Unike bilder denne morgenen. Det var i alle fall det mannen sa. Unik situasjon, enestående scener. Og selv om jeg trodde det da jeg gikk ut av bilden, var det ikke at jeg hadde funnet en parkeringsplass.
På den andre siden av et gjerde, rett innenfor en hage, lå det nemlig en døende skjære og sprellet - og over den lå det en falk og glefset i seg. Jaktfalk, kanskje tårnfalk, mente mannen. Ut fra hva jeg har funnet på nettet er ingen av dem på disse breddegrader, i alle fall ikke om vinteren. Og de er ikke så vanlige i byen som på landet, i naturen. Denne lå hundre meter fra et av Oslos flittigste kryss, med hus på alle kanter og et travelt fortau en meter bortenfor. Vi turte ikke gå nærmere, mannen og jeg, vi holdt oss på behørig avstand for ikke å forstyrre. Det var liksom et for unikt øyeblikk til å forstyrre. Han hadde tatt fram et lite digitalkamera.
Det finnes mennesker som blir i hundre over å se elg og løve og rotte og muldvarp og alle mulige slags dyr som det finnes ganske mange av. Jeg blir det også, spesielt fordi jeg aldri har sett løve eller muldvarp eller bever utenfor dyrehager. Jeg så en grevling en gang da jeg var liten. Skryter av det fremdeles.
Og nå har jeg sett en falk maltraktere en stakkars skjære mens skjærekoret rundt ham skrek seg hese. Underlig hvor store belønninger man av og til kan få av å flytte bilen fra betalingsplass tidlig en januarmorgen.
Viser innlegg med etiketten lokalmiljø. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten lokalmiljø. Vis alle innlegg
28 januar 2008
22 april 2007
Hjelpen er fjernt nær
Jeg skal ha tre tomater og to løk, sa hun. Unnskyld, sa hun, jeg skal ha to løk og tre tomater. Værsåsnill. Og så så hun bedende på kassadama og trippet litt, som for å vise at hun hadde dårlig tid. Værsåsnill?
Hun måtte ha blitt sendt ut av stressede foreldre for å handle inn de siste restene av ingredienser til lørdagsmiddagen. Kanskje foreldrene trengte to løk og tre tomater for å gjøre ferdig den store gryteretten, smake til den store gryta de skulle servere til gjestene som akkurat hadde kommet langveisfra. Klokka var halv ti og gjestene var sikkert sultne, men de måtte underholdes også, og datteren, den datteren de hadde rost hele kvelden, kunne sikkert gå og kjøpe de siste ingrediensene mens mor og far stod ved gryta og snakket med disse halvt ukjente, halvt kjente menneskene. Og så ble hun sikkert sendt ut.
Jeg stod bak henne i køen og tenkte på Z. For en time siden satt jeg i dyp samtale med Z, om kjærlighet og forhold, om hvor vanskelig det var med kjæresten til Z nå, hvor mye han strevde, hva han tenkte, hva som hadde skjedd, hva som kom til å skje. Og det var mye, på alle mulige måter, og det var vanskelig, uansett, og det var mange tanker han luftet i min generelle retning, og det var mange av tankene som festet seg i mitt eget hode, og det ble fullt, og fast, og fiksert. Jeg stod bak henne i køen og var helt i min egen verden fordi jeg prøvde å være i Zs verden.
Tre tomater og to løk, sa hun, og kassadama stivnet. Man hjelper ikke kunder på denne måten, ikke i moderne butikker, og i alle fall ikke i Bunnpris, hvor det er såvidt kassamennesker kommer seg ut av kassa og blir vanlige mennesker på slutten av dagen. Dessuten var tomatene i den andre enden av butikken, helt innerst, og hun måtte ha klemt seg fordi den lange køen for å komme dit, og det ville ikke akkurat ha vært så høflig.
For ti minutter siden, da vi skilte lag etter to dype, tunge, fundersomme timer på pub hadde Z kalt meg hjelpsom. Han hadde takket meg for å ha vært der, for å ha sagt etpar smarte ting. Det skal da bare mangle, man er der for de man kjenner, men det gjorde godt å høre det likevel. Man er snill. Jeg er snill, tenkte jeg idet jeg gikk hjemover. Jeg er hjelpsom.
Så da den lille jenta trippet og kassadama stivnet og jeg stod først i den lange køen, var ryggmarksrefleksen hjelpsomhet. Jeg er hjelpsom. Jeg kan hjelpe. Kom, så henter vi to løk og tre tomater.
Jeg valgte ut de beste tomatene og ga henne. De er bra, sa jeg og virket overbevisende på i det minste halvparten av oss. Men løken var det verre med. Løken lå nemlig i poser på to og to, så det gikk ikke å få tre løk. Vil du ha to eller fire, spurte jeg henne. Ja takk jeg tar tre, sa jeg. Nei, sa jeg, det går ikke. Jeg foreslår at du tar fire og gir den siste til naboen eller kassadama eller skjæra i parken her borte - for tre går ikke. Ja takk jeg tar tre sa hun. Og trippet.
Til slutt fikk jeg prakket på henne fire løk og en pose med to tomater. I kassa takket kassedama meg. Og så skal jeg ha en is, trippet den lille jenta. En dunk sjokoladeis. Kassadama sukket, snek seg ut, rundt, bak, og kom tilbake med en toliters isdunk. Nå som hun hadde takket meg, kunne hun jo ikke forvente at jeg skulle hjelpe til en gang til? Og jeg hadde uansett forsvunnet inn i egne tanker igjen og badet meg i den gode følelsen av å være hjelpsom...
Følelsen varte helt til jeg kom hjem og det slo meg at jeg hadde gjort feil. Jenta skulle ha tre tomater og to løk, ikke to tomater og tre løk. Og jeg så for meg hvordan hun kom hjem og foreldrene var oppgitt over de store isen hun hadde kjøpt og sure fordi hun ikke engang husket forskjellen på to og tre tomater, og attpåtil fikk med seg *fire* løk - og de langveisfarende gjestene fikk en usedvanlig tomatfattig men løkrik gryte som de ikke ville rynke på nesen av før de var i enerom og sikker på at ingen av de overraskende dårlige kokkene de hadde som verter var innen hørehold.
En liten trøst var det at Z hadde kalt meg hjelpsom. Men idet jeg tenkte det, tenkte jeg igjen på den situasjonen han hadde kommet i, de problemene han ville snakke om, de problemene jeg ikke kunne hjelpe ham med på andre måter enn å høre på og nikke til og utstøte et og annet gullkorn, korn som der og da glimtet og lignet på gull fordi lyset kom fra en spesiell vinkel. Akkurat nå hadde han det nok ganske mye verre enn en litt vimsete liten jente som ble lurt til å ta med seg feil antall løk fra Bunnpris.
Og da var det ikke lenger hjelpsomheten jeg følte, men avmakten. Avmakten av å ikke kunne gjøre annet enn å høre på, råde, støtte, klemme - og til syvende og sist likevel ikke være annet enn en tilskuer til et valg og en situasjon som er vanskelig uansett. Som alltid er trist og ensom, uansett. Jenta kunne jeg hente to eller tre løk til fra øverste hylle. Z kan jeg... ønske lykke til?
Lykke til, Z. Alt blir bra.
Hun måtte ha blitt sendt ut av stressede foreldre for å handle inn de siste restene av ingredienser til lørdagsmiddagen. Kanskje foreldrene trengte to løk og tre tomater for å gjøre ferdig den store gryteretten, smake til den store gryta de skulle servere til gjestene som akkurat hadde kommet langveisfra. Klokka var halv ti og gjestene var sikkert sultne, men de måtte underholdes også, og datteren, den datteren de hadde rost hele kvelden, kunne sikkert gå og kjøpe de siste ingrediensene mens mor og far stod ved gryta og snakket med disse halvt ukjente, halvt kjente menneskene. Og så ble hun sikkert sendt ut.
Jeg stod bak henne i køen og tenkte på Z. For en time siden satt jeg i dyp samtale med Z, om kjærlighet og forhold, om hvor vanskelig det var med kjæresten til Z nå, hvor mye han strevde, hva han tenkte, hva som hadde skjedd, hva som kom til å skje. Og det var mye, på alle mulige måter, og det var vanskelig, uansett, og det var mange tanker han luftet i min generelle retning, og det var mange av tankene som festet seg i mitt eget hode, og det ble fullt, og fast, og fiksert. Jeg stod bak henne i køen og var helt i min egen verden fordi jeg prøvde å være i Zs verden.
Tre tomater og to løk, sa hun, og kassadama stivnet. Man hjelper ikke kunder på denne måten, ikke i moderne butikker, og i alle fall ikke i Bunnpris, hvor det er såvidt kassamennesker kommer seg ut av kassa og blir vanlige mennesker på slutten av dagen. Dessuten var tomatene i den andre enden av butikken, helt innerst, og hun måtte ha klemt seg fordi den lange køen for å komme dit, og det ville ikke akkurat ha vært så høflig.
For ti minutter siden, da vi skilte lag etter to dype, tunge, fundersomme timer på pub hadde Z kalt meg hjelpsom. Han hadde takket meg for å ha vært der, for å ha sagt etpar smarte ting. Det skal da bare mangle, man er der for de man kjenner, men det gjorde godt å høre det likevel. Man er snill. Jeg er snill, tenkte jeg idet jeg gikk hjemover. Jeg er hjelpsom.
Så da den lille jenta trippet og kassadama stivnet og jeg stod først i den lange køen, var ryggmarksrefleksen hjelpsomhet. Jeg er hjelpsom. Jeg kan hjelpe. Kom, så henter vi to løk og tre tomater.
Jeg valgte ut de beste tomatene og ga henne. De er bra, sa jeg og virket overbevisende på i det minste halvparten av oss. Men løken var det verre med. Løken lå nemlig i poser på to og to, så det gikk ikke å få tre løk. Vil du ha to eller fire, spurte jeg henne. Ja takk jeg tar tre, sa jeg. Nei, sa jeg, det går ikke. Jeg foreslår at du tar fire og gir den siste til naboen eller kassadama eller skjæra i parken her borte - for tre går ikke. Ja takk jeg tar tre sa hun. Og trippet.
Til slutt fikk jeg prakket på henne fire løk og en pose med to tomater. I kassa takket kassedama meg. Og så skal jeg ha en is, trippet den lille jenta. En dunk sjokoladeis. Kassadama sukket, snek seg ut, rundt, bak, og kom tilbake med en toliters isdunk. Nå som hun hadde takket meg, kunne hun jo ikke forvente at jeg skulle hjelpe til en gang til? Og jeg hadde uansett forsvunnet inn i egne tanker igjen og badet meg i den gode følelsen av å være hjelpsom...
Følelsen varte helt til jeg kom hjem og det slo meg at jeg hadde gjort feil. Jenta skulle ha tre tomater og to løk, ikke to tomater og tre løk. Og jeg så for meg hvordan hun kom hjem og foreldrene var oppgitt over de store isen hun hadde kjøpt og sure fordi hun ikke engang husket forskjellen på to og tre tomater, og attpåtil fikk med seg *fire* løk - og de langveisfarende gjestene fikk en usedvanlig tomatfattig men løkrik gryte som de ikke ville rynke på nesen av før de var i enerom og sikker på at ingen av de overraskende dårlige kokkene de hadde som verter var innen hørehold.
En liten trøst var det at Z hadde kalt meg hjelpsom. Men idet jeg tenkte det, tenkte jeg igjen på den situasjonen han hadde kommet i, de problemene han ville snakke om, de problemene jeg ikke kunne hjelpe ham med på andre måter enn å høre på og nikke til og utstøte et og annet gullkorn, korn som der og da glimtet og lignet på gull fordi lyset kom fra en spesiell vinkel. Akkurat nå hadde han det nok ganske mye verre enn en litt vimsete liten jente som ble lurt til å ta med seg feil antall løk fra Bunnpris.
Og da var det ikke lenger hjelpsomheten jeg følte, men avmakten. Avmakten av å ikke kunne gjøre annet enn å høre på, råde, støtte, klemme - og til syvende og sist likevel ikke være annet enn en tilskuer til et valg og en situasjon som er vanskelig uansett. Som alltid er trist og ensom, uansett. Jenta kunne jeg hente to eller tre løk til fra øverste hylle. Z kan jeg... ønske lykke til?
Lykke til, Z. Alt blir bra.
18 april 2007
Umusikalske T-bane-gaver (ordspill! ordspill!)
På T-banen i dag delte de ut sjokolade. Helt sant. En dame som egentlig er streng og striks billettkontrollør, kvasinazi, hadde i dag den samme uniformen som allid men også en kurv med små, gullpapirinnpakke biter med sjokolade. Jeg så henne på flere meters avstand og stivnet til, instinktivt.
Forrige gang de delte ut noe på banen, dvs forrige gang jeg var på banen mens de delte ut ting, var jeg grønn Oslo-borger. Husker ikke hvor jeg hadde vært helt, men det var på vestkanten et sted, kanskje en basketfest i Js Homlmenkoll-leilighet, kanskje noe helt annet. Husker bare at vi kjørte nedover på vei mot Majorstua og at jeg stod ved døra fordi jeg ikke hadde kjøpt billett. Om det kom en kontroll, tenkte jeg, skulle jeg løpe ut. Men jeg stod også fordi jeg ikke følte meg berettiget til å sitte, sniker som jeg var.
Trolig hadde jeg kke penger der og da. Eller billetten hadde akkurat gått ut. Eller et eller annet veldig rettferdiggjørende. Trolig hadde jeg følt det som meget urettferdig om en kontroll hadde bøsta meg på vei ned til byen. For jeg var ikke og er ikke en sniker med mindre skjebnen legger opp til det. Noe den av og til gjør selvfølgelig.
Denne forrige gangen stod jeg og var engstelig for kontroll da hun dukket opp ut av det blå med blå uniform, midt mellom to stasjoner. Jeg hadde ikke mulighet til å slippe unna. Uansett hvor sakte hun gikk mot meg, uansett hvor lang tid hun brukte på de andre i vognen, ville hun rekke fram til en selvrettferdig sniker i begynnelsen av studieårene, og hun ville ikke godta unnskyldningene hans, og han ville bli mange penger fattigere. Og føle seg sosialt ydmyket, ikke minst. I et desperat forsøk på å holde virkeligheten borte, stirret jeg stivt ut av dørvinduet og konsentrerte meg om de forbifarende, utydelige strekene på utsiden.
Hun sjekket ikke billetter. Hun hadde en kurv med boller, nybakte boller, hjemmelagde boller som T-bane-ansatte trolig hadde bakt selv. Hun spurte ikke om jeg snek, men sa med samme stemme som til alle andre, lovlydige passasjerer: "Værsågod". Ta en bolle.
Jeg sa nei. Eh, nei, eh, det går bra. Bolleallergi, får store utslett, klarer ikke å fordøye melet, store problemer med denne fargen, dårlige erfaringer med farmors boller, kan ikke utstå rosiner. Noe, noe, dessverre ikke mulig for meg å ta en sporveisbolle, gå videre, værsåsnil, ikke minn meg mer på at jeg snylter på hele systemet ved å stå her på banen uten billett. Og hun gikk videre, men i øynene hennes så jeg at hun hadde bøsta meg så jævlig, for å bruke såne ord, om hun hadde hatt det som oppdrag denne dagen.
Når de delte ut sjokolade i dag, fikk jeg flashbacks til denne episoden. Det var likt: selve banen var annerledes, og det var ikke samme rute, og denne gangen hadde jeg billett - men ellers var det en dame i blå uniform som gikk til passasjerene og sa værsågod, værsågod, værsågod. Og som flashback kom også de samme følelsene av autoritetsfrykt, pekuniær angst, anger på ikke å ha kjøpt billett i automaten på stasjonen. Så når jeg tok en av sjokoladene, var det ikke med gode følelser, og det var mer fordi jeg ble bedt om det enn at jeg ville det, at jeg tok sjokoladen. (Eller høflighet, som man også kan kalle det.) Men så så jeg hva slags sjokolade det var, og plutselig kunne jeg se hele situasjonen fra utsiden, og det var bare morsomt.
Forrige gang delte de ut hjemmelagde boller. Litt traust og trist, kanskje, men rotekte og ordentlig. Og økonomisk, ikke minst: trolig gikk hjemmebakingen på dugnadskontoen til de ansatte, en gratisinnsats for å hjelpe bedriften. Denne gang delte damen i blått, i omtrent den samme kurven, ut Mozartkuler.
Mozartkuler har en egen artikkel på WIkipedia på 6 språk (svensk: Mozartkulor, engelsk, tysk: Mozartkugel). Mozartkuler selges såvidt jeg har skjønt ikke i Norge, alle fall ikke i vanlige butikker, i alle fall ikke de originale - men det var de hun delte ut. Originale mozartkuler, med gullpapir og bilde av Mozart selv. De kunne ha laget mozartkuler, oppskriften finnes på nettet, og disse hjemmelagde versjonene kunne ha smakt enda bedre, enda mer naturlig, enda mer sporveiene-sparer-penger, men nei. Vi har fått nye T-baner. Vi må være fansi.
Jeg vet ikke hva sammenhengen er mellom Mozart og Oslo sporveier. Eller hvorfor de gikk bort fra hjemmelagde boller. Men jeg vet at det føles mye bedre å ta noe fra en blåkledd billettkontrollørs kurv når man har betalt for billetten. Eller om ikke bedre, så mer profesjonelt, fetere, søtere, rikere, mer butikksmak, mer masseprodusert. Det følers mer som om man får noe man har betalt for.
Og da har de kanskje oppnådd det de ville.
EDIT: Mozartkulene var fordi de nye vognene er produsert av østerrikske Siemens og ble offisielt åpnet av kongen og Østerrikes president i dag. Ååååh...
Forrige gang de delte ut noe på banen, dvs forrige gang jeg var på banen mens de delte ut ting, var jeg grønn Oslo-borger. Husker ikke hvor jeg hadde vært helt, men det var på vestkanten et sted, kanskje en basketfest i Js Homlmenkoll-leilighet, kanskje noe helt annet. Husker bare at vi kjørte nedover på vei mot Majorstua og at jeg stod ved døra fordi jeg ikke hadde kjøpt billett. Om det kom en kontroll, tenkte jeg, skulle jeg løpe ut. Men jeg stod også fordi jeg ikke følte meg berettiget til å sitte, sniker som jeg var.
Trolig hadde jeg kke penger der og da. Eller billetten hadde akkurat gått ut. Eller et eller annet veldig rettferdiggjørende. Trolig hadde jeg følt det som meget urettferdig om en kontroll hadde bøsta meg på vei ned til byen. For jeg var ikke og er ikke en sniker med mindre skjebnen legger opp til det. Noe den av og til gjør selvfølgelig.
Denne forrige gangen stod jeg og var engstelig for kontroll da hun dukket opp ut av det blå med blå uniform, midt mellom to stasjoner. Jeg hadde ikke mulighet til å slippe unna. Uansett hvor sakte hun gikk mot meg, uansett hvor lang tid hun brukte på de andre i vognen, ville hun rekke fram til en selvrettferdig sniker i begynnelsen av studieårene, og hun ville ikke godta unnskyldningene hans, og han ville bli mange penger fattigere. Og føle seg sosialt ydmyket, ikke minst. I et desperat forsøk på å holde virkeligheten borte, stirret jeg stivt ut av dørvinduet og konsentrerte meg om de forbifarende, utydelige strekene på utsiden.
Hun sjekket ikke billetter. Hun hadde en kurv med boller, nybakte boller, hjemmelagde boller som T-bane-ansatte trolig hadde bakt selv. Hun spurte ikke om jeg snek, men sa med samme stemme som til alle andre, lovlydige passasjerer: "Værsågod". Ta en bolle.
Jeg sa nei. Eh, nei, eh, det går bra. Bolleallergi, får store utslett, klarer ikke å fordøye melet, store problemer med denne fargen, dårlige erfaringer med farmors boller, kan ikke utstå rosiner. Noe, noe, dessverre ikke mulig for meg å ta en sporveisbolle, gå videre, værsåsnil, ikke minn meg mer på at jeg snylter på hele systemet ved å stå her på banen uten billett. Og hun gikk videre, men i øynene hennes så jeg at hun hadde bøsta meg så jævlig, for å bruke såne ord, om hun hadde hatt det som oppdrag denne dagen.
Når de delte ut sjokolade i dag, fikk jeg flashbacks til denne episoden. Det var likt: selve banen var annerledes, og det var ikke samme rute, og denne gangen hadde jeg billett - men ellers var det en dame i blå uniform som gikk til passasjerene og sa værsågod, værsågod, værsågod. Og som flashback kom også de samme følelsene av autoritetsfrykt, pekuniær angst, anger på ikke å ha kjøpt billett i automaten på stasjonen. Så når jeg tok en av sjokoladene, var det ikke med gode følelser, og det var mer fordi jeg ble bedt om det enn at jeg ville det, at jeg tok sjokoladen. (Eller høflighet, som man også kan kalle det.) Men så så jeg hva slags sjokolade det var, og plutselig kunne jeg se hele situasjonen fra utsiden, og det var bare morsomt.
Forrige gang delte de ut hjemmelagde boller. Litt traust og trist, kanskje, men rotekte og ordentlig. Og økonomisk, ikke minst: trolig gikk hjemmebakingen på dugnadskontoen til de ansatte, en gratisinnsats for å hjelpe bedriften. Denne gang delte damen i blått, i omtrent den samme kurven, ut Mozartkuler.
Mozartkuler har en egen artikkel på WIkipedia på 6 språk (svensk: Mozartkulor, engelsk, tysk: Mozartkugel). Mozartkuler selges såvidt jeg har skjønt ikke i Norge, alle fall ikke i vanlige butikker, i alle fall ikke de originale - men det var de hun delte ut. Originale mozartkuler, med gullpapir og bilde av Mozart selv. De kunne ha laget mozartkuler, oppskriften finnes på nettet, og disse hjemmelagde versjonene kunne ha smakt enda bedre, enda mer naturlig, enda mer sporveiene-sparer-penger, men nei. Vi har fått nye T-baner. Vi må være fansi.
Jeg vet ikke hva sammenhengen er mellom Mozart og Oslo sporveier. Eller hvorfor de gikk bort fra hjemmelagde boller. Men jeg vet at det føles mye bedre å ta noe fra en blåkledd billettkontrollørs kurv når man har betalt for billetten. Eller om ikke bedre, så mer profesjonelt, fetere, søtere, rikere, mer butikksmak, mer masseprodusert. Det følers mer som om man får noe man har betalt for.
Og da har de kanskje oppnådd det de ville.
EDIT: Mozartkulene var fordi de nye vognene er produsert av østerrikske Siemens og ble offisielt åpnet av kongen og Østerrikes president i dag. Ååååh...
13 mars 2007
Det skjer noe
Det er politifolk i gata mi. Og ikke bare to, men flere, og de går hit og dit og fram og tilbake utenfor en bygning. Og ikke bare er de innom som snarest, men de har vært her lenge nå og viser ikke tegn til å gå. Spenning i hverdagen.
På kafeen her snakkes det i krokene. Ikke for høyt, og ikke for pekende, men stadig vekk ledes blikkene og oppmerksomheten ut mot dette spennende på utsiden. Hva har skjedd? Har de vært her lenge? Hva gjør de? En mann sier at han tenkte sette bilen fra seg på fortauet nedenfor her, men så så han de uniformerte menneskene, og så tok han heller noen runder rundt kvartalet for å finne en lovlig parkeringsplass.
Det er aldri så mange mennesker her på puben. Jeg har aldri før måttet sette meg på de de høye barkrakkene ved vinduet: alle andre tirsdagskvelder i manns minne har jeg kunnet velge mellom minst to sofaer. OK, det er noen ledige småbord her og der, men de er så trange og inneklemte at det føles påtrengende med min selvlysende laptopmac. Jeg hadde ikke likt om en eller annen pretensiøsitist satte seg ved nabobordet med en laptop og kvasiinellektuelle briller. Det er sjelden så mange mennesker her, sjelden så mange samtaler at musikken overdøves. Men nå er det politfolk utenfor.
Egentlig gjør de ikke så mye. To uniformer står på fortauet, går over veien, står på det andre fortauet, lyser litt på måfå med lommelykter, snakker sammen om viktge ting, lyser litt på måfå igjen. Det er noe med bygningen der borte, noe med parkeringsplassen eller bakgården, noe med noe et sted.
Jeg ser intenst ned i datamaskinen. Jeg vil ikke bli tatt som en medsammensvoren, eller en journalist, noe som kan gå ut på det samme. Jeg vil ikke være en som er mot politiets arbeid, men det er veldig vanskelig så lenge jeg ikke vet hva politiets arbeid egentlig er i dette tilfellet. Jeg skriver om noe helt annet. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer utenfor vinduet. Aner ikke om det er noe kriminelt engang. Travelt opptatt.
En politimotorsykkel kommer forbi. Oj, sier mannen i sofaen, nå kommer det enda flere. De to på fortauet stopper sykkelmannen, lyser ham i ansiktet, utveksler noen ord. Øyne i puben. Så nikker han og kjører videre. Stille, uhørlige, skuffede, lettede sukk rundt bordene.
Jeg har egentlig aldri brydd meg om ting som skjer. Ikke sånne ting. Om det stod mange mennesker i ring, ville jeg alltid kaste et blikk eller to og gå videre. Aldri bli stående, aldri være tilskuere til hendelsen. Hva sags sauementalitet er det? OK, en gang syklet jeg opp til sykehuset fordi jeg så sykehelikopteret kom, og ble stående ved sykkelen og stirre på at pasienten ble bært inn, og tutet på av sykebilen fordi jeg stod i veien for den da den kom med pasientens klær eller hva det var, og fikk høre av en kompis at jeg trolig hadde drept pasienten siden jeg sperret veien for sykebilen noen ekstra sekunder – men ellers? Andre ganger? Aldri.
Det står en Securitas-bil inne på parkeringsplassen. Er den full av penger? Er den kapret? Etterlatt der etter et ran? Passer de på den?
Det er en dyp menneskelig impuls å se på ting som skjer, annerledes ting, skremmende ting, ting som involverer biler med blålys. Alle branner trekker til seg tilskuere: ikke bare fordi ild i seg selv er fasinerende, men fordi man vil ha en slags kontroll, man vil vite hva som skjer, hva som forandrer seg, hvem som rammes hvordan av skjebnen denne gang. Men burde man være nysgjerrig som en nabokone eller arrogant som en Arkimedes og rope til invaderende soldater: "Rør ikke mine sirkler, jeg tegner i sanda her, fløtt dere for helvete, invader som gresshopper, jeg bryr meg ikke, men hold dere bare unna mine tegninger."
De to politfolkene setter inn i en bil og kjører? Men oj?
Det har kanskje hendt en gang til. Eller to. Eller noe. At jeg har stirret på hendelser, mener jeg. For er ikke det motsatte et tegn på umenneskelighet? At man ikke bryr seg om menneskene rundt seg?
En politibil til kjører ut av parkeringsplassen? Men oj oj?
Idolet er på den annen side Arkimedes. Finne ut av verden.
Securitasbilen kjører? Oj oj oj? Parkeringsplassen er tom? Men...?
Men på den tredje side ble Arkimedes drept. Og nå skrur de på lyset i kafeen, stenger tidlig i dag. Så alt var bare et skuespill for å trekke kunder hit?
Nei. Men om man er med på at macen er sirkelrund, så er jeg dette lokalets Arkimedes. Det er da noe.
Så lenge jeg ikke blir drept
På kafeen her snakkes det i krokene. Ikke for høyt, og ikke for pekende, men stadig vekk ledes blikkene og oppmerksomheten ut mot dette spennende på utsiden. Hva har skjedd? Har de vært her lenge? Hva gjør de? En mann sier at han tenkte sette bilen fra seg på fortauet nedenfor her, men så så han de uniformerte menneskene, og så tok han heller noen runder rundt kvartalet for å finne en lovlig parkeringsplass.
Det er aldri så mange mennesker her på puben. Jeg har aldri før måttet sette meg på de de høye barkrakkene ved vinduet: alle andre tirsdagskvelder i manns minne har jeg kunnet velge mellom minst to sofaer. OK, det er noen ledige småbord her og der, men de er så trange og inneklemte at det føles påtrengende med min selvlysende laptopmac. Jeg hadde ikke likt om en eller annen pretensiøsitist satte seg ved nabobordet med en laptop og kvasiinellektuelle briller. Det er sjelden så mange mennesker her, sjelden så mange samtaler at musikken overdøves. Men nå er det politfolk utenfor.
Egentlig gjør de ikke så mye. To uniformer står på fortauet, går over veien, står på det andre fortauet, lyser litt på måfå med lommelykter, snakker sammen om viktge ting, lyser litt på måfå igjen. Det er noe med bygningen der borte, noe med parkeringsplassen eller bakgården, noe med noe et sted.
Jeg ser intenst ned i datamaskinen. Jeg vil ikke bli tatt som en medsammensvoren, eller en journalist, noe som kan gå ut på det samme. Jeg vil ikke være en som er mot politiets arbeid, men det er veldig vanskelig så lenge jeg ikke vet hva politiets arbeid egentlig er i dette tilfellet. Jeg skriver om noe helt annet. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer utenfor vinduet. Aner ikke om det er noe kriminelt engang. Travelt opptatt.
En politimotorsykkel kommer forbi. Oj, sier mannen i sofaen, nå kommer det enda flere. De to på fortauet stopper sykkelmannen, lyser ham i ansiktet, utveksler noen ord. Øyne i puben. Så nikker han og kjører videre. Stille, uhørlige, skuffede, lettede sukk rundt bordene.
Jeg har egentlig aldri brydd meg om ting som skjer. Ikke sånne ting. Om det stod mange mennesker i ring, ville jeg alltid kaste et blikk eller to og gå videre. Aldri bli stående, aldri være tilskuere til hendelsen. Hva sags sauementalitet er det? OK, en gang syklet jeg opp til sykehuset fordi jeg så sykehelikopteret kom, og ble stående ved sykkelen og stirre på at pasienten ble bært inn, og tutet på av sykebilen fordi jeg stod i veien for den da den kom med pasientens klær eller hva det var, og fikk høre av en kompis at jeg trolig hadde drept pasienten siden jeg sperret veien for sykebilen noen ekstra sekunder – men ellers? Andre ganger? Aldri.
Det står en Securitas-bil inne på parkeringsplassen. Er den full av penger? Er den kapret? Etterlatt der etter et ran? Passer de på den?
Det er en dyp menneskelig impuls å se på ting som skjer, annerledes ting, skremmende ting, ting som involverer biler med blålys. Alle branner trekker til seg tilskuere: ikke bare fordi ild i seg selv er fasinerende, men fordi man vil ha en slags kontroll, man vil vite hva som skjer, hva som forandrer seg, hvem som rammes hvordan av skjebnen denne gang. Men burde man være nysgjerrig som en nabokone eller arrogant som en Arkimedes og rope til invaderende soldater: "Rør ikke mine sirkler, jeg tegner i sanda her, fløtt dere for helvete, invader som gresshopper, jeg bryr meg ikke, men hold dere bare unna mine tegninger."
De to politfolkene setter inn i en bil og kjører? Men oj?
Det har kanskje hendt en gang til. Eller to. Eller noe. At jeg har stirret på hendelser, mener jeg. For er ikke det motsatte et tegn på umenneskelighet? At man ikke bryr seg om menneskene rundt seg?
En politibil til kjører ut av parkeringsplassen? Men oj oj?
Idolet er på den annen side Arkimedes. Finne ut av verden.
Securitasbilen kjører? Oj oj oj? Parkeringsplassen er tom? Men...?
Men på den tredje side ble Arkimedes drept. Og nå skrur de på lyset i kafeen, stenger tidlig i dag. Så alt var bare et skuespill for å trekke kunder hit?
Nei. Men om man er med på at macen er sirkelrund, så er jeg dette lokalets Arkimedes. Det er da noe.
Så lenge jeg ikke blir drept
28 februar 2007
Tren i Carl Berner-krysset
De har stått i selve Carl Berner-krysset lenge nå. Ikke i selve krysset, bare på fortauet, men så nært midten hvor bilene kjører at det er rart de ikke blir spontanforgiftet av Co2 og Nox og svevestøv og alt som er der. På den ene siden de lysegrønne. På den andre siden de oransje. En kamp for de aller tøffeste.
De grønne er mest standhaftige. De har stått der mest og de har hengt opp masse ballonger oppover i veien. På den andre siden var det de oransje som først begynte med ballonger i sitt hus etpar hundre meter nærmere SInsenkrysset, men om jeg har forstått sakene rett skal nå de grønne overta dette huset og skvise de oransje til et annet og mindre bra sted. Bransjens hakkeorden.
Hei, du, sier de friskt og sprettent til deg når du går forbi. De oransje gir deg en gratis Gatorade, de grønne vil bare ha din signatur for å tegne medlemskap i et eller to år. Hei, du, trener du? Vil du komme i form? På tide å forberede badesesongen? Få vekk litt ekstra, øke kondisen, få overskudd? Da kan du bli med oss, så skjer alt det gode du har drømt om i lang tid nå.
De grønne er de kuleste. De oransje er de billige. De grønne har større muskler. De oransje ser mer normale ut. Men er det noen normale eller kule som ville stå midt i Carl Berner-krysset for å selge noe som helst? Stå i slapset midt mellom T-banen, trikken, bussen, en inneklamt kaffebar og en lampebutikk som alltid har tilbud – for å verve mennesker til overskuddfabrikker? Til det lyset og den gleden de prøver å si at finnes på deres sentre?
De grønne er Elixia (E-lexia eller elik-SIA eller en av de andre måtene det uttales); de oransje er sats, eller unnskyld, SATS. De selger drømmer. De falbyr en bedre kropp og et sunnere liv. Midt på Carl Berner.
Jeg har testet både SATS og Elixia. Jeg har alltid endt opp på Domus Atheltica. Når jeg slutter å snike meg til studentrabattene kommer jeg til å finne et billigere treningssted eller fortsette på DOmus, i Studentidretten. Jeg mener, hvor mye trenger man å betale for å trene?
Jeg mener, hvorfor skulle man trene med mennesker som ikke skjønner at de ødelegger all kondis ved å stå midt i et av Oslos mest forurensede kryss?
De grønne er mest standhaftige. De har stått der mest og de har hengt opp masse ballonger oppover i veien. På den andre siden var det de oransje som først begynte med ballonger i sitt hus etpar hundre meter nærmere SInsenkrysset, men om jeg har forstått sakene rett skal nå de grønne overta dette huset og skvise de oransje til et annet og mindre bra sted. Bransjens hakkeorden.
Hei, du, sier de friskt og sprettent til deg når du går forbi. De oransje gir deg en gratis Gatorade, de grønne vil bare ha din signatur for å tegne medlemskap i et eller to år. Hei, du, trener du? Vil du komme i form? På tide å forberede badesesongen? Få vekk litt ekstra, øke kondisen, få overskudd? Da kan du bli med oss, så skjer alt det gode du har drømt om i lang tid nå.
De grønne er de kuleste. De oransje er de billige. De grønne har større muskler. De oransje ser mer normale ut. Men er det noen normale eller kule som ville stå midt i Carl Berner-krysset for å selge noe som helst? Stå i slapset midt mellom T-banen, trikken, bussen, en inneklamt kaffebar og en lampebutikk som alltid har tilbud – for å verve mennesker til overskuddfabrikker? Til det lyset og den gleden de prøver å si at finnes på deres sentre?
De grønne er Elixia (E-lexia eller elik-SIA eller en av de andre måtene det uttales); de oransje er sats, eller unnskyld, SATS. De selger drømmer. De falbyr en bedre kropp og et sunnere liv. Midt på Carl Berner.
Jeg har testet både SATS og Elixia. Jeg har alltid endt opp på Domus Atheltica. Når jeg slutter å snike meg til studentrabattene kommer jeg til å finne et billigere treningssted eller fortsette på DOmus, i Studentidretten. Jeg mener, hvor mye trenger man å betale for å trene?
Jeg mener, hvorfor skulle man trene med mennesker som ikke skjønner at de ødelegger all kondis ved å stå midt i et av Oslos mest forurensede kryss?
21 februar 2007
Hoppsportens forfall
Når døde hoppsporten i Oslo? Gikk tur i dag og kom til parken på Ola Narr, rett nedenfor Carl Bernes plass. Det har ikke slått meg før nå at det faktisk er en hoppbakke som ligger der, og at den er mer enn funksjonabel. Selve hoppet er murt opp med solide steiner (og de ser ganske nye ut også), kulen er avrundet som en kul skal være det, unnarennet er bratt, sletta er flat og lang. Med skikkelig fart skulle man sikkert hoppe 30 meter her. Men har noen noensinne gjort det?
Ovarennet er litt kort. Med mitt øyemål ser det litt for kort ut til å få fart nok til å hoppe ned hele bakken. Dessuten er det overgrodd helt øverst: meningen har trolig vært å ta fart via det flate området der oppe, men kanten mot bakken er overgrodd av busker og kratt og til og med et lite fem-ti år gammelt tre. Om noen har hoppet der de siste årene, må de ha brøyet seg vei over plantene og ødelagt skia eller tatt fart lenger nede fra og ikke hoppet noe særlig i det hele tatt.
Om sommeren er dette en flott kolle, nesten åstopp, å sitte på og få oversikt over verden nedenfor. Man dingler med beina over hoppkanten og føler seg trygg med trærne i ryggen. Om sommeren ser hoppet nesten ut som en grunnmur for et hus som aldri ble bygd, så solid er det. Og man tenker med seg selv, hm, her kunne det ha vært bra å hoppe. Og man glemmer det igjen.
Når vinteren kommer blir man overrasket over at det faktisk _er_ bra å hoppe der. Eller hadde vært, hadde det vært kjørt opp spor og fikset nok snø der man lander. Der bakken om sommeren ser nostalgisk gammel ut, oj her hopper man om vinteren, ser den trist gammel ut om vinteren, oj her hoppet man en gang for lenge siden men nå hopper man ikke mer.
For det er ingen som hopper der. Jeg har aldri hørt om noen som hopper der, aldri sett noen, aldri fått ferten av noen dem. og når jeg er ved hoppkanten, ser jeg ikke for meg at noen noensinne har hoppet her. En gang må noen ha bygget det. Men hoppet de eller var de gamle, rike eks-hoppere som ville fremme sin kjære sport? Var de fra den tiden hvor alle fant en kolle og et par ski og hoppet det de var kar om? Forventet de for mye? Investerte de gamle premiepenger i noe som aldri siden er blitt brukt?
Hva? Er denne bakken aldri blitt brukt? Et relikvie fra svunne tider? Et museum, en ruin, en rest av noe som var for lenge siden? Og burde vi ære den som vi ærer skjøre frimerker? Eller heller rive det som vi river ubetydelige rønner fra mellomkrigstiden?
Eller begynne å hoppe i den igjen? Hmnei, det er kanskje å ta litt i. Fortiden tåler ikke mye nåtid før den gir etter.
Ovarennet er litt kort. Med mitt øyemål ser det litt for kort ut til å få fart nok til å hoppe ned hele bakken. Dessuten er det overgrodd helt øverst: meningen har trolig vært å ta fart via det flate området der oppe, men kanten mot bakken er overgrodd av busker og kratt og til og med et lite fem-ti år gammelt tre. Om noen har hoppet der de siste årene, må de ha brøyet seg vei over plantene og ødelagt skia eller tatt fart lenger nede fra og ikke hoppet noe særlig i det hele tatt.
Om sommeren er dette en flott kolle, nesten åstopp, å sitte på og få oversikt over verden nedenfor. Man dingler med beina over hoppkanten og føler seg trygg med trærne i ryggen. Om sommeren ser hoppet nesten ut som en grunnmur for et hus som aldri ble bygd, så solid er det. Og man tenker med seg selv, hm, her kunne det ha vært bra å hoppe. Og man glemmer det igjen.
Når vinteren kommer blir man overrasket over at det faktisk _er_ bra å hoppe der. Eller hadde vært, hadde det vært kjørt opp spor og fikset nok snø der man lander. Der bakken om sommeren ser nostalgisk gammel ut, oj her hopper man om vinteren, ser den trist gammel ut om vinteren, oj her hoppet man en gang for lenge siden men nå hopper man ikke mer.
For det er ingen som hopper der. Jeg har aldri hørt om noen som hopper der, aldri sett noen, aldri fått ferten av noen dem. og når jeg er ved hoppkanten, ser jeg ikke for meg at noen noensinne har hoppet her. En gang må noen ha bygget det. Men hoppet de eller var de gamle, rike eks-hoppere som ville fremme sin kjære sport? Var de fra den tiden hvor alle fant en kolle og et par ski og hoppet det de var kar om? Forventet de for mye? Investerte de gamle premiepenger i noe som aldri siden er blitt brukt?
Hva? Er denne bakken aldri blitt brukt? Et relikvie fra svunne tider? Et museum, en ruin, en rest av noe som var for lenge siden? Og burde vi ære den som vi ærer skjøre frimerker? Eller heller rive det som vi river ubetydelige rønner fra mellomkrigstiden?
Eller begynne å hoppe i den igjen? Hmnei, det er kanskje å ta litt i. Fortiden tåler ikke mye nåtid før den gir etter.
06 februar 2007
Ski på Toyen (eller deromkring)
Like ved leiligheten er det en forholdsvis nyåpnet pub/kafe jeg stikker innom med jevne mellomrom. De spiller en rar blanding av ukjent fransk/arabisk etno- og hovedstrøms amerikansk visemusikk der, en tilfeldighetsmiks jeg kan kjenne igje fra mine egne shuffleeventyr på macen. Dessuten er det store vinduer mot gata på utsiden, så jeg kan se på livet dre ute (nå innpakkede mennesker i hutrende klær, langt under null i ansiktet). Det gjør ingenting at stedet ikke har sitt eget skilt ennå: heller er det litt sjarmerende at det fremdeles står "Luxus mat" over døra, en levning fra butikken som var her før.
Klientellet her er også en rar blanding. På dagen er det mange arbeidere fra bygget som bygges ved siden av, menn med arbeidsoveraller og sterke meninger om alt fra gravemaskiner til bisnisstransaksjoner. På ettermiddagen sitter det ofte småbarnsforeldre her, eller grupper av kolleger som drøfter noe på joben, eller en gjeng gamle mennesker som har noe viktig å snakke om, eller de vanlige menneskene som vil ha en øl, uansett når, så lenge det er nå.
Eieren av dette stedet heter Mustafa og er en usedvanlig hyggelig nord-afrikaner med kort rastafrisyre. Hver gang jeg kommer inn og han står bak disken, smiler han som om han ventet på akkurat meg – og hver gang han er i lokalet, snakker han med den ene eller andre gjesten, snakker om hva som helst gjesten insisterer på å snakke om, virker det som. Ofte når jeg sitter her, kommer det innom stamgjester bare for å si hei, ikke engang for å drikke noe egentlig, de tar en te eller en øl bare for syns skyld virker det som, bare fordi de vil innom for å si hei. De virker i alle fall som stamgjester. Dette virker i alle fall som et sted som passer som stamsted. (Rent bortsett fra at de ikke har Guinness og jeg som regel drikker en av de ti tesortene de har lainet opp på veggen. Men det er en uvesentlig parentes her.)
I dag var Mustafa kommet i diskusjon med en nordmann, han kunne virke som en av arbeiderne fra nabobygget, om en skiløper. Hun var best etter å ha fått en unge, sa Mustafa med sin karakteristiske aksent som jeg ikke er språkmektig nok til å plassere. Neineinei, sa nordmannen, hun var jo elendig etter fødselen. Hun kom jo knapt med i verdenscupen engang. Hmnei, sa Mustafa, hun var jo god, hun vant jo den, hva heter det, verdens... Neinei, sa nordmannen, jeg følger med på ski hver vinter og jeg kan det her, hun var skikkelig dårlig etterpå, hun ble aldri så god hun var igjen. Hmnei, jeg følger med på ski jeg også, veldig mye, og hun var god. Nei, du, sa nordmannen, du kan jo ikke gå på ski engang.
Derfra forvitret diskusjonen til en gemyttlig samtale om Mustafas evner på ski, eller manglende sådanne, og at ski egentlig bare er to plankebiter, ganske rart. De ble implisitt enige om at de var (veldig) uenige, og at det ikke burde ødelegge alle potensielle samtaler de kunne ha. Og de snakket videre om noe helt annet, hvordan Mustafa hadde bulket bilen litt og at det var veldig kaldt ute og det var vanskelig å gå ut herfra fordi det var så kaldt, nesetippforfrysende kaldt.
Jeg satt ved siden av og hørte på. Det er det jeg gjør av og til. Det man gjør når man sitter alene på en kafe på Carl Berner bare for å sitte alene og se på verden. Eller høre. Eller skrive, som var grunnen til at jeg hadde med meg macbooken og satt fordypet i den. Og etter hvert som diskusjonen utartet, fikk jeg det for meg at det måtte være en av dem som hadde rett og en som tok feil. Og siden jeg sniker meg med på et av de mange trådløse nettene her ute, var jeg i stand til å finne ut av det på for eksempel Wikipedia. Spørsmålet var bare hvem de snakket om.
Men burde jeg finne ut hvem av dem som hadde rett? Er det riktig å si fra til to som diskuterer på den måten hvem av dem som har rett? Vil ikke den som tar feil føle seg nedverdiget, ydmyket? Vil jeg ikke kunne gjøre ham bare enda mer oppsatt på at han har rett, trass i hva Wikipedia eller Store norske leksikon eller andre ting sier, om han bygger en viktig del av sin identitet på at denne ene sportsdama var bedre før heller enn etter sin fødsel (eller omvendt)? Har det noe å si for diskusjonen at det finnes en sannhet, kan det ikke bare være selve diskusjonen de diskuterer for? Og vil ikke et svar som favoriserer den ene bare føre til at to venner blir to uvenner? Bør man, kort sagt, alltid prøve å finne sannheten og presentere det man mener er sannhet til andre?
Selve diskusjonen deres sprang ut av en diskusjon om dagens fem – 5 – miss av Ole Einar Bjørndalen i VM, så det hadde trolig noe med skiskyting å gjøre, og ikke langrenn. Og den eneste skiskytterdama jeg visste om som hadde fått barn i det siste, er Liv Grete Skjelbreid Poirée. Så jeg slo opp henne på Wikipedia, først på den norske og så på den engelske, hvor det stod dobbelt så mye. Og hva fant jeg?
Hun vant verdenscupen én gang, i 2003-04. Hennes første barn kom til verden januar 2003. Mustafa hadde rett, selv om han ikke kan stå på ski. Men når jeg hadde funnet ut dette, hadde Mustafa gått og latt en dame stå bak disken, og med bare nordmannen igjen virket det som en dårlig idé å bryte inn i samtalen han nå hadde med diskdamen bare for å besserwissersk fortelle ham at han faktisk tok veldig feil. I alle fall hvis det var Skjelbreid Poirée de snakket om i stad, det kunne jo ha vært, tja, Linda Grubben, har hun barn?
Om det hadde vært fx Linda Grubben, hadde det vært min tur til å bli satt på plass. Min tur til ha feil. Og den posisjonen vil jeg jo absolutt ikke ha.
Får hviske det til Mustafa en gang ingen andre er i nærheten: Skjelbreid Poirée var god i 2003-04, etter sin første fødsel. Om ikke annet sprer jeg dermed litt fakta. Og det er da uansett en god ting?
Klientellet her er også en rar blanding. På dagen er det mange arbeidere fra bygget som bygges ved siden av, menn med arbeidsoveraller og sterke meninger om alt fra gravemaskiner til bisnisstransaksjoner. På ettermiddagen sitter det ofte småbarnsforeldre her, eller grupper av kolleger som drøfter noe på joben, eller en gjeng gamle mennesker som har noe viktig å snakke om, eller de vanlige menneskene som vil ha en øl, uansett når, så lenge det er nå.
Eieren av dette stedet heter Mustafa og er en usedvanlig hyggelig nord-afrikaner med kort rastafrisyre. Hver gang jeg kommer inn og han står bak disken, smiler han som om han ventet på akkurat meg – og hver gang han er i lokalet, snakker han med den ene eller andre gjesten, snakker om hva som helst gjesten insisterer på å snakke om, virker det som. Ofte når jeg sitter her, kommer det innom stamgjester bare for å si hei, ikke engang for å drikke noe egentlig, de tar en te eller en øl bare for syns skyld virker det som, bare fordi de vil innom for å si hei. De virker i alle fall som stamgjester. Dette virker i alle fall som et sted som passer som stamsted. (Rent bortsett fra at de ikke har Guinness og jeg som regel drikker en av de ti tesortene de har lainet opp på veggen. Men det er en uvesentlig parentes her.)
I dag var Mustafa kommet i diskusjon med en nordmann, han kunne virke som en av arbeiderne fra nabobygget, om en skiløper. Hun var best etter å ha fått en unge, sa Mustafa med sin karakteristiske aksent som jeg ikke er språkmektig nok til å plassere. Neineinei, sa nordmannen, hun var jo elendig etter fødselen. Hun kom jo knapt med i verdenscupen engang. Hmnei, sa Mustafa, hun var jo god, hun vant jo den, hva heter det, verdens... Neinei, sa nordmannen, jeg følger med på ski hver vinter og jeg kan det her, hun var skikkelig dårlig etterpå, hun ble aldri så god hun var igjen. Hmnei, jeg følger med på ski jeg også, veldig mye, og hun var god. Nei, du, sa nordmannen, du kan jo ikke gå på ski engang.
Derfra forvitret diskusjonen til en gemyttlig samtale om Mustafas evner på ski, eller manglende sådanne, og at ski egentlig bare er to plankebiter, ganske rart. De ble implisitt enige om at de var (veldig) uenige, og at det ikke burde ødelegge alle potensielle samtaler de kunne ha. Og de snakket videre om noe helt annet, hvordan Mustafa hadde bulket bilen litt og at det var veldig kaldt ute og det var vanskelig å gå ut herfra fordi det var så kaldt, nesetippforfrysende kaldt.
Jeg satt ved siden av og hørte på. Det er det jeg gjør av og til. Det man gjør når man sitter alene på en kafe på Carl Berner bare for å sitte alene og se på verden. Eller høre. Eller skrive, som var grunnen til at jeg hadde med meg macbooken og satt fordypet i den. Og etter hvert som diskusjonen utartet, fikk jeg det for meg at det måtte være en av dem som hadde rett og en som tok feil. Og siden jeg sniker meg med på et av de mange trådløse nettene her ute, var jeg i stand til å finne ut av det på for eksempel Wikipedia. Spørsmålet var bare hvem de snakket om.
Men burde jeg finne ut hvem av dem som hadde rett? Er det riktig å si fra til to som diskuterer på den måten hvem av dem som har rett? Vil ikke den som tar feil føle seg nedverdiget, ydmyket? Vil jeg ikke kunne gjøre ham bare enda mer oppsatt på at han har rett, trass i hva Wikipedia eller Store norske leksikon eller andre ting sier, om han bygger en viktig del av sin identitet på at denne ene sportsdama var bedre før heller enn etter sin fødsel (eller omvendt)? Har det noe å si for diskusjonen at det finnes en sannhet, kan det ikke bare være selve diskusjonen de diskuterer for? Og vil ikke et svar som favoriserer den ene bare føre til at to venner blir to uvenner? Bør man, kort sagt, alltid prøve å finne sannheten og presentere det man mener er sannhet til andre?
Selve diskusjonen deres sprang ut av en diskusjon om dagens fem – 5 – miss av Ole Einar Bjørndalen i VM, så det hadde trolig noe med skiskyting å gjøre, og ikke langrenn. Og den eneste skiskytterdama jeg visste om som hadde fått barn i det siste, er Liv Grete Skjelbreid Poirée. Så jeg slo opp henne på Wikipedia, først på den norske og så på den engelske, hvor det stod dobbelt så mye. Og hva fant jeg?
Hun vant verdenscupen én gang, i 2003-04. Hennes første barn kom til verden januar 2003. Mustafa hadde rett, selv om han ikke kan stå på ski. Men når jeg hadde funnet ut dette, hadde Mustafa gått og latt en dame stå bak disken, og med bare nordmannen igjen virket det som en dårlig idé å bryte inn i samtalen han nå hadde med diskdamen bare for å besserwissersk fortelle ham at han faktisk tok veldig feil. I alle fall hvis det var Skjelbreid Poirée de snakket om i stad, det kunne jo ha vært, tja, Linda Grubben, har hun barn?
Om det hadde vært fx Linda Grubben, hadde det vært min tur til å bli satt på plass. Min tur til ha feil. Og den posisjonen vil jeg jo absolutt ikke ha.
Får hviske det til Mustafa en gang ingen andre er i nærheten: Skjelbreid Poirée var god i 2003-04, etter sin første fødsel. Om ikke annet sprer jeg dermed litt fakta. Og det er da uansett en god ting?
01 februar 2007
Hvordan file nye nøkler
Si du har mistet den ene nøkkelen til inngangsdøra og vil ha en ny. Si det er to låser på døra, men at du når du går ut, låser med den nøkkelen du har mistet og dermed bare har en av. Den andre låsen er det to nøkler til; si at din samboer har den andre. Si at du har prøvd å file en ny nøkkel begge låsene før, men bare den andre fungerte: nøkkelen til den første låsen, den du nå skal file en ny nøkkel til, var mye vanskeligere og fungerte ikke den første gangen. Si går innom Morsli på Carl Berners plass, skomaker og nøkkelfiler. Si han lagde de første nøklene også, både den som fungerte og den som ikke fungerte. Si han tok dobbelt så mye for den som ikke fungerte, siden den var mye vanskeligere å file.
Si du nå kommer innom med den nøkkelen som ikke fungerte og vil ha den filt på nytt. Si Morsli filer litt her og litt der, og samtidig filer på den gamle nøkkelen siden den har en skjev tapp. Si tappen brekker. Du kommer tilbake til inngangsdøra di, den låste, og prøver begge nøklene til den første låsen. Den som er låst. Si at ingen av nøklene fungerer. Si du stikker innom naboen, den naboen som er styreleder, og klager din nød. Si hun ikke har en ekstranøkkel. Si hun mener "utlendingen" ikke er noe bra på nøkler og ber deg gå innom Thorstensten Jernia på hjørnet. Si du får god service der, Thorstensen eller hvem det er filer og forklarer og mener du er i et "dilemma". Hvorfor han bruker ordet dilemma er vanskelig å vite, men si det ikke gjør noe. Si du går tilbake med en Jernia-filt nøkkel og prøver igjen. Si det er umulig: døra er fremdeles umulig å få opp. Si du går tilbake til Morsli, som har et lite algerisk vimpelflagg på veggen. Og et bittelite norsk. Si han blir fortvilet og filer litt til. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen. Du prøver igjen. Si nøkkelen ikke fungerer. Si du går tilbake til Morsli, som spør deg hvor du bor og som filer en helt ny nøkkel. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen, og å komme tilbake og si fra om det går eller ikke.
Si du har skavet av hud på pekefingeren av å slite med de andre nøklene. Si denne nye nøkkelen sier klikk-klikk. Si døra åpner seg. Du møter naboen utenfor og forteller de gode nyhetene. Du drar til Morsli og takker ham og sier at du vurderer å bruke den andre låsen fra nå av. Si du har vært låst ute fra leiligheten i etpar timer. Hva lærte du av det?
At neste gang du trenger en nøkkel, går du til den lille butikken igjen. Morsli. Om ikke annet så fordi han hadde to stoler og en bunke Norsk Ukeblad som ventelektyre.
Si du nå kommer innom med den nøkkelen som ikke fungerte og vil ha den filt på nytt. Si Morsli filer litt her og litt der, og samtidig filer på den gamle nøkkelen siden den har en skjev tapp. Si tappen brekker. Du kommer tilbake til inngangsdøra di, den låste, og prøver begge nøklene til den første låsen. Den som er låst. Si at ingen av nøklene fungerer. Si du stikker innom naboen, den naboen som er styreleder, og klager din nød. Si hun ikke har en ekstranøkkel. Si hun mener "utlendingen" ikke er noe bra på nøkler og ber deg gå innom Thorstensten Jernia på hjørnet. Si du får god service der, Thorstensen eller hvem det er filer og forklarer og mener du er i et "dilemma". Hvorfor han bruker ordet dilemma er vanskelig å vite, men si det ikke gjør noe. Si du går tilbake med en Jernia-filt nøkkel og prøver igjen. Si det er umulig: døra er fremdeles umulig å få opp. Si du går tilbake til Morsli, som har et lite algerisk vimpelflagg på veggen. Og et bittelite norsk. Si han blir fortvilet og filer litt til. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen. Du prøver igjen. Si nøkkelen ikke fungerer. Si du går tilbake til Morsli, som spør deg hvor du bor og som filer en helt ny nøkkel. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen, og å komme tilbake og si fra om det går eller ikke.
Si du har skavet av hud på pekefingeren av å slite med de andre nøklene. Si denne nye nøkkelen sier klikk-klikk. Si døra åpner seg. Du møter naboen utenfor og forteller de gode nyhetene. Du drar til Morsli og takker ham og sier at du vurderer å bruke den andre låsen fra nå av. Si du har vært låst ute fra leiligheten i etpar timer. Hva lærte du av det?
At neste gang du trenger en nøkkel, går du til den lille butikken igjen. Morsli. Om ikke annet så fordi han hadde to stoler og en bunke Norsk Ukeblad som ventelektyre.
25 januar 2007
Tilfeldighetstur i nabolaget
(Jeg har begynt å blogge for Vagabond her. Noen ganger legger jeg de samme tekstene her, noen ganger vil det være tekster bare på Vagabond. Denne ligger begge steder etter hvert.)
Å gå tur har alltid vært noe av det kjedeligste og ikke minst voksneste jeg kan tenke meg. Det er noe med den målrettede innbittheten, noe med at man går for å gå og komme i form og få seg litt luft, som det heter. Spesielt når man går fort også, som enkelte par sees å gjøre, slenger med armene som en avart av den lokale HV-avdelingen. Da jeg var liten gikk jeg aldri tur uten at det ble sutring eller senere surmuling over verdens urettferdighet og de voksnes manglende empati i at jeg ble både bedre trent, fikk mer sosial input og generelt lærte mer av å leke med venner.
Å gå tur er fremdeles en meningsløs aktivitet for meg, spesielt om man konsentrerer om selve gåingen underveis og ikke fortaper seg i lange diskusjoner om Richard Dawkins The God Delusion. For eksempel. Men det er mange måter å leke med selve turen også. Å reiseleke.
Jeg og T (snart min kone) gikk en tur i går. Vi hadde ikke noe mål, vi skulle bare få litt luft og føle at verdensrommet er noe mer enn det lille rommet vi bor på. Så, hvor går vi, spurte hun meg da vi kom ut. Tja, svarte jeg. (Jeg er fryktelig dårlig på å bestemme ting som ikke angår meg i noen særlig grad.) Vi kan gå, tja, nei, vet ikke jeg. Men hun ville heller ikke bestemme, så stod i krysset utenfor leiligheten og sperret for en mann som kom forbi med en tvillingbarnevogn. Hvor går man når alle veier i nærheten er gått før?
Vi lot tilfeldighetene avgjøre. Stein saks papir: vant jeg, gikk vi til høyre, vant hun gikk vi til venstre, og ble det uavgjort, gikk vi rett fram.
I teorien en god måte å gå tur på. Vi bor på Carl Berner i Oslo, hvor det er veier og kryss og valgmuligheter hver fjortende meter. Og det begynte da også bra. Vi kom oss ut på Ring 2 og nedover mot Tøyenparken, hvor hun pleier å ville gå. "Bra" betyr her da at vi gikk den veien hun hadde hintet vi kunne gå, og motsatt av veien mot puben, hvor jeg ofte pleier å ville gå for en Guinness. Men så tømte jeg hodet og begynte å spille helt tilfeldig, og hun ble forvirret. Vanligvis beseirer hun meg alltid i stein saks papir. Alltid. Men vanligvis prøver jeg så hardt å vinne at jeg er like lett gjennomskuelig som en glassmanet. Når jeg nå ga opp, skjønte hun ikke taktikken min lenger, og plutselig var vi på vei vekk fra parken og i retning puben.
Skjønt, retning er i denne sammenheng et relativt begrep. Det ble aldri uavgjort, noe som betydde at vi alltid svingte hit eller dit, til høyre eller venstre. Og vi vant aldri fire ganger på rad noen av oss, slik at vi kom tilbake til rundt kvartalet og etter reglene kunne velge retning etter eget hode. Istedet gikk vi halveis rundt alle de kvartelene vi kunne finne, nesten som en forvirret pacman som prøver å få tak i alle de små prikkene. Fire ganger var vi en eller to kryss fra puben, flere ganger innennfor synshold. Så vant feil person og vi måtte inn i en obskur sidegate som ingen av oss hadde vært i før og som ingen av oss heller ville inn i igjen. To ganger var vi nesten på Tøyenparken igjen, før det kom en helt uventet stein fra henne eller meg, og vi måtte ta til høyre eller venstre og traske videre langs uventede husrekker.
Etter tre kvarter hadde vi ikke kommet noe sted. Vi hadde passert samme tvillingbarnevogn tre ganger, og vi hadde fått endel rare blikk fra diverse mer målrettede eller i det minste tilsynelatende rasjonelle fotgjengere, men vi hadde verken kommet til parken, puben eller passert vår egen leilighet igjen. Det begynte å mørkne. Eller, det mørknet kanskje ikke ennå, men det virket sånn. Og å gå de samme gatene fem, sju, fjorten ganger fordi tilfeldighetene nekter oss både en Guinness og varmen i egen stue, var mer enn vi kunne bære der og da. Jeg vinner og vi går hjem, du vinner og vi holder ut litt til, sa jeg til T og holdt fram neven til nok en runde stein saks papir.
Ok, sa hun. Jeg er saks.
Å gå tur har alltid vært noe av det kjedeligste og ikke minst voksneste jeg kan tenke meg. Det er noe med den målrettede innbittheten, noe med at man går for å gå og komme i form og få seg litt luft, som det heter. Spesielt når man går fort også, som enkelte par sees å gjøre, slenger med armene som en avart av den lokale HV-avdelingen. Da jeg var liten gikk jeg aldri tur uten at det ble sutring eller senere surmuling over verdens urettferdighet og de voksnes manglende empati i at jeg ble både bedre trent, fikk mer sosial input og generelt lærte mer av å leke med venner.
Å gå tur er fremdeles en meningsløs aktivitet for meg, spesielt om man konsentrerer om selve gåingen underveis og ikke fortaper seg i lange diskusjoner om Richard Dawkins The God Delusion. For eksempel. Men det er mange måter å leke med selve turen også. Å reiseleke.
Jeg og T (snart min kone) gikk en tur i går. Vi hadde ikke noe mål, vi skulle bare få litt luft og føle at verdensrommet er noe mer enn det lille rommet vi bor på. Så, hvor går vi, spurte hun meg da vi kom ut. Tja, svarte jeg. (Jeg er fryktelig dårlig på å bestemme ting som ikke angår meg i noen særlig grad.) Vi kan gå, tja, nei, vet ikke jeg. Men hun ville heller ikke bestemme, så stod i krysset utenfor leiligheten og sperret for en mann som kom forbi med en tvillingbarnevogn. Hvor går man når alle veier i nærheten er gått før?
Vi lot tilfeldighetene avgjøre. Stein saks papir: vant jeg, gikk vi til høyre, vant hun gikk vi til venstre, og ble det uavgjort, gikk vi rett fram.
I teorien en god måte å gå tur på. Vi bor på Carl Berner i Oslo, hvor det er veier og kryss og valgmuligheter hver fjortende meter. Og det begynte da også bra. Vi kom oss ut på Ring 2 og nedover mot Tøyenparken, hvor hun pleier å ville gå. "Bra" betyr her da at vi gikk den veien hun hadde hintet vi kunne gå, og motsatt av veien mot puben, hvor jeg ofte pleier å ville gå for en Guinness. Men så tømte jeg hodet og begynte å spille helt tilfeldig, og hun ble forvirret. Vanligvis beseirer hun meg alltid i stein saks papir. Alltid. Men vanligvis prøver jeg så hardt å vinne at jeg er like lett gjennomskuelig som en glassmanet. Når jeg nå ga opp, skjønte hun ikke taktikken min lenger, og plutselig var vi på vei vekk fra parken og i retning puben.
Skjønt, retning er i denne sammenheng et relativt begrep. Det ble aldri uavgjort, noe som betydde at vi alltid svingte hit eller dit, til høyre eller venstre. Og vi vant aldri fire ganger på rad noen av oss, slik at vi kom tilbake til rundt kvartalet og etter reglene kunne velge retning etter eget hode. Istedet gikk vi halveis rundt alle de kvartelene vi kunne finne, nesten som en forvirret pacman som prøver å få tak i alle de små prikkene. Fire ganger var vi en eller to kryss fra puben, flere ganger innennfor synshold. Så vant feil person og vi måtte inn i en obskur sidegate som ingen av oss hadde vært i før og som ingen av oss heller ville inn i igjen. To ganger var vi nesten på Tøyenparken igjen, før det kom en helt uventet stein fra henne eller meg, og vi måtte ta til høyre eller venstre og traske videre langs uventede husrekker.
Etter tre kvarter hadde vi ikke kommet noe sted. Vi hadde passert samme tvillingbarnevogn tre ganger, og vi hadde fått endel rare blikk fra diverse mer målrettede eller i det minste tilsynelatende rasjonelle fotgjengere, men vi hadde verken kommet til parken, puben eller passert vår egen leilighet igjen. Det begynte å mørkne. Eller, det mørknet kanskje ikke ennå, men det virket sånn. Og å gå de samme gatene fem, sju, fjorten ganger fordi tilfeldighetene nekter oss både en Guinness og varmen i egen stue, var mer enn vi kunne bære der og da. Jeg vinner og vi går hjem, du vinner og vi holder ut litt til, sa jeg til T og holdt fram neven til nok en runde stein saks papir.
Ok, sa hun. Jeg er saks.
22 januar 2007
Enveiskjøring på Bunnpris
Jeg er selve arketypen på den kunden Bunnpris ikke vil ha. (Eller om ikke Bunnpriskjeden selv, så i det minste de andre kundene, og det går forsåvidt ut på det samme, siden enhver butikk identifiserer seg med sin største kundegruppe for å ikke bli mindre.) Jeg er en sån kunde som aldri vet hva han skal ha, og når han først vet det, må han legge tilbake det han trodde han ville ha. På Bunnpris er det trangt. Alle de Bunnprisbutikkene jeg kjenner er minibutikker som er akkurat så små at de kan få holde åpent på søndager. Det er mange storkiosker som er større, men det er kanskje bare et bedrag, siden storkioskene er luft og fancy sjokoladehyller, mens Bunnpris prøver å briske seg med fjærene til vanlige dagligvarer. Bunnprisen her på hjørnet, for eksempel, er en trang gang rundt en hylle og et kjølerom med enda trangere gang. På kjølerommet må man bokstavelig talt holde inn magen om man skal passere hverandre på vei til eller fra melka innerst langs kortveggen. Og i slike omgivelser bedriver jeg virring.
Jeg går inn og bruker de første metrene til å riste av meg snøen. Da er jeg kommet innerst i butikken, forbi kjølerommet. Noen ganger begynner køen her, men ikke i dag, heldigvis. Når snøen er borte, skjønner jeg at jeg skulle ha melk. Så tilbake til kjølerommet, helt innerst i kjølerommet, og ut igjen, forbi to gamle damer. Utover mot utgangen for å hente frossenpizza. Rundt på den andre siden for en pakke kjeks. Tilbake inn i kjølerommet for jus. Ut og til disken nesten for såpe. Tilbake til kjøleromsdøra for druer. Står sånn til at døra går opp og igjen og kulda skyter ut, alle som skal forbi må klemme seg vei, midt i krysset står jeg og sperrer veien – men vent, vent, jeg må velge riktig drueeske. Deretter til inngangspartiet for å bytte smak på pizzaen. Så gå rotete og veisperrende overalt mens jeg tenker på om det var andre ting. Unnskyld, sier de bak meg. Unnskyld, beklager, unnskyld, unnskyld, ehrm. Det ender med at jeg ikke kjøper noe mer men legger druene tilbake, de så ikke noe gode ut likevel...
Det er grunner til at jeg handler andre steder enn Bunnpris, og de grunnene er sikkert de samme som får bunnprisbetjeningen til å hilse mindre entusiastisk på meg i kassa. Noen ganger er det bare det som er åpent, noen ganger passerer jeg butikken med T og blir med inn – men det er kanskje det eneste som er verre enn en vimsete mann: en mann som vimser etter kona uten å vite annet enn at hun måtte kjøpe noe. Som gjerne står ved siden av henne når hun sjekker klementinene, som gjerne ikke hører de tre første unnskyldene bakfra fordi han har så mye annet å tenke på.
Det er grunner til at jeg handler andre steder: jeg kan vimse mer. Spørsmålet er om jeg heller ikke burde handle bare på Bunnpris, så jeg ville lære meg å organisere livet mitt litt bedre.
Jeg går inn og bruker de første metrene til å riste av meg snøen. Da er jeg kommet innerst i butikken, forbi kjølerommet. Noen ganger begynner køen her, men ikke i dag, heldigvis. Når snøen er borte, skjønner jeg at jeg skulle ha melk. Så tilbake til kjølerommet, helt innerst i kjølerommet, og ut igjen, forbi to gamle damer. Utover mot utgangen for å hente frossenpizza. Rundt på den andre siden for en pakke kjeks. Tilbake inn i kjølerommet for jus. Ut og til disken nesten for såpe. Tilbake til kjøleromsdøra for druer. Står sånn til at døra går opp og igjen og kulda skyter ut, alle som skal forbi må klemme seg vei, midt i krysset står jeg og sperrer veien – men vent, vent, jeg må velge riktig drueeske. Deretter til inngangspartiet for å bytte smak på pizzaen. Så gå rotete og veisperrende overalt mens jeg tenker på om det var andre ting. Unnskyld, sier de bak meg. Unnskyld, beklager, unnskyld, unnskyld, ehrm. Det ender med at jeg ikke kjøper noe mer men legger druene tilbake, de så ikke noe gode ut likevel...
Det er grunner til at jeg handler andre steder enn Bunnpris, og de grunnene er sikkert de samme som får bunnprisbetjeningen til å hilse mindre entusiastisk på meg i kassa. Noen ganger er det bare det som er åpent, noen ganger passerer jeg butikken med T og blir med inn – men det er kanskje det eneste som er verre enn en vimsete mann: en mann som vimser etter kona uten å vite annet enn at hun måtte kjøpe noe. Som gjerne står ved siden av henne når hun sjekker klementinene, som gjerne ikke hører de tre første unnskyldene bakfra fordi han har så mye annet å tenke på.
Det er grunner til at jeg handler andre steder: jeg kan vimse mer. Spørsmålet er om jeg heller ikke burde handle bare på Bunnpris, så jeg ville lære meg å organisere livet mitt litt bedre.
22 november 2006
Ferska av purken
Passerte en arrestasjon i nabolaget i dag. En mann i skinnjakke ble holdt igjen av en kvinnelig politi i den ena armen og snakket til av en mannlig politi. "Skal jeg bli med dere?" snøvlet skinnjakka, han var tydeligvis rusa på noe sløvende. "Nei!" Og så prøvde han å gå bortover, men stoppet etter etpar skritt. Det virket som om han ikke merket at han ble holdt igjen av politikvinnen, han gjorde ikke noe forsøk på å riste seg løs. "Skal vi ta det her på et normalt nivå?" sa politimannen når han hadde kommet foran skinnjakka igjen. Han holdt armen sin rett ut og berørte skinnjakkebrystet, nesten som om han var en basketspiller, en handcheckende forsvarsspiller. Skinnjakka svarte ikke, og selv om jeg gikk sakte sakte forbi og stirret åpenlyst, fikk jeg ikke med mer mer av hva som skjedde. Man vil da ikke stoppe opp og glane heller, sette seg ned med matpakke og termos og klappe når de kommer med gode replikker.Men det var like fullt et skuespill. De to politimenneskene så unge ut, og stressede, de prøvde å gjøre som de har blitt lært på politihøyskolen, men følte seg ikke helt komfortable. Spesielt siden de stod midt i glaninga for alle som passerte dem på vei til jobb, og siden denne skinnjakka kunne finne på å rømme men likevel tydeligvis ikke var en stor fisk. Tror de følte at innsatsen deres ikke stod i stil med utbyttet. Og skinnjakka boblet over av antipati for autoriteter uten at han klarte å få det fram på en så sammenhengende måte at det virket troverdig. Han klarte ikke å tenke eller snakke klart (rusen trolig), og motstanden hans mot å bøye seg var mer vanetrass enn noe gjennomtenkt. De ordene han brukte var enten platte og svake eller ikke hans – som når han prøvde å rømme, helt uten troverdighet, nesten bare som en gest, en tradisjon, noe man gjør uten å tro at det er mulig.Politibilen stod litt lenger nedi gata. På vakt for en tryggere hovedstad, stod det. Eller noe sånn. Har sagt det før, og sier det gjerne igjen: med sånne politimennesker rundt om i gatene føler man seg ikke akkurat tryggere. Skinnjakka kommer til å begå dobbelt så mange forbrytelser (kanskje han ikke hadde gjort noe nå engang) av ren fremmedgjøring når han kommer tilbake fra politiets varetekt.
20 november 2006
Å være først ned fra t-baneperrongen på Carl Bernes plass i røsjtiden
Du føler deg som en ledende figur i din samtid. Ikke fullt tjue du leder, eller kanskje tretti, og en samtid som ikke er stort mye lenger enn noen sekunder, men like fullt. Når du treffer utgangen av T-banen med nedgangen fra perrongen, når du går rett fra de sliding doors og ned der alle må gå ned, når du slipper å gå langs perrongen før du kommer dit, er en søt liten maktfølelse i en helt vanlig hverdagsgråhet. Men makt fører også med seg kvaler. Skal man gå fort, så ingen tar en igjen? Eller kanskje heller sakte, slik at alle bak ser hvor nonsjalant du er med å beholde føringen? På den annen side vil da trolig et eller annet traveltryne traske forbi deg som om du var en hattebilist på motorveien, med irriterte skuldre og et skumlende kort blikk over skulderen. Og hvor skal man gå, i midten av gangveien eller i langs en av sidene? Tar du makten i fast grep og går bredbeint og stort, eller klistrer du deg langs den ene siden og prøver å ta så liten plass som mulig? Og når du går, hvordan går du? Med klampende skritt, med listende skritt, med rett rygg, men dukk nakke, med henda i lomma, med henda militært svingende? Hva slags eksempel vil du egentlig være for alle de som kommer bok deg og beundrende eller irriterte stirrer på din mer eller mindre brede rygg? Du føler deg som en fører i disse få øyeblikkene, og det er i sannhet vakre øyeblikk. Men du nyter dem ikke, du er for opptatt med å finne ut av alle spørsmålene som svirrer rundt i hodet ditt. Og etter noen sekunder er du uansett nede og oppdager at en hel drøss mennesker har tatt trappene på den andre siden og kommet før deg uansett. Og, noe som er det verste, for alt du vet vært foran deg i løypa hele veien...
01 november 2006
Bingoen borte!
Det er en bingo på Carl Berners plass, helt i hjørnet mot selve det store CB-krysset. Går forbi der når jeg skal til Ica, og det er alltid en stille glede å titte nysgjerrig inn dit. Persiennene er alltid trukket ned, men det er mulig å glimte gjennom døra og i persiennesprekkene, få et glimt av store danskebåtpengemaskiner, enarmede banditter med pling og lys og plong og plang og enda mer lys. Og foran sitter det mennesker helt ubevegelig, som fjetret, saltstøtter, stirrer inn på skjermen. Tenk deg tv-titting og gang det med to: de ser dobbelt så hjernedøde ut og dobbelt så fanatisk oppslukt. Cirka tre ganger så ille som jeg ser ut her foran dataskjermen. Og utenfor står det alltid to-tre nå etter hvert hutrende figurer med en røyk i hånda. Ofte sitter de også, det ser ut som de har tatt med seg stoler innenfra, for alt jeg vet den samme stolen som de sitter på foran pengemaskinene, som om de er limt fast til setet. Jeg skjønner ikke hvor denne stille gleden kommer fra, heller burde man kanskje bli litt trist for alle disse menneskene som kaster bort timer på å kaste bort penger på bortkastede pengesnytingsmaskiner. Spilleavhengighetsforskere vil helt sikkert mene det. Og like fullt er det halve gleden ved å gå til Ica den ene heller enn den andre veien.Og nå er det tatt fra meg. Om ikke alt, så halvparten. På den ene siden har de dekket vinduene ut mot veien med store bilder av natur og elg på en bakgrunn av mursteinsmur. Bilde av mursteinsmur. Man kan ikke lenger se inn til bingoistene og det er ikke lenger vakkert heslig men anstrengt vakkert: å se inn til bingospillerne gjennom et møkkete vindu gir mer enn å se på liksomvakre bilder gjennom et møkkete vindu. Det liksomvakre blir man bare halvtrist av, det er så åpenbart at det dekker over den virkeligheten som er der og som tross alt betyr mer for en som menneske. Jeg har begynt å gå den andre veien rundt kvartale til Ica. Den lange veien. Om noen uker, når de har hengt opp "vakre" bilder på den andre siden av hushjørnet, kommer jeg til å stikke innom bingoen bare for å føle stemningen litt. Sitte der og føle på lufta og sosialiteten helt til de kaster meg ut. Og dagen etter vil det være en liten notis i Aften: de har aldri opplevd maken til vanskelig kunde, sier bingoinnehaveren til avisen.
14 oktober 2006
Politistaten
Det kjørte en politibil forbi i Dælenenggata i dag, sakte, men passasjerpolitimannen så seg rundt, ut av vinduer på alle sider. De passerte meg idet jeg var på vei til basketkampen. (Ikke se treningstanker.blogspot.com, vi tapte...) På sida av bilen stod det en ny logo: "På jobb for et bedre samfunn" eller noe sånn. På vakt for en bedre hovedstad. Jeg må innrømme at det skapte motsatte følelser i meg.Hvordan kan man se normalt uskyldig ut når en politibil cruiser forbi deg og ser den an, vurderer om du er så uskyldig som du liker å gi inntrykk av? På den ene siden kan du selv som uskyldig taues inn for noe en eller annen annen med dine trekk har gjort. Eller du kanskje ser skyldig ut, der du subber rundt og ser på alle mennesker som om du vurderer å naske vesker og det som verre er. Men på den annen side kan du, selv når du er uskyldig og selv om politiet vet at du er uskyldig og selv om du skulle vite at politiet vet at du er uskyldig – selv om det er uskyldighet alle veier, hvordan skal man klare å unngå følelsen av å bli overvåket?Hvordan er det et bedre samfunn av bevæpnet politi som ruller rundt i gatene? Hvis man føler seg helt trygg i sentrum, hvor jeg også har blitt passert av kangsomme politister, hva annet gjør denne overvåkningen med en enn at man tror det må være noe veldig farlig der ute, siden de har så mye politi i gatene, og at man dermed bare blir reddere? Hvis man ser en sånn bil i ens egen gate, hvordan skal man da lenger stole på at leiligheten er trygg for tyver? Eller hva slags følelser er det meningen man skal få av å se morske politister med svarte drakter som enten gjør dem dobbelt så kraftige som en del av det fryktinngytende designet, eller som bare viser hvor sterke de faktisk er. Jeg har aldri klart å oppføre meg normalt overfor en politist, får alltid en uggen følelse langs ryggraden, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det er politistenes egen feil. De er som militære i hodet, i alle fall gir de inntrykk av det, mer opptatt av image og flatskallesosialisering enn å hjelpe til i verden. Den kraftige svartdrakten som stopper deg i fartskontroll er ikke opprømt fordi han har stoppet en fartsbølle, eller glad fordi han har gjort veien litt tryggere, men selvgod fordi han kan utøve sin makt. Og så videre.Og slike mennesker skal gjøre Dælenenggata tryggere ved å cruise den... Nesten bedre med de skyggeredde doplangerne som sniker seg rundt her, de har i alle fall ikke som hensikt å skremme deg til enighet.
05 september 2006
En rulleskøytetur
Ut av døra på vaklende rulleskøyter (inlines, blades) med knebeskyttere, albuebeskyttere, håndleddsbeskyttere. Bremseklossen er billig og hviner når den settes i bakken, som et bortskjemt, furtent barn som ikke får viljen. Rulleskøyta som sådan er billig, når jeg tenker meg om, det var veldig tilbud, kanskje for bra tilbud, kanskje før-prisen var juks, kanskje det er rulleskøyter som er i klassen rett over leketøysbutikkrulleskøyteklassen. Ut av døra med friskt mot likevel. Bortover fortauet mellom de gående, bort til veikrysset, det kommer bil og jeg snurrer en ekstra runde, tar så ny fart og hopper over fortauskanten. Snubler. Faller. Applaus fra fortausrestauranten. Kommer meg fort opp, drevet av frykt for en eventuell bil og av angst for å fremstå som så dårlig som jeg faktisk er. Bortover neste fortau, nedoverbakke, bremser hele veien, hviiiiiiiiin fra bremseklossen. Den gamle damen foran meg bytter fortau. Men ikke på grunn av meg, for lenger fram dekker et stillas fortauet. Jeg bytter fortau. På det andre fortauet er det fire somaliske barnevogner i tillegg til den gamle damen og to syklister. Jeg hopper, så å si, la oss kalle det det, "hopper", ut i veibanen og kjører der til enden av blindveien. Får nyrebrokk og gallestein av all ristingen, føttene mine sovner av massasjen og hodet mitt virrer som et spedbarns. Endelig opp på fortauet igjen. Snubler. Faller. Den gamle damen applauderer. Jeg har aldri opplevd en gammel dame applaudere ironisk før. Håper jeg aldri opplever det igjen. Kjører videre i retning parkeringsplassen, den faste plassen å trene seg opp på utenfor menneskesyn og gangområder. Parkeringsplassen er for en gangs skyld full av biler. Jeg drar til fotballbanen på Grüner, det er en asfaltstripe der som er fin å gå på. Fotballbanen er full av fjortiser og asfalten full av deres bagger, sykler, småbrødre. Jeg bestemmer meg for å følge sykkelstien mot Sinsenskrysset. Oppover, oppover. Puster plutselig så uvanlig tungt. Setter meg i Torshovparken og hviler. Får rare blikk av en gammel mann denne gang – enten tror han jeg liker de barna som leker i parken litt for godt, eller så hater han rulleskøyter, eller så har jeg tatt benken hans, eller så har jeg snørr i barten. Eller så er han bare litt gal. Går videre oppover, blir forbigått av en bestemor og hennes datter- eller sønnedatter. Nøklene klirrer i lomma hver gang jeg skyver fra. Kommer til Sinsenskrysset, hultrer over krysset på grønn mann, over trikkeskinnene på brosteinene i angst for å falle. Får store blikk fra passerende biler. Snur. T sitter med sushi i parken nedenfor Carl Berner og spiser alt om jeg ikke forter meg. Tilbake over trikkeskinnene, brosteinen, lyskryssene, forbi blikkene igjen. Nedoverbakke, svinger inn på gresset når det går for fort og bremsen sutrer så mye at den ikke kan gjøre jobben sin. Faller, grønske på kneet på den fine piratbuksa jeg har på meg bare fordi den lufter legger og likevel dekker knebeskytterne. Reiser meg opp og prøver å smile så bredt av det hele at naboene på balkongen verken ringer 113 eller ler seg skakke. Ruller videre nedover med bremseklossen konstant på, hvin hvin hvin. Tar omveier for å unngå Trondheimsveien og det smale fortauet. En hagekolonibeboer roper etter meg at jeg trenger smøring. To gutter uten bedre å gjøre løper først for å se hva bråket er, ser med strore øyne, og ler. Får så høre at den ene har prøvd ruleskøyter med fire hjul, dvs den gamle typen med to og to hjul ved swiden av hverandre antar jeg, og at jeg kanskje burde også? Forbirulles av en sykkel under ring 2, stopper foran tre norske barnevogner som ikke flytter seg, det ene barnet ser på meg som om jeg er en eller annens gjenkomst. Tar en annen vei. Snubler. Faller. Får hull i buksa. En ny slitt stripe i håndleddsbeskytterne. Sakte nedover mot Munch-museet. Stopper nitti grader på en syklist i et veikryss, han skal rett fram, jeg skal over veien, vi ser vekk fra hverandre i pinlig sosial taushet, men han kan ikke unngå å stirre på meg, for å se hvor dårlig jeg er på inline, for å se hvor god jeg er, for å vurdere den nå slitte buksa og lure på om jeg er en uteligger – og blir forbikjørt og tutet på av biler idet han får grønt lys. Inn i parken, stopper på gresset. T sitter helt øverst med sushien for å slikke de siste solrestene. Går opp med rulleskøytene på. T løper mot meg for å gi meg en klem. Vi faller begge to, hun oppå meg, jeg på min vonde finger. Men sushien var god.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
