Viser innlegg med etiketten klær. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten klær. Vis alle innlegg

06 september 2007

Ja til et fargerikt sokkeskap

Dette har gått altfor langt. I sokkeskapet mitt nå har jeg fem par nesten like svarte sokker og 87 ikke like sokker i diverse gråsjetteringer. Hver gang jeg trenger sokker, finner jeg et par som ikek egentlig er et par, leter litt til, finner enda flere som ikke er par, gir opp og tar paret som ikke er et par, og håper ingen legger merke til det. Etter en uke eller to har jeg 30 sokker å vaske. Ut av vasken kommer det 29 sokker, og etter flere timer soertering viser det seg at bare seks av dem kan være par. Resten må legges for seg selv. Dette har gått altfor langt.

Jeg mener, hvorfor skal det være så sabla viktig å ha svarte sokker? Er da sokker det første man ser etter hos andre mennesker? En mann med grøne sokker er ikke å stole på, en mann med gulbrune sokker er en fjompenisse av dimensjoner? Hvorfor det? Hvorfor kan man ikke gå med fargerike sokker når man har vanlige klær på, olabukse og joggesko? Og selv i dress, hvorfor skal ikke sokkene kunne være et like sterkt blikkfang som slipset? En mann med stil er en mann med svart dress, rødt slips, rødt tørkle - og røde sokker.

Jeg er dritt lei å kjøpe svarte sokker i klaser. Jeg er dritt lei den motetvangen som sier at svarte sokker er det eneste saliggjørende. Jeg er dritt lei å ikke finne par i vasken, å bruke svarte sokker selv når jeg trener, å ha en skuff eller en del av skapet full av sørgefargede tekstilstumper. Jeg nekter å kjøpe flere svarte sokker. Jeg vil kjøpe lilla, gulrøde, brungrønnburgunderrosa sokker med elefanter på, sånne som barn har, bare i en voksnere utgave. Jeg er dritt lei at det er svarte sokker som skal vise hvor gammel og seriøs man er. Jeg er dritt lei at alle fargesokker er kjedeligfarget og oversobre og koster det hvite ut av øyet. Summa summarum, jeg er dritt. Lei.

Det har gått altfor langt og det er på tide at man gjør noe med saken. Til handling. Ja til et fargerikt sokkeskap, kamerater! Vi gir oss ikke før billigsokkekassene er fulle av sokker i ordentlige farger, også i voksenavdelingen.

Fordi vi fortjener bedre enn svartsynte undersåtter.

14 mai 2007

Men verst av alt er nakenheten

Det er mange måter å være naken på. Det er mange måter å føle seg naken på. Noen menn går med bar overkropp så fort været tillater det; andre viser aldri engang bare underarmer, selv i tropehete. Noen fjortiser får angstanfall om de mister capsen; andre får anfall om frisyren berører et eneste lite hårstrå. Noen damer føler seg nakne uten hijab. Og noen uten sminke.

Jeg skjønte lenge ikke hvorfor noen jenter satt på trikken eller t-banen, eller i parken eller på en benk eller en cafe eller hvor som helst hvor de kunne bli sett, og guffet ansiktet fullt av pudder og krem og mascara og eyeliner og øyenskygge og alt hva de har. Jeg mener, er ikke poenget med å pynte seg, å kle på seg, at det ikke skal synes at man har gjort en anstrengelse? Er det ikke noe usigelig desperat med en jente som sminker seg foran ansiktet ditt på et utested? Viser hun ikke bare at hun ikke tror hun er pen nok uten masse make-up? Og er ikke det å sminke seg en privat ting, omtrent på nivå med å ta på seg sokker? Å gå barbeint i all offentlighet er ofte mindre pinlig enn å ta på seg sokker i all offentlighet.

Men når jeg innså at sminken ikke var for utsiden, skjønte jeg hvorfor de satt på trikken og sminket seg. Når jeg innså at de ikke pyntet seg for noen bestemt eller ville gjøre seg pene. Det er for innsiden. Det er for å roe egne nerver og forsikre seg om at man ikke er naken: en jente som sminker seg er omtrent som en gutt som hele tiden drar capsen ned i øynene. Eller en voksen som stadig sjekker om bukseglidelåsen er glidd opp i frykt for å eksponere sin smakløse boksershorts, for den saks skyld. Hun er naken uten sminken, hun *føler* seg naken uten sminken - det er bare det.

En jente som sminker seg på trikken er som alle andre som skjuler sin nakenhet. For mye sminke er som for mange klær: man ser litt rar ut. Det er ikke hennes feil hennes nakenhetsskjul lettest av alle nakenhetsskjulinger får henne til å se ut som en kunstig klovn.

04 april 2007

Til lissepass for deg

Verden blir ikke bare bedre. Noe var bedre for tretti år siden. Det sier pappa.

På vei til lokalpuben i dag knøt pappa lissene en gang. På vei tilbake, etter to øl til, knøt han lissene igjen. Og det var bare etter to øl. For tretti år siden ville han aldri ha gjort det. Lissene var bedre før. Før, sier pappa, slapp han å knyte lissene. Da kunne han gå lenge uten å måtte bøye seg ned til bakken for å knyte de trådene sammen og få skoene til å henge på foten. Gå hele dager uten å måtte bøye ryggen. Nå gjorde han det to ganger på to timer, og det bare etter to øl bare. Og bare en av dem Guinness. Forbanna lisser av i dag.

Mine vintersko er på samme måte. Flere ganger hver dag går de opp. Om vinteren, når det er som kaldest. Og jeg må bøye meg ned og det er kaldt og fingrene mine valnes. Og alt er den store stygge, skobransjens feil.

Eller kapitalismen, kanskje. Man sparer så mye penger man kan på de tingene man kan, og lissetykkelsen og lissematerialet er noe man kan spare penger på. Hva er litt ryggbøying og lisseknyting mot sparte penger på selve skokjøpet?

Eh?

Det er fælt om man skal gå rett fra lisser til borrelås, sier pappa. Men det er jo sånn det blir.

Eh?

Men man har ikke råd til å kjøpe ordentlige sko med ordentlige lisser. Eller man tar seg ikke råd. Man tror man alltid skal kunne, alltid skal like å bøye seg ned og risikere kink for å knyte de satans lissene som har gått opp igjen. Man tror det ikke skal gjøre noe. Eller at man har flaks. Eller noe. Og så irriterer man seg til blods like fullt. Satans lisser. Eh?

Det man burde gjøre: kjøpe seg lissefrie sko. Ikke tresko, men noe lignende. Og det man burde: ikke irritere seg over ungdommen som ikke knyter skoene sine. De kan ikke noe for det.

Det er skofabrikkene man burde legge skylden på.

04 februar 2007

Skohorntræler

Livet går i bølger. Som liten knyter andre skoene for deg. Så knyter du dem selv. Deretter knyter du dem ikke. Så knyter du dem selv igjen, og til slutt går du med tresko. Jeg tror jeg er midt mellom ikke knyte og knyte selv igjen. Denne vinteren har jeg ikke knytt uteskoene, men bare tredd dem på meg. De har lange lisser og de er meningen man skal bruke dem (dvs lissene), men jeg gidder ikke. Det tar så lang tid, det er så kronglete, det føles så ineffektivt å måtte knyte opp for å knyte ned bare sekunder etterpå. Men det er mulig jeg må begynne med det likevel.

Siden skoene er ferdigknytt, er de også ganske trange å få på seg. Det holder ikke å tre dem forsiktig på, jeg må virkelig dytte dem nedi. Det betyr også at jeg må holde dem igjen på en eller annen måte, og å holde hælkappa oppe. Om jeg tråkker rett ned, klyser jeg bare hælkappa og skoene kommer aldri ordentlig på. Men det er ikke noe problem, jeg bruker tommelen som spor og lar foten skli ned langs den samtidig om den gjør at skoen ikke blir klyst.

Så langt, så bra. Og veldig effektivt. Men problemet er dette: jeg har begynt å få træler på tommelen. Akkurat i leddet, der hvor tommelen er som tjukkest, presser foten så hardt på sin vei ned at huden blir hard og etter hvert faller av. Det gjør faktisk ganske vondt, svir på en sånn uggen måte. Væsker litt og. Jeg har prøvd å bruke andre fingre, men det er vanskelig og fungerer sjelden så bra at det er verdt å ikke knyte opp og ned de satans lissene.

Så jeg tror jeg må slutte å bruke tommelen som fotinnfører, dvs at jeg må knyte lissene opp og igjen, dvs at jeg er på vei over i neste fase. Det føles nesten vemodig, så kul som man føler seg når man bare trår nedi skoene. Så ungdommelig, lizm. Men det er vel en livets bølgetopp eller -dal, antar jeg.

Det eneste jeg er sikker på, er at jeg ikke skal begynne med skohorn ennå. Skohorn er stadiet etter tresko, når man ikke lenger når ned til lissene.

15 januar 2007

Strikkere

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid hatt noe imot strikking. Da jeg var liten maste jeg så mye, og klagde så intenst over lyden, at mamma sluttet å strikke når jeg var i nærheten. Det var noe med klikkelyden, trodde jeg da. Noe med at man ikke ikke vite når pinnene slo mot hverandre, eller hvor hardt, at man ikke hadde kontroll over lyden i hodet. Litt som kinesisk vanntortur.
Men det kan ikke ha vært lyden. Nå, etter å ha ødelagt øra i militæret, legger jeg som regel ikke merke til den infernalske klikkingen. Og likevel er strikking noe av det mer irriterende av verdens alle irriterende småting.

Hendene til en strikker ser ut som to edderkopper som spinner et nett. Pinnene ser ut som giftige tentakler eller tenner eller til og med horn. Om det ikke er uten grunn at araknafobi er en vanlig fobi, burde det heller ikke overraske noen om strikkefobi er mer utbredt enn de fleste vil ha en til å tro.

Det har også noe med strikkerne selv å gjøre. En som strikker på semnar, for eksempel, er uten unntak i overkant moderlig. Hun bryr seg ikke om å høre på alt som sies, men tenker på barna eller de potensielle barna hjemme. Tantebarna, barnebarna – eller i verste fall noen jevnaldrende venner. En strikker ler aldri. En strikker smiler nedlatende og lunt nesten hele tiden, som en mor til sine små gullunger som bedriver ufarlig ugagn, men hun ler aldri og i alle fall ikke av vitser som far eller en foreleser kommer med. En strikker er uendelig snill og omtenksom, så intenst omtenksom at det blir klamt og snevert. Man kan ikke forvente store horisonter av en strikker: den viktigste innvendingen du vil høre, den vanligste, vil være "sånn kan man bare ikke gjøre, hrmpf".

En strikker fyller rommet med sin strikking på en helt uproporsjonal måte. Det er nesten som om det er et ekstra barn der: ma spør om strikkingen, man kommenterer strikkingen, man må se på hvor mye som er strikket nå, man hører det hele tiden, øynene dras dit på grunn av bevegelsen, konsentrasjonen til strikkeren og deretter til hele rommet dras dit. Man kan ikke diskutere ting med en strikker, ikke før hun har lagt ned strikketøyet. Kanskje det er en annen grunn til at strikkere på forelesning sees skjevt på: en som strikker på doktorgradsnivåforelesning i fysikk, for eksempel, vil sjelden tolkes som noe annet enn en opprørsk sabotør.

På den annen side har jeg gått med mange strikkegensere i mitt liv. Til og med tegnet dem selv mange ganger (mange rare gensere, med andre ord). Og jeg går gjerne med strikkegensere igjen, eller putter strikkegensere på Xerxes (kodeord, som sagt, man kaller aldri sine barn for Xerxes i Norge, ikke hvis man har et minimum av fungerende språkøre (på den annen side er alt vane, og hvis jeg kaller ham/henne for Xerxes lenge nok, blir det bare tøft: semantisk metning dreper den siste rest av mitt tidligere så brukbare språkøre)). Og det finnes nok opptil flere kvinner i min engeste krets som vil kjefte på meg for å være antifeminist og trangsynt og det som verre er.

Så konklusjonen er kanskje denne: jeg har en gammel krigsskade som hindrer meg i å like strikking. Det er noe der som minner meg om en forhatt sersjant. Det har ikke noe med strikkerne å gjøre, i alle fall ingen andre enn nettopp ham, sersjanten. Dette er derfor bare et angrep på strikking på samme måte som gamle boksere blir gale av å se håndklær som kastes. Bær over med meg.

09 januar 2007

Joe the stripper

Det skjedde ting på basketbanen som jeg ikke turte å ta opp samme dagen, ikke engang dagen etter, ikke før nå. Det skjedde ting jeg enten skammer meg veldig over eller stiller meg litt utenfor og lurer på hvor alt bråket kommer fra. Litt flaut, men hvorfor flaut? Litt feil, men hvorfor feil? Og hvorfor i det hele tatt gjort?

Etter kampen samler man alltid inn draktene så en av oss kan vaske dem. Denne gang var det S. Dessverre for oss andre har S alltid dårlig tid etter trening og kamp – ikke dessverre fordi han burde ha dusjet mer, men dessverre denne gang fordi han dro rett fra kampen og hjem og derfor måtte få draktene med en gang, fort fort. Vi stod bak benken vår, nå okkupert av et damelag som nettopp hadde sendt utpå sine fem startingspillere. JT dro av seg singlet og shorts og sa noe om at man kunne jo nesten kalle bokseren hans en shorts, den var svart, hehe. Jeg var forvirret. Ikke av JT, ikke av S, ikke av GR som coachet jentene og som jeg burde ha sagt hei til men som var omkranset av jentene sine hele tiden. (Hei, forresten, GR!) Ikke av noenting, egentlig, bare litt sliten av kampen og i den litt avsondrede sinnsstemningen man av og til kommer i når man har konsentrert seg om spillet såpass lenge og det ikke var slitsomt nok mentalt til at man trenger å hente seg inn igjen. Litt bortenfor meg selv, kanskje. Så når JT drar av seg draktene, gjør jeg det også. Og når han tar på seg en annen shorts, kommer jeg på at min andre shorts er i garderoben.

I slike øyeblikk bør man bøye seg for sine blundere og innrømme dem. Unnskyld, faen, kan jeg få draktshortsen min tilbake? Bare til garderoben? Men det gikk ikke. Isteden fikk jeg det or meg at t-skjorta mi dekket de viktigste bulene, men at jeg likevel var så naken det likevel gjaldt å komme seg til garderoben så fort som mulig. Dermed besluttet jeg meg for å løpe dit.

Uheldigvis beregnet jeg kampen dårlig, slik at når jeg løp forbi kortenden av banen, var begge damelagene i fullt firsprang ditover fra den andre siden. Hadde det vært en god film-mann der, ville han ha fått det til å se ut som om de løp etter meg, en svett mann med svart t-skjorte, svarte, store basketsko og en gammel, slaskete, lysegrå boksershorts – joggende mot den forjettede garderobeinngangen. Det føltes litt naknere og mer åpenlyst enn jeg hadde håpet.

At jeg møtte et par i gangen til garderoben, hørte bare til. Og at de, en av hvert kjønn, smilte og stirret og måpte litt, lot jeg meg ikke affisere av. Ikke i det hele tatt. Det eneste var at S kom inn i garderoben fem sekunder etter meg for å hente de siste draktene. Hele strippingen forgjeves...

I etterkant er jeg ikke så flau. Ikke over nakenheten, i alle fall. På stranda går menneskene enda naknere, og det er helt greit. I aerobictimene har folk på seg korte tights som buler enda mer enn min gamle bokser. Å spille i bar overkropp er standard som lagmarkør på baskettreningene. For naken var jeg egentlig ikke. Men sosialt passende? Det var mindre klær enn alle andre, mindre enn forventet, det så dumt ut med de store basketskoene nederst, og det viste tegn på en uvanlig dårlig utviklet sosial antennebruk der og da. Det er "sånt man bare ikke gjør". Det er sånt alle ville ha ledd hysterisk fnisete av på ungdomsskolen. Og jeg?

Jeg er veldig delt om jeg skal synes jeg er tøff som utfordrer de sosiale konvensjonene eller bare tankeløs som ikke oppfatter dem. Akkurat nå håper jeg bare at det ikke skal bli noe man husker meg for som etpar på basketlaget i Halden husket meg fordi jeg en gang hadde en boksershorts med ødelagt strikk: "Sloggi" kalte de meg i flere måneder.

31 desember 2006

Løping igjen

Tok en løpetur i dag, den første siden 13. desember. Det tok ett minutt fra å være lett, ledig, spenstig og elegant til å være tung, daff, kortpustet og slitende. Det er ikke bra å ikke trene så lenge: pusten blir dårlig, astmaen sniker seg opp i drittgrått vær, musklene er blumsete, alt er et slit. Jeg hadde på meg alt mitt proffe utstyr, tights og kondis.no-løpejakke, og dessuten swix-pannebånd og vanter som det stod jogging på. Vanter bare for løping. Så så proff og kul og overstæsjet ut at T tok bilder av meg når jeg satte ut. Heldigvis ikke når jeg kom tilbake.

Jeg måtte løpe i dag. Jeg sa det i går kveld til T, og det hadde vært et for stort nederlag å ikke følge opp et slikt løfte. Og da vi kort tid i forveien gikk tur, passerte vi sikkert fjorten løpere, det virket som om halve Oslo var ute på løpetur og bare jeg nøyde meg med å gå. Noe slikt kan man selvfølgelig ikke ha hengende på seg. Så jeg løp, slet meg ut, og antar det vil smake utrolig godt med en Guinness om en times tid. Om ikke annet så for å glemme alle de store øynene og vide blikkene som møtte meg der jeg kom dampende i min kondombukse. (Er klærne mine like proffe som løpingen min, det er det som er spørsmålet. Når jeg ikke bryr meg så mye om klær i dagliglivet må jeg bry meg desto mer under løpeturene...)

19 november 2006

Kleskode

Hva er anstendig klær? Hvem skal bestemme det? Og hvorfor er det så forbanna viktig med anstendighet? Hva er anstendighet?

Jeg spør på grunn av dette. På Kj skole har rektoren (og min mor), satt grenser for hva slags bekledning ungene skal ha. Og lærerne: hun måtte si fra til en lærer fordi han kledte seg, hva var ordet, utfordrende? Uanstendig? Gutteelever skal ikke sagge, jenteelever skal ikke ha dyp utringing. Neste skritt: skoleuniform. Neste skritt der igjen: uniform. Neste skritt der igjen igjen: militærhuer.

OK, jeg overdriver. "Men klesregler ovenfra gir meg frysninger. Nei, den buksa henger for lant ned, den må du trekke lenger opp." Kleskoder innenfra gruppa er en ting. At alle gutta i skatergjengen går med store, vide, posete bukser er den kodeksen de har kommet fram til, gjerne ut fra hva slags klær deres helter og idoler går med. Det er noe som vokser ut av et fellesskap og som blir en del av fellesskapet. Men at en leder skal beordre sine ansatte til å kneppe blazerjakkene fordi det ikke er pent ellers? At sersjanten skal berdre sine menige å kneppe alle knappene i jakka? At en rektor...?

I militæret ble jeg nesten fysisk syk av kleshysteriet. Lot ikke en anledning gå fra meg til å kneppe og de knappene som skulle være igjen, gå med bereten på feil steder til feil tider. En av de første dagene rev en medmenig av meg bereten og kastet den bortover gulvet. Fordi jeg gikk med den inne. Tenker nå at jeg skulle ha slått ham rett ned. Men ble for overrasket, for skuffet over den frivillige hjernevasken, over hvor lett han innordnet seg – så bare dumt på ham og plukket så opp bereten. Og satte den på hodet igjen.

At en rektor...? Klær er utrolig viktige som sosiale markører. Å nekte en sagger å sagge er å nekte ham en del av hans sosiale identitet. Elever er sammen hele dagen, de lærer seg mye bedre enn lærere å tolke kleskoder. At en voksen lærer da blir forvirret og irritert fordi han ikke skjønner koden? En viss kontroll og en viss respekt skal det være, men fader ta, det er noe som vokser ut av spillet mellom de(n) voksne og de små. Det er samme ting med caps på i timen: hvorfor i svarte er det så uhøflig? Det er en usikkerhetsgreie, alle gutter blir forfjamset og pinlig berørt om noen rapper capsen deres: like opptatt av frisyren som alle jentene. Hvorfor skal det være så viktig for læreren at capsen skal av? Fordi "samfunnet krever det"? Piss. Fordi læreren ikke kan koden.

Hmnei, det er sent og jeg er trøtt. Kommenter, mor, og forklar meg hva du egentlig mener med slike regler. For alle argumenter jeg kommer på til støtte for slike regler, er regler jeg ville ha slått hodet i veggen pågrunn av, hadde jeg vært i den underlegne og beordede posisjonen. Nei, nei, gutt, dette må bli slutt, ikke storme inn i stua før du har tatt av deg lua, glemte du deg rent, det var ikke pent.

06 oktober 2006

Bukseslitasje

Hvorfor slites bukser alltid mest akkurat der de ikke burde slites? Hvorfor er de ikke spesielt forsterket i skrittet? Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har oppdaget, sånn litt utpå dagen, at det er et gapende hull inn til mine unevnelige deler, et hull som åpner seg opp når jeg sitter på vanlig kåbbåj-vis, som menn jo ofte gjør (men mer i USA enn i Europa, i Oslo så jeg fx en gang en mann sitte med benia i kors og kona sitte ved siden av som en livstrøtt fjortisgutt, sprikende og henslengt...), et hull som er umulig å unngå å se mot, ikke minst fordi det er enda umuligere å si fra til bukseeieren. En gang hentet jeg ting oppunder taker i garasjen til Ts familie i Kristiansand – gjett hvem som da stod under og holdt i stigen? Njanja: Ts bestemor... Ingen sa noe da, men det er ikke akkurat et bevis for at ingen så noe, hein? T har også bukser som slites der, og til min forundring opplever jeg at jeg er irritert på at de slites der de slites på henne også. Hva slags bukser er det hun kjøper egentlig? Og svaret er, som alltid, de vanlige. Alle bukser får hull mellom beina først og det er ingen som merker det senere enn den som eier buksene. Det er nesten som med glidelåsen på buksene, den som mann som mann alltid glemmer å dra opp, og om man ikke glemmer det, så må man sjekke, dvs klå seg i skrittet midt i menneskemengden.

Av og til skulle jeg ønske jeg var skotte eller buddhistmunk, slik at det bare var å dra på seg noe vidt og sidt. Men slike ting blåser jo opp...