Viser innlegg med etiketten kjendiseri. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kjendiseri. Vis alle innlegg

22 mars 2007

Anti antirynkekremreklame



Se på dette bildet. Det er 90 grader feilvendt, men du kan bare snu litt på hodet, så det gjør ikke noe. Helt siden mennesket evolusjonerte fra amøbene har vi kunnet snu på hodet, eller hva enn de første dyrene hadde øverst på kroppen. Bildet forestiller Kari Traa. Kari Traa har jeg alltid forestilt meg som en sjarmerende bajas, en sånn som hopper opp og ned og gjør alt det gale hun kommer på for å bli likt, for å se om hun blir likt da, for å teste grenser uten at det blir for farlig for andre. En sånn som man kan kalle "ekte". Hva forestiller bildet? Først trodde jeg det var en av disse evinnelige amerikanske kjendisene. Hun ser skremmende ut der hun stirrer inn i kameraet, og med en hjelm på hodet, som om hun er en skikjendis lizm. Og reklameteksten er på samme nivå: kremen "motvirker uttrykksrynker". Det er typisk amerikansk Hollywood-hysteri. Åååå, en utrykksrynke, åhnei, jeg har smilt litt for mye, det synes i øyenkroken, Åhneinåhnei!

Når jeg tar bilder av mennesker, liker jeg å ta nærbilder av ansikter. Zoom helt inn og fyll hele bildet med nese, munn og øyne, og ikke så mye mer. Når man gjør det, kommer man uunngåelig over en rynke eller to. Men det er nettopp det som er det flotte: er man på avstand, virker enhver antydning til rynke som noe imperfekt. Kommer man nærmere, ser man at rynkene er en del av ansiktet, at de får det til å leve, at det hadde vært et sterilt og dødt ansikt uten alle disse små strekene. Mitt favorittbilde fra bryllupet er så nært og så levende, med så mange rynker i et så bredt smil, at jeg ikke fikk lov til å legge det ut på nettet...

Ikke bare er rynker naturlige, men de er "ekte" som Kari Traa er det. Et levende ansikt kan uttrykke ting, noe amerikansk Hollywood-hysteriske botox-injiserte altfor-rike-nissefruer ikke kan. Se på Cher, for eksempel. Ville man ha brukt Cher til reklame for antiuttrykksrynkekrem? Neppe, ihvertfall ikke i Norge. Men det er jo nettopp slike ansikter denne kremen sikter seg inn mot.

Jeg vil ikke høres naturlighetsapostelisk ut. Første gangen S sa at han så en rynke i panna mi, ble jeg pinlig berørt og prøvde å ikke løfte øyenbrynene resten av middagen. Men det var enda verre den gangn han som barnehagebarn pekte på leggene mine og mente det var apelegger siden de var så hårete. Det er fælt å eldres. Det er fælt å forandres, ofte. Men å bruke KAri Traa i en reklame for uttrykksdrepende rynkekrem?, og å bruke et bilde som nettopp dreper alle hennes uttrykk bortsett fra det ene, stive, ufølsomme, maniske uttrykket man får når man prøver å se vakrere og yngre ut enn man er? Man ser av og til yngre ut, men sjelden vakrere. Og aldri snillere.

Hadde jeg tatt et sånt bilde av noen i bryllupet, ville jeg ha kastet det.

20 januar 2007

Kjendiserisyk

Jeg var på reklamefilminnspilling av lottoreklemafilm nr 42 på onsdag. Ble ringt dagen før og bedt om å møte opp mellom 0730 og 0800 på den gamle gjærfabrikken til Idun – på Nordpolen, passende nok (mellom Sandaker og Storo). Uten å hel mene det, man beregner da ikke tid så bra, kom jeg dit 0745. Følte meg helt ok, egentlig. (Og at Hans Petter Moland var regissør var litt kult når jeg først forklart meg hvem han er...)

Gamle, ubrukte fabrikker er kalde, selv med filmlyskastere på hele dagen. Og de stinker trolig mugg og annen gugge. Har aldri hatt sansen for gugge,og i alle fall ikke mugg. Men jeg holdt ut å være statist i første scene, ikke noe problem. Det var når jeg kom til pauserommet at jeg skjønte dette kunne bli en lang dag. På den forrige innspillingen hadde de nemlig all slags mat til statistene, frukt og grønt og brød, og så mye av det av man kunne bli mett. Der tok hele jobben 4-5 timer. På denne innspillingen hadde de pølser. Punktum. To store gryter med pølser, og noen lomper og brød, var det statistene skulle holde seg mette med fram til åtte, når innspillingen skulle være ferdig.

Jeg må ha vært litt syk alt da, for jeg fikk ikke ned noe særlig med pølse. Måtte tvinge den i meg. Dessuten frøs jeg litt; ikke nok til å riste eller kjenne frysninger, men nok til å ha en kald nese. Som jo sjelden ikke er et lite bra tegn.

Noen ganger forbanner jeg meg selv på å klare ting. Å gjennomføre prøvelser, å holde ut. Denne innspillingen var en slik gang. Jeg vurderte aldri ordentlig å dra hjem selv om jeg ble stadig dårligere utover dagen. Frysetokter, desperat lengsel etter varm dyne, en stemme som var så hes at jeg ikke kunne rope med de andre statistene når vi skulle rope. Begynte bare å hoste. Vurderte det ikke engang da en lydmann falt ned på scenen og fikk kneet ut av ledd, slik at alt ble en time eller to forsinket. Satt bare inni meg selv og så på sekundene som en maratonløper ser på skrittene sine: ett til, ett til, ett til. Og ble stadig dårligere.

Da jeg kom hjem til T falt jeg bokstavelig talt sammen på gulvet, før jeg fikk kreket meg opp i sofaen. Vissen i hele kroppen, lungene dødkjørte, hodet av betong, kaldt og varmt om hverandre. Etter at jeg hadde roet pusten og blitt litt mer avslappet, var temperaturen rundt 38,5. Halvannen time senere hadde den steget uavbrutt til 39,7, og jeg bøyde meg for Ts ønske om at jeg tok paracet. Jeg skryter av og til av at jeg aldri tar slike medisiner, la nå sykdommen dø ut på naturlig måte – men denne gangen ville det bare ha vært korttenkt. Det ble en febril natt.

Nå tre dager senere er jeg nede på vanlig forkjølelse. Lav feber, litt hoste, ser generelt maroder ut. Ikke vært utenfor døra, men håper at jeg orker å gå ut i snøen en gang i morgen. Hypokonderdelen av meg frykter at jeg har overbelastet lungene og ikke kan trene igjen på lenge. De andre delene står samlet bak praolen: "snø og kaldt og is og sludd, gir oss alle hekseskudd; varme, sol og heteslag, det gjør Jostein mere glad".

Heteslag kan jeg leve uten. Men eller har de rett: jeg gleder meg ikke akkurat til å gå ut i fryseland igjen...

08 januar 2007

Storhet i aksjon (i hvilken rus?)

Morgenbladet skriver på lederplass om to forskjellige dødsfall siden nyttår: James Brown og Saddam Hussein. Den ene en legendarisk kulturpersonlighet, den andre en despot. Den ene hyllet av Bush, den andre demonisert av ham. Og, skriver Morgenbladet, begge kan finnes på youtube.com – men istedenfor å lete etter bildene av Saddams henging, med eller uten lyd, burde man søke på "Brown Jackson Prince" og finne et kostelig stykke kulturhistorie:

Et kostelig glimt av en faderlig og generøs James Brown, er det korte videoopptaket der han i tur og orden inviterer Michael Jackson og Prince opp på scenen. Skal du likevel søke på Youtube.com denne helgen, så søk heller på "Brown Prince Jackson" enn på "Saddam hanging".

Kostelig er ordet. Man får se et kornete bilde av Brown som maser på Michael Jackson for å få ham til å komme opp på scenen. Etter mye om og med, vinking og klapping, kommer Jackson og piper litt og snurrer litt rundt seg selv før han hvisker (i den grad man kan hviske noe på en bråkete scene) noe til Brown. Jeg har blitt intenst oppfordret, sier Brown til slutt, å hente opp Prince også. Prince, kom igjen.

Og etter noen sekunder kommer Prince båret av en julenisse i sebrastripete singlet, vrikker seg opp på scenen og er emosjonelt lidende sammen med sin gitar før han utsøter et pip enda mer pinlig enn Michael Jacksons. Deretter vrenger han av seg jakka og vrir på seg i bar overkropp, som for å veie opp for at han ikke klarte å synge.

Kostelig. Jackson så ut som en usikker fjortis (hva hadde den dansingen der å gjøre? bare å lette hans usikkerhet, vise noe han vet han kan i sin egen setting), Prince må ha vært ruset på et eller annet (derfor Jackson ba Brown be ham opp?), Brown står bare og ler i bakgrunnen. Hver for seg vil de ha smått geniale sceneshow og konserter, ingen tvil om det. Men det er dette som er essensen av Browns lange karriere, dette Morgenbladet ber oss søke etter på Youtube for å minnes den artisten han var. Han var generøs, er det derfor vi husker ham? Eller likte å la glansen fordeles mellom ham selv og andre artister i salen? Er det dette Morgnbaldet ber oss søke på fordi dette var toppen av alle tres karriere? Eller i det minste en av dem, i det minste Browns? Eller er det fordi man har en urokkelig apriori-tro på at tre musikere på samme scene nødvendigvis er bedre enn én?

Eller er det bare dette: at man er så kjendisfiksert at man ønsker for harde livet at man var i den salen hvor tre storheter møttes på scenen (selv om MJ gikk ut før Prince kom inn)? Kjendisspotting? I såfall er det mer pretensiøsitet i Morgenbladet enn jeg hadde håpet.

Videoen kan sees her.

10 oktober 2006

Når man først er på kjendissporet



Ut fra Mel Gibsons noe høyrevridde meninger, fylleproblemer og jødehat, er det kanskje ikke den beste kjendisen å ligne på – men hans idioti på innsiden synes da ikke på utsiden?

På casting

Jeg var på casting i går. Det var en gammel tanke som har dukket opp med ujevne mellomrom, kunne det ikke være gøy å prøve seg som kvasiskuespiller, tjene penger på å spille charade, teste for å se om det kunne gå bra eller elendig – og i går, før bosniskroatiserbisk-prøven, hadde jeg tid. Jeg dro nedom Deichman med noen kroatiske tegneserier og syklet videre til Frogner hvor mitt utvalgte castingbyrå,Cannibal, skulle holde til. Etter mye surr finner jeg ut, via Ts på jobben, at de jo har flyttet til Maridalsveien, ikke langt hjemmefra. Selvfølgelig. Det stod på hjemmesiden deres at de har flyttet, men de hadde ikke oppdatert "Hvordan finne frem"-siden sin. Så jeg syklet heller hjem først for å spise meg en Dr. Oetker-pizza, få opp blodsukkernivået.

Cannibal ligger i underetasjen på et kreativt hus i et kreativt område. I alle fall mengder med filmselskaper og studioer og produksjonsselskaper der, ifølge skiltene. Jeg fulgte skiltene, fikk bekreftet skiltene av en resepsjonsdame i første etasje, og gikk ned i kjelleren. Ble møtt av en liten, logrende puddelaktig lodott (litt googling avslører mine manglende hundekunnskaper: det var en sånn), gikk inn i et stort rom som var tomt bortsett fra to skrivebord med pc, masse ark og to mennesker i dyp samtale. Som en cocker spaniel ("Går fryktløs gjennom alle hindringer") ropte jeg ut nesten i tomt rom at Hei, kjæresten min har overtalt meg hit (hørtes litt pågående ut å si at jeg vil ha en reklamerolle med en gang), at jeg gjerne skulle melde meg inn, er det her man gjør det, hvordan gjør man det, det er dere som er kannibalister? Og jeg humret for meg selv over det nydelige ordspillet.

En halvtime senere var det ferdig. Jeg hadde fylt ut et skjema og svart utfyllende på om jeg hadde noen spesielle evner, interesser, særtrekk osv. Jeg sa jeg kunne snakke engelsk med italiensk aksent, i alle fall tror jeg det er italiensk. Ett minutt etter ropte den svenske kameradamen inn meg og en annen håpefull auditionist til prøvespilling for en reklame. Fem minutter tok det, og da tok vi det omigjen for å få med begges ansikter bedre. Og i løpet av uka får jeg vite om jeg skal spille inn en reklamefilm.

Mamma var redd for at jeg skulle bli knyttet til det ene produktet resten av livet. Det er godt man har store forhåpninger om at jeg blir stor, at en gammel reklame vil skape meg et image jeg aldri vil kunne riste meg løs fra. På den annen side har jeg ikke tv, og husker uansett ikke reklameskuespillere de få gangene jeg ser dem på flerdagige familiebesøk. Jeg er ikke en del av den kulten, eller ha så godt minne, kanskje jeg ikke fatter faren helt. Handle på ICA og bli kjent igjen, mener jeg, kjent igjen som et eller annet kjendisaktig, fra tv, et eller annet – eller enda verre, bli kjent igjen som Synnøve Finden eller Gilde-reklamemannen... Men det er lenge til, lenge til. Om det i det hele tatt skjer, alt fra å få et oppdrag til å få flere oppdrag til i det hele tatt komme på tv til å bli gjenkjent, til tiltil... om det i det hele tatt skjer, skal jeg være den første til å skrike dte ut med store bokstaver på denne bloggen.

Det verste med et kjendisfiksert samfunn er at man fanges av tenkemåten selv.

25 august 2006

Negativ bonding

Det er i prinsippet tre måter å bonde (skape samhold) på – en negativ, en positiv og en nøytral. Den nøytrale er utenfor min forståelseshorisont, som sol er det om natta (en avansert litterær og dyptloddende sammenligning), så da er det bare to igjen. Og siden disse to kan rettes utover eller innover, står vi igjen med fire forskjellige bondingsmønstre: ut+, ut-, inn+, inn-. Det tragiske er at den mest nedbrytende av disse er den man som regel tyr til, siden det er den letteste.

La meg ta et eksempel. Jeg har sittet på forlagets it-avdeling og jobbet den siste uka, og ganske mange dager i forrige måned, og har på den måten fått et unikt innblikk i it-avdelingens indre liv og logikk. At de snakker mye data og bonder på det, er ikke mye å ofre et øyenbrynhev på. Selvfølgelig snakker de om det som både er jobben deres og trolig den viktigste hobbyen utenfor jobben. Men når de snakker om andre mennesker, det er da det tragiske viser seg.

Det er naturlig at de må bonde i it-gruppa. Å sitte som jeg gjør, med nesa mot skjermen hele dagen, travelt opptatt av å jobbe, ville ha vært ikke bare uhøflig (som det er nå med meg), men også direkte undergravende om det var en av it-folka som gjorde det. En kollega som ikke snakker med deg i så stor grad som du forventer, er nesten verre enn en som skjeller deg ut, idet han grenser til å sette deg så lavt at han trygt kan ignorere deg. Men hvordan bør de bonde, og hvordan er det faktisk de gjør det?

Ut+ vil være å snakke positivt om noen utenfor gruppa. Fjortisers sviming rundt sine pop/data/skate/sport/forfatter-helter er av denne typen. Gruppa sveises sammen av at de ser samme vei, på samme personer, på samme måte, de så så si synkroniserer seg etter et ikke-gruppe-medlem. Den eneste gangen jeg hørte antydning til denne teknikken på it-rommet, var når de snakket om forlagets hagefest og svermet rundt kjendisene som var der – men i neste åndedrett mente de at det var mange fulle kjendiser der, og at mange av dem ikke hadde noe på en forlagsfest å gjøre.

Inn+ vil være å snakke positivt om gruppemedlemmene. Så flink du er, så snill du er, så stolt jeg er over å være med her, så sammensveiset og hyggelige vi er. På it-rommet har de sagt at de utfyller hverandre, og enkelte ganger at de kan ting selv (selvskryt), men ikke mer enn at det legges merke til hver gang det skjer. Hva de sier utenfor gruppa, derimot, er trolig en annen historie: det skulle forundre meg om de ikks skryter av den andre it-menneskene når de snakker med ektefeller, venner, andre kolleger på forlagshuset. Ikke alltid, men så fort de føler seg som it-gruppe-mennesker ute i verden.

Inn- vil være å snakke negativt om gruppa. Dette skaper mer samhold enn man skulle tro. Hoho, vi er jammen dårlige på macer, sa de og lo sammen. Hmnei, macer er ikke vår greie, sa de – og knyttet seg mer sammen. Det kan også fungere ved at X kjefter på Y og skaper et behov hos Y for å vise at kjeftingen var ubegrunnet. Selv om jeg hater å danse, har det alltid vært veldig viktig for meg å bevise at jeg faktisk har rytmesans, og spesielt overfor nettopp de personene som har avfeid min evne til å ha det gøy på byen fordi jeg aldri danser. Og omvendt, om jeg tar denne kritikken og denne avfeiingen alvorlig, er det et tegn på at jeg tar kritikeren alvorlig, at jeg ikke kan ignorere det som sies.

Ut- er det som gjenstår. Og det er dette som er den tragiske varianten. Og den enkleste. Og den slemmeste. Og den mest brukte. På it-rommet viser det seg i alle kommentarene som faller etter en telefonsamtale eller etter at en eller annen har vært oppom for å spørre om noe. Mennesker er så teite som spør om sånne ting! Kan de ikke gjøre ting selv! Han er litt rar! Hvordan fikk han jobb her! Hva er det han egentlig kan! Han liker jeg ikke! Et mylder av forskjellige negative kommentarer som ingen andre enn it-gruppa skal høre og som de sikkert hadde gått over metaforiske lik for å hindre at noen andre hørte, men som de like fullt tilsynelatende metodisk lirer av seg hver gang de har vært i kontakt med et ikke-gruppemedlem. Helt uskyldige mennesker som kanskje gjør sitt beste for å bli likt og være hyggelige, får alle sine pass påskrevet så fort de snur seg i døra, og hoderistende sitter it-menneskene og føler seg styrket i sin gruppetilhørighet mens lufta blir ørlite mer forsumpet av negative tanker.

Spørsmålet er ikke hvorfor it-avdelingen skulle være spesielt ondskapsfull, for det er den ikke. Spørsmålet er hvorfor det skulle være så mye lettere å føle tilhørighet med mennesker man deler fiender med. Eller ikke engang fiender, bare antipatier. Den sterkeste bondingen jeg fikk til med it-avdelingen, så langt i alle fall, var når jeg mente folk var dumme som ikke kunne noenting om data siden de stilte så teite spørsmål. Det var nesten som om jeg ble en del av gjengen med en gang med det spørsmålet. Og det føltes godt for egen del også, siden jeg fikk vist at jeg kunne mye og visste hva jeg snakket om. Men kunne jeg ha sagt "Jeg kan mer om data enn de fleste her på huset, nesten like mye som dere" og bondet like mye? Hvorfor ikke?

Forferdelig, sier den ene it-mannen alltid, uansett hva det er snakk om, alt og alle utenfor it-rommet er forferdelig, nesten som en negativ joker som bonder ut- uansett hva det er snakk om. Kanskje jeg skulle prøve det også, så bonder jeg til slutt med hele verden. Eller kanskje jeg burde slutte å si det ironisk før ironien forvitrer og jeg begynner å mene det. Forferdelig...