Hjernens neseskrue for musikk

Det fortelles i mange innføringsbøker i psykologi om hvordan personligheten kan forandres etter fysiske endringer i hjernen, store, mekaniske endringer. Som han jernbanearbeideren som var så snill og eiegod helt til han fikk blåst en metallstang opp gjennom pannelappen. Han døde ikke av skadene, men var plutselig etter ulykken uansvarlig og generelt lite sympatisk. En annen historie er om en mann som fikk en liten skrue (eller noe sånt noe) inn i hjernen. Legene turte ikke å operere den ut, for da ville de kanskje ødelegge mer enn de ville gjøre godt, og han fungerte uansett sånn halvveis bra i hverdagslivet. Bortsett fra at skrua lå like ved musikkkksenteret i hjernen: hver gang han kakket på hodet, holdt det litt skjevt slik at skrua presset litt nedover på et visst punkt, var det som om han hadde en radio i hodet, en radio som spilte musikk han hadde glemt han kunne men som likevel var så ekte at han de første månedene alltid trodde at det stod en radio på i naborommet.

Av og til ønsker jeg at jeg hadde en sånn skrue i hodet, så jeg slapp å hoppe rundt med iPod og trykke og fikle med knappene. Bare det å ha musikken bakenfor trommehinna... Men så kommer jeg i nærheten av den følelsen, den skrua, den ustoppelige musikkradiospillingen, og jeg tenker meg litt om.

De to sangene under er sanger jeg har fått helt på hjernen, spesielt den av Caetano Veloso. Det er sjelden jeg spiller sanger to ganger etter hverandre (heller er jeg en sjøffelmann som hopper over hele mitt musikkbiblioteks spekter fra en sang til den neste) - men Cajuna har jeg spilt opptil tre ganger på rad, og bare den. Å komme hjem fra et sted, spille én sang, slå av dataen og så lenge seg? Så håpløst snevermuskalsk er man da ikke. Og likevel.

Likevel er det det jeg har gjort med disse to. Og trass i at de syngers på portugisisk, og jeg ikke skjønner et ord, har jeg tatt meg i å synge dem og legge alle mulige slags forskjellige meninger i tekstene. Har til og med spurt T om hun kan lage en bosnisk tekst til Cajuna, så jeg lærer meg bosnisk fortere. Så håpløst håpløs er man da i alle fall ikke.

Og likeføkkingsvel, altså. Jeg har en imaginær skrue i min pannelapp som presser på musikksenteret, den må ha kommet dit da jeg ble skutt med skruepistol i forrige uke, da jeg ble skrudd fast til gulvet i fjor, en skrue løs et sted, på en eller annen måte.

Det som er fint, er at jeg i alle fall ikke har DDE eller Mariah Carey på hjernen: på Last.fm er Cajuína den 85. mest populære sangen av Caetano Veloso...


Dagens spilleliste:
Cajuína av Caetano Veloso
Siempre Me Quadana av Bebe

Lieder. Anmeldelse

Man hører på egen mage, man hører på andres munner, man setter de sammen og så finner man kanskje en ny sannhet.

Var på Liederkonsert med Johannes Weisser i dag. Kom rett fra jobb og var sliten i øynene etter å ha jobbet på skjerm hele dagen. (Sliten nå også, men det er en annen sak, jeg kan skjele og se uklart fordi jeg vet at jeg skriver riktig nok; jobben er petimeter og jeg må fokusere hele tiden.) Brukte hele første halvdel til å kjempe mot skjelingen. Det er rart hvordan det sliter på øynene å se på en lysende scene fra en mørk sal. Omtrent på samme måte som lysark er slitsomt etter noen minutter. Men ørene var det ikke noe i veien med med. Ørene hørte på en mann på piano (unnskyld, har forgettet navnet hans) og Johannes Weisser som sang om en Müllerin, Schuberts første Liedersyklus. Og det var bra.

Han synger så bra at man tillate seg å bli overkritisk igjen. En søster som synger bra, synger nesten på nivå med artister. En artist som synger bra, synger tydelig og rent. Det er noe med hvilket nivå på kritikken man skal legge seg: en russerevysyngedame kan synge kjempebra bare hun treffer ale notene med letthet. En Liedersanger, derimot... Johannes Weisser synger utrolig bra. Og nettopp derfor kan man henge seg opp i småting.

Han virker så nervøs. Han smiler så rart av og til. Han ser ned, opp, ned på måter jeg ikke helt får til å stemme med musikken. Han virker for snill, nesten, for bergtatt av musikken (ikke egen musikk, men den skrevne musikken, komposisjonen i seg selv). En gang gikk en gammel mann helt fram i salen for å høre bedre, midt mellom to Lieder - det blikket JW sendte ham, virket sterkere på meg enn de fleste andre blikkene hans, under syngingen. Fordi han hadde mindre respekt for en gammel døvhørt mann enn musikken?

Andre halvdel var briljant, jeg (og flere med meg) glemte tid og rom, glemte å skjele, glemte nesten på schopenhaueriansk-estetisk vis objektet i vår subjektisme. Andre halvdel var, som annonsert av min mer musikalske venn, bedre enn første fordi alle i salen trenger litt tid på å finne den metaforiske tonen. Andre halvdel var verdt hele den lange turen ut til Sandvika. Men etterpå kunne jeg ikke fri meg fra ett spørsmål: hadde ikke han hatt godt av litt mer skuespillertrening? Litt mer bevissthet på hvordan bevege seg, litt mer øvelse i å eie scenen, litt innsikt i den delen av opptredenen som ikke hadde noe med stemmeorganene å gjøre?

På vei tilbake overhørte jeg en telefonsamtale med en megamusikalsk syngedame og hennes venninne. Syngedamen var veldig fornøyd. Han er nervøs og litt med følelsene utenpå, litt egen, nesten spastisk, der han står på scenen - og det passer perfekt for romantiske Lieder.

Jeg parafraserer. Men det er bare for å si at jeg ble enig. Johannes Weisser er ganske så vimsete på scenen når han synger Lieder. Men stemmen hans er veldig bra - og vimsingen passer perfekt overraskende ofte. Det blir mer liv, mindre mekanisk.

Min egen magefølelse var ikke feil, men via en annens munn og mine ører endret den seg. Og denne gang håper jeg at den ikke endrer seg tilbake. Det blir bedre musikk på den måten.

Musikk for et ufødt barn

De sier at et barn som hører på samme musikk som det gjorde som foster, blir roligere. Vel, vi har begynt. Og fortsettelsen kan bli spennende.

Planen er å høre på Goulds Goldbergvariasjoner (http://en.wikipedia.org/wiki/Goldberg_Variations) hver kveld og dag. I alle fall min plan. Tenk, å ha en skrikerunge, så sette på rolig Bach, og ungen blir ikke skriker lenger. Det blir nesten som et sirkustricks: oj, han har jammen godt utviklet musikksmak til å være ung, du... Og selvfølgelig, det er god musikk for oss alle å beroliges til.

For hva om ungen i Ts mage hører på annen type musikk og beroliges i magen og dermed etterpå av helt andre ting? Hva om jeg fortsetter min sjøffle-mani mens T er i nærheten, om jeg hører på keltisk new age, gresk folk, tyrkisk lounge, argentinsk blues, japanske reggeacovers, norsk inntrøndersk rock? Hva om ungen av en eller annen grunn får forkjærlighet for DDE, for eksempel? Den ene gangen jeg glemte å skippe en DDE-sang på sjøffel brenner seg fast i Xerxes' minne som et godt minne og en god sang? Rai rai som vuggesang? Eller hva om S' forkjærlighet for 50 cent slår gjennom? Hver gang S er på besøk, spiller han 50 cent så mye og ofte og høyt han får lov til. (Det er den eneste grunnen til at 50 cent er på mine last.fm-lister til høyre her i bloggen.) Hva om Xerxes også blir en rapfan som sovner søtt til tunge rytmer om bitsjer og ho-er?

Noe av det som er bra med musikk, noe av det spennende, er å oppdage nye artister. Det blir kjedelig i lengden å få med seg det samme. Og selv om man oppdager at man liker omtrent det man trodde man likte, så har man i det minste gått mange nye veier og sett mye nytt på vei til det samme målet som man kom fra. Å gå omveier til det samme målet er verdt det for de få gangene man finner nye gullklumper på denne omveien, gullklumper som får en til å bytte mål. Men denne gleden er nå snevrere. Nå skal man, er planen min, spille Gould for Xerxes. Goldberg-Gould. Og sjøffel får være i fred. Vil det føre til hat av all pianomusikk til slutt? Pianoklimpringskvalme?

Men det er et teit spørsmål. Jeg kan sjøffle når T ikke er i nærheten - trass i min sympatigraviditet er det hennes mage X boltrer seg i fremdeles. Og det er ikke umulig at X vil roe seg ned av all slags musikk om det er nettopp all slags musikk han hører. Eller man kan sette øretelefoner på magen og sende lyden rett inn...?

Eller bare dette: X roes ned av ro rundt seg, av trygghet, av varme og tillit, av å være mett og tilfreds. Kanskje man heller burde prøve på det ann å planlegge musikkspillingen ned til minste detalj de neste månedene...

Musikksmak, igjen

På fest. På førtiårslag, som den nest yngste. Eller tredje. På laptopen som styrer musikken. På laptopen koblet til fire enorme høyttalere som spyr ut åttitallsslagere på løpende bånd. Som spilte Strauss (!), wienervalser, da middagen begynte. På en laptop som spiller Tomas Ledin-mix, siden vi nesten er i Sverige, og ABBA, og, takk Gud, litt bra musikk innimellom også. Selv om jeg ikke husker nå var det var som var så bra. Trolig ikke ikke noe jeg ville ha hørt på noe særlig, bare i forhold til Tomas Ledin var det bra.

Det er da man begynner å lure på hva man egentlig prøver på med en blogg. Og hvorfor man sperrer andres musikksjøffling i ti minutter for å skrive ord som dette. (Nå spilles det Ledin her også, men jeg gidder ikke bytte, jeg skriver...) Og hvorfor jeg kommer på at det må skrives midt under en samtale om et eller annet som tross alt var ganske interessant...?

Og så lurer man på hvorfor man plager seg selv med sånne spørsmål, og så lurer man på hvorfor man lurer på hvorfor man lurer, og uendeligheten er i gang. Hver gang uendeligheten begynner, er det noe feil et sted i argumentasjonen.

Så da slutter man og går tilbake til samtalen rundt fruktbordet i kjøkkenet igjen. Ingen vits i å plage seg selv med undringer over førtiåringers musikksmak for lenge.

Ikke alle ting har et svar.

Ørene fulle

Jeg har begynt å høre på musikk ute i verden igjen. For mange år siden gikk jeg rundt med walkman og hørte på Vivaldis årstider, Chopins sørgemarsj og en av Beethovens pianokonserter (det var de tre kassettene jeg hadde på den tiden). Det var utrolig så kul jeg følte meg med sørgemarsjen på ørene. En gang prøvde jeg også å høre på Public Enemy på walkman, men det var helt bak mål. Rap kunne bare høres på ghettoblastere, eller i mitt tilfelle en liten kassettspiller som knapt nok overdøvet basketballen som spratt ved siden av. Men walkmanperioden var en kort periode bare. Ganske fort begynte jeg å mislike denne måten å sperre verden ute, og enda fortere var jeg engstelig for at min musikk skulle høres så godt på bussen rockemusikken til klassens store brødhuer. (At Chopin sjelden er like høylytt som Iron Maiden slo meg aldri). Så jeg sluttet.

Men nå har jeg begynt igjen. Da jeg gikk hjem fra konfirmasjonsundervisningen på mandag hørte jeg på Red Hot Chilli Peppers, og det føltes helt riktig. Spesielt Road Trippin'. Det var noe med stemningen i lufta, noe med følelsen jeg gikk derfra med, noe med noe. Og det var ikke noe problem å sperre verden ute, siden jeg uansett hadde så mange tanker at verden var litt bortenfor meg i utgangspunktet. Faktisk nesten så mye at jeg begynte å synge. Nesten.

Hørte på musikk på vei til trening nå også, Cornelis Vreeswijk. Igjen passet det av en eller annen grunn, igjen brydde jeg meg ikke så mye om verden utenfor. Men tilbake var det helt feil: prøvde femti forskjellige sanger på vei til T-banen, og ingen av dem stemte. Ingen av dem var verdt å høre på.

Hvorfor? Hva er det som må til for at man vil fylle ørene med egen musikk på den måten? Er det fordi man vil opprettholde stemningen man er i og klarer det lettere med riktig type musikk? Er det fordi man vil stenge verden ute? Er det fordi man simpelthen føler for å høre på musikk der og da? For å huske følelser man forbinder men nettopp denne musikken?

I såfall burde man heller gå rundt med små flakonger på seg, siden luktesansen går mer direkte til minnet. Men det ville kanskje se litt teit ut.

Storhet i aksjon (i hvilken rus?)

Morgenbladet skriver på lederplass om to forskjellige dødsfall siden nyttår: James Brown og Saddam Hussein. Den ene en legendarisk kulturpersonlighet, den andre en despot. Den ene hyllet av Bush, den andre demonisert av ham. Og, skriver Morgenbladet, begge kan finnes på youtube.com – men istedenfor å lete etter bildene av Saddams henging, med eller uten lyd, burde man søke på "Brown Jackson Prince" og finne et kostelig stykke kulturhistorie:

Et kostelig glimt av en faderlig og generøs James Brown, er det korte videoopptaket der han i tur og orden inviterer Michael Jackson og Prince opp på scenen. Skal du likevel søke på Youtube.com denne helgen, så søk heller på "Brown Prince Jackson" enn på "Saddam hanging".

Kostelig er ordet. Man får se et kornete bilde av Brown som maser på Michael Jackson for å få ham til å komme opp på scenen. Etter mye om og med, vinking og klapping, kommer Jackson og piper litt og snurrer litt rundt seg selv før han hvisker (i den grad man kan hviske noe på en bråkete scene) noe til Brown. Jeg har blitt intenst oppfordret, sier Brown til slutt, å hente opp Prince også. Prince, kom igjen.

Og etter noen sekunder kommer Prince båret av en julenisse i sebrastripete singlet, vrikker seg opp på scenen og er emosjonelt lidende sammen med sin gitar før han utsøter et pip enda mer pinlig enn Michael Jacksons. Deretter vrenger han av seg jakka og vrir på seg i bar overkropp, som for å veie opp for at han ikke klarte å synge.

Kostelig. Jackson så ut som en usikker fjortis (hva hadde den dansingen der å gjøre? bare å lette hans usikkerhet, vise noe han vet han kan i sin egen setting), Prince må ha vært ruset på et eller annet (derfor Jackson ba Brown be ham opp?), Brown står bare og ler i bakgrunnen. Hver for seg vil de ha smått geniale sceneshow og konserter, ingen tvil om det. Men det er dette som er essensen av Browns lange karriere, dette Morgenbladet ber oss søke etter på Youtube for å minnes den artisten han var. Han var generøs, er det derfor vi husker ham? Eller likte å la glansen fordeles mellom ham selv og andre artister i salen? Er det dette Morgnbaldet ber oss søke på fordi dette var toppen av alle tres karriere? Eller i det minste en av dem, i det minste Browns? Eller er det fordi man har en urokkelig apriori-tro på at tre musikere på samme scene nødvendigvis er bedre enn én?

Eller er det bare dette: at man er så kjendisfiksert at man ønsker for harde livet at man var i den salen hvor tre storheter møttes på scenen (selv om MJ gikk ut før Prince kom inn)? Kjendisspotting? I såfall er det mer pretensiøsitet i Morgenbladet enn jeg hadde håpet.

Videoen kan sees her.

Musikk som julegave

Den verste julegaven Sverre noensinne har fått, var en CD med klassisk musikk: Peter og ulven, The young person's guide to the orchestra og Dyrenes karneval. Han snakker fremdeles om det – hver jul ønsker han seg "alt annet enn din klassiske musikk" i gave.

Nå er jeg i ferd med å gjenta den samme feilen, eller noe i nærheten av den, selv om T (som mer vidsynt og/eller empatisk enn meg) advarer meg mot det og synes det kanskje ikke er en så god ide. Jeg tenker å brenne CDer med den musikken jeg hører på for tiden og gi dem til familien. En CD med bosniske viser til bror, en CD med serbisk rock til far. Fransk reggae til mor. Hvorfor skulle de ikke like det, det er jo så bra, tenker jeg. Eller enda verre: hvordan skulle de ikke kunne like det, det er jo objektivt genialt. Selv om man ikke skjønner teksten. Jeg liker denne musikken, holder ikke det?

På Last.fm kan man se hvor vellykket min misjonering overfor Sverre var: så langt er det bare Bob Marley vi begge har hørt på. Så da burde jeg gi ham mer av min musikk, musikk han helt sikkert ikke vil høre på, musikk som ikke er den type han liker? Snu det: om han gir meg sine CDer med polsk techno og hva det enn er, ville jeg like det? Eh. Ville jeg engang prøve å høre på det, enn si lytte? Eh. Og så forventer jeg at han skal kaste seg over de obskure CDene jeg gir ham, med enda mer uvanlig musikk? Eh eh.

OK, jeg gir andre julegaver enn musikk i år også. Men det er bare å gi et lite hint, så brenner jeg titalls CDer med alt jeg finner på macen...

Åttitallskameratene

Det er en ting å ha eldre slektninger som liker åttitallsmusikk. (Jeg slapp såvidt unna og kom meg uansett tidlig over på tidløs musikk.) Tante liker Bon Jovi, onkel liker David Hasselhoff, storebror liker Cutting Crew og en kusine liker A-ha. Det er en ting emd mennesker som har vært i puddelrockfengselet men som nå er blitt tjue år eldre og om ikke innser at de tok feil, så i det minste har funnet seg annen musikk å henge seg opp i også. Åttitallet var for dem en fase de aldri blir ferdig med, siden det var deres ungdom, men de behandler den ikke som annet heller.

Det er en annen ting når hele familier er støkk på åttitallet og ikke ser noen utvei. Da T kom til Norge med familien, hadde 90-tallet nettopp begynt og deres gamle hjemland var iferd med å falle fra hverandre. Nå femten år senere er det seks land: Slovenia, Kroatia, Serbia, Bosnia & Hercegovina, Makedonia og nylig også Montenegro. Eter hvert blir kanskje også Kosovo og til og med Vojvodina selvstendige stater, og Balkan lever virkelig opp til sitt navn. Det er en ting å ha kommet seg over sin ungdomstids artistforelskelse når man har holdt seg på samme sted og kan se både gamle helters fall og nye helters oppkomst. Det er noe annet når ens eget land er borte for alltid, og alt man har av kultur som forbinder en med det, er enten kultur fra nye stater man ikke lenger identifiserer seg med eller gammel kultur som ikke lenger utvikler seg. Og for de som er rundt?

Ts familie, og til dels T selv, hører på og nyter åttitallsmusikk i fullt alvor fordi det er og alltid vil være det gamle Jugoslavia og fordi det er deres oppvekst og ungdom. Det er som om jeg som nordmann skulle flytte til hellas og resten av livet høre på Franklin (Bombadilla Life) siden deres åttitallsmusikk er den eneste som kan stå for den kulturen jeg for alltid vil ha bli satt ut i livet til. T hører på Crvena jabuka og Djordje Balasevic. Balasevic er riktignok fremdeles aktiv og har en fantastisk historiefortellerstemme som gjør at selv jeg skjønner mye selv uten å få med meg mer enn noen få ord her og der, men han har også laget åttitallssoundsanger som renner over av åttitallslyder jeg hadde håpet å slippe unna for lenge siden.

Når T og jeg besøker hennes familie, eller de oss, hender det ganske mye oftere enn i min norske familie at de setter på musikk eller begynner å synge eller – til og med! – spontant tar en liten dans. Og alltid når de synger eller kommer i sentimental modus, er det alltid åttitalls- eller til nød søttitallssanger de lar seg rive med av.

(Akkurat nå hører jeg på en strykepompøs, svulstig åttitallsversjon av Bob Marleys Redemption Song: Pesma Slobode med Bajagi & Instruktori. La oss kalle det uvant.)

Jugoslavia var et musikalsk kraftsentrum på åttitallet, med mange gode artister som stort sett sang på serbo-kroatisk og dermed gjorde furore stort sett bare i jugoslaviske områder. Det er ikke vanskelig å finne artister å mimre om hvis man vil mimre på serbo-kroatisk. Problemet er bare at man _må_ mimre om man vil synge på serbo-kroatisk: det språket finnes ikke lenger. Og at det jo er det språket de har lært på skolen og brukt de første tretti årene av sine liv...