Jeg har for mange bøker. Det er det de sier, de som oppbevarer de jeg ikke har i leiligheten. Jeg har så mange at jeg kan gå gjennom bokhylla og overraskes, oj, har jeg den også? Men hvor mange hyllemeter eller hvor mange bøker det er alt i alt? En periode for etpar år siden begynte jeg å føre inn lle bøkene på et excel-ark, med hjemmelagde formularer. Det var gøy en stund, jeg fikk oversikt og kunne sortere etter alle mulige slags parametre. Sideantall, forfatternavn, pris, når kjøpt osv osv. Men det var satans mye å skrive inn, og etter hvert ga jeg litt blaffen. Og etter hvert igjen, ble datamaskinen stjålet, og jeg satt igjen uten noe som helst. Tok selvfølgelig ikke backup, det får da være grenser til fornuft.
Så bokkategoriseringen gikk i glemmeboka (hihi) og jeg mistet litt oversikten over alle bøkene mine. Men så en vakker dag...
Så snublet jeg over LibraryThing. Den ene gode tingen der er at man kan registrere bøkene sine på nett, så man slipper å miste alt når dataen plutselig forsvinner. Men det er bare en liten ting. For først og fremst er LibraryThing en sosial bokting, litt som Last.fm er det for musikk. Og det er knyttet opp til en mengde biblioteker, slik at alt man trenger å gjøre, er å taste inn isbn-nummeret (eller lese det inn, om man har en eller annen slags skanner), så klikke på riktig bok, og vips, den er lagt inn i samlingen. Så kan du se hvor mange andre som har samme bok, hva andre sier om den, hvilken karakter de gir osvosv. Se fx her.
Så fascinerende er det at jeg har lagt inn bøker hos svigerslekt også, og sikler etter å dra til foreldre både her og der og ta med deres bøker og de av mine bøker jeg ikke har fått med. Jeg vil se hvor stort bibliotek jeg egentlig har (er på topplisten over norske biblioteker, men det er mest fordi det er få nordmenn der foreløpig), se hvilke bøker jeg deler med familien både her og der, og se hvilke bøker de som har mine bøker, har.
Jeg snoker alltid i andres bokhyller når jeg får sjansen, det er mange fester jeg har brukt en halvtime på å stå med hodet på skakke for å se hva slags ting som leses i dete hjemmet, hvilket bilde som vil vises av en selv, hvilke tanker man har fulgt videre inn i bøker. Nå kan jeg gjøre det samme - og legge ut egne bøker - på internett, alt sorter- og søkbart. Og sammenlignbart med andres biblioteker.
Og det beste av alt: lysten til å lese bøker øker nå som jeg er en del av et helt nettsamfunn hvor det leses bøker. Gøygøygøy.
Viser innlegg med etiketten nerderi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten nerderi. Vis alle innlegg
18 januar 2008
03 november 2007
Kaosteori og elleregler
Alt er kaos. Alt er tilfeldig. Som når man eller: ingen vet hvem som blir ute til slutt. Helt til noen plutselig finner ut hemmeligheten.
Det var trygt og rettferdig i barnehagen. Enhver uoverenskomst kunne løses med en elleregle. Ville både du og lille, snørrete, snufsete Karl-Arne ha en grønn lego-åtter? Ikke noe problem. Si bare:
Elle melle
deg fortelle
skipet går
ut i år
rygg i rand
to i spann
snipp snapp snute
du er ute
(på ei lita silkepute)
-og du eller han får legoen, alt ettersom kaoset slår ut til din eller hans fordel. Og det beste var at ingen visste hvordan kaoset ville slå ut før helt på slutten, ofte ikke før elleren kom til siste linje: Du er ute. Om elleren skjønte at ting gikk mot ham, ville han uttale "ute" i én stavelse om det vanligvis ble sagt i to, eller to stavelser om det vanligvis ble sagt i én. Det ville selvfølgelig føre til at de ellede protesterte, han kunne da ikke endre ting på den måten, det er urettferdig... Men det var kaoset, det var skjebne, og alle protestene var mot det uunngåelige, som en gammel mann klager over at tiden allerede har gått.
Vi visste det ikke da, men på denne måten var ellereglene som kaosteri: reglene var satt, men selv om reglene (i begge betydninger) var enkle og overskuelige, førte det til et resultat som var like uventet hver gang, uforutsigbart og innfløkt. Det var for lang vei fra begynnelsen på regla, og for mange variabler som kunne spille inn underveis, til at vi klarte å fatte det.
Men det er alltid noen skal gå lenger. Det er alltid noen som skal prøve å skape orden i kaoset. Denne noen i min barnehage het Kim.
Jeg tror ikke Kim var noe spesielt smartere enn oss andre. Han virket ikke særlig smartere. Men han hatet å tape. Han hadde allerede blitt avslørt i å kikke gjennom øyenbindet da vi satte hale på eselet. Jeg kan tenke meg at han hadde brukt mange timer på å fundere over det kasoet og den tilfeldighetsgeneratoren en regle var. Kanskje var det denne reglen som fikk ham på sporet:
Ellinga, vellinga vatlandskuten (?)
slo til kjerringa midt på truten,
- Det skal du ha ditt stygge troll
fordi du ikke kunne telle til tolv.
1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12
Aha, tenkte han kanskje,det er tall her, det telles, og tall kan vi jo bruke å telle med så vi vet hvor mange vi teller, for eksempel kan vi vite hvor mange mennesker det er et sted om vi teller den. Kanskje alt i regla kan telles? Men hva skal telles? Aha, tenkte han kanskje, ett tell hver gang man flytter hånda. Da vet man hvor lenge man skal telle, og så kan man se hvor mange som er med i ellingen, og så kan man beregne alt på forhånd. Men det er vanskelig...
Kim fikk en besynderlig lyst til å elle selv hele tiden. Når han ellet, tok det alltid merkverdig lang tid før han kom i gang - når når han først begynte, var det påfallende ofte en kort regle.
En gul knapp
virre virre vapp
-du slapp
Og hver gang slapp han selv unna.
I dagligtalen er kaos kaotisk, umulig å gripe, helt tilfeldig, bare rot og surr. I matematikkens kaosteori, derimot, er kaos helt ordnet og velstrukturert - det er bare så mye informasjon og så mye som skjer på en gang og så lite som skal til før hele systemet tipper over i en annen retning (sommerfugleffekten), at sluttresultatet blir kaos i den dagligdagse betydningen av ordet. Som med været: hva været vil være om to måneder er helt umulig å vite unntatt rent generelt, som fx at det trolig vil være minusgrader og snø i januar. Man kan ikke ta med alle sommerfuglvingeslag som kan ha en effekt på været om to måneder, det blir for mye informasjon som er for vanskelig å være nøyaktig på. Og likevel er det mange som mener seg kunne spå været om ikke bare to måneder, men to år og mer: "9. juni 2009 vil det være +24 grader og 3 mm regn på Hamar".
I barnehagen var ellereglene været. I barnehagen var Kim værprofeten som ikke engang sa at han visste hvordan været ville bli om to uker. Hvordan ellingen ville ende. Men det var ikke så mye å gjøre med, ikke så mye å protestere mot. Det var bare sånn det var. Når Kim vant hver eneste gang, var klagekoret like høyt som det alltid var, men også like nederlagsdømt som alltid. Man visste like godt som alltid at det var forgjeves. Sånn var det bare.
Selv brukte jeg elleregler lenge etter at jeg hadde skjønt hva Kim egentlig hade funnet ut. Vi alle gjorde det. Og ingen av oss visste hvem som ville bli u-te til slutt. Vi visste hvordan vi skulle vite det, men vi ville ikke vite det. Vi ville la kaoset råde, i det minste tro det, og at alt var helt helt tilfeldig. At man ikke kan spå været. At det faktisk er noe som er kaotisk og uoverskuelig og tilfeldig, slik at det ikke er mulig å manipulere resultatet eller jukse seg til elleregleseier.
Ole Dole Doff
Kinkliane koff
Koffliane birkebane
Ole Dole Doff
Kim fikk ikke være med. Han jukset. Sist jeg hørte om ham, studerte han kaosteori på Blindern. Lykkelig over å bruke krefter på å nærme seg en forståelse av noe som i all sin kompleksitet for alltid vil unndra seg forståelse...
Det var trygt og rettferdig i barnehagen. Enhver uoverenskomst kunne løses med en elleregle. Ville både du og lille, snørrete, snufsete Karl-Arne ha en grønn lego-åtter? Ikke noe problem. Si bare:
Elle melle
deg fortelle
skipet går
ut i år
rygg i rand
to i spann
snipp snapp snute
du er ute
(på ei lita silkepute)
-og du eller han får legoen, alt ettersom kaoset slår ut til din eller hans fordel. Og det beste var at ingen visste hvordan kaoset ville slå ut før helt på slutten, ofte ikke før elleren kom til siste linje: Du er ute. Om elleren skjønte at ting gikk mot ham, ville han uttale "ute" i én stavelse om det vanligvis ble sagt i to, eller to stavelser om det vanligvis ble sagt i én. Det ville selvfølgelig føre til at de ellede protesterte, han kunne da ikke endre ting på den måten, det er urettferdig... Men det var kaoset, det var skjebne, og alle protestene var mot det uunngåelige, som en gammel mann klager over at tiden allerede har gått.
Vi visste det ikke da, men på denne måten var ellereglene som kaosteri: reglene var satt, men selv om reglene (i begge betydninger) var enkle og overskuelige, førte det til et resultat som var like uventet hver gang, uforutsigbart og innfløkt. Det var for lang vei fra begynnelsen på regla, og for mange variabler som kunne spille inn underveis, til at vi klarte å fatte det.
Men det er alltid noen skal gå lenger. Det er alltid noen som skal prøve å skape orden i kaoset. Denne noen i min barnehage het Kim.
Jeg tror ikke Kim var noe spesielt smartere enn oss andre. Han virket ikke særlig smartere. Men han hatet å tape. Han hadde allerede blitt avslørt i å kikke gjennom øyenbindet da vi satte hale på eselet. Jeg kan tenke meg at han hadde brukt mange timer på å fundere over det kasoet og den tilfeldighetsgeneratoren en regle var. Kanskje var det denne reglen som fikk ham på sporet:
Ellinga, vellinga vatlandskuten (?)
slo til kjerringa midt på truten,
- Det skal du ha ditt stygge troll
fordi du ikke kunne telle til tolv.
1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12
Aha, tenkte han kanskje,det er tall her, det telles, og tall kan vi jo bruke å telle med så vi vet hvor mange vi teller, for eksempel kan vi vite hvor mange mennesker det er et sted om vi teller den. Kanskje alt i regla kan telles? Men hva skal telles? Aha, tenkte han kanskje, ett tell hver gang man flytter hånda. Da vet man hvor lenge man skal telle, og så kan man se hvor mange som er med i ellingen, og så kan man beregne alt på forhånd. Men det er vanskelig...
Kim fikk en besynderlig lyst til å elle selv hele tiden. Når han ellet, tok det alltid merkverdig lang tid før han kom i gang - når når han først begynte, var det påfallende ofte en kort regle.
En gul knapp
virre virre vapp
-du slapp
Og hver gang slapp han selv unna.
I dagligtalen er kaos kaotisk, umulig å gripe, helt tilfeldig, bare rot og surr. I matematikkens kaosteori, derimot, er kaos helt ordnet og velstrukturert - det er bare så mye informasjon og så mye som skjer på en gang og så lite som skal til før hele systemet tipper over i en annen retning (sommerfugleffekten), at sluttresultatet blir kaos i den dagligdagse betydningen av ordet. Som med været: hva været vil være om to måneder er helt umulig å vite unntatt rent generelt, som fx at det trolig vil være minusgrader og snø i januar. Man kan ikke ta med alle sommerfuglvingeslag som kan ha en effekt på været om to måneder, det blir for mye informasjon som er for vanskelig å være nøyaktig på. Og likevel er det mange som mener seg kunne spå været om ikke bare to måneder, men to år og mer: "9. juni 2009 vil det være +24 grader og 3 mm regn på Hamar".
I barnehagen var ellereglene været. I barnehagen var Kim værprofeten som ikke engang sa at han visste hvordan været ville bli om to uker. Hvordan ellingen ville ende. Men det var ikke så mye å gjøre med, ikke så mye å protestere mot. Det var bare sånn det var. Når Kim vant hver eneste gang, var klagekoret like høyt som det alltid var, men også like nederlagsdømt som alltid. Man visste like godt som alltid at det var forgjeves. Sånn var det bare.
Selv brukte jeg elleregler lenge etter at jeg hadde skjønt hva Kim egentlig hade funnet ut. Vi alle gjorde det. Og ingen av oss visste hvem som ville bli u-te til slutt. Vi visste hvordan vi skulle vite det, men vi ville ikke vite det. Vi ville la kaoset råde, i det minste tro det, og at alt var helt helt tilfeldig. At man ikke kan spå været. At det faktisk er noe som er kaotisk og uoverskuelig og tilfeldig, slik at det ikke er mulig å manipulere resultatet eller jukse seg til elleregleseier.
Ole Dole Doff
Kinkliane koff
Koffliane birkebane
Ole Dole Doff
Kim fikk ikke være med. Han jukset. Sist jeg hørte om ham, studerte han kaosteori på Blindern. Lykkelig over å bruke krefter på å nærme seg en forståelse av noe som i all sin kompleksitet for alltid vil unndra seg forståelse...
17 august 2007
Sent en søvnløs kveld
Jeg har kjøpt vekkerklokke til soverommet. En sånn som er med temperatur i grønt og klokke i rødt, og som projekterer henholdsvis temperaturen og og tidspunktet i taket. For lenge siden fikk jeg ikke sove før det stod 23:45 - men da sovnet jeg også pang som en stein mot bakken. Nå er det mye verre. Det er så mange ting å vente på. Mange ting å dysse seg i søvn på. Mange søvndyssende ting som tvertimot holder en våken.
*Å få temperaturen og klokka til å bli så like som mulig. En gang var tempen 23.7 og klokka 23.37, og de gikk over til 23.8 og 23.38 samtidig.
*Å telle ned til minuttet skifter. Du vet ikke hvor mange sekunder det er igjen til 23:30 blir 23:31, men gjetter på ti, teller ned og blir stolt om du treffer.
*Å finne tverrsummen av tempen og klokka. Å se om det er en sammenheng mellom tverrsummene. Å se hvem av dem som er størst oftest.
*Når litt av tallene er dekket: å finne ut hvilke tall som er dekket. Når man ser bare de tre øverste strekene, fx, kan det være 0, 8, 9. Når man ser den øverste og den øverste til høyre, kan det være 2, 3, 7. Og så videre.
*Å finne ut hvilke av disse småstrekene tallene er bygget opp av, som er de vanligste. Den øverst til høyre er på 1, 2, 3, 4, 7, 8, 9, 0 - men jeg vet ikke om den er best.
*Å se hvor store sprang termometeret gjør. Rekorden er på 0,7 grader.
*Å snu tallene i hodet for å se om det blir ord av det, skjulte beskjeder.
*Å finne ut av hvilke bokstaver som kan skrives med de 7 småstrekene.
*Å finne ut om de tre horisontale strekene er viktigere enn de fire vertikale.
Det burde egentlig ikke være noe problem å sovne med en liten baby i nærleiken, men det er kanskje nettopp det: han våkner om litt uansett, like greit å finne sammenhenger i tallene som svever projektert i taket.
*Å få temperaturen og klokka til å bli så like som mulig. En gang var tempen 23.7 og klokka 23.37, og de gikk over til 23.8 og 23.38 samtidig.
*Å telle ned til minuttet skifter. Du vet ikke hvor mange sekunder det er igjen til 23:30 blir 23:31, men gjetter på ti, teller ned og blir stolt om du treffer.
*Å finne tverrsummen av tempen og klokka. Å se om det er en sammenheng mellom tverrsummene. Å se hvem av dem som er størst oftest.
*Når litt av tallene er dekket: å finne ut hvilke tall som er dekket. Når man ser bare de tre øverste strekene, fx, kan det være 0, 8, 9. Når man ser den øverste og den øverste til høyre, kan det være 2, 3, 7. Og så videre.
*Å finne ut hvilke av disse småstrekene tallene er bygget opp av, som er de vanligste. Den øverst til høyre er på 1, 2, 3, 4, 7, 8, 9, 0 - men jeg vet ikke om den er best.
*Å se hvor store sprang termometeret gjør. Rekorden er på 0,7 grader.
*Å snu tallene i hodet for å se om det blir ord av det, skjulte beskjeder.
*Å finne ut av hvilke bokstaver som kan skrives med de 7 småstrekene.
*Å finne ut om de tre horisontale strekene er viktigere enn de fire vertikale.
Det burde egentlig ikke være noe problem å sovne med en liten baby i nærleiken, men det er kanskje nettopp det: han våkner om litt uansett, like greit å finne sammenhenger i tallene som svever projektert i taket.
27 april 2007
Lei nå
Datamaskiner er noe herk. Dataskjermer flimrer og leker karate med øynene. Datatastaturer sliter ut henda, som datamus gjør det. Sosiale nettverksbygginger på internett tar en million små øyeblikk selv når man ikke prøver å la rive med i det hele tatt. Selv når man faktisk ikke lar seg rive med. Diverse nettsider tar meningsløs tid: NBA-sluttspillet, Wikipediagrumsing (enhver nerd med respekt for seg selv er leksikonfan), Last.fm, Underskog, Facebook og alle de andre sidene jeg har glemt at jeg har vært innom. Blogspot, ikke minst.
Hva er det godt for? Senebetennelse og slitne øyne? På den ene siden er det verdt det når det er snakk om å sitte på kafe og skrive for seg selv, skrive sånn at tankene fortsetter. På den annen side bryter det alltid inn noe man må gjøre bare for å opprettholde de kvasisosiale båndene på nettet. Legge ut bilder av flere på facebook. Se hvem som skal på hva på underskog. Sjekke den ene vennen man har på myspace. Skrive en blogg.
Jeg har én dag igjen på en slitsom oversettelsesjobb. En god jobb, men også slitsom og utmattende i den ensformige lengden. Jeg har en tur utenlands delvis med T om en uke. Jeg har fått statistikken og klikkene på bloggen langt opp i halsen. Hvorfor skulle jeg bry meg om hvor mange som klikker seg inn her? Vel, jeg gjør ikke det. Så hvorfor skulle jeg da skrive?
Skriver fordi jeg liker å skrive. Trodde at det var delvis fordi jeg ville oppnå enslags internettær kvasiberømmelse, men det er ikke det. Elle er det var det bare så lenge ingen leste bloggen min. Nå? Nå tenker jeg på hva slags ting som gir treff. Bare tull. Nå tenker jeg på hva slags blogger som får flest treff, og det er bare piss for det er ikke derfor jeg skriver. Bare trist å skrive på den måten.
Så nå er det et vendepunkt. Igjen. Nå vender jeg meg tilbake fra denne "skriv en blogg hver dag"-tingen. Skriver for meg selv isteden. Blogg bare av og til. Slutte for for godt går ikke, men trappe ned, absolutt. Jeg trapper ned alle sosiale internettsosialiseringer, eller kutter helt ut, og tar meg en løpetur i sola isteden. Jeg tuller ikke lenger med adspredelser men prøver å finne tid til å kjede meg, og komme gjennom kjedsomheten på den vanskeligste måten. Matmetaforisk: spise knekkebrød og drikke vann eller jus heller enn Maryland cookies og sjokomelk når jeg er sulten. Jeg er blitt fet.
Spørsmåler er da hva i huleste jeg prøver å oppnå med å høres ut som en nyttårsforsettær fjortis på min egen blogg...
Hva er det godt for? Senebetennelse og slitne øyne? På den ene siden er det verdt det når det er snakk om å sitte på kafe og skrive for seg selv, skrive sånn at tankene fortsetter. På den annen side bryter det alltid inn noe man må gjøre bare for å opprettholde de kvasisosiale båndene på nettet. Legge ut bilder av flere på facebook. Se hvem som skal på hva på underskog. Sjekke den ene vennen man har på myspace. Skrive en blogg.
Jeg har én dag igjen på en slitsom oversettelsesjobb. En god jobb, men også slitsom og utmattende i den ensformige lengden. Jeg har en tur utenlands delvis med T om en uke. Jeg har fått statistikken og klikkene på bloggen langt opp i halsen. Hvorfor skulle jeg bry meg om hvor mange som klikker seg inn her? Vel, jeg gjør ikke det. Så hvorfor skulle jeg da skrive?
Skriver fordi jeg liker å skrive. Trodde at det var delvis fordi jeg ville oppnå enslags internettær kvasiberømmelse, men det er ikke det. Elle er det var det bare så lenge ingen leste bloggen min. Nå? Nå tenker jeg på hva slags ting som gir treff. Bare tull. Nå tenker jeg på hva slags blogger som får flest treff, og det er bare piss for det er ikke derfor jeg skriver. Bare trist å skrive på den måten.
Så nå er det et vendepunkt. Igjen. Nå vender jeg meg tilbake fra denne "skriv en blogg hver dag"-tingen. Skriver for meg selv isteden. Blogg bare av og til. Slutte for for godt går ikke, men trappe ned, absolutt. Jeg trapper ned alle sosiale internettsosialiseringer, eller kutter helt ut, og tar meg en løpetur i sola isteden. Jeg tuller ikke lenger med adspredelser men prøver å finne tid til å kjede meg, og komme gjennom kjedsomheten på den vanskeligste måten. Matmetaforisk: spise knekkebrød og drikke vann eller jus heller enn Maryland cookies og sjokomelk når jeg er sulten. Jeg er blitt fet.
Spørsmåler er da hva i huleste jeg prøver å oppnå med å høres ut som en nyttårsforsettær fjortis på min egen blogg...
09 april 2007
Graf deg ned i tide
Utrolig hvor lite som skal til av og til. Nå har jeg brukt timer på et nytt leketøy. OK, jeg har rydet og ommøblert og lagd mat og henet vasketøy og dratt på jobb og tilbake - men etter det, har jeg brukt etpar timer på grafer. Streker som går opp og ned. Og alt fordi T er i byråkratiet.
T driver med land og verden på jobben. Krig og fred og politikk og sånn, for øyeblikket mest det som trolig snart blir verdens nyeste selvstendige nasjon. T er utdannet historiker. Altså vil T tenke på hvordan verden henger sammen på helt andre måter enn jeg tenker på det. I utgangspunktet. Men så møter T pappa og snakker i timer om verden: hvilke land er store eller små, hva er de enkelte lands historie, hvordan går det der nede på Balkan. Og så videre. Og jeg, nesten mot min vilje, blir litt hekta på det. Jeg vil vite mer. Jegt vil i alle fall vite nok til at jeg ikke virker som en dust i samtaler om verden og politikk og sånn. Men hvordan kombinere det med hvem jeg regner meg som? Hvem jeg er?
Av og til er jeg ganske nerd. Jeg liker grafer og tabeller og statistikk. Jeg liker sorterte verdier. Da jeg var liten, pledie vi å ha konkurranse med legoklossene: hvit mot rød ot blå mot gul osv. Hvit vant alltid, vi må ha hatt et legosykehus en gang. Men selve konkurransen var ikek egentlig poenget. Poenget var sorteringen og sammenligningen fargene imellom. Og deler av verden er jo også sorterbar. Og den som snubler, finner.
Jeg fant www.gapminder.org. Der kan man se grafer over levealder vs analfetisme vs spedbarnsdødelighet i alle verdens land. Og ikke bare det, men grafene vokser, de lever, de viser utviklingen eller et bestemt år. Og man kan velge to land å sammenligne, kan ha forskjellig størrelse på kulene som grafen består av, forskjellig farge, fem variabler i en graf blir det i alt... Interessant for noen. Spennende for andre. Dritkjedelig for atter andre, men de blåser man i.
For nå vet jeg hvordan analfabetismen går ned i verden, hvordan folk flytter til byer, hvor mange jenter som går på skolen i hvert enkelt land. Jeg ser hvordan forholdet er mellom rikdom og co2-utslipp. Jeg ser likheten mellom antall telefonlinjer og antall internettforbindelser. Eller BNP og antall barn/gamle per voksen. Hva som helst. Nå har jeg lært hvor store forskjeller det faktisk er mellom land, og hvor fort og langt ned forventet levealder går ned i land med krig. Jeg har lært noe praktisk om verden, og alt uten å gi avkall på mitt nerderi og min verdensfjernhet.
Ah, Internett...
T driver med land og verden på jobben. Krig og fred og politikk og sånn, for øyeblikket mest det som trolig snart blir verdens nyeste selvstendige nasjon. T er utdannet historiker. Altså vil T tenke på hvordan verden henger sammen på helt andre måter enn jeg tenker på det. I utgangspunktet. Men så møter T pappa og snakker i timer om verden: hvilke land er store eller små, hva er de enkelte lands historie, hvordan går det der nede på Balkan. Og så videre. Og jeg, nesten mot min vilje, blir litt hekta på det. Jeg vil vite mer. Jegt vil i alle fall vite nok til at jeg ikke virker som en dust i samtaler om verden og politikk og sånn. Men hvordan kombinere det med hvem jeg regner meg som? Hvem jeg er?
Av og til er jeg ganske nerd. Jeg liker grafer og tabeller og statistikk. Jeg liker sorterte verdier. Da jeg var liten, pledie vi å ha konkurranse med legoklossene: hvit mot rød ot blå mot gul osv. Hvit vant alltid, vi må ha hatt et legosykehus en gang. Men selve konkurransen var ikek egentlig poenget. Poenget var sorteringen og sammenligningen fargene imellom. Og deler av verden er jo også sorterbar. Og den som snubler, finner.
Jeg fant www.gapminder.org. Der kan man se grafer over levealder vs analfetisme vs spedbarnsdødelighet i alle verdens land. Og ikke bare det, men grafene vokser, de lever, de viser utviklingen eller et bestemt år. Og man kan velge to land å sammenligne, kan ha forskjellig størrelse på kulene som grafen består av, forskjellig farge, fem variabler i en graf blir det i alt... Interessant for noen. Spennende for andre. Dritkjedelig for atter andre, men de blåser man i.
For nå vet jeg hvordan analfabetismen går ned i verden, hvordan folk flytter til byer, hvor mange jenter som går på skolen i hvert enkelt land. Jeg ser hvordan forholdet er mellom rikdom og co2-utslipp. Jeg ser likheten mellom antall telefonlinjer og antall internettforbindelser. Eller BNP og antall barn/gamle per voksen. Hva som helst. Nå har jeg lært hvor store forskjeller det faktisk er mellom land, og hvor fort og langt ned forventet levealder går ned i land med krig. Jeg har lært noe praktisk om verden, og alt uten å gi avkall på mitt nerderi og min verdensfjernhet.
Ah, Internett...
28 mars 2007
Land på diverse Wikipedia-er
Oversteterjobben jeg driver med nå er mye repeteivt, mye skrive det samme med litt endringer for at søkemotorene ikke skal tro det er kopiert, og alltid med en høy, men ikke for høy, frekvens av nøkkelord. Føles litt som skrivingens mengdetrening. Men i dag var det litt annerledes, og jeg grep begjærlig endringen. Til og med i overmål.
Nettstedet skal etter hvert komme på flere språk, ikke bare de vanlige her oppe i nord. Ikke bare tysk, engelsk, norsk etc, men også ungarsk og italiensk og finsk, for eksempel. Under oversettelsen i dag la jeg merke til at enkelte land var skrevet feil på noen språk. Mange steder var det engelske ført opp istedenfor det lokale, som fx Brazil for Brasil, andre steder var det bare en lokal feilstaving - og noen steder var det byttet med et annet land. På italiensk var for eksempel Botswana byttet ut med Bouvetøya, av en eller annen grunn. Og det måtte jo endres. Og det var, unnskyld mitt nerderi, kjempegøy. (Relativt kjempegøy, sammenlignet med resten av jobben.)
Så hvordan gjør man det? Hvordan skal man finne ut hvordan Kambodsja staves på polsk? Enkelt som en plett: man slår opp på Wikipedia. Gå til Wikipedia.no, finn Kambodsja, trykk på den italienske lenken, og presto, der har man svaret. Egentlig skulle jeg bare ta de som var feil på norsk, men jeg fikk fort blod på tann, og snart satt jeg og undersøkte alle landene på alle språk. Hva heter Caymanøyene på spansk? Hvilke språk skriver Canada og hvilke Kanada? Er det virkelig ingen som staver Benin på en annen måte? Og hva med de gjennomskårne l-ene i polsk, når brukes de? Fascinerende.
Etter en halvtime og såvidt inne på bokstaven C fikk jeg beskjed om at dette kanskje tok for lang tid. Det er fremdeles mye mengdetrening igjen, oversette mange dagers arbeid til svensk og tysk. Ikke tid til den type lek, ikke ennå.
Men hjemme gjør jeg aldri sånn, det er for meningsløst. Man må ha et mål med sine undersøkelser.
Hvis ingen snakker meg til fornuft får jeg snart en idé om å finne det landet i verden som staves likt på flest språk. Stopp meg, vær så snill...
Nettstedet skal etter hvert komme på flere språk, ikke bare de vanlige her oppe i nord. Ikke bare tysk, engelsk, norsk etc, men også ungarsk og italiensk og finsk, for eksempel. Under oversettelsen i dag la jeg merke til at enkelte land var skrevet feil på noen språk. Mange steder var det engelske ført opp istedenfor det lokale, som fx Brazil for Brasil, andre steder var det bare en lokal feilstaving - og noen steder var det byttet med et annet land. På italiensk var for eksempel Botswana byttet ut med Bouvetøya, av en eller annen grunn. Og det måtte jo endres. Og det var, unnskyld mitt nerderi, kjempegøy. (Relativt kjempegøy, sammenlignet med resten av jobben.)
Så hvordan gjør man det? Hvordan skal man finne ut hvordan Kambodsja staves på polsk? Enkelt som en plett: man slår opp på Wikipedia. Gå til Wikipedia.no, finn Kambodsja, trykk på den italienske lenken, og presto, der har man svaret. Egentlig skulle jeg bare ta de som var feil på norsk, men jeg fikk fort blod på tann, og snart satt jeg og undersøkte alle landene på alle språk. Hva heter Caymanøyene på spansk? Hvilke språk skriver Canada og hvilke Kanada? Er det virkelig ingen som staver Benin på en annen måte? Og hva med de gjennomskårne l-ene i polsk, når brukes de? Fascinerende.
Etter en halvtime og såvidt inne på bokstaven C fikk jeg beskjed om at dette kanskje tok for lang tid. Det er fremdeles mye mengdetrening igjen, oversette mange dagers arbeid til svensk og tysk. Ikke tid til den type lek, ikke ennå.
Men hjemme gjør jeg aldri sånn, det er for meningsløst. Man må ha et mål med sine undersøkelser.
Hvis ingen snakker meg til fornuft får jeg snart en idé om å finne det landet i verden som staves likt på flest språk. Stopp meg, vær så snill...
27 mars 2007
Løpe nå
Løp til jobben i dag med min nye Garmin 305. Satte den i gang litt sent, men fikk likevel ut alle de dataene jeg skulle, og fikk lagt dem på nettet til llmenn forlystelse. (Følg lenken i overskriften: om den klikker er adressen www.nistonasneslin.motionbased.com) Løp sakte, og fikk likevel skyhøy puls. Jeg må enten ha et veldig ivrig hjerte eller være i veldig form. Har forsåvidt hatt kjempehøy puls de gangene jeg har testet meg på jogging før, må være noe innebygd på en eller annen måte. At det er genetisk, fra starten av, ikke noe å gjøre med. Eller, igjen, at jeg er i kjempedårlig form.
Etterpå la jeg løypa inn i Google Earth. Planen er nå er å legge alt jeg løper inn i Google Earth og få et fint mønster over de delene av oslo jeg har løpt. T mener jeg er nerd.
Jeg er det, til tider. Men nå blir jeg hvertfall en mer trent nerd. Men helvete da, en puls på 180 på en lett joggetur? Pfff....
EDIT: http://trail.motionbased.com/trail/user/nistonasneslin er lenken, takk K.
Etterpå la jeg løypa inn i Google Earth. Planen er nå er å legge alt jeg løper inn i Google Earth og få et fint mønster over de delene av oslo jeg har løpt. T mener jeg er nerd.
Jeg er det, til tider. Men nå blir jeg hvertfall en mer trent nerd. Men helvete da, en puls på 180 på en lett joggetur? Pfff....
EDIT: http://trail.motionbased.com/trail/user/nistonasneslin er lenken, takk K.
23 mars 2007
Garmin 305...
Jeg har kjøpt meg en Garmin Forerunner 305. Jeg har kjøpt meg en fansi fansi løpeutstyrsgreie, den perfekte kombinasjonen av nerderi og treningsnarkomani. Foreløpig er jeg mer nerd enn narkoman, type trening, men det kommer. Det må komme nå. Kjøpe seg en Garmin Forerunner 305 (bare si ordet er en glede) uten å bruke den? Uten å løpe mye? Ikke minst fordi alt kan lagres; ikke minst fordi jeg tenkte å legge alle data slik at treneren min (tilfeldigvis også min far) får med seg hvor mye og godt jeg trener. Det holder ikke lenger å si at "det går bra" eller "løp som en vnd". Nå vil han ha altavslørende tall å vurdere.
Garmin Forerunner 305 er en GPS-dings å ha rundt håndleddet, nesten som en klokke. Den måler utrolig nøyaktig hvor langt og hvor fort du løper ved å sjekke med signaler fra satelitter i bane der oppe rundt jorda. Det er en skremmende, fascinerende tanke at posisjonen din kan beregnes så nøyaktig så langt borte fra. Dessuten kommer den med pulsmåler. Og måler høydeforskjell i løypa du løper. Og alt dette vet jeg før jeg engang har åpnet esken.
Hentet nemlig dingsen på posten i dag tidlig, men jobbet hele dagen og måtte nøye meg med å ha Garminen ved siden av pcen, uten å ta av brunpapiret engang. Da jeg kom hjem for halvannen time siden, dro jeg rett ut: T skal ha jentesamling og jeg må skrive ting ferdig, blant annet en tale til det siste gravferdstalekurset i morgen. "Vi er her for å minnes..." osv. Og skrive en bloggpost, selvfølgelig. Første gang man bruker garmintingen (jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle den ennå¨: Truls? Frank? Hårek? Bertrude?) skal man lade den i tre timer, stod det i bruksanvisningen. Og det rekker jeg ikke i dag. Så jeg lar den ligge i esken og føler meg stolt som en unge som ikke har åpnet gavene på før julaften. Eller til og med første juledag.
Om en dag eller tre legger jeg ut en lenke her til min trening. Om en dag eller tre får hele verden se min puls, hvor jeg løper, hvor fort det går, hvor lenge og langt. Heldigvis kunne ikke størsteparten av verden bry seg mindre, men bare vissheten om at ting ligger ute og alle *kan*, om de vil, se det, vil være det som får meg til å komme i den formen jeg alltid har trodd jeg en gang har hatt, en gang i en annen verden, en gang for lenge siden, det ene livet jeg nesten vant en gren i den olympiske leker. I antikken Hellas.
Nå er det gravferdstaleskriving. Ikke Garmin-lek før talen er ferdig. Lover. Kors på halsen.
Opp-ned-kors, er det da et jugekors...?
Garmin Forerunner 305 er en GPS-dings å ha rundt håndleddet, nesten som en klokke. Den måler utrolig nøyaktig hvor langt og hvor fort du løper ved å sjekke med signaler fra satelitter i bane der oppe rundt jorda. Det er en skremmende, fascinerende tanke at posisjonen din kan beregnes så nøyaktig så langt borte fra. Dessuten kommer den med pulsmåler. Og måler høydeforskjell i løypa du løper. Og alt dette vet jeg før jeg engang har åpnet esken.
Hentet nemlig dingsen på posten i dag tidlig, men jobbet hele dagen og måtte nøye meg med å ha Garminen ved siden av pcen, uten å ta av brunpapiret engang. Da jeg kom hjem for halvannen time siden, dro jeg rett ut: T skal ha jentesamling og jeg må skrive ting ferdig, blant annet en tale til det siste gravferdstalekurset i morgen. "Vi er her for å minnes..." osv. Og skrive en bloggpost, selvfølgelig. Første gang man bruker garmintingen (jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle den ennå¨: Truls? Frank? Hårek? Bertrude?) skal man lade den i tre timer, stod det i bruksanvisningen. Og det rekker jeg ikke i dag. Så jeg lar den ligge i esken og føler meg stolt som en unge som ikke har åpnet gavene på før julaften. Eller til og med første juledag.
Om en dag eller tre legger jeg ut en lenke her til min trening. Om en dag eller tre får hele verden se min puls, hvor jeg løper, hvor fort det går, hvor lenge og langt. Heldigvis kunne ikke størsteparten av verden bry seg mindre, men bare vissheten om at ting ligger ute og alle *kan*, om de vil, se det, vil være det som får meg til å komme i den formen jeg alltid har trodd jeg en gang har hatt, en gang i en annen verden, en gang for lenge siden, det ene livet jeg nesten vant en gren i den olympiske leker. I antikken Hellas.
Nå er det gravferdstaleskriving. Ikke Garmin-lek før talen er ferdig. Lover. Kors på halsen.
Opp-ned-kors, er det da et jugekors...?
Etiketter:
elektronikk,
nerderi,
trening
20 mars 2007
Bannende selvprogrammerer
Jeg har bestemt meg for å programmere den etterlengtede banneboknettsida selv. Jeg vet, jeg vet, det er mennesker som kan hjelpe meg, det er mennesker som har gjort litt og det er mennesker som har gjort ingenting i det hele tatt. Men jeg vil ha det på min måte, og jeg vil vite hva det er jeg kan gjøre videre. Hva somn er vanskelig å be om og hva som er umulig. (Lett er ingenting på mitt håpløse nivå.)
Så nå har jeg lånt en bok: Webporgrammering i PHP. MAn må egentlig ha et visst fundament i HTML for å lese den. OK, "Det forutsettes at du kjenner til HTML." Og jeg kan ikke HTML mer enn tanta di kan nynne 2Pac-sanger. Men jeg aner hva det går ut på og har sett HTML-koder tre ganger i mitt liv, dette tar jeg på sparket. På den annen side stopper jeg ved setninger som "kompilere PHP med MySQL-støtte fra starten av" allerede i introduksjonen til installasjonen av nødvendig programvare. Veien til en programmererkarriere er broalgt med frustrasjoner som langt overgår regnskapsenervasjoner.
Men fader ta. Banneboka skal bli noe av. Jeg skal skrive en bok, kort-kort versjon av den jeg alt har skrevet, og jeg skal lage en nettside som står i stil. Ideen fortjener ikke å dø.
Så nå er jeg i gang med å laste ned de programmene jeg håper skal kunne hjelpe meg med å få ting i gang. Tilstandsrapport om noen måneder, noen uker etter at Xerxes har kommet til verden og både jeg og T og naboene er utkjørte av nattegråt.
EDIT (en halvtime senere): Jeg trenger ikke laste ned Apache eller PHP. Jeg har Mac. De ligger allerede på maskinen. Det går framover med stormskritt.
Så nå har jeg lånt en bok: Webporgrammering i PHP. MAn må egentlig ha et visst fundament i HTML for å lese den. OK, "Det forutsettes at du kjenner til HTML." Og jeg kan ikke HTML mer enn tanta di kan nynne 2Pac-sanger. Men jeg aner hva det går ut på og har sett HTML-koder tre ganger i mitt liv, dette tar jeg på sparket. På den annen side stopper jeg ved setninger som "kompilere PHP med MySQL-støtte fra starten av" allerede i introduksjonen til installasjonen av nødvendig programvare. Veien til en programmererkarriere er broalgt med frustrasjoner som langt overgår regnskapsenervasjoner.
Men fader ta. Banneboka skal bli noe av. Jeg skal skrive en bok, kort-kort versjon av den jeg alt har skrevet, og jeg skal lage en nettside som står i stil. Ideen fortjener ikke å dø.
Så nå er jeg i gang med å laste ned de programmene jeg håper skal kunne hjelpe meg med å få ting i gang. Tilstandsrapport om noen måneder, noen uker etter at Xerxes har kommet til verden og både jeg og T og naboene er utkjørte av nattegråt.
EDIT (en halvtime senere): Jeg trenger ikke laste ned Apache eller PHP. Jeg har Mac. De ligger allerede på maskinen. Det går framover med stormskritt.
14 januar 2007
Tallenes tullete tale
Et av foredragene på HEFs konfirmasjonsseminar var en forsker (Tormod Øia fra NOVA) som la fram lysark etter lysark med statistikk basert på en undersøkelse av ungdommer i Oslo. Fjortiser med to utenlandskfødte foreldre er mer opptatt av familien, fjortiser med to norskfødte foreldre er mer opptatt av miljøet, og forskjellen er så og så mange prosent i den og den bydelen. Det må ha vært det tørreste foredraget av dem alle i utgangspunktet, noe som lignet på powerpoint eller små filmsnutter var han ikke i teknologisk avansert nok til å bruke, de godeste foreleseren. Ganske fascinerende at han likevel holdt et fengslende foredrag, bedre enn de fleste andre. Kanskje fordi han drev på med det motsatte av synsing.
Midtveis i foredraget kommer han inn på hvordan tallene viser at barn av utenlandskfødte foreldre, innvandrere, er ivrigere på akademiske karrierer enn ventet, er mer mønstergyldige som elever, er snillere i kriminalitets- og oppdragelsesstatistikken osv. (FrPs bilde er i store trekk et usant skremmebilde, med andre ord.) Dette er, teoretiserer han, fordi vi i Norge ikke har de samme store problemene med integrering som de har i Frankrike, Danmark, Tyskland osv. De som har innvandret til Norge fra langt unna er simnpelthen på full fart inn i norsk totalintegrering.
Det er ikke sant, hvisker en dame bak meg. Det er ikke sant, jeg har møtt mange innvandrere som sliter med å integrere seg, det er et stort problem for mange å bli en del av det norske samfunnet, hvisk tisk hvisk. Mannen må ta feil, han kan ikke vite hva han snakker om. Skrivebordsteoretiker.
Selvfølgelig kan mannen ta feil. Men når man en undersøkelse som omfatter 11500 ungdommer, nesten alle ungdommer i Oslo, og dette tallmaterialet viser en tydelig tendens til at den vanlige oppfatningen er feil, bør det litt mer til enn en magefølelse og noen godhjerta fordommer for å avkrefte hele tankebygget hans. Og likevel er det sånn det tenkes.
Tall er riktige og statistikk er sann, tenker man, men bare så lenge den støtter ens eget syn. Om den og de går mot det en tror, må det være feil et sted. Da trekker man fram Mark Twains om løgner, forbannede løgner og staistikk. Alle tall må tolkes, sier man, og glemmer at ens egne meninger ikke akkurat går fri for tolkning de heller. Som damen bak meg: hun er høyst sannsynlig venstreorientert politisk, gjør sitt beste for å hjelpe de svake gruppene i samfunnet, er omtenksom og snill. Det siste hun vil klare å høre er at den gruppen hun har hjulpet, ikke trenger hjelpen like mye som andre grupper. Ja men, vil hun si, hva med X og Y og stakkars Z, fantastiske mennesker som ikke får lov til å gjøre sitt for samfunnets beste? Hva med K og L, som aldri har fått en sjanse? Skal hun ikke hjelpe dem?
Selvfølgelig skal man hjelpe. Men at man hjelper X betyr ikke at X er den som mest av alt trenger hjelp. Og at man har kjent på kroppen hvor fælt X har det, betyr ikke at Y ikke har det enda verre. Og dette: at enslige faren du kjenner har fått dårligere kår, er ikke et argument mot at enslige fedre generelt har fått det bedre.
Tall må tolkes og blåses liv i av engasjement. Men det betyr ikke at engasjementet kan overkjøre tallene om man skal forklare verden så passende ("sant") som mulig.
Eller kanskje bare dette: at jeg irriterte meg så mye over hennes kommentar til Øias foredrag, enslags avvisende ignoransekommentar med liten relevans eller tyngde i debatten, at jeg følte jeg måtte skrive et langt blogginlegg for å forsvare ham... Snakk om nerderi.
I morgen skal jeg utforske hva slags mennesker som finner på å sitte og strikke under hele seminaret.
Midtveis i foredraget kommer han inn på hvordan tallene viser at barn av utenlandskfødte foreldre, innvandrere, er ivrigere på akademiske karrierer enn ventet, er mer mønstergyldige som elever, er snillere i kriminalitets- og oppdragelsesstatistikken osv. (FrPs bilde er i store trekk et usant skremmebilde, med andre ord.) Dette er, teoretiserer han, fordi vi i Norge ikke har de samme store problemene med integrering som de har i Frankrike, Danmark, Tyskland osv. De som har innvandret til Norge fra langt unna er simnpelthen på full fart inn i norsk totalintegrering.
Det er ikke sant, hvisker en dame bak meg. Det er ikke sant, jeg har møtt mange innvandrere som sliter med å integrere seg, det er et stort problem for mange å bli en del av det norske samfunnet, hvisk tisk hvisk. Mannen må ta feil, han kan ikke vite hva han snakker om. Skrivebordsteoretiker.
Selvfølgelig kan mannen ta feil. Men når man en undersøkelse som omfatter 11500 ungdommer, nesten alle ungdommer i Oslo, og dette tallmaterialet viser en tydelig tendens til at den vanlige oppfatningen er feil, bør det litt mer til enn en magefølelse og noen godhjerta fordommer for å avkrefte hele tankebygget hans. Og likevel er det sånn det tenkes.
Tall er riktige og statistikk er sann, tenker man, men bare så lenge den støtter ens eget syn. Om den og de går mot det en tror, må det være feil et sted. Da trekker man fram Mark Twains om løgner, forbannede løgner og staistikk. Alle tall må tolkes, sier man, og glemmer at ens egne meninger ikke akkurat går fri for tolkning de heller. Som damen bak meg: hun er høyst sannsynlig venstreorientert politisk, gjør sitt beste for å hjelpe de svake gruppene i samfunnet, er omtenksom og snill. Det siste hun vil klare å høre er at den gruppen hun har hjulpet, ikke trenger hjelpen like mye som andre grupper. Ja men, vil hun si, hva med X og Y og stakkars Z, fantastiske mennesker som ikke får lov til å gjøre sitt for samfunnets beste? Hva med K og L, som aldri har fått en sjanse? Skal hun ikke hjelpe dem?
Selvfølgelig skal man hjelpe. Men at man hjelper X betyr ikke at X er den som mest av alt trenger hjelp. Og at man har kjent på kroppen hvor fælt X har det, betyr ikke at Y ikke har det enda verre. Og dette: at enslige faren du kjenner har fått dårligere kår, er ikke et argument mot at enslige fedre generelt har fått det bedre.
Tall må tolkes og blåses liv i av engasjement. Men det betyr ikke at engasjementet kan overkjøre tallene om man skal forklare verden så passende ("sant") som mulig.
Eller kanskje bare dette: at jeg irriterte meg så mye over hennes kommentar til Øias foredrag, enslags avvisende ignoransekommentar med liten relevans eller tyngde i debatten, at jeg følte jeg måtte skrive et langt blogginlegg for å forsvare ham... Snakk om nerderi.
I morgen skal jeg utforske hva slags mennesker som finner på å sitte og strikke under hele seminaret.
Etiketter:
innvandrere,
kommunikasjon,
mennesker,
nerderi
03 november 2006
Ryddegutt
Det er ikke lett å rydde. Det er faktisk veldig vanskelig. Man må legge ting riktig sted på riktig måte, man må finne riktige ting til riktig tid, man må plassere alt hensiktsmessig i forhold til hverandre, vinterklær pakket bort om sommeren og omvendt, og man må rydde alt i riktig rekkefølge, ellers blir det bare køl. Det er ikke lett. Når jeg rydder, henger jeg vanligvis opp i én ting, eller et lite område, og kommer aldri fram til de andre områdene. Da jeg var liten hadde jeg Norges ryddigste skuffer. Det ble liksom så vanskelig å bare kaste ting oppi skuffene, jeg måtte ha orden der. Ikke minst fordi det alltid var en varm overraskelse hver gang jeg skulle finne noe der og det ikke tok en halvtime å lete seg gjennom alt skvælet. Nå er skuffene mine som de fleste andres, kaotiske og bare tilsynelatende grovsortert. Det er ikke lett å rydde, men når man får sorterings- og kategoriseringsånden over seg, går det som en lek. En litt slitsom lek, men dog. Som å henge slips etter farge eller lengde. Eller å banne seg på at man skal få parret alle de svarte sokkene: aldr i verden om det går å ta to sokker som bare nesten passer sammen da, Ordnung muss sein. Det dumme er er at denne ånden over seg bare når man rydder alene. Det er ikke mulig å bites av nerderiet om man er sammen med, tja, T. For eksempel.T rydder for å få oversiktlighet. Praktisk oversiktlighet. Hun rydder akkurat nå ut sommerklær og inn vinterklær og høster i samme slengen fretex-modne klær. Ikke bare sorterer, men penbretter hyllene til ugjenkjennelighet. Fordi det er praktisk. Det er en helt fremmed verden for meg.Jeg har null kontroll på regnskapet i mitt enmannsfirma. Det hadde vært praktisk og sikkert fornuftig å vite alt og ha regnskapet ført sirlig inn, men det er trolig nettopp derfor jeg ikke har det. (Og er fremdeles i rimelig desperat beit for regnskapsfører, et år etter at jeg mente at jeg var rimelig på randen av desperasjon første gang.) Jeg har null kontroll på det jeg rydder i leiligheten. Bortsett fra bøker, men de er i en egen klasse. Jeg aner ikke hvor jeg la den pene t-skjorta og må lete gjennom alle andre t-skjorter før jeg finner den morgenen etter, slik at all ryddingen må gjøres omigjen. Og likevel brukte jeg dobbelt så lang tid som T på den første ryddingen.Det er vanskelig å rydde. Jeg sitter foran macen nå. Skriver. T hadde alt ryddet lenge da jeg kom. Rydder fremdeles. Jeg prøvde meg litt, fant fire shorts å pakke ned. Ga opp. Hadde jeg vært alene, hadde jeg ryddet bøker nå, med gulvet fullt av en blanding av sommer- og vinterklær. Så hadde jeg gitt opp, fremdeles med gulvet fullt av klær, og ventet på at T skulle komme hjem. Så kunne vi h ryddet sammen, mye koseligere. Og jeg kunne ha lært av hennes rydding så alle klærne faktisk kom seg dit de skulle i rimelig tid.
Men nå skriver jeg. Jobber. Lager henne en middag etterpå.
Men nå skriver jeg. Jobber. Lager henne en middag etterpå.
27 oktober 2006
Universitasstatistikk
Universitasstatistikk for alle, om alle. Egentlig skal siden ligge på www.nisto.net/universitas, men noe er føkka på en eller annen måte, så adressen er nå i alle fall ting nedføkkes igjen, http://www.nisto.net/nistonett/Nisto/Nisto/Universitas.html. På denne sida ligger det også nedlastbare dokumenter med liste over alle i redaksjonen siden tidenes morgen.Hvorfor jeg gjorde dette? Hvorfor jeg fikk ned så mye av Universitas' historie på papir (nett), jeg som minst 'en gang holdt en seminartale hvor jeg pøvde å latterliggjøre den selvgodheten som også fntes og fins i en sånn avis? jeg som bre i sjeldne øyeblikk er en historiker? Jeg som ikke engang forventet penger for de mange timene? (OK, litt penge forventet jeg etter hvert, men ikke på langt nær nok sett ut fra timelønnen.) Jeg som ikke engang ville få skryt på 60-årsjubileumsfesten? Som ikke snakket om det, ikke nevnte det først etter to øl og selv da bare i samtale med mennesker jeg kjente fra før?Vet da fåglarna. Det var gøy. Det var et oppdrag. Det var påbegynt og jeg ble nysgjerrig på ting, nysgjerrig på hvem som hadde skrvet mest, nysgjerrig på om jeg egentlig hadde gjort noe særlig eller det bare var noe jeg innbilte meg. (Jeg er på 89. plass, dvs den øverste tredelen med god margin, men ikke akkurat himmelstormende oppsiktsvekkende.) Jeg har fått fem kudos på underskog. Visste ikke om underskog da jeg begynte, det var vel ikke begynt selv engang, men det er kanskje den største gleden nå. Jeg har fått kudos på underskog! Og på festen i går fikk jeg opptil flere muntlig kudos. Godt jobbet, Jostein, sånne ting.Ah, det er en glede å kunne gledes. Nå til neste jobb. Banneboka?
14 oktober 2006
Google meg!
Bare en liten saksopplysning. Den sier mye om noe, men jeg vet ikke helt hva. I morgen skal T vært vert for utsendinger fra Kamerun, Mali og Niger i forbindelse med en konferanse i Oslo. Akkurat nå søkte jeg på nett etter Nigers oljeminister, Mohamed Abdoulahi. Det burde gi meg mange tusen treff, tenkte jeg: for det første fordi det er en minister, for det andre fordi det ser ut til å være et vanlig navn à la Muhammed Ali. Jeg mener, mitt navn gir 592 treff, og jeg er har ikke akkurat vært på ministernivå før. Men hvor mange treff Mohamed Abdoulahi gir? 490. Og da er et av treffene en internettsvindel ("Vi må flytte penger, men trenger din hjelp, gi oss en million dollar så får du hundre millioner snart") som bruker den stakkars ministerens navn. Jeg slår ham med 100 treff.Den største moralen er kanskje at det er en verden utenfor internett, u-google-bar...
26 september 2006
Ny mobildrøm
Det stod i dagens Aftenpost at Nokia har lansert en ny topp-telefon, N95 med GPS, 5 megapikselkamera og masse lagringsplass. Whui... Har alltid drømt om åp ha et kamera med GPS så alle steder man tar bilder lagres det automatisk og kan plottes inn på dataen etterpå. Tenk å ha en sånn telefon på en månedslang haiketur, for eksempel, bare reise rundt helt på måfå uten å vite hvor du er nesten - og så komme hjem og laste over bildene på google earth og følge reisa etterpå. Og alt dette med en dings som i utgangspunktet også kan ringes med... WOW... Så i nysgjerrighet søkte jeg nettet etter dene telefonen, måtte jo vite mer. Her er hva jeg fant.
N95 er en slags maske som kan hjelpe allergikere mot gress osv, men som tydeligvis har en større funksjon mot miltbrannbakterier og andre al-qaida-fantasmer i USA. Her er det et bilde av den også.
N95 er en bussrute på Long Island, New York.
N95 er betegnelsen på klimakteriske forstyrrelser, menopauseuregelmessigheter osv.
N95 er en bussrute i Sandnes.
N95 har noe med betaling mellom finansielle institusjoner å gjøre.
N95 har noe med... et eller annet teknisk å gjøre: The N95 amplitude is measured from the peak of P50 to the trough of N95. It should be recognised that measured in this way, N95 amplitude includes the P50 amplitude and P50 that of N35. It can be argued that baseline to peak measurements may be more meaningful. However, the P50 and N95 components may not be independent.... Og til slutt, N95 har noe med en telefon å gjøre. Men vil man ha en telefon som konstant minner en om klimakterier? Og enda verre, om klimakterieproblemer?! Eller enda verre igjen, en bussrute i Sandnes! Med slike konnotasjoner er det kanskje like greit å kjøpe en vanlig telefon, en mindre påfallende en. Den jeg har nå er en Samsung uten modellnavn på, jeg aner ikke hva den heter. Det er kanskje like greit. Jaja.
N95 er en slags maske som kan hjelpe allergikere mot gress osv, men som tydeligvis har en større funksjon mot miltbrannbakterier og andre al-qaida-fantasmer i USA. Her er det et bilde av den også.
N95 er en bussrute på Long Island, New York.
N95 er betegnelsen på klimakteriske forstyrrelser, menopauseuregelmessigheter osv.
N95 er en bussrute i Sandnes.
N95 har noe med betaling mellom finansielle institusjoner å gjøre.
N95 har noe med... et eller annet teknisk å gjøre: The N95 amplitude is measured from the peak of P50 to the trough of N95. It should be recognised that measured in this way, N95 amplitude includes the P50 amplitude and P50 that of N35. It can be argued that baseline to peak measurements may be more meaningful. However, the P50 and N95 components may not be independent.... Og til slutt, N95 har noe med en telefon å gjøre. Men vil man ha en telefon som konstant minner en om klimakterier? Og enda verre, om klimakterieproblemer?! Eller enda verre igjen, en bussrute i Sandnes! Med slike konnotasjoner er det kanskje like greit å kjøpe en vanlig telefon, en mindre påfallende en. Den jeg har nå er en Samsung uten modellnavn på, jeg aner ikke hva den heter. Det er kanskje like greit. Jaja.
24 september 2006
Statistikkhue
Akkurat nå legger jeg siste hånd på det store Universitas-verket: jeg har gått gjennom alle årgangene (holder på med 2005) og skrevet opp hvem som har skrevet hvor mye i hvert nr, i hvert år, til sammen. Jeg vet hvem som har skrevet mest gjennom tidene, og jeg vet at jeg ikke har skrevet så mye som jeg hadde håpet.
På Last.fm følger jeg nøye med på hvilken musikk jeg hører på, og om noen skipper en sang før den er ferdigspilt på min iTunes blir jeg til tider irritert, da logges den jo ikke i statistikken. Jeg har logget meg inn på diverse treninbsnettsteder for å logge antall rodde kilometer, antall løpte kilometer, antall timer trent, men ønsker meg nå som skrevet før en Garmin Forerunner 305 for å få enda flere statistikker og alt på egen maskin.
Jeg har skrevet statistikk for mine basketkamper og førte alt sirlig inn i en kladdebok. Jeg leste NBA-statistikk for fornøyelse, og gjør det delvis fremdeles.
Jeg har googlet norske stavemåter av utenlandske ord (tøtsj, skvåsj, bægg osv) og laget en stor statistikk over hvilke ordformer som forekom oftest. Begynte også å skrive en artikkel for Språknytt, men den falt sammen igjen, det var jo arbeid.
Da jeg var liten tok jeg og Geir alle bilene vi hadde, klistret små nummerlapper på dem og slapp dem utfor en planke som vi satte opp i stua. Konkurranse for å se hvem som kom lengst, på sammer måte som vi tok all legoen vi hadde og hadde konkurranse mellom de forskjellige fargene. Hvit vant hver gang.
Det hender jeg ønsker meg en pulsmåler for å telle alle pulslsg hele døgnet, laste dem ned på en internettside og la hele verden se alle mine slag, komplett med grafer og rekorddager begge veier...Det hender hele dager fylles av utellelige ting. Enkelthendelser. Opplevelser. Men jeg vet ikke hvor mange de er, eller hvor ofte de kommer.
På Last.fm følger jeg nøye med på hvilken musikk jeg hører på, og om noen skipper en sang før den er ferdigspilt på min iTunes blir jeg til tider irritert, da logges den jo ikke i statistikken. Jeg har logget meg inn på diverse treninbsnettsteder for å logge antall rodde kilometer, antall løpte kilometer, antall timer trent, men ønsker meg nå som skrevet før en Garmin Forerunner 305 for å få enda flere statistikker og alt på egen maskin.
Jeg har skrevet statistikk for mine basketkamper og førte alt sirlig inn i en kladdebok. Jeg leste NBA-statistikk for fornøyelse, og gjør det delvis fremdeles.
Jeg har googlet norske stavemåter av utenlandske ord (tøtsj, skvåsj, bægg osv) og laget en stor statistikk over hvilke ordformer som forekom oftest. Begynte også å skrive en artikkel for Språknytt, men den falt sammen igjen, det var jo arbeid.
Da jeg var liten tok jeg og Geir alle bilene vi hadde, klistret små nummerlapper på dem og slapp dem utfor en planke som vi satte opp i stua. Konkurranse for å se hvem som kom lengst, på sammer måte som vi tok all legoen vi hadde og hadde konkurranse mellom de forskjellige fargene. Hvit vant hver gang.
Det hender jeg ønsker meg en pulsmåler for å telle alle pulslsg hele døgnet, laste dem ned på en internettside og la hele verden se alle mine slag, komplett med grafer og rekorddager begge veier...Det hender hele dager fylles av utellelige ting. Enkelthendelser. Opplevelser. Men jeg vet ikke hvor mange de er, eller hvor ofte de kommer.
10 september 2006
Dingsebomseri
En av de store nettavisene, jeg tror det er Aftenposten, det er den jeg leser, har de noe som heter dingsefredag, en artikkelserie hvor de tar for seg, eller bare nevner, nye dingser som er kommet i handelen. Halvparten av dingsene har en usb-utgang. I A-magasinet har de samme bakerst, med mer eller mindre bisarre nye dingser som ingen trenger. Uten unntak er min første reaksjon på disse tingene WOW, en sånn vil jeg ha. Og uten unntak kjølner det raskt hen og jeg glemmer det hele, bare en liten dings varer bakerst i hjernen, en nagende, ullen følelse av at det er noe jeg vil ha, uten at jeg lenger husker hva. Og alltid er det en dings man lengter etter helt foran i hodet. En stund var det en skannepenn, en sånn håndholdt skanner som kan les inn trykt tekst til en pc og gjøre den til tekst der, eller også oversette den innskannede teksten til et annet språk via den installerte ordboka. Fikk den pennen av T. Brukte den noen uker på å skanne inn norske kjendisers dødmåter fra Norsk biografisk leksikon. Nå har Ts bror den i Trondheim og bruker den som ordbok siden han ikke gidder å slå opp i ordbok.
Dingsen nå er en Garmin Forerunner, selvfølgelig den siste versjonen, 305. Det er en stoppeklokke med GPS og pulsmåler, spesielt egnet for løpere. Om man setter den på i begynnelsen av løpet, finner den opptil 12 satelitter og beregner ut fra det klokkas posisjon, og fortsetter med det hele løpet. Etterpå kan du legge det over på pcen og få grafer over hastighet, puls, distanse, til og med høydeforskjeller underveis. WOW, sier jeg da i hodet mitt. Tenk å kunne vite nøyaktig hvor godt du har trent, hvor langt, hvor god form du er i. Tenk å automatisk få alt sammen, til og med dine personlige rekorder på 5 km osv. Tenk å kunne legge alt på nettet, også automatisk, og på den måten tvinges til å trene mer. Tenk, tenk. WOW.
Om noen uker er det kanskje en annen dingseboms. Men trolig ikke før jeg har fått meg en Garmin Frontrunner 305 på en eller annen måte. 3000 kroner. Vinne i et eller annet slags lotto først.
Dingsen nå er en Garmin Forerunner, selvfølgelig den siste versjonen, 305. Det er en stoppeklokke med GPS og pulsmåler, spesielt egnet for løpere. Om man setter den på i begynnelsen av løpet, finner den opptil 12 satelitter og beregner ut fra det klokkas posisjon, og fortsetter med det hele løpet. Etterpå kan du legge det over på pcen og få grafer over hastighet, puls, distanse, til og med høydeforskjeller underveis. WOW, sier jeg da i hodet mitt. Tenk å kunne vite nøyaktig hvor godt du har trent, hvor langt, hvor god form du er i. Tenk å automatisk få alt sammen, til og med dine personlige rekorder på 5 km osv. Tenk å kunne legge alt på nettet, også automatisk, og på den måten tvinges til å trene mer. Tenk, tenk. WOW.
Om noen uker er det kanskje en annen dingseboms. Men trolig ikke før jeg har fått meg en Garmin Frontrunner 305 på en eller annen måte. 3000 kroner. Vinne i et eller annet slags lotto først.
07 september 2006
Internettavhengig
Jeg har sittet i tre timer og surfet meningsløst rundt på nettet nå. GPS-utstyr til joggeturene, NBA, nyheter her og der, mail, datating, alle de vanlige småtingene som ikke trenger å sjekkes men som like fullt er gøy å få med seg og som man dermed sjekker fjorten ganger for mye heller enn en gang for lite i løpet av dagen. Har ikke lært noenting, har ikke oppnådd noe annet enn den samme innsikten om at NBA-spillere gjerne er korte i skallen, at det hadde vært kult å vite nøyaktig hvor fort og hvor langt man løp, at det er mye på nettet men at man alltid ender på de samme sidene uansett. Og, som vanlig, hvor vanskelig det er å slutte en slik surfing uten videre. Stopp nå, nei, vent, noe annnet må sjekkes, hva har skjedd på den siden, hav der, hvordan hvorfor, åssen er det hele, som før. Bortsett fra en liten forandring, og da er man fanget. (Rotteforsøk: lær rotter å trykke en spak for å få mat. Gi dem mat bare annenhver gang. Gi dem mat sjeldnere og sjeldnere. Se hvor lenge de holder på før de gir opp. Resultat: jo sjeldnere de får mat, desto flere ganger trykker de før de gir opp. I denne sammenheng: jeg sjekker innom NBA.com oftere enn aftenposten.no, siden det forandres oftere på sistnevnte... psykologi, ikke logikk...) Spørsmålet blir da om man er avhengig. Sjekket en gang en folder om spillegalskap, og om man tar vekk pengedelen av definisjonene, så er jeg ikke langt unna spilleavhengighet, dvs generell avhengighet, om det nå er av internett eller hva det er.
Skal jeg da kureres for min eventuelle internettavhengighet? Legges inn på Gaustad uten tilgang til noe som kan minne om www i flere uker? Gå inn i selvpålagt internettsølibat? Ville det hjelpe? Vil jeg hjelpes? Hva vil det si å hjelpes? Jeg hadde byttet ut daglig internettsurfing for spennende reising på flekken. Men uten reising og med regn ute og generell høst og og – saken er at vi alle har måter å møte kjedsomhet eller stress på. Man går tur, man trener, man leser, man ser på tv, man strikker, man reiser, man går på byen, man leker charade, man surfer... Av og til kan det være medisin å sjekke nba.com nok en gang. Av og til er det nettopp slik surfing som skal til før man er på riktig nivå på en eller annen måte, før man klarer å ta seg selv så hardt i nakken at man løftes; av og til er det nettopp det å kaste bort tid som gjør at man får seg til ikke å gjøre det.
Jeg har surfet bort noen timer. Nå skal jeg skrive den ukentlige novellen til T på jobb. Om internett...
Skal jeg da kureres for min eventuelle internettavhengighet? Legges inn på Gaustad uten tilgang til noe som kan minne om www i flere uker? Gå inn i selvpålagt internettsølibat? Ville det hjelpe? Vil jeg hjelpes? Hva vil det si å hjelpes? Jeg hadde byttet ut daglig internettsurfing for spennende reising på flekken. Men uten reising og med regn ute og generell høst og og – saken er at vi alle har måter å møte kjedsomhet eller stress på. Man går tur, man trener, man leser, man ser på tv, man strikker, man reiser, man går på byen, man leker charade, man surfer... Av og til kan det være medisin å sjekke nba.com nok en gang. Av og til er det nettopp slik surfing som skal til før man er på riktig nivå på en eller annen måte, før man klarer å ta seg selv så hardt i nakken at man løftes; av og til er det nettopp det å kaste bort tid som gjør at man får seg til ikke å gjøre det.
Jeg har surfet bort noen timer. Nå skal jeg skrive den ukentlige novellen til T på jobb. Om internett...
23 oktober 2005
om web count
Ikke bare én web counter har jeg, men to, og de er like forbanna treige begge to. Tar mange dager å få tosifret, selv med mail til mennesker i hytt og pine. Til og med nisto.blogspot.com som signatur på mailen min nå, men altfor få påskudd for å maile halvkjente.
Det er to måter å se det på. Wow, hele ti mennesker har vært innom siden min. Men så tenker man etter hvem de ti kan være, og finner at to av dem er meg og resten er den engeste krets - og så sjekker man statistikken og finner at de man ikke klarer å se hvem er med en gang, gjerne ikke har vært der mer enn ti sekunder og knapt nok det. Da kommer man til den andre måten, sammenligner med enhver annen side man har vært innom statistikken for, og sier Ouf, bare ti treff på siden min. Det gjelder å spre ordet før siden dør en langsom død.
På den annen side, hvorfor skal jeg på død og liv få en million treff? Kanskje mest fordi det er gøy å sjekke grafene på hvor mange som bruker firefox og hva slags oppløsning gjestene har på skjermen sin.
Men først og fremst er det vel bare for å skrive. Skriv videre andre steder. Komme tilbake hit igjen snart.
Web count-avhengighet er også en sykdom.
Det er to måter å se det på. Wow, hele ti mennesker har vært innom siden min. Men så tenker man etter hvem de ti kan være, og finner at to av dem er meg og resten er den engeste krets - og så sjekker man statistikken og finner at de man ikke klarer å se hvem er med en gang, gjerne ikke har vært der mer enn ti sekunder og knapt nok det. Da kommer man til den andre måten, sammenligner med enhver annen side man har vært innom statistikken for, og sier Ouf, bare ti treff på siden min. Det gjelder å spre ordet før siden dør en langsom død.
På den annen side, hvorfor skal jeg på død og liv få en million treff? Kanskje mest fordi det er gøy å sjekke grafene på hvor mange som bruker firefox og hva slags oppløsning gjestene har på skjermen sin.
Men først og fremst er det vel bare for å skrive. Skriv videre andre steder. Komme tilbake hit igjen snart.
Web count-avhengighet er også en sykdom.
Abonner på:
Innlegg (Atom)