganger sier han babababababa til mamma. Andre ganger babler han formålsløst ut i lufta, men det er kanskje fordi han roper på mama eller papa. Eller baba, bosnisk-kroatisk-serbisk for bestemor.
Men ahem, altså. 7 måneder gamle babyer kan ikke snakke. De har ikke de evnene som skal til, hjernen er ikke utviklet nok til å tenke så abstrakt at lyder som kommer ut av munnen har noen sammenheng med verden som kommer inn gjennom øyne og ører. Og på en nettside stod det en lett latterliggjørende beskrivelse av overstolte foreldre som tar de første bablelydene som ord.
Ahem. Seb har ikke sagt sine første ord. Eller, han har sagt sine første ord, men han forbinder det ikke med mening på riktig måte, og dermed er det ikke egentlig ord, bare lyder. Bare tørrtrening til hjernen er utviklet nok til å skjønne sammenhengen.
Men det er søtt, da, seriøst nsselig når bablingen treffer og han sier mama til mamma eller roper på pappa når bleia skal skiftes...
Ahem.
Det er mulig det er litt mer komplisert enn som så. (Eller litt enklere, alt ettersom.) Vi er litt usikre på hva som kom føst, men ordene han bruker er mama, baba og papa. Noen ganger sier han mama til pappa, andre ganger sier han babababababa til mamma. Andre ganger babler han formålsløst ut i lufta, men det er kanskje fordi han roper på mama eller papa. Eller baba, bosnisk-kroatisk-serbisk for bestemor.
Men ahem, altså. 7 måneder gamle babyer kan ikke snakke. De har ikke de evnene som skal til, hjernen er ikke utviklet nok til å tenke så abstrakt at lyder som kommer ut av munnen har noen sammenheng med verden som kommer inn gjennom øyne og ører. Og på en nettside stod det en lett latterliggjørende beskrivelse av overstolte foreldre som tar de første bablelydene som ord.
Ahem. Seb har ikke sagt sine første ord. Eller, han har sagt sine første ord, men han forbinder det ikke med mening på riktig måte, og dermed er det ikke egentlig ord, bare lyder. Bare tørrtrening til hjernen er utviklet nok til å skjønne sammenhengen.
Men det er søtt, da, seriøst nsselig når bablingen treffer og han sier mama til mamma eller roper på pappa når bleia skal skiftes...
19 oktober 2007
Sammenligningshelvetet
Seb har begynt å bli noe mer enn en bylt. Han har begynt å løfte hode, finne hendene, gripe etter ting, utstøte halvbevisste kommunikasjonslyder, smile og le til alle han ser (dog noe tilfeldig foreløpig) - han har begynt å vise seg som en person med meninger og evner. Da melder det seg med en gang: sammenligningshelvetet.
Klarer A å finne tommelen sin? Hun er to uker yngre, men likevel? Klarer B å reise opp hodet? Klarer C å snakke så bra som Seb? (Men hvordan måler man det?) Er Seb foran i utviklingen, eller etter, er han en sinke eller et barnegeni? Kan man allerede nå ser hva slags evner han er, om man ser nøye nok etter? Han er kjempemusikalsk, er han ikke det, danser han ikke, synger han ikke med, elsker han ikke avansert musikk og intrikate rytmer? Bør vi ikke kjøpe et piano allerede nå? Var jeg sånn da jeg var liten? Spør Josteins mor og far og alle som så han: var han så smilende, snakkende, syngende, komuniserende? Og T, var hun like intelligent i blikket? Er Seb egentlig så intelligent i blikket eller er det bare forvirring å spore? Hva er han egentlig? Sammenlignet med alle de andre babyene i verden og i den nærmeste omkretsen?
Selvfølgelig sammenligner man babyer. Det er jo det de er til for. Eller: man aner ikke hva slags person man har fått ut i verden, og siden den enkleste og beste måten å vite det på er å vurdere ham opp mot andre i samme posisjon, vel, så sammenligner man ham med andre i samme posisjon. Nesten fire måneder gamle, friske, i Norge. Hva slags hjertekald verden ville det egentlig ha vært om man ikke satte ens eget barn inn i en sosial sammenheng?
Og likevel. Likevel er det denne nagende følelsen av at sammenligningen går over alle støvleskaft. Det blir til en konkurranse hvor den som går fortest beseirer den som velger å krabbe litt til. Den som sier "lys!" først, vinner litt ekstra ros ved middagsbordet og to sanger ekstra ved leggetid. Foreldre med svulmehjerter fordi deres avkom er en centimeter høyere enn naboens avkom. Burde man egentlig bry seg?
Før Seb ble født, leste jeg barnepsykologibøker og utviklingsbøker: delvis for å være litt forberedet, delvis fordi jeg syntes det var gøy. De fire månedene han har vært her, har jeg knapt lest noenting. Jeg vil ikke vite om det er normalt at han løfter hodet nå, om han er langt fremme eller langt bak i utviklingen. Så lenge jeg ser det går fort fremover og han ikke virker syk på en eller annen måte, kunne det ikke bry meg mindre hva slags kurve han følger. Seb er Seb og skal være den beste Seb han kan være - en akkurat passe blanding av utfordringer og støtte, provokasjoner og trøst. Jeg kommer aldri til å finne balansen helt, men jeg skal i alle fall aldri la denne jakten på balansen være diktert av hva andre foreldre tror andre foreldre tror andre foreldre tror. Seb er Seb. Det holder.
Forresten er han over gjennomsnittet lang, vi så det på forrige måling, kanskje blant de lengste 40%, en stor gutt, og kjempesterk, det sier hvertfall alle de gamle som har hatt babyer før og kan sammenligne...
Klarer A å finne tommelen sin? Hun er to uker yngre, men likevel? Klarer B å reise opp hodet? Klarer C å snakke så bra som Seb? (Men hvordan måler man det?) Er Seb foran i utviklingen, eller etter, er han en sinke eller et barnegeni? Kan man allerede nå ser hva slags evner han er, om man ser nøye nok etter? Han er kjempemusikalsk, er han ikke det, danser han ikke, synger han ikke med, elsker han ikke avansert musikk og intrikate rytmer? Bør vi ikke kjøpe et piano allerede nå? Var jeg sånn da jeg var liten? Spør Josteins mor og far og alle som så han: var han så smilende, snakkende, syngende, komuniserende? Og T, var hun like intelligent i blikket? Er Seb egentlig så intelligent i blikket eller er det bare forvirring å spore? Hva er han egentlig? Sammenlignet med alle de andre babyene i verden og i den nærmeste omkretsen?
Selvfølgelig sammenligner man babyer. Det er jo det de er til for. Eller: man aner ikke hva slags person man har fått ut i verden, og siden den enkleste og beste måten å vite det på er å vurdere ham opp mot andre i samme posisjon, vel, så sammenligner man ham med andre i samme posisjon. Nesten fire måneder gamle, friske, i Norge. Hva slags hjertekald verden ville det egentlig ha vært om man ikke satte ens eget barn inn i en sosial sammenheng?
Og likevel. Likevel er det denne nagende følelsen av at sammenligningen går over alle støvleskaft. Det blir til en konkurranse hvor den som går fortest beseirer den som velger å krabbe litt til. Den som sier "lys!" først, vinner litt ekstra ros ved middagsbordet og to sanger ekstra ved leggetid. Foreldre med svulmehjerter fordi deres avkom er en centimeter høyere enn naboens avkom. Burde man egentlig bry seg?
Før Seb ble født, leste jeg barnepsykologibøker og utviklingsbøker: delvis for å være litt forberedet, delvis fordi jeg syntes det var gøy. De fire månedene han har vært her, har jeg knapt lest noenting. Jeg vil ikke vite om det er normalt at han løfter hodet nå, om han er langt fremme eller langt bak i utviklingen. Så lenge jeg ser det går fort fremover og han ikke virker syk på en eller annen måte, kunne det ikke bry meg mindre hva slags kurve han følger. Seb er Seb og skal være den beste Seb han kan være - en akkurat passe blanding av utfordringer og støtte, provokasjoner og trøst. Jeg kommer aldri til å finne balansen helt, men jeg skal i alle fall aldri la denne jakten på balansen være diktert av hva andre foreldre tror andre foreldre tror andre foreldre tror. Seb er Seb. Det holder.
Forresten er han over gjennomsnittet lang, vi så det på forrige måling, kanskje blant de lengste 40%, en stor gutt, og kjempesterk, det sier hvertfall alle de gamle som har hatt babyer før og kan sammenligne...
18 august 2007
Bli den du er
"Jeg skal i fall ikke bli en annen av å ha blitt far. Jeg skal ikke la omgivelsene endre meg eller bli til noe jeg ikke ville ha likt å være før jeg ble den jeg er nå. Aldri i verden."
Hvorfor skal man tenke sånn? Jeg mener, alle sier det og alle mener det i hvert øyeblikk, men er da all forandring alltid av det onde uansett? Er ikke all modning og all ny innsikt også en forandring?
"Åjo, men det er det innerste, dette som e rmeg, som ikke skal endres. Jeg vil gjerne lære nye ting og bli et bedre menneske - men det, skal vi kalle det 'sjelelige' skal ikke rikkes en millimeter. Jeg vil ikke vær en annen, jeg vil være meg."
Så du er den samme nå som da du var fem år? Eller om du ikke er det, har du ikke endret så radikalt og grunnleggende uten å ødelegges? Eller var det puberteten som var endringen og pubertetskrisen som var bivirkningen av å endres?
"Jeg vil ikke svikte idealer, det er bare det. Jeg vil ikke la foreldrerollen binde meg på hender og føtter sosialt, jeg vil være meg selv og ikke _bare_ far, jeg vil fremdeles tenkefritt og ikke forgå av angst over mulige farer i verden."
Men det gjør du bare om du blir den du allerede er. Om du ikke blir en annen, om du ikke utvikler deg eller endrer deg, vil du ikke kunne takle det å være både forelder og det å være idealtro. Den du var, kunne ikke ha vært forelder. Den du er, er i ferd med å kunne det. Den du blir, kan det. Forhåpentligvis er ikke den du blir en tøflete, subbete, trygghetsnarkoman fjott, men en som kan tenke andre ting enn 'dette kan være farlig' eller 'nå må vi passe på her'.
"Jeg må bli en annen for å være den samme?"
Alt høres så kvasi-Coelho-skvipete ut når du sier det i fnutter. Men ja, man må gå videre om man vil beholde den farten man hadde. Må klippe seg stadig vekk for å beholde samme sveis. Må miste seg selv for å finne seg igjen.
"Hm."
Hm?
"Man må bli gammel og satt og firkanta i huet for å ikke bli det?"
Dust. Du er den samme du alltid har vært.
Hvorfor skal man tenke sånn? Jeg mener, alle sier det og alle mener det i hvert øyeblikk, men er da all forandring alltid av det onde uansett? Er ikke all modning og all ny innsikt også en forandring?
"Åjo, men det er det innerste, dette som e rmeg, som ikke skal endres. Jeg vil gjerne lære nye ting og bli et bedre menneske - men det, skal vi kalle det 'sjelelige' skal ikke rikkes en millimeter. Jeg vil ikke vær en annen, jeg vil være meg."
Så du er den samme nå som da du var fem år? Eller om du ikke er det, har du ikke endret så radikalt og grunnleggende uten å ødelegges? Eller var det puberteten som var endringen og pubertetskrisen som var bivirkningen av å endres?
"Jeg vil ikke svikte idealer, det er bare det. Jeg vil ikke la foreldrerollen binde meg på hender og føtter sosialt, jeg vil være meg selv og ikke _bare_ far, jeg vil fremdeles tenkefritt og ikke forgå av angst over mulige farer i verden."
Men det gjør du bare om du blir den du allerede er. Om du ikke blir en annen, om du ikke utvikler deg eller endrer deg, vil du ikke kunne takle det å være både forelder og det å være idealtro. Den du var, kunne ikke ha vært forelder. Den du er, er i ferd med å kunne det. Den du blir, kan det. Forhåpentligvis er ikke den du blir en tøflete, subbete, trygghetsnarkoman fjott, men en som kan tenke andre ting enn 'dette kan være farlig' eller 'nå må vi passe på her'.
"Jeg må bli en annen for å være den samme?"
Alt høres så kvasi-Coelho-skvipete ut når du sier det i fnutter. Men ja, man må gå videre om man vil beholde den farten man hadde. Må klippe seg stadig vekk for å beholde samme sveis. Må miste seg selv for å finne seg igjen.
"Hm."
Hm?
"Man må bli gammel og satt og firkanta i huet for å ikke bli det?"
Dust. Du er den samme du alltid har vært.
14 mai 2007
Men verst av alt er nakenheten
Det er mange måter å være naken på. Det er mange måter å føle seg naken på. Noen menn går med bar overkropp så fort været tillater det; andre viser aldri engang bare underarmer, selv i tropehete. Noen fjortiser får angstanfall om de mister capsen; andre får anfall om frisyren berører et eneste lite hårstrå. Noen damer føler seg nakne uten hijab. Og noen uten sminke.
Jeg skjønte lenge ikke hvorfor noen jenter satt på trikken eller t-banen, eller i parken eller på en benk eller en cafe eller hvor som helst hvor de kunne bli sett, og guffet ansiktet fullt av pudder og krem og mascara og eyeliner og øyenskygge og alt hva de har. Jeg mener, er ikke poenget med å pynte seg, å kle på seg, at det ikke skal synes at man har gjort en anstrengelse? Er det ikke noe usigelig desperat med en jente som sminker seg foran ansiktet ditt på et utested? Viser hun ikke bare at hun ikke tror hun er pen nok uten masse make-up? Og er ikke det å sminke seg en privat ting, omtrent på nivå med å ta på seg sokker? Å gå barbeint i all offentlighet er ofte mindre pinlig enn å ta på seg sokker i all offentlighet.
Men når jeg innså at sminken ikke var for utsiden, skjønte jeg hvorfor de satt på trikken og sminket seg. Når jeg innså at de ikke pyntet seg for noen bestemt eller ville gjøre seg pene. Det er for innsiden. Det er for å roe egne nerver og forsikre seg om at man ikke er naken: en jente som sminker seg er omtrent som en gutt som hele tiden drar capsen ned i øynene. Eller en voksen som stadig sjekker om bukseglidelåsen er glidd opp i frykt for å eksponere sin smakløse boksershorts, for den saks skyld. Hun er naken uten sminken, hun *føler* seg naken uten sminken - det er bare det.
En jente som sminker seg på trikken er som alle andre som skjuler sin nakenhet. For mye sminke er som for mange klær: man ser litt rar ut. Det er ikke hennes feil hennes nakenhetsskjul lettest av alle nakenhetsskjulinger får henne til å se ut som en kunstig klovn.
Jeg skjønte lenge ikke hvorfor noen jenter satt på trikken eller t-banen, eller i parken eller på en benk eller en cafe eller hvor som helst hvor de kunne bli sett, og guffet ansiktet fullt av pudder og krem og mascara og eyeliner og øyenskygge og alt hva de har. Jeg mener, er ikke poenget med å pynte seg, å kle på seg, at det ikke skal synes at man har gjort en anstrengelse? Er det ikke noe usigelig desperat med en jente som sminker seg foran ansiktet ditt på et utested? Viser hun ikke bare at hun ikke tror hun er pen nok uten masse make-up? Og er ikke det å sminke seg en privat ting, omtrent på nivå med å ta på seg sokker? Å gå barbeint i all offentlighet er ofte mindre pinlig enn å ta på seg sokker i all offentlighet.
Men når jeg innså at sminken ikke var for utsiden, skjønte jeg hvorfor de satt på trikken og sminket seg. Når jeg innså at de ikke pyntet seg for noen bestemt eller ville gjøre seg pene. Det er for innsiden. Det er for å roe egne nerver og forsikre seg om at man ikke er naken: en jente som sminker seg er omtrent som en gutt som hele tiden drar capsen ned i øynene. Eller en voksen som stadig sjekker om bukseglidelåsen er glidd opp i frykt for å eksponere sin smakløse boksershorts, for den saks skyld. Hun er naken uten sminken, hun *føler* seg naken uten sminken - det er bare det.
En jente som sminker seg på trikken er som alle andre som skjuler sin nakenhet. For mye sminke er som for mange klær: man ser litt rar ut. Det er ikke hennes feil hennes nakenhetsskjul lettest av alle nakenhetsskjulinger får henne til å se ut som en kunstig klovn.
11 mai 2007
Et rundt tall er et vanlig tall er ingenting å snakke om
Når jeg blir femti skal jeg rømme landet. Når jeg blir seksti skal jeg rømme kontinentet. Når jeg blir søtti skal jeg rømme planeten, dra til månen på en liten ukestur. Men hvorfor det?
Var i Litauen etpar dager og traff en engelskmann som hadde rømt hjemmefra for å slippe å markere femtiårsdagen sin. Selve dagen feiret han faktisk med meg i en fansi restaurant i Vilnius, glad for å slippe alt maset hjemme men like glad for å slippe å være helt alene på dagen. Men hvorfor vil noen slippe unna det maset å bli feiret av sine nærmeste?
Kanskje fordi man ikke liker feiring som sådan. Fordi man ikke synes noe om femtiårsdager med sine nødvendigvis mangelfulle livsoppsummeringer, sine formalistiske taler og forutsigbare samtaler. Fordi man ikke har sans for å pynte seg eller for å planlegge sammenkomster mange uker i forveien, for å bruke masse penger på noe så enkelt som å ha det hyggelig sammen.
Kanskje fordi man av flere grunner ikke har mange mennesker å samle: de bor spredt, de hører til forskjellige miljøer, de er gått videre fra, kontakten har blitt brutt, man er ikke en mangemenneskers person, man har liten familie og få venner. Eller fordi man tvertimot har mange mennesker i nærheten, men de alle er veldig opptate av seg og sitt: jobb, sosialt liv, hobbyer, forpliktelser, familie, planer lagt for lenge siden.
Engelskmannen hadde en liten familie, og ingen i rett nedadstigende linje, ikke engang en dame etter det siste bruddet han la ut om, og halvparten av brødrene hans (to, dvs én) bodde i Dubai. Han foretrakk å spise på gata, sitte på en benk med lokal litauisk kebab, heller enn på en dyr og snobbete restaurant. Og han hadde mange venner, virket det som, men de fleste av dem han fortalte om, var gamle reisebekjentskaper som bodde rundt omkring i hele verden. Hva skulle han være hjemme for med en gammel mor og en bror med hans familie og etpar naboer? Ville ikke det vært enda tristere enn å dra på tur til Baltikum?
Da jeg ble tretti, kombinerte jeg det med et giftermål og en kommende unge og snarlig reise ut i verden og generell familiesammenkomst - og det var veldig bra. Når jeg blir førti, vil jeg ikke ha noen særlig fest. Det er et tilfeldig tall, det er bare titallssystemet som gjør at det er noe spesielt, med åttetallssystem hadde fx førti blitt skrevet 44, om jeg ikke tar helt feil. Og det er jo ikke noe spesielt å feire. Litt er jeg redd for at det ikke skal bli nok mennesker og nok feiring på riktig måte der. Men mest av alt er det en inngrodd skepsis til den type markeringer. Konfirmasjonshøytideligheten i Oslo rådhus bød meg imot (spesielt da man reiste seg opp og allsang "Din tanke er fri": i en kirke går det fordi jeg uansett er utenfor, men her skulle jeg være en del av det, og da ble det bare feil.), Xerxes skal ikke ha navnefest, osvosv.
Det vil komme en tid da jeg er gammel og synes tradisjoner er viktige for passende. Det vil trolig komme en slik tid. Men til da er et tall bare et tall, men en reise er en reise. Engelskmannen var litt rar, som det heter, og helt ute av stand til å følge tankerekker, som han sa, men han hdde helt rett i at det ikke har noe å si hvor gammel man er, hvilket tiår man er på, det er bare en tommelfingerregel andre mennesker bruker for å anslå hvordan du er og hvordan du tenker.
Eller, som han sa et minutt senere: førti er ingenting. Det er først ved femti man virkelig begynner å tenke seg om og se livet bakover. Sånne ting burde man da markere...?
Var i Litauen etpar dager og traff en engelskmann som hadde rømt hjemmefra for å slippe å markere femtiårsdagen sin. Selve dagen feiret han faktisk med meg i en fansi restaurant i Vilnius, glad for å slippe alt maset hjemme men like glad for å slippe å være helt alene på dagen. Men hvorfor vil noen slippe unna det maset å bli feiret av sine nærmeste?
Kanskje fordi man ikke liker feiring som sådan. Fordi man ikke synes noe om femtiårsdager med sine nødvendigvis mangelfulle livsoppsummeringer, sine formalistiske taler og forutsigbare samtaler. Fordi man ikke har sans for å pynte seg eller for å planlegge sammenkomster mange uker i forveien, for å bruke masse penger på noe så enkelt som å ha det hyggelig sammen.
Kanskje fordi man av flere grunner ikke har mange mennesker å samle: de bor spredt, de hører til forskjellige miljøer, de er gått videre fra, kontakten har blitt brutt, man er ikke en mangemenneskers person, man har liten familie og få venner. Eller fordi man tvertimot har mange mennesker i nærheten, men de alle er veldig opptate av seg og sitt: jobb, sosialt liv, hobbyer, forpliktelser, familie, planer lagt for lenge siden.
Engelskmannen hadde en liten familie, og ingen i rett nedadstigende linje, ikke engang en dame etter det siste bruddet han la ut om, og halvparten av brødrene hans (to, dvs én) bodde i Dubai. Han foretrakk å spise på gata, sitte på en benk med lokal litauisk kebab, heller enn på en dyr og snobbete restaurant. Og han hadde mange venner, virket det som, men de fleste av dem han fortalte om, var gamle reisebekjentskaper som bodde rundt omkring i hele verden. Hva skulle han være hjemme for med en gammel mor og en bror med hans familie og etpar naboer? Ville ikke det vært enda tristere enn å dra på tur til Baltikum?
Da jeg ble tretti, kombinerte jeg det med et giftermål og en kommende unge og snarlig reise ut i verden og generell familiesammenkomst - og det var veldig bra. Når jeg blir førti, vil jeg ikke ha noen særlig fest. Det er et tilfeldig tall, det er bare titallssystemet som gjør at det er noe spesielt, med åttetallssystem hadde fx førti blitt skrevet 44, om jeg ikke tar helt feil. Og det er jo ikke noe spesielt å feire. Litt er jeg redd for at det ikke skal bli nok mennesker og nok feiring på riktig måte der. Men mest av alt er det en inngrodd skepsis til den type markeringer. Konfirmasjonshøytideligheten i Oslo rådhus bød meg imot (spesielt da man reiste seg opp og allsang "Din tanke er fri": i en kirke går det fordi jeg uansett er utenfor, men her skulle jeg være en del av det, og da ble det bare feil.), Xerxes skal ikke ha navnefest, osvosv.
Det vil komme en tid da jeg er gammel og synes tradisjoner er viktige for passende. Det vil trolig komme en slik tid. Men til da er et tall bare et tall, men en reise er en reise. Engelskmannen var litt rar, som det heter, og helt ute av stand til å følge tankerekker, som han sa, men han hdde helt rett i at det ikke har noe å si hvor gammel man er, hvilket tiår man er på, det er bare en tommelfingerregel andre mennesker bruker for å anslå hvordan du er og hvordan du tenker.
Eller, som han sa et minutt senere: førti er ingenting. Det er først ved femti man virkelig begynner å tenke seg om og se livet bakover. Sånne ting burde man da markere...?
15 april 2007
Musikksmak, igjen
På fest. På førtiårslag, som den nest yngste. Eller tredje. På laptopen som styrer musikken. På laptopen koblet til fire enorme høyttalere som spyr ut åttitallsslagere på løpende bånd. Som spilte Strauss (!), wienervalser, da middagen begynte. På en laptop som spiller Tomas Ledin-mix, siden vi nesten er i Sverige, og ABBA, og, takk Gud, litt bra musikk innimellom også. Selv om jeg ikke husker nå var det var som var så bra. Trolig ikke ikke noe jeg ville ha hørt på noe særlig, bare i forhold til Tomas Ledin var det bra.
Det er da man begynner å lure på hva man egentlig prøver på med en blogg. Og hvorfor man sperrer andres musikksjøffling i ti minutter for å skrive ord som dette. (Nå spilles det Ledin her også, men jeg gidder ikke bytte, jeg skriver...) Og hvorfor jeg kommer på at det må skrives midt under en samtale om et eller annet som tross alt var ganske interessant...?
Og så lurer man på hvorfor man plager seg selv med sånne spørsmål, og så lurer man på hvorfor man lurer på hvorfor man lurer, og uendeligheten er i gang. Hver gang uendeligheten begynner, er det noe feil et sted i argumentasjonen.
Så da slutter man og går tilbake til samtalen rundt fruktbordet i kjøkkenet igjen. Ingen vits i å plage seg selv med undringer over førtiåringers musikksmak for lenge.
Ikke alle ting har et svar.
Det er da man begynner å lure på hva man egentlig prøver på med en blogg. Og hvorfor man sperrer andres musikksjøffling i ti minutter for å skrive ord som dette. (Nå spilles det Ledin her også, men jeg gidder ikke bytte, jeg skriver...) Og hvorfor jeg kommer på at det må skrives midt under en samtale om et eller annet som tross alt var ganske interessant...?
Og så lurer man på hvorfor man plager seg selv med sånne spørsmål, og så lurer man på hvorfor man lurer på hvorfor man lurer, og uendeligheten er i gang. Hver gang uendeligheten begynner, er det noe feil et sted i argumentasjonen.
Så da slutter man og går tilbake til samtalen rundt fruktbordet i kjøkkenet igjen. Ingen vits i å plage seg selv med undringer over førtiåringers musikksmak for lenge.
Ikke alle ting har et svar.
10 april 2007
Bli den du er
Jeg er den samme som jeg alltid har vært. Jeg er den samme som i går, som i forrige uke, som i det øyeblikk jeg ble født. Jeg er meg selv. Jeg har alltid vært meg selv. Og likevel er jeg alltid noe annet. Og likevel forandrer jeg meg hvert sekund. Nå. Nå. Nå... er jeg en annen. Nå er jeg den samme.
En sommer for lenge siden bestemte jeg meg for at jeg ikke var skater likevel, men bokorm. Igjen bokorm som jeg var enda noen år tidligere. Og jeg lå i hengekøya og hørte naboen skate, falle, skate, falle, banne mens jeg leste bøker jeg ikke skjønte noe av, bøker jeg skjønte alt av, bøker jeg elsket, bøker jeg hatet. Jeg forandret meg ikke. Men jeg var ikke den samme.
En tid spilte jeg basketball og forsømte det meste av andre ting. På skolen ble jeg kalt "basketfyren" av de eldre guttene, i alle fall ofte nok til at jeg husket det, i alle fall én gang. Det er av og til nok. En tid var det basketballspiller jeg så meg som, og alle engelskstiler var om basket, alle skolebokinnføringer, alle skriblerier, alt frivilig lesestoff - alt handlet om basket.
Når endrer man seg? Når er man den samme? Da jeg sluttet med basket helt, tvert, for å ikke trene meg i senk og for å få tid til å lese flere bøker igjen, var det da den samme Jostein som sluttet med skating noen år før? Eller var det en annen, en som hadde innsett at de fysiske begrensingene og treningslatskapen var større enn de vidløftige basketdrømmene? Tidlige somre med hele livet foran en ser man ikke hvorfor aller hvordan det skulle kunne være noe som hindrer en fra å bli verdens beste i hva som helst. Ikke i turn, det er jo ikke gøy uansett, men i morsomme ting, kule ting. Skating, for eksempel. Selvfølgelig skulle jeg bli verdens beste skater da jeg stilte meg opp på mitt første, lånte skateboard. Selvfølgelig skulle naboen bli skateproff et sted og leve som en greve på geniale triks. Er man en annen når man for første gang innser at det er fysiske begrensinger på hvor skateproff man kan bli? Er man den samme når man aldri innser det?
Noe av det gamle mennesker alltid klager over, er at de klarte mer før. De hoppet høyere, løp lengre, danset bedre, sang finere, tenkte fortere, hørte bedre, drakk mer, orket mer. Snakker de om det fordi de ikke vil bli en annen? Fordi de mener å ha gjort seg fortjent til å beholde det de har klart? Jeg har dunket: jeg tok gjenomgående lett i ringen, og noen ganger, etter å ha trent senst, dunket jeg også. Har det noe å si for hvem jeg er nå? Har jeg endret meg siden jeg ikke lenger klarer det? Eller er jeg den samme fordi jeg kan trene meg opp til dunkenivå igjen? Eller bare fordi jeg *har vært* på dunkenivå? Eller hva med for eksempel Espen Bredesen: vil ha alltid være hoppverdensmester? Vil de alltid være en del av det han er? Vil den ene konkurransen i 1993? Endret han seg til noe annet de dagen, og forble han det samme resten av livet? Når han sitter på gamlehjemet, vil han da fremdeles være Skiverdensmesteren? Og vil NRK vise gamle opptak i reprise for å beholde Nasjonens storhet friskt i minnet, holde det fast i øyeblikket?
Trolig. Men vil ikke det å være skiverdensmester være noe tlfeldig som ikke har noe med hvem personen egentlig er?
Ikke i Espen Bredesens egne øyne. Enda mindre i sportsinteressertes øyne. Han hadde vært en annen hadde han falt i Falun. Og det har tilbakevirkende kraft: når man nå blar gjennom Bredesen-familiens gamle fotoalbum, vil bildene av lille Espen være bilder av en kommende skihopperstjerne. Og på den måten ble Espen Bredesen i retrospekt den han alltid hade vært da han vant VM. Det er sånn mennesker tenker nedenfor rasjonaliteten.
Og dermed vil man ikke kunne unngå å være den samme. I retrospekt. Man endrer seg, men det er endringer med plan, med sammenheng, med strukturer og meningsskapen fram og tilbake i tid. Man er den samme, fordi historien er den samme. Man er en annen, fordi man ikke klarer det samme, tenker det samme, ser ut som det samme.
Jeg har grå hår nå. Ikke mange, men de sprer seg fra haka og utover. Jeg har Dupuytren-fingre, krokfingre, vikingfingre - én allerede operert, en til trolig på vei til å måtte blir det. Jeg har stive ankler. Jeg blir slitnere i øynene enn før. Jeg er ikke gamel, mine beste år ligger foran meg (man skal visstnok være mest fornøyd med seg selv og livet sitt i trettiårene) - men jeg ser hvilke områder hvor historien tydelig har passert topp-punktet. Og dermed forteller jeg om dette topp-punktet til alle som vil høre. Jeg har dunket, sier jeg. Jeg har vært god basket. Jeg har fått gode karakterer på skolen, av og til. Jeg har gjort ditt og datt, alt jobbet hardt for, alt nå en pokal i skapet. En historie for neste fest. En plakat som forteller hvem jeg er ved å fortelle hvem jeg var. For jeg er den samme...
Det hender at det å innse sine begrensinger kalles å være voksen. Det hender at det å skjønne at det aldri blir noe NBA er en moden innsikt. Det hender at voksendommen er det mest hemmende av alt. Jeg vil lære meg å spille piano nå, og å lære tøtsj bedre. Men fingrene mine kommer til å kroke seg mer, jeg kommer til å få problemer, og øynene vil bare skjele og bli endre mer slitne etter som årene går. Jeg vil løpe ti kilometer på 45 minutter, men har stive ankler, astma, enormt tungt steg - masse unnskyldninger. Det voksne burde da være å innse min begrensing og legge meg på en lavere linje. Det voksne burde være å få meg en lærerjobb så vi kan kjøpe oss en leilighet som passer for Xerxes, en med et rom eller to til, noe mer passende. Det voksne burde være å bli en annen ved å være den samme.
Det voksne er det fornuftige. Det voksne er det gamle: man har klart ting, man har levd farlig, ro ned nå. Det voksne er å haldne (http://no.wiktionary.org/wiki/haldne). Det voksne er å fortelle den samme historien omigjen for ikke å bli en annen. Og så er det nettopp en annen man blir idet man tviholder på det som har vært. For tiden går jo uansett.
Det voksne er å si at jeg aldri ble noen skater. Jeg sier det selv. Jeg ble aldri det, jeg ble aldri hint, sier jeg og anlegger en alvorlig mine. Men selvfølgelig kan jeg fremdeles bli en skater. Ikke proff, kanskje, men absolutt på brukbart lavt nvå. Og om jeg velger å skate masse, vil jeg endre historien min og ha vært den samme hele tiden: min korte skateperiode som liten var et uttrykk for noe jeg var og er, dypest sett. Det var bare en tlfeldighet eller omstendigheten som gjorde at jeg ikke skatet mer i mange år.
Man endrer seg alltid, men man endrer seg aldri: man gjør hele tiden noe nytt og forandrer syn på seg selv og egen fortid så det passer med den man er i øyeblikket. Det vil si, man gjør det helt til man haldner. Helt til man ikke endrer historien om game dager lenger, men endrer historien om nåtiden ut fra fortiden. Som jeg gjør hver gang jeg forteller et nytt bekjentskap om min store basketfortid. Selv om jeg ikke lenger spiller basket, skal jeg altså være en god basketspiller? Fordi jeg var det for ti år siden? Nei. Vær den du er. Om jeg en gang treffer Espen Bredesen, håper jeg vi snakker om NRK-jobben heller enn VM i Falun. Og om vi kommer inn på VM-seieren hans, vil det være i lys av hva han er nå, hva han tenker nå, hvordan han ser verden nå. Minner er alltid farget av erindringen: man husker aldri hvordan det var, men man rekonstruerer hvordan man husker at det var.
Jeg er en annen nå. Jeg er den samme. I morgen håper jeg nå at jeg kommer til å være den jeg er nå - men når morgendagen kommen, håper jeg at jeg kommer til å være den jeg kommer tilå være, ikke den jeg var i dag. Farg alltid tiden med øyeblikkets farger.
Vær den du er. Ha vært den du mener du var. Bli den du er.
En sommer for lenge siden bestemte jeg meg for at jeg ikke var skater likevel, men bokorm. Igjen bokorm som jeg var enda noen år tidligere. Og jeg lå i hengekøya og hørte naboen skate, falle, skate, falle, banne mens jeg leste bøker jeg ikke skjønte noe av, bøker jeg skjønte alt av, bøker jeg elsket, bøker jeg hatet. Jeg forandret meg ikke. Men jeg var ikke den samme.
En tid spilte jeg basketball og forsømte det meste av andre ting. På skolen ble jeg kalt "basketfyren" av de eldre guttene, i alle fall ofte nok til at jeg husket det, i alle fall én gang. Det er av og til nok. En tid var det basketballspiller jeg så meg som, og alle engelskstiler var om basket, alle skolebokinnføringer, alle skriblerier, alt frivilig lesestoff - alt handlet om basket.
Når endrer man seg? Når er man den samme? Da jeg sluttet med basket helt, tvert, for å ikke trene meg i senk og for å få tid til å lese flere bøker igjen, var det da den samme Jostein som sluttet med skating noen år før? Eller var det en annen, en som hadde innsett at de fysiske begrensingene og treningslatskapen var større enn de vidløftige basketdrømmene? Tidlige somre med hele livet foran en ser man ikke hvorfor aller hvordan det skulle kunne være noe som hindrer en fra å bli verdens beste i hva som helst. Ikke i turn, det er jo ikke gøy uansett, men i morsomme ting, kule ting. Skating, for eksempel. Selvfølgelig skulle jeg bli verdens beste skater da jeg stilte meg opp på mitt første, lånte skateboard. Selvfølgelig skulle naboen bli skateproff et sted og leve som en greve på geniale triks. Er man en annen når man for første gang innser at det er fysiske begrensinger på hvor skateproff man kan bli? Er man den samme når man aldri innser det?
Noe av det gamle mennesker alltid klager over, er at de klarte mer før. De hoppet høyere, løp lengre, danset bedre, sang finere, tenkte fortere, hørte bedre, drakk mer, orket mer. Snakker de om det fordi de ikke vil bli en annen? Fordi de mener å ha gjort seg fortjent til å beholde det de har klart? Jeg har dunket: jeg tok gjenomgående lett i ringen, og noen ganger, etter å ha trent senst, dunket jeg også. Har det noe å si for hvem jeg er nå? Har jeg endret meg siden jeg ikke lenger klarer det? Eller er jeg den samme fordi jeg kan trene meg opp til dunkenivå igjen? Eller bare fordi jeg *har vært* på dunkenivå? Eller hva med for eksempel Espen Bredesen: vil ha alltid være hoppverdensmester? Vil de alltid være en del av det han er? Vil den ene konkurransen i 1993? Endret han seg til noe annet de dagen, og forble han det samme resten av livet? Når han sitter på gamlehjemet, vil han da fremdeles være Skiverdensmesteren? Og vil NRK vise gamle opptak i reprise for å beholde Nasjonens storhet friskt i minnet, holde det fast i øyeblikket?
Trolig. Men vil ikke det å være skiverdensmester være noe tlfeldig som ikke har noe med hvem personen egentlig er?
Ikke i Espen Bredesens egne øyne. Enda mindre i sportsinteressertes øyne. Han hadde vært en annen hadde han falt i Falun. Og det har tilbakevirkende kraft: når man nå blar gjennom Bredesen-familiens gamle fotoalbum, vil bildene av lille Espen være bilder av en kommende skihopperstjerne. Og på den måten ble Espen Bredesen i retrospekt den han alltid hade vært da han vant VM. Det er sånn mennesker tenker nedenfor rasjonaliteten.
Og dermed vil man ikke kunne unngå å være den samme. I retrospekt. Man endrer seg, men det er endringer med plan, med sammenheng, med strukturer og meningsskapen fram og tilbake i tid. Man er den samme, fordi historien er den samme. Man er en annen, fordi man ikke klarer det samme, tenker det samme, ser ut som det samme.
Jeg har grå hår nå. Ikke mange, men de sprer seg fra haka og utover. Jeg har Dupuytren-fingre, krokfingre, vikingfingre - én allerede operert, en til trolig på vei til å måtte blir det. Jeg har stive ankler. Jeg blir slitnere i øynene enn før. Jeg er ikke gamel, mine beste år ligger foran meg (man skal visstnok være mest fornøyd med seg selv og livet sitt i trettiårene) - men jeg ser hvilke områder hvor historien tydelig har passert topp-punktet. Og dermed forteller jeg om dette topp-punktet til alle som vil høre. Jeg har dunket, sier jeg. Jeg har vært god basket. Jeg har fått gode karakterer på skolen, av og til. Jeg har gjort ditt og datt, alt jobbet hardt for, alt nå en pokal i skapet. En historie for neste fest. En plakat som forteller hvem jeg er ved å fortelle hvem jeg var. For jeg er den samme...
Det hender at det å innse sine begrensinger kalles å være voksen. Det hender at det å skjønne at det aldri blir noe NBA er en moden innsikt. Det hender at voksendommen er det mest hemmende av alt. Jeg vil lære meg å spille piano nå, og å lære tøtsj bedre. Men fingrene mine kommer til å kroke seg mer, jeg kommer til å få problemer, og øynene vil bare skjele og bli endre mer slitne etter som årene går. Jeg vil løpe ti kilometer på 45 minutter, men har stive ankler, astma, enormt tungt steg - masse unnskyldninger. Det voksne burde da være å innse min begrensing og legge meg på en lavere linje. Det voksne burde være å få meg en lærerjobb så vi kan kjøpe oss en leilighet som passer for Xerxes, en med et rom eller to til, noe mer passende. Det voksne burde være å bli en annen ved å være den samme.
Det voksne er det fornuftige. Det voksne er det gamle: man har klart ting, man har levd farlig, ro ned nå. Det voksne er å haldne (http://no.wiktionary.org/wiki/haldne). Det voksne er å fortelle den samme historien omigjen for ikke å bli en annen. Og så er det nettopp en annen man blir idet man tviholder på det som har vært. For tiden går jo uansett.
Det voksne er å si at jeg aldri ble noen skater. Jeg sier det selv. Jeg ble aldri det, jeg ble aldri hint, sier jeg og anlegger en alvorlig mine. Men selvfølgelig kan jeg fremdeles bli en skater. Ikke proff, kanskje, men absolutt på brukbart lavt nvå. Og om jeg velger å skate masse, vil jeg endre historien min og ha vært den samme hele tiden: min korte skateperiode som liten var et uttrykk for noe jeg var og er, dypest sett. Det var bare en tlfeldighet eller omstendigheten som gjorde at jeg ikke skatet mer i mange år.
Man endrer seg alltid, men man endrer seg aldri: man gjør hele tiden noe nytt og forandrer syn på seg selv og egen fortid så det passer med den man er i øyeblikket. Det vil si, man gjør det helt til man haldner. Helt til man ikke endrer historien om game dager lenger, men endrer historien om nåtiden ut fra fortiden. Som jeg gjør hver gang jeg forteller et nytt bekjentskap om min store basketfortid. Selv om jeg ikke lenger spiller basket, skal jeg altså være en god basketspiller? Fordi jeg var det for ti år siden? Nei. Vær den du er. Om jeg en gang treffer Espen Bredesen, håper jeg vi snakker om NRK-jobben heller enn VM i Falun. Og om vi kommer inn på VM-seieren hans, vil det være i lys av hva han er nå, hva han tenker nå, hvordan han ser verden nå. Minner er alltid farget av erindringen: man husker aldri hvordan det var, men man rekonstruerer hvordan man husker at det var.
Jeg er en annen nå. Jeg er den samme. I morgen håper jeg nå at jeg kommer til å være den jeg er nå - men når morgendagen kommen, håper jeg at jeg kommer til å være den jeg kommer tilå være, ikke den jeg var i dag. Farg alltid tiden med øyeblikkets farger.
Vær den du er. Ha vært den du mener du var. Bli den du er.
31 mars 2007
Min hånd er ti år eldre
Min hånd er ti år eldre enn i forrige måned. Når jeg pusser tenna, er det dobbelt så mye hardbarkethet og værbitthet i det som holder tannbørsten. Når jeg skriver på data, er det voksne hender, store, litt slitne hender. I alle fall den ene. Når jeg reparerer sykkelbremser, er det med målbevissthet og nødvendighet, ikke med famlende og flitrende usikkerhet. Når jeg drar for gardinene om morgenen, er for å gjøre det penere både utenfra og innefra, ikke for å slippe inn lyset eller for å se hva som skjer utenfor. Når jeg drikker melk fra et glass, er det fordi jeg har gjort det i alle år, ikke fordi jeg trenger det for å vokse. Når jeg vasker opp, er det ikke noe jeg gjør for å imponere eller fordi alle glassene er igjengrodde av møkk, men fordi det *trengs*, fordi det står mye til vask, fordi det er bedre om benken er tom når det kommer besøk. Og det klirrer i vannet som det aldri har gjort før. Når jeg låser døra til leiligheten er det mitt ansvar at ingenting stjeles, ikke en nabo eller en forelder eller en hvem som helst fra hva somhelstpolitiet. Når jeg betaler på butikken, er det med en annen hånd. Når jeg tar en øl på puben, ser de annerledes på meg om jeg drikker med høyre eller venstre. Når jeg snakker om hun som står meg nærmest, bruker jeg helt andre ord, ord osm vokser i munnen og føles for store, som en svamp som dyppes i vann. Og det klirrer så rart, klikkklikk, mot glassene i oppvaskvannet.
Snart gift i en måned. Snart pappa. Vil man noensinne venne seg? Vil det noensinne ikke være annerledes? Håper ikke det, det er en flott verden å sitte stille, se på med store øyne, undre seg over de gode svingene livet tar av og til.
Snart gift i en måned. Snart pappa. Vil man noensinne venne seg? Vil det noensinne ikke være annerledes? Håper ikke det, det er en flott verden å sitte stille, se på med store øyne, undre seg over de gode svingene livet tar av og til.
26 mars 2007
Gravferdstaleman?
Jeg er blitt en offisiell gravferdstaler. (Forhåpentligvis, det er ikke helt offisielt ennå, men Human-Etisk Forbund trenger gravferdstalere, og jeg fikk en permen med dikt og info og, så man antar det er i boks.) Jeg skal stå i et ukjent menneskes begravelse og snakke om dette mennesket til andre ukjente mennesker. Jeg skal fortelle en sønn hvordan hans far var, fortelle en mor hvordan hennes datter var, en fetter hvordan hans kusine var, en kone hvordan en mann, en kjæreste hvordan en kjæreste... Og alt med utgangspunkt i en timeskort samtale med sønnen, datteren, fetteren osv på forhånd.
Hvordan ville jeg ha taklet det selv? Om jeg var pårørende i en begravelse og en trettiåring, kanskje tjue år yngre enn meg, kommer og snakker med meg i en time og deretter oppsummerer den avdødes liv på ti minutter? Alt den døde var for meg på under et kvarter?
Jeg ville ikke ha likt det. Men samtidig ville jeg nok ikke tillatt det i utgangspunktet, jeg ville ha holdt den talen selv. Og i min egen oppsummering av et liv ville jeg ha vært så altfor klar over en oppsummering ikke er mulig, det kan bare bli bruddstykker og fragmenter, ikke en ordentlig sammenheng, ikke et livsløp. Og det vet vel de fleste. En gravferdstaler kan ikke vise hele sannheten, ikke en engang en tusendel av sannheten. Han skal bare si noen ord om livet og døden og deretter noen ord om den avdødes egenskaper og evner og interesser og en anekdote eller to og til slutt noe ord om livet og døden igjen. Ingen forventer en biografi.
Hvorfor jeg vil holde taler i gravferder? Oppleve andre ting. På kurset var jeg halvparten så gammel som nest yngstemann, men min beveggrunn er ikke deres: de nærmer seg en alder hvor jevnaldrende begynner å falle fra. Jeg nærmer meg en alder hvor jevnaldrende begynner å avle. Min grunn er mer liv enn død: perspektivet blir mye videre om jeg ikke tillater meg selv å glemme at også Xerxes vil ramle i graven en gang. Liv skapes, liv forgår.
Dessuten er det noe med alvoret som tiltaler meg. Noe med nærheten. Noe med at jeg kan hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon, til og med en eksistensiell situasjon. Å gi noe annet enn den standard svadaprekenen så mange prester holder. Å misjonere for ateismen...?
Nei, faktisk ikke. Mer for å undersøke hvordan verden er og se ting i sammenheng og holde taler i klangfulle kirker og teste egne følelsegrenser. Mer for å... Tja. Mest fordi jeg ble headhuntet på konfirmasjonslederseminar?
Hvordan ville jeg ha taklet det selv? Om jeg var pårørende i en begravelse og en trettiåring, kanskje tjue år yngre enn meg, kommer og snakker med meg i en time og deretter oppsummerer den avdødes liv på ti minutter? Alt den døde var for meg på under et kvarter?
Jeg ville ikke ha likt det. Men samtidig ville jeg nok ikke tillatt det i utgangspunktet, jeg ville ha holdt den talen selv. Og i min egen oppsummering av et liv ville jeg ha vært så altfor klar over en oppsummering ikke er mulig, det kan bare bli bruddstykker og fragmenter, ikke en ordentlig sammenheng, ikke et livsløp. Og det vet vel de fleste. En gravferdstaler kan ikke vise hele sannheten, ikke en engang en tusendel av sannheten. Han skal bare si noen ord om livet og døden og deretter noen ord om den avdødes egenskaper og evner og interesser og en anekdote eller to og til slutt noe ord om livet og døden igjen. Ingen forventer en biografi.
Hvorfor jeg vil holde taler i gravferder? Oppleve andre ting. På kurset var jeg halvparten så gammel som nest yngstemann, men min beveggrunn er ikke deres: de nærmer seg en alder hvor jevnaldrende begynner å falle fra. Jeg nærmer meg en alder hvor jevnaldrende begynner å avle. Min grunn er mer liv enn død: perspektivet blir mye videre om jeg ikke tillater meg selv å glemme at også Xerxes vil ramle i graven en gang. Liv skapes, liv forgår.
Dessuten er det noe med alvoret som tiltaler meg. Noe med nærheten. Noe med at jeg kan hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon, til og med en eksistensiell situasjon. Å gi noe annet enn den standard svadaprekenen så mange prester holder. Å misjonere for ateismen...?
Nei, faktisk ikke. Mer for å undersøke hvordan verden er og se ting i sammenheng og holde taler i klangfulle kirker og teste egne følelsegrenser. Mer for å... Tja. Mest fordi jeg ble headhuntet på konfirmasjonslederseminar?
22 mars 2007
Anti antirynkekremreklame
Se på dette bildet. Det er 90 grader feilvendt, men du kan bare snu litt på hodet, så det gjør ikke noe. Helt siden mennesket evolusjonerte fra amøbene har vi kunnet snu på hodet, eller hva enn de første dyrene hadde øverst på kroppen. Bildet forestiller Kari Traa. Kari Traa har jeg alltid forestilt meg som en sjarmerende bajas, en sånn som hopper opp og ned og gjør alt det gale hun kommer på for å bli likt, for å se om hun blir likt da, for å teste grenser uten at det blir for farlig for andre. En sånn som man kan kalle "ekte". Hva forestiller bildet? Først trodde jeg det var en av disse evinnelige amerikanske kjendisene. Hun ser skremmende ut der hun stirrer inn i kameraet, og med en hjelm på hodet, som om hun er en skikjendis lizm. Og reklameteksten er på samme nivå: kremen "motvirker uttrykksrynker". Det er typisk amerikansk Hollywood-hysteri. Åååå, en utrykksrynke, åhnei, jeg har smilt litt for mye, det synes i øyenkroken, Åhneinåhnei!
Når jeg tar bilder av mennesker, liker jeg å ta nærbilder av ansikter. Zoom helt inn og fyll hele bildet med nese, munn og øyne, og ikke så mye mer. Når man gjør det, kommer man uunngåelig over en rynke eller to. Men det er nettopp det som er det flotte: er man på avstand, virker enhver antydning til rynke som noe imperfekt. Kommer man nærmere, ser man at rynkene er en del av ansiktet, at de får det til å leve, at det hadde vært et sterilt og dødt ansikt uten alle disse små strekene. Mitt favorittbilde fra bryllupet er så nært og så levende, med så mange rynker i et så bredt smil, at jeg ikke fikk lov til å legge det ut på nettet...
Ikke bare er rynker naturlige, men de er "ekte" som Kari Traa er det. Et levende ansikt kan uttrykke ting, noe amerikansk Hollywood-hysteriske botox-injiserte altfor-rike-nissefruer ikke kan. Se på Cher, for eksempel. Ville man ha brukt Cher til reklame for antiuttrykksrynkekrem? Neppe, ihvertfall ikke i Norge. Men det er jo nettopp slike ansikter denne kremen sikter seg inn mot.
Jeg vil ikke høres naturlighetsapostelisk ut. Første gangen S sa at han så en rynke i panna mi, ble jeg pinlig berørt og prøvde å ikke løfte øyenbrynene resten av middagen. Men det var enda verre den gangn han som barnehagebarn pekte på leggene mine og mente det var apelegger siden de var så hårete. Det er fælt å eldres. Det er fælt å forandres, ofte. Men å bruke KAri Traa i en reklame for uttrykksdrepende rynkekrem?, og å bruke et bilde som nettopp dreper alle hennes uttrykk bortsett fra det ene, stive, ufølsomme, maniske uttrykket man får når man prøver å se vakrere og yngre ut enn man er? Man ser av og til yngre ut, men sjelden vakrere. Og aldri snillere.
Hadde jeg tatt et sånt bilde av noen i bryllupet, ville jeg ha kastet det.
05 mars 2007
Gift
Så er det gjort. Jeg har steget inn i trettiårene, har giftet meg, har hatt en fest for alle i familien, har fått se Ts familie mingle seg med min.
Bildene ligger her. Noen av bildene. (Mulig å kjøpe, mulig å laste ned. Si fra om det fremdeles er enkelte bilder som er litt for close-up: vi har tatt vekk etpar nesehårsbilder allerede...) Mail meg gjerne dine egne bilder.
Skrive om hele greia er for mye akkurat nå. Det var fest, det var taler, det var fullt av mennesker på Valdresstua, det var mingling i rare konstellasjoner. Det var følelser og karaoke, samtaler og dansing, lek og alvor, barn og voksne. Det var mye mer, men det var så mye at det er uoverkommelig i én bloggpost. Får komme tilbake til deler av det.
Gift, voksen. whui...
Bildene ligger her. Noen av bildene. (Mulig å kjøpe, mulig å laste ned. Si fra om det fremdeles er enkelte bilder som er litt for close-up: vi har tatt vekk etpar nesehårsbilder allerede...) Mail meg gjerne dine egne bilder.
Skrive om hele greia er for mye akkurat nå. Det var fest, det var taler, det var fullt av mennesker på Valdresstua, det var mingling i rare konstellasjoner. Det var følelser og karaoke, samtaler og dansing, lek og alvor, barn og voksne. Det var mye mer, men det var så mye at det er uoverkommelig i én bloggpost. Får komme tilbake til deler av det.
Gift, voksen. whui...
02 mars 2007
Neste tiår
Egentlig skulle jeg skrive masse i går, og i dag, nå, om mennesker og samtalekunst og diskusjoner og gravferdstalekursoppførsel og alt som skjer overalt i verden.
Men jeg er tretti år i dag. Og jeg skal gifte meg i morgen. Så det går ikke.
Jeg må skrive tale (på hvor mange språk? får se). Jeg må kjøpe skopusseutstyr. Vaske skjorte. Klippe meg (T gjorde det akkurat nå. ser litt hjemmeklippet ut). Må treffe mennesker som kom fra USA for noen timer siden. Treffe alle som er kommet for oss, egentlig. Planlegge festen. ordn. Styre. Mase. Alt i alt er jeg den minst ordnestyremaseplanlegge mannen i verden, men nettopp derfor er de få planleggingene jeg bedriver slitsomme.
Mest av alt må jeg endre hodet mitt. Må tenke meg som en gift mann i trettiåra, ikke en ugift mann i tjueåra. Egentlig har jeg aldri brydd meg så mye om alder, man er et menneske og tar det derfra heller enn åvære en alder (eller yrke) og så nøste fra det, men denne gangen virker det som om presset blir for stort. Som om det betyr mer enn bare et tall. Og selvfølgelig, som omet giftermål betyr mer enn et samboerskap.
Men det gjør det jo ikke. Ikke egentlig.
Eller?
Uansett er det en stor fest for T og meg i morgen. Masse rare mennesker som i mitt hode er totalt inkompatible. Det skal bli utrolig gøy å se hvordan de snakker sammen. Så gøy, faktisk, at bloggen lever dafft fram til etter helga.
Vi sees på festen.
Men jeg er tretti år i dag. Og jeg skal gifte meg i morgen. Så det går ikke.
Jeg må skrive tale (på hvor mange språk? får se). Jeg må kjøpe skopusseutstyr. Vaske skjorte. Klippe meg (T gjorde det akkurat nå. ser litt hjemmeklippet ut). Må treffe mennesker som kom fra USA for noen timer siden. Treffe alle som er kommet for oss, egentlig. Planlegge festen. ordn. Styre. Mase. Alt i alt er jeg den minst ordnestyremaseplanlegge mannen i verden, men nettopp derfor er de få planleggingene jeg bedriver slitsomme.
Mest av alt må jeg endre hodet mitt. Må tenke meg som en gift mann i trettiåra, ikke en ugift mann i tjueåra. Egentlig har jeg aldri brydd meg så mye om alder, man er et menneske og tar det derfra heller enn åvære en alder (eller yrke) og så nøste fra det, men denne gangen virker det som om presset blir for stort. Som om det betyr mer enn bare et tall. Og selvfølgelig, som omet giftermål betyr mer enn et samboerskap.
Men det gjør det jo ikke. Ikke egentlig.
Eller?
Uansett er det en stor fest for T og meg i morgen. Masse rare mennesker som i mitt hode er totalt inkompatible. Det skal bli utrolig gøy å se hvordan de snakker sammen. Så gøy, faktisk, at bloggen lever dafft fram til etter helga.
Vi sees på festen.
26 februar 2007
Snart voksen?
Om en uke er jeg gift. Om en uke er jeg tretti år. Om et halvt år er jeg ako bogde far. Så jeg er snart voksen?
I Dagsavisen har de en spalte hvor de spør kjendiser blant annet om når de skjønte at de var voksne. Hva svarer man på sånt? Noen sier at de aldri er blitt det, noen da de ble forelder første gang, noen når de kunne kjøre bil, noen når de måtte ta ansvar som tolvåringer. Men hva jeg ville svart? Og om denne uka forandrer noe?
Det er en annen, voksen, ukjent følelse som vokser seg fram. Det høres litt pfuit ut, litt wow, litt kvasipoetisk, litt Hjemmet-artikkel om en godt voksen kvinne – men likevel. På konfirmasjonen er jeg ikke lenger jevnaldrende i hodet. Jeg er kul og lar dem snakke og hører på dem og respekterer dem som lærere sjelden gjør, men det var noe helt annet da jeg var ungdomsskolelærer for to år siden. Da var jeg liksom fremdeles i samme generasjonen. (De trodde jeg var yngre enn jeg var.) Nå er jeg liksom med ett over i foreldregenerasjonen. (Konfirmantene tror jeg er eldre enn jeg er.)
Men er man kjedelig som voksen? Satt? Mindre eventyrlysten? Ansvarlig? Fornuftig? Moden? Engstelig? Tøff? Sterk? Bitter? Og hvorfor skulle jeg bli noe av det, selv om jeg skulle føle meg voksen? Og føler jeg meg egentlig voksen?
Jeg vet ikke. Om Dagsavisen ringte meg fordi jeg en uke hadde gjort noe som gjorde meg fortjent til noen spaltemillimetre i deres blekke, om de ville spørre meg om når jeg skjønte at jeg hadde blitt voksen, ville jeg ikke ha svart. Om voksen er å ikke prøve nye ting eller finne på noe rart, håper jeg aldri jeg blir voksen. Om det er å være ansvarlig, håper jeg jeg har vært det lenge, om ikke på alle områder så i alle fall på noen. Om det å være voksen er å være førstegangsforelder, er jeg det før året er omme.
Om det er en god følelse å være voksen, og det gjør verden rundt meg bedre, håper jeg at jeg har blitt, er i ferd med å bli det. Ellers kan det være det samme.
"Voksen", liksom...
I Dagsavisen har de en spalte hvor de spør kjendiser blant annet om når de skjønte at de var voksne. Hva svarer man på sånt? Noen sier at de aldri er blitt det, noen da de ble forelder første gang, noen når de kunne kjøre bil, noen når de måtte ta ansvar som tolvåringer. Men hva jeg ville svart? Og om denne uka forandrer noe?
Det er en annen, voksen, ukjent følelse som vokser seg fram. Det høres litt pfuit ut, litt wow, litt kvasipoetisk, litt Hjemmet-artikkel om en godt voksen kvinne – men likevel. På konfirmasjonen er jeg ikke lenger jevnaldrende i hodet. Jeg er kul og lar dem snakke og hører på dem og respekterer dem som lærere sjelden gjør, men det var noe helt annet da jeg var ungdomsskolelærer for to år siden. Da var jeg liksom fremdeles i samme generasjonen. (De trodde jeg var yngre enn jeg var.) Nå er jeg liksom med ett over i foreldregenerasjonen. (Konfirmantene tror jeg er eldre enn jeg er.)
Men er man kjedelig som voksen? Satt? Mindre eventyrlysten? Ansvarlig? Fornuftig? Moden? Engstelig? Tøff? Sterk? Bitter? Og hvorfor skulle jeg bli noe av det, selv om jeg skulle føle meg voksen? Og føler jeg meg egentlig voksen?
Jeg vet ikke. Om Dagsavisen ringte meg fordi jeg en uke hadde gjort noe som gjorde meg fortjent til noen spaltemillimetre i deres blekke, om de ville spørre meg om når jeg skjønte at jeg hadde blitt voksen, ville jeg ikke ha svart. Om voksen er å ikke prøve nye ting eller finne på noe rart, håper jeg aldri jeg blir voksen. Om det er å være ansvarlig, håper jeg jeg har vært det lenge, om ikke på alle områder så i alle fall på noen. Om det å være voksen er å være førstegangsforelder, er jeg det før året er omme.
Om det er en god følelse å være voksen, og det gjør verden rundt meg bedre, håper jeg at jeg har blitt, er i ferd med å bli det. Ellers kan det være det samme.
"Voksen", liksom...
16 januar 2007
Fest for seg selv
Når fortjener man en fest for seg selv? Når har man gjort nok til å gjør noe stort ut av en bursdag? Når kan man invitere slekt og venner for å feire deg? Og enda verre: når får man ikke lov til å unngå denne festen?
Jeg fyller 30 år andre mars. Helt siden jeg skled unna store feiringer på 25-årsdagen har det vært skumlinger ved hver eneste familiesammenkomst: det blir vel stor fest når du fyller 30, Jostein? Vi blir vel invitert da? Og jeg har alltid svart ja på en sånn måte at det høres bekreftende ut men som egentlig har en stor benektelse i seg. Jeg har ingen spesiell lyst til å feire meg med en stor fest. Det var ille nok med konfirmasjon, det må være dobbelt så ille med en trettiårsdag. Spesielt fordi det også er den dagen halvparten menneskene vil gi meg en pepperbøsse fordi jeg fremdeles er ugift. Så egentlig har planen vært hele tiden å skli unna trettiårsdagen også, å dra vekk et sted med T, kanskje, eller å unnlate å minne noen på hvilken dag det er før det er for sent. Haha, jeg fylte tretti og dere rakk ikke å feire meg, hihi, nå trenger jeg ikke bekymre meg lenger.
Hvorfor en markering er så ille? Fordi det er den mest skremmende måten å stå i rampelyset på. Stå der i en rolle er én ting (jeg skal spille reklamefilm i morgen igjen, whui), men å stå der som deg selv, og reagere på diverse mer eller mindre patetiske taler (patetiske i den ene eller andre betydningen, alt ettersom), å være selve midtpunktet på festen, den som alle er der for og som all oppmerksomhet vender seg mot? Den som alle ser på når det er taler? Den som skal hilse alle velkommen og ønske alle god tur hjem? Nææj...
Men noen ganger er det fint å samle slekta. Og noen ganger er det ikke bare en selv som skal feires. Noen ganger er planen giftermål. Og da kan det jo fungere.
Da mine foreldre giftet seg, var det langt oppi gokk, øverst i Finnmark. Bortgjemt og med få gjester. Sånn kunne også jeg og T tenke oss å gjøre det. Oslo tingrett, oss to og våre to forlovere, femten minutter en lunsjpause, ferdig. Ingen gjester, ingen stor fest, siden vi begge er såpass kyniske eller illusjonsløse at vi mener ekteskapet ikke er helligere enn samboerskapet. I alle fall mener jeg det. I alle fall før jeg er gift. (Ikke det at ekteskapet er like lite verdt som samboerskapet, men omvendt, samboerskapet er like mye verdt som ekteskapet.)
Men da jeg var i fetter Brians bryllup i New York for halvannet år siden, et enormt, erkeamerikansk, megadyrt bryllup med fem terner i identiske rosa kjoler, i et lite slott med et parkanlegg rundt, innleide musikere og tre innleide fotografer som kjeftet og nesten truet meg fordi jeg hadde mitt eget kamera med – da sa jeg i talen min at et sånt bryllup gjorde at jeg ville dra hjem og fri til kjæresten min. Det var selvfølgelig en litt pyntet sannhet, et så dyrt bryllup kunne jeg aldri tenke meg, men det var likevel en flik av sannhet de; og når alle sa åååhja, vi kommer vi, bare si fra, så var det nesten med et løfte om snarlig ekteskap jeg dro derfra.
Og nå er tiden kommet, da. 3 mars, dagen etter at jeg fyller 30 år, skal jeg gifte meg med T. T og jeg skal gifte oss. Det er to fester i ett, det er ikke bare jeg som skal feires, det kommer til å være barn der (alltid gøyest å leke med barn så lenge det ikke er pubfilosofiske fester), og, kanskje mest av alt, både mine og Ts foreldre er skilt og har ikke sett hverandre på lenge lenge. Dessuten har ikke familien bedrevet mye sosial krysspollinering, fedrene har ikke truffet noen fra den andre siden og mødrene såvidt hverandre. En god anledning for å se hvor ulike de egentlig er. Så ulike som de oppfattes kan de dog ikke være.
Når man fortjener en fest for seg selv? Man fortjener det når man kan lesse mesteparten over på andre: når festen i navnet er for deg (og kanskje en til), men det viktigste som skal skje er at andre mennesker møtes, at det blir hyggelig for hele verden, at det blir ny sosialitet på nye måter, at opptil flere horisonter utvides på gode måter. Og derfor blir det fest 3. mars.
Synes du at du hadde hatt godt av å være med, eller festen hadde hatt godt av deg, er det ikke umulig at selv venner fra barnehagen blir invitert. Bare å spørre.
Jeg fyller 30 år andre mars. Helt siden jeg skled unna store feiringer på 25-årsdagen har det vært skumlinger ved hver eneste familiesammenkomst: det blir vel stor fest når du fyller 30, Jostein? Vi blir vel invitert da? Og jeg har alltid svart ja på en sånn måte at det høres bekreftende ut men som egentlig har en stor benektelse i seg. Jeg har ingen spesiell lyst til å feire meg med en stor fest. Det var ille nok med konfirmasjon, det må være dobbelt så ille med en trettiårsdag. Spesielt fordi det også er den dagen halvparten menneskene vil gi meg en pepperbøsse fordi jeg fremdeles er ugift. Så egentlig har planen vært hele tiden å skli unna trettiårsdagen også, å dra vekk et sted med T, kanskje, eller å unnlate å minne noen på hvilken dag det er før det er for sent. Haha, jeg fylte tretti og dere rakk ikke å feire meg, hihi, nå trenger jeg ikke bekymre meg lenger.
Hvorfor en markering er så ille? Fordi det er den mest skremmende måten å stå i rampelyset på. Stå der i en rolle er én ting (jeg skal spille reklamefilm i morgen igjen, whui), men å stå der som deg selv, og reagere på diverse mer eller mindre patetiske taler (patetiske i den ene eller andre betydningen, alt ettersom), å være selve midtpunktet på festen, den som alle er der for og som all oppmerksomhet vender seg mot? Den som alle ser på når det er taler? Den som skal hilse alle velkommen og ønske alle god tur hjem? Nææj...
Men noen ganger er det fint å samle slekta. Og noen ganger er det ikke bare en selv som skal feires. Noen ganger er planen giftermål. Og da kan det jo fungere.
Da mine foreldre giftet seg, var det langt oppi gokk, øverst i Finnmark. Bortgjemt og med få gjester. Sånn kunne også jeg og T tenke oss å gjøre det. Oslo tingrett, oss to og våre to forlovere, femten minutter en lunsjpause, ferdig. Ingen gjester, ingen stor fest, siden vi begge er såpass kyniske eller illusjonsløse at vi mener ekteskapet ikke er helligere enn samboerskapet. I alle fall mener jeg det. I alle fall før jeg er gift. (Ikke det at ekteskapet er like lite verdt som samboerskapet, men omvendt, samboerskapet er like mye verdt som ekteskapet.)
Men da jeg var i fetter Brians bryllup i New York for halvannet år siden, et enormt, erkeamerikansk, megadyrt bryllup med fem terner i identiske rosa kjoler, i et lite slott med et parkanlegg rundt, innleide musikere og tre innleide fotografer som kjeftet og nesten truet meg fordi jeg hadde mitt eget kamera med – da sa jeg i talen min at et sånt bryllup gjorde at jeg ville dra hjem og fri til kjæresten min. Det var selvfølgelig en litt pyntet sannhet, et så dyrt bryllup kunne jeg aldri tenke meg, men det var likevel en flik av sannhet de; og når alle sa åååhja, vi kommer vi, bare si fra, så var det nesten med et løfte om snarlig ekteskap jeg dro derfra.
Og nå er tiden kommet, da. 3 mars, dagen etter at jeg fyller 30 år, skal jeg gifte meg med T. T og jeg skal gifte oss. Det er to fester i ett, det er ikke bare jeg som skal feires, det kommer til å være barn der (alltid gøyest å leke med barn så lenge det ikke er pubfilosofiske fester), og, kanskje mest av alt, både mine og Ts foreldre er skilt og har ikke sett hverandre på lenge lenge. Dessuten har ikke familien bedrevet mye sosial krysspollinering, fedrene har ikke truffet noen fra den andre siden og mødrene såvidt hverandre. En god anledning for å se hvor ulike de egentlig er. Så ulike som de oppfattes kan de dog ikke være.
Når man fortjener en fest for seg selv? Man fortjener det når man kan lesse mesteparten over på andre: når festen i navnet er for deg (og kanskje en til), men det viktigste som skal skje er at andre mennesker møtes, at det blir hyggelig for hele verden, at det blir ny sosialitet på nye måter, at opptil flere horisonter utvides på gode måter. Og derfor blir det fest 3. mars.
Synes du at du hadde hatt godt av å være med, eller festen hadde hatt godt av deg, er det ikke umulig at selv venner fra barnehagen blir invitert. Bare å spørre.
30 desember 2006
Generasjoners sannhet
Da jeg var liten håpet jeg at jeg aldri skulle bli en sånn voksen som avsluttet enhver diskusjon med at "vi vet best, vil vil det beste for deg, vi er eldre og har vært gjennom dette". Alt dette har jeg sagt. Men har jeg blitt voksen på feil måte?
Nå ønsker jeg ikke å bli en konservativ gammel som frykter alle verdens millard muslimer, som ikke godtar ungdommens musikk- eller klessmak, som synes alt annerledes er farlig. Men om jeg blir sånn, har jeg tapt da?
Hva om det er omvendt? Hva om det er den yngste meningen som er den gale og den eldste som er den rette? Hva om det faktisk er en uavbrutt reise mot innsikt? Hva om de gamle faktisk alltid er eldst? Skremmende tanke...
Det skremmende er ikke hva som er sant. Sannheten kan man alltids diskutere rundt og komme nærmere. Om gud finnes, fx, som jeg har diskutert både sarkastisk og ironisk med de i Ts familie som tror på "noe" fordi det føles trygt og som kaller dette "noe" for Gud siden de ikke har bedre ord – om denne "noeguden" er sann eller usann, og i såfall på hvilken måte, det kan man i det minste komme nærmere en slags sannhet om. Det skremmende er heller hvor snevre og hvor lite åpne de eldre er, uansett hvor gammel man er selv. Det er én ting å holde på tradisjoner; det er noe annet å ikke godta innflytelse fra andre tradisjoner. Å holde på noe bare fordi det har blitt holdt på før.
Da jeg ble gammel håpet jeg at jeg ikke var en sånn unge som på liv og død måtte være uenig i og opponere mot alt. En sånn som måtte endre på ting bare fordi de kunne endres. En sånn som ikke innså verdien i å holde på tradisjoner for tradisjonenes skyld, for selve holdingens skyld...
Nå ønsker jeg ikke å bli en konservativ gammel som frykter alle verdens millard muslimer, som ikke godtar ungdommens musikk- eller klessmak, som synes alt annerledes er farlig. Men om jeg blir sånn, har jeg tapt da?
Hva om det er omvendt? Hva om det er den yngste meningen som er den gale og den eldste som er den rette? Hva om det faktisk er en uavbrutt reise mot innsikt? Hva om de gamle faktisk alltid er eldst? Skremmende tanke...
Det skremmende er ikke hva som er sant. Sannheten kan man alltids diskutere rundt og komme nærmere. Om gud finnes, fx, som jeg har diskutert både sarkastisk og ironisk med de i Ts familie som tror på "noe" fordi det føles trygt og som kaller dette "noe" for Gud siden de ikke har bedre ord – om denne "noeguden" er sann eller usann, og i såfall på hvilken måte, det kan man i det minste komme nærmere en slags sannhet om. Det skremmende er heller hvor snevre og hvor lite åpne de eldre er, uansett hvor gammel man er selv. Det er én ting å holde på tradisjoner; det er noe annet å ikke godta innflytelse fra andre tradisjoner. Å holde på noe bare fordi det har blitt holdt på før.
Da jeg ble gammel håpet jeg at jeg ikke var en sånn unge som på liv og død måtte være uenig i og opponere mot alt. En sånn som måtte endre på ting bare fordi de kunne endres. En sånn som ikke innså verdien i å holde på tradisjoner for tradisjonenes skyld, for selve holdingens skyld...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
