OK. Si at du sitter på jobb en kveld. Litt lei hverdagsjournalistikken, litt spyklar av de samme gamle fotballtrynene som sier de samme klisjeene om de samme gamle greiene. Vi tar en kamp av gangen, Rosenborg ser sterke, Brann er bra i år, Odd kommer til å slite, vi må satse på bakrommet, på luftstyrken, dødballer blir viktige. Jadajada. Og så, når man sitter der og surmuler, kommer det plutselig inn en melding: Lionel Messi skal lansere en ny sko i Napoli i morgen (eller Barcelona, eller Roma, eller en annen by på lignende breddegrad). Lionel Messi, sammen med andre fotballkjendiser, skal si at de nye skoene er de beste noensinne, og deretter får alle journalister seks stoppeklokkminutter for et slags intervju? Sammen med tre andre journalister og deres fotografer. Vil du være med?
Selvfølgelig spør man da avisa si om å få reise ned. Det er MESSI, det er en fotballgud, det er fantastisk, det blir en stor sak! Det hadde jeg gjort også, og melket avishuset for alt det er verdt. En tur er en tur. Men sett fra den andre siden?
Avisa betaler en flytur og en natt på hotell for noe som enda bedre kunne ha blitt skrevet med utgangspunkt i Wikipedia og andre nettkilder. Leserne får plattheter av typen "Messi svarer ikke mye" og "Messi er sjenert" iblandet bruddstykker av det den wikipediabaserte artikkelen kunne ha vært: "Messi hadde veksthormonmangel som liten", "Messi ble født i Argentina". Om man skriver godt, og langt, og får beskrevet stemningen og hvordan det hele er, så kan det være en god kommentar til hele det fotballske sponsorsirkuset. Men skrevet som en nesegrus OJ DER ER MESSI HAN ER GUD? Pft.
Hadde det enda vært en som hadde noe å si, hadde det enda vært en som har tenkt over verden eller kan si noe annet enn at baller er runde og gresset er grønt. Men ser man det for seg? At kulturmedarbeidere tar en tur til Bologna for å snakke seks minutter med Umberto Eco? På deling med fire andre kulturjournalister og deres fotografer? Pft.
Feilen ligger kanskje bare i at man forventer at 20-årige fotballister skal ha like mye å si om verden som 70-årige professorer. Jeg mener, ingen forventer da at professorene skal være like fantastiske på fotballbanen som 20-åringene? Og i kjendiseriet: Liker man fotball, vil en samtale med Messi bare være kjedelig. Liker man kjendiser, svimer man av med en Messi i nærheten. Og for den følelsen, WOW EN KJENDIS, er det kanskje verdt en lang tur til Sør-Europa. Kanskje.
Det burde ha vært flere kjendiserister i kulturdelen av avisa. Om ikke annet så fordi det da ville bli flere artikler om tenkende uten at det er et jubileum eller at de kommer til Norge eller noenting - men simpelthen fordi de er de de er.
Jaja. Her er det store møtet.
Viser innlegg med etiketten sport. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sport. Vis alle innlegg
22 februar 2008
03 februar 2008
Mester
Mennesker viser nye sider hele tiden. Nye ting dukker opp man aldri har hørt om før eller kunne ha tenkt seg. Og man slås til bakken av undring: oj, er han i den kategorien! Noen ganger er denne kategorien ganske vag - oj, er han snill, og er han så hygelig - men de aller fleste ganger er den helt klar og bestemmelig. Som å bli mester.
Jeg ble fortalt i dag av en gammel venninne, forholdsvis gammel venninne via T, at hun er Provence-mester i tennis for 13-åringer. Og hele mitt bildet av henne ble helt snudd opp-ned. Jeg mener, hun er en liten, mørkerød, røykende sosialt intelligent intellektuell. Hun ser ikke ut som en idrettsutøver, og selv om hun skulle ha gjort det, ville jeg ikke forventet at hun hadde ønsket å drive det til noe i den ikke akkurat intellektuelle eller rettferdige idrettsverden.
På den annen side kunne jeg ha forventet at hun som ikke helt abstrakt-opphengt hjernemenneske var god i en eller annen sport, nå eller tidligere. Det er noe med generell vellykkethet: en som er veldig hyggelig og veldig smart og ser normal ut fysisk vil lettere antas å være flink i sport. Det er som om dyktigheten på noen områder smitter av på andre. Jeg kunne ha tenkt meg at hun hadde spilt tennis mye i livet, eller at hun var relativt flink til å løpe. Men mester?
Men da er spørsmålet hva som regnes som mester. Jeg antar Provence-mester i tennis for 13-åringer er relativt høythengende, at det er endel som trener for å bli det. Men jeg vet ikke. Og om det var med tre stykker, og to trakk seg, var det da en stor bragd å bli mester? Er det noen som bør endre mitt syn på henne nå? Og er det alltid mesteren som er viktig? Om hun hadde kommet på andre plass, hadde det vært helt annerledes da? Tapt i åttendelsfinalen mot hun som senere tapte i finalen?
Jeg er klubbmester i langrenn (én deltaker) og også i orientering, tror jeg (i alle fall klar medaljeplass, det var aldri mer enn tre med). Jeg er mange ganger Østfoldmester i basketball, både som trener og spiller, og også seriemester i Oslo både som trener og spiller. (Vi var favoritter til å vinne NM også, men tapte i kvartfinalen). Jeg har søvmedalje fra student-NM i basket, og seriemesterskap i fjerde eller tredje divisjon, husker ikke helt. På noen av disse lagene var jeg beste spiller. På noen var jeg langt fra best.
Jeg har premier fra terrengløp, fra juleturnering i fotball, fra minigolf, fra orientering. Jeg ble nummer to i en klasseturnering i tre på rad, og det bare fordi hun la brettet helt på sin side av bordet. Jeg har vært elevrådsrepresentant hedningsamfunnets (motvillge) Halden-representant.
Det finnes mange mennesker, kanskje de fleste jeg kjenner, som ikke vet halvparten av dette. Og så? Endrer det noe? Er det en viktigere del av meg at jeg en gang har vunnet noe enn at jeg ofte er snillere enn jeg virker ut fra førsteinntrykket? Og er det en vesenforskjell på å være SERIEMESTER i basket og ha en tredjeplass fra et lokalt terrengløp?
Kanskje dette: å være BEST er en egen kategori i menneskers hoder, og alle som er BEST i et eller annet er på en eller annen måte er i samme liga. Verdensmesteren i Rubiks kube med tærne er like mye verdensmester som han som vinner 100m i VM, de inviteres til samme fest. Og mennesker liker enkle, enten/eller-kategorier, de er ikke så diffuse og mye lettere å tenke med. Å gradere mesterskap er en øvelse for viderekomne. Første spørsmål er alltid: “Har du vunnet noe?”
Jeg har det. Og jammen hadde ikke denne venninen det også. La oss kalle det uavgjort. Vi trenger jo ikke å konkurrere, heller.
Jeg ble fortalt i dag av en gammel venninne, forholdsvis gammel venninne via T, at hun er Provence-mester i tennis for 13-åringer. Og hele mitt bildet av henne ble helt snudd opp-ned. Jeg mener, hun er en liten, mørkerød, røykende sosialt intelligent intellektuell. Hun ser ikke ut som en idrettsutøver, og selv om hun skulle ha gjort det, ville jeg ikke forventet at hun hadde ønsket å drive det til noe i den ikke akkurat intellektuelle eller rettferdige idrettsverden.
På den annen side kunne jeg ha forventet at hun som ikke helt abstrakt-opphengt hjernemenneske var god i en eller annen sport, nå eller tidligere. Det er noe med generell vellykkethet: en som er veldig hyggelig og veldig smart og ser normal ut fysisk vil lettere antas å være flink i sport. Det er som om dyktigheten på noen områder smitter av på andre. Jeg kunne ha tenkt meg at hun hadde spilt tennis mye i livet, eller at hun var relativt flink til å løpe. Men mester?
Men da er spørsmålet hva som regnes som mester. Jeg antar Provence-mester i tennis for 13-åringer er relativt høythengende, at det er endel som trener for å bli det. Men jeg vet ikke. Og om det var med tre stykker, og to trakk seg, var det da en stor bragd å bli mester? Er det noen som bør endre mitt syn på henne nå? Og er det alltid mesteren som er viktig? Om hun hadde kommet på andre plass, hadde det vært helt annerledes da? Tapt i åttendelsfinalen mot hun som senere tapte i finalen?
Jeg er klubbmester i langrenn (én deltaker) og også i orientering, tror jeg (i alle fall klar medaljeplass, det var aldri mer enn tre med). Jeg er mange ganger Østfoldmester i basketball, både som trener og spiller, og også seriemester i Oslo både som trener og spiller. (Vi var favoritter til å vinne NM også, men tapte i kvartfinalen). Jeg har søvmedalje fra student-NM i basket, og seriemesterskap i fjerde eller tredje divisjon, husker ikke helt. På noen av disse lagene var jeg beste spiller. På noen var jeg langt fra best.
Jeg har premier fra terrengløp, fra juleturnering i fotball, fra minigolf, fra orientering. Jeg ble nummer to i en klasseturnering i tre på rad, og det bare fordi hun la brettet helt på sin side av bordet. Jeg har vært elevrådsrepresentant hedningsamfunnets (motvillge) Halden-representant.
Det finnes mange mennesker, kanskje de fleste jeg kjenner, som ikke vet halvparten av dette. Og så? Endrer det noe? Er det en viktigere del av meg at jeg en gang har vunnet noe enn at jeg ofte er snillere enn jeg virker ut fra førsteinntrykket? Og er det en vesenforskjell på å være SERIEMESTER i basket og ha en tredjeplass fra et lokalt terrengløp?
Kanskje dette: å være BEST er en egen kategori i menneskers hoder, og alle som er BEST i et eller annet er på en eller annen måte er i samme liga. Verdensmesteren i Rubiks kube med tærne er like mye verdensmester som han som vinner 100m i VM, de inviteres til samme fest. Og mennesker liker enkle, enten/eller-kategorier, de er ikke så diffuse og mye lettere å tenke med. Å gradere mesterskap er en øvelse for viderekomne. Første spørsmål er alltid: “Har du vunnet noe?”
Jeg har det. Og jammen hadde ikke denne venninen det også. La oss kalle det uavgjort. Vi trenger jo ikke å konkurrere, heller.
08 april 2007
Tallfest meg med en kronekrone
Når en fotballspiller bytter klubb, er den største overskriften alltid hvor mye han kommer til å tjene. Når en golfspiller vinner en turnering, er det viktigste hvor stor premiesummen er. Når paven holder sitt årlige påskebudskap i Vatikanet, bruker nyhetssendingen på radio fem sekunder av de tre korte minuttene til å understreke hvor mange som var der og hørte på ham. Når man vurderer filmer mot hverandre, gjør man det ut fra hvor mye penger de har spilt inn - uten å ta hensyn til inflasjonen.
Det er forskjellige måter å måle forskjellige ting på. Noen ting kan man tallfeste. Andre ting er utellelige. For eksempel: Pavens tale under påskehøytideligheten har i utgangspunktet noe å si for en drøy milliard katolikker. Har det da noe å si for hvor mange tilskuere han hadde denne dagen utenfor sin ikke-fullt-så-ringe bolig? Når Tiger Woods vinner en PGA-turnering, vinner han millioner av penger. Betyr det at han er en større idrettsmann enn fx Olav Tufte? Eller bare Norge, vil noen ved sine fulle fem våge å påstå at Olav Tufte er dårligere trent enn Petter Solberg? At han er en mindre idrettsmann? Men legger man pemngesummene vunnet til grunn, så er jo Solberg den største av det. Og det er det bildet media maler.
Tall er bra når det gjelder å måle ting. SKal man ha en liter vann til deigen, kan man måle opp en nøyaktig liter i et litermål og man får en liter. Eller: skal man kjøpe et brød, er det godt å vite at man har akkurat sekste kroner når brødet koster femten femti. Eller: når man skal kåre en vinner i en basketkamp eller et kommunevalg, er det godt å kunne telle opp stemmene ganske nøyaktig. Men fader ta.
Noen ganger er tall bare i veien. Noen ganger er tallfesting bare en kvasiakademisk lek med begreper. Og spesielt når denne tallfestingen på død og liv skal foregå i kroner og øre. Eller dollar. Si at golf-Tutta misser førsteplassen på siste hull i en stor turnering. Hvorfor skulle den store saken da være at hun går glipp av hundre tusen kroner i pengepremier? At hun vinner bare åtte hundre tusen og ikke halvannen million? Hvorfor i svarte er det så viktig for sportsjournalister å snakke om hvor store pengepremiene er i fx Hoppuka? Hva bryr det *noen* at det er snakk om tjue eller tretti tusen sveitserfranc? Ville engang Arne Scheie bry seg?
Joda,i enkelte sporter er det samlede pengepremier som til en viss grad avgjør rankingen. I golf, fx. Men bare i de enkelte proffseriene: på verdensrankngen er det poeng som er viktig, ikke penger. (Akkurat nå leder faktisk Vijay Singh innspilte penger i verden - men Tiger Woods er fremdeles overlegent den beste på golfens verdensranking.) Men å snakke om penger som om det er det eneste man driver med denne sporten for? Som om store pengepremier rettferdiggjør alt, forklarer alt, beviser at det er en stor idrettsprestasjon? Om jeg gir ti millioner til BLNO, om vinneren av basketligaen får fem millioner på deling, gjør det ligaen bedre der og da? Gjør den prestasjonene bedre der og da? Penger kan kanskje - kanskje - øke rekrutteringen, men aldri i verden om et lag har spilt bedre i en kamp fordi de etterpå får mye penger.
Men sånn vil det være i media. TROMSØ STORM VANT BLNO-FINALEN,VANT TO MILLIONER KRONER. TIGER WOODS VANT FEMTI-MILLIONERSTURNERING. Pftuii. Et påskeønske: gi faen i pengevurderingen av sportsprestasjoner. Og kunst som kunst, når jeg tenker meg om. Størrelsen på veddemålet har ingenting å si for hvor god jeg er når jeg klarer å dunke over et syltetøysglass. Og de største kunstopplevelsene får man aldri av de mest verdifulle kunstverkene. (Mona Lisa er lite og trist.)
Som om verden kommer til å forandre seg. Det viktgste med å vinne et VM er og forblir hvor mye penger forbundet får...
Det er forskjellige måter å måle forskjellige ting på. Noen ting kan man tallfeste. Andre ting er utellelige. For eksempel: Pavens tale under påskehøytideligheten har i utgangspunktet noe å si for en drøy milliard katolikker. Har det da noe å si for hvor mange tilskuere han hadde denne dagen utenfor sin ikke-fullt-så-ringe bolig? Når Tiger Woods vinner en PGA-turnering, vinner han millioner av penger. Betyr det at han er en større idrettsmann enn fx Olav Tufte? Eller bare Norge, vil noen ved sine fulle fem våge å påstå at Olav Tufte er dårligere trent enn Petter Solberg? At han er en mindre idrettsmann? Men legger man pemngesummene vunnet til grunn, så er jo Solberg den største av det. Og det er det bildet media maler.
Tall er bra når det gjelder å måle ting. SKal man ha en liter vann til deigen, kan man måle opp en nøyaktig liter i et litermål og man får en liter. Eller: skal man kjøpe et brød, er det godt å vite at man har akkurat sekste kroner når brødet koster femten femti. Eller: når man skal kåre en vinner i en basketkamp eller et kommunevalg, er det godt å kunne telle opp stemmene ganske nøyaktig. Men fader ta.
Noen ganger er tall bare i veien. Noen ganger er tallfesting bare en kvasiakademisk lek med begreper. Og spesielt når denne tallfestingen på død og liv skal foregå i kroner og øre. Eller dollar. Si at golf-Tutta misser førsteplassen på siste hull i en stor turnering. Hvorfor skulle den store saken da være at hun går glipp av hundre tusen kroner i pengepremier? At hun vinner bare åtte hundre tusen og ikke halvannen million? Hvorfor i svarte er det så viktig for sportsjournalister å snakke om hvor store pengepremiene er i fx Hoppuka? Hva bryr det *noen* at det er snakk om tjue eller tretti tusen sveitserfranc? Ville engang Arne Scheie bry seg?
Joda,i enkelte sporter er det samlede pengepremier som til en viss grad avgjør rankingen. I golf, fx. Men bare i de enkelte proffseriene: på verdensrankngen er det poeng som er viktig, ikke penger. (Akkurat nå leder faktisk Vijay Singh innspilte penger i verden - men Tiger Woods er fremdeles overlegent den beste på golfens verdensranking.) Men å snakke om penger som om det er det eneste man driver med denne sporten for? Som om store pengepremier rettferdiggjør alt, forklarer alt, beviser at det er en stor idrettsprestasjon? Om jeg gir ti millioner til BLNO, om vinneren av basketligaen får fem millioner på deling, gjør det ligaen bedre der og da? Gjør den prestasjonene bedre der og da? Penger kan kanskje - kanskje - øke rekrutteringen, men aldri i verden om et lag har spilt bedre i en kamp fordi de etterpå får mye penger.
Men sånn vil det være i media. TROMSØ STORM VANT BLNO-FINALEN,VANT TO MILLIONER KRONER. TIGER WOODS VANT FEMTI-MILLIONERSTURNERING. Pftuii. Et påskeønske: gi faen i pengevurderingen av sportsprestasjoner. Og kunst som kunst, når jeg tenker meg om. Størrelsen på veddemålet har ingenting å si for hvor god jeg er når jeg klarer å dunke over et syltetøysglass. Og de største kunstopplevelsene får man aldri av de mest verdifulle kunstverkene. (Mona Lisa er lite og trist.)
Som om verden kommer til å forandre seg. Det viktgste med å vinne et VM er og forblir hvor mye penger forbundet får...
16 mars 2007
Klø seg i hodet
Aristoteles trodde at mennesker tenker med magen og at hjernen bare er etslags avkjølingsorgan. For det første kan han aldri ha ha vært nord for alpene. For det andre har han aldri vært på orienteringsløp.
Jeg har derimot gjort begge deler. Nord for alpene nesten uavbrutt i tretti år, orienteringsløp i noen år da jeg fremdeles var liten og forsvarsløs. Og begge deler ga meg ugjendrivelige bevis på at hjernen er sete for tankene.
Når man er sulten, romler det i magen, det er en tom, tung følelse som får deg i retning kjøleskapet eller nærmeste kiosk/restaurant/matbutikk. Dessuten holder man seg ofte for magen. Jeg gjør det hele tiden. Det er som om det hjelper å presse litt på magesekken for å lure den til å tro at den ikke er så tom likevel og på den måten bremse signalene opp til hjernen. Det samme gjelder hvis man blir skadet. Hvis man tråkker over, for eksempel, er første instiknt å strekke seg etter foten og helst holde litt på den. Og selv etterpå, når man har skjønt situasjonen og innsett at det absolutt ikke hjelper å holde rundt det skadde området, har man hele tiden instinktive tendenser til å ta på skaden, kjenne på vondten, undersøke og beskytte eller hva det på er man prøver å gjøre.
De delene av kroppen som endrer seg, som er uvante, som er ødelagte eller veldig aktive eller klør – alle deler av kroppen som ikke er i den normale, uusedvanlige, kjedelige posisjonen, tar man sjelden på. Man klør seg der hvor det klør, ikke der hvor det ikke gjør det. Man stryker seg over kinnet når man er nybarbert, man beføler en kvise som sprenger seg fram (og man klemmer på den, om man lar fornuften vike og et feilslått instinkt vinne), man klemmer på albuen når den smerter som om man kunne kurere noe som helst med de sine kald ehender. Alt dette fungerer også på hjernen. Og det er derfor orienteringsløp beviser meg at hjernen er tenkeorganet og ikke en stor vifte.
Orienteringsløp i Norge er ofte en kald affære, spesielt om våren. Og høsten. Og spesielt for de av oss som er forfrosne i utgangspunktet. Da jeg drev med orientering, frøs jeg ofte. Spesielt når jeg måtte skifte til orienteringsutstyret, de underlig tynne fillene og sko som alltid var våte fra forrige løp. Spesielt spesielt når jeg skiftet etterpå og noen ganger, når orienteringshodene kom under huden på meg, når jeg dusjet på standplass med vann som jeg helte fra en gammel kagge. Men, og dette er poenget: klødde jeg meg noesinne i hodet da jeg frøs? Aldri. Jeg slo floker. Så når jeg klødde meg i hodet, hva kom det av da?
De fleste o-løp har fellesstarter. En person i hver klasse (eller en for hver løype) står sin bunke med kart, og på signal løper de fram og tar sitt kart og løper ut i skogen. Dette kartet har man aldri sett før. De flinkeste løp ut uansett, beinet langt ut blant trærne og visste øyeblikkelig hvor de skulle mellom koller og hogstfelt. De nest flinkeste løp ut blant trærne og stoppet et sted hvor ingen så dem for å se på kartet. Det hendte at de stod der så lenge at nestemann tok dem igjen og de kunne stå der sammen. Og de sist flinkeste? De yngste, mest uerfarne, minst orienteringstalentfulle?
De stoppet etter to meter, stirret på kartet, rynket øyenbrynene. Og klødde seg i hodet.
Jeg klødde meg alltid i hodet ut fra start i o-løp. Selv når mamma begynte å erte meg for det, og si det så litt... uerfarent ut, så fortsatte jeg å klø meg på det samme styedet hver gang, langt bak og langt opp på hodet. Det hjalp aldri på frossenheten og jeg klødde meg selv på hete sommerdager, så det kan ikke ha vært for å bli varmere. Men det hjelp alltid på orienteringsevnen, jeg fant alltid ut hvor jeg skulle sekundet etter at jeg klødde meg på riktig sted på hodet (å klø seg i tinningen er bare forvirrende). Altså må tenkevenen være forbundet med hodet, må være i hodet på en eller annen måte.
Hadde jeg visst at jeg motbeviste Aristoteles der jeg stod med kartet opp-ned, hadde jeg trolig ikke følt meg like dum. På den annen side ville selve tanken på at jeg skulle motbevise Filosofen være så hodesprengende at jeg ville ha klødd av meg håret i et desperat forsøk på å få det inn i skallen.
Jeg har derimot gjort begge deler. Nord for alpene nesten uavbrutt i tretti år, orienteringsløp i noen år da jeg fremdeles var liten og forsvarsløs. Og begge deler ga meg ugjendrivelige bevis på at hjernen er sete for tankene.
Når man er sulten, romler det i magen, det er en tom, tung følelse som får deg i retning kjøleskapet eller nærmeste kiosk/restaurant/matbutikk. Dessuten holder man seg ofte for magen. Jeg gjør det hele tiden. Det er som om det hjelper å presse litt på magesekken for å lure den til å tro at den ikke er så tom likevel og på den måten bremse signalene opp til hjernen. Det samme gjelder hvis man blir skadet. Hvis man tråkker over, for eksempel, er første instiknt å strekke seg etter foten og helst holde litt på den. Og selv etterpå, når man har skjønt situasjonen og innsett at det absolutt ikke hjelper å holde rundt det skadde området, har man hele tiden instinktive tendenser til å ta på skaden, kjenne på vondten, undersøke og beskytte eller hva det på er man prøver å gjøre.
De delene av kroppen som endrer seg, som er uvante, som er ødelagte eller veldig aktive eller klør – alle deler av kroppen som ikke er i den normale, uusedvanlige, kjedelige posisjonen, tar man sjelden på. Man klør seg der hvor det klør, ikke der hvor det ikke gjør det. Man stryker seg over kinnet når man er nybarbert, man beføler en kvise som sprenger seg fram (og man klemmer på den, om man lar fornuften vike og et feilslått instinkt vinne), man klemmer på albuen når den smerter som om man kunne kurere noe som helst med de sine kald ehender. Alt dette fungerer også på hjernen. Og det er derfor orienteringsløp beviser meg at hjernen er tenkeorganet og ikke en stor vifte.
Orienteringsløp i Norge er ofte en kald affære, spesielt om våren. Og høsten. Og spesielt for de av oss som er forfrosne i utgangspunktet. Da jeg drev med orientering, frøs jeg ofte. Spesielt når jeg måtte skifte til orienteringsutstyret, de underlig tynne fillene og sko som alltid var våte fra forrige løp. Spesielt spesielt når jeg skiftet etterpå og noen ganger, når orienteringshodene kom under huden på meg, når jeg dusjet på standplass med vann som jeg helte fra en gammel kagge. Men, og dette er poenget: klødde jeg meg noesinne i hodet da jeg frøs? Aldri. Jeg slo floker. Så når jeg klødde meg i hodet, hva kom det av da?
De fleste o-løp har fellesstarter. En person i hver klasse (eller en for hver løype) står sin bunke med kart, og på signal løper de fram og tar sitt kart og løper ut i skogen. Dette kartet har man aldri sett før. De flinkeste løp ut uansett, beinet langt ut blant trærne og visste øyeblikkelig hvor de skulle mellom koller og hogstfelt. De nest flinkeste løp ut blant trærne og stoppet et sted hvor ingen så dem for å se på kartet. Det hendte at de stod der så lenge at nestemann tok dem igjen og de kunne stå der sammen. Og de sist flinkeste? De yngste, mest uerfarne, minst orienteringstalentfulle?
De stoppet etter to meter, stirret på kartet, rynket øyenbrynene. Og klødde seg i hodet.
Jeg klødde meg alltid i hodet ut fra start i o-løp. Selv når mamma begynte å erte meg for det, og si det så litt... uerfarent ut, så fortsatte jeg å klø meg på det samme styedet hver gang, langt bak og langt opp på hodet. Det hjalp aldri på frossenheten og jeg klødde meg selv på hete sommerdager, så det kan ikke ha vært for å bli varmere. Men det hjelp alltid på orienteringsevnen, jeg fant alltid ut hvor jeg skulle sekundet etter at jeg klødde meg på riktig sted på hodet (å klø seg i tinningen er bare forvirrende). Altså må tenkevenen være forbundet med hodet, må være i hodet på en eller annen måte.
Hadde jeg visst at jeg motbeviste Aristoteles der jeg stod med kartet opp-ned, hadde jeg trolig ikke følt meg like dum. På den annen side ville selve tanken på at jeg skulle motbevise Filosofen være så hodesprengende at jeg ville ha klødd av meg håret i et desperat forsøk på å få det inn i skallen.
21 februar 2007
Hoppsportens forfall
Når døde hoppsporten i Oslo? Gikk tur i dag og kom til parken på Ola Narr, rett nedenfor Carl Bernes plass. Det har ikke slått meg før nå at det faktisk er en hoppbakke som ligger der, og at den er mer enn funksjonabel. Selve hoppet er murt opp med solide steiner (og de ser ganske nye ut også), kulen er avrundet som en kul skal være det, unnarennet er bratt, sletta er flat og lang. Med skikkelig fart skulle man sikkert hoppe 30 meter her. Men har noen noensinne gjort det?
Ovarennet er litt kort. Med mitt øyemål ser det litt for kort ut til å få fart nok til å hoppe ned hele bakken. Dessuten er det overgrodd helt øverst: meningen har trolig vært å ta fart via det flate området der oppe, men kanten mot bakken er overgrodd av busker og kratt og til og med et lite fem-ti år gammelt tre. Om noen har hoppet der de siste årene, må de ha brøyet seg vei over plantene og ødelagt skia eller tatt fart lenger nede fra og ikke hoppet noe særlig i det hele tatt.
Om sommeren er dette en flott kolle, nesten åstopp, å sitte på og få oversikt over verden nedenfor. Man dingler med beina over hoppkanten og føler seg trygg med trærne i ryggen. Om sommeren ser hoppet nesten ut som en grunnmur for et hus som aldri ble bygd, så solid er det. Og man tenker med seg selv, hm, her kunne det ha vært bra å hoppe. Og man glemmer det igjen.
Når vinteren kommer blir man overrasket over at det faktisk _er_ bra å hoppe der. Eller hadde vært, hadde det vært kjørt opp spor og fikset nok snø der man lander. Der bakken om sommeren ser nostalgisk gammel ut, oj her hopper man om vinteren, ser den trist gammel ut om vinteren, oj her hoppet man en gang for lenge siden men nå hopper man ikke mer.
For det er ingen som hopper der. Jeg har aldri hørt om noen som hopper der, aldri sett noen, aldri fått ferten av noen dem. og når jeg er ved hoppkanten, ser jeg ikke for meg at noen noensinne har hoppet her. En gang må noen ha bygget det. Men hoppet de eller var de gamle, rike eks-hoppere som ville fremme sin kjære sport? Var de fra den tiden hvor alle fant en kolle og et par ski og hoppet det de var kar om? Forventet de for mye? Investerte de gamle premiepenger i noe som aldri siden er blitt brukt?
Hva? Er denne bakken aldri blitt brukt? Et relikvie fra svunne tider? Et museum, en ruin, en rest av noe som var for lenge siden? Og burde vi ære den som vi ærer skjøre frimerker? Eller heller rive det som vi river ubetydelige rønner fra mellomkrigstiden?
Eller begynne å hoppe i den igjen? Hmnei, det er kanskje å ta litt i. Fortiden tåler ikke mye nåtid før den gir etter.
Ovarennet er litt kort. Med mitt øyemål ser det litt for kort ut til å få fart nok til å hoppe ned hele bakken. Dessuten er det overgrodd helt øverst: meningen har trolig vært å ta fart via det flate området der oppe, men kanten mot bakken er overgrodd av busker og kratt og til og med et lite fem-ti år gammelt tre. Om noen har hoppet der de siste årene, må de ha brøyet seg vei over plantene og ødelagt skia eller tatt fart lenger nede fra og ikke hoppet noe særlig i det hele tatt.
Om sommeren er dette en flott kolle, nesten åstopp, å sitte på og få oversikt over verden nedenfor. Man dingler med beina over hoppkanten og føler seg trygg med trærne i ryggen. Om sommeren ser hoppet nesten ut som en grunnmur for et hus som aldri ble bygd, så solid er det. Og man tenker med seg selv, hm, her kunne det ha vært bra å hoppe. Og man glemmer det igjen.
Når vinteren kommer blir man overrasket over at det faktisk _er_ bra å hoppe der. Eller hadde vært, hadde det vært kjørt opp spor og fikset nok snø der man lander. Der bakken om sommeren ser nostalgisk gammel ut, oj her hopper man om vinteren, ser den trist gammel ut om vinteren, oj her hoppet man en gang for lenge siden men nå hopper man ikke mer.
For det er ingen som hopper der. Jeg har aldri hørt om noen som hopper der, aldri sett noen, aldri fått ferten av noen dem. og når jeg er ved hoppkanten, ser jeg ikke for meg at noen noensinne har hoppet her. En gang må noen ha bygget det. Men hoppet de eller var de gamle, rike eks-hoppere som ville fremme sin kjære sport? Var de fra den tiden hvor alle fant en kolle og et par ski og hoppet det de var kar om? Forventet de for mye? Investerte de gamle premiepenger i noe som aldri siden er blitt brukt?
Hva? Er denne bakken aldri blitt brukt? Et relikvie fra svunne tider? Et museum, en ruin, en rest av noe som var for lenge siden? Og burde vi ære den som vi ærer skjøre frimerker? Eller heller rive det som vi river ubetydelige rønner fra mellomkrigstiden?
Eller begynne å hoppe i den igjen? Hmnei, det er kanskje å ta litt i. Fortiden tåler ikke mye nåtid før den gir etter.
09 februar 2007
Store sportsmenn
Norske medier overgår hverandre for tiden i å lovprise John Carew. Han har nettopp byttet klubb, så man må skrive mye om han så byttet ikke skjer ubemerket: det er som når man snakker hele tiden om sin nye kjæreste til mor, så hun får med seg at ting har endret seg. Og når de skriver og snakker om John Carew, unnlater de ikke å få med seg hvor enrom han er: hvor stor og sterk og rask og fantastisk talentfull fysisk sett.
Han er ikke liten. Men som basketspiller er jeg vant til store mennesker: hvor stor er han egentlig i forhold til fx nettopp basketmenensker? La oss sjekke.
Carew er 195 cm og 92 kg ifølge AFtenposten for etpar dager siden. Det er 10 cm og tolv kilo mer enn meg.
Kristian Storm Hansen, som jeg spilte mot mange ganger når jeg var liten og som nå spiller i BLNO, er 195 cm og 104 kg.
Calix Black N'Diaye, kanskje Norges beste basketspiller, er oppført med 191 cm og 98 kg.
Steve Nash, beste spiller i NBA de to siste årene, er 191 og 89.
Kevin Garnett, beste spiller året før, er 211 og 115.
Dirk Nowitzki, trepoengskonkurransevinenr i NBA i fjor, er 213 og 111.
Michael Jordan var 198 og 98 i sine velmaktsdager.
Shaquille O'Neal er 216 og 148, men vekten går litt opp og ned.
Den gjennomsnittlige spilleren i NBA er drøyt jordan: drøyt to meter, drøyt hundre kilo.
Og alle disse, skulle jeg tro, er langt mer bevegelige og smidige enn Carew, delvis også sterkere: sporten deres krever det. Selvfølgelig, i norsk målestokk og i fotballmålestokk er Carew usedvanlig stor og sterk. Men det er ikke alltid det ikke finnes andre målestokker enn disse to...
EDIT: Om man lurer på om fx Shaq er smidig, se på denne vidoen fra all-star-treningen i 2007. Shaq, LeBron James og Dwight Howard som danser.
Han er ikke liten. Men som basketspiller er jeg vant til store mennesker: hvor stor er han egentlig i forhold til fx nettopp basketmenensker? La oss sjekke.
Carew er 195 cm og 92 kg ifølge AFtenposten for etpar dager siden. Det er 10 cm og tolv kilo mer enn meg.
Kristian Storm Hansen, som jeg spilte mot mange ganger når jeg var liten og som nå spiller i BLNO, er 195 cm og 104 kg.
Calix Black N'Diaye, kanskje Norges beste basketspiller, er oppført med 191 cm og 98 kg.
Steve Nash, beste spiller i NBA de to siste årene, er 191 og 89.
Kevin Garnett, beste spiller året før, er 211 og 115.
Dirk Nowitzki, trepoengskonkurransevinenr i NBA i fjor, er 213 og 111.
Michael Jordan var 198 og 98 i sine velmaktsdager.
Shaquille O'Neal er 216 og 148, men vekten går litt opp og ned.
Den gjennomsnittlige spilleren i NBA er drøyt jordan: drøyt to meter, drøyt hundre kilo.
Og alle disse, skulle jeg tro, er langt mer bevegelige og smidige enn Carew, delvis også sterkere: sporten deres krever det. Selvfølgelig, i norsk målestokk og i fotballmålestokk er Carew usedvanlig stor og sterk. Men det er ikke alltid det ikke finnes andre målestokker enn disse to...
EDIT: Om man lurer på om fx Shaq er smidig, se på denne vidoen fra all-star-treningen i 2007. Shaq, LeBron James og Dwight Howard som danser.
06 februar 2007
Ski på Toyen (eller deromkring)
Like ved leiligheten er det en forholdsvis nyåpnet pub/kafe jeg stikker innom med jevne mellomrom. De spiller en rar blanding av ukjent fransk/arabisk etno- og hovedstrøms amerikansk visemusikk der, en tilfeldighetsmiks jeg kan kjenne igje fra mine egne shuffleeventyr på macen. Dessuten er det store vinduer mot gata på utsiden, så jeg kan se på livet dre ute (nå innpakkede mennesker i hutrende klær, langt under null i ansiktet). Det gjør ingenting at stedet ikke har sitt eget skilt ennå: heller er det litt sjarmerende at det fremdeles står "Luxus mat" over døra, en levning fra butikken som var her før.
Klientellet her er også en rar blanding. På dagen er det mange arbeidere fra bygget som bygges ved siden av, menn med arbeidsoveraller og sterke meninger om alt fra gravemaskiner til bisnisstransaksjoner. På ettermiddagen sitter det ofte småbarnsforeldre her, eller grupper av kolleger som drøfter noe på joben, eller en gjeng gamle mennesker som har noe viktig å snakke om, eller de vanlige menneskene som vil ha en øl, uansett når, så lenge det er nå.
Eieren av dette stedet heter Mustafa og er en usedvanlig hyggelig nord-afrikaner med kort rastafrisyre. Hver gang jeg kommer inn og han står bak disken, smiler han som om han ventet på akkurat meg – og hver gang han er i lokalet, snakker han med den ene eller andre gjesten, snakker om hva som helst gjesten insisterer på å snakke om, virker det som. Ofte når jeg sitter her, kommer det innom stamgjester bare for å si hei, ikke engang for å drikke noe egentlig, de tar en te eller en øl bare for syns skyld virker det som, bare fordi de vil innom for å si hei. De virker i alle fall som stamgjester. Dette virker i alle fall som et sted som passer som stamsted. (Rent bortsett fra at de ikke har Guinness og jeg som regel drikker en av de ti tesortene de har lainet opp på veggen. Men det er en uvesentlig parentes her.)
I dag var Mustafa kommet i diskusjon med en nordmann, han kunne virke som en av arbeiderne fra nabobygget, om en skiløper. Hun var best etter å ha fått en unge, sa Mustafa med sin karakteristiske aksent som jeg ikke er språkmektig nok til å plassere. Neineinei, sa nordmannen, hun var jo elendig etter fødselen. Hun kom jo knapt med i verdenscupen engang. Hmnei, sa Mustafa, hun var jo god, hun vant jo den, hva heter det, verdens... Neinei, sa nordmannen, jeg følger med på ski hver vinter og jeg kan det her, hun var skikkelig dårlig etterpå, hun ble aldri så god hun var igjen. Hmnei, jeg følger med på ski jeg også, veldig mye, og hun var god. Nei, du, sa nordmannen, du kan jo ikke gå på ski engang.
Derfra forvitret diskusjonen til en gemyttlig samtale om Mustafas evner på ski, eller manglende sådanne, og at ski egentlig bare er to plankebiter, ganske rart. De ble implisitt enige om at de var (veldig) uenige, og at det ikke burde ødelegge alle potensielle samtaler de kunne ha. Og de snakket videre om noe helt annet, hvordan Mustafa hadde bulket bilen litt og at det var veldig kaldt ute og det var vanskelig å gå ut herfra fordi det var så kaldt, nesetippforfrysende kaldt.
Jeg satt ved siden av og hørte på. Det er det jeg gjør av og til. Det man gjør når man sitter alene på en kafe på Carl Berner bare for å sitte alene og se på verden. Eller høre. Eller skrive, som var grunnen til at jeg hadde med meg macbooken og satt fordypet i den. Og etter hvert som diskusjonen utartet, fikk jeg det for meg at det måtte være en av dem som hadde rett og en som tok feil. Og siden jeg sniker meg med på et av de mange trådløse nettene her ute, var jeg i stand til å finne ut av det på for eksempel Wikipedia. Spørsmålet var bare hvem de snakket om.
Men burde jeg finne ut hvem av dem som hadde rett? Er det riktig å si fra til to som diskuterer på den måten hvem av dem som har rett? Vil ikke den som tar feil føle seg nedverdiget, ydmyket? Vil jeg ikke kunne gjøre ham bare enda mer oppsatt på at han har rett, trass i hva Wikipedia eller Store norske leksikon eller andre ting sier, om han bygger en viktig del av sin identitet på at denne ene sportsdama var bedre før heller enn etter sin fødsel (eller omvendt)? Har det noe å si for diskusjonen at det finnes en sannhet, kan det ikke bare være selve diskusjonen de diskuterer for? Og vil ikke et svar som favoriserer den ene bare føre til at to venner blir to uvenner? Bør man, kort sagt, alltid prøve å finne sannheten og presentere det man mener er sannhet til andre?
Selve diskusjonen deres sprang ut av en diskusjon om dagens fem – 5 – miss av Ole Einar Bjørndalen i VM, så det hadde trolig noe med skiskyting å gjøre, og ikke langrenn. Og den eneste skiskytterdama jeg visste om som hadde fått barn i det siste, er Liv Grete Skjelbreid Poirée. Så jeg slo opp henne på Wikipedia, først på den norske og så på den engelske, hvor det stod dobbelt så mye. Og hva fant jeg?
Hun vant verdenscupen én gang, i 2003-04. Hennes første barn kom til verden januar 2003. Mustafa hadde rett, selv om han ikke kan stå på ski. Men når jeg hadde funnet ut dette, hadde Mustafa gått og latt en dame stå bak disken, og med bare nordmannen igjen virket det som en dårlig idé å bryte inn i samtalen han nå hadde med diskdamen bare for å besserwissersk fortelle ham at han faktisk tok veldig feil. I alle fall hvis det var Skjelbreid Poirée de snakket om i stad, det kunne jo ha vært, tja, Linda Grubben, har hun barn?
Om det hadde vært fx Linda Grubben, hadde det vært min tur til å bli satt på plass. Min tur til ha feil. Og den posisjonen vil jeg jo absolutt ikke ha.
Får hviske det til Mustafa en gang ingen andre er i nærheten: Skjelbreid Poirée var god i 2003-04, etter sin første fødsel. Om ikke annet sprer jeg dermed litt fakta. Og det er da uansett en god ting?
Klientellet her er også en rar blanding. På dagen er det mange arbeidere fra bygget som bygges ved siden av, menn med arbeidsoveraller og sterke meninger om alt fra gravemaskiner til bisnisstransaksjoner. På ettermiddagen sitter det ofte småbarnsforeldre her, eller grupper av kolleger som drøfter noe på joben, eller en gjeng gamle mennesker som har noe viktig å snakke om, eller de vanlige menneskene som vil ha en øl, uansett når, så lenge det er nå.
Eieren av dette stedet heter Mustafa og er en usedvanlig hyggelig nord-afrikaner med kort rastafrisyre. Hver gang jeg kommer inn og han står bak disken, smiler han som om han ventet på akkurat meg – og hver gang han er i lokalet, snakker han med den ene eller andre gjesten, snakker om hva som helst gjesten insisterer på å snakke om, virker det som. Ofte når jeg sitter her, kommer det innom stamgjester bare for å si hei, ikke engang for å drikke noe egentlig, de tar en te eller en øl bare for syns skyld virker det som, bare fordi de vil innom for å si hei. De virker i alle fall som stamgjester. Dette virker i alle fall som et sted som passer som stamsted. (Rent bortsett fra at de ikke har Guinness og jeg som regel drikker en av de ti tesortene de har lainet opp på veggen. Men det er en uvesentlig parentes her.)
I dag var Mustafa kommet i diskusjon med en nordmann, han kunne virke som en av arbeiderne fra nabobygget, om en skiløper. Hun var best etter å ha fått en unge, sa Mustafa med sin karakteristiske aksent som jeg ikke er språkmektig nok til å plassere. Neineinei, sa nordmannen, hun var jo elendig etter fødselen. Hun kom jo knapt med i verdenscupen engang. Hmnei, sa Mustafa, hun var jo god, hun vant jo den, hva heter det, verdens... Neinei, sa nordmannen, jeg følger med på ski hver vinter og jeg kan det her, hun var skikkelig dårlig etterpå, hun ble aldri så god hun var igjen. Hmnei, jeg følger med på ski jeg også, veldig mye, og hun var god. Nei, du, sa nordmannen, du kan jo ikke gå på ski engang.
Derfra forvitret diskusjonen til en gemyttlig samtale om Mustafas evner på ski, eller manglende sådanne, og at ski egentlig bare er to plankebiter, ganske rart. De ble implisitt enige om at de var (veldig) uenige, og at det ikke burde ødelegge alle potensielle samtaler de kunne ha. Og de snakket videre om noe helt annet, hvordan Mustafa hadde bulket bilen litt og at det var veldig kaldt ute og det var vanskelig å gå ut herfra fordi det var så kaldt, nesetippforfrysende kaldt.
Jeg satt ved siden av og hørte på. Det er det jeg gjør av og til. Det man gjør når man sitter alene på en kafe på Carl Berner bare for å sitte alene og se på verden. Eller høre. Eller skrive, som var grunnen til at jeg hadde med meg macbooken og satt fordypet i den. Og etter hvert som diskusjonen utartet, fikk jeg det for meg at det måtte være en av dem som hadde rett og en som tok feil. Og siden jeg sniker meg med på et av de mange trådløse nettene her ute, var jeg i stand til å finne ut av det på for eksempel Wikipedia. Spørsmålet var bare hvem de snakket om.
Men burde jeg finne ut hvem av dem som hadde rett? Er det riktig å si fra til to som diskuterer på den måten hvem av dem som har rett? Vil ikke den som tar feil føle seg nedverdiget, ydmyket? Vil jeg ikke kunne gjøre ham bare enda mer oppsatt på at han har rett, trass i hva Wikipedia eller Store norske leksikon eller andre ting sier, om han bygger en viktig del av sin identitet på at denne ene sportsdama var bedre før heller enn etter sin fødsel (eller omvendt)? Har det noe å si for diskusjonen at det finnes en sannhet, kan det ikke bare være selve diskusjonen de diskuterer for? Og vil ikke et svar som favoriserer den ene bare føre til at to venner blir to uvenner? Bør man, kort sagt, alltid prøve å finne sannheten og presentere det man mener er sannhet til andre?
Selve diskusjonen deres sprang ut av en diskusjon om dagens fem – 5 – miss av Ole Einar Bjørndalen i VM, så det hadde trolig noe med skiskyting å gjøre, og ikke langrenn. Og den eneste skiskytterdama jeg visste om som hadde fått barn i det siste, er Liv Grete Skjelbreid Poirée. Så jeg slo opp henne på Wikipedia, først på den norske og så på den engelske, hvor det stod dobbelt så mye. Og hva fant jeg?
Hun vant verdenscupen én gang, i 2003-04. Hennes første barn kom til verden januar 2003. Mustafa hadde rett, selv om han ikke kan stå på ski. Men når jeg hadde funnet ut dette, hadde Mustafa gått og latt en dame stå bak disken, og med bare nordmannen igjen virket det som en dårlig idé å bryte inn i samtalen han nå hadde med diskdamen bare for å besserwissersk fortelle ham at han faktisk tok veldig feil. I alle fall hvis det var Skjelbreid Poirée de snakket om i stad, det kunne jo ha vært, tja, Linda Grubben, har hun barn?
Om det hadde vært fx Linda Grubben, hadde det vært min tur til å bli satt på plass. Min tur til ha feil. Og den posisjonen vil jeg jo absolutt ikke ha.
Får hviske det til Mustafa en gang ingen andre er i nærheten: Skjelbreid Poirée var god i 2003-04, etter sin første fødsel. Om ikke annet sprer jeg dermed litt fakta. Og det er da uansett en god ting?
20 desember 2006
Værmelding og (u)vesentlighet
Av og til kommer det leserbrev i Aftenposten om at rekkefølgen på værmeldingen er helt på trynet. I Aften vil de som regel ha Østlandet først, siden det er der de fleste menneskene bor. Og den som skriver leserbrevet, selvfølgelig. Noen ganger er det omvendt, at siden det er så få mennesker i nord og siden de bor så spredt og det er så mye snø og kaldt vær og sånn, så burde de kunne få gleden av å være først ute. La dem føle seg litt viktige den lille stunden. En gang var det et leserbrev som klagde over at sporten kom før været. Det er ikke så mange som bryr seg om sport, og sportssendingen tar aldri slutt, og det er umoralsk med alt dette hysteriet omkring en ankel eller en ball som ruller en bestemt vei – la været, som alle bryr seg om, komme før sporten, så får vi som synes port er noe herk anledning til å slå av tven og unngå alt slimet fra skiskyttertryner.
Da jeg var liten var trav det verste jeg visste. Alltid i en lang sportsdag, med skiskyting og fotball og langrenn og hopp og kanskje en og annen sommersport også, var det plutselig, helt uten mål og mening, 6 eller 7 travløp som de på død og liv skulle vise hele av. Der kommer Sugarcane Gampover, fulgt av Rust Rodney utenfor seg. I dødens finner vi Hannover Rommedal, kusket av Asbjørn Mehla, mens Ulf Eggen har problemer med Dølabøll bak ham igjen. Kje-de-li-gg... Hvorfor kunne man ikke sende travet som en egen bolk, tenkte jeg da, få samlet hestene til slutten av sportssendingen, eller i det minste ikke sendt det direkte men i opptak på et bedre tidspunkt? Eller: å sende såpass mye av det at man rakk å gå til kiosken eller leke i hagen? Men nei, man måtte vente foran de satans hestene, nærmest tvunget til å følge med på dem for ikke å miste de få sekundene hvor man helt tilfeldig satte tilbake til Reit-im-Winkel for en spennende skuddserieduell på skiskytterstafetten.
Av og til vokser man fra seg barndomsgriller. Trav er like uutholdelig kjedelig nå som det var da. Men skrive leserbrev i AFtenposten om hvordan trav bryter opp den fine, lange sportsdagen? Hvor stopper det, skal man klage over rekkefølgen på nyhetsinnslagene? Klage over at de bruker de første minuttene av Dagsrevyen til Mette-Marits intetsigende krumspring heller enn den siste utviklingen i Afghanistan? Klage over at hvilken sak Dagbladet og VG bruker hele forsiden sin på? Vent... Det gjør man jo, de er jo latterlig tabloide, så ille at det vender seg i magen. Men det er en helt annen sak.
Saken her er at på tv kan man ikke hoppe over innslag, men må vente på hva enn man vil se (i det minste før digital-tv kommer). Og at det er så fremmed for meg, uten tv og med hoppe-over-innstillingen godt forplantet selv i all musikklytting. Værmeldingen finnes i alle media. Om man lider av å vente to minutter på å se været i sin egen landsdel, betyr det at man har så god tid at man ser værmeldingen på tv: bare det å stirre på glaneboksen tilsier at man har all tid i verden til å gjøre ingenting og la hjernen synke hen. Hva gjør da to minutter?
Hver gang de får spørsmål om det, svarer værmeldingsmenneskene at Ja, det er et viktig spørsmål med rekkefølgen, vi diskuterer det ofte, vi skjønner veldig godt at folk blir irriterte og frustrerte om værmeldingen begynner i nord (sør). Det mest skremmende er kanskje ikke at de faktisk ser det som et stort problem, eller at de later som om de ser det som et problem fordi kundene deres ser det sånn (kundens merkantilbanale allmektighet); det mest skremmende er kanskje jeg bryr meg om noen som bryr seg om noen som bryr seg om noe så innigampekrattet uvesentlig...
Da jeg var liten var trav det verste jeg visste. Alltid i en lang sportsdag, med skiskyting og fotball og langrenn og hopp og kanskje en og annen sommersport også, var det plutselig, helt uten mål og mening, 6 eller 7 travløp som de på død og liv skulle vise hele av. Der kommer Sugarcane Gampover, fulgt av Rust Rodney utenfor seg. I dødens finner vi Hannover Rommedal, kusket av Asbjørn Mehla, mens Ulf Eggen har problemer med Dølabøll bak ham igjen. Kje-de-li-gg... Hvorfor kunne man ikke sende travet som en egen bolk, tenkte jeg da, få samlet hestene til slutten av sportssendingen, eller i det minste ikke sendt det direkte men i opptak på et bedre tidspunkt? Eller: å sende såpass mye av det at man rakk å gå til kiosken eller leke i hagen? Men nei, man måtte vente foran de satans hestene, nærmest tvunget til å følge med på dem for ikke å miste de få sekundene hvor man helt tilfeldig satte tilbake til Reit-im-Winkel for en spennende skuddserieduell på skiskytterstafetten.
Av og til vokser man fra seg barndomsgriller. Trav er like uutholdelig kjedelig nå som det var da. Men skrive leserbrev i AFtenposten om hvordan trav bryter opp den fine, lange sportsdagen? Hvor stopper det, skal man klage over rekkefølgen på nyhetsinnslagene? Klage over at de bruker de første minuttene av Dagsrevyen til Mette-Marits intetsigende krumspring heller enn den siste utviklingen i Afghanistan? Klage over at hvilken sak Dagbladet og VG bruker hele forsiden sin på? Vent... Det gjør man jo, de er jo latterlig tabloide, så ille at det vender seg i magen. Men det er en helt annen sak.
Saken her er at på tv kan man ikke hoppe over innslag, men må vente på hva enn man vil se (i det minste før digital-tv kommer). Og at det er så fremmed for meg, uten tv og med hoppe-over-innstillingen godt forplantet selv i all musikklytting. Værmeldingen finnes i alle media. Om man lider av å vente to minutter på å se været i sin egen landsdel, betyr det at man har så god tid at man ser værmeldingen på tv: bare det å stirre på glaneboksen tilsier at man har all tid i verden til å gjøre ingenting og la hjernen synke hen. Hva gjør da to minutter?
Hver gang de får spørsmål om det, svarer værmeldingsmenneskene at Ja, det er et viktig spørsmål med rekkefølgen, vi diskuterer det ofte, vi skjønner veldig godt at folk blir irriterte og frustrerte om værmeldingen begynner i nord (sør). Det mest skremmende er kanskje ikke at de faktisk ser det som et stort problem, eller at de later som om de ser det som et problem fordi kundene deres ser det sånn (kundens merkantilbanale allmektighet); det mest skremmende er kanskje jeg bryr meg om noen som bryr seg om noen som bryr seg om noe så innigampekrattet uvesentlig...
19 september 2006
Fotballspyttbilder
Spytting er noe herk. Gjør man det selv, har man gugge i halsen, gjør en annen det, for eksempel en som passerer en på gata, eller en tilhører på deg når du holder tale, er det direkte uhøflig. I minste fall. Det er noe i nærheten av et universelt signal: å spytte mot noen er uhøflig, å spytte på noen er en direkte utfordring og mer enn uhøflig. (Trolig finnes det steder hvor det har motsatt, dvs lykkebringende effekt, som når skuespillere brekker hverandres bein metaforisk i teateret, men det er i så fall ikke mange steder.) Et unntak er idrettsutøvere, fremfor alt fotballspillere. Der er det kutyme å harkle og spytte, og da Zidane og Beckham spydde på banen, var det tøft og schtili, ikke uggent og ekkelt. Baseballspillere spytter brune snusklumper. Men spytter alpinister, hoppere? Svømmere? Amerikansk fotball? I innendørsidretter er det bare uggent og ekkelt. Det må være noe med fotball, noe med spillets sjel eller fotballkulturen, som har gjort det mer enn godtatt å spytte. En manneting, kanskje. (Spytter kvinnelige fotballspillere?) Eller en utfordrende, halvbevisst provoserende ting. Eller at fotballspillere generelt er for korte i skallen i å skjønne de mest basale sosiale regler. Eller at de alle sammen har blitt allergiske for gress som en yrkesskade...Men enda lenger ned på denne "skjønn-sosiale-koder"-rangstigen må sportsfotografene stå. Jeg vet ikke når det begynte, kanskje i år, kanskje fem år siden, men det slo meg i dag at det har blitt helt vanlig å avbilde fotballspillere, store fargebilder, gjerne på lett synlige steder, mens de spytter. Like før Kjetil Rekdal gikk av, ble han avbildet i Aftenposten med spyttklysa mellom leppene, som et prosjektil. En annen norsk spiller fikk for ikke lenge siden trynet sitt brettet ut i avisa med en spyttklyse som flerret lufta som et lyn fra munne og nedover, guggete, snørrete spyttslim som nettopp hadde forlatt munnen og i neste øyeblikk tilsynelatende ville klistre seg fast til gresset, eller neda bedre, til spillerens egne lår. Hvilken idiot er det som har fått det for seg at det er et godt bilde å klare å plåta en mann idet han spytter? Er det fordi det skjer så lite på fotballtreninger at de tar den actionen de kan få? Og hvilke enda større idioter er det som har fått det for seg at denne første idioten hadde rett? Er det fordi fotballfans er så lavpanna at enhver kroppsfunksjon fra deres helter er gøy? Hadde det vært et genialt karrieredrag av en fotballspiller å bæsje på seg under en kamp, hadde han blitt elsket av fansen, hadde bildet av det brune blitt årets bilde? Spytting er noe herk. Men det er mulig det er godt det finnes sosiale arenaer hvor man kan harke ut herket.
17 september 2006
Morgenløpetur!
Under over alle under er det kanskje ikke, men det føles ikke så langt unna. I dag stod jeg opp, tok på meg shorts, treningsjakke og mine funklende nye joggesko, og løp meg en 25-minutters løpetur! Har forsåvidt sagt jeg skal gjøre det "i morgen" ganske mange kvelder nå, og det var kl 9, ikke akkurat ved soloppgang (ikke før om en måned eller to, i alle fall, men det er det jo på den annen side kaldt), og det gikk heller sakte – men det var løping sammenhengende og det var før jeg var ordentlig våken. Så jeg tar det som en seier. Selv om jeg ikke klarte å løpe oppover noe særlig, ankelen er stiv og det å sette hælen nedi i oppoverbakke er fotselvmord og ser bare rart ut. Og jeg følte meg utkjørt halvveis men bedre til slutt; den viktigste treningen er å venne kroppen til kontinuerlig innsats i motsetning til basketens eller til og med roingens stadige hvilepauser. Og løp i en ti år gammel shorts som er tynnslitt der hvor alle bukser tynnslites først, og som minner mer om Syden-ferie-haloi enn seriøs trening. Treningsjakka var derimot fylt av merker: kondis.no, Den norske maratonklubb osv; desto mer pinlig at en knapt nok halvtrent dame løp fra meg. Lot henne selvfølgelig gjøre det, ville ikke ydmyke henne heller, men likevel. Men kanskje verst av alt var at jeg hadde putesveis, sovefrisyre, at håret stod alle veier på en sånn måte som ikke er stilig uansett hvilken vinkel du ser det fra. Så jeg løp i parken, gjemt av trærne. Men jeg kom meg gjennom. Neste utfordring: løpe i morgen også. TRETTIfem minutter!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
