Viser innlegg med etiketten Xerxes. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Xerxes. Vis alle innlegg

29 juni 2007

eks-Xerxes er ute i verden

Og vi er foreldre nå...

23 juni 2007

Intet nytt fra hjemmefronten

Det rare med oppløpet er at det ikke avslører noe som helst om hvordan det vil være på den andre siden av målsnøret. Hva slags løp man begynner på da.

Om en uke eller to, i nødsfall tre, er Xerxes ute. Om en uke eller to, eller kanskje tre, er T ikke lenger gravid, men eks-gravid, og jeg er ikke lenger, vi er ikke lenger, vordende - men værende. Om godt under en måned er vi foreldre. Om etpar helger vil ikke lenger helgene være de samme, dagene de samme, nettene de samme, noenting de samme noengang igjen. Vi er på oppløpet. Og likevel er alt som før.

T hopper rundt. I går hoppet hun ned fra fortauskanten og slo hælene sammen i svevet. I niende måned, sa hun stolt. Ja, sa jeg. Ja, er det ikke sånn du hopper ned fra fortauskanter, på vei hjem fra en tur i nabolaget, utenfor leiligheten, i solskinn, under paraply i regn, uansett? Er det ikke sånn du er da, T? Burde ting være så annerledes nå?

Xerxes er klar. Han har festet seg med hodet godt nedi, han har begynt å sparke annerledes, han har begynt å bule på rare måter. Eller hun. Hun har begynt å bevege seg så mye at magen synes å være for liten. Leiligheten er klar. Vi har vugge til den første tiden, bilsete og bæresete, barnevogn, bodyer, hjemmestrikkede sokker, babykluter, håndklær, små lakner, babyolje... Alt bortsett fra etpar klesplagg og de evige bleiepakkene. Vi har gjort klart og alt er annerledes i leiligheten, mer nyvasket og enda mindre plass for å spile basket i stua. Det er ikke den samme leiligheten, det er som om den venter på noe. Og likevel er alt som før.

T har vært gravid i ni måneder. Det er 3/4 år. Det er så lenge at man begynner å venne seg til det: jeg plukker opp ting fra gulvet for henne, holder opp dører med enda mer gratie, bærer alt mulig for henne, stryker henne på magen og synger for den, for Xerxes, for Xerxina eller Xantippe. Det er som om hun var vært gravid halvannet år, i to år, som om det har vært en Xerxes og ventet der inne i lang tid, dobbelt så lenge som han har vist seg som en kul mage. Som han alltid har vært der inne i magen. Som om ingenting er annerledes. Og likevel.

Om en uker eller to er jeg pappa, T mamma, vi foreldre. Hva man gjør da? Det samme som før? Helt andre ting? Og hvordan man gjør det? Som før? Annerledes? Alt kommer til å endre seg. Alle sier det, og vi vet det også av oss selv. Alt bli annerledes. Og likevel føles det som om ingenting endrer seg. På mange måter ligger han allerede i vugga - jeg synger Bo Kaspers og Torbjørn Egner for ham eller henne, T synger sine franske barnesanger, vi våkner sent på morgenen og føler oss priviligerte som kan sove ut, at X er så rolig at vi slipper å vekkes hele natta gjennom. For alt vi vet bråker han det han er kar om der inne, vi hører det bare ikke - og likevel vil det ikke være en endring når han først er ute og faktisk høres når han skriker.

Vi ser ikke oppløpet, vi ser bare målområdet, vi ser alt bråket der, alt slitet, alle de uforutsette utslippene av kroppsvæsker, alt som må vaskes og ryddes og passes på. Mangelen på søvn. Det er helt annerledes enn nå. Og likevel det samme.

Vi er på oppløpet. Vi er ikke på oppløpet. Vi ser målområdet. Vi ser ikke målområdet. Vi er i målområdet. Selv om vi ikke har den ringeste anelse om hvordan det kommer til å være der.

16 mai 2007

Byråkrati og barn: hvordan barnet oppdrar faren

En ting er å få barn og bli forelder. En annen ting er å få barn og bli forelder og samtidig kjempe seg gjennom det byråkrati-økonomi-jungelhelvetet man alltid har skulet mot med mørkt sinn og skulende tanker. Men barnet skaper mannen, det er sånn det alltid har vært.

For Ts del er det enkelt. I utgangspunktet. Hun har vært i samme jobb i et år og får dermed den samme lønnen når hun når går ut i permisjon. Men hun tar bare seks måneder, jobben krever at hun begynner igjen i januar, det er sånn systemet er lagt opp - og da har vi tre måneder til overs.

For min del kunne det ha vært enkelt. Jeg tar de tre månedene med foreldrepenger i januar og utover, når T jobber, og Xerxes får en fin tid alene hjemme med far og kan kaste mat på gulvet og rive bøkene ut av hylla. Men det er ikke enkelt. Med penger, mener jeg. Jeg har bare jobbet frilans det siste året. Hadde jeg jobbet fast, hadde det vært greit, men fast jobbet jeg året før og året før der igjen. Nå har jeg jobbet bare fra prosjekt til prosjekt. Noe som betyr, for det første, at jeg må føre grundig regnskap og bevise alt jeg har tjent for å kunne få noe lignende i foreldrepenger - men det er jo en god ting, egentlig. Xerxes tvinger meg til å gjøre det jeg uansett bør gjøre for egen del: barnet oppdrar faren. Men for det andre betyr det også at det er to slags regler som gjelder. Og ifølge en NAV-dame faller jeg mellom alle stoler.

Ah, sa NAV-damen i telefonen. Med fast jobb teller lønn de siste ti månedene før fødselen. Da får man 100 %. Med litt frilans og litt selvstendig næringsdrivende, derimot, teller bare gjennomsnittet de tre siste årene - og du får bare 65 % av inntekten. Jeg jobbet lite frilans de to årene jeg jobbet fast. Og å slå sammen alt jeg har tjent går ikke. Sa NAV-damen og sukket tafatt, unnskyldende, trøtt av en lang arbeidsuke, gjennom telefonen.

Så nå sitter vi her og prøver for det første å få full oversikt og alle papirer på mitt firma og mine frilansting. Jeg prøver å føre det satans regnskapet som jo uansett må være ferdig denne måneden. Jeg prøver å gjøre det mitt fornuftige overjeg hele tiden maser på meg om å gjøre, bli ferdig med, få overstått. Jeg prøver å bli et fornuftigere, mindre kaotisk menneske fordi Xerxes stumt ber meg om det.

Barnet oppdrar mannen. Om noen måneder, når jeg er alene hjemme med Xerxes, får vi se om jeg klarer å gjengjelde tjenesten. Eller ta igjen, alt ettersom.

19 april 2007

Musikk for et ufødt barn

De sier at et barn som hører på samme musikk som det gjorde som foster, blir roligere. Vel, vi har begynt. Og fortsettelsen kan bli spennende.

Planen er å høre på Goulds Goldbergvariasjoner (http://en.wikipedia.org/wiki/Goldberg_Variations) hver kveld og dag. I alle fall min plan. Tenk, å ha en skrikerunge, så sette på rolig Bach, og ungen blir ikke skriker lenger. Det blir nesten som et sirkustricks: oj, han har jammen godt utviklet musikksmak til å være ung, du... Og selvfølgelig, det er god musikk for oss alle å beroliges til.

For hva om ungen i Ts mage hører på annen type musikk og beroliges i magen og dermed etterpå av helt andre ting? Hva om jeg fortsetter min sjøffle-mani mens T er i nærheten, om jeg hører på keltisk new age, gresk folk, tyrkisk lounge, argentinsk blues, japanske reggeacovers, norsk inntrøndersk rock? Hva om ungen av en eller annen grunn får forkjærlighet for DDE, for eksempel? Den ene gangen jeg glemte å skippe en DDE-sang på sjøffel brenner seg fast i Xerxes' minne som et godt minne og en god sang? Rai rai som vuggesang? Eller hva om S' forkjærlighet for 50 cent slår gjennom? Hver gang S er på besøk, spiller han 50 cent så mye og ofte og høyt han får lov til. (Det er den eneste grunnen til at 50 cent er på mine last.fm-lister til høyre her i bloggen.) Hva om Xerxes også blir en rapfan som sovner søtt til tunge rytmer om bitsjer og ho-er?

Noe av det som er bra med musikk, noe av det spennende, er å oppdage nye artister. Det blir kjedelig i lengden å få med seg det samme. Og selv om man oppdager at man liker omtrent det man trodde man likte, så har man i det minste gått mange nye veier og sett mye nytt på vei til det samme målet som man kom fra. Å gå omveier til det samme målet er verdt det for de få gangene man finner nye gullklumper på denne omveien, gullklumper som får en til å bytte mål. Men denne gleden er nå snevrere. Nå skal man, er planen min, spille Gould for Xerxes. Goldberg-Gould. Og sjøffel får være i fred. Vil det føre til hat av all pianomusikk til slutt? Pianoklimpringskvalme?

Men det er et teit spørsmål. Jeg kan sjøffle når T ikke er i nærheten - trass i min sympatigraviditet er det hennes mage X boltrer seg i fremdeles. Og det er ikke umulig at X vil roe seg ned av all slags musikk om det er nettopp all slags musikk han hører. Eller man kan sette øretelefoner på magen og sende lyden rett inn...?

Eller bare dette: X roes ned av ro rundt seg, av trygghet, av varme og tillit, av å være mett og tilfreds. Kanskje man heller burde prøve på det ann å planlegge musikkspillingen ned til minste detalj de neste månedene...

13 april 2007

Stadig svangrere

Det merkeligste med tiden er at den går så umerkelig om man ikke følger med. Man følger jo med, bevares, man er da et bevisst menneske som gjør sitt beste for å ta ting til seg og ikke gå glipp av verden - men likevel innser man etter en stund at det er feil ting man har fulgt med på, eller man har blitt fartsblind og har gått glipp av bevisstheten om tidens gang selv når ma sto der midt i stormens øye og stirret øye vått på alt sammen.

T er plutselig veldig gravid. Ikke høygravid, og ikke den type gravid som graver seg ned i sofaen med en boks sjokolade, hun er altfor tøff eller fonuftig (eller et annet adjektiv) til det. (Foreløpig?) Men plutselig sparker Xerxes døgnet rundt. Plutselig er magen en sånn mage man bare vagt husker at man har sett fordi alle med sånne mager går i store klær eller begrenser uteaktiviteten for å ikke utsette barnet for for mye frisk luft og menneskeig liv. Plutselig er det ikke lenger mulig å forholde seg til Xerxes som en nokså fjern framtid. Plutselig har man begynt å telle ned og ser en ende på nedtellingen. Og en begynnelse på alt annet. Plutselig er det åpenbart at det er et menneske der inne, og at T trenger all den omsorg jeg kan gi. Plutselig. Hvilken dag skjedde det?

Det skjedde ikke plutselig. Det skjedde litt hver dag. Men forandringene var så små og tiden så lang at det gikk meg hus forbi. Ikke at ting endret seg, men selve endringen: det har vært litt som å se en plante vokse. Man vet at den vokser, men man ser aldri forskjell fra en dag til den neste. Og likevel er det en kjempeforandring fra en uke til den neste, en måned til den neste om man får se bilder og kan sammenligne direkte. Eller til og med sammenligner i minnet.

Tiden har nettopp gjort et byks. Min innstilling til tiden og det som er i den har gjort et byks. Xerxes er ikke lenger bare en ide, på en eller annen måte, han er ikke lenger bare en mulighet eller et håp, det er som om han har kommet seg gjennom den første fødselen, den i foreldrenes (eller bare fars) innstilling til ham, og bare venter på den andre, den fysiske fødselen. Tiden har gjort et byks fordi jeg plutselig, uten noen spesiel grunn, ser meg selv som forelder. Fordi jeg plutselig har begynt å lese de fremmede kapitlene om fødsler og ikke bare de morsomme om språkoppdragelse. Fordi det er blitt virkelig også i mitt langsomme hode?

For noen måneder siden var jeg helt på en snurr, metaforisk, over selve det å skulle bli forelder. Så gikk det litt over etter hvert som de første snurrige tankene assimilerte seg med de gamle, vanlige, og ideen var sterkere enn virkeligheten. Jeg kunne sitte på kafé og snakke lenge om selve forelderskapsblivenheten, selve det å bii forelder, selve skrittet jeg nå var i ferd med å hoppe over. Etterpå gikk jeg hjem og sa det samme til T, og vi undret oss storlig i vårt hjerte, som det heter, over at noe sånt var mulig generelt - og for oss spesielt. Men det var et uvirkelig skjær over det hele. T var ikke gravid, hun var vordende, om det gir mening.

Nå er det omvendt. Var på konsert med Blow nå (Jakob Berg, fantastisk showmann og Tom Waits-tolker), men hadde ikke mye å si om forelderskapet. Ikke engang de vanlig "hm, det er jammen rart" med fjernt blikk. Nå var ikke virkeligheten i undringen og gratulasjonene, nå var det hjemme, hos T, i magen hennes. Det er ikke et uvirkelig skjær over det hele lenger, ikke på den samme måten, det er mer enn virkelig å kjenne på sparkene i magen. Jeg er ikke lenger på en snurr, jeg går mer eler mindre målrettet rett fram for at Xerxes skal få det best mulig. Og om jeg ikke klarer like godt hele tiden, om jeg nok en gang lar de ikke-praktiske kreftene beseire de praktiske, hverdagslettende kreftene, så er det uansett de praktiske jeg føler er viktigst nå.

Tiden har gjort et byks uten at jeg merket det: jeg har blitt en som tenker praktisk. Jeg! Men T er plutselig veldig gravid, og jeg kan ikke lenger unndra meg bevissthet om at det faktisk er her og nå. Tiden er kommet til at tiden skal være kommet: Xerxes er virkelig på vei.

Kanskje jeg ikke har gått glipp av tiden i det hele tatt. Kanskje det bare er Xerxes' spark som kan kjennes ordentlig nå. Kankje det er primalgreie. Kanskje det er første skritt på veien til den foreldrekjærligheten alle snakker om.

Kanskje tiden faktisk går i rykk og napp av og til.

07 april 2007

Velg et navn

Marko? Jens? Greger? Frode? Sebastian? Arvid? Anderas? Erik? Matteo? Pål? Nils? Manfred? Mattis? Xerxes? Ian? Holger? Mauro? Max? Per Kristian? Saed? Xerxes? (Og det blir jo selvfølgelig en jente, og da forsvinner alle disse og halvparten av alle andre tanker ut av vinduet.)

Xerxes? Hva faen skal man kalle ham? Og hva faen skal man kalle ham når alle deler av familien har helt ulike preferanser, ulike meninger ulike kulturer, ulike forbindelser til oppkallelse og navnetradisjon? Og når vi skal få dem alle samlet i én linje? Gi oss et navn som passer til dette: det skal fungere i Norge og i Bosnia. Det skal fungere på fransk og engelsk og tysk. Det skal ikke være som Odd-Knut eller Roar på engelsk. Arthur Schopenhauer fikk navnet sitt fordi det skulle fungere på alle de store europeiske språkene, men Arthur fungerer mindre bra på norsk. I alle fall i Østfold. Arthur, liksom. Ar-r-rtthtur, liksom, med tjukk, rar, sløv r.

Diskusjonene går i bølger og floder overalt man går. Hva skal han hete, da? Eller hun? Hva skal hun kalles opp etter, hvem skal hun kalles opp etter, hvilken forbokstav er det i navnet hennes, hva betyr det, er det en liten oppkallelse i det? S heter S Bjørn etter onkel B; H heter H etter min mor H - hva betyr det? Hvordan betyr det noe? Hvorfor? Og ikke minst: hvordan skulle man da klare å velge et navn som betyr noe for alle, slik at ingen føler seg forbinedkalt når det er andres forbokstav som brukes?

Det er selvfølgelig et veldig takknemlig tema, dette med babynavn. Man får legge ut om sine preferanser fundert i vage minner om en som het det samme en gang. Mange bruker flere timer å si noe om dette navnet og dette navnet og dette og dette her og dette andre og... Nesten som å legge ut om egen musikksmak, bare at det er helt sosialt lov. Enda bedre enn været, siden alle har de samme preferansene om været og kan forklare dem: om en liker Trine og en annen liker Nina, så kan man sjelden forklare *hvorfor* Nina eller Trine er bedre som navn. Og dermed kan man ikke arresteres på noe som helst, aldri ta feil egentlig, bare kaste ut egne meninger.

Noe ganger treffer man mennesker som mener at navn har magiske krefter. At det er viktig hva slags navn som gis, fordi et helt liv kan farges av det. At jeg heter Jostein har for en stor del gjort meg til den jeg er, for eksempel: Kunne jeg da ha blitt en ingeniør som Jostein? At det finnes Josteiner som er ingeniører forandrer ingenting på saken, det har mer med deres etternavn å gjøre... (Det er 29 menn i Norge som heter Jostein Nilsen: om det finnes en ingeniør blant dem, er det mitt Sand som har avholdt meg fra å jobbe med sånne ting. Eller Saturns posisjon i ascendanten. Eller noe.)

Nei. Et navn er et navn. Om X blir en gutt, vil uansett Xerxes henge ved til tider, sammen med det navnet han før og et eller to eller åtte kallenavn. Det eneste det ville kunne gjøre, er å gjøre ham litt tidligere oppmerksom på de forskjellige sosiale rollene han må spille og de forskjellige språkene han må forholde seg til. Det vil ikke forandre ham som person. Oppdragelsen, dagliglivet, kjeft eller ros, opplevelser og erfaringer - alt sånt former et menneske. Erfaringer på grunn av navnet er ytterst få, og enda sjeldnere utløst av navnet: man mobbes på grunn av navnet ikke fordi man heter noe rart, men fordi man oppfører seg litt rart eller truende for mobberne. Eller fordi de vil ha utløp for en eller annen slags frustrasjon.

What's in a name? that which we call a rose/By any other name would smell as sweet... Rosen lukter like godt om den heter flimsflums-blomst. Men ikke om den heter søppeldynge. Menneskenes fordommer og konnotasjoner er for godt inngrodd. Og da er vi ved utgangspunktet igjen. Vi vil neppe kunne avgjøre hva slags liv X får ved å velge riktig navn for ham. Han/hun vil være en person uansett, med mindre vi velger et navn som 'søppeldynge'. Et navn som gir mennesker feil konnotasjoner og mindre perfekte assosiasjoner. Men hvor stopper asosiasjonene? Og hvordan skal man vite eller avgjøre om et "feil" navn på barnet vil overskygge ens bilde av det? Når blir barnet den viktigste, den aller viktigeste, den eneste konnotasjonen av beydning?

Så mennesker legger ut om sine konotasjoner. Og de legger fram navn som de kan og vet og har hørt og forbinder nor særlig med, siden det velge et helt nytt navn bare er å yppe med skjebnen. "Jeg hadde en fetter en gang som het Q, det er et fint navn synes jeg." Og du kan banne på at om vi kaller Xerxes for nettopp Q, vil den som først nevnte navnet, den som har det sterkeste eieforhldet til det, føle det som en liten seier.

Thorbjørn Egner skrev om en gutt som het Ola-Ola fordi de to besteforeldrene, som begge het Ola, ikke ble enige om hvem av dem han var oppkalt etter. Det nærmeste vi kommer er Jan-Ian (pappa og halvbror). Men han, eller hun, skal ikke hete Jan. Så spørsmålet gjenstår: hvordan faen skal man velge navn til denne bylten i denne sosiale labrynten av forventinger?

Eller heller: hvordan faen skal man innse at det er forskjell på å snakke om på teslabberas og å mene sterke ting? Og dette: det har ikke noe å si. Det er to mennesker i verden som bestemmer og ett menneske som blir pårvirket for resten av livet. ALt annet er i randsonen...

06 april 2007

Uten TV dør barns samtaler

De sier det alle sammen nå, plutselig. Ikke bare mamma i bryllupstalen, men alle de mennesker jeg løper forbi på min vei. Det er viktgi med TV, Jostein Kanskje ikke nå, kanskje ikke for deg eller T i det livet dere har nå, men etter hvert. O, etter hvert MÅ dere ha TV, ellers går det rett på dunken. Hva kan man vel snakke om uten TV? Og ikke minst: når barnet kommer og etter hvert er i snakkbar alder, hvordan skal det da kunne overleve uten TV? Hva?

Jeg skjønner argumentet med at det er bra å ha TV utlandet. Når man flytter til et nytt land er det greit å få med seg nyhetene og været og teite quizshow, så man kommer litt inn i kulturen. Eller bare hører språket. Men barn?

På den ene siden er mye av min barndom, av alles barndom, den kulturen man ble utsatt for. Og dermed mye TV: Postman Pat, Fragglene, Sesam stasjon, Pompel og Pilt, Lekestue, Rädda Joppe, alle disse tv-seriegreiene man ble plassert foran rundt barne-tv-tider. Når Postgirobygget spiller en pervertert, fylletekstversjon av Postman Pat, er det gøy fordi vi alle har hørt og husker den originale teksten.

Men er TV poenget? Hadde jeg vært fattigere uten mine TV-referanser? Hva med alle bøkene og sangene jeg vokste opp med? Hva med alle lekene? Hvorfor skal TV være det som rammer inn ens barndom? Og barn av i dag, snakker de om barne-tv på barneskolen? I friminuttene diskuterer de det de så på fjernsyn i går?

Eller er det de gamle som tenker omvendt? Jeg er den siste generasjonen som fulgte med på de samme barne-tv-programmene som alle andre. Nå ser man på mange forskjellige ting, mange forskjellige kanaler, til mange forskjellige tider. Det finnes ikke lenger skoler hvor alle ser på det samme, bortsett fra enkelte programmer som kommer på moten. Nå er det ikke lenger en felles tv-referanseramme. Hvor viktig er det for barn å vokse opp med TV for å se det andre ser da?

Dessuten ser unge mindre på TV nå enn før. Markert mindre: http://forbruker.no/digital/nyheter/tv/article1520576.ece. TV er ikke lenger sentrum i tlværelsen, ikke lenger det man samler seg om. Ikke lenger det man snakker om: dataspill og fotball er viktigere å kunne enn tv-serier. Selv det å følge med på kjendiser gjør man bedre på internett enn på diverse halvgamle hollywoodreportasjer på norsk tv. Informasjonen, underholdningen, læringen foregår bedre utenfor tven.

Et barn som vokser opp uten TV i dag, går ikke glipp av så mye. Forsløvingen, bare. PÅ den annen side er det vanskelig å unngå å ha TV når man kan ha det via datamaskinen på internett, eller har det for å ha Playstation eller hva man enn har av spillmaskin. Eller får det med seg på kafé et eller annet sted. TV og levende bilde er overalt. Og ikke minst: de kjøpekraftige tv-titterne blir eldre, reklamen og programmene vender seg i stadig større grad mot de gamle, ungdommen velger bort TV i like stor rad som Tv velger bort dem. Så kjøpe TV for Xerxes' skyld?

Joda, det er en veldig fin tanke. Og det kommer til å bli gjort etter hvert. Men er det ikke et paradoks at de unge er mer lunkne til slike ting enn de gamle? Tyder ikke det på at det ikke er for de unges egen skyld man tenker slike tanker?

Men selvfølgelig. Maset etter TV kommer til å bli uutholdelig ganske fort om vi ikke kjøper oss en flatskjer-greie ganske snart. MAset fra den lille. Akkurat nå meler jeg bare mine egne meningskaker...

02 april 2007

De tuesmå tingenes storhetslass

Det er ikke de stor, vage, verdensunderliggende tingene som spenner ben på en. Det er de aller minste.

I går, på vei hjem fra svigerbeøk, glemte jeg sykkelen på Oslo S. Kom hjem og spiste og leste og skrev og sløvet og snakket og pang, idet jeg sovnet, kom jeg på det. Sykkelen. Den står helt alene, forsvarsløs på Oslo S. Og den kommer helt sikkert til å miste noe i løpet av natta.

Det har skjedd meg flere ganger. En gang glemte jeg sykkelen på Deichmanske: dagen etter var det bare ramma igjen. En gang forsvant hele føkkings sykkelen min der den stod to meter fra mitt førsteetasjes soveromsvindu. For ikke så lenge siden var sykkelen plutselig seteløs en tidlig morgen. Det skjer hele tiden. Og jeg *visste* at sykkelen min kom til å lide der foran Oslo S. Men et sete kunne jeg jo låne av et av sykkelvrakene i kjelleren her, så det ville nok gå bra.

Dro tilbake i kveld, etter jobben. Så sykkelen stå der, foran Oslo S. Lettet. Sete hadde den også. Pustet ut. De hadde visst bestemt seg for å la meg gå denne gangen, de hadde visst sett i nåde til meg, gudene. Bare få sykkelen hjem, nå. Men nei. Selvfølgelig.

Hjulet var ikke mitt. Noen hadde tatt det ulåste hjulet og byttet det med sitt eget, og dette hjulet de lot stå igjen, hadde de ikke festet ordentlig. Etter mye fikling skjønte jeg noe enda verre: det passet ikke. Hjulet var i feil form eller størrelse eller noe, det låste seg og gjorde pedalisering umulig. Så jeg sukket, sukket igjen, slo meg i panna med kjedemøkkete fingre og dro sykkelen etter meg inn på T-banen.

Alt dette, at jeg glemte sykkelen, at den ble herpetisert, at jeg ble skuffet midt i den første lettelsen, er ikke så ille i seg selv. Men de har gjort meg sur i hele kveld. Og ikke bare sur, men irritabel og gretten. KUNNE JO HA GJORT NOE MED DET, tenker jeg høyt inni meg, BURDE JO HA HUSKET DEN FORBANNA SYKKELEN. Og jeg geiper til alt og alle, surmuler til mennekene på T-banen, irriteres av og irriterer T, holder ikke utgangsdøra for naboen, sier ikke hadet til ICA-kassadamemannen. Skuler mot den mørke himmelen, hytter mot de bitre vindene.

Alt for en sykkel? Når jeg skal løpe uansett, når jeg skal blade, når jeg kan bruke bysykkel? Alt for en feil alle kunne ha gjort, alle har gjort, en sånn feil jeg alltid har hevdet ikke er verdt mer enn et klaps i nakken og et skuldertrekk: Faen, men det er gjort, det er forbi, la det være med det.

Alt for en stakkars sykkel? Nei. Altfor lite. Altfor *konkret*.

Det er det vage, ukjente, store, annerledes foran meg som gjør sykkelen så ille. Det er at Xerxes (som nå plutselig blir kalt Xerxes av alle, det var da ikke egentlig meningen, men jojo, kjært barn osv) er på langt på vei. At han begynner å sprake seg vei hardt der inne. At det snart er virkelighet med et barn i leiligheten. At alt endrer seg. At alt blir annerledes. Det blir bra, det er ikke det, men *hvordan* blir det bra? Hvordan kommer det til å være? Hva slags ansvar? Hva skjer, hva skjer, hva kommer til å ha skjedd?

Det er ikke konkret. Det er så vagt at jeg ikke finner spørsmålene engang. Det er glede og angst i like doser, og man vet ikke hva man gleder seg over eller til eller hva man frykter eller engster seg for eller over eller i det hele tatt. Det er selve vagheten. Det er det som er slitsomt med sykkelen. Om jeg glemmer sykkelen på Oslo S og den mister et hjul, hva da med X? Kommer jeg til å glemme ham/henne på Hovedøya en sensommerdag og når jeg finner ham/henne igjen har han fått en annen arm?

En sykkel er en sykkel. Xerxes er Xerxes. Xerxes er ikke en sykkel.

Tror det begynner å demre for meg nå. Går og gir T en klem.

20 mars 2007

Bannende selvprogrammerer

Jeg har bestemt meg for å programmere den etterlengtede banneboknettsida selv. Jeg vet, jeg vet, det er mennesker som kan hjelpe meg, det er mennesker som har gjort litt og det er mennesker som har gjort ingenting i det hele tatt. Men jeg vil ha det på min måte, og jeg vil vite hva det er jeg kan gjøre videre. Hva somn er vanskelig å be om og hva som er umulig. (Lett er ingenting på mitt håpløse nivå.)

Så nå har jeg lånt en bok: Webporgrammering i PHP. MAn må egentlig ha et visst fundament i HTML for å lese den. OK, "Det forutsettes at du kjenner til HTML." Og jeg kan ikke HTML mer enn tanta di kan nynne 2Pac-sanger. Men jeg aner hva det går ut på og har sett HTML-koder tre ganger i mitt liv, dette tar jeg på sparket. På den annen side stopper jeg ved setninger som "kompilere PHP med MySQL-støtte fra starten av" allerede i introduksjonen til installasjonen av nødvendig programvare. Veien til en programmererkarriere er broalgt med frustrasjoner som langt overgår regnskapsenervasjoner.

Men fader ta. Banneboka skal bli noe av. Jeg skal skrive en bok, kort-kort versjon av den jeg alt har skrevet, og jeg skal lage en nettside som står i stil. Ideen fortjener ikke å dø.

Så nå er jeg i gang med å laste ned de programmene jeg håper skal kunne hjelpe meg med å få ting i gang. Tilstandsrapport om noen måneder, noen uker etter at Xerxes har kommet til verden og både jeg og T og naboene er utkjørte av nattegråt.

EDIT (en halvtime senere): Jeg trenger ikke laste ned Apache eller PHP. Jeg har Mac. De ligger allerede på maskinen. Det går framover med stormskritt.

09 mars 2007

...For Xerxes var da en mann...?

Vi vet ikke om Xerxes er en gutt eller jente. Ts mage vokser og buler og i går kunne vi se sparkene, se bevegelsene der innefra, se at noe skjer, ikke bare kjenne det – og fremdeles vet vi ikke om det er en gutt eller jente som sparker. Har det noe å si?

Hadde vi visst kjønnet, hadde vi fått kjønnsspesifikke gaver. Rosa klær til en jente, bilbane til en gutt. (Eller motsatt, vi hadde fått jentegaver til en gutt og guttegaver til en jente nettopp for å ikke å følge det oppgåtte kjønnsrollegavemønsteret.) Hadde vi visst kjønnet, hadde vi lagt planer ut fra bare den ene biten av informasjon. Hadde vi visst kjønnet, hadde vi forestilt oss hamhundet som baby, som skoleleve, som voksen – og alt i kjønnstypiske roller. Kjønnet ville jo ha vært det eneste vi kunne være sikre på. (Og likevel kunne vi ha tatt feil: hvordan er det å forvente en gutt og få en jente eller omvendt? Traumatisk? Helt greit?)

Kjønnet spiller ingen rolle. Det viktige er at det blir et helt menneske som får det godt i verden og gjør godt for andre. Som forelder er man glad i barnet uansett. Kan noen da forklare meg hvorfor jeg forventer en gutt og T forventer en jente?

Ikke det at vi har noe grunn til å forvente noe som helst, men for min del antar jeg det blir en gutt. Jeg betegner Xerxes som en gutt, som 'han', og rykker litt til hver gang noen kaller det en 'hun'. Når vi snakker sammen, tar jeg nesten automatisk og uvilkårlig rollen som den som tror det blir en gutt. Jeg planlegger å spille basket med ham (og slå ham grundig på ren spillforståelse helt til han klarer å dunke over meg), eller å diskutere Kvinnen, det evigste mysteriet av dem alle, med ham. Jeg ser ikke for meg å leke med dukker eller danse ballett.

Det kan bli en jente som slår meg i basket, en gutt som danser ballett, en gutt som leker med oppstæsja dukker, en jente som man kan diskutere Kvinnen med midt i hennes ulykkelige kjærlighet til en venninne. For eksempel. Det aller meste av det jeg ser for meg en gutt vil kunne gjøre med meg, kan også en jente gjøre. Kanskje alt; i alle fall i et samfunn som tillater det. Så hvorfor ser jeg for meg at det er en gutt, og hvorfor føles det som viktig i en liten, avgrenset del av hjernen?

I konfirmantundervisningen denne uka snakket vi om sex og samliv. Det vil si, jeg snakket og stilte spørsmål, de svarte kort og brutalt og delvis ærlig delvis forstillende. Det vil si, gutten svarte. Jentene sa veldig lite. Jeg prøvde og prøvde, stilte åpne spørsmål og konkrete spørsmål lot de få snakke om det som interesserte dem, gikk på lag med dem mot guttene, alt alt. Og likevel var det som om det var et siste hinder jeg aldri kom over, en siste vegg mellom oss som jeg aldri kom over. Derfor er det jeg ser for meg en gutt.

T og jeg har diskutert voldtekt i det siste. Hva er voldtekt, hvem har ansvaret, hva bør man gjøre, hva bør man unngå, hvem rammer det. Jeg skjønner at det er ufyselig. Jeg innser at det er et grusomt overgrep. Men vil jeg noensinne klare å se det så direkte og så ryggradsäkligt som T? Som en jente? Og det er kanskje derfor jeg ser for meg at Xerxes er en gutt.

Jeg vet hvordan det er å være gutt. Jeg har vært der. Jeg kjenner dypt inni meg hvordan man ser på verden, så dypt at det er vanskelig få det fram i ord. Så dypt at det er vanskelig å vite hva av dette verdenssynet jeg egentlig deler med andre gutter og hva som er kultur og hva som bare er mitt eget. Når jeg om ti år, om femten år, ser min sønn, vil jeg vite sånn omtrent hvordan han ser på verden. Vi vil på en eller annen måte ha e fellesgrunnlag. Og det vi skape bånd mellom oss, eller i det minste fra meg, på dette dype nivået.

Men kanskje nettopp disse 10-15 årene avslører det som lange slutninger på feil grunnlag? Eller som kortslutninger? Nå ville Xerxes' kjønn ha vært veldig viktig info simpelthen fordi det ikke ville ha vært så mye annen info. Om ti år har han (hun) eksistert i ti år, ako bogde, og det vil være så mye annen info, så mye som ar skjedd, så mange hendelser og bånd og historier og feilskjær og gode skjær og skjær i sjøen og skjærer i hånda eller på taket, at kjønnet ikke vil ha så mye å si, eller? Eller?

Jeg har hørt kvinner klage over at de ikke har fått en jente eller to. Bare gutter, liksom. Gutter som ikke bryr seg om de typiske jentetingene, ikke sminker seg, ikke shopper, er litt dårlige på empati, ikke klarer å rydde. Gutter, liksom. Men jeg vet ikke om det er kjønnet som avgjør at jeg er rotete og sosialt klavertrampende innimellom. Det er de ti årene, tjue årene, som har formet meg. Kjønnet er bare et vagt rammeverk. Eller?

Xerxes er uansett et guttenavn. Føler at det bør ha noe å si for skjebnens valg av kjønn der inne.

13 februar 2007

Første spark


Sovnet sent i går. T veldig trøtt, leste jobbting lenge, jeg ikke fullt så trøtt, skrev litt og ordnet litt med musikk til festen. T sovnet så fort hun la seg. Jeg ble liggende våken og tenke, døse, vente på søvnen, vente til hun pustet tungt nok til at hun var i det trygge drømmelandet. Tenkte ikke på noe spesielt, bare lot tankene vandre som man gjør når man sitter og ser ut av vinduet på en buss, for eksempel: den ene tanken tar den andre tar den tredje og skaper en lang rekke med tanker som ikke fører noe sted, eller fører alle steder, og som man aldri klarer å nøste opp igjen, uansett hvor sterkt man aner at det man tenker i ett gitt øyeblikk har noe å si for hva man tenkte for noen øyeblikk siden. Mange store løsninger på små og store ting som forsvinner i løse lufta på den måten. (Derfor det er nødvendig å skrive når man tenker, av og til.)

Hånda lå på Ts mage, cirka der hvor Xerxes driver og vokser. Noen minutter tidligere hadde jeg merket, for første gang, at han/hun sparket utover. Det var en liten luftboble, et hjerteslag, en liten dytt mot håndflaten. Der, kjente du det, sa T. Og ja, jeg kjente det, samme sted som hun kjente det. Med bildet over fra ultralyden og en liten bevegelse der inne fra er Xerxes plutselig blitt praktisk og ikke bare teoretisk: her og ikke bare en visjon.

T sovnet fort og jeg lå med hånda fremdeles på magen hennes, som for å holde fast sparket. Opplevelsen. Det står i bøkene at det ikke merkes så mye fra utsiden ennå, og T har ikke merket så mye fra innsiden ennå, eller hun har merket mye, men hun har ikke vært helt overbevist om at det er Xerxes som har forårsaket ting, og hun har vært så opptatt at hun ikke har lagt merke til de små bevegelsene som X faktisk er i stand til foreløpig. Jeg hadde ikke noe håp om flere bevegelser der inne fra, det var ikke det som var poenget. Bare holde rundt og beskytte. Men de kom.

Et lite spark igjen, og jeg våknet. Var det ikke et spark? T sov tungt og jeg kunne ikke sjekke med henne om hun følte noe, men var det da ikke et spark som i stad? Så et til og jeg lysvåknet av døsen. Så flere små, så et hardt spark, eller slag, eller hva det var, det var som om X sparket til av alle sine krefter for å si hei, det er meg, her er jeg. Som for å si at den hånda skygger veldig lyset her inne, se å flytt den for svingende. Bortsett fra at det var helt mørkt i rommet, selvfølgelig. Bortsett fra at det føltes som om X ville kommunisere.

Som menneske ser man ansikter overalt. To prikker og en strek vil alle mene er et fjes hvis de er noenlunde riktig plassert. Det er mulig det er det samme med kommunikasjon. En gang brukte jeg en hel familiesammenkomst på å snakke med en undulat. Ikke hele tiden, det ga ikke like mye tilbakemelding som tantene og onklene og krevde heller ikke at jeg skulle snakke med den eller spise opp kakestykket, men fem minutter her og fem minutter der, alt i alt godt over en time, satt jeg foran undulatburet og kommuniserte. Hei, fugl. Si hei. Hei, fugl. Si hei. Hei. Hei.

Det fungerte aldri. Undulaten var taus og stum bortsett fra enkelte anstrengte kvitter, og alle kusinene syntes jeg var litt rar. Men jeg dro derfra overbevist om at jeg hadde kommunisert. Hadde ikke fuglen sett på meg på en helt annen måte enn den så på de andre? Hadde den ikke kvitret annerledes? Hadde den ikke prøvd å si hei, selv om den ikke klarte det?

Selvfølgelig. Og selvfølgelig har jeg kommunisert med Xerxes. Mens T lå og sov, følte X at det var på sin plass å få et nærmere forhold til den andre forelderen, den som hanhun ikke bader i magen til hele dagen. Den forelderen som er på utsiden. Og den eneste måten den kommunikasjonen kan foregå foreløpig, er om denne forelderen kjenner på den andre forelderens mage mens X sparker eller slår eller nikker utover. Skjer det, har vi kommunikasjon. Skjer det når T sover, har vi bonding. En hemmelighet med bare oss to.

Det er mulig jeg holder meg våken lenge i kveld. Om jeg forstår rett, har jeg en avtale med en liten frosk sent, sent på kvelden. Han skal sparke og slå meg; jeg skal stryke og presse uendelig forsiktig tilbake.

11 februar 2007

Udrukket utdrukket

Da var T drukket ut. Og helt fram ti de siste minuttene før det begynte skjønte hun ikke at det var som skulle skje. Godt jobbet, Jostein.

For noen uker siden ringte I meg og bad meg ordne det slik at T holdt av lørdag 10 februar, det var den ene helga alle kunne være med og drikke henne ut. Men hun skulle ikke vite noe, ikke skjønne noe – så jeg sa til henne at det nesten var valentines og at jeg hadde planlagt en hel dag til diverse hemmeligheter. Hun måtte til og med gi avkall på den turen hun planla til faren sin, siden mine planer var ubøyelige. Og så var det ikke mine planer likevel. Hun begynte å skjønne det når hun gikk inn til hudpleiesalongen og de visste om det: ville Jostein planlegge så store ting med så mange medsammensvorne?

Det var selvfølgelig venninnene. Og det tok selvfølgelig en hel dag med teater på T-banen, hulahulaskjørt, sang på biblioteket, alt som hører med bortsett fra alkohol. Hun drikker da ikke, hun er gravid.

Egentlig hadde hun et lite håp om å slippe unna utdrikkingen. Veldig gøy med all oppmerksomheten, selvfølgelig, men alle de rare tingene en skal gjøre? Men det er det utrdikking er, og det er en ting man gjør, og en hel dag med venninner som feirer deg... det er ganske mange verre ting å gjøre i verden.

Jeg føler meg rimelig overbevist om at jeg ikke kommer til å utdrites. Heldigvis. Kommer til å sitte på en pub og ta noen øl og snakke om framtid og fortid og litt nåtid, skjønne verden og bekjenne hvordan man ikke skjønner noenting av og til. Ikke gå gatelangs i sentrum med rar parykk eller gjøre de vanlige russetingene.

De sparer man til Xerxes er gammel nok.

07 februar 2007

Ultralyd

Vi var på ultralyd i dag. Eller T var på ultralyd og jeg var med henne. Av en eller annen grunn fikk jeg følelsen av at dette ikke egentlig er menns arena, og at det ikke har vært spesielt lenge de har fått lov til, eller blitt forventet å være med. De andre mennene så også sånn ut. De vimset etter sine kvinner, en mann fulgte henne nesten inn på do, de satt i ventesofaen og visste ikke hvor de skulle se, de prøvde å se på hverandre for å hente støtte, men de så aldri på hverandre samtidig, slik at de endte opp med å være enslige menn i et hav av kvinnelighet. Til og med alle legene og sykepleierne var kvinnelige.

Men jeg hadde én fordel: i motsetning til T friker jeg ikke ut av sykehus. Det lukter ikke spesielt godt der, og det er rimelig monotont deprimerende ganger de innreder seg med, og sykepleieres tresko har jeg aldri likt – men ellers har jeg minner av omsorg fra sykehus, av oppmerksomhet, av å bli tatt vare på og bli gitt medisiner som gjorde lidelsene mindre. Utrolig hvor glad jeg var for å ha intravenøst smertestillende etter blindtarmseksplosjonsoperasjonen, for eksempel. Og i motsetning til T har jeg en hypokondersk side, av og til en del av meg som nesten liker å snakke om vondter her og vondter der. Gjør det vondt når jeg trykker sånn? Hva med sånn? Klarer du å bøye det? Hvor vondt gjør det nå? Og all oppmerksomhet er om min kropp og mine smerter, som bare jeg har direkte tilgang til.

T liker ikke sykehus. Ikke på grunn av noe spesielt traumatisk, det er bare selve sykehusideen, alle de syke her, alle bakteriene, alle lidelsene. Og det ble ikke så mye bedre av at vi var der som førstegangsforeldre på førstegangsultralyd. For hva spør man egentlig om på en sånn sesjon?

Vi ble vist inn i et lite rom. T la seg ned på en benk og fikk noe gugge på magen, jeg satte med ved siden av henne og så opp på en skjerm. Der skulle ungen komme. Og visst, så fort sykepleieren (eller legen, om hun var det –om det har noe å si) førte enslags stor laserpenn over magen hennes, kom det bildet fram på skjermen som man har sett så ofte på tv, av en eller annen grunn. Eller som man bare husker så godt man har sett i en tv-serie eller to, nå som man er i denne situasjonen selv. En firkantet trekant, omtrent samme form som en avkuttet kulestøtersirkel, med grågrønne skygger. Noe som bevegr seg. Noe som, er det en arm? Et hode? Og den ruklete streken, er det en ryggrad?

Hode, sa sykepleieren og krysset av på skjemaet. Arm derfra til dit, en arm til, skal vi se, nei samme arm, der ja, en arm til derfra til dit. Føttene, bein én, bein to, oj nå sparkes det her. Der slår hjertet, sa hun liksom i forbifarten, på vei fra å sjekke hodet til beina, akkurat som kommentatoren sa "There's the ball" i Monty Pythons filosofifotballkamp.

Alt gikk fint og fort helt til hun kom til hjertet. En, to, tre sa hun og ble stille. Lenge. En, to, tre... Etter noen minutter spurte T hva hun så etter der med hjertet. Å, svarte sykepleieren, bare det siste hjertekammeret. Men jeg fant det nå.

Ellers spurte vi ikke så mye. Jeg satt som fjetret og bare så på skjermen med hodet så mye på skakke at jeg nesten skallet i benken T lå på. (Fordi, tror jeg, å legge hodet på skakke er et tegn på at man synes noe er lite og søtt og nusselig. Jeg har aldri vært i nærheten av å se noe halvparten så nusselig som dette grågrønne skjermbildet.) T spurte om alt var normalt. Jada, sa sykepleieren. To bein, to armer. Ja, men når du så i hodet...? Å, svarte sykepleieren, det er nokså enkelt møblert der foreløpig, det er ikke så mye vi kan se. Hehe. Nei, hun skulle ikke gjennomlyse hodet for å se innmaten, men for å måle hodeskallens omkrets. Deretter målte hun lårbein og etpar andre ting, og sa at alt så bra ut i forhold til hverandre. Alt så normalt ut.

Det er det beste og samtidig det verste svaret. Beste, fordi det stilner noe av den uroen man uansett har for at noe, hva som helst, skal være feil. Den uroen man ikke blir kvitt før den overføres til ens egne barnebarn, skulle jeg tro. Det verste, fordi det er nettopp det man ikke lurer på likevel. Man lurer på store, vage, generelle, uforklarlige ting. Man skjønner ikke hva som skjer, helt, man ser noe som beveger seg og aner at det jo faktisk, søtte meg, er et levende vesen der inne, og man lurer på hvordan noe så stort kom inn i en så liten mage. Man lurer på hva dette vesenet vil si når det snakker for første gang. Man lurer på hva det vil le av, hvor utålelig det vil være som fjortis, hvilket språk det vil drømme på, hvor mange venner det vil ha i barnehagen, når det vil gå, når det vil løpe, når det vil slå pappa i basket, hvor mange gleder det vil ha i livet, hvor mange sorger, hvordan og hvorfor og hvordan og hvorfor. Man lurer på hva slags menneske dette er. Man lurer på hva slags menneske det vil synes foreldrene er.

Man lurer egentlig på alt det man ikke har spørsmål til, og det man heller aldri vil kunne svare ordentlig på. Bare ane, bare føle, bare vite om mnge, mange år: åja, dette mennesket er et sånt menneske, nå vet vi. Og likevel vet man det aldri helt likevel.

Nå er det mulig demningen brast. Nå er det mulig jeg virkelig innså at det er et menneske der inne. Nå er det mulig jeg de neste månedene er helt far-pling i bollen, snakker med babystemme til navelen som ligger nærmest dette mennesket, lekebokser med det der inne, synger sanger for det (men hvilke sanger? må laste ned noen barnesanger og lære meg dem), snakker om ingenting bare for å la det høre stemmen min. Og når det kommer ut? Når det blir et menneske på utsiden også?

Nei, det er ikke mulig å komme rundt ennå. Ikke mulig å skjønne helt. Får ta det når den tid kommer.

26 januar 2007

De nederste bøkene i bokhylla

Jeg er en genial planlegger, men det er ikke alltid jeg står langt nok unna til å få med meg hele bildet. På bryllupsfesten 3. mars vil det fx være en million praktiske ting å ordne – det jeg vrir hodet rundt er hvordan mennesker kommer til å snakke sammen, hvem snakker med hvem og ikke minst på hvilket språk. Jeg kan ligge døsende minutter før søvnen og tsette opp mennesker mot hverandre: H og V, S og D, I og H – alle mulige slags rare kombinasjoner som i mitt hode fører til alle mulige slags rare samtaler og forvirringer i menneskers hoder. (Det eneste som er sikkert er at alle kommer til å møte noe som er helt ukjent og fremmed og ikke passer inn i deres bilde av hva de forventer festen skal være.)

Om noen måneder er jeg far, og jeg planlegger det også. Selvfølgelig, det er mye som må tenkes på og vurderes, hele livet forandrer seg og alt blir snudd om ikke på hodet, så i alle fall over på sida. Hvordan utnytte plassen i leiligheten er et viktig spørsmål. Og jeg må mentaltrene på å skifte bleier så det ikke er helt håpløst de første par gangene jeg gjør det. Og kjøpe ting, masse ting, barnevogn og barneseng og en elke eller to og barnebøker og og. Men jeg kommer ikke unna at jeg er en nærsynt planlegger, og det er én ting som gnager hodet mitt mer enn andre ting i denne forbindelse: hva skal man gjøre med de nederste bøkene i bokhylla?

Jeg så et bilde av meg selv rive ut bøker fra bokhylla for snaut tretti år siden. Visstnok var det noe av det morsomste jeg visste som baby. Jeg gikk bort til bokhylla hver dag og tømte den hylla jeg nådde. Til slutt fikk jeg mine egne bøker å den hylla, men det gjorde det bare morsommere. Om det var en god ting, vet jeg ikke, om det fikk eg til å like bøker og lesing senere i livet. Kanskje, hvem vet. Men hva om Xerxes gjør det samme? Bokhylla står midt i leiligheten og er full av bøker på de to nederste hyllene. De tyngste bøkene står der, pent sortert etter tema og serie. Hva om Xerxes river dem alle ut og får dem over seg eller i minste fall gjør det nødvendig å sortere alle bøker på nytt hver dag? Det faste morgenritualet med en baby som river ut bøker og en far som setter dem forsiktig inn igjen og håper babyen verken skjærer seg på arkene eller river dem opp.

Foreldre er engstelige vesener, nesten like ille som besteforeldre. Og de har mye å engste seg over, så farlig som verden er. Men stort sett skjer ingenting: sannsynligheten for ens verste mareritt er som regel så forsvinnende liten at det er komplett dust å bruke tid og krefter på å ensgte seg for dem. Derfor har jeg (ubevisst?) bestemt meg for å gå den andre veien: ikke engste meg for farlige ting som neppe skjer, men engste meg for ufarlige ting som høyst sannsynlig kommer til å skje. Det virker litt mindre dust.

Og om jeg heldig betyr det at vi kan sortere bøker sammen om fem år, som en pappa-sønn-greie. Eller pappa-datter-greie, selv om det kanskje ikke blir like givende for den lille.