Noen ganger er man hjelpeløs. Eller: noen ganger føler man seg helt hjelpeløs. Og det er like ille. Noen ganger er det bare du som kan gjøre noe, men du kan ikke gjøre noe, og bare du som har ansvaret, men du vet ikke hvordan du skal ta det.
Seb var syk i natt. Han fikk feber på kvelden og sov urolig helt til 2-tida. Da våknet han og gråt. Og da var han utrøstelig. Bare T og jeg kunne gjøre noe. Vi gikk rundt med ham, vi ga ham drikke, vi ringte legevakta (på en sen lørdagskveld - og vi trodde det ville være en enkel sak å komme gjennom på linja...), vi ga ham etter hvert en paracet. Ingenting hjalp. Han gråt så sårt, han ville bare vekk, han hadde tydeligvis vondt et sted, men klarte ikke å si hvor. Feberen føk opp og ned rett på snaut 40. Øynene var røde og blanke av søvndrukkenhet og sykdom. Bare sove, vær så snill, var alt alle i leiligheten og sikkert opptil flere naboer tenkte. Og likevel var det det en han ikke klarte.
Hva gjør man? Man prøver alle de ting man tror vil hjelpe, for hjelpe er alt man vil. Og når ingenting fungerer, og det ikke er leger i nærheten og internett ikke gir noen gode svar annet enn vent og se eller at det kan være hva som helst - så tenker man tilbake på egne sykdommer. Egne feberanfall. Hva ville man da?
Man ville bli kvitt feberen, selvfølgelig - men så? Så, sekundært, ville man bare holdes eller legges under dyna med tegneserier og snørrpapir og en kopp med noe godt drikke på nattbordet. Man ville bare være trygg, føle seg trygg, vite seg trygg mens varmen og kulden vekslet på å gyve gjennom kroppen. Sykdommen i seg selv var ofte ikke det verste. Det verste var heller at man ikke visste hva som ville skje, ikke skjønte om det var veldig farlig, ikke ante om dette ville vare i timer eller måneder. Å ha feber var ikke så ille som at noen tok ansvaret for feberen og helsa så en slapp det selv. Så man ikke trengte å føle seg hjelpeløs.
Det er det de voksne gjør. De føler seg hjelpeløse på dine vegne slik at du får en bekymring mindre der du ligger og kjenner det verker og brenner i hele kroppen. Du vet ikke hva som skjer, men du trenger heller ikke å vite, de voksne tar seg av det. Både vitenen og uvitenen.
Og der var vi. Seb visste ikke, han kunne ikke vite, og han hadde det ikke bra. Vi visste ikke, vi kunne ikke vite, vi turte ikke å vite av frykt for at det ville føre til enda verre ting. Og likevel visste vi alt. Vi visste at vi måtte bære ham rundt, måtte snakke rolig til ham og av og til avlede oppmerksomheten så han fikk en liten pause fra gråtingen. Vi var hjelpeløse, men det var som om det bare var for å ta hans hjelpeløshet fra ham - for vi var samtidig handlekraftige og gjorde alt i vår makt og litt til.
For bare vi kunne gjøre det bedre for ham, og det kunne vi bare gjøre ved å være der for ham. Trøste ham. Gi ham trygghet. Hjelpe ham i søvn igjen.
Han sovnet til slutt. Dagen etter var det legevakt og mye soving og enda mer sutring, varme panner og stikkpilleparaceter klare i skapet, lite mat, mye drikke, engstelser og bekymringer og blanke øyne. Sov nå, Seb.
Det er trolig en virusinfeksjon, det er trolig bare den første av mange, det er noe han skal gjennom og det er noe de aller fleste går gjennom mange ganger. Ikke noe spesielt. Bortsett fra at det var ham. At det var oss.
At ansvar ikke lenger bare er å handle inn riktig frossenpizza på vei hjem fra trening.
Viser innlegg med etiketten familie. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten familie. Vis alle innlegg
05 april 2008
18 august 2007
Bli den du er
"Jeg skal i fall ikke bli en annen av å ha blitt far. Jeg skal ikke la omgivelsene endre meg eller bli til noe jeg ikke ville ha likt å være før jeg ble den jeg er nå. Aldri i verden."
Hvorfor skal man tenke sånn? Jeg mener, alle sier det og alle mener det i hvert øyeblikk, men er da all forandring alltid av det onde uansett? Er ikke all modning og all ny innsikt også en forandring?
"Åjo, men det er det innerste, dette som e rmeg, som ikke skal endres. Jeg vil gjerne lære nye ting og bli et bedre menneske - men det, skal vi kalle det 'sjelelige' skal ikke rikkes en millimeter. Jeg vil ikke vær en annen, jeg vil være meg."
Så du er den samme nå som da du var fem år? Eller om du ikke er det, har du ikke endret så radikalt og grunnleggende uten å ødelegges? Eller var det puberteten som var endringen og pubertetskrisen som var bivirkningen av å endres?
"Jeg vil ikke svikte idealer, det er bare det. Jeg vil ikke la foreldrerollen binde meg på hender og føtter sosialt, jeg vil være meg selv og ikke _bare_ far, jeg vil fremdeles tenkefritt og ikke forgå av angst over mulige farer i verden."
Men det gjør du bare om du blir den du allerede er. Om du ikke blir en annen, om du ikke utvikler deg eller endrer deg, vil du ikke kunne takle det å være både forelder og det å være idealtro. Den du var, kunne ikke ha vært forelder. Den du er, er i ferd med å kunne det. Den du blir, kan det. Forhåpentligvis er ikke den du blir en tøflete, subbete, trygghetsnarkoman fjott, men en som kan tenke andre ting enn 'dette kan være farlig' eller 'nå må vi passe på her'.
"Jeg må bli en annen for å være den samme?"
Alt høres så kvasi-Coelho-skvipete ut når du sier det i fnutter. Men ja, man må gå videre om man vil beholde den farten man hadde. Må klippe seg stadig vekk for å beholde samme sveis. Må miste seg selv for å finne seg igjen.
"Hm."
Hm?
"Man må bli gammel og satt og firkanta i huet for å ikke bli det?"
Dust. Du er den samme du alltid har vært.
Hvorfor skal man tenke sånn? Jeg mener, alle sier det og alle mener det i hvert øyeblikk, men er da all forandring alltid av det onde uansett? Er ikke all modning og all ny innsikt også en forandring?
"Åjo, men det er det innerste, dette som e rmeg, som ikke skal endres. Jeg vil gjerne lære nye ting og bli et bedre menneske - men det, skal vi kalle det 'sjelelige' skal ikke rikkes en millimeter. Jeg vil ikke vær en annen, jeg vil være meg."
Så du er den samme nå som da du var fem år? Eller om du ikke er det, har du ikke endret så radikalt og grunnleggende uten å ødelegges? Eller var det puberteten som var endringen og pubertetskrisen som var bivirkningen av å endres?
"Jeg vil ikke svikte idealer, det er bare det. Jeg vil ikke la foreldrerollen binde meg på hender og føtter sosialt, jeg vil være meg selv og ikke _bare_ far, jeg vil fremdeles tenkefritt og ikke forgå av angst over mulige farer i verden."
Men det gjør du bare om du blir den du allerede er. Om du ikke blir en annen, om du ikke utvikler deg eller endrer deg, vil du ikke kunne takle det å være både forelder og det å være idealtro. Den du var, kunne ikke ha vært forelder. Den du er, er i ferd med å kunne det. Den du blir, kan det. Forhåpentligvis er ikke den du blir en tøflete, subbete, trygghetsnarkoman fjott, men en som kan tenke andre ting enn 'dette kan være farlig' eller 'nå må vi passe på her'.
"Jeg må bli en annen for å være den samme?"
Alt høres så kvasi-Coelho-skvipete ut når du sier det i fnutter. Men ja, man må gå videre om man vil beholde den farten man hadde. Må klippe seg stadig vekk for å beholde samme sveis. Må miste seg selv for å finne seg igjen.
"Hm."
Hm?
"Man må bli gammel og satt og firkanta i huet for å ikke bli det?"
Dust. Du er den samme du alltid har vært.
23 juni 2007
Intet nytt fra hjemmefronten
Det rare med oppløpet er at det ikke avslører noe som helst om hvordan det vil være på den andre siden av målsnøret. Hva slags løp man begynner på da.
Om en uke eller to, i nødsfall tre, er Xerxes ute. Om en uke eller to, eller kanskje tre, er T ikke lenger gravid, men eks-gravid, og jeg er ikke lenger, vi er ikke lenger, vordende - men værende. Om godt under en måned er vi foreldre. Om etpar helger vil ikke lenger helgene være de samme, dagene de samme, nettene de samme, noenting de samme noengang igjen. Vi er på oppløpet. Og likevel er alt som før.
T hopper rundt. I går hoppet hun ned fra fortauskanten og slo hælene sammen i svevet. I niende måned, sa hun stolt. Ja, sa jeg. Ja, er det ikke sånn du hopper ned fra fortauskanter, på vei hjem fra en tur i nabolaget, utenfor leiligheten, i solskinn, under paraply i regn, uansett? Er det ikke sånn du er da, T? Burde ting være så annerledes nå?
Xerxes er klar. Han har festet seg med hodet godt nedi, han har begynt å sparke annerledes, han har begynt å bule på rare måter. Eller hun. Hun har begynt å bevege seg så mye at magen synes å være for liten. Leiligheten er klar. Vi har vugge til den første tiden, bilsete og bæresete, barnevogn, bodyer, hjemmestrikkede sokker, babykluter, håndklær, små lakner, babyolje... Alt bortsett fra etpar klesplagg og de evige bleiepakkene. Vi har gjort klart og alt er annerledes i leiligheten, mer nyvasket og enda mindre plass for å spile basket i stua. Det er ikke den samme leiligheten, det er som om den venter på noe. Og likevel er alt som før.
T har vært gravid i ni måneder. Det er 3/4 år. Det er så lenge at man begynner å venne seg til det: jeg plukker opp ting fra gulvet for henne, holder opp dører med enda mer gratie, bærer alt mulig for henne, stryker henne på magen og synger for den, for Xerxes, for Xerxina eller Xantippe. Det er som om hun var vært gravid halvannet år, i to år, som om det har vært en Xerxes og ventet der inne i lang tid, dobbelt så lenge som han har vist seg som en kul mage. Som han alltid har vært der inne i magen. Som om ingenting er annerledes. Og likevel.
Om en uker eller to er jeg pappa, T mamma, vi foreldre. Hva man gjør da? Det samme som før? Helt andre ting? Og hvordan man gjør det? Som før? Annerledes? Alt kommer til å endre seg. Alle sier det, og vi vet det også av oss selv. Alt bli annerledes. Og likevel føles det som om ingenting endrer seg. På mange måter ligger han allerede i vugga - jeg synger Bo Kaspers og Torbjørn Egner for ham eller henne, T synger sine franske barnesanger, vi våkner sent på morgenen og føler oss priviligerte som kan sove ut, at X er så rolig at vi slipper å vekkes hele natta gjennom. For alt vi vet bråker han det han er kar om der inne, vi hører det bare ikke - og likevel vil det ikke være en endring når han først er ute og faktisk høres når han skriker.
Vi ser ikke oppløpet, vi ser bare målområdet, vi ser alt bråket der, alt slitet, alle de uforutsette utslippene av kroppsvæsker, alt som må vaskes og ryddes og passes på. Mangelen på søvn. Det er helt annerledes enn nå. Og likevel det samme.
Vi er på oppløpet. Vi er ikke på oppløpet. Vi ser målområdet. Vi ser ikke målområdet. Vi er i målområdet. Selv om vi ikke har den ringeste anelse om hvordan det kommer til å være der.
Om en uke eller to, i nødsfall tre, er Xerxes ute. Om en uke eller to, eller kanskje tre, er T ikke lenger gravid, men eks-gravid, og jeg er ikke lenger, vi er ikke lenger, vordende - men værende. Om godt under en måned er vi foreldre. Om etpar helger vil ikke lenger helgene være de samme, dagene de samme, nettene de samme, noenting de samme noengang igjen. Vi er på oppløpet. Og likevel er alt som før.
T hopper rundt. I går hoppet hun ned fra fortauskanten og slo hælene sammen i svevet. I niende måned, sa hun stolt. Ja, sa jeg. Ja, er det ikke sånn du hopper ned fra fortauskanter, på vei hjem fra en tur i nabolaget, utenfor leiligheten, i solskinn, under paraply i regn, uansett? Er det ikke sånn du er da, T? Burde ting være så annerledes nå?
Xerxes er klar. Han har festet seg med hodet godt nedi, han har begynt å sparke annerledes, han har begynt å bule på rare måter. Eller hun. Hun har begynt å bevege seg så mye at magen synes å være for liten. Leiligheten er klar. Vi har vugge til den første tiden, bilsete og bæresete, barnevogn, bodyer, hjemmestrikkede sokker, babykluter, håndklær, små lakner, babyolje... Alt bortsett fra etpar klesplagg og de evige bleiepakkene. Vi har gjort klart og alt er annerledes i leiligheten, mer nyvasket og enda mindre plass for å spile basket i stua. Det er ikke den samme leiligheten, det er som om den venter på noe. Og likevel er alt som før.
T har vært gravid i ni måneder. Det er 3/4 år. Det er så lenge at man begynner å venne seg til det: jeg plukker opp ting fra gulvet for henne, holder opp dører med enda mer gratie, bærer alt mulig for henne, stryker henne på magen og synger for den, for Xerxes, for Xerxina eller Xantippe. Det er som om hun var vært gravid halvannet år, i to år, som om det har vært en Xerxes og ventet der inne i lang tid, dobbelt så lenge som han har vist seg som en kul mage. Som han alltid har vært der inne i magen. Som om ingenting er annerledes. Og likevel.
Om en uker eller to er jeg pappa, T mamma, vi foreldre. Hva man gjør da? Det samme som før? Helt andre ting? Og hvordan man gjør det? Som før? Annerledes? Alt kommer til å endre seg. Alle sier det, og vi vet det også av oss selv. Alt bli annerledes. Og likevel føles det som om ingenting endrer seg. På mange måter ligger han allerede i vugga - jeg synger Bo Kaspers og Torbjørn Egner for ham eller henne, T synger sine franske barnesanger, vi våkner sent på morgenen og føler oss priviligerte som kan sove ut, at X er så rolig at vi slipper å vekkes hele natta gjennom. For alt vi vet bråker han det han er kar om der inne, vi hører det bare ikke - og likevel vil det ikke være en endring når han først er ute og faktisk høres når han skriker.
Vi ser ikke oppløpet, vi ser bare målområdet, vi ser alt bråket der, alt slitet, alle de uforutsette utslippene av kroppsvæsker, alt som må vaskes og ryddes og passes på. Mangelen på søvn. Det er helt annerledes enn nå. Og likevel det samme.
Vi er på oppløpet. Vi er ikke på oppløpet. Vi ser målområdet. Vi ser ikke målområdet. Vi er i målområdet. Selv om vi ikke har den ringeste anelse om hvordan det kommer til å være der.
08 april 2007
Litt lett umoral i hverdagen
Det skal ikke være lett. Man ser på tv sammen en påskaften, ser på de snilleste familiefilmene, ser på de store, trygge familiekanalene, ser på de mest familievennlige tingene man kommer over - og hva ser man? Umoral. Man ser Hilde og Brede show på NRK, og det er doggystyle sex. Brede tar Hilde bakfra. Mens Hilde spiser mat, dessuten. Så mor slår over på Amélie, en vakker, koselig film, og hvilken scene dumper man rett oppi? Den hvor Amelie tenker på hvor mange kvinner som har orgasme i dette øyeblikk. Og vi ser de forskjelligste orgasmer foran øynene våre. Så mor slår over igjen. Man kommer til en romantisk komedie, en amerikansk greie om en forferdelig svigerfar spilt av Robert de Niro. Man skulle tro at amerikansk puritanisme ville ha seiret der. Men hva gjør de om ikke faller over hverandre og stryker hverandre og kysser tett? Ouf. Så mor slår av tven.
Det kan ikke være lett å være mor med små barn som ser på sånne ting. Å være mor og se på kyssing med en femåring eller tiåring. Å holde for øynene når noe skjer, noe skummelt, noe ekkelt, noe flaut. Det kan ikke være lett å være mor og måtte forholde seg til sine små gutter som protomenn. Eller protovoksne i det hele tatt. Hva, det er ikke lett for gjester som sitter utenfor og blir flaue på noens vegne uten å vite hvems.
På den annen side kan det ikke være lett å være gutt og bli holdt for øynene når det blir for mye nakenhet på tven. Man skjønner aldri helt hvorfor det skal være så fælt, eller *hvordan* det er fælt. Noe spennende, noe forbudt, noe voksent, noe fristende men farlig. Så delvis lukker man øynene friviliig når det er kyssing på tv, delvis filmer man det med mobilkamera når det er et par som kysser i all offentlighet. Og man jenker seg etter de mange standardene som finnes og lærer seg å oppføre seg i forhold til dem.
Mor slåt av tven og man spiller mimelek. Det første ordet hun får å mime, som hennes minste sønn skrev: pornostjerne. Og hun mimer det i to minutter, og hn gjør det så godt at det gjettes som en selvfølgelighet til slutt.
Jeg vet ikke hva konklusjonen kan være. Verden er et rart sted og det krever mye av den enkelte å sette seg inn i alle de sosiale kodeksene som styrer menneskenes interaksjon? Ja, sånn ca.
Selv ha jeg fremdeles problemer med hva man skal vise når man peker på ens høygravides kones mage...
Det kan ikke være lett å være mor med små barn som ser på sånne ting. Å være mor og se på kyssing med en femåring eller tiåring. Å holde for øynene når noe skjer, noe skummelt, noe ekkelt, noe flaut. Det kan ikke være lett å være mor og måtte forholde seg til sine små gutter som protomenn. Eller protovoksne i det hele tatt. Hva, det er ikke lett for gjester som sitter utenfor og blir flaue på noens vegne uten å vite hvems.
På den annen side kan det ikke være lett å være gutt og bli holdt for øynene når det blir for mye nakenhet på tven. Man skjønner aldri helt hvorfor det skal være så fælt, eller *hvordan* det er fælt. Noe spennende, noe forbudt, noe voksent, noe fristende men farlig. Så delvis lukker man øynene friviliig når det er kyssing på tv, delvis filmer man det med mobilkamera når det er et par som kysser i all offentlighet. Og man jenker seg etter de mange standardene som finnes og lærer seg å oppføre seg i forhold til dem.
Mor slåt av tven og man spiller mimelek. Det første ordet hun får å mime, som hennes minste sønn skrev: pornostjerne. Og hun mimer det i to minutter, og hn gjør det så godt at det gjettes som en selvfølgelighet til slutt.
Jeg vet ikke hva konklusjonen kan være. Verden er et rart sted og det krever mye av den enkelte å sette seg inn i alle de sosiale kodeksene som styrer menneskenes interaksjon? Ja, sånn ca.
Selv ha jeg fremdeles problemer med hva man skal vise når man peker på ens høygravides kones mage...
07 april 2007
Velg et navn
Marko? Jens? Greger? Frode? Sebastian? Arvid? Anderas? Erik? Matteo? Pål? Nils? Manfred? Mattis? Xerxes? Ian? Holger? Mauro? Max? Per Kristian? Saed? Xerxes? (Og det blir jo selvfølgelig en jente, og da forsvinner alle disse og halvparten av alle andre tanker ut av vinduet.)
Xerxes? Hva faen skal man kalle ham? Og hva faen skal man kalle ham når alle deler av familien har helt ulike preferanser, ulike meninger ulike kulturer, ulike forbindelser til oppkallelse og navnetradisjon? Og når vi skal få dem alle samlet i én linje? Gi oss et navn som passer til dette: det skal fungere i Norge og i Bosnia. Det skal fungere på fransk og engelsk og tysk. Det skal ikke være som Odd-Knut eller Roar på engelsk. Arthur Schopenhauer fikk navnet sitt fordi det skulle fungere på alle de store europeiske språkene, men Arthur fungerer mindre bra på norsk. I alle fall i Østfold. Arthur, liksom. Ar-r-rtthtur, liksom, med tjukk, rar, sløv r.
Diskusjonene går i bølger og floder overalt man går. Hva skal han hete, da? Eller hun? Hva skal hun kalles opp etter, hvem skal hun kalles opp etter, hvilken forbokstav er det i navnet hennes, hva betyr det, er det en liten oppkallelse i det? S heter S Bjørn etter onkel B; H heter H etter min mor H - hva betyr det? Hvordan betyr det noe? Hvorfor? Og ikke minst: hvordan skulle man da klare å velge et navn som betyr noe for alle, slik at ingen føler seg forbinedkalt når det er andres forbokstav som brukes?
Det er selvfølgelig et veldig takknemlig tema, dette med babynavn. Man får legge ut om sine preferanser fundert i vage minner om en som het det samme en gang. Mange bruker flere timer å si noe om dette navnet og dette navnet og dette og dette her og dette andre og... Nesten som å legge ut om egen musikksmak, bare at det er helt sosialt lov. Enda bedre enn været, siden alle har de samme preferansene om været og kan forklare dem: om en liker Trine og en annen liker Nina, så kan man sjelden forklare *hvorfor* Nina eller Trine er bedre som navn. Og dermed kan man ikke arresteres på noe som helst, aldri ta feil egentlig, bare kaste ut egne meninger.
Noe ganger treffer man mennesker som mener at navn har magiske krefter. At det er viktig hva slags navn som gis, fordi et helt liv kan farges av det. At jeg heter Jostein har for en stor del gjort meg til den jeg er, for eksempel: Kunne jeg da ha blitt en ingeniør som Jostein? At det finnes Josteiner som er ingeniører forandrer ingenting på saken, det har mer med deres etternavn å gjøre... (Det er 29 menn i Norge som heter Jostein Nilsen: om det finnes en ingeniør blant dem, er det mitt Sand som har avholdt meg fra å jobbe med sånne ting. Eller Saturns posisjon i ascendanten. Eller noe.)
Nei. Et navn er et navn. Om X blir en gutt, vil uansett Xerxes henge ved til tider, sammen med det navnet han før og et eller to eller åtte kallenavn. Det eneste det ville kunne gjøre, er å gjøre ham litt tidligere oppmerksom på de forskjellige sosiale rollene han må spille og de forskjellige språkene han må forholde seg til. Det vil ikke forandre ham som person. Oppdragelsen, dagliglivet, kjeft eller ros, opplevelser og erfaringer - alt sånt former et menneske. Erfaringer på grunn av navnet er ytterst få, og enda sjeldnere utløst av navnet: man mobbes på grunn av navnet ikke fordi man heter noe rart, men fordi man oppfører seg litt rart eller truende for mobberne. Eller fordi de vil ha utløp for en eller annen slags frustrasjon.
What's in a name? that which we call a rose/By any other name would smell as sweet... Rosen lukter like godt om den heter flimsflums-blomst. Men ikke om den heter søppeldynge. Menneskenes fordommer og konnotasjoner er for godt inngrodd. Og da er vi ved utgangspunktet igjen. Vi vil neppe kunne avgjøre hva slags liv X får ved å velge riktig navn for ham. Han/hun vil være en person uansett, med mindre vi velger et navn som 'søppeldynge'. Et navn som gir mennesker feil konnotasjoner og mindre perfekte assosiasjoner. Men hvor stopper asosiasjonene? Og hvordan skal man vite eller avgjøre om et "feil" navn på barnet vil overskygge ens bilde av det? Når blir barnet den viktigste, den aller viktigeste, den eneste konnotasjonen av beydning?
Så mennesker legger ut om sine konotasjoner. Og de legger fram navn som de kan og vet og har hørt og forbinder nor særlig med, siden det velge et helt nytt navn bare er å yppe med skjebnen. "Jeg hadde en fetter en gang som het Q, det er et fint navn synes jeg." Og du kan banne på at om vi kaller Xerxes for nettopp Q, vil den som først nevnte navnet, den som har det sterkeste eieforhldet til det, føle det som en liten seier.
Thorbjørn Egner skrev om en gutt som het Ola-Ola fordi de to besteforeldrene, som begge het Ola, ikke ble enige om hvem av dem han var oppkalt etter. Det nærmeste vi kommer er Jan-Ian (pappa og halvbror). Men han, eller hun, skal ikke hete Jan. Så spørsmålet gjenstår: hvordan faen skal man velge navn til denne bylten i denne sosiale labrynten av forventinger?
Eller heller: hvordan faen skal man innse at det er forskjell på å snakke om på teslabberas og å mene sterke ting? Og dette: det har ikke noe å si. Det er to mennesker i verden som bestemmer og ett menneske som blir pårvirket for resten av livet. ALt annet er i randsonen...
Xerxes? Hva faen skal man kalle ham? Og hva faen skal man kalle ham når alle deler av familien har helt ulike preferanser, ulike meninger ulike kulturer, ulike forbindelser til oppkallelse og navnetradisjon? Og når vi skal få dem alle samlet i én linje? Gi oss et navn som passer til dette: det skal fungere i Norge og i Bosnia. Det skal fungere på fransk og engelsk og tysk. Det skal ikke være som Odd-Knut eller Roar på engelsk. Arthur Schopenhauer fikk navnet sitt fordi det skulle fungere på alle de store europeiske språkene, men Arthur fungerer mindre bra på norsk. I alle fall i Østfold. Arthur, liksom. Ar-r-rtthtur, liksom, med tjukk, rar, sløv r.
Diskusjonene går i bølger og floder overalt man går. Hva skal han hete, da? Eller hun? Hva skal hun kalles opp etter, hvem skal hun kalles opp etter, hvilken forbokstav er det i navnet hennes, hva betyr det, er det en liten oppkallelse i det? S heter S Bjørn etter onkel B; H heter H etter min mor H - hva betyr det? Hvordan betyr det noe? Hvorfor? Og ikke minst: hvordan skulle man da klare å velge et navn som betyr noe for alle, slik at ingen føler seg forbinedkalt når det er andres forbokstav som brukes?
Det er selvfølgelig et veldig takknemlig tema, dette med babynavn. Man får legge ut om sine preferanser fundert i vage minner om en som het det samme en gang. Mange bruker flere timer å si noe om dette navnet og dette navnet og dette og dette her og dette andre og... Nesten som å legge ut om egen musikksmak, bare at det er helt sosialt lov. Enda bedre enn været, siden alle har de samme preferansene om været og kan forklare dem: om en liker Trine og en annen liker Nina, så kan man sjelden forklare *hvorfor* Nina eller Trine er bedre som navn. Og dermed kan man ikke arresteres på noe som helst, aldri ta feil egentlig, bare kaste ut egne meninger.
Noe ganger treffer man mennesker som mener at navn har magiske krefter. At det er viktig hva slags navn som gis, fordi et helt liv kan farges av det. At jeg heter Jostein har for en stor del gjort meg til den jeg er, for eksempel: Kunne jeg da ha blitt en ingeniør som Jostein? At det finnes Josteiner som er ingeniører forandrer ingenting på saken, det har mer med deres etternavn å gjøre... (Det er 29 menn i Norge som heter Jostein Nilsen: om det finnes en ingeniør blant dem, er det mitt Sand som har avholdt meg fra å jobbe med sånne ting. Eller Saturns posisjon i ascendanten. Eller noe.)
Nei. Et navn er et navn. Om X blir en gutt, vil uansett Xerxes henge ved til tider, sammen med det navnet han før og et eller to eller åtte kallenavn. Det eneste det ville kunne gjøre, er å gjøre ham litt tidligere oppmerksom på de forskjellige sosiale rollene han må spille og de forskjellige språkene han må forholde seg til. Det vil ikke forandre ham som person. Oppdragelsen, dagliglivet, kjeft eller ros, opplevelser og erfaringer - alt sånt former et menneske. Erfaringer på grunn av navnet er ytterst få, og enda sjeldnere utløst av navnet: man mobbes på grunn av navnet ikke fordi man heter noe rart, men fordi man oppfører seg litt rart eller truende for mobberne. Eller fordi de vil ha utløp for en eller annen slags frustrasjon.
What's in a name? that which we call a rose/By any other name would smell as sweet... Rosen lukter like godt om den heter flimsflums-blomst. Men ikke om den heter søppeldynge. Menneskenes fordommer og konnotasjoner er for godt inngrodd. Og da er vi ved utgangspunktet igjen. Vi vil neppe kunne avgjøre hva slags liv X får ved å velge riktig navn for ham. Han/hun vil være en person uansett, med mindre vi velger et navn som 'søppeldynge'. Et navn som gir mennesker feil konnotasjoner og mindre perfekte assosiasjoner. Men hvor stopper asosiasjonene? Og hvordan skal man vite eller avgjøre om et "feil" navn på barnet vil overskygge ens bilde av det? Når blir barnet den viktigste, den aller viktigeste, den eneste konnotasjonen av beydning?
Så mennesker legger ut om sine konotasjoner. Og de legger fram navn som de kan og vet og har hørt og forbinder nor særlig med, siden det velge et helt nytt navn bare er å yppe med skjebnen. "Jeg hadde en fetter en gang som het Q, det er et fint navn synes jeg." Og du kan banne på at om vi kaller Xerxes for nettopp Q, vil den som først nevnte navnet, den som har det sterkeste eieforhldet til det, føle det som en liten seier.
Thorbjørn Egner skrev om en gutt som het Ola-Ola fordi de to besteforeldrene, som begge het Ola, ikke ble enige om hvem av dem han var oppkalt etter. Det nærmeste vi kommer er Jan-Ian (pappa og halvbror). Men han, eller hun, skal ikke hete Jan. Så spørsmålet gjenstår: hvordan faen skal man velge navn til denne bylten i denne sosiale labrynten av forventinger?
Eller heller: hvordan faen skal man innse at det er forskjell på å snakke om på teslabberas og å mene sterke ting? Og dette: det har ikke noe å si. Det er to mennesker i verden som bestemmer og ett menneske som blir pårvirket for resten av livet. ALt annet er i randsonen...
04 april 2007
Til lissepass for deg
Verden blir ikke bare bedre. Noe var bedre for tretti år siden. Det sier pappa.
På vei til lokalpuben i dag knøt pappa lissene en gang. På vei tilbake, etter to øl til, knøt han lissene igjen. Og det var bare etter to øl. For tretti år siden ville han aldri ha gjort det. Lissene var bedre før. Før, sier pappa, slapp han å knyte lissene. Da kunne han gå lenge uten å måtte bøye seg ned til bakken for å knyte de trådene sammen og få skoene til å henge på foten. Gå hele dager uten å måtte bøye ryggen. Nå gjorde han det to ganger på to timer, og det bare etter to øl bare. Og bare en av dem Guinness. Forbanna lisser av i dag.
Mine vintersko er på samme måte. Flere ganger hver dag går de opp. Om vinteren, når det er som kaldest. Og jeg må bøye meg ned og det er kaldt og fingrene mine valnes. Og alt er den store stygge, skobransjens feil.
Eller kapitalismen, kanskje. Man sparer så mye penger man kan på de tingene man kan, og lissetykkelsen og lissematerialet er noe man kan spare penger på. Hva er litt ryggbøying og lisseknyting mot sparte penger på selve skokjøpet?
Eh?
Det er fælt om man skal gå rett fra lisser til borrelås, sier pappa. Men det er jo sånn det blir.
Eh?
Men man har ikke råd til å kjøpe ordentlige sko med ordentlige lisser. Eller man tar seg ikke råd. Man tror man alltid skal kunne, alltid skal like å bøye seg ned og risikere kink for å knyte de satans lissene som har gått opp igjen. Man tror det ikke skal gjøre noe. Eller at man har flaks. Eller noe. Og så irriterer man seg til blods like fullt. Satans lisser. Eh?
Det man burde gjøre: kjøpe seg lissefrie sko. Ikke tresko, men noe lignende. Og det man burde: ikke irritere seg over ungdommen som ikke knyter skoene sine. De kan ikke noe for det.
Det er skofabrikkene man burde legge skylden på.
På vei til lokalpuben i dag knøt pappa lissene en gang. På vei tilbake, etter to øl til, knøt han lissene igjen. Og det var bare etter to øl. For tretti år siden ville han aldri ha gjort det. Lissene var bedre før. Før, sier pappa, slapp han å knyte lissene. Da kunne han gå lenge uten å måtte bøye seg ned til bakken for å knyte de trådene sammen og få skoene til å henge på foten. Gå hele dager uten å måtte bøye ryggen. Nå gjorde han det to ganger på to timer, og det bare etter to øl bare. Og bare en av dem Guinness. Forbanna lisser av i dag.
Mine vintersko er på samme måte. Flere ganger hver dag går de opp. Om vinteren, når det er som kaldest. Og jeg må bøye meg ned og det er kaldt og fingrene mine valnes. Og alt er den store stygge, skobransjens feil.
Eller kapitalismen, kanskje. Man sparer så mye penger man kan på de tingene man kan, og lissetykkelsen og lissematerialet er noe man kan spare penger på. Hva er litt ryggbøying og lisseknyting mot sparte penger på selve skokjøpet?
Eh?
Det er fælt om man skal gå rett fra lisser til borrelås, sier pappa. Men det er jo sånn det blir.
Eh?
Men man har ikke råd til å kjøpe ordentlige sko med ordentlige lisser. Eller man tar seg ikke råd. Man tror man alltid skal kunne, alltid skal like å bøye seg ned og risikere kink for å knyte de satans lissene som har gått opp igjen. Man tror det ikke skal gjøre noe. Eller at man har flaks. Eller noe. Og så irriterer man seg til blods like fullt. Satans lisser. Eh?
Det man burde gjøre: kjøpe seg lissefrie sko. Ikke tresko, men noe lignende. Og det man burde: ikke irritere seg over ungdommen som ikke knyter skoene sine. De kan ikke noe for det.
Det er skofabrikkene man burde legge skylden på.
19 mars 2007
Perfekt par
T og jeg passer sammen. B har sett det i tallene. Blant annet har vi begge 2 i våre fødselsdatoer: det tyder på harmoni. (Men hvor mange har ikke det? Alle født i februar har det, det er en snau tolvdel av alle; alle født den andre, tolvte, noe-og-tyvende har det, det er en drøy tredel av alle; om man tar med første siffer i årstall, har *alle* født i dette årtusenet et totall i sion fødselsdato.) Vi har begge unike tall, hva det nå enn betyr. Og T skal bli fredsmegler. Helt sant, det står i tallene...
Slik tallspådomskunst er ganske fantastisk. Finn tverrsummen av sifrene i fødsesdatoen din, og vips har du en komplett oversikt over hvem du egentlig er. Hva sammenhengen er? Hvordan det kan ha seg at navnet eller datoen din, og enda mer, tverrsummen av tilfeldig valgte verdier på navnet ditt, skal avgjøre hvem du er? Pft. Ingen forklaring.
Det er en million numerologi-steder på nettet. Jeg prøvde et sted nå med Ts tre navn: Bare fornavn, bare gammelt navn, bare nytt navn (med mitt). Det ga tre helt forskjellige svar. Når jeg tastet inn mitt navn, derimot (bare fornavn), fikk jeg det samme svaret som for T (med bare fornavn): "Many people call themselves your friend. You are a natural peacemaker and diplomat". Andre steder ville helt sikkert ha kommet opp med andre svar.
Nå skald et sies til dette stedets forsvar at det ar mange ting det sa om T og meg, og noen steder var det forskjellig. Men dette er likevel bare piss på samme måte som astrologi: man tar enkelte fakta, kobler det ad ukjente veier til vage generaliseringer om mennesker, og vips, man har noe som vil bli trodd på av de som vil tro.
På den annen side er det de færreste som tror på numerologi. MAnge leker med det, mange synes det er gøy å finne utsagn som passer eller ikke passer på en selv. Det er som en selskapslek på et vorspiel. Når B ringer og forteller at tallene er på Ts og min side, er det ikke fordi hun *tror* på det. Hun vil ikke rammes av hva skepdic sier om denne talleken: det er ikke sant for B. Ikke *sant*, ikke dypest sett. En lek, bare.
På den tredje side. Om hun virkelig tror på det? Om hun faktisk innretter livet sitt etter det? Om hun synes jeg og T passer godt sammen fordi tallene våre skal gjøre det? Ouf. Tenk om vi ikke hadde passet sammen i tallene, hadde hun likt oss mindre av den grunn?
Ouf. Jeg får ta det som en tillitserklæring: hun liker oss sammen og ser bare tegnene for at vi passer sammen. Tallene betyr ingenting. Innstillingen på forhånd alt.
Nei, hun tror ikke på det. Ingen kan *tro* på numerologi.
Slik tallspådomskunst er ganske fantastisk. Finn tverrsummen av sifrene i fødsesdatoen din, og vips har du en komplett oversikt over hvem du egentlig er. Hva sammenhengen er? Hvordan det kan ha seg at navnet eller datoen din, og enda mer, tverrsummen av tilfeldig valgte verdier på navnet ditt, skal avgjøre hvem du er? Pft. Ingen forklaring.
Det er en million numerologi-steder på nettet. Jeg prøvde et sted nå med Ts tre navn: Bare fornavn, bare gammelt navn, bare nytt navn (med mitt). Det ga tre helt forskjellige svar. Når jeg tastet inn mitt navn, derimot (bare fornavn), fikk jeg det samme svaret som for T (med bare fornavn): "Many people call themselves your friend. You are a natural peacemaker and diplomat". Andre steder ville helt sikkert ha kommet opp med andre svar.
Nå skald et sies til dette stedets forsvar at det ar mange ting det sa om T og meg, og noen steder var det forskjellig. Men dette er likevel bare piss på samme måte som astrologi: man tar enkelte fakta, kobler det ad ukjente veier til vage generaliseringer om mennesker, og vips, man har noe som vil bli trodd på av de som vil tro.
På den annen side er det de færreste som tror på numerologi. MAnge leker med det, mange synes det er gøy å finne utsagn som passer eller ikke passer på en selv. Det er som en selskapslek på et vorspiel. Når B ringer og forteller at tallene er på Ts og min side, er det ikke fordi hun *tror* på det. Hun vil ikke rammes av hva skepdic sier om denne talleken: det er ikke sant for B. Ikke *sant*, ikke dypest sett. En lek, bare.
På den tredje side. Om hun virkelig tror på det? Om hun faktisk innretter livet sitt etter det? Om hun synes jeg og T passer godt sammen fordi tallene våre skal gjøre det? Ouf. Tenk om vi ikke hadde passet sammen i tallene, hadde hun likt oss mindre av den grunn?
Ouf. Jeg får ta det som en tillitserklæring: hun liker oss sammen og ser bare tegnene for at vi passer sammen. Tallene betyr ingenting. Innstillingen på forhånd alt.
Nei, hun tror ikke på det. Ingen kan *tro* på numerologi.
15 mars 2007
Heisveis
Gs kontor er i fjerde etasje. G tar heisen. Alltid. I går skulle vi spise lunsj sammen. Jeg gikk trappene ned og kom før ham; jeg gikk trappene opp og kom før ham. Så når er heiser verdt det?
Jeg har en instinktiv aversjon mot heiser. Eller ikke aversjon, men jeg går automatisk mot trappene om det er noen i nærheten. I heiser er det trangt og innesperret. Det lukter svette eller mat av de man heiser med, eller til og med promp, man må anstrenge seg for å følge heiskoden, se et nøytralt sted, man for alle del ikke si morn til en som kommer inn eller hadet idet noen går av heisen (det ble jeg vant til i Köln, en ganske sivilisert og betryggende måte å gjøre det på egentlig), man må ikke nynne for seg selv, ikke snakke i telefonen, ikke puste for tungt gjennom nesa, ikke klø seg, verken kompromitterende eller nøytrale steder, ingenting, bare stå stille og vente på at heisen skal komme fram til etasjen din.
G tok heisen alene. Ikke alle disse tingene er viktige når man er alene i heisen. Faktisk kan det være ganske sjarmerende, ganske så betryggende i en varm, tett kokong. Men da slår moralisten i ryggraden min inn.
Hvorfor skal man ta heisen når man kan gå trappene? I trappene får man mosjon. I heisen bruker man en energi. I heisen kan man bli sittende fast. I trappene kan man stoppe opp, snu når som helst, og man får enslags følelse av hvor høyt opp man skal. Hvor man er i verden når man sitter på kontoret. I heisen er det de samme firkantboksen hele veien. I trappene ser man andre dører, man får med seg hvilke kontorer som ligger i de andre etasjene, man får i gang blodsirkulasjonen og tenker bedre, man kommer som regel før opp (kommer an på heistypen, men), man går aktivt til et sted heller enn å passivt skyfles dit, man kan smile til mennesker man passerer uten å frykte den pinlige situasjonen som oppstår når man smiler og deretter tvinges til å stå ved siden av personen i ti sekunder.
Å ta heis er litt som å kjøre bil overalt. Av og til er det nødvendig, av og til er er det en stor lettelse, men å alltid gjøre det av ren vane? Å ikke gidde å gå to etasjer opp? Hva taper man på å gå i trappene istedenfor? Overskuddskalorier?
Neste gang jeg skal ta lunsj med G, skal jeg printe ut denne bloggposten og spikre den opp på kontordøra hans. Så får han heller ri sine kjeppehester under selve lunsjen og akke seg over at jeg er ekstremt lite effektiv når det gjelder markdsføring og nettverskbygging og sånne ting.
Vi lekte aldri med kjepphester som små, det er kanskje det.
Jeg har en instinktiv aversjon mot heiser. Eller ikke aversjon, men jeg går automatisk mot trappene om det er noen i nærheten. I heiser er det trangt og innesperret. Det lukter svette eller mat av de man heiser med, eller til og med promp, man må anstrenge seg for å følge heiskoden, se et nøytralt sted, man for alle del ikke si morn til en som kommer inn eller hadet idet noen går av heisen (det ble jeg vant til i Köln, en ganske sivilisert og betryggende måte å gjøre det på egentlig), man må ikke nynne for seg selv, ikke snakke i telefonen, ikke puste for tungt gjennom nesa, ikke klø seg, verken kompromitterende eller nøytrale steder, ingenting, bare stå stille og vente på at heisen skal komme fram til etasjen din.
G tok heisen alene. Ikke alle disse tingene er viktige når man er alene i heisen. Faktisk kan det være ganske sjarmerende, ganske så betryggende i en varm, tett kokong. Men da slår moralisten i ryggraden min inn.
Hvorfor skal man ta heisen når man kan gå trappene? I trappene får man mosjon. I heisen bruker man en energi. I heisen kan man bli sittende fast. I trappene kan man stoppe opp, snu når som helst, og man får enslags følelse av hvor høyt opp man skal. Hvor man er i verden når man sitter på kontoret. I heisen er det de samme firkantboksen hele veien. I trappene ser man andre dører, man får med seg hvilke kontorer som ligger i de andre etasjene, man får i gang blodsirkulasjonen og tenker bedre, man kommer som regel før opp (kommer an på heistypen, men), man går aktivt til et sted heller enn å passivt skyfles dit, man kan smile til mennesker man passerer uten å frykte den pinlige situasjonen som oppstår når man smiler og deretter tvinges til å stå ved siden av personen i ti sekunder.
Å ta heis er litt som å kjøre bil overalt. Av og til er det nødvendig, av og til er er det en stor lettelse, men å alltid gjøre det av ren vane? Å ikke gidde å gå to etasjer opp? Hva taper man på å gå i trappene istedenfor? Overskuddskalorier?
Neste gang jeg skal ta lunsj med G, skal jeg printe ut denne bloggposten og spikre den opp på kontordøra hans. Så får han heller ri sine kjeppehester under selve lunsjen og akke seg over at jeg er ekstremt lite effektiv når det gjelder markdsføring og nettverskbygging og sånne ting.
Vi lekte aldri med kjepphester som små, det er kanskje det.
09 mars 2007
En fests vellykkethet
Man måler en fests vellykkethet ut fra hvor fint gjestene har det. Men hvordan måler man hvor fint gjestene har det?
I etterkant av bryllupsbursdagsfestmarkeringen har T og jeg diskutert fram og tilbake om hvordan det egentlig var, hvem av gjestene som likte det hele og hvem som ikke følte seg helt hjemme, hvem som ville gå tidlig og hvem som ville bli hele natta. Og de, gjestene (i alle fall noen av dem), har båret ved til det samme bålet og grublisert over hva som forårsaket at han ikke smilte da, at hun ikke lo da, at de ikke snakket med dem der og da til den tiden eller senere.
En rimelig fåfengt øvelse, når alt kommer til alt. For det første fordi det er veldig vanskelig å ikke bare oppfatte hva en annen persons sinnstemning er midt iblant en virvelstorm av andre menneskers sosialisering, men i enda større grad å få med seg hva som egentlig forårsaker denne sinnstemningen. Han smilte kanskje ikke fordi han tenkte på sitt eget bryllup, sin egen skilsmisse, en hendelse i går, fordi han lurte på noe, brydde hjernen med et matematisk problem, funderte på hvordan jobben kom til å være på mandag. Hun lo kanskje ikke fordi hun ikke skjønte at var ment som en vits. Eller omvendt. Vi har allerede konstruert store teorier som har vist seg å være feil: menneskene tenkte helt annerledes enn vi trodde. Og de teoriene vi står igjen med, er alle nokså usikre og skjøre.
Festen var vellyket ut fra hvor mange mennesker som var der og hvor mye liv de skapte. Hvor mye latter, hvor mange samtaler på tvers. Med 50 mennesker sier det seg selv at ikke alle snakket med alle (det ville ha vært 1275 samtaler, om jeg regner riktig, og det ville ha tatt litt tid å gjennomføre alle), noe som var greit nok for de som hadde agg nok til å ikke ville snakke med alle de andre – men det var så mye snakking at de stakkars musikerne ikke spilte mer enn to-tre låter før de ga opp. (Da de senere spilte i ballrommet, ble de utkonkurrert av en gjest... Men de var en flott gave.) Festen var vellykket fordi jeg tidlig var så tom i hodet at jeg bare sløbret rundt og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Fordi T var sliten og jeg var sliten og alle våre familiemennesker hadde sett hverandre og ytret ønske om at vi skulle ta initiativ til flere seinger. Besøk oss mer, sa de.
Det naturlige svaret burde kanskje at de burde besøke oss. At det er lettere å beøke om man har bil og ikke en liten baby, som man har etter hvert. Men det var ikke svaret. Svaret var at ja, vi kommer og besøker dere. Fordi dere var her på festen og gjorde den vellykket. Om dere derimot ikke synes festen var vellykket, om dere mislikte hele tilstelningen, er det et større hinder å komme på besøk.
Men festen var bra. Vi kommer snart.
I etterkant av bryllupsbursdagsfestmarkeringen har T og jeg diskutert fram og tilbake om hvordan det egentlig var, hvem av gjestene som likte det hele og hvem som ikke følte seg helt hjemme, hvem som ville gå tidlig og hvem som ville bli hele natta. Og de, gjestene (i alle fall noen av dem), har båret ved til det samme bålet og grublisert over hva som forårsaket at han ikke smilte da, at hun ikke lo da, at de ikke snakket med dem der og da til den tiden eller senere.
En rimelig fåfengt øvelse, når alt kommer til alt. For det første fordi det er veldig vanskelig å ikke bare oppfatte hva en annen persons sinnstemning er midt iblant en virvelstorm av andre menneskers sosialisering, men i enda større grad å få med seg hva som egentlig forårsaker denne sinnstemningen. Han smilte kanskje ikke fordi han tenkte på sitt eget bryllup, sin egen skilsmisse, en hendelse i går, fordi han lurte på noe, brydde hjernen med et matematisk problem, funderte på hvordan jobben kom til å være på mandag. Hun lo kanskje ikke fordi hun ikke skjønte at var ment som en vits. Eller omvendt. Vi har allerede konstruert store teorier som har vist seg å være feil: menneskene tenkte helt annerledes enn vi trodde. Og de teoriene vi står igjen med, er alle nokså usikre og skjøre.
Festen var vellyket ut fra hvor mange mennesker som var der og hvor mye liv de skapte. Hvor mye latter, hvor mange samtaler på tvers. Med 50 mennesker sier det seg selv at ikke alle snakket med alle (det ville ha vært 1275 samtaler, om jeg regner riktig, og det ville ha tatt litt tid å gjennomføre alle), noe som var greit nok for de som hadde agg nok til å ikke ville snakke med alle de andre – men det var så mye snakking at de stakkars musikerne ikke spilte mer enn to-tre låter før de ga opp. (Da de senere spilte i ballrommet, ble de utkonkurrert av en gjest... Men de var en flott gave.) Festen var vellykket fordi jeg tidlig var så tom i hodet at jeg bare sløbret rundt og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Fordi T var sliten og jeg var sliten og alle våre familiemennesker hadde sett hverandre og ytret ønske om at vi skulle ta initiativ til flere seinger. Besøk oss mer, sa de.
Det naturlige svaret burde kanskje at de burde besøke oss. At det er lettere å beøke om man har bil og ikke en liten baby, som man har etter hvert. Men det var ikke svaret. Svaret var at ja, vi kommer og besøker dere. Fordi dere var her på festen og gjorde den vellykket. Om dere derimot ikke synes festen var vellykket, om dere mislikte hele tilstelningen, er det et større hinder å komme på besøk.
Men festen var bra. Vi kommer snart.
06 mars 2007
Kjedekollisjon
En helt vanlig post-ekteskaplig dag:
G låner dieselbilen. Fyller bensin. Leverer den til T. T stopper på Majorstua med to gamle tanter. T ringer J. J kommer dit med O. J og O venter 2 1/2 time på NAF. NAF kjører J og O hjem og bilen til et verksted. J kommer hjem og går rett ut igjen for å hente Is bil og kjøre til verkstedet og hente bagasjen til N. N skal hjem til Malta om en time. J kjører litt rundtomkring, kommer fram til verkstedet til slutt. Verkstedet har ikke fått noen bil. J ringer T. Verkstedet og T ringer rundt. Begge får høre at bilen skal være satt på verkstedet. J drar hjem, setter Is bil på fortauskanten. Tar drosje til Stovner for å rekke konfirmasjonsundervisningen. Konfirmasjonen er uforberedt pjatt om samliv. Is bil pådrar seg bot. T kommer endelig fram til NAF-sjåføren på telefonen. Sjåføren sier han satte fra seg bilen på verkstedet ved siden av, uten å si fra til det riktige verkstedet, uten å låse bilen eller ta ut nøkkelen. T drar med mor til mors leilighet. J kommer hjem til låst leilighet, går på kafe- N kommer hjem til Malta uten koffert. O joiner J på kafe. T kommer hjem fra mor. Så blir det natt.
Før jeg giftet meg, var det ingen dager som var i nærheten av å ha så mye action som denne dagen. Får håpe det roer seg når barnet kommer...
G låner dieselbilen. Fyller bensin. Leverer den til T. T stopper på Majorstua med to gamle tanter. T ringer J. J kommer dit med O. J og O venter 2 1/2 time på NAF. NAF kjører J og O hjem og bilen til et verksted. J kommer hjem og går rett ut igjen for å hente Is bil og kjøre til verkstedet og hente bagasjen til N. N skal hjem til Malta om en time. J kjører litt rundtomkring, kommer fram til verkstedet til slutt. Verkstedet har ikke fått noen bil. J ringer T. Verkstedet og T ringer rundt. Begge får høre at bilen skal være satt på verkstedet. J drar hjem, setter Is bil på fortauskanten. Tar drosje til Stovner for å rekke konfirmasjonsundervisningen. Konfirmasjonen er uforberedt pjatt om samliv. Is bil pådrar seg bot. T kommer endelig fram til NAF-sjåføren på telefonen. Sjåføren sier han satte fra seg bilen på verkstedet ved siden av, uten å si fra til det riktige verkstedet, uten å låse bilen eller ta ut nøkkelen. T drar med mor til mors leilighet. J kommer hjem til låst leilighet, går på kafe- N kommer hjem til Malta uten koffert. O joiner J på kafe. T kommer hjem fra mor. Så blir det natt.
Før jeg giftet meg, var det ingen dager som var i nærheten av å ha så mye action som denne dagen. Får håpe det roer seg når barnet kommer...
05 mars 2007
Gift
Så er det gjort. Jeg har steget inn i trettiårene, har giftet meg, har hatt en fest for alle i familien, har fått se Ts familie mingle seg med min.
Bildene ligger her. Noen av bildene. (Mulig å kjøpe, mulig å laste ned. Si fra om det fremdeles er enkelte bilder som er litt for close-up: vi har tatt vekk etpar nesehårsbilder allerede...) Mail meg gjerne dine egne bilder.
Skrive om hele greia er for mye akkurat nå. Det var fest, det var taler, det var fullt av mennesker på Valdresstua, det var mingling i rare konstellasjoner. Det var følelser og karaoke, samtaler og dansing, lek og alvor, barn og voksne. Det var mye mer, men det var så mye at det er uoverkommelig i én bloggpost. Får komme tilbake til deler av det.
Gift, voksen. whui...
Bildene ligger her. Noen av bildene. (Mulig å kjøpe, mulig å laste ned. Si fra om det fremdeles er enkelte bilder som er litt for close-up: vi har tatt vekk etpar nesehårsbilder allerede...) Mail meg gjerne dine egne bilder.
Skrive om hele greia er for mye akkurat nå. Det var fest, det var taler, det var fullt av mennesker på Valdresstua, det var mingling i rare konstellasjoner. Det var følelser og karaoke, samtaler og dansing, lek og alvor, barn og voksne. Det var mye mer, men det var så mye at det er uoverkommelig i én bloggpost. Får komme tilbake til deler av det.
Gift, voksen. whui...
02 mars 2007
Neste tiår
Egentlig skulle jeg skrive masse i går, og i dag, nå, om mennesker og samtalekunst og diskusjoner og gravferdstalekursoppførsel og alt som skjer overalt i verden.
Men jeg er tretti år i dag. Og jeg skal gifte meg i morgen. Så det går ikke.
Jeg må skrive tale (på hvor mange språk? får se). Jeg må kjøpe skopusseutstyr. Vaske skjorte. Klippe meg (T gjorde det akkurat nå. ser litt hjemmeklippet ut). Må treffe mennesker som kom fra USA for noen timer siden. Treffe alle som er kommet for oss, egentlig. Planlegge festen. ordn. Styre. Mase. Alt i alt er jeg den minst ordnestyremaseplanlegge mannen i verden, men nettopp derfor er de få planleggingene jeg bedriver slitsomme.
Mest av alt må jeg endre hodet mitt. Må tenke meg som en gift mann i trettiåra, ikke en ugift mann i tjueåra. Egentlig har jeg aldri brydd meg så mye om alder, man er et menneske og tar det derfra heller enn åvære en alder (eller yrke) og så nøste fra det, men denne gangen virker det som om presset blir for stort. Som om det betyr mer enn bare et tall. Og selvfølgelig, som omet giftermål betyr mer enn et samboerskap.
Men det gjør det jo ikke. Ikke egentlig.
Eller?
Uansett er det en stor fest for T og meg i morgen. Masse rare mennesker som i mitt hode er totalt inkompatible. Det skal bli utrolig gøy å se hvordan de snakker sammen. Så gøy, faktisk, at bloggen lever dafft fram til etter helga.
Vi sees på festen.
Men jeg er tretti år i dag. Og jeg skal gifte meg i morgen. Så det går ikke.
Jeg må skrive tale (på hvor mange språk? får se). Jeg må kjøpe skopusseutstyr. Vaske skjorte. Klippe meg (T gjorde det akkurat nå. ser litt hjemmeklippet ut). Må treffe mennesker som kom fra USA for noen timer siden. Treffe alle som er kommet for oss, egentlig. Planlegge festen. ordn. Styre. Mase. Alt i alt er jeg den minst ordnestyremaseplanlegge mannen i verden, men nettopp derfor er de få planleggingene jeg bedriver slitsomme.
Mest av alt må jeg endre hodet mitt. Må tenke meg som en gift mann i trettiåra, ikke en ugift mann i tjueåra. Egentlig har jeg aldri brydd meg så mye om alder, man er et menneske og tar det derfra heller enn åvære en alder (eller yrke) og så nøste fra det, men denne gangen virker det som om presset blir for stort. Som om det betyr mer enn bare et tall. Og selvfølgelig, som omet giftermål betyr mer enn et samboerskap.
Men det gjør det jo ikke. Ikke egentlig.
Eller?
Uansett er det en stor fest for T og meg i morgen. Masse rare mennesker som i mitt hode er totalt inkompatible. Det skal bli utrolig gøy å se hvordan de snakker sammen. Så gøy, faktisk, at bloggen lever dafft fram til etter helga.
Vi sees på festen.
26 januar 2007
De nederste bøkene i bokhylla
Jeg er en genial planlegger, men det er ikke alltid jeg står langt nok unna til å få med meg hele bildet. På bryllupsfesten 3. mars vil det fx være en million praktiske ting å ordne – det jeg vrir hodet rundt er hvordan mennesker kommer til å snakke sammen, hvem snakker med hvem og ikke minst på hvilket språk. Jeg kan ligge døsende minutter før søvnen og tsette opp mennesker mot hverandre: H og V, S og D, I og H – alle mulige slags rare kombinasjoner som i mitt hode fører til alle mulige slags rare samtaler og forvirringer i menneskers hoder. (Det eneste som er sikkert er at alle kommer til å møte noe som er helt ukjent og fremmed og ikke passer inn i deres bilde av hva de forventer festen skal være.)
Om noen måneder er jeg far, og jeg planlegger det også. Selvfølgelig, det er mye som må tenkes på og vurderes, hele livet forandrer seg og alt blir snudd om ikke på hodet, så i alle fall over på sida. Hvordan utnytte plassen i leiligheten er et viktig spørsmål. Og jeg må mentaltrene på å skifte bleier så det ikke er helt håpløst de første par gangene jeg gjør det. Og kjøpe ting, masse ting, barnevogn og barneseng og en elke eller to og barnebøker og og. Men jeg kommer ikke unna at jeg er en nærsynt planlegger, og det er én ting som gnager hodet mitt mer enn andre ting i denne forbindelse: hva skal man gjøre med de nederste bøkene i bokhylla?
Jeg så et bilde av meg selv rive ut bøker fra bokhylla for snaut tretti år siden. Visstnok var det noe av det morsomste jeg visste som baby. Jeg gikk bort til bokhylla hver dag og tømte den hylla jeg nådde. Til slutt fikk jeg mine egne bøker å den hylla, men det gjorde det bare morsommere. Om det var en god ting, vet jeg ikke, om det fikk eg til å like bøker og lesing senere i livet. Kanskje, hvem vet. Men hva om Xerxes gjør det samme? Bokhylla står midt i leiligheten og er full av bøker på de to nederste hyllene. De tyngste bøkene står der, pent sortert etter tema og serie. Hva om Xerxes river dem alle ut og får dem over seg eller i minste fall gjør det nødvendig å sortere alle bøker på nytt hver dag? Det faste morgenritualet med en baby som river ut bøker og en far som setter dem forsiktig inn igjen og håper babyen verken skjærer seg på arkene eller river dem opp.
Foreldre er engstelige vesener, nesten like ille som besteforeldre. Og de har mye å engste seg over, så farlig som verden er. Men stort sett skjer ingenting: sannsynligheten for ens verste mareritt er som regel så forsvinnende liten at det er komplett dust å bruke tid og krefter på å ensgte seg for dem. Derfor har jeg (ubevisst?) bestemt meg for å gå den andre veien: ikke engste meg for farlige ting som neppe skjer, men engste meg for ufarlige ting som høyst sannsynlig kommer til å skje. Det virker litt mindre dust.
Og om jeg heldig betyr det at vi kan sortere bøker sammen om fem år, som en pappa-sønn-greie. Eller pappa-datter-greie, selv om det kanskje ikke blir like givende for den lille.
Om noen måneder er jeg far, og jeg planlegger det også. Selvfølgelig, det er mye som må tenkes på og vurderes, hele livet forandrer seg og alt blir snudd om ikke på hodet, så i alle fall over på sida. Hvordan utnytte plassen i leiligheten er et viktig spørsmål. Og jeg må mentaltrene på å skifte bleier så det ikke er helt håpløst de første par gangene jeg gjør det. Og kjøpe ting, masse ting, barnevogn og barneseng og en elke eller to og barnebøker og og. Men jeg kommer ikke unna at jeg er en nærsynt planlegger, og det er én ting som gnager hodet mitt mer enn andre ting i denne forbindelse: hva skal man gjøre med de nederste bøkene i bokhylla?
Jeg så et bilde av meg selv rive ut bøker fra bokhylla for snaut tretti år siden. Visstnok var det noe av det morsomste jeg visste som baby. Jeg gikk bort til bokhylla hver dag og tømte den hylla jeg nådde. Til slutt fikk jeg mine egne bøker å den hylla, men det gjorde det bare morsommere. Om det var en god ting, vet jeg ikke, om det fikk eg til å like bøker og lesing senere i livet. Kanskje, hvem vet. Men hva om Xerxes gjør det samme? Bokhylla står midt i leiligheten og er full av bøker på de to nederste hyllene. De tyngste bøkene står der, pent sortert etter tema og serie. Hva om Xerxes river dem alle ut og får dem over seg eller i minste fall gjør det nødvendig å sortere alle bøker på nytt hver dag? Det faste morgenritualet med en baby som river ut bøker og en far som setter dem forsiktig inn igjen og håper babyen verken skjærer seg på arkene eller river dem opp.
Foreldre er engstelige vesener, nesten like ille som besteforeldre. Og de har mye å engste seg over, så farlig som verden er. Men stort sett skjer ingenting: sannsynligheten for ens verste mareritt er som regel så forsvinnende liten at det er komplett dust å bruke tid og krefter på å ensgte seg for dem. Derfor har jeg (ubevisst?) bestemt meg for å gå den andre veien: ikke engste meg for farlige ting som neppe skjer, men engste meg for ufarlige ting som høyst sannsynlig kommer til å skje. Det virker litt mindre dust.
Og om jeg heldig betyr det at vi kan sortere bøker sammen om fem år, som en pappa-sønn-greie. Eller pappa-datter-greie, selv om det kanskje ikke blir like givende for den lille.
23 januar 2007
Forlovet
Jeg er forlovet. Skremmende. Ikke fordi jeg synes det er stort, men fordi forlovelse står for meg som noe av det mest meningsløse med hele bryllups- og giftetingen. Å være forlovet er noe man er som attenåring fordi man lengter ette rå gifte seg men innser at det er noe tidlig når man såvidt er myndig. Forlovelse er en måte å stagge ivrige svigermødre en stund til, enslags velkomstdrink til svigerfesten for at de ikke skal gå rett på hovedretten med en gang. Jeg har aldri vært i nærheten av å ønske å forlove meg. T har heller aldri tenkt forlovelse, tror jeg (hun har jo ikke engang sett på bryllup som noe spesielt attråverdig). Og likevel står vi her som forlovede.
I følge bryllupsweb (bryllupssidene på nettet er forresten helt hoorible for mer nøkterne mennesker): "I følge gammel skikk er forlovelse en klar beskjed til familie, slekt og venner om at hun eller han har bestemt seg for å gifte seg. Familie og venner forventer da at det blir bryllup i nærmeste fremtid. Med enkle ord kan man si at forlovelse er ventetiden frem til man skal gifte seg med hverandre." Vi skal gifte oss 3. mars, vi venter på det, familiene har fått beskjed. På den annen side mangler vi forlovelsesringer.
Men dersom det er ordet som brukes, så er det vel det. Magnus msn-et gratulasjoner med forlovelsen nå. Her har jeg vært samboer i et år, og så blir jeg plutselig forlovet? Det er som å begynne på nytt igjen, etter giftermålet får jeg vel lov til å flytte sammen med T også. Men men. Vi er forlovet. Uten ring, men forlovet. Nok en grunn til å gifte seg...
I følge bryllupsweb (bryllupssidene på nettet er forresten helt hoorible for mer nøkterne mennesker): "I følge gammel skikk er forlovelse en klar beskjed til familie, slekt og venner om at hun eller han har bestemt seg for å gifte seg. Familie og venner forventer da at det blir bryllup i nærmeste fremtid. Med enkle ord kan man si at forlovelse er ventetiden frem til man skal gifte seg med hverandre." Vi skal gifte oss 3. mars, vi venter på det, familiene har fått beskjed. På den annen side mangler vi forlovelsesringer.
Men dersom det er ordet som brukes, så er det vel det. Magnus msn-et gratulasjoner med forlovelsen nå. Her har jeg vært samboer i et år, og så blir jeg plutselig forlovet? Det er som å begynne på nytt igjen, etter giftermålet får jeg vel lov til å flytte sammen med T også. Men men. Vi er forlovet. Uten ring, men forlovet. Nok en grunn til å gifte seg...
16 januar 2007
Fest for seg selv
Når fortjener man en fest for seg selv? Når har man gjort nok til å gjør noe stort ut av en bursdag? Når kan man invitere slekt og venner for å feire deg? Og enda verre: når får man ikke lov til å unngå denne festen?
Jeg fyller 30 år andre mars. Helt siden jeg skled unna store feiringer på 25-årsdagen har det vært skumlinger ved hver eneste familiesammenkomst: det blir vel stor fest når du fyller 30, Jostein? Vi blir vel invitert da? Og jeg har alltid svart ja på en sånn måte at det høres bekreftende ut men som egentlig har en stor benektelse i seg. Jeg har ingen spesiell lyst til å feire meg med en stor fest. Det var ille nok med konfirmasjon, det må være dobbelt så ille med en trettiårsdag. Spesielt fordi det også er den dagen halvparten menneskene vil gi meg en pepperbøsse fordi jeg fremdeles er ugift. Så egentlig har planen vært hele tiden å skli unna trettiårsdagen også, å dra vekk et sted med T, kanskje, eller å unnlate å minne noen på hvilken dag det er før det er for sent. Haha, jeg fylte tretti og dere rakk ikke å feire meg, hihi, nå trenger jeg ikke bekymre meg lenger.
Hvorfor en markering er så ille? Fordi det er den mest skremmende måten å stå i rampelyset på. Stå der i en rolle er én ting (jeg skal spille reklamefilm i morgen igjen, whui), men å stå der som deg selv, og reagere på diverse mer eller mindre patetiske taler (patetiske i den ene eller andre betydningen, alt ettersom), å være selve midtpunktet på festen, den som alle er der for og som all oppmerksomhet vender seg mot? Den som alle ser på når det er taler? Den som skal hilse alle velkommen og ønske alle god tur hjem? Nææj...
Men noen ganger er det fint å samle slekta. Og noen ganger er det ikke bare en selv som skal feires. Noen ganger er planen giftermål. Og da kan det jo fungere.
Da mine foreldre giftet seg, var det langt oppi gokk, øverst i Finnmark. Bortgjemt og med få gjester. Sånn kunne også jeg og T tenke oss å gjøre det. Oslo tingrett, oss to og våre to forlovere, femten minutter en lunsjpause, ferdig. Ingen gjester, ingen stor fest, siden vi begge er såpass kyniske eller illusjonsløse at vi mener ekteskapet ikke er helligere enn samboerskapet. I alle fall mener jeg det. I alle fall før jeg er gift. (Ikke det at ekteskapet er like lite verdt som samboerskapet, men omvendt, samboerskapet er like mye verdt som ekteskapet.)
Men da jeg var i fetter Brians bryllup i New York for halvannet år siden, et enormt, erkeamerikansk, megadyrt bryllup med fem terner i identiske rosa kjoler, i et lite slott med et parkanlegg rundt, innleide musikere og tre innleide fotografer som kjeftet og nesten truet meg fordi jeg hadde mitt eget kamera med – da sa jeg i talen min at et sånt bryllup gjorde at jeg ville dra hjem og fri til kjæresten min. Det var selvfølgelig en litt pyntet sannhet, et så dyrt bryllup kunne jeg aldri tenke meg, men det var likevel en flik av sannhet de; og når alle sa åååhja, vi kommer vi, bare si fra, så var det nesten med et løfte om snarlig ekteskap jeg dro derfra.
Og nå er tiden kommet, da. 3 mars, dagen etter at jeg fyller 30 år, skal jeg gifte meg med T. T og jeg skal gifte oss. Det er to fester i ett, det er ikke bare jeg som skal feires, det kommer til å være barn der (alltid gøyest å leke med barn så lenge det ikke er pubfilosofiske fester), og, kanskje mest av alt, både mine og Ts foreldre er skilt og har ikke sett hverandre på lenge lenge. Dessuten har ikke familien bedrevet mye sosial krysspollinering, fedrene har ikke truffet noen fra den andre siden og mødrene såvidt hverandre. En god anledning for å se hvor ulike de egentlig er. Så ulike som de oppfattes kan de dog ikke være.
Når man fortjener en fest for seg selv? Man fortjener det når man kan lesse mesteparten over på andre: når festen i navnet er for deg (og kanskje en til), men det viktigste som skal skje er at andre mennesker møtes, at det blir hyggelig for hele verden, at det blir ny sosialitet på nye måter, at opptil flere horisonter utvides på gode måter. Og derfor blir det fest 3. mars.
Synes du at du hadde hatt godt av å være med, eller festen hadde hatt godt av deg, er det ikke umulig at selv venner fra barnehagen blir invitert. Bare å spørre.
Jeg fyller 30 år andre mars. Helt siden jeg skled unna store feiringer på 25-årsdagen har det vært skumlinger ved hver eneste familiesammenkomst: det blir vel stor fest når du fyller 30, Jostein? Vi blir vel invitert da? Og jeg har alltid svart ja på en sånn måte at det høres bekreftende ut men som egentlig har en stor benektelse i seg. Jeg har ingen spesiell lyst til å feire meg med en stor fest. Det var ille nok med konfirmasjon, det må være dobbelt så ille med en trettiårsdag. Spesielt fordi det også er den dagen halvparten menneskene vil gi meg en pepperbøsse fordi jeg fremdeles er ugift. Så egentlig har planen vært hele tiden å skli unna trettiårsdagen også, å dra vekk et sted med T, kanskje, eller å unnlate å minne noen på hvilken dag det er før det er for sent. Haha, jeg fylte tretti og dere rakk ikke å feire meg, hihi, nå trenger jeg ikke bekymre meg lenger.
Hvorfor en markering er så ille? Fordi det er den mest skremmende måten å stå i rampelyset på. Stå der i en rolle er én ting (jeg skal spille reklamefilm i morgen igjen, whui), men å stå der som deg selv, og reagere på diverse mer eller mindre patetiske taler (patetiske i den ene eller andre betydningen, alt ettersom), å være selve midtpunktet på festen, den som alle er der for og som all oppmerksomhet vender seg mot? Den som alle ser på når det er taler? Den som skal hilse alle velkommen og ønske alle god tur hjem? Nææj...
Men noen ganger er det fint å samle slekta. Og noen ganger er det ikke bare en selv som skal feires. Noen ganger er planen giftermål. Og da kan det jo fungere.
Da mine foreldre giftet seg, var det langt oppi gokk, øverst i Finnmark. Bortgjemt og med få gjester. Sånn kunne også jeg og T tenke oss å gjøre det. Oslo tingrett, oss to og våre to forlovere, femten minutter en lunsjpause, ferdig. Ingen gjester, ingen stor fest, siden vi begge er såpass kyniske eller illusjonsløse at vi mener ekteskapet ikke er helligere enn samboerskapet. I alle fall mener jeg det. I alle fall før jeg er gift. (Ikke det at ekteskapet er like lite verdt som samboerskapet, men omvendt, samboerskapet er like mye verdt som ekteskapet.)
Men da jeg var i fetter Brians bryllup i New York for halvannet år siden, et enormt, erkeamerikansk, megadyrt bryllup med fem terner i identiske rosa kjoler, i et lite slott med et parkanlegg rundt, innleide musikere og tre innleide fotografer som kjeftet og nesten truet meg fordi jeg hadde mitt eget kamera med – da sa jeg i talen min at et sånt bryllup gjorde at jeg ville dra hjem og fri til kjæresten min. Det var selvfølgelig en litt pyntet sannhet, et så dyrt bryllup kunne jeg aldri tenke meg, men det var likevel en flik av sannhet de; og når alle sa åååhja, vi kommer vi, bare si fra, så var det nesten med et løfte om snarlig ekteskap jeg dro derfra.
Og nå er tiden kommet, da. 3 mars, dagen etter at jeg fyller 30 år, skal jeg gifte meg med T. T og jeg skal gifte oss. Det er to fester i ett, det er ikke bare jeg som skal feires, det kommer til å være barn der (alltid gøyest å leke med barn så lenge det ikke er pubfilosofiske fester), og, kanskje mest av alt, både mine og Ts foreldre er skilt og har ikke sett hverandre på lenge lenge. Dessuten har ikke familien bedrevet mye sosial krysspollinering, fedrene har ikke truffet noen fra den andre siden og mødrene såvidt hverandre. En god anledning for å se hvor ulike de egentlig er. Så ulike som de oppfattes kan de dog ikke være.
Når man fortjener en fest for seg selv? Man fortjener det når man kan lesse mesteparten over på andre: når festen i navnet er for deg (og kanskje en til), men det viktigste som skal skje er at andre mennesker møtes, at det blir hyggelig for hele verden, at det blir ny sosialitet på nye måter, at opptil flere horisonter utvides på gode måter. Og derfor blir det fest 3. mars.
Synes du at du hadde hatt godt av å være med, eller festen hadde hatt godt av deg, er det ikke umulig at selv venner fra barnehagen blir invitert. Bare å spørre.
15 januar 2007
Strikkere
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid hatt noe imot strikking. Da jeg var liten maste jeg så mye, og klagde så intenst over lyden, at mamma sluttet å strikke når jeg var i nærheten. Det var noe med klikkelyden, trodde jeg da. Noe med at man ikke ikke vite når pinnene slo mot hverandre, eller hvor hardt, at man ikke hadde kontroll over lyden i hodet. Litt som kinesisk vanntortur.
Men det kan ikke ha vært lyden. Nå, etter å ha ødelagt øra i militæret, legger jeg som regel ikke merke til den infernalske klikkingen. Og likevel er strikking noe av det mer irriterende av verdens alle irriterende småting.
Hendene til en strikker ser ut som to edderkopper som spinner et nett. Pinnene ser ut som giftige tentakler eller tenner eller til og med horn. Om det ikke er uten grunn at araknafobi er en vanlig fobi, burde det heller ikke overraske noen om strikkefobi er mer utbredt enn de fleste vil ha en til å tro.
Det har også noe med strikkerne selv å gjøre. En som strikker på semnar, for eksempel, er uten unntak i overkant moderlig. Hun bryr seg ikke om å høre på alt som sies, men tenker på barna eller de potensielle barna hjemme. Tantebarna, barnebarna – eller i verste fall noen jevnaldrende venner. En strikker ler aldri. En strikker smiler nedlatende og lunt nesten hele tiden, som en mor til sine små gullunger som bedriver ufarlig ugagn, men hun ler aldri og i alle fall ikke av vitser som far eller en foreleser kommer med. En strikker er uendelig snill og omtenksom, så intenst omtenksom at det blir klamt og snevert. Man kan ikke forvente store horisonter av en strikker: den viktigste innvendingen du vil høre, den vanligste, vil være "sånn kan man bare ikke gjøre, hrmpf".
En strikker fyller rommet med sin strikking på en helt uproporsjonal måte. Det er nesten som om det er et ekstra barn der: ma spør om strikkingen, man kommenterer strikkingen, man må se på hvor mye som er strikket nå, man hører det hele tiden, øynene dras dit på grunn av bevegelsen, konsentrasjonen til strikkeren og deretter til hele rommet dras dit. Man kan ikke diskutere ting med en strikker, ikke før hun har lagt ned strikketøyet. Kanskje det er en annen grunn til at strikkere på forelesning sees skjevt på: en som strikker på doktorgradsnivåforelesning i fysikk, for eksempel, vil sjelden tolkes som noe annet enn en opprørsk sabotør.
På den annen side har jeg gått med mange strikkegensere i mitt liv. Til og med tegnet dem selv mange ganger (mange rare gensere, med andre ord). Og jeg går gjerne med strikkegensere igjen, eller putter strikkegensere på Xerxes (kodeord, som sagt, man kaller aldri sine barn for Xerxes i Norge, ikke hvis man har et minimum av fungerende språkøre (på den annen side er alt vane, og hvis jeg kaller ham/henne for Xerxes lenge nok, blir det bare tøft: semantisk metning dreper den siste rest av mitt tidligere så brukbare språkøre)). Og det finnes nok opptil flere kvinner i min engeste krets som vil kjefte på meg for å være antifeminist og trangsynt og det som verre er.
Så konklusjonen er kanskje denne: jeg har en gammel krigsskade som hindrer meg i å like strikking. Det er noe der som minner meg om en forhatt sersjant. Det har ikke noe med strikkerne å gjøre, i alle fall ingen andre enn nettopp ham, sersjanten. Dette er derfor bare et angrep på strikking på samme måte som gamle boksere blir gale av å se håndklær som kastes. Bær over med meg.
Men det kan ikke ha vært lyden. Nå, etter å ha ødelagt øra i militæret, legger jeg som regel ikke merke til den infernalske klikkingen. Og likevel er strikking noe av det mer irriterende av verdens alle irriterende småting.
Hendene til en strikker ser ut som to edderkopper som spinner et nett. Pinnene ser ut som giftige tentakler eller tenner eller til og med horn. Om det ikke er uten grunn at araknafobi er en vanlig fobi, burde det heller ikke overraske noen om strikkefobi er mer utbredt enn de fleste vil ha en til å tro.
Det har også noe med strikkerne selv å gjøre. En som strikker på semnar, for eksempel, er uten unntak i overkant moderlig. Hun bryr seg ikke om å høre på alt som sies, men tenker på barna eller de potensielle barna hjemme. Tantebarna, barnebarna – eller i verste fall noen jevnaldrende venner. En strikker ler aldri. En strikker smiler nedlatende og lunt nesten hele tiden, som en mor til sine små gullunger som bedriver ufarlig ugagn, men hun ler aldri og i alle fall ikke av vitser som far eller en foreleser kommer med. En strikker er uendelig snill og omtenksom, så intenst omtenksom at det blir klamt og snevert. Man kan ikke forvente store horisonter av en strikker: den viktigste innvendingen du vil høre, den vanligste, vil være "sånn kan man bare ikke gjøre, hrmpf".
En strikker fyller rommet med sin strikking på en helt uproporsjonal måte. Det er nesten som om det er et ekstra barn der: ma spør om strikkingen, man kommenterer strikkingen, man må se på hvor mye som er strikket nå, man hører det hele tiden, øynene dras dit på grunn av bevegelsen, konsentrasjonen til strikkeren og deretter til hele rommet dras dit. Man kan ikke diskutere ting med en strikker, ikke før hun har lagt ned strikketøyet. Kanskje det er en annen grunn til at strikkere på forelesning sees skjevt på: en som strikker på doktorgradsnivåforelesning i fysikk, for eksempel, vil sjelden tolkes som noe annet enn en opprørsk sabotør.
På den annen side har jeg gått med mange strikkegensere i mitt liv. Til og med tegnet dem selv mange ganger (mange rare gensere, med andre ord). Og jeg går gjerne med strikkegensere igjen, eller putter strikkegensere på Xerxes (kodeord, som sagt, man kaller aldri sine barn for Xerxes i Norge, ikke hvis man har et minimum av fungerende språkøre (på den annen side er alt vane, og hvis jeg kaller ham/henne for Xerxes lenge nok, blir det bare tøft: semantisk metning dreper den siste rest av mitt tidligere så brukbare språkøre)). Og det finnes nok opptil flere kvinner i min engeste krets som vil kjefte på meg for å være antifeminist og trangsynt og det som verre er.
Så konklusjonen er kanskje denne: jeg har en gammel krigsskade som hindrer meg i å like strikking. Det er noe der som minner meg om en forhatt sersjant. Det har ikke noe med strikkerne å gjøre, i alle fall ingen andre enn nettopp ham, sersjanten. Dette er derfor bare et angrep på strikking på samme måte som gamle boksere blir gale av å se håndklær som kastes. Bær over med meg.
06 januar 2007
Intenst sympatigravid
Jeg er ikke gravid. Men jeg prøver så godt jeg kan. Det er mer slitsomt enn man ville ha trodd på forhånd.
På den ene siden har jeg ingenting med det som skjer i Ts mage nå. Rent fysisk er jeg avskåret fra det. Visstnok kan fosteret høre ting etter hvert, og det kan merke om det blir dyttet utenfra, men alt det hører av stemmer er en del av kakofonien fra innsiden, hjerte og milt og hva som ikke lager lyd der inne, og all klemming og dytting er bare dumper på utviklingens vei – og uansett er det så ubevisst ennå at det ikke husker eller skjønner noenting. Hva er en ullen mannestemme som man ikke engang vet kommer fra utsiden (en utside man ikke engang kunne ha visst noe om hadde man vært bevisst nok til å vite) mot den altviktige næringen og varmen og tryggheten?
På denne måten er jeg like gravid som en stein er fenomenologisk forurettet. Men på den annen side sa legen at også menn får østrogen-hormon-røsj. Også jeg er svimete, hodepinsk, kvalm, trøtt, sliten osv. Og selv om det skulle komme av andre ting, eller ikke være annet enn den vanlige mannlige hypkonderoverdrivelsen av småting, så er det sympatigraviditeten jeg må spille på i sosiale sammenhenger nå.
Vi var i familieselskap i går og det var tydelig at det ikke var jeg som var gravid, og det var tydelig at de andre mennene heller aldri hadde vært gravide. Så ikke-gravide hadde de blitt opplærte til å være at de ikke engang skjønte hva jeg snakket om da jeg nevnte sympatigraviditet. Jeg er ikke gravid, og jeg hadde heller ikke så mye annet å gjøre mens det foregikk enn å ta et skritt tilbake, ta vare på T og krysse fingrene. Gratulerer, Jostein, var omkvedet, Og så gikk mennene inn til buffetmaten mens damene ble igjen i stua og utvekslet diverse erfaringer. Mennenes erfaringer var at man må smøre kvinnene med ros og godord med jevne mellomrom, eller blir det trøbbel.
Jeg skulle gjerne vært gravidere. Ikke sånn på ordentlig, selvfølgelig, men litt mer med i de første ni månedene. Det er umulig. Akkurat nå la T seg på sofaen og jeg tullet teppet rundt henne og dro bordet nærmere så hun rakk bort til druene, men om det har noe å si for Xerxes? (Xerxes er et kodenavn. Kodenavnet skifter stadig vekk. Mitt barn skal ikke hete Xerxes eller Xerox eller noe annet på X.) Ingenting direkte. Og derfor blir jeg enda mer oppsatt på å være sympatigravid. Hennes morgenkvalme er min morgenkvalme er vårt felles barns foreldrekvalme er hele familiens medfølelse med oss begge samtidig like mye. Mine humørsvingninger er Xerxes' krabateri og blotte tilstedeværelse, ikke annet.
Jeg er ikke gravid. Men jeg prøver. De ordentlig gravide ser skrått på meg, de som aldri har vært i nærheten av å vurdere sympatigravid som et sosialt (press)middel ser skjevt på meg – og midten står jeg og får støtte av de som har vært gjennom det samme, med cirka de samme tankene, støtte i form av at de ser ned på med og smiler halvt bedrevitende-trist: jaja, det er ikke så mye man kan gjøre, bare å vente, Jostein. Bare å vente. Og etterpå er alt helt annerledes.
På den ene siden har jeg ingenting med det som skjer i Ts mage nå. Rent fysisk er jeg avskåret fra det. Visstnok kan fosteret høre ting etter hvert, og det kan merke om det blir dyttet utenfra, men alt det hører av stemmer er en del av kakofonien fra innsiden, hjerte og milt og hva som ikke lager lyd der inne, og all klemming og dytting er bare dumper på utviklingens vei – og uansett er det så ubevisst ennå at det ikke husker eller skjønner noenting. Hva er en ullen mannestemme som man ikke engang vet kommer fra utsiden (en utside man ikke engang kunne ha visst noe om hadde man vært bevisst nok til å vite) mot den altviktige næringen og varmen og tryggheten?
På denne måten er jeg like gravid som en stein er fenomenologisk forurettet. Men på den annen side sa legen at også menn får østrogen-hormon-røsj. Også jeg er svimete, hodepinsk, kvalm, trøtt, sliten osv. Og selv om det skulle komme av andre ting, eller ikke være annet enn den vanlige mannlige hypkonderoverdrivelsen av småting, så er det sympatigraviditeten jeg må spille på i sosiale sammenhenger nå.
Vi var i familieselskap i går og det var tydelig at det ikke var jeg som var gravid, og det var tydelig at de andre mennene heller aldri hadde vært gravide. Så ikke-gravide hadde de blitt opplærte til å være at de ikke engang skjønte hva jeg snakket om da jeg nevnte sympatigraviditet. Jeg er ikke gravid, og jeg hadde heller ikke så mye annet å gjøre mens det foregikk enn å ta et skritt tilbake, ta vare på T og krysse fingrene. Gratulerer, Jostein, var omkvedet, Og så gikk mennene inn til buffetmaten mens damene ble igjen i stua og utvekslet diverse erfaringer. Mennenes erfaringer var at man må smøre kvinnene med ros og godord med jevne mellomrom, eller blir det trøbbel.
Jeg skulle gjerne vært gravidere. Ikke sånn på ordentlig, selvfølgelig, men litt mer med i de første ni månedene. Det er umulig. Akkurat nå la T seg på sofaen og jeg tullet teppet rundt henne og dro bordet nærmere så hun rakk bort til druene, men om det har noe å si for Xerxes? (Xerxes er et kodenavn. Kodenavnet skifter stadig vekk. Mitt barn skal ikke hete Xerxes eller Xerox eller noe annet på X.) Ingenting direkte. Og derfor blir jeg enda mer oppsatt på å være sympatigravid. Hennes morgenkvalme er min morgenkvalme er vårt felles barns foreldrekvalme er hele familiens medfølelse med oss begge samtidig like mye. Mine humørsvingninger er Xerxes' krabateri og blotte tilstedeværelse, ikke annet.
Jeg er ikke gravid. Men jeg prøver. De ordentlig gravide ser skrått på meg, de som aldri har vært i nærheten av å vurdere sympatigravid som et sosialt (press)middel ser skjevt på meg – og midten står jeg og får støtte av de som har vært gjennom det samme, med cirka de samme tankene, støtte i form av at de ser ned på med og smiler halvt bedrevitende-trist: jaja, det er ikke så mye man kan gjøre, bare å vente, Jostein. Bare å vente. Og etterpå er alt helt annerledes.
23 desember 2006
En juleforestilling
Det er jul og det er tid for besøk. Mange besøk, begge veier. Nå er jeg helt alene og tenkte å sette opp listen til et teaterstykke med menneskene i den nærmeste juleomgivelse. Slik var gårsdagen:
Rolleliste
Jostein (meg)
T (Josteins samboer)
Je (Ts mor)
H (Jes kjæreste)
I (Venninne av Jostein & T)
D (kjæreste av I)
N (Jes mor)
D2 (samme navn som D; Jes bror)
Br (D2s kone)
Bo (sønn av Br & D2)
St (bror av Bo)
F (bror av St)
X (kollega av Je)
GR (venn av Jostein & T)
H (Josteins mor)
G (Josteins bror)
Sv (Josteins bror)
St2 (Hs mann, ikke samme navn som St)
M (St2s sønn)
R (Ms bror)
O
Det åpnet med bare meg og T. Så kom Je på besøk. Og gikk. Dagen etter hjalp vi Je med å flytte ting fra vår leilighet, hvor hun hadde lagret dem, til hennes nye leilighet. D2 kom fra Kristiansand med famile og hjalp også til. X kom fra Skien med møbler, H kom fra cirka Skien for å hjelpe. Etterpå dro X hjem. Senere var vi alle i leiligheten. Bo ble syk og sovnet i senga, fem-seks av oss andre var på kjøkkenet, gikk ut og handlet, kom tilbake, ut igjen. D og I på besøk, så på F lære seg å sjonglere. GR var på jobb, skulle få gave før han dro til hjembygda, men vi var hos Ts mor da han var jobbet ferdig. Vi fikk lagt gaven i postkassa hans, han fant den og la, forhåpentligvis gaven til oss i samme postkasse. Sin egen. Jostein hele dagen opptatt med å lage og pakke inn og kjøpe de siste julegavene – noen til julaften, noen til Ts bursdag to dager senere. F og St manisk opptatt av å finne ut av hvem som gir hva til hvem. G som rister på hodet over at Jostein går barbeint i leiligheten (hvor det alltid er varmt varmt pga klestørkeskapene i etasjen under). Bos, bos. M tilbake fra England, Sv og G prøver å finne ut av hva han har av gadghets slik at gaven passer. Jostein tråler hodet for å finne en morsom vri på gaven til St2 og har en times diskusjon med G om hva R skal kunne få. O kom fra Trondheim om morgenen i dag og er i leiligheten også, fram og tilbake som oss andre. På det meste er O, Jostein, T, D, I, F, St, B, Je, H der, nesten som en fest. Eller om det var enda flere: man mister oversikten selv i en ettroms leilighet.
Jeg er ikke klar nok i hodet til å skrive et skuespill med så mange mennesker. Og hvordan blir det neste gang? Julen om et år? Minst en person til, sannsynligvis tjue, siden det er siste jul før vi drar utenlands og alle vil få et glimt menneskene. Hm, det kan jo bli kjempekoselig... Så får jeg skrive om det i romjula, når ingenting skjer. "Ingenting", haha...
Rolleliste
Jostein (meg)
T (Josteins samboer)
Je (Ts mor)
H (Jes kjæreste)
I (Venninne av Jostein & T)
D (kjæreste av I)
N (Jes mor)
D2 (samme navn som D; Jes bror)
Br (D2s kone)
Bo (sønn av Br & D2)
St (bror av Bo)
F (bror av St)
X (kollega av Je)
GR (venn av Jostein & T)
H (Josteins mor)
G (Josteins bror)
Sv (Josteins bror)
St2 (Hs mann, ikke samme navn som St)
M (St2s sønn)
R (Ms bror)
O
Det åpnet med bare meg og T. Så kom Je på besøk. Og gikk. Dagen etter hjalp vi Je med å flytte ting fra vår leilighet, hvor hun hadde lagret dem, til hennes nye leilighet. D2 kom fra Kristiansand med famile og hjalp også til. X kom fra Skien med møbler, H kom fra cirka Skien for å hjelpe. Etterpå dro X hjem. Senere var vi alle i leiligheten. Bo ble syk og sovnet i senga, fem-seks av oss andre var på kjøkkenet, gikk ut og handlet, kom tilbake, ut igjen. D og I på besøk, så på F lære seg å sjonglere. GR var på jobb, skulle få gave før han dro til hjembygda, men vi var hos Ts mor da han var jobbet ferdig. Vi fikk lagt gaven i postkassa hans, han fant den og la, forhåpentligvis gaven til oss i samme postkasse. Sin egen. Jostein hele dagen opptatt med å lage og pakke inn og kjøpe de siste julegavene – noen til julaften, noen til Ts bursdag to dager senere. F og St manisk opptatt av å finne ut av hvem som gir hva til hvem. G som rister på hodet over at Jostein går barbeint i leiligheten (hvor det alltid er varmt varmt pga klestørkeskapene i etasjen under). Bos, bos. M tilbake fra England, Sv og G prøver å finne ut av hva han har av gadghets slik at gaven passer. Jostein tråler hodet for å finne en morsom vri på gaven til St2 og har en times diskusjon med G om hva R skal kunne få. O kom fra Trondheim om morgenen i dag og er i leiligheten også, fram og tilbake som oss andre. På det meste er O, Jostein, T, D, I, F, St, B, Je, H der, nesten som en fest. Eller om det var enda flere: man mister oversikten selv i en ettroms leilighet.
Jeg er ikke klar nok i hodet til å skrive et skuespill med så mange mennesker. Og hvordan blir det neste gang? Julen om et år? Minst en person til, sannsynligvis tjue, siden det er siste jul før vi drar utenlands og alle vil få et glimt menneskene. Hm, det kan jo bli kjempekoselig... Så får jeg skrive om det i romjula, når ingenting skjer. "Ingenting", haha...
14 desember 2006
Julijen
Det er ikke lenger gøy å suse rundt i byen på jakt etter julegaver. Det er et ork, plutselig. mange juler har det vært fint å gjøre det, studere alle de stressede menneskene og vimse rundt i de butikkene jeg liker best (dvs bokhandlere). I dag var det stress. For varmt i vinterjakka, ingen gode gaveideer, stress fordi jeg skulle tilbake hjem og jobbe, og trene basket og og. Ingen egentlig stor grunn, egentlig. Bare at julestresset plutselig ikke lenger er noe jeg kan stå på utsiden av. Andres stress er mitt stress, julefreden er ingen fred mer enn litt, og det er mye som ikke er fred et lite øyeblikk – for eksempel firmaregnskapshelvetet. Mine gaver i år vil ikke være like utspekulerte som tidligere år (bortsett fra det året jeg fant gavene på rommet mitt julaften... men er for stresset til å kunne gjøre det i år). De gavene jeg får vil ikke være som før. Selv skuffelsen over å få færre gaver enn slekt på alle kanter vil ikke være så stor. Trolig sitter jeg hos min mor og lurer på hvordan T har det hos sin mor. Ikke fordi jeg ikke vil være her, eller må være der, eller omvendt, men fordi det egentlig er ganske umulig å velge blitt. Som sikkert mange juler framover vil være: hvem her, hvem der, hvem sammen med hvem hvorfor. Og alle disse tankene selv om begge fedrene er utelukket (en på ferie, en ikke-jul-feirende) og begge mødrene er helt innforstått med at alle valg er vanskelige og at det er umulig å være to steder på en gang.
Men det er jul, alt skal være perfekt...
Men det er jul, alt skal være perfekt...
01 desember 2006
Friedland
Mamma har blitt en Friedland. Har alltid sett på Friedlanderne som en lat gjeng mennesker som må ha nye ringeklokker men ikke orker å bytte ut fabrikknavneskiltet, men nå må jeg altså revurdere. For mamma har blitt en Friedlander og jeg aner ikke hvor lenge hun har vært det. (Noe som sier endel om min observasjonsevne?) Over ringeklokka henger det en vakker, forseggjort keramikkdings med navnene på alle som bor og etter hvert har bodd i huset, en sånn vakker greie som mange møblerte hjem har for å vise at de ikke bare har møbler, men også kunstnerisk sans. Og døra er pen og blå og ruta er som regel nymalt og det er til og med en 20 cm høy rullestolrampe i tilfelle det skulle komme en rullestolist forbi (som ikke ville komme seg opp trappene inne, men uansett, en flott gest) – og midt blant alle disse tiltalende og fine tingene henger det en Friedland-lapp og gliser nesten skjelmsk. Den ser ut som Borat ville ha sett ut i Cannes. Eller den er som en klovnenese på Mona Lisa. Eller er det et hemmelig forbund, Friedlandernes frimureri?Spørsmålet er da: hvorfor gjorde jeg ikke noe med lappen når jeg var der i dag? Å, svarte. Jeg er tydeligvis med på konspirasjonen uten engang å vite om det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
