Hvor mange innvandrere kjenner du?

Aftenposten slår slår nordmenns manglende innvandrerkunnskap stort opp i en artikkel i dag. "Fire av ti kjenner ingen innvandrere" står det på forsida. Og ingressen enda sterkere: "Hver femte Oslo-borger kommer fra et ikke-vestlig land. Men fire av ti etnisk norske har aldri kontakt med dem, hverken privat eller på jobb."

Wow. Nesten halvparten av Oslos etnisk norsle befolkning har aldri kontakt med etnisk ikke-europeere? De kjøper aldri trikkebillett av en pakistaner? Tar aldri drosje med en inder? Hilser aldri på en nabo fra Kamerun? Eller omvendt: teller en italiensk-ættet argentiner som ikke-europeer? Vil de som svarer på spørreundersøkelsen regne ham som ikke-europeer? Hva med en adoptert koreansk-født nordmann? Eller en tredjegenerasjons pakistaner?

En gang ble jeg spurt i en SSB-undersøkelse om hvor stor del av min omgangskrets som var født utenfor Norge. Jeg begynte på 2%. Så tenkte jeg meg om, begynte å telle etter, tok med svensker og dansker og engelskmenn, så bort fra at de fleste så og hørtes norske ut – og mangedoblet prosenttallet.

Poenget er at "innvandrer" er et så belastet ord at få vil si at de kjenner en innvandrer. Det er litt som om en FrP-er sier at han kjenner en neger. Man kjenner mennesker, det er det hele. Da jeg var liten kjente jeg brødrene Sangar, og de var kule nok, men aldri helt med i gjengen på skolen. Det tok meg lang tid å skjønne at det hadde noe å gjøre med at de var indere, og selv når jeg skjønte det, klarte jeg ikke å forstå hvorfor enkelte i gjengen tenkte på den måten. Og det tok meg enda lengre tid å koble Sangar & Sangar med de "innvandrerne" det stod om i avisa. Innvandrere var liksom ikke de samme menneskene, de var fremmede og rare på en hittil udefinert og uklar måte.

Hadde man spurt meg, hadde jeg instinktivt svart at jeg kjenner ingen innvandrere. Så ville jeg tenkt meg om og slått meg på pannen. Jo visst, T er innvandrer. Jeg skal gifte meg med en innvandrer, men det kommer så langt ned på lista over hva hun er i mitt hode at det bare blir latterlig å fokusere på at hun er det. Det samme tror jeg gjelder i spørreundersøkelsen. Har du kontakt med en ikke-europeer, er spørsmålet, lett omformulert. Neineinei, er svaret, bortsett fra Mustafa som driver kafeen og Morsli som driver skomakersjappa og den ene naboen og etpar i konfirmantgruppa mi og ansatte på Ica og drosjegutta utenfor vinduet her og og og – men de teller ikke, de er jo seg selv! De er jo mennesker!

En annen ting er at prosenttallet går raskt ned: av de under 30 sier snaut 25% at de aldri treffer ikke-europeere, av de over 67 år sier ca 75% det. Men det er et lite poeng i forhold til den emne smaken man får av hele spørsmålet. "Har du kontakt med en ikke-europeer?" (Om det var sånn spørsmålet ble formulert, det står ikke sitert.) Det er den type spørsmål man ikke vet hvordan man skal begynne å svare på.

Vet man hvor alle man snakker med kommer fra, bryr man seg, tenker man på det, har man alles fødselssted i hodet, vurderer man hudfarge for en eventuell fremtidig spørreundersøkelse om kontakt mellom rasene?

Hm. Det er noe som ikke henger sammen. Er det ikke i underøkelsen, er det kanskje i hodet mitt.

Ski på Toyen (eller deromkring)

Like ved leiligheten er det en forholdsvis nyåpnet pub/kafe jeg stikker innom med jevne mellomrom. De spiller en rar blanding av ukjent fransk/arabisk etno- og hovedstrøms amerikansk visemusikk der, en tilfeldighetsmiks jeg kan kjenne igje fra mine egne shuffleeventyr på macen. Dessuten er det store vinduer mot gata på utsiden, så jeg kan se på livet dre ute (nå innpakkede mennesker i hutrende klær, langt under null i ansiktet). Det gjør ingenting at stedet ikke har sitt eget skilt ennå: heller er det litt sjarmerende at det fremdeles står "Luxus mat" over døra, en levning fra butikken som var her før.

Klientellet her er også en rar blanding. På dagen er det mange arbeidere fra bygget som bygges ved siden av, menn med arbeidsoveraller og sterke meninger om alt fra gravemaskiner til bisnisstransaksjoner. På ettermiddagen sitter det ofte småbarnsforeldre her, eller grupper av kolleger som drøfter noe på joben, eller en gjeng gamle mennesker som har noe viktig å snakke om, eller de vanlige menneskene som vil ha en øl, uansett når, så lenge det er nå.

Eieren av dette stedet heter Mustafa og er en usedvanlig hyggelig nord-afrikaner med kort rastafrisyre. Hver gang jeg kommer inn og han står bak disken, smiler han som om han ventet på akkurat meg – og hver gang han er i lokalet, snakker han med den ene eller andre gjesten, snakker om hva som helst gjesten insisterer på å snakke om, virker det som. Ofte når jeg sitter her, kommer det innom stamgjester bare for å si hei, ikke engang for å drikke noe egentlig, de tar en te eller en øl bare for syns skyld virker det som, bare fordi de vil innom for å si hei. De virker i alle fall som stamgjester. Dette virker i alle fall som et sted som passer som stamsted. (Rent bortsett fra at de ikke har Guinness og jeg som regel drikker en av de ti tesortene de har lainet opp på veggen. Men det er en uvesentlig parentes her.)

I dag var Mustafa kommet i diskusjon med en nordmann, han kunne virke som en av arbeiderne fra nabobygget, om en skiløper. Hun var best etter å ha fått en unge, sa Mustafa med sin karakteristiske aksent som jeg ikke er språkmektig nok til å plassere. Neineinei, sa nordmannen, hun var jo elendig etter fødselen. Hun kom jo knapt med i verdenscupen engang. Hmnei, sa Mustafa, hun var jo god, hun vant jo den, hva heter det, verdens... Neinei, sa nordmannen, jeg følger med på ski hver vinter og jeg kan det her, hun var skikkelig dårlig etterpå, hun ble aldri så god hun var igjen. Hmnei, jeg følger med på ski jeg også, veldig mye, og hun var god. Nei, du, sa nordmannen, du kan jo ikke gå på ski engang.

Derfra forvitret diskusjonen til en gemyttlig samtale om Mustafas evner på ski, eller manglende sådanne, og at ski egentlig bare er to plankebiter, ganske rart. De ble implisitt enige om at de var (veldig) uenige, og at det ikke burde ødelegge alle potensielle samtaler de kunne ha. Og de snakket videre om noe helt annet, hvordan Mustafa hadde bulket bilen litt og at det var veldig kaldt ute og det var vanskelig å gå ut herfra fordi det var så kaldt, nesetippforfrysende kaldt.

Jeg satt ved siden av og hørte på. Det er det jeg gjør av og til. Det man gjør når man sitter alene på en kafe på Carl Berner bare for å sitte alene og se på verden. Eller høre. Eller skrive, som var grunnen til at jeg hadde med meg macbooken og satt fordypet i den. Og etter hvert som diskusjonen utartet, fikk jeg det for meg at det måtte være en av dem som hadde rett og en som tok feil. Og siden jeg sniker meg med på et av de mange trådløse nettene her ute, var jeg i stand til å finne ut av det på for eksempel Wikipedia. Spørsmålet var bare hvem de snakket om.

Men burde jeg finne ut hvem av dem som hadde rett? Er det riktig å si fra til to som diskuterer på den måten hvem av dem som har rett? Vil ikke den som tar feil føle seg nedverdiget, ydmyket? Vil jeg ikke kunne gjøre ham bare enda mer oppsatt på at han har rett, trass i hva Wikipedia eller Store norske leksikon eller andre ting sier, om han bygger en viktig del av sin identitet på at denne ene sportsdama var bedre før heller enn etter sin fødsel (eller omvendt)? Har det noe å si for diskusjonen at det finnes en sannhet, kan det ikke bare være selve diskusjonen de diskuterer for? Og vil ikke et svar som favoriserer den ene bare føre til at to venner blir to uvenner? Bør man, kort sagt, alltid prøve å finne sannheten og presentere det man mener er sannhet til andre?

Selve diskusjonen deres sprang ut av en diskusjon om dagens fem – 5 – miss av Ole Einar Bjørndalen i VM, så det hadde trolig noe med skiskyting å gjøre, og ikke langrenn. Og den eneste skiskytterdama jeg visste om som hadde fått barn i det siste, er Liv Grete Skjelbreid Poirée. Så jeg slo opp henne på Wikipedia, først på den norske og så på den engelske, hvor det stod dobbelt så mye. Og hva fant jeg?

Hun vant verdenscupen én gang, i 2003-04. Hennes første barn kom til verden januar 2003. Mustafa hadde rett, selv om han ikke kan stå på ski. Men når jeg hadde funnet ut dette, hadde Mustafa gått og latt en dame stå bak disken, og med bare nordmannen igjen virket det som en dårlig idé å bryte inn i samtalen han nå hadde med diskdamen bare for å besserwissersk fortelle ham at han faktisk tok veldig feil. I alle fall hvis det var Skjelbreid Poirée de snakket om i stad, det kunne jo ha vært, tja, Linda Grubben, har hun barn?

Om det hadde vært fx Linda Grubben, hadde det vært min tur til å bli satt på plass. Min tur til ha feil. Og den posisjonen vil jeg jo absolutt ikke ha.

Får hviske det til Mustafa en gang ingen andre er i nærheten: Skjelbreid Poirée var god i 2003-04, etter sin første fødsel. Om ikke annet sprer jeg dermed litt fakta. Og det er da uansett en god ting?

Tallenes tullete tale

Et av foredragene på HEFs konfirmasjonsseminar var en forsker (Tormod Øia fra NOVA) som la fram lysark etter lysark med statistikk basert på en undersøkelse av ungdommer i Oslo. Fjortiser med to utenlandskfødte foreldre er mer opptatt av familien, fjortiser med to norskfødte foreldre er mer opptatt av miljøet, og forskjellen er så og så mange prosent i den og den bydelen. Det må ha vært det tørreste foredraget av dem alle i utgangspunktet, noe som lignet på powerpoint eller små filmsnutter var han ikke i teknologisk avansert nok til å bruke, de godeste foreleseren. Ganske fascinerende at han likevel holdt et fengslende foredrag, bedre enn de fleste andre. Kanskje fordi han drev på med det motsatte av synsing.

Midtveis i foredraget kommer han inn på hvordan tallene viser at barn av utenlandskfødte foreldre, innvandrere, er ivrigere på akademiske karrierer enn ventet, er mer mønstergyldige som elever, er snillere i kriminalitets- og oppdragelsesstatistikken osv. (FrPs bilde er i store trekk et usant skremmebilde, med andre ord.) Dette er, teoretiserer han, fordi vi i Norge ikke har de samme store problemene med integrering som de har i Frankrike, Danmark, Tyskland osv. De som har innvandret til Norge fra langt unna er simnpelthen på full fart inn i norsk totalintegrering.

Det er ikke sant, hvisker en dame bak meg. Det er ikke sant, jeg har møtt mange innvandrere som sliter med å integrere seg, det er et stort problem for mange å bli en del av det norske samfunnet, hvisk tisk hvisk. Mannen må ta feil, han kan ikke vite hva han snakker om. Skrivebordsteoretiker.

Selvfølgelig kan mannen ta feil. Men når man en undersøkelse som omfatter 11500 ungdommer, nesten alle ungdommer i Oslo, og dette tallmaterialet viser en tydelig tendens til at den vanlige oppfatningen er feil, bør det litt mer til enn en magefølelse og noen godhjerta fordommer for å avkrefte hele tankebygget hans. Og likevel er det sånn det tenkes.

Tall er riktige og statistikk er sann, tenker man, men bare så lenge den støtter ens eget syn. Om den og de går mot det en tror, må det være feil et sted. Da trekker man fram Mark Twains om løgner, forbannede løgner og staistikk. Alle tall må tolkes, sier man, og glemmer at ens egne meninger ikke akkurat går fri for tolkning de heller. Som damen bak meg: hun er høyst sannsynlig venstreorientert politisk, gjør sitt beste for å hjelpe de svake gruppene i samfunnet, er omtenksom og snill. Det siste hun vil klare å høre er at den gruppen hun har hjulpet, ikke trenger hjelpen like mye som andre grupper. Ja men, vil hun si, hva med X og Y og stakkars Z, fantastiske mennesker som ikke får lov til å gjøre sitt for samfunnets beste? Hva med K og L, som aldri har fått en sjanse? Skal hun ikke hjelpe dem?

Selvfølgelig skal man hjelpe. Men at man hjelper X betyr ikke at X er den som mest av alt trenger hjelp. Og at man har kjent på kroppen hvor fælt X har det, betyr ikke at Y ikke har det enda verre. Og dette: at enslige faren du kjenner har fått dårligere kår, er ikke et argument mot at enslige fedre generelt har fått det bedre.

Tall må tolkes og blåses liv i av engasjement. Men det betyr ikke at engasjementet kan overkjøre tallene om man skal forklare verden så passende ("sant") som mulig.

Eller kanskje bare dette: at jeg irriterte meg så mye over hennes kommentar til Øias foredrag, enslags avvisende ignoransekommentar med liten relevans eller tyngde i debatten, at jeg følte jeg måtte skrive et langt blogginlegg for å forsvare ham... Snakk om nerderi.

I morgen skal jeg utforske hva slags mennesker som finner på å sitte og strikke under hele seminaret.

Hvor er du fra, da?

Mennesker må dele verden inn i båser. Det er sånn man tenker. Selv det å tenke er å sette grenser mellom ting, dele de opp, finne sammenhenger mellom disse delene, dele opp på andre måter, finne nye sammenhenger osv. Men det er kanskje mulig at man enkelte ganger deler litt for likt alle andre og for likt seg selv, samme måte omigjen?

T er eks-jugoslav. Jeg kaller henne bosnisk, men strengt tatt har hun aldri vært det. Og mer enn halve livet (and counting) har hun vært norsk. (Litt etter når man regner norskheten fra, selvfølgelig.) For meg er det T, bare, og nasjonaliteten eller oppveksten eller utseendet eller lunene eller hva som helst av det man fordomsbåssettende ser i sammenheng med nasjonalitet, alt sånt er bare staffasje. Tilfeldigheter, nærmest. Men likevel, er det ikke det folk ser?

For det er det absolutt alle spør henne om i løpet av de første minuttene de snakker med henne: Hvor er det du kommer fra, da? Hvor vokste du opp? Hvor er dine foreldre fra? Når kom du til Norge? Er du norsk, egentlig? Hvordan liker du deg her i Norge? Jammen heldig for deg at du kom til vårt vakre land, du kunne endt så mange rare steder...

Og er det et spørsmål T er lei av, en tilnærming til hennes, en båssetting av hvem hun er, så er det nettopp dette. At hun først må plasseres som enslags utlending, at hun først må komme med hele sin forhistorie før samtalen flyter videre. Ikke for det, slike spørsmål er sjelden vondt ment, det er bare det at man blir dritt lei etter hvert av å følge de samme sporene og settes i de samme båsene. Som med meg: jeg er fra Halden og bodde i Halden de første 19 årene av mitt liv og må altid Halden når noen spør meg hvor jeg kommer fra. Det er riktignok ikke like spennende som å si et utland, og det er sjelden den andre synes det er fantastisk at jeg har kommet meg til den vakre byen Oslo (vanligvis begynner de å snakke med blanke øyne om at de har vært i Halden en gang i to dager og at det var fantastisk der, festningen og havna og alt sammen) – men det er ikke haldenser jeg er lenger. Hvert skritt jeg tar, er vekk fra Halden; ikke fordi jeg vil vekk derfra nødvendigvis, men fordi jeg vil til nye steder, være på andre plasser, få helt helt andre impulser.Og T?

T er enda mer enn meg dritt lei av at hun settes i den samme båsen hver gang. Det er kanskje ikke feil bås, men det er en så gjentagende og så forutsigbar og for henne etter hvert kjedelig bås. Og det kan være, på et mer eller mindre ubevisst plan hos menneskene, en annerledeshetbås, en bås som står utenfor, bortenfor den båsen de selv er i. Det blir litt som å kåre en eller annen annerledesmann til Årets innvandrer: Årets innvandrer er ikke norsk og kan aldri bli norsk helt, men du verden så flott det er at han prøver.

For å kjenne T må man vite bakgrunnen hennes. Men det er ganske mye annet som står minst like langt foran bakgrunnen som hvor hun oppholdt seg sine første 11 leveår...

Gamle venner og avskjed

Spilte basketkamp mot Miroslav Culjak, gamle Miro fra Halden, han som haiket for å komme på trening og som påstod han var nevøen til Toni Kukoc første gangen vi så ham. Han var blitt stor og sterk og småfeit og eldre, som oss alle.

Det siste jeg husker av ham, er fra en kamp i Halden. Jeg spilte veldig bra, skårte over 20 poeng i første omgang, var helt i mitt ess. Kom på layup, blir feilet og får bare nesten ballen oppi kurven. Fortsetter å løpe, farten er stor, stopper foran vår egen benk. Rett foran Miro. "Det er din skyld alt sammen!" roper jeg og går bort for å ta straffer.

Det var og er fremdeles et uttrykk jeg liker. Det er noe infantilt-pubertalt over det, noe så markskrikersk irrasjonelt, noe man kan skrike når alt annet har slått feil og man ikke lenger har ord for noenting. Men min bruk var (og er) selvfølgelig ironisk. Jeg bruker det når det ikke er noens feil i det hele tatt. Som når jeg ropte mot Miro: han satt på benken, bare, hvordan skulle han ha skyld i at jeg bommet på lay-up? Men han ble nesten redd. Kunne se det i øynene hans, kunne se det på måten han ikke snakket med meg i pausen, kunne se det på alt. Og jeg? Angret, selvfølgelig. Gjorde ikke noe med det. Selvfølgelig.

Jeg vet ikke om det var siste gang jeg så ham. Trolig ikke. Men i mitt hode var det det. Når jeg har tenkt på Miro de siste ti årene, har det vært med den emne bismaken at jeg aldri fikk gjort godt igjen den skrikingen, aldri fikk sagt unnskyld, aldri fikk gjort det helt klart at jeg ikke mente det, at alt er ironi, ingenting seriøst, ingenting. Men jeg har skjøvet det fra meg. Selvfølgelig. Man gjør gjerne det, når man kan.

Og så dukker han opp på Blindern, av alle steder. Kjente ham igjen med en gang, men sa ikke noe, det var liksom ikke anledning. Vi anerkjente ikke hverandre som gamle kjente i løpet av kampen i det hele tatt, bare spilte og bannet med lagkameratene, sendte dustete pasninger eller musklet seg inn under kurven. (De dustete pasningene var mine. Lange, trange baller fra midtbanen på semirøsj. Nesten perfekte pasninger, men for trangt, for vanskelig, ballen ut over baseline.) Knapt et blikk før han helt mot slutten av kampen roper til meg fra benken at jeg har blitt gammel. Igjen satt han på benken. Jeg mente han hadde blitt stor, men ikke feit, det er en nyanseforskjell i kroppsspråk der.

Hva han ventet etter kampen? Hva jeg ventet? Jeg hadde laget meg en regle med kroatiske gloser å imponere med da jeg gikk mot ham for å takke for kampen. Kako ste, dobro hvala, imam bosanska prijateljica, stvarno, dobro, et ti? Rev ham vekk fra en annen gammel bekjent. Hei, Jostein!

Jeg har aldri skjønt hvorfor det skal være så viktig å få sagt de siste ordene til en døende. Hvorfor man må få snakket med den som dør, få tatt avskjed, få sagt hvor glad man er i ham eller fortelle ham de dypeste hemmelighetene man har båret på i halve livet. Hva har det å si, en død mann husker ingenting og kan ikke gjøre noenting og å lette sitt hjerte vil ofte ikke hjelpe i det hele tatt. Tvertimot, om det dreier seg om å komme med store hemmeligheter. Eller bare det å være der, være til stede når noen tar avskjed med livet. Hvorfor er det et viktig øyeblikk? Hvorfor skal man først de siste minuttene av et liv vise en person den respekt som man burde ha vist hele livet? Jeg har alltid ment det var noe egoistisk over det, enslags måte å toe sine hender på over de syndene man har begått mot personen: ikke sagt at man er glad i, ikke fortalt at man har en annen legning enn antatt. Hva bryr de døende seg om det!

Man vil være snill med mennesker, og det er dette ønsket man har når man vil ha en god avskjed. Når jeg har hatt denne emne smaken i munnen de siste ti årene, når jeg har angret på at jeg oppførte meg dårlig mot Miro, var det som om avskjeden var sur og som om denne avskjeden farget hele mitt bilde av ham. Vi har ledd sammen, vi har kjeftet på hverandre (å, ja, mange "Miiiiiiiro! når han ikke gjorde som treneren (jeg) sa), vi har vokst opp sammen. Jeg bestemte at han skulle hete Miro på laget, ikke Miroslav. Gode minner, når man velger de rette, som man alltid kan ha gode minner fra mennesker man har truffet. Og likevel ble alt godt overskygget av dette ene sure. Det var som om Miro dro ut i verden (jojo, til Fredrikstad, men metaforisk også, ut i voksenlivet) og den avskjeden jeg ga ham var mer en forbannelse enn en velsignelse.

Jeg vet ikke om han noensinne brydde seg veldig, eller husket det lenge. Jeg vet ikke om han husket det nå, om han tenkte på det i det hele tatt. Men han var overstrømmende og glad. Det var et godt møte, jeg skulle hilse til bror og han sa han hadde det bra, derfor han hadde est ut litt. Ikke feit, bare kraftig. Om jeg hadde gitt ham en forbannelse, hadde den heldigvis ikke virket.

Da jeg kom hjem, gråt jeg. Ikke mye, ikke hulkende, egentlig ikke trist heller. Og jeg lo mellom tårene. Men jeg gråt og jeg hadde mange følelser og det må i det minste delvis ha vært at Miro ikke var forbannet likevel. Han var ikke sur. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så sterkt, så langt ned, så viktig for meg – men sånn var det tydeligvis. En sur avskjed hadde tynget meg i ti år. Hadde det ikke vært en avskjed men noe som skjedde et år før jeg dro mot Oslo og studier, hadde det vært greit. Hadde vi snakket sammen etterpå, hadde det blitt gjenopprettet enslags balanse, enslags harmoni, enslags likevekt oss imellom. Hadde jeg bare sagt noe etterpå.

Man blir aldri ferdig med mennesker, man har alltid små ting å snakke om, rette på, diskutere, det er alltid noe i den andres bilde av deg som du må rette opp. Det er alltid noe man må si. En avskjed er alltid å kutte av for tidlig. Jeg visste ikke hvor Miro var, men jeg visste han trolig bodde i Østfold et sted. Det var fremdeles et håp om å rette på ting. Det er dette håpet man lever på når det gjelder alle mennesker man har tatt avskjed fra på mindre enn perfekte måter. Som om det kunne være perfekt. Man lever i håpet helt til det ikke kan håpes mer. Vil ikke den siste avskjeden da være den viktigste?

Da farmor døde, var Geir i Singapore på bisniss. Han vurderte å komme hjem for begravelsen og dra tilbake igjen, to døgn reising for å synge salmer og bære kiste noen meter. Jeg skjønte det da. Jeg skjønner det enda bedre nå.

Din polakk

Før var polakker mennesker fra Polen. Nå er det et skjellsord. Før het det negerarbeid om man gjorde mye slitsomt for lite penger. Nå er det polakkjobb. Før var Polen et stort land med mange kulturminnesmeker, både vakre og avskrekkende, et land man dro til for å se kirker eller saltgruver eller konsentrasjonsleire. Nå er det et stort land befolket av snekkere og elektrikere og murere, de ledes to onde tvillingbrødre ( Lech og Jaroslaw Kaczynski) som begynte sin karriere som barneskuespillere. Før var det greit å være fra Polen. Men det er lenge siden.

Jeg har hørt norskinger spørre hverandre om hverandres polakker, som om det var hunder de hadde alet opp. Hvordan går det med polakken din, jobber han godt? Og selvfølgelig, i utgangspunktet tror man ikke det, man må helst være på vakt mot tyverier og det som verre er fra utlendingen. Norskingene snakker åpenlyst om ham, selv når han kan høre, og sier til dels stygge ting, selv om han kanskje kan norsk etter å ha jobbet her lenge. Er det en drittjobb man må få utført, må man se å få tak i en polakk for å slippe å grise seg til og å spare penger ved å underbetale dem. Ikke så farlig, de tjener jo dobbelt så mye her som hjemme, la dem bo i elendige brakker og fem på et rom, de får jo masse penger, regnet i deres valuta. Om de er snille får de kanskje en matpakke med på veien når de har gjort drittjobben ferdig. Du er en polakk, kan man si nå, eller din polakk, og meningen vil være så klar for den andre at det ikke vil være ulegitimt av ham å slå en ned.

Før var polakker mennesker fra polen. Før var polsk et kulturspråk som var verdt å lære seg for sin egen del, alle romanene, filmene, all kulturen blant de 40 millionene som bor der. Nå trenger man bare kunne enkle kommandoer som jobb, fortsett, mal der, og enkelte gloser for å prute. Mer trenger man ikke når man snakker med polakker.

UDI-film

Var på kinovisning av Intervju i dag, en dokumentarfilm om UDI og deres arbeid. Flott flott film, i mangel av bedre ord, tankevekkende og personlig og sosialerotisk uten å bli sosialpornografisisk, om man skjønner distinksjonen. Men jeg vil snakke om menneskene her, ikke filmen. Som NOAS-mannen (leder Morten Tjessem) som i sitt innledningsforedrag av en eller merkelig grunn la armen på stollenet bak psykologen (Nora Sveaass) ved siden av – hun så ikke ut til å like det. Eller at han hadde en liste med dypsindige kommentarer å komme med, prefabrikert: enten gjentok han floskler om at det er viktig å høre på asylsøkerne (floskler fordi det er selvfølgelig, alle sa jo det) eller så kom han med en historie om hvordan UDI ikke hadde visst at Muhamad og Mohammed var to forskjellige transkriberinger av samme navn fra arabisk ("ikke typisk, men et eksempel" – ikke viktig eller belysende, og trukket i tvil av de UDI-ansatte som var der; med andre ord først og fremst en god historie, prefabrikert), eller som han sa i sluttkommentaren: Graden av innsikt er omvendt proporsjonal med hvor sterke meninger som finnes der ute. Jepps. Eller advokaten som belærte forsamlingen om den menneskelige psykologien: under UDI-intervjuet av asylsøkeren veksler den UDI-ansatte mellom avhør og intervju, og det makter ikke den menneskelige psykologi å ta inn over seg. Avhør, intervju, avhør, intervju, det blir for mye det. (Som den fornuftige psykolog hintet om: det er mange parametre her, og dette dilemmaet er bare et, riktgnok stort, blant flere.) Eller den irakiske asylsøkeren som var filmens godhistorie, han fikk innvilget oppholdstillatelse og ble så glad at han klemte alle i rommet og til og med kysset et bilde av kongeparet; han var i salen og da han reiste seg for å motta applausen, var det ingenting som passet bedre enn at han ga en klem til regissøren der og da. Og en dame ved siden av meg halvhvisket til sin egen nabo at ja, han var en koselig fyr, å, han var god. Underlig hvor fort vi feller dommer: ville den nigerianske mannen som fikk avslag ha vært like go' om han hadde fått bli heller enn å få avslag for så å rømme fra asylmottaket? Dokumentarkinomannen som virket å ha alt han skulle si skrevet opp på forhånd, men bomme med pausene i setningene slik at han likevel føltes klomsete og vinglete. Haakon Børde som var den eneste i salen dokukinomannen visste navnet på, og også var den eneste som hadde en stemme og en diksjon som fikk deg til å stoppe opp i tankeflukten og virkelig høre på det han hadde å si som om det skulle være en Sannhet. Dagbladets debattredaktør (hvor lenge har han hatt skjegg?) røykende utenfor utgangen – enten gikk han tidlig fordi han trengte en røyk, eller så røyket han utenfor fordi han ikke hadde billett og ville høre hvordan det var. Eller så hang han bare. Minst en gammel universitass, sikkert tretti fra Underskog. Mennesker, mennesker.

Og jeg? Satt helt stille, som jeg alltid gjør på kino, så på menneskene og smilte skjevt, av dem eller av meg selv, vet ikke. Lo av filmen. Gråt av filmen, selv om jeg gjorde mitt beste for å skjule det. Lurte på hvor stor del dette var underholdning, hvor stor del var å se/bli sett, hvor stor del var innsyn i en annen verden. T har vært gjennom den verden, og vi snakket lenge og intenst da jeg kom hjem, men hvor mye innsyn får man? Når tar emosjonalismen overhånd? Om mannen fra Irak ikke hadde fått bli, hadde jeg sett annerledes på UDI da? Hvor stor del av mitt bilde av UDI bygger jeg på 2 1/2 år med fem asylsøkerskjebner komprimert ned til en snau time med stemningsfull pianomusikk i bakgrunnen?

For øvrig løp jeg en drøy halvtime til morgenen i dag. Uten at det har noe å si i den store verden, selvfølgelig, men det er bedre enn å ikke gjøre det.