Viser innlegg med etiketten T. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten T. Vis alle innlegg

16 mai 2008

Munchkjenner på serbisk tv

Jeg var nordmann på serbisk tv for etpar dager siden. Underlig? Ikke i det hele tatt. Men kanskje litt omveisk.

Ts mor fikk forespørsel om hun kunne låne bort leiligheten noen dager for et serbisk tv-team. De skulle til Norge og lage tre halvtimes programmer om vennskap mellom nasjonene, om vanlige mennesker bakenfor politikken, om alt man ikke ser på nyhetene. (Usikker på hvor mye det er om Norge i serbiske nyheter uansett, men la gå.) Hun spurte meg og T siden hun kom til å måtte overnatte her ute hos oss. Joda, sa vi. Joda sa Ts mor. Og som den gode svigermor hun er, la hun til: jeg har forresten en flott svigersønn, han kan alt om litteratur og Norge og sånn, om dere hadde behov for et geni.

Ok, hun sa det ikke akkurat sånn. Men serberne ringte uansett. Dagen før ringte jeg dem fra Shamrock over den andre Guinnessen og lurte på om det var sant at vi skulle møtes i Frognerparken dagen etter, om de ikke ville ha en som faktisk kunne noe om Frognerparken og Ibsen, som de ba meg snakke om, og om jeg egentlig skulle snakke norsk, serbisk, engelsk eller noe helt annet. It's OK, sa mannen i telefonen.

Vi stod midt i Frognerparken og snakket til kameraet fem meter unna: T, Seb og jeg. Seb heldigvis rolig i vogna. Jeg sa noe om parken og skulpturene og historien og hvem Gustav Videland egentlig var (alt lest en halvtime i forveien i Vigeland-museets brosjyrer), T stod ved siden av og oversatte. Etterpå spurte de henne om Seb skal lære seg både norsk og serbisk - Nei, hehe, jeg snakker bosnisk, sa T, og moren min snakker serbo-kroatisk, det er klønete det der. Journalisten mumlet noe om at bosnisk ikke er et språk, at det bare finnes serbisk og kroatisk.

Første del var ganske lett. Vi stod der som et eksempel på et norsk-balkansk par og snakket om hverdagen, og jeg la ut om Vigeland uten egentlig å si noe fornuftig. Men del to var verre. Serberne hadde fått det for seg at jeg også skulle si noe om Ibsen, OK - og om Munch. Ikke så OK. Jeg kan pinlig lite om malere, pinlig lite om Munch, nesten ingenting av harde fakta som når han ble født eller hvilken retning han tilhørte. Virkelig pinlig, egentlig. Og så stod de plutselig her, fem meter fra meg, en gjeng serbiske tv-folk og si noe om denne berømte maleren, si som sikkert halvparten av alle de forbipasserende ville høre og halvparten av dem igjen ville høre faktafeilene i. Ouf.

Det var som en uventet muntlig eksamen. Men det gikk ganske greit, for sensorene kunne ikke språket. Og T oversatte ikke del to. Det gjorde det forsåvidt bare enda mer absurd, jeg snakket norsk om en mann jeg nesten ikke kunne si noe om mot en gjeng tv-serbere som ikke forstod et ord. Munch var stor og flink og, eh, sånn, og han malte malerier og de var ganske fine, da, hvertfall noen av dem.

Jeg lurte serberne til å tro at jeg hadde noe å si. Og, tenkte jeg, det ville ikke være så farlig når de kom seg tilbake til Beograd og fikk det tekstet av en norskkyndig: faktafeilene kunne han rette opp, han trengte ikke å si noe engang, bare stille gjøre ordene mine sammenhengende og fornuftige. Der ned skjønner ingen norsk uansett, tenkte jeg.

Takk, takk, sa de til slutt, dels på engelsk, dels på serbisk. Du var veldig flink. Du blir sikkert veldig stolt når NRK sender det også.

He. Om noen skulle snuble over en eventuell NRK-sending fra en eventuell Frognerpark med en eventuell småbarnsfar som babler usammenhengende om en eventuell maler som kanskje heter Monk eller Munch eller noe sånn - ikke hør på ham. Og legg ved en kommentar på denne bloggen etterpå: WOW, så flink du er!

Om mange nok skriver det, flytter jeg til Beograd for å nyte den eventuelle stjernestatusen.

24 oktober 2007

Forstå meg ikke

Den arketypiske fordrukne ektemannen alene på bar sier "Kona mi forstår meg ikke". Men hvorfor skulle det være så viktig? Hvorfor er det så viktig å bli forstått? Ikke bare av kona, men av alle mennesker som betyr noe for en? Og hva vil skje om om man ikke blir forstått?

Jeg hatet militæret. Det var kaldt og vått og hjernedødt, jeg fikk øresus og dårlig hørsel av kanonene, menneskene var dumme og systemet trist lavpannet. Det er mange epsioder som fremdeles føles såre. Men en av dem står likevel litt ut (kanskje sammen med etpar andre, men like fullt.) Det var midt på vinteren, kaldt og snø, og vi skulle sette opp et telt. Dagen før hadde vi blitt opplært i hvordan binde ting til trær, hvordan sette opp teltstenger, hvordan gjøre alt så riktig som mulig. Og jeg hadde fulgt med og fått med meg ting, så når vi begynte å sette opp teltet, satte jeg i gang med å følge rådene vi hadde fått. Eller ordrene, om det er ordet. Men hvordan reagerte Inge, som han het, en jeg var menig med? "Hva er det du driver med, Jostein?" - sagt i et nedlatende og uforstående tonefall. Og jeg trakk meg unna, sur og frustrert.

Det var ikke så mye at han kunne ha hatt rett. Jeg kunne jo ha misforstått hvordan ting skulle gjøres. (Men hadde det ikke den gang.) Det var mer at han ikke forstod meg og lot det skinne gjennom at det heller ikke var bryet verdt å prøve å forstå meg. Han mente jeg gjorde ting feil, og ville verken prøve å forstå hvorfor jeg gjorde ting på den måten, eller hva jeg prøvde på, eller hvordan det ville kunne være bra, eller noe som helst.

Hvor sytete var ikke det? Hvor pinglete av meg? Hvorfor kunne jeg ikke ha tatt opp kampen med ham, begynt å diskutere, startet en krangel om teltoppslåing? Hvorfor var det verdens undergang at han *ikke forstod*?

For T er det viktig å bli hørt. Noe av det mest irriterende i hennes hode er når mennesker overser eller ignorerer henne, ikke hører på henne, ikke finner hennes viktig nok til å legges merke til eller tas med i betraktningen. Jeg tror det er litt av det samme komplekset.

Om noen sier "jeg hørte deg ikke, unnskyld, gjenta vær så snill" eller "jeg forstod deg ikke, unnskyld, gjenta vær så snill", så er det greit. Da føler man ikke oversett, da føler man at man er verdt å prøve å forstås. Og omvendt er det å ikke bli forstått fordi man snakker for vanskelig litt som å ikke bli forstått fordi man snakker mumlete. Problemet oppstår først når man føler at man ikke snakker vanskelig eller mumlete i det hele tatt: da blir det den andres manglende konsentrasjon eller innsats som gjør at du ikke oppfattes. Og det er ganske frustrerende. Er man ikke verdt mer enn det?

At den arketypiske fyllikektemannen ikke blir forstått, er fordi, i hans øyne, kona ikke synes han er verdt å forstå. Kona gidder ikke prøve finne de gjemte verdiene han har. Mange ganger er de verdiene illusjoner og spinnerier i hjernevinningene. Med forståelse er det alltid en innsats å yte: Om jeg snakker zulu og frustreres over at familien ikke skjønner meg, krever jeg kanskje i overkant mye av dem. Det er ikke verdt det å lære seg et helt nytt språk bare for å høre meg suse. Og om jeg snakker så utydelig at jeg ikke skjønner meg selv på opptak, kan jeg ikke kreve at andre skjønner det.

Men når jeg forventer å bli forstått, i alle fall prøvd å bli forstått, og den andre ikke gjør den innsatsen jeg mener er rett og rimelig? Jeg hadde som minstemål for mennesker at de ville ha være litt empatiske i en teltoppsettingssituasjon - når Inge ikke gjorde mine av seg til å være det, ble jeg bare paff. Jeg hadde ikke forestilt meg at mennesker var så arrogante. (Mistet en hel drøss med illusjoner i militæret: hadde altfor store forventninger til mennesker.)

Forventer man ikke å bli forstått, er man patroniserende. Forventer man å bli forstått, er man overlegen. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er å prøve å forstå andre: se deres side av saken, ta på deres sko noen skritt, tenke deres tanker, føle dere håp og skuffelser.

At de eventuelt ikke prøver dine sko og setter deg inn i dine følelser, får så være. Det er slitsomt. Det er frustrerende. Det er avmakt og oppgitthet og de andre føles som urettferdige og blærete. Men det er verst for dem.

15 august 2007

Språklig presisjon

Hva er effektiv kommunikasjon? Hva er forholdet mellom energi brukt og språklig presisjon? Og hvor kommer telepati inn?

Når T ber meg om noe, sier hun vanligvis så lite som mulig så generelt som mulig. Hent den greia der ute, sier hun. Hvilken greie, spør jeg. Hvor? Den tingen, der vi la den, svarer hun og virker oppgitt. Du skjønner da det. Ah, _den_ tingen, sier jeg og går på måfå rundt til hun reiser seg og henter den selv, hva enn det er.

Når jeg ber T om noe, begynner jeg med en anekdote. En gang opplevde jeg noe, sier jeg, og denne gangen var sånn og sånn, og litt sånn føler jeg meg nå, og dette er linken til dette øyeblikket, og den tingen jeg ber deg hente, minner om den ene tingen den gangen, men den har en annen farge, og formen er kanskje ikke helt lik, og, og... Hva snakker du om, spør hun. Jeg kan ikke si det rett ut, du skjønner da det, sier jeg oppgitt. Ah, sier hun og henter det hun tror jeg trenger i øyeblikket, en penn eller en pute til ryggen.

Er det mangel på empati å ikke skjønne hva "den greia" betyr, eller er det helt normalt krav til empati fra den som snakker, til den som må høre på det som sies? Er det mangel på empati å bruke presise men helt uvesentlige ord, pakke inn spørsmålet som en fortellingsjulegave, eller er det mangel på empati å ikke ville høre om de i utgangspunktet irrelevante personlige opplevelsene? Eller: er det feil å kreve mer presisjon? Feil å kreve mer saklighet?

Egentlig burde man ikke si noe som helst. Man burde bare kommunisere telepatisk. For alle skjønner da hva du tenker, eh? Alle skjønner jo at T mener teip når hun sier den tingen, siden det er åpenbart at det er teip hun trenger der hun sitter med avisa foran seg. Og alle skjønner at jeg trenger en tannpirker der jeg sitter med den andre delen av avisa?

I teorien er den mest effektive komunikasjonen å holde kjeft. Det er bare det at det fungerer så sjelden. Det er derfor vi prøver å lære Seb effektiv kommunikasjon - hver på vår måte.

23 juni 2007

Intet nytt fra hjemmefronten

Det rare med oppløpet er at det ikke avslører noe som helst om hvordan det vil være på den andre siden av målsnøret. Hva slags løp man begynner på da.

Om en uke eller to, i nødsfall tre, er Xerxes ute. Om en uke eller to, eller kanskje tre, er T ikke lenger gravid, men eks-gravid, og jeg er ikke lenger, vi er ikke lenger, vordende - men værende. Om godt under en måned er vi foreldre. Om etpar helger vil ikke lenger helgene være de samme, dagene de samme, nettene de samme, noenting de samme noengang igjen. Vi er på oppløpet. Og likevel er alt som før.

T hopper rundt. I går hoppet hun ned fra fortauskanten og slo hælene sammen i svevet. I niende måned, sa hun stolt. Ja, sa jeg. Ja, er det ikke sånn du hopper ned fra fortauskanter, på vei hjem fra en tur i nabolaget, utenfor leiligheten, i solskinn, under paraply i regn, uansett? Er det ikke sånn du er da, T? Burde ting være så annerledes nå?

Xerxes er klar. Han har festet seg med hodet godt nedi, han har begynt å sparke annerledes, han har begynt å bule på rare måter. Eller hun. Hun har begynt å bevege seg så mye at magen synes å være for liten. Leiligheten er klar. Vi har vugge til den første tiden, bilsete og bæresete, barnevogn, bodyer, hjemmestrikkede sokker, babykluter, håndklær, små lakner, babyolje... Alt bortsett fra etpar klesplagg og de evige bleiepakkene. Vi har gjort klart og alt er annerledes i leiligheten, mer nyvasket og enda mindre plass for å spile basket i stua. Det er ikke den samme leiligheten, det er som om den venter på noe. Og likevel er alt som før.

T har vært gravid i ni måneder. Det er 3/4 år. Det er så lenge at man begynner å venne seg til det: jeg plukker opp ting fra gulvet for henne, holder opp dører med enda mer gratie, bærer alt mulig for henne, stryker henne på magen og synger for den, for Xerxes, for Xerxina eller Xantippe. Det er som om hun var vært gravid halvannet år, i to år, som om det har vært en Xerxes og ventet der inne i lang tid, dobbelt så lenge som han har vist seg som en kul mage. Som han alltid har vært der inne i magen. Som om ingenting er annerledes. Og likevel.

Om en uker eller to er jeg pappa, T mamma, vi foreldre. Hva man gjør da? Det samme som før? Helt andre ting? Og hvordan man gjør det? Som før? Annerledes? Alt kommer til å endre seg. Alle sier det, og vi vet det også av oss selv. Alt bli annerledes. Og likevel føles det som om ingenting endrer seg. På mange måter ligger han allerede i vugga - jeg synger Bo Kaspers og Torbjørn Egner for ham eller henne, T synger sine franske barnesanger, vi våkner sent på morgenen og føler oss priviligerte som kan sove ut, at X er så rolig at vi slipper å vekkes hele natta gjennom. For alt vi vet bråker han det han er kar om der inne, vi hører det bare ikke - og likevel vil det ikke være en endring når han først er ute og faktisk høres når han skriker.

Vi ser ikke oppløpet, vi ser bare målområdet, vi ser alt bråket der, alt slitet, alle de uforutsette utslippene av kroppsvæsker, alt som må vaskes og ryddes og passes på. Mangelen på søvn. Det er helt annerledes enn nå. Og likevel det samme.

Vi er på oppløpet. Vi er ikke på oppløpet. Vi ser målområdet. Vi ser ikke målområdet. Vi er i målområdet. Selv om vi ikke har den ringeste anelse om hvordan det kommer til å være der.

16 mai 2007

Byråkrati og barn: hvordan barnet oppdrar faren

En ting er å få barn og bli forelder. En annen ting er å få barn og bli forelder og samtidig kjempe seg gjennom det byråkrati-økonomi-jungelhelvetet man alltid har skulet mot med mørkt sinn og skulende tanker. Men barnet skaper mannen, det er sånn det alltid har vært.

For Ts del er det enkelt. I utgangspunktet. Hun har vært i samme jobb i et år og får dermed den samme lønnen når hun når går ut i permisjon. Men hun tar bare seks måneder, jobben krever at hun begynner igjen i januar, det er sånn systemet er lagt opp - og da har vi tre måneder til overs.

For min del kunne det ha vært enkelt. Jeg tar de tre månedene med foreldrepenger i januar og utover, når T jobber, og Xerxes får en fin tid alene hjemme med far og kan kaste mat på gulvet og rive bøkene ut av hylla. Men det er ikke enkelt. Med penger, mener jeg. Jeg har bare jobbet frilans det siste året. Hadde jeg jobbet fast, hadde det vært greit, men fast jobbet jeg året før og året før der igjen. Nå har jeg jobbet bare fra prosjekt til prosjekt. Noe som betyr, for det første, at jeg må føre grundig regnskap og bevise alt jeg har tjent for å kunne få noe lignende i foreldrepenger - men det er jo en god ting, egentlig. Xerxes tvinger meg til å gjøre det jeg uansett bør gjøre for egen del: barnet oppdrar faren. Men for det andre betyr det også at det er to slags regler som gjelder. Og ifølge en NAV-dame faller jeg mellom alle stoler.

Ah, sa NAV-damen i telefonen. Med fast jobb teller lønn de siste ti månedene før fødselen. Da får man 100 %. Med litt frilans og litt selvstendig næringsdrivende, derimot, teller bare gjennomsnittet de tre siste årene - og du får bare 65 % av inntekten. Jeg jobbet lite frilans de to årene jeg jobbet fast. Og å slå sammen alt jeg har tjent går ikke. Sa NAV-damen og sukket tafatt, unnskyldende, trøtt av en lang arbeidsuke, gjennom telefonen.

Så nå sitter vi her og prøver for det første å få full oversikt og alle papirer på mitt firma og mine frilansting. Jeg prøver å føre det satans regnskapet som jo uansett må være ferdig denne måneden. Jeg prøver å gjøre det mitt fornuftige overjeg hele tiden maser på meg om å gjøre, bli ferdig med, få overstått. Jeg prøver å bli et fornuftigere, mindre kaotisk menneske fordi Xerxes stumt ber meg om det.

Barnet oppdrar mannen. Om noen måneder, når jeg er alene hjemme med Xerxes, får vi se om jeg klarer å gjengjelde tjenesten. Eller ta igjen, alt ettersom.

15 mai 2007

Hils fra meg

De enkleste ting er de vanskeligste. Å hilse er det enkleste i verden, enten man gjør det der og da eller ber noen andre gjøre det siden den man hilser ikke er til stede: hilse på eller hilse til. Å hilse er fantastisk komplisert, når man begynner å tenke seg om. Med mindre jeg er kort i hodet for tiden.

Når E ber meg hilse T, hva gjør jeg da når jeg kommer hjem til T? Jeg sier at E hilser. Hils tilbake, sier T. Og alt er ordnet. Men hva har vi egentig gjort? Hva har de gjort, som via meg har hilst hverandre? Og hva har jeg gjort som mellommann for alle denne hilsingen?

For eksempel: kan man hilse litt? Kan E be meg hilse T, men ikke altfor overdrevet? Eller er det en digital ting, enten hilser man eller så hilser man ikke? Eller: hvor nær kan mennesker være før de kan hilses til? Kan E be meg hilse til Kåre Conradi neste gang jeg ser ham (om jeg ser ham) siden hun en utekveld på en eller annen måte elget seg innpå ham og fikk solt seg i kjendisglansen noen timer et høylytt, folksomt, festete utested? Eller: kan hun be meg hilse til bror og bror og mor og far og tanter og onkler og fettere og kusiner og alle jeg kjenner hun noensinne har truffet? Men hvorfor skulle hun det?

De sier T og jeg er ett nå. Gift og snart foreldre, det er ikke så mye nærmere man kan komme hverandre i det sosiale. Heretter er det J & T eller T & J, som Knoll og Tott eller Karius og Baktus eller Helan og Halvan eller hvem vi nå ligner. Kanskje det er derfor E ber meg hilse til T? Fordi det hadde vært naturlig at hun var med meg til E? Selv om E bare trengte musikk til ipoden sin og å "sette opp" ipodhøyttaleren og var halssyk så hun ikke kunne ha tjatret så mye med T uansett? Ville det ha vært unaturlig for E å hilse til Xerxes, eller til G, min bror og også Es fetter? Eller å hilse til en felles slektning jeg sannsynligvis ser snart, eller ser før E?

Men fremdeles, i tillegg til når og til hvem man skal hilse: hva er det å hilse? Er virkelig det å hilse via mellommann nøyaktig det samme som å hilse uten mellommann? Kan man gjenskape et stumt nikk og et kort øyeblikksblikk i en der-og-da-hilsen i en hilsen via melommann? Er det forskjell på å si "E hilser" og "E hilser så mye, hun håper du kommer på besøk snart, håper det går bra med deg, hilser så masse masse"? Er det å hilse en performativ talehandling (se fx http://no.wikipedia.org/wiki/Talehandling) på linje med det å døpe eller å dømme noen til fengsel? Kan man ikke hilse T fra E uten å si ordene "E hilser"? Eller kan man si ordene mens begge er til stede, teller det som en hilsen da? Og hvorfor skulle det være så viktig å hilse, hvilken sosial funksjon fyller det, hva prøver man å oppnå, hva er gledelig med bli hilst til?

Jeg hilste T fra E. Men jeg skjønte ikke hva jeg gjorde. Eller hvorfor. Selvfølgelig, E hadde blitt irritert og forbauset om jeg hadde unnlatt å hilse når hun først ba meg om det, og irriterte slektninger skal man passe seg for - men på hvilken måte endret jeg verden, på noen som helst måte, ved å viderebefordre to ord? "E hilser." Hva med "E synes du er snill", "E er glad J fant deg", "E synes det er flott at du finnes", "E er en stor fan"? Men nei. Man holder seg til det mest generelle og det vageste, det mest allmenne, det som kan gjelde for alle alltid: man holder seg til å bli tenkt på. "E hilser deg: hun hadde deg i tankene i det minste lenge nok til å si hei."

Det er kanskje det hilsing er: å inkludere den tilhilsede i ens egen sosiale verden? Det er kanskje derfor det er så viktig: mennesker er sosiale vesener som alltid vurderer eget liv og egen suksess eller lykke ut fra andre mennesker i nærheten, deres sosiale verden? Det å hilse er å styrke bånd mellom mennesker (hvordan? pftff) og gjør den sosiale verden både større og mer støttende? Det å hilse er den menneskelige varianten av hundenes lukting i hverandres romper?

En hund som aldri får være sosial, blir gal. Gal eller perverst menneskelig, noe som går ut på det samme. Kanskje man burde hilse oftere, selv om man ikke helt skjønner hva det er man gjør. Kanskje det er viktig å gjøre den sosiale verden så bra som mulig.

Ville det ha vært uhøflig av meg å hilse til T fra E om E ikke hadde bedt om det?

19 april 2007

Musikk for et ufødt barn

De sier at et barn som hører på samme musikk som det gjorde som foster, blir roligere. Vel, vi har begynt. Og fortsettelsen kan bli spennende.

Planen er å høre på Goulds Goldbergvariasjoner (http://en.wikipedia.org/wiki/Goldberg_Variations) hver kveld og dag. I alle fall min plan. Tenk, å ha en skrikerunge, så sette på rolig Bach, og ungen blir ikke skriker lenger. Det blir nesten som et sirkustricks: oj, han har jammen godt utviklet musikksmak til å være ung, du... Og selvfølgelig, det er god musikk for oss alle å beroliges til.

For hva om ungen i Ts mage hører på annen type musikk og beroliges i magen og dermed etterpå av helt andre ting? Hva om jeg fortsetter min sjøffle-mani mens T er i nærheten, om jeg hører på keltisk new age, gresk folk, tyrkisk lounge, argentinsk blues, japanske reggeacovers, norsk inntrøndersk rock? Hva om ungen av en eller annen grunn får forkjærlighet for DDE, for eksempel? Den ene gangen jeg glemte å skippe en DDE-sang på sjøffel brenner seg fast i Xerxes' minne som et godt minne og en god sang? Rai rai som vuggesang? Eller hva om S' forkjærlighet for 50 cent slår gjennom? Hver gang S er på besøk, spiller han 50 cent så mye og ofte og høyt han får lov til. (Det er den eneste grunnen til at 50 cent er på mine last.fm-lister til høyre her i bloggen.) Hva om Xerxes også blir en rapfan som sovner søtt til tunge rytmer om bitsjer og ho-er?

Noe av det som er bra med musikk, noe av det spennende, er å oppdage nye artister. Det blir kjedelig i lengden å få med seg det samme. Og selv om man oppdager at man liker omtrent det man trodde man likte, så har man i det minste gått mange nye veier og sett mye nytt på vei til det samme målet som man kom fra. Å gå omveier til det samme målet er verdt det for de få gangene man finner nye gullklumper på denne omveien, gullklumper som får en til å bytte mål. Men denne gleden er nå snevrere. Nå skal man, er planen min, spille Gould for Xerxes. Goldberg-Gould. Og sjøffel får være i fred. Vil det føre til hat av all pianomusikk til slutt? Pianoklimpringskvalme?

Men det er et teit spørsmål. Jeg kan sjøffle når T ikke er i nærheten - trass i min sympatigraviditet er det hennes mage X boltrer seg i fremdeles. Og det er ikke umulig at X vil roe seg ned av all slags musikk om det er nettopp all slags musikk han hører. Eller man kan sette øretelefoner på magen og sende lyden rett inn...?

Eller bare dette: X roes ned av ro rundt seg, av trygghet, av varme og tillit, av å være mett og tilfreds. Kanskje man heller burde prøve på det ann å planlegge musikkspillingen ned til minste detalj de neste månedene...

13 april 2007

Stadig svangrere

Det merkeligste med tiden er at den går så umerkelig om man ikke følger med. Man følger jo med, bevares, man er da et bevisst menneske som gjør sitt beste for å ta ting til seg og ikke gå glipp av verden - men likevel innser man etter en stund at det er feil ting man har fulgt med på, eller man har blitt fartsblind og har gått glipp av bevisstheten om tidens gang selv når ma sto der midt i stormens øye og stirret øye vått på alt sammen.

T er plutselig veldig gravid. Ikke høygravid, og ikke den type gravid som graver seg ned i sofaen med en boks sjokolade, hun er altfor tøff eller fonuftig (eller et annet adjektiv) til det. (Foreløpig?) Men plutselig sparker Xerxes døgnet rundt. Plutselig er magen en sånn mage man bare vagt husker at man har sett fordi alle med sånne mager går i store klær eller begrenser uteaktiviteten for å ikke utsette barnet for for mye frisk luft og menneskeig liv. Plutselig er det ikke lenger mulig å forholde seg til Xerxes som en nokså fjern framtid. Plutselig har man begynt å telle ned og ser en ende på nedtellingen. Og en begynnelse på alt annet. Plutselig er det åpenbart at det er et menneske der inne, og at T trenger all den omsorg jeg kan gi. Plutselig. Hvilken dag skjedde det?

Det skjedde ikke plutselig. Det skjedde litt hver dag. Men forandringene var så små og tiden så lang at det gikk meg hus forbi. Ikke at ting endret seg, men selve endringen: det har vært litt som å se en plante vokse. Man vet at den vokser, men man ser aldri forskjell fra en dag til den neste. Og likevel er det en kjempeforandring fra en uke til den neste, en måned til den neste om man får se bilder og kan sammenligne direkte. Eller til og med sammenligner i minnet.

Tiden har nettopp gjort et byks. Min innstilling til tiden og det som er i den har gjort et byks. Xerxes er ikke lenger bare en ide, på en eller annen måte, han er ikke lenger bare en mulighet eller et håp, det er som om han har kommet seg gjennom den første fødselen, den i foreldrenes (eller bare fars) innstilling til ham, og bare venter på den andre, den fysiske fødselen. Tiden har gjort et byks fordi jeg plutselig, uten noen spesiel grunn, ser meg selv som forelder. Fordi jeg plutselig har begynt å lese de fremmede kapitlene om fødsler og ikke bare de morsomme om språkoppdragelse. Fordi det er blitt virkelig også i mitt langsomme hode?

For noen måneder siden var jeg helt på en snurr, metaforisk, over selve det å skulle bli forelder. Så gikk det litt over etter hvert som de første snurrige tankene assimilerte seg med de gamle, vanlige, og ideen var sterkere enn virkeligheten. Jeg kunne sitte på kafé og snakke lenge om selve forelderskapsblivenheten, selve det å bii forelder, selve skrittet jeg nå var i ferd med å hoppe over. Etterpå gikk jeg hjem og sa det samme til T, og vi undret oss storlig i vårt hjerte, som det heter, over at noe sånt var mulig generelt - og for oss spesielt. Men det var et uvirkelig skjær over det hele. T var ikke gravid, hun var vordende, om det gir mening.

Nå er det omvendt. Var på konsert med Blow nå (Jakob Berg, fantastisk showmann og Tom Waits-tolker), men hadde ikke mye å si om forelderskapet. Ikke engang de vanlig "hm, det er jammen rart" med fjernt blikk. Nå var ikke virkeligheten i undringen og gratulasjonene, nå var det hjemme, hos T, i magen hennes. Det er ikke et uvirkelig skjær over det hele lenger, ikke på den samme måten, det er mer enn virkelig å kjenne på sparkene i magen. Jeg er ikke lenger på en snurr, jeg går mer eler mindre målrettet rett fram for at Xerxes skal få det best mulig. Og om jeg ikke klarer like godt hele tiden, om jeg nok en gang lar de ikke-praktiske kreftene beseire de praktiske, hverdagslettende kreftene, så er det uansett de praktiske jeg føler er viktigst nå.

Tiden har gjort et byks uten at jeg merket det: jeg har blitt en som tenker praktisk. Jeg! Men T er plutselig veldig gravid, og jeg kan ikke lenger unndra meg bevissthet om at det faktisk er her og nå. Tiden er kommet til at tiden skal være kommet: Xerxes er virkelig på vei.

Kanskje jeg ikke har gått glipp av tiden i det hele tatt. Kanskje det bare er Xerxes' spark som kan kjennes ordentlig nå. Kankje det er primalgreie. Kanskje det er første skritt på veien til den foreldrekjærligheten alle snakker om.

Kanskje tiden faktisk går i rykk og napp av og til.

09 april 2007

Graf deg ned i tide

Utrolig hvor lite som skal til av og til. Nå har jeg brukt timer på et nytt leketøy. OK, jeg har rydet og ommøblert og lagd mat og henet vasketøy og dratt på jobb og tilbake - men etter det, har jeg brukt etpar timer på grafer. Streker som går opp og ned. Og alt fordi T er i byråkratiet.

T driver med land og verden på jobben. Krig og fred og politikk og sånn, for øyeblikket mest det som trolig snart blir verdens nyeste selvstendige nasjon. T er utdannet historiker. Altså vil T tenke på hvordan verden henger sammen på helt andre måter enn jeg tenker på det. I utgangspunktet. Men så møter T pappa og snakker i timer om verden: hvilke land er store eller små, hva er de enkelte lands historie, hvordan går det der nede på Balkan. Og så videre. Og jeg, nesten mot min vilje, blir litt hekta på det. Jeg vil vite mer. Jegt vil i alle fall vite nok til at jeg ikke virker som en dust i samtaler om verden og politikk og sånn. Men hvordan kombinere det med hvem jeg regner meg som? Hvem jeg er?

Av og til er jeg ganske nerd. Jeg liker grafer og tabeller og statistikk. Jeg liker sorterte verdier. Da jeg var liten, pledie vi å ha konkurranse med legoklossene: hvit mot rød ot blå mot gul osv. Hvit vant alltid, vi må ha hatt et legosykehus en gang. Men selve konkurransen var ikek egentlig poenget. Poenget var sorteringen og sammenligningen fargene imellom. Og deler av verden er jo også sorterbar. Og den som snubler, finner.

Jeg fant www.gapminder.org. Der kan man se grafer over levealder vs analfetisme vs spedbarnsdødelighet i alle verdens land. Og ikke bare det, men grafene vokser, de lever, de viser utviklingen eller et bestemt år. Og man kan velge to land å sammenligne, kan ha forskjellig størrelse på kulene som grafen består av, forskjellig farge, fem variabler i en graf blir det i alt... Interessant for noen. Spennende for andre. Dritkjedelig for atter andre, men de blåser man i.

For nå vet jeg hvordan analfabetismen går ned i verden, hvordan folk flytter til byer, hvor mange jenter som går på skolen i hvert enkelt land. Jeg ser hvordan forholdet er mellom rikdom og co2-utslipp. Jeg ser likheten mellom antall telefonlinjer og antall internettforbindelser. Eller BNP og antall barn/gamle per voksen. Hva som helst. Nå har jeg lært hvor store forskjeller det faktisk er mellom land, og hvor fort og langt ned forventet levealder går ned i land med krig. Jeg har lært noe praktisk om verden, og alt uten å gi avkall på mitt nerderi og min verdensfjernhet.

Ah, Internett...

02 april 2007

De tuesmå tingenes storhetslass

Det er ikke de stor, vage, verdensunderliggende tingene som spenner ben på en. Det er de aller minste.

I går, på vei hjem fra svigerbeøk, glemte jeg sykkelen på Oslo S. Kom hjem og spiste og leste og skrev og sløvet og snakket og pang, idet jeg sovnet, kom jeg på det. Sykkelen. Den står helt alene, forsvarsløs på Oslo S. Og den kommer helt sikkert til å miste noe i løpet av natta.

Det har skjedd meg flere ganger. En gang glemte jeg sykkelen på Deichmanske: dagen etter var det bare ramma igjen. En gang forsvant hele føkkings sykkelen min der den stod to meter fra mitt førsteetasjes soveromsvindu. For ikke så lenge siden var sykkelen plutselig seteløs en tidlig morgen. Det skjer hele tiden. Og jeg *visste* at sykkelen min kom til å lide der foran Oslo S. Men et sete kunne jeg jo låne av et av sykkelvrakene i kjelleren her, så det ville nok gå bra.

Dro tilbake i kveld, etter jobben. Så sykkelen stå der, foran Oslo S. Lettet. Sete hadde den også. Pustet ut. De hadde visst bestemt seg for å la meg gå denne gangen, de hadde visst sett i nåde til meg, gudene. Bare få sykkelen hjem, nå. Men nei. Selvfølgelig.

Hjulet var ikke mitt. Noen hadde tatt det ulåste hjulet og byttet det med sitt eget, og dette hjulet de lot stå igjen, hadde de ikke festet ordentlig. Etter mye fikling skjønte jeg noe enda verre: det passet ikke. Hjulet var i feil form eller størrelse eller noe, det låste seg og gjorde pedalisering umulig. Så jeg sukket, sukket igjen, slo meg i panna med kjedemøkkete fingre og dro sykkelen etter meg inn på T-banen.

Alt dette, at jeg glemte sykkelen, at den ble herpetisert, at jeg ble skuffet midt i den første lettelsen, er ikke så ille i seg selv. Men de har gjort meg sur i hele kveld. Og ikke bare sur, men irritabel og gretten. KUNNE JO HA GJORT NOE MED DET, tenker jeg høyt inni meg, BURDE JO HA HUSKET DEN FORBANNA SYKKELEN. Og jeg geiper til alt og alle, surmuler til mennekene på T-banen, irriteres av og irriterer T, holder ikke utgangsdøra for naboen, sier ikke hadet til ICA-kassadamemannen. Skuler mot den mørke himmelen, hytter mot de bitre vindene.

Alt for en sykkel? Når jeg skal løpe uansett, når jeg skal blade, når jeg kan bruke bysykkel? Alt for en feil alle kunne ha gjort, alle har gjort, en sånn feil jeg alltid har hevdet ikke er verdt mer enn et klaps i nakken og et skuldertrekk: Faen, men det er gjort, det er forbi, la det være med det.

Alt for en stakkars sykkel? Nei. Altfor lite. Altfor *konkret*.

Det er det vage, ukjente, store, annerledes foran meg som gjør sykkelen så ille. Det er at Xerxes (som nå plutselig blir kalt Xerxes av alle, det var da ikke egentlig meningen, men jojo, kjært barn osv) er på langt på vei. At han begynner å sprake seg vei hardt der inne. At det snart er virkelighet med et barn i leiligheten. At alt endrer seg. At alt blir annerledes. Det blir bra, det er ikke det, men *hvordan* blir det bra? Hvordan kommer det til å være? Hva slags ansvar? Hva skjer, hva skjer, hva kommer til å ha skjedd?

Det er ikke konkret. Det er så vagt at jeg ikke finner spørsmålene engang. Det er glede og angst i like doser, og man vet ikke hva man gleder seg over eller til eller hva man frykter eller engster seg for eller over eller i det hele tatt. Det er selve vagheten. Det er det som er slitsomt med sykkelen. Om jeg glemmer sykkelen på Oslo S og den mister et hjul, hva da med X? Kommer jeg til å glemme ham/henne på Hovedøya en sensommerdag og når jeg finner ham/henne igjen har han fått en annen arm?

En sykkel er en sykkel. Xerxes er Xerxes. Xerxes er ikke en sykkel.

Tror det begynner å demre for meg nå. Går og gir T en klem.

20 mars 2007

Bannende selvprogrammerer

Jeg har bestemt meg for å programmere den etterlengtede banneboknettsida selv. Jeg vet, jeg vet, det er mennesker som kan hjelpe meg, det er mennesker som har gjort litt og det er mennesker som har gjort ingenting i det hele tatt. Men jeg vil ha det på min måte, og jeg vil vite hva det er jeg kan gjøre videre. Hva somn er vanskelig å be om og hva som er umulig. (Lett er ingenting på mitt håpløse nivå.)

Så nå har jeg lånt en bok: Webporgrammering i PHP. MAn må egentlig ha et visst fundament i HTML for å lese den. OK, "Det forutsettes at du kjenner til HTML." Og jeg kan ikke HTML mer enn tanta di kan nynne 2Pac-sanger. Men jeg aner hva det går ut på og har sett HTML-koder tre ganger i mitt liv, dette tar jeg på sparket. På den annen side stopper jeg ved setninger som "kompilere PHP med MySQL-støtte fra starten av" allerede i introduksjonen til installasjonen av nødvendig programvare. Veien til en programmererkarriere er broalgt med frustrasjoner som langt overgår regnskapsenervasjoner.

Men fader ta. Banneboka skal bli noe av. Jeg skal skrive en bok, kort-kort versjon av den jeg alt har skrevet, og jeg skal lage en nettside som står i stil. Ideen fortjener ikke å dø.

Så nå er jeg i gang med å laste ned de programmene jeg håper skal kunne hjelpe meg med å få ting i gang. Tilstandsrapport om noen måneder, noen uker etter at Xerxes har kommet til verden og både jeg og T og naboene er utkjørte av nattegråt.

EDIT (en halvtime senere): Jeg trenger ikke laste ned Apache eller PHP. Jeg har Mac. De ligger allerede på maskinen. Det går framover med stormskritt.

19 mars 2007

Perfekt par

T og jeg passer sammen. B har sett det i tallene. Blant annet har vi begge 2 i våre fødselsdatoer: det tyder på harmoni. (Men hvor mange har ikke det? Alle født i februar har det, det er en snau tolvdel av alle; alle født den andre, tolvte, noe-og-tyvende har det, det er en drøy tredel av alle; om man tar med første siffer i årstall, har *alle* født i dette årtusenet et totall i sion fødselsdato.) Vi har begge unike tall, hva det nå enn betyr. Og T skal bli fredsmegler. Helt sant, det står i tallene...

Slik tallspådomskunst er ganske fantastisk. Finn tverrsummen av sifrene i fødsesdatoen din, og vips har du en komplett oversikt over hvem du egentlig er. Hva sammenhengen er? Hvordan det kan ha seg at navnet eller datoen din, og enda mer, tverrsummen av tilfeldig valgte verdier på navnet ditt, skal avgjøre hvem du er? Pft. Ingen forklaring.

Det er en million numerologi-steder på nettet. Jeg prøvde et sted nå med Ts tre navn: Bare fornavn, bare gammelt navn, bare nytt navn (med mitt). Det ga tre helt forskjellige svar. Når jeg tastet inn mitt navn, derimot (bare fornavn), fikk jeg det samme svaret som for T (med bare fornavn): "Many people call themselves your friend. You are a natural peacemaker and diplomat". Andre steder ville helt sikkert ha kommet opp med andre svar.

Nå skald et sies til dette stedets forsvar at det ar mange ting det sa om T og meg, og noen steder var det forskjellig. Men dette er likevel bare piss på samme måte som astrologi: man tar enkelte fakta, kobler det ad ukjente veier til vage generaliseringer om mennesker, og vips, man har noe som vil bli trodd på av de som vil tro.

På den annen side er det de færreste som tror på numerologi. MAnge leker med det, mange synes det er gøy å finne utsagn som passer eller ikke passer på en selv. Det er som en selskapslek på et vorspiel. Når B ringer og forteller at tallene er på Ts og min side, er det ikke fordi hun *tror* på det. Hun vil ikke rammes av hva skepdic sier om denne talleken: det er ikke sant for B. Ikke *sant*, ikke dypest sett. En lek, bare.

På den tredje side. Om hun virkelig tror på det? Om hun faktisk innretter livet sitt etter det? Om hun synes jeg og T passer godt sammen fordi tallene våre skal gjøre det? Ouf. Tenk om vi ikke hadde passet sammen i tallene, hadde hun likt oss mindre av den grunn?

Ouf. Jeg får ta det som en tillitserklæring: hun liker oss sammen og ser bare tegnene for at vi passer sammen. Tallene betyr ingenting. Innstillingen på forhånd alt.

Nei, hun tror ikke på det. Ingen kan *tro* på numerologi.

17 mars 2007

Sitrongrønn tran.



Se på disse bildene av to sitronflasker. Hvem av dem er med sitron og hvem er naturell? Og i forlengelsen, hvilken type foretrekker T og hvilken type kjøper jeg? Og hvilken type tror jeg at jeg kjøper? Nemlig.

Sitron er gul. Sitron har alltid vært gul. (Om de da ikke er umodne, da er de grønne. Men en umoden sitron er uansett ubrukelig.) Og når jeg skal handle tran i butikken, kjøper jeg selvfølgelig sitrontran, siden det er den eneste T kan mage. Tror jeg kjøper sitron. For sitrontran har grønn etikett og kotk, men naturell tran har gul etikett og kork.

Resultatet? Vi har alltid to tranflasker i kjøleskapet, og alltid må jeg drikke opp den naturelle siden jeg aldri somler meg til å bytte den til en smakeligere. Det gjør kjøleskapet fullt, det gjør at den ytterste melka ligger ustabilt, at den ytterste melka faller ut, at kartongen sprekker, at det er melk over hele gulvet, at jeg kommer inn og sklir og lander pladask og faller i svime og ligger i melkepytten til neste morgen. At jeg lukter melk i mange uker etterpå. At jeg aldri klarer å drikke melk igjen siden jeg forbinder melkelukten med hodesmerter.

OK, det er mulig det aldri har gått så langt. Men den dagen det skjer, burde Møllers tran være forberedt på et klekkelig erstatningsøkmål. GRØNN sitrontran, hva er det de tenker på?

13 mars 2007

Gressenkemann

T er i Kosovo hele denne uka. Møter med lokale og midlertidig nedflyttede nordmenn, selvsyn av hvordan ting går der nede og hvem som trenger hvor mye penger. Hvem som fortjener penger.

Det kommer ikke til å være første gang jeg er gressenkemann. Jobben hennes er sånn. Hun jobber med Kosovo nå, vel, da må hun vite hvordan kosovitter oppfører seg i Kosovo-land. Hva slags problemer som kan oppstå når verdenssamfunnet vil løsrive provinsen fra Serbia. Hva serbere sier, hvordan man skal forene dem i en slags fordragelighet. Osv. Det kommer til å være jobben hennes selv etter at Xerxes er ankommet. Etter jul skal hun for eksempel reise noen dager rundt i Norge for å se hva slags land dette egentlig er. Ut på oljeplattformer og greier.

Og jeg blir igjen hjemme med X. Før X, dvs nå, blir jeg igjen alene punktum.

Forhåpningen var å gjøre ting. Nyttige og fornuftige ting. Skrive, reparere sykkel, jobbe, planlegge, føre regnskap, kjøpe datautstyr. Jeg har gjort endel. Men mest har jeg gjort ting som ikke er viktige. Ordnet opp på datamaskinen. Ryddet litt. Lest bok om helgener. Hatt konfirmantundervisning. Gått ute i sola.

Det føles alltid nødvendig med alenethet for å gjøre noe som krever konsentrasjon, men så fort man er ensom nok gjør man ting som kan gjøres når som helst, men som tar pinlig lang tid. (Les: laste ned og organisere musikk på dataen.) Og at jeg ikke har skrevet blogg på etpar dager, også en pinlighet, viser vel bare at det ikke er lettere å gjøre det når man er alene.

Fra i morgen skal jeg jobbe titimers dager i en måned i et kontor på Blindern. Fra i morgen er det plutselig jeg som kommer sent hjem. Til tomt hus de første to dagene, men likevel. Gressenkemann i to dager til. Tre. Får håpe ordene kommer tilbake i løpet av den tiden.

10 mars 2007

Fabelaktig fremmedhet

Et øyeblikk, bare. Og så en time eller to på følelsen. Et øyeblikk på Victoria Terrasse, med himmelen på vei til å bli helt svart og våren sivende i luften et sted. J og T ved kanten. Utsikt over bygningene som er så merkverdig opplyst. Så fremmed, på en eller annen måte. J og T på vei fra kino via sykkelen til et sted å spise. En stopp, bare. En klem. Følelsen av å være i en fremmed by. Et ukjent sted. Og så flyte på den følelsen helt fram til en ny italiensk trattoria et sted i retning hjem. En helt ukjent by. En fabelaktig følelse.

Jeg vet ikke hva det kommer av, eller om det er annerledes med andre mennesker. Men følelsen av å være et nytt og ukjent sted var ikke skremmende der og da, ikke i det i hele tatt. Tvertimot. Og jeg vet ikke om det skyldtes av at vi hadde vært på kino med halvt uforståelige filmer eller skulle finne et nytt sted å spise, som man alltid gjør i utlandet, men følelsen av å ikke være et sted hvor andre snakket ditt språk, var ikke en utrygg følelse. Absolutt ikke.

Kanskje fordi det er vår et sted bak de smeltende snøhaugene. Kanskje fordi Xerxes begynner å gå fra klump til menneske der inne. Kanskje fordi verdens fremmedhet underbygde vårt fellesskap, vår ikke-fremmedhet, vår likhet, på samme måte som man holder sammen som to nylig innvandrede i et fremmed land. Kanskje fordi vi skal utenlands til det fremmede selv neste år.

Et øyeblikk, bare. Og så en time eller to på følelsen. En fremmed verden. Fremmed i verden, nysgjerrig på verden, som om den var ny på alle mulige måter. Et øyeblikk, bare. Og så til en ny italiensk og litt for fansi trattoria hvor kelneren fikk dobbelt opp med tips.

09 mars 2007

...For Xerxes var da en mann...?

Vi vet ikke om Xerxes er en gutt eller jente. Ts mage vokser og buler og i går kunne vi se sparkene, se bevegelsene der innefra, se at noe skjer, ikke bare kjenne det – og fremdeles vet vi ikke om det er en gutt eller jente som sparker. Har det noe å si?

Hadde vi visst kjønnet, hadde vi fått kjønnsspesifikke gaver. Rosa klær til en jente, bilbane til en gutt. (Eller motsatt, vi hadde fått jentegaver til en gutt og guttegaver til en jente nettopp for å ikke å følge det oppgåtte kjønnsrollegavemønsteret.) Hadde vi visst kjønnet, hadde vi lagt planer ut fra bare den ene biten av informasjon. Hadde vi visst kjønnet, hadde vi forestilt oss hamhundet som baby, som skoleleve, som voksen – og alt i kjønnstypiske roller. Kjønnet ville jo ha vært det eneste vi kunne være sikre på. (Og likevel kunne vi ha tatt feil: hvordan er det å forvente en gutt og få en jente eller omvendt? Traumatisk? Helt greit?)

Kjønnet spiller ingen rolle. Det viktige er at det blir et helt menneske som får det godt i verden og gjør godt for andre. Som forelder er man glad i barnet uansett. Kan noen da forklare meg hvorfor jeg forventer en gutt og T forventer en jente?

Ikke det at vi har noe grunn til å forvente noe som helst, men for min del antar jeg det blir en gutt. Jeg betegner Xerxes som en gutt, som 'han', og rykker litt til hver gang noen kaller det en 'hun'. Når vi snakker sammen, tar jeg nesten automatisk og uvilkårlig rollen som den som tror det blir en gutt. Jeg planlegger å spille basket med ham (og slå ham grundig på ren spillforståelse helt til han klarer å dunke over meg), eller å diskutere Kvinnen, det evigste mysteriet av dem alle, med ham. Jeg ser ikke for meg å leke med dukker eller danse ballett.

Det kan bli en jente som slår meg i basket, en gutt som danser ballett, en gutt som leker med oppstæsja dukker, en jente som man kan diskutere Kvinnen med midt i hennes ulykkelige kjærlighet til en venninne. For eksempel. Det aller meste av det jeg ser for meg en gutt vil kunne gjøre med meg, kan også en jente gjøre. Kanskje alt; i alle fall i et samfunn som tillater det. Så hvorfor ser jeg for meg at det er en gutt, og hvorfor føles det som viktig i en liten, avgrenset del av hjernen?

I konfirmantundervisningen denne uka snakket vi om sex og samliv. Det vil si, jeg snakket og stilte spørsmål, de svarte kort og brutalt og delvis ærlig delvis forstillende. Det vil si, gutten svarte. Jentene sa veldig lite. Jeg prøvde og prøvde, stilte åpne spørsmål og konkrete spørsmål lot de få snakke om det som interesserte dem, gikk på lag med dem mot guttene, alt alt. Og likevel var det som om det var et siste hinder jeg aldri kom over, en siste vegg mellom oss som jeg aldri kom over. Derfor er det jeg ser for meg en gutt.

T og jeg har diskutert voldtekt i det siste. Hva er voldtekt, hvem har ansvaret, hva bør man gjøre, hva bør man unngå, hvem rammer det. Jeg skjønner at det er ufyselig. Jeg innser at det er et grusomt overgrep. Men vil jeg noensinne klare å se det så direkte og så ryggradsäkligt som T? Som en jente? Og det er kanskje derfor jeg ser for meg at Xerxes er en gutt.

Jeg vet hvordan det er å være gutt. Jeg har vært der. Jeg kjenner dypt inni meg hvordan man ser på verden, så dypt at det er vanskelig få det fram i ord. Så dypt at det er vanskelig å vite hva av dette verdenssynet jeg egentlig deler med andre gutter og hva som er kultur og hva som bare er mitt eget. Når jeg om ti år, om femten år, ser min sønn, vil jeg vite sånn omtrent hvordan han ser på verden. Vi vil på en eller annen måte ha e fellesgrunnlag. Og det vi skape bånd mellom oss, eller i det minste fra meg, på dette dype nivået.

Men kanskje nettopp disse 10-15 årene avslører det som lange slutninger på feil grunnlag? Eller som kortslutninger? Nå ville Xerxes' kjønn ha vært veldig viktig info simpelthen fordi det ikke ville ha vært så mye annen info. Om ti år har han (hun) eksistert i ti år, ako bogde, og det vil være så mye annen info, så mye som ar skjedd, så mange hendelser og bånd og historier og feilskjær og gode skjær og skjær i sjøen og skjærer i hånda eller på taket, at kjønnet ikke vil ha så mye å si, eller? Eller?

Jeg har hørt kvinner klage over at de ikke har fått en jente eller to. Bare gutter, liksom. Gutter som ikke bryr seg om de typiske jentetingene, ikke sminker seg, ikke shopper, er litt dårlige på empati, ikke klarer å rydde. Gutter, liksom. Men jeg vet ikke om det er kjønnet som avgjør at jeg er rotete og sosialt klavertrampende innimellom. Det er de ti årene, tjue årene, som har formet meg. Kjønnet er bare et vagt rammeverk. Eller?

Xerxes er uansett et guttenavn. Føler at det bør ha noe å si for skjebnens valg av kjønn der inne.

02 mars 2007

Neste tiår

Egentlig skulle jeg skrive masse i går, og i dag, nå, om mennesker og samtalekunst og diskusjoner og gravferdstalekursoppførsel og alt som skjer overalt i verden.

Men jeg er tretti år i dag. Og jeg skal gifte meg i morgen. Så det går ikke.

Jeg må skrive tale (på hvor mange språk? får se). Jeg må kjøpe skopusseutstyr. Vaske skjorte. Klippe meg (T gjorde det akkurat nå. ser litt hjemmeklippet ut). Må treffe mennesker som kom fra USA for noen timer siden. Treffe alle som er kommet for oss, egentlig. Planlegge festen. ordn. Styre. Mase. Alt i alt er jeg den minst ordnestyremaseplanlegge mannen i verden, men nettopp derfor er de få planleggingene jeg bedriver slitsomme.

Mest av alt må jeg endre hodet mitt. Må tenke meg som en gift mann i trettiåra, ikke en ugift mann i tjueåra. Egentlig har jeg aldri brydd meg så mye om alder, man er et menneske og tar det derfra heller enn åvære en alder (eller yrke) og så nøste fra det, men denne gangen virker det som om presset blir for stort. Som om det betyr mer enn bare et tall. Og selvfølgelig, som omet giftermål betyr mer enn et samboerskap.

Men det gjør det jo ikke. Ikke egentlig.

Eller?

Uansett er det en stor fest for T og meg i morgen. Masse rare mennesker som i mitt hode er totalt inkompatible. Det skal bli utrolig gøy å se hvordan de snakker sammen. Så gøy, faktisk, at bloggen lever dafft fram til etter helga.

Vi sees på festen.

17 februar 2007

Prokrastinator, moi?

Det finnes mennesker som utsetter alt til siste liten. Jeg er ikke en av dem. Aldri. At jeg nå må jobbe rompa av meg denne helga, er bare en ren tilfeldighet.

Å språkvaske bøker er delvis en forferdelig petimeterjobb, men samtidig også en vidunderlig fri jobb. Den siste uka har jeg sittet på kafé med et oversatt manus og flikket på språket, rettet opp kommafeil (selv er jeg litt egenrådig på kommabruk, men i offisielle sammenhenger prøver jeg å følge reglene), endret ordstilling, forandret enkeltord, byttet et idiomatisk uttrykk med et annet, alt som har med språkforbedring å gjøre, og alt forsøksvis innenfor oversetterens stil. Det er faktisk en fantastisk jobb. På kafeen kommer og går det mennesker og tar en øl eller te, musikken i bakgrunnen endrer seg og dermed stemningen i rommet fra sløy til pigg, jeg kjøper noe å drikke eller kanskje en lunsj, og alle menneskene rundt meg gjør det nærmest til en nødvendighet i hvert fall til å _se_ konsentrert ut. Og den letteste måten å se konsentrert ut på, er å være konsentrert.

Men det hender språkvasking krever ordbøker eller internett, og det er ikke alltid kafeer holder. Derfor leste jeg bare gjennom papirmanus på kafé, merket av det feile og rare, og satte meg så ned på sofaen hjemme og begynte å føre endringene inn på maskin. På mandag skulle det leveres. Det går bra, tenkte jeg, det er ikke så mye.

Har jobbet i hele dag. Ligger an til å akkurat bli ferdig til madag, når det skal leveres. Kunne ha jobbet litt mer intenst med det i løpet av uka, men tenk på alt jeg ville gå glipp av det, skrive i denne bloggen og konfirmasjonsundervisning og gravferdstalerkurs og generell sosialisering – så uka gikk poff ganske fort. Og helga må dermed gå desto saktere, så jeg klarer å bli ferdig.

Men det betyr ikke at jeg utsatte alt til siste øyeblikk. Åhnei. Jeg har hatt det i hodet hele tiden, det trengte bare å modnes. (At det egentlig skulle leveres på fredag, hører ikke hjemme her. Det ødelegger hele argumentasjonen min. Husj vekk med seg stygge parentes.) Eller kanskje det er omvendt, jeg ville forhindre meg selv fra å stikke ut og drikke bare to uker før bryllupet. Jeg ville være med T, men hadde jeg ikke hatt språkvaskjobben å konsentrere meg om, hadde det liksom ikke vært så lett å ikke bare ta én Guinness for å tenke og skrive på Shamrock eller hvor man nå gjør det. (Den lokale Luxus-puben, selve stampuben, den tidligere dagligvarebutikken, nå kaotiske kafé-aktige tingen med hele spekteret av gjester, skal også begynne å føre Guinness nå...)

Jeg er ingen utsetter. Jeg gjør alt med en gang. At denne helga gikk med til jobbing må dermed komme av en eller annen skjebnefinger et sted fra. Det måtte være sånn, på en eller annen måte.

Neste helg får man ta igjen: et nytt kurs med Human-etisk forbund (denne gang Filosofi for unge) på dagen og deretter en fest/middag med T og noen av hennes kolleger. Og en lang whiskeysamtale med K sånn før giftermålet, forloverens skål.

Nå må jeg språkvaske videre.

13 februar 2007

Første spark


Sovnet sent i går. T veldig trøtt, leste jobbting lenge, jeg ikke fullt så trøtt, skrev litt og ordnet litt med musikk til festen. T sovnet så fort hun la seg. Jeg ble liggende våken og tenke, døse, vente på søvnen, vente til hun pustet tungt nok til at hun var i det trygge drømmelandet. Tenkte ikke på noe spesielt, bare lot tankene vandre som man gjør når man sitter og ser ut av vinduet på en buss, for eksempel: den ene tanken tar den andre tar den tredje og skaper en lang rekke med tanker som ikke fører noe sted, eller fører alle steder, og som man aldri klarer å nøste opp igjen, uansett hvor sterkt man aner at det man tenker i ett gitt øyeblikk har noe å si for hva man tenkte for noen øyeblikk siden. Mange store løsninger på små og store ting som forsvinner i løse lufta på den måten. (Derfor det er nødvendig å skrive når man tenker, av og til.)

Hånda lå på Ts mage, cirka der hvor Xerxes driver og vokser. Noen minutter tidligere hadde jeg merket, for første gang, at han/hun sparket utover. Det var en liten luftboble, et hjerteslag, en liten dytt mot håndflaten. Der, kjente du det, sa T. Og ja, jeg kjente det, samme sted som hun kjente det. Med bildet over fra ultralyden og en liten bevegelse der inne fra er Xerxes plutselig blitt praktisk og ikke bare teoretisk: her og ikke bare en visjon.

T sovnet fort og jeg lå med hånda fremdeles på magen hennes, som for å holde fast sparket. Opplevelsen. Det står i bøkene at det ikke merkes så mye fra utsiden ennå, og T har ikke merket så mye fra innsiden ennå, eller hun har merket mye, men hun har ikke vært helt overbevist om at det er Xerxes som har forårsaket ting, og hun har vært så opptatt at hun ikke har lagt merke til de små bevegelsene som X faktisk er i stand til foreløpig. Jeg hadde ikke noe håp om flere bevegelser der inne fra, det var ikke det som var poenget. Bare holde rundt og beskytte. Men de kom.

Et lite spark igjen, og jeg våknet. Var det ikke et spark? T sov tungt og jeg kunne ikke sjekke med henne om hun følte noe, men var det da ikke et spark som i stad? Så et til og jeg lysvåknet av døsen. Så flere små, så et hardt spark, eller slag, eller hva det var, det var som om X sparket til av alle sine krefter for å si hei, det er meg, her er jeg. Som for å si at den hånda skygger veldig lyset her inne, se å flytt den for svingende. Bortsett fra at det var helt mørkt i rommet, selvfølgelig. Bortsett fra at det føltes som om X ville kommunisere.

Som menneske ser man ansikter overalt. To prikker og en strek vil alle mene er et fjes hvis de er noenlunde riktig plassert. Det er mulig det er det samme med kommunikasjon. En gang brukte jeg en hel familiesammenkomst på å snakke med en undulat. Ikke hele tiden, det ga ikke like mye tilbakemelding som tantene og onklene og krevde heller ikke at jeg skulle snakke med den eller spise opp kakestykket, men fem minutter her og fem minutter der, alt i alt godt over en time, satt jeg foran undulatburet og kommuniserte. Hei, fugl. Si hei. Hei, fugl. Si hei. Hei. Hei.

Det fungerte aldri. Undulaten var taus og stum bortsett fra enkelte anstrengte kvitter, og alle kusinene syntes jeg var litt rar. Men jeg dro derfra overbevist om at jeg hadde kommunisert. Hadde ikke fuglen sett på meg på en helt annen måte enn den så på de andre? Hadde den ikke kvitret annerledes? Hadde den ikke prøvd å si hei, selv om den ikke klarte det?

Selvfølgelig. Og selvfølgelig har jeg kommunisert med Xerxes. Mens T lå og sov, følte X at det var på sin plass å få et nærmere forhold til den andre forelderen, den som hanhun ikke bader i magen til hele dagen. Den forelderen som er på utsiden. Og den eneste måten den kommunikasjonen kan foregå foreløpig, er om denne forelderen kjenner på den andre forelderens mage mens X sparker eller slår eller nikker utover. Skjer det, har vi kommunikasjon. Skjer det når T sover, har vi bonding. En hemmelighet med bare oss to.

Det er mulig jeg holder meg våken lenge i kveld. Om jeg forstår rett, har jeg en avtale med en liten frosk sent, sent på kvelden. Han skal sparke og slå meg; jeg skal stryke og presse uendelig forsiktig tilbake.

11 februar 2007

Udrukket utdrukket

Da var T drukket ut. Og helt fram ti de siste minuttene før det begynte skjønte hun ikke at det var som skulle skje. Godt jobbet, Jostein.

For noen uker siden ringte I meg og bad meg ordne det slik at T holdt av lørdag 10 februar, det var den ene helga alle kunne være med og drikke henne ut. Men hun skulle ikke vite noe, ikke skjønne noe – så jeg sa til henne at det nesten var valentines og at jeg hadde planlagt en hel dag til diverse hemmeligheter. Hun måtte til og med gi avkall på den turen hun planla til faren sin, siden mine planer var ubøyelige. Og så var det ikke mine planer likevel. Hun begynte å skjønne det når hun gikk inn til hudpleiesalongen og de visste om det: ville Jostein planlegge så store ting med så mange medsammensvorne?

Det var selvfølgelig venninnene. Og det tok selvfølgelig en hel dag med teater på T-banen, hulahulaskjørt, sang på biblioteket, alt som hører med bortsett fra alkohol. Hun drikker da ikke, hun er gravid.

Egentlig hadde hun et lite håp om å slippe unna utdrikkingen. Veldig gøy med all oppmerksomheten, selvfølgelig, men alle de rare tingene en skal gjøre? Men det er det utrdikking er, og det er en ting man gjør, og en hel dag med venninner som feirer deg... det er ganske mange verre ting å gjøre i verden.

Jeg føler meg rimelig overbevist om at jeg ikke kommer til å utdrites. Heldigvis. Kommer til å sitte på en pub og ta noen øl og snakke om framtid og fortid og litt nåtid, skjønne verden og bekjenne hvordan man ikke skjønner noenting av og til. Ikke gå gatelangs i sentrum med rar parykk eller gjøre de vanlige russetingene.

De sparer man til Xerxes er gammel nok.