Sent. Trøtt.

Gary Larson var og er en av mine absolutte favoritt-tegnserieskapere. Jeg er ingen ivrig tegneserieleser, men noen får jeg da med meg om det ligger et blad og slenger innenfor rekkevidde. Leser alltid tegnerseriene i Aftenposten, for eksempel, selv om noen av dem bare er irriterende. Aldri Donald, aldri superheltserier, de er for platte på hver sin måte, eller jeg har ikke lært å like dem, noe som går ut på det samme - men samfunnskarikaturerende, satiriske, skråblikkserier sluker jeg rått. Som Bizarro, som Gary Larson. En av mine favorittruter er av en undulat som sitter i et stort gullbur på en vakker strand og har pengesedler som papir - teksten under lyder ca "Polly syntes ikke lottogevinsten hadde forandret livet hans så mye."

Men den jeg har i hodet nå, kanskje den beste av dem alle, er en tegning av en bikube tegnet så man ser innsiden. I det ene hjørnet står det etpar bier i trenchcoat og politiuniform og ser på noen hull. Det rareste er, sier dene ene, at disse hullene ser ut til å ha blitt lagd av steiner som ble kastet *fra innsiden* av bikuben. I den andre enden, innibikuben, sitter det en sammenkrøpet slyngelgutt og smiler.

Men det er ikke det geniale. Det geniale er teksten under, og det er den jeg føler for å påkalle nå. Der står det, fritt etter hukommelsen: "Artist: Gary Larson. Medium: Blekk på papir. Tittel: Det var sent og jeg var trøtt."

Det er sent og jeg er trøtt. I morgen.

Boondocks?!

Avisenes tegneserier er en god ting. Man leser nyheter først, store, viktige hendelser, får med seg den seneste krangelen i kulturverden og den seneste hypen i sportsverden eller omvendt, sjekker fort været for i morgen, og blar om til tegneseriesida for å få et helt annet og litt skjevt blikk på alt sammen. I Aftenposten (overskriftene i Dagbladet/VG får det til å vrenge seg i meg, jeg nekter å lese aviser med sånne forsider) er tegneseriene bra. Radio gaga er grei slapstick, Zits er morsom tenåringsbruduljesøkelyssetting, Perler for svin er underfundig men tidvis litt repeterende, Pels og poter er kjedelig men tross alt med et gjennomført budskap, et sammenhengende verdenssyn, man skjønner serien fordi den tross alt er allmengyldig. Så jeg leser dem alle, stort sett. Men så kommer jeg til Boondocks. Og blir bare irritert.

Det eneste Boondocks dreier seg om, er svartes plass i det amerikanske samfunnet. Det nevnes en rekke navn som er svarte halvkjendiser, det er en rekke in-vitser om amerikansk mediaverden, om diverse rappere, om diverse tv-serier. Ofte er vitsen, selve punch-linen, at en av figurene nevner et obskurt navn. Og så skal man le. Misforstå meg rett, en tegnserie skal ikke være for komplisert, ofte tjener denpå å være enkel og fokusert – men da bare om den som leser den er inne i denne sneverheten. Kjenner til de menneskene som gjøres narr av, for eksempel. Jeg kjenner knapt noen navn i Boondocks. Jeg skjønner, men kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i det bildet de presenterer. I dag henger vitsen på at man kjenner Vivica Fox og The Brothers. Vitsen er at X sier "Vivica Fox har vært med i hver eneste dårlige svarte film det siste tiåret, det er en konspirasjon", Y sier "Var ikke hun med i The Brothers?", X svarer "Unntaket som bekrefter regelen". Haha. Hadde ikke vært spesielt morsom selv om jeg hadde hørt om Fox eller filmen før.

Nå kan jeg lite om film, og jeg er ingen nesegrus USA-fan som så mange film-likere, men jeg mener like fullt at Boondocks ikke hører hjemme i Aftenposten. Det er en serie som er så rotfestet i en viss kultur at det kreves masse kulturinnsikt for å transformere den til kulturoverskridende. (wow, for en setning fra den sure, gamle mannen...) Kollektivet var ok i dag, siden vitsen var om Ellos-katalogen: den kjenner man her på bjerget. Men Viveca Fox og hennes eskapader i dårlige amerikanske filmer? Phui.

Bøyer meg ikke før det sannsynliggjøres at jeg bare er elendig informert om hva mennesker faktisk har av kuturelle referanser i våre dager...