Mester

Mennesker viser nye sider hele tiden. Nye ting dukker opp man aldri har hørt om før eller kunne ha tenkt seg. Og man slås til bakken av undring: oj, er han i den kategorien! Noen ganger er denne kategorien ganske vag - oj, er han snill, og er han så hygelig - men de aller fleste ganger er den helt klar og bestemmelig. Som å bli mester.

Jeg ble fortalt i dag av en gammel venninne, forholdsvis gammel venninne via T, at hun er Provence-mester i tennis for 13-åringer. Og hele mitt bildet av henne ble helt snudd opp-ned. Jeg mener, hun er en liten, mørkerød, røykende sosialt intelligent intellektuell. Hun ser ikke ut som en idrettsutøver, og selv om hun skulle ha gjort det, ville jeg ikke forventet at hun hadde ønsket å drive det til noe i den ikke akkurat intellektuelle eller rettferdige idrettsverden.

På den annen side kunne jeg ha forventet at hun som ikke helt abstrakt-opphengt hjernemenneske var god i en eller annen sport, nå eller tidligere. Det er noe med generell vellykkethet: en som er veldig hyggelig og veldig smart og ser normal ut fysisk vil lettere antas å være flink i sport. Det er som om dyktigheten på noen områder smitter av på andre. Jeg kunne ha tenkt meg at hun hadde spilt tennis mye i livet, eller at hun var relativt flink til å løpe. Men mester?

Men da er spørsmålet hva som regnes som mester. Jeg antar Provence-mester i tennis for 13-åringer er relativt høythengende, at det er endel som trener for å bli det. Men jeg vet ikke. Og om det var med tre stykker, og to trakk seg, var det da en stor bragd å bli mester? Er det noen som bør endre mitt syn på henne nå? Og er det alltid mesteren som er viktig? Om hun hadde kommet på andre plass, hadde det vært helt annerledes da? Tapt i åttendelsfinalen mot hun som senere tapte i finalen?

Jeg er klubbmester i langrenn (én deltaker) og også i orientering, tror jeg (i alle fall klar medaljeplass, det var aldri mer enn tre med). Jeg er mange ganger Østfoldmester i basketball, både som trener og spiller, og også seriemester i Oslo både som trener og spiller. (Vi var favoritter til å vinne NM også, men tapte i kvartfinalen). Jeg har søvmedalje fra student-NM i basket, og seriemesterskap i fjerde eller tredje divisjon, husker ikke helt. På noen av disse lagene var jeg beste spiller. På noen var jeg langt fra best.

Jeg har premier fra terrengløp, fra juleturnering i fotball, fra minigolf, fra orientering. Jeg ble nummer to i en klasseturnering i tre på rad, og det bare fordi hun la brettet helt på sin side av bordet. Jeg har vært elevrådsrepresentant hedningsamfunnets (motvillge) Halden-representant.

Det finnes mange mennesker, kanskje de fleste jeg kjenner, som ikke vet halvparten av dette. Og så? Endrer det noe? Er det en viktigere del av meg at jeg en gang har vunnet noe enn at jeg ofte er snillere enn jeg virker ut fra førsteinntrykket? Og er det en vesenforskjell på å være SERIEMESTER i basket og ha en tredjeplass fra et lokalt terrengløp?

Kanskje dette: å være BEST er en egen kategori i menneskers hoder, og alle som er BEST i et eller annet er på en eller annen måte er i samme liga. Verdensmesteren i Rubiks kube med tærne er like mye verdensmester som han som vinner 100m i VM, de inviteres til samme fest. Og mennesker liker enkle, enten/eller-kategorier, de er ikke så diffuse og mye lettere å tenke med. Å gradere mesterskap er en øvelse for viderekomne. Første spørsmål er alltid: “Har du vunnet noe?”

Jeg har det. Og jammen hadde ikke denne venninen det også. La oss kalle det uavgjort. Vi trenger jo ikke å konkurrere, heller.

Bli den du er

Jeg er den samme som jeg alltid har vært. Jeg er den samme som i går, som i forrige uke, som i det øyeblikk jeg ble født. Jeg er meg selv. Jeg har alltid vært meg selv. Og likevel er jeg alltid noe annet. Og likevel forandrer jeg meg hvert sekund. Nå. Nå. Nå... er jeg en annen. Nå er jeg den samme.

En sommer for lenge siden bestemte jeg meg for at jeg ikke var skater likevel, men bokorm. Igjen bokorm som jeg var enda noen år tidligere. Og jeg lå i hengekøya og hørte naboen skate, falle, skate, falle, banne mens jeg leste bøker jeg ikke skjønte noe av, bøker jeg skjønte alt av, bøker jeg elsket, bøker jeg hatet. Jeg forandret meg ikke. Men jeg var ikke den samme.

En tid spilte jeg basketball og forsømte det meste av andre ting. På skolen ble jeg kalt "basketfyren" av de eldre guttene, i alle fall ofte nok til at jeg husket det, i alle fall én gang. Det er av og til nok. En tid var det basketballspiller jeg så meg som, og alle engelskstiler var om basket, alle skolebokinnføringer, alle skriblerier, alt frivilig lesestoff - alt handlet om basket.

Når endrer man seg? Når er man den samme? Da jeg sluttet med basket helt, tvert, for å ikke trene meg i senk og for å få tid til å lese flere bøker igjen, var det da den samme Jostein som sluttet med skating noen år før? Eller var det en annen, en som hadde innsett at de fysiske begrensingene og treningslatskapen var større enn de vidløftige basketdrømmene? Tidlige somre med hele livet foran en ser man ikke hvorfor aller hvordan det skulle kunne være noe som hindrer en fra å bli verdens beste i hva som helst. Ikke i turn, det er jo ikke gøy uansett, men i morsomme ting, kule ting. Skating, for eksempel. Selvfølgelig skulle jeg bli verdens beste skater da jeg stilte meg opp på mitt første, lånte skateboard. Selvfølgelig skulle naboen bli skateproff et sted og leve som en greve på geniale triks. Er man en annen når man for første gang innser at det er fysiske begrensinger på hvor skateproff man kan bli? Er man den samme når man aldri innser det?

Noe av det gamle mennesker alltid klager over, er at de klarte mer før. De hoppet høyere, løp lengre, danset bedre, sang finere, tenkte fortere, hørte bedre, drakk mer, orket mer. Snakker de om det fordi de ikke vil bli en annen? Fordi de mener å ha gjort seg fortjent til å beholde det de har klart? Jeg har dunket: jeg tok gjenomgående lett i ringen, og noen ganger, etter å ha trent senst, dunket jeg også. Har det noe å si for hvem jeg er nå? Har jeg endret meg siden jeg ikke lenger klarer det? Eller er jeg den samme fordi jeg kan trene meg opp til dunkenivå igjen? Eller bare fordi jeg *har vært* på dunkenivå? Eller hva med for eksempel Espen Bredesen: vil ha alltid være hoppverdensmester? Vil de alltid være en del av det han er? Vil den ene konkurransen i 1993? Endret han seg til noe annet de dagen, og forble han det samme resten av livet? Når han sitter på gamlehjemet, vil han da fremdeles være Skiverdensmesteren? Og vil NRK vise gamle opptak i reprise for å beholde Nasjonens storhet friskt i minnet, holde det fast i øyeblikket?

Trolig. Men vil ikke det å være skiverdensmester være noe tlfeldig som ikke har noe med hvem personen egentlig er?

Ikke i Espen Bredesens egne øyne. Enda mindre i sportsinteressertes øyne. Han hadde vært en annen hadde han falt i Falun. Og det har tilbakevirkende kraft: når man nå blar gjennom Bredesen-familiens gamle fotoalbum, vil bildene av lille Espen være bilder av en kommende skihopperstjerne. Og på den måten ble Espen Bredesen i retrospekt den han alltid hade vært da han vant VM. Det er sånn mennesker tenker nedenfor rasjonaliteten.

Og dermed vil man ikke kunne unngå å være den samme. I retrospekt. Man endrer seg, men det er endringer med plan, med sammenheng, med strukturer og meningsskapen fram og tilbake i tid. Man er den samme, fordi historien er den samme. Man er en annen, fordi man ikke klarer det samme, tenker det samme, ser ut som det samme.

Jeg har grå hår nå. Ikke mange, men de sprer seg fra haka og utover. Jeg har Dupuytren-fingre, krokfingre, vikingfingre - én allerede operert, en til trolig på vei til å måtte blir det. Jeg har stive ankler. Jeg blir slitnere i øynene enn før. Jeg er ikke gamel, mine beste år ligger foran meg (man skal visstnok være mest fornøyd med seg selv og livet sitt i trettiårene) - men jeg ser hvilke områder hvor historien tydelig har passert topp-punktet. Og dermed forteller jeg om dette topp-punktet til alle som vil høre. Jeg har dunket, sier jeg. Jeg har vært god basket. Jeg har fått gode karakterer på skolen, av og til. Jeg har gjort ditt og datt, alt jobbet hardt for, alt nå en pokal i skapet. En historie for neste fest. En plakat som forteller hvem jeg er ved å fortelle hvem jeg var. For jeg er den samme...

Det hender at det å innse sine begrensinger kalles å være voksen. Det hender at det å skjønne at det aldri blir noe NBA er en moden innsikt. Det hender at voksendommen er det mest hemmende av alt. Jeg vil lære meg å spille piano nå, og å lære tøtsj bedre. Men fingrene mine kommer til å kroke seg mer, jeg kommer til å få problemer, og øynene vil bare skjele og bli endre mer slitne etter som årene går. Jeg vil løpe ti kilometer på 45 minutter, men har stive ankler, astma, enormt tungt steg - masse unnskyldninger. Det voksne burde da være å innse min begrensing og legge meg på en lavere linje. Det voksne burde være å få meg en lærerjobb så vi kan kjøpe oss en leilighet som passer for Xerxes, en med et rom eller to til, noe mer passende. Det voksne burde være å bli en annen ved å være den samme.

Det voksne er det fornuftige. Det voksne er det gamle: man har klart ting, man har levd farlig, ro ned nå. Det voksne er å haldne (http://no.wiktionary.org/wiki/haldne). Det voksne er å fortelle den samme historien omigjen for ikke å bli en annen. Og så er det nettopp en annen man blir idet man tviholder på det som har vært. For tiden går jo uansett.

Det voksne er å si at jeg aldri ble noen skater. Jeg sier det selv. Jeg ble aldri det, jeg ble aldri hint, sier jeg og anlegger en alvorlig mine. Men selvfølgelig kan jeg fremdeles bli en skater. Ikke proff, kanskje, men absolutt på brukbart lavt nvå. Og om jeg velger å skate masse, vil jeg endre historien min og ha vært den samme hele tiden: min korte skateperiode som liten var et uttrykk for noe jeg var og er, dypest sett. Det var bare en tlfeldighet eller omstendigheten som gjorde at jeg ikke skatet mer i mange år.

Man endrer seg alltid, men man endrer seg aldri: man gjør hele tiden noe nytt og forandrer syn på seg selv og egen fortid så det passer med den man er i øyeblikket. Det vil si, man gjør det helt til man haldner. Helt til man ikke endrer historien om game dager lenger, men endrer historien om nåtiden ut fra fortiden. Som jeg gjør hver gang jeg forteller et nytt bekjentskap om min store basketfortid. Selv om jeg ikke lenger spiller basket, skal jeg altså være en god basketspiller? Fordi jeg var det for ti år siden? Nei. Vær den du er. Om jeg en gang treffer Espen Bredesen, håper jeg vi snakker om NRK-jobben heller enn VM i Falun. Og om vi kommer inn på VM-seieren hans, vil det være i lys av hva han er nå, hva han tenker nå, hvordan han ser verden nå. Minner er alltid farget av erindringen: man husker aldri hvordan det var, men man rekonstruerer hvordan man husker at det var.

Jeg er en annen nå. Jeg er den samme. I morgen håper jeg nå at jeg kommer til å være den jeg er nå - men når morgendagen kommen, håper jeg at jeg kommer til å være den jeg kommer tilå være, ikke den jeg var i dag. Farg alltid tiden med øyeblikkets farger.

Vær den du er. Ha vært den du mener du var. Bli den du er.

Fokus er alt

Halve livet har jeg fokusert på basketkurver. Mange, mange timer har jeg konsentrert meg om hvite firkanter med svart kant og en svart firkant i midten igjen, og oransje metallsirkler med hvite nylontråder flettet under. Ganske mange dager har disse oransje-svarte-hvite dingsene vært det jeg brukte mest hjernekraft på i løpet av hele dagen. Ikke det at de var viktigst, kanskje, ikke fornuftig sett – men om jeg feilberegnet, ville feilen være åpenbar og tydelig for alle på øyeblikket. Å misforstå hva Nietzsche kan ha ment i en bestemt bomk er sjelden en like åpenbar feil, og aldri en like øyeblikkelig. Ofte invaderte basketkurver til og med drømmene mine: jeg traff på et skudd fra egen tresekunder, jeg dunket, jeg skårte en million poeng i samme kamp. Basketkurvene var med meg hele tiden. Er det rart jeg er miljøskadd? Er det rart jeg samler på bilder av basketkurver?

Men jeg er ikke alene. Basket.no etterlyste i fjor bilder av basketkurver, og de fikk inn endel fra mer eller mindre gode fotografer. En basketkurv ved havet, en basketkurv i en bakgård, en sliten kurv, en ny kurv. To av bildene var mine. Og jeg må innrømme at jeg har ganske mange flere bilder liggende på dataen min.

Men mennesker er samlere. Noen har hjulkapsler på veggen, noen har en eske med frimerker, noen har hundrevis av Iron Maiden-T-skjorter, noen har tusenvis av autografer. Vi er samlere fordi det ligger i oss fra urtider av, vi lager oss et lager for å kunne holde ut de dårlige tidene som sikkert kommer en eller annen gang. At jeg går rundt og tar bilder av basketkurver er ikke rarere enn at bibliofile _må_ ha alle Hardygutt-bøkene som er kommet ut i Norge. (OK, jeg faller litt i bibliofilsamlerkategorien også. Men det er ikke poenget.)

Og siden jeg har vært intenst opptatt av basketkurver gjennom oppveksten, betyr de noe mer for meg enn bare å være en plankefirkant. De blir nesten levende, man kan se forskjell på forskjellige typer plater og vurdere hvor godt ballen spretter i dem, man legger sin elsk på visse typer nett, de hvor ballen lager en perfekt svisj-lyd når den faller gjennom, man merker hvor høy kurven er. (Det går en historie om Bill Bradley, eks-NBA, nå politiker på høyt nivå, at han drev og skøt på en kurv og skøt for langt hele tiden. Så stoppet han opp, tenkte seg om, og sa: den kurven er 1 1/2 inch (3 cm) for lav. Så skjøt han videre og traff på alle skuddene. Nøyaktig hvor mye for lav kurven skal ha vært, husker jeg ikke – men selve historien er oppsiktsvekkende bare om man ikke har spilt basket selv. For man merker slike ting helt ned på millimeteren nesten.)

En dag, når jeg er en god fotograf, skal jeg ha en utstilling med mine basketkurver. Da blir det kunst. Til da er det bare en sær hobby for en som ikke lenger klarer å bry seg nok om kurver til å treffe på trepoengere i kamp...

Indre klokke tre før skjema til sju

Sjelen er sterk. Eller kroppen er lydhør. Eller bare at man ikke er så død når man er bevisstløs om natta som man tror. For vanligvis klarer man å fortelle seg selv at man må våkne klokka sju, og så våkner man klokka sju. Ofte noen minutter før også, som for å være på den sikre siden. Hvem våkner ikke litt før vekkerklokka slår seg på, fx? Hmjo, det er mystisk hvordan den indre klokka kan være nøyaktig når man ikke tenker over den.

På den annen side tar den av og til veldig feil. Jeg måtte stå opp klokka sju i dag for å rekke en kamp. Den ene bilen hadde fylt seg opp fort, så jeg måtte ta banen til Østerås og så gå et kvarter derfra – og siden kampen begynte tidlig og jeg ville ha god tid og ikke var helt sikker på hvor det var, vel, så planla jeg å stå opp sju for å være på den sikre siden.

Jeg fortalte kroppen min det med alvorlig mine. Hør her, sa jeg, og løftet pekefingeren, men så skjønte jeg at den var en del av kroppen, og at munnen og leppene og stemmebåndet også var det, så jeg begrenset meg til å tenke inni meg. Hør her, tenkte jeg, i morgen må vi opp tidlig, jeg har lyst til å spille kamp. Klokka sju bestiller jeg vekking til. Klokka sju presis.

Jeg våknet selvfølgelig før sju. Jeg slet meg ut av senga og svarte på Ts trøtte "hva skal du" med et nesten like trøtt "stå opp". Jeg tok med med mobilen som snart kom til å alarmringe,gikk ut på kjøkkenet og fant fram brødet og noe pålegg, jeg drakk vann fra springen, jeg skar opp tre brødskiver. Jeg så ut. Det var merkelig stille ute. Stille og mørkt. Selv drosjene hadde en sløv morgen, virket det som. Og øynene mine, var de ikke tyngre enn jeg til og med hadde fryktet? Jeg så på mobilen.

Klokka var fire.

Tre timer senere våknet jeg for andre gang, denne gang til den liflige lyden av mobilalarm. Forbanna kropp som ikke klarer å vekke meg til riktig tid engang, tenkte jeg, men så strøk jeg det ut: det er farlig å tenke slike tanker, kanskje kroppen hevner seg flere ganger.

Så når jeg nå sitter her og har tapt basketkampen med glans, ville det ikke falle meg inn at jeg ikke er rask, sterk, høy, spenstig nok. Åhnei, hele problemet ligger i hodet. Jeg vil sove lenge i morgen.

Store sportsmenn

Norske medier overgår hverandre for tiden i å lovprise John Carew. Han har nettopp byttet klubb, så man må skrive mye om han så byttet ikke skjer ubemerket: det er som når man snakker hele tiden om sin nye kjæreste til mor, så hun får med seg at ting har endret seg. Og når de skriver og snakker om John Carew, unnlater de ikke å få med seg hvor enrom han er: hvor stor og sterk og rask og fantastisk talentfull fysisk sett.

Han er ikke liten. Men som basketspiller er jeg vant til store mennesker: hvor stor er han egentlig i forhold til fx nettopp basketmenensker? La oss sjekke.

Carew er 195 cm og 92 kg ifølge AFtenposten for etpar dager siden. Det er 10 cm og tolv kilo mer enn meg.
Kristian Storm Hansen, som jeg spilte mot mange ganger når jeg var liten og som nå spiller i BLNO, er 195 cm og 104 kg.
Calix Black N'Diaye, kanskje Norges beste basketspiller, er oppført med 191 cm og 98 kg.
Steve Nash, beste spiller i NBA de to siste årene, er 191 og 89.
Kevin Garnett, beste spiller året før, er 211 og 115.
Dirk Nowitzki, trepoengskonkurransevinenr i NBA i fjor, er 213 og 111.
Michael Jordan var 198 og 98 i sine velmaktsdager.
Shaquille O'Neal er 216 og 148, men vekten går litt opp og ned.
Den gjennomsnittlige spilleren i NBA er drøyt jordan: drøyt to meter, drøyt hundre kilo.
Og alle disse, skulle jeg tro, er langt mer bevegelige og smidige enn Carew, delvis også sterkere: sporten deres krever det. Selvfølgelig, i norsk målestokk og i fotballmålestokk er Carew usedvanlig stor og sterk. Men det er ikke alltid det ikke finnes andre målestokker enn disse to...



EDIT: Om man lurer på om fx Shaq er smidig, se på denne vidoen fra all-star-treningen i 2007. Shaq, LeBron James og Dwight Howard som danser.

NBA-homse

For første gang har en NBA-spiller kommet ut av skapet og offentliggjort at han er homoseksuell. John AMaechi, heter han, en brite som etter basketlivet planla å ta en doktorgrad i barnepsykologi. (Og bare det, at han har omløp i hodet, gjør ham annerledes i den amerikanske proffbasketverden.) Og selvfølgelig går diskusjonene høyt i USA. De fleste journalister og kommentatorer mener at det ikke har noe som helst med saken å gjøre: spiller du bra nok på banen, har det ingenting å si hva slags spill du bedriver i privatlivet ditt. Som en av dem sa: Michael Jordan spilte sammen med Dennis Rodman som sikkert gjorde ting som er ti ganger så ille som det Amaechi noen gang ville ha kunnet begynt å prøve å tenke seg. Om Jordan kunne det, burde alle vi andre kunne spille sammen med en homofil.

Men det er selvfølgelig kritiske røster. Noen mener at det ikke har så mye å si siden Amaechi har lagt opp: det som hadde vært bra, hadde vært om en aktiv storspiller hadde kommet ut av skapet. Men hvor stor påkjenning det er, er hvermanns gjetning. Ville enkelte fx ha vært like redd for å spille tøft forsvar på en homofil som de var for å spille for tøft på Magic Johnson da han spilte som HIV-positiv? For det er selvfølgelig enkelte neandertalreaksjoner: flere spillere nevner at det er greit så lenge han ikke tar "the gayness" mot dem eller prøver seg på dem. LeBron James mener at det er et brudd på lagmoralen å holde en slik ting hemmelig.

Jeg synes det er fascinerende hvordan NBA-folkene reagerer forskjellig. Toppsjefen, David Stern, sier selvfølgelig det politisk korrekte, at det ikke har noe å si. Amaechis gamle coach i mormonerstaten Utah, et erkekonservativt sted, avfeier kritikken fra Amaechi om anti-homse-utbrudd osv med at han ikke visste om det. På Utah var det visstnok bare en russer som ikke bare skjønte det, men som aktivt viste at han syntes det var helt greit. Enkelte spillere nekter å kommentere det, som om de ikke ser hvordan de skal klare å si noe riktig: uansett hva de sier, vil noen mene at de tar veldig feil. Minner litt om Bush i sine mindre arrogante stunder, når han faktisk bryr seg om hva han skal svare.

Som alle basketspillere drømte jeg meg inn i NBA som liten. Skjønte selvfølgelig at det var en umulighet, men likte uansett å leke med tanken. Men det var én ting som bekymret meg litt. Når man så på NBA-kamper, samlet alle lagene seg alltid i en sirkel med hendene samlet over hodet. Greit nok. Så sa en av dem alltid noen positive ord og peppet de andre før kampen. Greit nok. Som regel var disse ordene en bønn. Ikke greit.

Ifølge en undersøkelse (se her http://www.mndaily.com/articles/2006/03/24/67686) stoler amerikanere minst på ateister. Om jeg husker rett, var de de klart minst stolbare og minst "amerikanske", også, mye verre enn muslimer, nye innvandrere, feminister etc. Ateisme er noe farlig for mange amerikanere, noe undergravende, noe umoralsk, noe ondskapsfullt. Også homofile var mer å stole på, ifølge denne undersøkelsen. Spørsmålet blir da: hvordan ville jeg ha blitt oppfattet som NBA-spiller om jeg nektet å være med på den felles lagbønnen?

Etter et kort søk på nettet var dette den eneste referansen jeg fant til ateisme og NBA: "...is like trying to find an atheist among today's NBA players. If they exist, they're laying low." Det finnes altså trolig ingen som har kommet ut av ateistskapet. Det er på tide noen gjør det.

Når jeg nå drømmer om NBA er basketen helt uviktig: istedet er jeg den den første reinspikka ateisten. Og heller enn å se for meg mine praktfulle dunker, ser jeg for meg at jeg stiller opp på The daily show og snakker om religion, filosofi og det amerikanske samfunnets trangsynthet.

Noen vokser aldri opp.

Basketdømming

Hva slags mennesker blir egentlig sportsdommere? Jeg ble ringt opp i dag tildig fra I: laget hennes (og Ts) skulle spille kamp, og dommerne hadde ikke kommet. De trengte en nye en, og de ringte meg. Hurra.

Jeg har vært ordentlig dommer. Som junior (eller enda før?) ble jeg kretsdommer etter å ha dømt en juniorkamp mellom de to Bærumslagene som var de beste i serien på den tiden. Senere dømte jeg i hytt og vær, masse kamper, og med masse oppmuntring hjemmefra. Så fint da Jostein, det er da gøy å dømme?

Nei, det er egentlig ikke det. Det er noe med den allmakten man har. Og litt med at man skal etterleve og følge en bok. Litt det samme som hvorfor jeg ikke ble jurist: å ha en rød bok og så tolke alt mulig ut fra den?

I dag dømte jeg først en jentekamp med en annen dommer og deretter en herrekamp alene. Bare fjerdedivisjon, så de var ikke godt vant. Heller ikke emd autoritet: selv om jeg dømte noe feil, holdt det med å si Hold kjeft (eller lignende) for at de skulle spille videre. Det var greit nok, det gikk ok, det var litt penger. Men gøy?

Gøy å hjelpe I. Gøy å ha illusjoner om at jeg kunne ha rundspilt dem alle sammen, hadde jeg ikke vært dommer. Gøy å gjøe noe. Men å strikse og strikte med streng mine for at de skal ha rammer å forholde seg til? Pfft.

Som konfirmasjonsleder er jeg det motsatte av streng. Det motsatte av dommer. Noen ganger går det til helvete, noen ganger går det bra. Men om mennesker ikke vil ta imot respekt og krever så strenge regler som en dommer skal håndheve overfor dem? Nei. Et sånt menneske er jeg dessverre ikke.

Om å vinne

Hvorfor er det egentlig så viktig å vinne? Spilte basketkamp i dag og sløvet oss vei til et 6-poengstap. Skårte bare 50 poeng (!), men paradoksalt nok er det forsvaret som gjør det vanskelig for oss, vi gjør akkurat litt for lite i forsvar til at vi får enkle skudd i den andre enden. Akkurat nok til at vi ikke ser helt teite ut der ute på banen. AKkurat nok til at vi ikke vinner. Men hvorfor er det så viktig å vinne?

Å sende ballen gjennom nettet flere ganger enn motstanderen er ele forskjellen. Eller å få flere 6ere på terningen i yatzy. Eller å løpe fortest, hoppe lengst, vite mest. Hvilken forskjell er det egentlig? Har man noe grunn til å deppe fordi man skårer færre poeng? Burde man ikke heller spille så godt man kan og så glede seg over både egne og andres prestasjoner? Vi rykker ikke ned, vi rykker ikke opp, ingenting ble avgjort av denne ene kampen bortsett fra den interne tvekampen med tredjelaget. Vi er på åttende og de på sjuende, kanskje – hva så? De er da like hyggelige og har gjort seg like fortjente til en seier som vi har? Den tilfeldigheten at jeg er på lag X betyr at jeg skal slite hjertet opp i halsen for at lag X skal vinne? Hvorfor det?

Og likevel. Gleden i å spille ligger i å få til ting, og jo mer man får til, desto mer sannynlig er det at man vinner. Og jo mer man jobber for noe, desto søtere smaker det om man får det til. Eller omvendt, jo mer man jobber for noe som ikke skjer, desto mer slitsomt er det. Etter VM-finalen i fotball satt en gang den tyske keeperen (Oliver Kahn) og sturet ved den ene stolpen. Det første målet motstanderne (Brasil) hadde skåret, var hans feil. Han hadde i praksis tapt kampen for laget sitt. Han hadde grunn til å sture, men da jeg så sturingen med mamma, kommenterte hun at hans oppførsel var barnslig. Sture sånn, da gitt.

Hadde hun ment oss, hadde hun truffet. Hadde jeg sturet etter tapet i dag, hadde det vært barnslig. Jeg har trent dårlig, er fremdeles syk og slapp, gjorde veldig lite for å unngå tapet. Jeg har egentlig ikke rett til å sture. Kahn hadde rett. Det hadde vært mer stil å gratulere vinnerne med hevet hode, men når han først valgte å sture først, var han i sin fulle rett.

Min lille trøst er at det er vanskeligere å vinne om man lurer på hvorfor i all verden man skal jobbe for å gjøre det. Seieren er utenfor rekkevidde om man tenker seg om en gang for mye. På den annen side er det en rimelig mager trøst.

Joe the stripper

Det skjedde ting på basketbanen som jeg ikke turte å ta opp samme dagen, ikke engang dagen etter, ikke før nå. Det skjedde ting jeg enten skammer meg veldig over eller stiller meg litt utenfor og lurer på hvor alt bråket kommer fra. Litt flaut, men hvorfor flaut? Litt feil, men hvorfor feil? Og hvorfor i det hele tatt gjort?

Etter kampen samler man alltid inn draktene så en av oss kan vaske dem. Denne gang var det S. Dessverre for oss andre har S alltid dårlig tid etter trening og kamp – ikke dessverre fordi han burde ha dusjet mer, men dessverre denne gang fordi han dro rett fra kampen og hjem og derfor måtte få draktene med en gang, fort fort. Vi stod bak benken vår, nå okkupert av et damelag som nettopp hadde sendt utpå sine fem startingspillere. JT dro av seg singlet og shorts og sa noe om at man kunne jo nesten kalle bokseren hans en shorts, den var svart, hehe. Jeg var forvirret. Ikke av JT, ikke av S, ikke av GR som coachet jentene og som jeg burde ha sagt hei til men som var omkranset av jentene sine hele tiden. (Hei, forresten, GR!) Ikke av noenting, egentlig, bare litt sliten av kampen og i den litt avsondrede sinnsstemningen man av og til kommer i når man har konsentrert seg om spillet såpass lenge og det ikke var slitsomt nok mentalt til at man trenger å hente seg inn igjen. Litt bortenfor meg selv, kanskje. Så når JT drar av seg draktene, gjør jeg det også. Og når han tar på seg en annen shorts, kommer jeg på at min andre shorts er i garderoben.

I slike øyeblikk bør man bøye seg for sine blundere og innrømme dem. Unnskyld, faen, kan jeg få draktshortsen min tilbake? Bare til garderoben? Men det gikk ikke. Isteden fikk jeg det or meg at t-skjorta mi dekket de viktigste bulene, men at jeg likevel var så naken det likevel gjaldt å komme seg til garderoben så fort som mulig. Dermed besluttet jeg meg for å løpe dit.

Uheldigvis beregnet jeg kampen dårlig, slik at når jeg løp forbi kortenden av banen, var begge damelagene i fullt firsprang ditover fra den andre siden. Hadde det vært en god film-mann der, ville han ha fått det til å se ut som om de løp etter meg, en svett mann med svart t-skjorte, svarte, store basketsko og en gammel, slaskete, lysegrå boksershorts – joggende mot den forjettede garderobeinngangen. Det føltes litt naknere og mer åpenlyst enn jeg hadde håpet.

At jeg møtte et par i gangen til garderoben, hørte bare til. Og at de, en av hvert kjønn, smilte og stirret og måpte litt, lot jeg meg ikke affisere av. Ikke i det hele tatt. Det eneste var at S kom inn i garderoben fem sekunder etter meg for å hente de siste draktene. Hele strippingen forgjeves...

I etterkant er jeg ikke så flau. Ikke over nakenheten, i alle fall. På stranda går menneskene enda naknere, og det er helt greit. I aerobictimene har folk på seg korte tights som buler enda mer enn min gamle bokser. Å spille i bar overkropp er standard som lagmarkør på baskettreningene. For naken var jeg egentlig ikke. Men sosialt passende? Det var mindre klær enn alle andre, mindre enn forventet, det så dumt ut med de store basketskoene nederst, og det viste tegn på en uvanlig dårlig utviklet sosial antennebruk der og da. Det er "sånt man bare ikke gjør". Det er sånt alle ville ha ledd hysterisk fnisete av på ungdomsskolen. Og jeg?

Jeg er veldig delt om jeg skal synes jeg er tøff som utfordrer de sosiale konvensjonene eller bare tankeløs som ikke oppfatter dem. Akkurat nå håper jeg bare at det ikke skal bli noe man husker meg for som etpar på basketlaget i Halden husket meg fordi jeg en gang hadde en boksershorts med ødelagt strikk: "Sloggi" kalte de meg i flere måneder.

En tier

Jeg skyter som en frosk. Jeg bommer på layuper, på korte skudd, halvlange skudd, lange skudd, fra venstre, høyre og rett foran. Det er kondisen. Før kampen treffer jeg endel, har en ok følelse, og i selve kampen treffer jeg på alle seks straffer. Men i kampen? To av hundre layuper pluss et kast-ballen-over-hodet-når-du-blir-feilet-og-treff-via-24-sekunders-klokka-over-kurven-sirkusskudd. Ellers bom på absoluttbanna alt. Ti poeng, som jeg sa til T jeg skulle skåre...

Men vi vant greit og hadde kontroll, så da. Venter bare på at jeg skal få kondis nok til å treffe når jeg er sliten, og klare og se hvor de andre er på banen selv om jeg puster tungt. Når kondisen kommer, blir alt bra. Etter sesongen.

Blodige tær, et godt tegn

På toppen av min karriere som basketspiller hendte det at jeg tok noen pauser på en måned eller tre. Da blindtarmen røk på exphil, for eksempel, eller da jeg kom tilbake fra basketløse studier i Köln. Det tok alltid lang tid å komme ordentlig i form igjen, og det tar sikkert ikke kortere tid denne gang. Et år med trening, i løpet av neste sesong kommer det tilbake til meg. Når jeg er for opptatt av å leke med barn(et) enn å slite meg ut rundt en oransje ball.

Uansett, når jeg kom tilbake fra treningsoppholdene oppdaget jeg alltid, uten unntak, at jeg hadde begynt å blø i skoene i løpet av treningen. Som basketmann løper man mye på tærne, hopper, skifter retning, og alt dette tærer stort på huden under stortærne. (Whui, ordspill ikke egentlig planlagt, men det presset seg vakkert på.) Når man har spilt i hundre år har man træler der nede, tjukk tjukk som ikke rives av for et godt ord. Det var enslags bekreftelse på at jeg hadde begynt å trene igjen, denne bløingen, og jeg hadde blitt skuffet om den ikke var der.

De første treningene denne sesongen blødde jeg ikke. Det var såvidt huden hadde begynt å løsne, det ble ikke blemmer engang, bare litt slafsete hudrester som knapt kunne rives av. De første treningene denne sesongen må jeg ha spilt så slapt at det var nummeret inntil gåstol. Men nå, i går og i dag, de to første treningene etter juleferien, var det der igjen. Blodet. Blodblemmene. Den rare, hæltunge gangen hjem fra treningen. I dag merket jeg underveis i spillingen at tærne begynte å gjøre opprør igjen, at det gjorde vondt å tråkke på dem og at spesielt forsvar var noe jeg måtte tvinge meg til. En god følelse, på sin måte. Jeg er i alle fall nesten tilbake på et noenlunde halveis kvasirespektabelt nivå i deler av spillet.

Hadde jeg vært ekkel hadde jeg bøyd meg ned og kysset stortærne mine i garderoben. Ekkel og mykere.

Flyvende layup? Pft (Og D med maraton)

Baskettrening i dag, for første gang på noe sånt som trekvart måned. OK. Hjelp tydeligvis å løpe på nyttårsaften, fikk ut litt gruff. Skuddene er fremdeles måfå, men rytmen og timingen begynner å bli bedre. Det mest måfåe, det måfåste av dem alle, er layup fra siden medn vridning idet jeg svever forbi kurven. Før gikk det alltid: løpe rett mot kurven, hoppe forbi den, og legge opp ballen med den hånda som er lengst fra den. Men nå? For kort hver sabla gang. Ingen følelse, ingen rytme, ingen tøtsj. Bare plonk i plata. Får håpe det kommer. (Er veldig klsr over at det er et dårlig skudd i utgangspunktet, men samtidig er det ikke langt fra umulig å spille forsvar på på dette nivået. Og jeg liker bevegelsen. Så det forsvinner nok ikke fra repertoaret med det første.)

Med løping er det dødt nå. Lisfarlig glatt, det snødde i dag, og det ble til sludd, og det kommer til å fryse over natta: tre cm tykk is overalt i morgen tidlig. Får løpe inne. En annen ting er at D ikke skal drikke noe alkohol de neste fire månedene fordi han skal løpe maraton i april-mai en gang. Som en veldedighetsting, men like fullt. Og han klarer kanskje å løpe under fire timer – han trener lite men løp en mil på 43 minutter, det er to minutter bedre enn mitt mål for sommeren. Så om jeg syntes jeg manglet insitament før, har jeg hvertfall fått det nå. Ikke la Is kjæreste være så knusende pverlegen Ts kjæreste i løping som han synes å kunne bli nå...

24-sekundershelvete

Satt med 24-sekundersklokka i en førstedivisjonskamp mellom OSI og Ammerud i dag. Den verste sekretariatsjobben. Mistet de kontrol over ballen nå? Traff den ballen ringen? Hvem har kontroll når to kjemper om ballen? Mye 24 nå? Når ballen treffer ringen? Traff den ringen? Eller når det blir retur? Og så trykker man idet skuddet går, heller enn når den evt treffer ringen, og så treffer den ikke ringen og man har trykket likevel, og det blir nye 24, og alle skriker opp. Og alle er så sikre på at de vet at du har gjort feil, at de vet når ballen er under kontroll eller ikke, at den traff ringen eller ikke. Og så stopper dommeren spillet og kommer bort til sekretariatet for å belære og de 24 sekundenes regler, og hele salen følger med på denne overhøvlingen, og dommeren er sånn ekkelt lærer i trynet, hør nå her gutten min.

Av en eller annen grunn svetter jeg alltid 24-sekundersklokka våt, og begynner å fryse, når jeg sitter med den. Men det er da godt å gjøre noe for klubben. Dessuten var Ammerud ganske mye bedre, så jeg avgjorde uansett ingen kamp.

Bitching

Noen mennesker skal alltid klage. Noen mennesker må alltid syte når ting ikke går deres vei. Noen mennesker kan ikke holde seg fra å rette skyts mot andre når det hadde fungert minst like bra å rette det mot den skytende selv. 'Banna duster.

(Disse menneskene er ikke ordentlige klagere, det er viktige forskjeller der. En ordentlig klager er pessimist og defaitist, han synes alt er ille og ingenting kan gjøre det bedre. Han gjør klagingen til en kunst og retter skytset mot alle, også ham selv, men mest mot verden som helhet. De menneskene jeg snakker om her, er målrettede: de klager for å få viljen sin, ikke fordi de liker å klage. Og de føler seg bra når de kan jukse seg til en seier – en ekte klager ville bare bli enda mer nedtrykt av at det lønner seg å jukse.)

Eksempel. På basketen i dag var det en uekte, upoetisk, sytete klager. Hvert eneste angrep mente han at han ble feilet. Det var kanskje feil noen ganger, men aldri harde feil (da sa forsvareren fra), men som regel virket det bare som om klageren var sur fordi han ikke klarte å skåre. Noen ganger var forsvareren usikker på om det var feil, noen ganger virket det nesten som om han glemte å si fra, glemte å kalle feilen. Hva gjorde klageren da? Hva bør man gjøre da?

Man bør snakke med forsvareren, rolig. Klageren skrek ut eder og galle, "Kom igjen, da!", og ble sur på alle på banen. Man bør spille videre. Klageren stoppet opp. Man bør unnlate å la sitt dårlige humør spre seg ved å småjukse for å ta igjen. Klageren slo ballen litt vekk når andre skulle ha den, han ropte at det ikke var feil når noen på hans lag kunne ha blitt dømt (som for å vise at det sikkert hadde blitt feil om han ikke ropte siden alle på det andre laget er teite). Man bør prøve andre måter å skåre på, siden det ene movet man har tydeligvis blir verken skåring eller feil. Klageren gjorde det samme, om igjen og om igjen, og klagde mer og mer. Man bør følge reglene som uuttalt har blitt utviklet i den gitte kampen. Klageren var overbevist om at hans regler var de som gjaldt. Men bør godta at de samme reglene skal gjelde for alle. Klageren mente at han hadde en slags spesiell beskyttelse. Man bør spille for å ha det gøy. Klageren? Om han hadde det gøy selv vet jeg ikke, men han gjorde det ikke gøyere for oss andre. Ofte når han drivet våget jeg ikke spille forsvar på ham, siden han uansett ville bli sur og kjefte og smelle, selv om det ikke var feil i det hele tatt. Men det var det jo, feil: fra hans side var alt feil.

Til slutt ble det da også antydninger til munnhuggeri på hans eget lag. Slutt å bitche, som en av dem sa til ham. Han mente at han måtte da si fra, noen måtte da si fra. Javisst... Men skal noen si fra til ham eller er det ikke lov? Og det er alltid måter å si fra på. Neste trening håper jeg at han er mer fornuftig. Eller at noen tar ham i nakken og ser ham i hvitøyet.

Problemet med sånne mennesker er at de alltid mener å ha retten på sin side og ikke godtar at det finnes andre måter å se ting på. Jeg har rett, sier de og blir sure om noen våger å si dem mot. Er den eneste måten å få dem til fornuft da å bitche tilbake? Eller går det med et smil og et klapp på skuldra? Hmnei. De må kjempes i senk, er jeg redd. Spennende å se hvordan det vil påvirke laget framover om det fortsetter.

Hvilket språk snakker vi igjen?

Det er én ting Sverre rister på hodet over meg. OK, det er kanskje flere, men det er spesielt én ting jeg gjør som får han til å sukke, si ååååååå Jostein, be meg slutte osv. Han liker det ikke. Og i dag fikk jeg dommeren i basketkampen til å reagere på det også.

Det er ikke meningen. Eller, det er meningen men jeg prøver ikke å irritere eller forbause. For meg er det bare gøy. Helt sant.

Dommeren var amerikansk og snakket bare amerikansk engelsk på den litt brautende måten som bare ekte amerikanere kan. Hyggelig, for all del, men han var ikke typen til å se duknakket ut. Så da han snakket med vår benk i pausen måtte jeg selvfølgelig svare på den mest britiske engelske jeg fikk til. Og da han tilsynelatende ikke tenkte over det, kanskje han trodde det var en norsk aksent, kanskje han var vant til å snakke med briter – når han ikke reagerte, gjorde jeg det jeg gjør som får Sverre til å åååå-e.

Jeg begynte å snakke gebrokkent engelsk. Enslags italiensk engelsk, komplett med håndbevegelser og rar ordstilling. Jeg levde meg inn i rollen som en italiensk mann fra Roma, en som nettopp har kræsjet bilen med en annen mann fra Roma og nå prøver å finne ut av hvem som har skylden. Dommeren hadde ikke prøvd på annet enn å være hyggelig og gjøre det kjedelige en fjerdedivisjonskamp tross alt er, til en overlevelig affære. Når han spør om pengene han skal få, svarer jeg tilbake som om jeg ikke har noen penger, som 0m det "is nott posible, eh, i hav nåfing".

Han stoppet og stirret på meg, forvirret. Jeg skjønte etter noen sekunder at jeg ikke villa få ham til å skjønne hvorfor jeg er så ustyrtelig morsom når jeg snakker italiensk-engelsk. Så jeg satte meg på benken igjen og mumlet noe om at selv lillebroren min hater at jeg snakker sånn engelsk.

Tror ikke dommeren skjønte noe mer av det.

Kulturelitisme?

Når det gjelder bøker er jeg kulturelitist. Har hatt, og har fremdeles når det kommer på banen, lange og uforsonlige diskusjoner med T og moren hennes og alle som måtte være det minste uenig med meg, om Da Vinci-koden er en god bok. Og Paulo Coelho. Jeg synes de er møkk. Har ikke lest noen av dem fullt ut, men har lest nok. Klarte ikke mer etter tjue sider.

Når det gjelder bilder, derimot, er jeg ikke sikker. Som med solbilder, fiskere i solnedgang eller basketspillere i motsolslys eller
så er jeg dødsens fan. Jeg er veldig glad i disse bildene. Men er de banale? Er de simple? Ville en kulturelitistisk fotograf sable ned meg som jeg sabler ned de som liker Dan Brown? Og har det i siste instans noe å si?

Spørsmålet er om man gjennomskuer ting for fort. Jeg gjennomskuer ikke disse bildene, de er bare pene. Men jeg gjennomskuer Dan Brown og irriterer meg over måten han skriver. Og om en proff-fotograf skulle forklare for meg at disse bildene er dårlige fordi x, y, z, så ville jeg høre på ham og prøve å se det han ser. Visst. For jeg tror ikke de gir ham noe nytt, ellers spesielt margsprengende godt teknisk. Men forskjellen er, tror jeg: Dan Brown skriver ikke vakkert, bare proft. Disse bildene er ikke proffe, bare vakre. Litt. Og vakkerheten er det vanskeligere å diskutere i senk. Hm. Hva synes du?

Gamle venner og avskjed

Spilte basketkamp mot Miroslav Culjak, gamle Miro fra Halden, han som haiket for å komme på trening og som påstod han var nevøen til Toni Kukoc første gangen vi så ham. Han var blitt stor og sterk og småfeit og eldre, som oss alle.

Det siste jeg husker av ham, er fra en kamp i Halden. Jeg spilte veldig bra, skårte over 20 poeng i første omgang, var helt i mitt ess. Kom på layup, blir feilet og får bare nesten ballen oppi kurven. Fortsetter å løpe, farten er stor, stopper foran vår egen benk. Rett foran Miro. "Det er din skyld alt sammen!" roper jeg og går bort for å ta straffer.

Det var og er fremdeles et uttrykk jeg liker. Det er noe infantilt-pubertalt over det, noe så markskrikersk irrasjonelt, noe man kan skrike når alt annet har slått feil og man ikke lenger har ord for noenting. Men min bruk var (og er) selvfølgelig ironisk. Jeg bruker det når det ikke er noens feil i det hele tatt. Som når jeg ropte mot Miro: han satt på benken, bare, hvordan skulle han ha skyld i at jeg bommet på lay-up? Men han ble nesten redd. Kunne se det i øynene hans, kunne se det på måten han ikke snakket med meg i pausen, kunne se det på alt. Og jeg? Angret, selvfølgelig. Gjorde ikke noe med det. Selvfølgelig.

Jeg vet ikke om det var siste gang jeg så ham. Trolig ikke. Men i mitt hode var det det. Når jeg har tenkt på Miro de siste ti årene, har det vært med den emne bismaken at jeg aldri fikk gjort godt igjen den skrikingen, aldri fikk sagt unnskyld, aldri fikk gjort det helt klart at jeg ikke mente det, at alt er ironi, ingenting seriøst, ingenting. Men jeg har skjøvet det fra meg. Selvfølgelig. Man gjør gjerne det, når man kan.

Og så dukker han opp på Blindern, av alle steder. Kjente ham igjen med en gang, men sa ikke noe, det var liksom ikke anledning. Vi anerkjente ikke hverandre som gamle kjente i løpet av kampen i det hele tatt, bare spilte og bannet med lagkameratene, sendte dustete pasninger eller musklet seg inn under kurven. (De dustete pasningene var mine. Lange, trange baller fra midtbanen på semirøsj. Nesten perfekte pasninger, men for trangt, for vanskelig, ballen ut over baseline.) Knapt et blikk før han helt mot slutten av kampen roper til meg fra benken at jeg har blitt gammel. Igjen satt han på benken. Jeg mente han hadde blitt stor, men ikke feit, det er en nyanseforskjell i kroppsspråk der.

Hva han ventet etter kampen? Hva jeg ventet? Jeg hadde laget meg en regle med kroatiske gloser å imponere med da jeg gikk mot ham for å takke for kampen. Kako ste, dobro hvala, imam bosanska prijateljica, stvarno, dobro, et ti? Rev ham vekk fra en annen gammel bekjent. Hei, Jostein!

Jeg har aldri skjønt hvorfor det skal være så viktig å få sagt de siste ordene til en døende. Hvorfor man må få snakket med den som dør, få tatt avskjed, få sagt hvor glad man er i ham eller fortelle ham de dypeste hemmelighetene man har båret på i halve livet. Hva har det å si, en død mann husker ingenting og kan ikke gjøre noenting og å lette sitt hjerte vil ofte ikke hjelpe i det hele tatt. Tvertimot, om det dreier seg om å komme med store hemmeligheter. Eller bare det å være der, være til stede når noen tar avskjed med livet. Hvorfor er det et viktig øyeblikk? Hvorfor skal man først de siste minuttene av et liv vise en person den respekt som man burde ha vist hele livet? Jeg har alltid ment det var noe egoistisk over det, enslags måte å toe sine hender på over de syndene man har begått mot personen: ikke sagt at man er glad i, ikke fortalt at man har en annen legning enn antatt. Hva bryr de døende seg om det!

Man vil være snill med mennesker, og det er dette ønsket man har når man vil ha en god avskjed. Når jeg har hatt denne emne smaken i munnen de siste ti årene, når jeg har angret på at jeg oppførte meg dårlig mot Miro, var det som om avskjeden var sur og som om denne avskjeden farget hele mitt bilde av ham. Vi har ledd sammen, vi har kjeftet på hverandre (å, ja, mange "Miiiiiiiro! når han ikke gjorde som treneren (jeg) sa), vi har vokst opp sammen. Jeg bestemte at han skulle hete Miro på laget, ikke Miroslav. Gode minner, når man velger de rette, som man alltid kan ha gode minner fra mennesker man har truffet. Og likevel ble alt godt overskygget av dette ene sure. Det var som om Miro dro ut i verden (jojo, til Fredrikstad, men metaforisk også, ut i voksenlivet) og den avskjeden jeg ga ham var mer en forbannelse enn en velsignelse.

Jeg vet ikke om han noensinne brydde seg veldig, eller husket det lenge. Jeg vet ikke om han husket det nå, om han tenkte på det i det hele tatt. Men han var overstrømmende og glad. Det var et godt møte, jeg skulle hilse til bror og han sa han hadde det bra, derfor han hadde est ut litt. Ikke feit, bare kraftig. Om jeg hadde gitt ham en forbannelse, hadde den heldigvis ikke virket.

Da jeg kom hjem, gråt jeg. Ikke mye, ikke hulkende, egentlig ikke trist heller. Og jeg lo mellom tårene. Men jeg gråt og jeg hadde mange følelser og det må i det minste delvis ha vært at Miro ikke var forbannet likevel. Han var ikke sur. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så sterkt, så langt ned, så viktig for meg – men sånn var det tydeligvis. En sur avskjed hadde tynget meg i ti år. Hadde det ikke vært en avskjed men noe som skjedde et år før jeg dro mot Oslo og studier, hadde det vært greit. Hadde vi snakket sammen etterpå, hadde det blitt gjenopprettet enslags balanse, enslags harmoni, enslags likevekt oss imellom. Hadde jeg bare sagt noe etterpå.

Man blir aldri ferdig med mennesker, man har alltid små ting å snakke om, rette på, diskutere, det er alltid noe i den andres bilde av deg som du må rette opp. Det er alltid noe man må si. En avskjed er alltid å kutte av for tidlig. Jeg visste ikke hvor Miro var, men jeg visste han trolig bodde i Østfold et sted. Det var fremdeles et håp om å rette på ting. Det er dette håpet man lever på når det gjelder alle mennesker man har tatt avskjed fra på mindre enn perfekte måter. Som om det kunne være perfekt. Man lever i håpet helt til det ikke kan håpes mer. Vil ikke den siste avskjeden da være den viktigste?

Da farmor døde, var Geir i Singapore på bisniss. Han vurderte å komme hjem for begravelsen og dra tilbake igjen, to døgn reising for å synge salmer og bære kiste noen meter. Jeg skjønte det da. Jeg skjønner det enda bedre nå.

Andrelaget

H2 spilte treningskamp mot H3 i dag., Osi basket. H2 er mitt lag. H2 er i utgangspunktet det beste laget. Jeg mener, 2 kommer før 3, ikke sant? DEssverre spiller de to lagene i samme divisjon. Så de er på den måten jevngode. Og dessverre tapte H2 kampen i dag. Så H3 er bedre enn H2. Men det er selvfølgelig bare forbigående. H2 manglet 2-3 av de aller beste spillerne. Det var ingen dommere, vi dømte selv, og selvfølgelig kan H3 ikke dømme så godt som H2. Og det var i treningstiden til H3. H2 er vant til å trene halvannen time senere. Og H2 spilte i drakter, h3 i eget treningstøy. Selvfølgelig er det ille å spille mot folk som ser ut som de er på trening. Vi mister gnisten, de får mer gnist av å se oss i kampdrakter. De var flere enn oss og kunne bytte mye oftere. Vi spilte bare system for å lære det. De har spilt sammen i mange år, vi er stort sett en gjeng som knapt kjenner hverandre. De har sikkert trent i hele sommer også.

På onsdag er det kamp igjen, trolig mot samme lag. Da taper vi ikke.

Sint? Jeg?!

Jeg blir aldri sint. Jeg er aldri sint. Når T og jeg nærmer oss noe som kan ligne en krangel, holder jeg meg rasjonell, veldig rasjonell, helt til jeg blir såret og avfeier all rasjonalitet og trekker meg unna. (T tok en personlighets på UD: jeg fikk 46 poeng pro-poeng i rasjonalitet, og like mange contra-rasjonalitetspoeng i rasjonalitet. Uten å forklare det nærmere her, det betyr (i mitt hode) at jeg er like rasjonell uansett…) De få gangene jeg har følt meg sint, har andre blitt overrasket over at det var sinne de opplevde. De trodde jeg bare var irritert. Ok, bortsett fra når jeg dro en oppviglersk elev over kateteret, dro ham i kragen og hveste ham i ansiktet på grunn av småting – men ellers er ikke aggressivitet mitt lynne. Og likevel var jeg sint i går. På basketbanen, av alle steder.

Å komme tilbake til basketbanen etter et års pause er ikke bare-bare når man er så tungtrent som meg. Blir sliten av sløvt halvbanespill de første par gangene, kanskje mest fordi jeg ikke er vant til å bli sliten og dermed tror jeg er utslitt når jeg i virkeligheten såvidt er varm, men OK. Så når jeg spilte i går var hodet flere kilometer foran kroppen, jeg så hvor jeg burde ha løpt, hvor jeg kunne ha hoppet, men det ble bare ynkelig når jeg prøvde. Det føltes som å slåss med vindmøller, bare uten det heroiske aspektet. Hadde jeg vært dobbelt så sliten og fire ganger mer ulykkelig hadde jeg vært på nippet til å få tårer i øynene.

I den situasjonen, når det er kjempegøy å spille men ulidelig å ikke klare noen ting, er det en fjompenisse som går opp ballen. GÅR, fordi han "ikke gidder å røsje". Han sa det. Selv i min utrente form løper jeg da idet minste litt, det er ingen basket som er så kjedelig som å gå opp og ned hele tiden, det skal skje noe, ellers er det dølt. Man må se opp for den lange pasningen. Men nei, han gikk opp, ble stående og sprette ballen på toppen, sprette sprette mens vi andre løp rundt som huggærne høns og vente på at han skulle sende ballen. Etter tjue sekunder sender han den rett til en motspiller og kjefter på oss fordi vi står stille.

Vi stod stille fordi vi aldri fikk ballen. Og når han neste gang prøver å belære meg om hvor jeg skal løpe og skrine og hvordan jeg skal bevege meg … Sannsynligvis forvekslet han meg med noen av de andre, som virkelig ikke hadde peiling og ikke hadde kjent igjen en skrin om de hadde fått tredd en nedover øra, men det var meg han kjeftet på, jeg som i fader ta meg var mer erfaren basketballspiller enn de fleste for ti føkkings år siden. Jeg kan kanskje ikke løpe, men jeg vet i alle fall hvor jeg skulle ha løpt!

Så jeg ble sint og kjeftet på ham og bad ham løpe fortere og sende ballen, kom med så lange tirader som jeg sjelden har gjort, tirader som før ville ha gjort meg nesten redd hadde de kommet fra en annen. Sint, var jeg. Og i garderoben etterpå så han ikke engang på meg og virket overrasket når jeg sa hadet da han gikk. Hva, og jeg som bare var irritert? Eller? Må kanskje venne meg til at sinnet vil boble over av og til nå, et eller annet har gjort disse tidene til nye tider. Neste trening skal jeg be om unnskyldning.

Usansk arroganse

Etter basket-VM i Japan (FIBA2006) var det tendens til oppvask i USA. Det store basketlandet, verdens mektigste, tok bare bronse! Og de som hadde utelukkende NBA-spillere! Tapet kom i semifinalen mot Hellas, et lag kjemisk fritt for NBA-spillere, noe som burde ha fått amerikanerne til å tenke. Er da NBA-status det viktigste? Men neida. Før finalen regnet en amerikansk avis Spania som soleklare favoritter selv uten sin store stjerne Pau Gasol, valgt til turneringens beste spiller, fordi de hadde én NBA-mann! Én! Hvor mye hjalp det USA å ha tolv? (Riktignok vant Spania, men ikke fordi denne ene mannen spiller over there.) Og mange kommentatorer, de aller fleste jeg har lest, i usanske aviser understreker først og fremst at basketgullet hører hjemme i USA, at ingen kan gjøre dem rangen stridig som selve Landet, at hele verden er overrasket når de ikke vinner, selv om de har tapt i tre mesterskap på rad nå: bronse, sjette, bronse. En av spillerne, Shane Battier tror jeg det var, var en av de få fornuftige stemmene når han sa at det vil være enda jevnere om 25 år, da ville for eksempel en hel generasjon kinesere ha vokst opp med Yao Ming som forbilde, 2 milliarder (sa han) mennesker som ønsker å spille basket for det samme laget.

Før semifinalen referte de amerikanske coachene til de greske spillerne med deres nummer, ikke navnet. Og Dwayne Wayde sa at alle regnet med Spania og Argentina i tillegg til USA. Hellas visste han ingenting om, selv om de vant EM i fjor...