Lieder. Anmeldelse

Man hører på egen mage, man hører på andres munner, man setter de sammen og så finner man kanskje en ny sannhet.

Var på Liederkonsert med Johannes Weisser i dag. Kom rett fra jobb og var sliten i øynene etter å ha jobbet på skjerm hele dagen. (Sliten nå også, men det er en annen sak, jeg kan skjele og se uklart fordi jeg vet at jeg skriver riktig nok; jobben er petimeter og jeg må fokusere hele tiden.) Brukte hele første halvdel til å kjempe mot skjelingen. Det er rart hvordan det sliter på øynene å se på en lysende scene fra en mørk sal. Omtrent på samme måte som lysark er slitsomt etter noen minutter. Men ørene var det ikke noe i veien med med. Ørene hørte på en mann på piano (unnskyld, har forgettet navnet hans) og Johannes Weisser som sang om en Müllerin, Schuberts første Liedersyklus. Og det var bra.

Han synger så bra at man tillate seg å bli overkritisk igjen. En søster som synger bra, synger nesten på nivå med artister. En artist som synger bra, synger tydelig og rent. Det er noe med hvilket nivå på kritikken man skal legge seg: en russerevysyngedame kan synge kjempebra bare hun treffer ale notene med letthet. En Liedersanger, derimot... Johannes Weisser synger utrolig bra. Og nettopp derfor kan man henge seg opp i småting.

Han virker så nervøs. Han smiler så rart av og til. Han ser ned, opp, ned på måter jeg ikke helt får til å stemme med musikken. Han virker for snill, nesten, for bergtatt av musikken (ikke egen musikk, men den skrevne musikken, komposisjonen i seg selv). En gang gikk en gammel mann helt fram i salen for å høre bedre, midt mellom to Lieder - det blikket JW sendte ham, virket sterkere på meg enn de fleste andre blikkene hans, under syngingen. Fordi han hadde mindre respekt for en gammel døvhørt mann enn musikken?

Andre halvdel var briljant, jeg (og flere med meg) glemte tid og rom, glemte å skjele, glemte nesten på schopenhaueriansk-estetisk vis objektet i vår subjektisme. Andre halvdel var, som annonsert av min mer musikalske venn, bedre enn første fordi alle i salen trenger litt tid på å finne den metaforiske tonen. Andre halvdel var verdt hele den lange turen ut til Sandvika. Men etterpå kunne jeg ikke fri meg fra ett spørsmål: hadde ikke han hatt godt av litt mer skuespillertrening? Litt mer bevissthet på hvordan bevege seg, litt mer øvelse i å eie scenen, litt innsikt i den delen av opptredenen som ikke hadde noe med stemmeorganene å gjøre?

På vei tilbake overhørte jeg en telefonsamtale med en megamusikalsk syngedame og hennes venninne. Syngedamen var veldig fornøyd. Han er nervøs og litt med følelsene utenpå, litt egen, nesten spastisk, der han står på scenen - og det passer perfekt for romantiske Lieder.

Jeg parafraserer. Men det er bare for å si at jeg ble enig. Johannes Weisser er ganske så vimsete på scenen når han synger Lieder. Men stemmen hans er veldig bra - og vimsingen passer perfekt overraskende ofte. Det blir mer liv, mindre mekanisk.

Min egen magefølelse var ikke feil, men via en annens munn og mine ører endret den seg. Og denne gang håper jeg at den ikke endrer seg tilbake. Det blir bedre musikk på den måten.

Sjøffelteater

Hamsun gjør seg ikke som teater. Eller: Hamsun gjør seg glimrende som teater. Det er bare det at det er ikke det teatrealske i Hamsun som er glimrende. Eller: Hamsun er Hamsun er vakkert uansett hva som skjer, fordi språket er vakkert. Noe sånt noe.

Var på Markens grøde på Nationaltheatret i går, tre timer og førti minutter dramatisert roman med en såkalt "kreativ" tysker regissør. Kreativ fordi hans oppsetninger er så langt man kan komme fra rett-opp-og-ned-teater, det er innfall og utfall og gjendiktninger av teksten og bruk av andre tekster og en mengde ting man ikke forventer på National. Da tyskeren (tysker fordi han er født og opvokst i Tyskland, antar jeg) satte opp et Ibsen-stykke samme sted for noen år siden, ble det ramaskrik og Wenche Foss gikk i pausen. Det er kreativitet.

Markens grøde smakte litt av Joyce i måten det blandet nivået på. Det var slapstick, det var patos, det var streit 1800-tallsteater, det var avantgardistisk 1900-talls. Skuespillerne var døn seriøse i ett øyeblikk for så å snakke direke til salen i nesten i et bisart revyinnslag hvor de lagde en renne ut i salen og helte vann ned den. Delte ut kaffe til tilskuerne som selvfølgelig satt i fullt oppplyst sal. I neste øyeblikk holdt en av dem en moralsk skjenepreken om at vi har altfor nok og at de som likevel klager er noe brødhuer. Noen ganger var de overtydelig, i neste sekund skjønte man ikke hva poenget var i det hele tatt.

Det var sjøffelteater. Derfor ble man heller aldri lei. Veie man fulgte var både svingete og ukjent, man visste aldri hva som ventet bak neste kurve, bak neste bakketopp. Det var som å ha sjøffel på datamaskinen når man spiller musikk, som jeg hører på musikk: Händel følger korsikansk kirkesang følger Tom Waits følger 'Nsync følger Rachmaninov følger Carola følger In Flames følger Bob Marley. Og det var egentlig fantastisk givende så lenge man godtok at Markens grøde ikke er er hellig bok man ikke bør tukle for mye med.

På den annen side var de beste partiene nettopp der man tok boka på alvor, eller nærmet seg den med ærefrykt, og lot Hamsuns ord snakke for seg selv. Nettopp når en god skuespiller fremførte Hamsuns ord som Hamsuns ord, uten noe mer fiksfakerier. De gjorde det etpar ganger: kutet ut teatrealskhetee, kuttet det meste av visualiseringen, kuttet ut og kuttet ut og stod igjen med ord. Som når Inger og Isak satt foran på scenekanten med lukkede øyne og Isak bare sier ordrett hva som står i boka, om Inger som kommer tilbake fra anstalten og er forkjølet, så forkjølet at det renner inesa og presser på helt opp i øynene, ho, så rent ut merkverdig forkjølelsen presser ut i øynene. Husker ikke ordene helt. Husker bare at jeg blunker litt ekstra.

Men det første jeg fortalte til T da jeg kom hjem, var et argument for å kjøpe mac... Scenen var innramet av store, hvite lakenaktige ting hvor de projiserte bilder under forestillingen. Det var kjempeeffektfullt, de endret hele stemningen på et knappetrykk og slapp å dra papp-plater ut og inn som standard teater gjør. Og de gjorde det hele veien, slik at det var en ikke bare viktig, men avgjørende del av forestillingen. Derfor var det så genialt da den ene veggen ble svart. Det var så tydelig, man så at de to andre hang sammen, hadde det samme bildet, og man lurte på hva som kunne være meningen med å ha en blank vegg på denne måten. De spilte videre. Så ble den blanke skjermen fylt av noe jeg ikke ha sett på flere måneder og egentlig aldri savnet.

Hele lakenveggen ble blå. Dypt, forhatt blå. Og midt på var det en svart firkant, flere firkanter i hverandre, et vindu med noen farger i midten. Og under de velkjente ordene: WINDOWS STARTER OPP.

Skuespillerne klarte bare nesten å holde seg, Og publkum ble så merkelig urolig, de fulgte ikke lenger med på stykket men lente hodene litt mot hverandre eller humret litt. Ingenting stoppet opp, de fortsatte å si sine replikker der oppe, men ikke engang de trodde at de ble hørt. Og hele salen ventet i spenning da lakenveggen ble blank igjen, ventet for å se om skjermen ble den forhatte blå igjen eller tvertimot tok igjen de andre to veggene.

De tok dem igjen. Etter noe minutter var lakenveggskjermene synkronisert igjen og stykket gikk hendelsesløst videre. Og man ble igjen fengslet av handlingen og måten handlingen ble presentert på.

Men man kunne ikke unngå å ta seg i å tenke idet man gikk ut av teateret: hvorfor kjører de disse veggene på windows som tydeligvis klikker for et godt ord? Man burde ikke tenke sånn, det vitner om en mac-snever hjerne.

Men likevel da, menneske?

Are Kalvø

Var på Are Kalvø-forestilling under Bok i sentrum i går. Det var ikke meningen, vi skulle på poesislam, men kom til feil scene, ble omringet av middelaldrende kvinner og så ingen sosialt akseptabel måte å komme seg ut igjen på. Har aldri fått helt sansen for Kalvø. Visst, han er meget, meget dyktig til det han gjør, men det er samtidig noe forutsigbart over det, det er som om de samme vitsene går omigjen, den samme tenkemåten, de samme kornene tas på, de samme tankene kverner. Han er både litt for slem og litt for ufarlig på samme tid, og selv om jeg er veldig med på noen av hans humorbitt (på forestillingen i går, fx, raljerte han over Ivar Dyrhaug, som Beat for beat-programleder, noe jeg står bak i hundre hundredeler, har aldri maktet å se på det programmet når jeg har hatt anledning) , så føler jeg meg aldri helt fenget eller fanget eller på lag. Kanskje det er en temperamentsting.