"Jeg skal i fall ikke bli en annen av å ha blitt far. Jeg skal ikke la omgivelsene endre meg eller bli til noe jeg ikke ville ha likt å være før jeg ble den jeg er nå. Aldri i verden."
Hvorfor skal man tenke sånn? Jeg mener, alle sier det og alle mener det i hvert øyeblikk, men er da all forandring alltid av det onde uansett? Er ikke all modning og all ny innsikt også en forandring?
"Åjo, men det er det innerste, dette som e rmeg, som ikke skal endres. Jeg vil gjerne lære nye ting og bli et bedre menneske - men det, skal vi kalle det 'sjelelige' skal ikke rikkes en millimeter. Jeg vil ikke vær en annen, jeg vil være meg."
Så du er den samme nå som da du var fem år? Eller om du ikke er det, har du ikke endret så radikalt og grunnleggende uten å ødelegges? Eller var det puberteten som var endringen og pubertetskrisen som var bivirkningen av å endres?
"Jeg vil ikke svikte idealer, det er bare det. Jeg vil ikke la foreldrerollen binde meg på hender og føtter sosialt, jeg vil være meg selv og ikke _bare_ far, jeg vil fremdeles tenkefritt og ikke forgå av angst over mulige farer i verden."
Men det gjør du bare om du blir den du allerede er. Om du ikke blir en annen, om du ikke utvikler deg eller endrer deg, vil du ikke kunne takle det å være både forelder og det å være idealtro. Den du var, kunne ikke ha vært forelder. Den du er, er i ferd med å kunne det. Den du blir, kan det. Forhåpentligvis er ikke den du blir en tøflete, subbete, trygghetsnarkoman fjott, men en som kan tenke andre ting enn 'dette kan være farlig' eller 'nå må vi passe på her'.
"Jeg må bli en annen for å være den samme?"
Alt høres så kvasi-Coelho-skvipete ut når du sier det i fnutter. Men ja, man må gå videre om man vil beholde den farten man hadde. Må klippe seg stadig vekk for å beholde samme sveis. Må miste seg selv for å finne seg igjen.
"Hm."
Hm?
"Man må bli gammel og satt og firkanta i huet for å ikke bli det?"
Dust. Du er den samme du alltid har vært.
Viser innlegg med etiketten undring. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten undring. Vis alle innlegg
18 august 2007
16 august 2007
Bitterhetens druer
Da jeg var liten skjønte jeg aldri dette med druer. Det lå alltid en klase på stuebordet hjemmet, og alltid gikk de voksne og gomlet på dem - men hver gang jeg selv prøvde, smakte det så rart voksent og vondt. Ikke minst på grunn av de bitre, knasete steinene som lå gjemt inni som små bitre biller med knasete skall.
Etter hvert, da jeg ble voksen i smak og hode, skjønte jeg at det gikk an å spytte ut de små steinene. Og plutselig var hele drua ganske god, den smakte søtt uten å være kvalmende, frisk uten å være sterk. Jeg fikk øynene opp for at druer også kunne være smakfulle, så lenge steinene ble spyttet ut, og jeg spiste enda mer enn noen voksne i min umiddelbare nærhetn hadde gjort noen gang.
Det neste som skjedde, da jeg ble enda voksnere i hodet, var at jeg oppdaget steinfrie druer. De kostet litt mer og kom i en ferdigpakket halvkilos eske, men o fryd og o gammen, jammen, nå kunne jeg lange i meg druer, slafse dem inn og gulpe dem ned uten å måtte lete etter steinene som man leter etter små bein i litt for store munnfuller med dårlig kokte fiskestykker. Steinløse druer måtte være det beste siden fiskefingre, nei, enda bedre, det måtte være det beste på matfronten noen gang.
Så ble jeg enda voksnere i smaken og skjønte at det var en grunn til at de solgte druer med stein. De smakte bedre. Greit nok at de var billigere og større, men de smakte så mye bedre at det plutselig lønte seg å lete etter steinene igjen. Ta en drue, spis den sakte, finn steinene, spytt.
Men det er litt ekkelt å spytte, pfui, hver stein ut som et prosjektil, så jeg begynte å samle steinene under overleppa, som en pris snus, og lot de renne ut i et dertil egnet papirstykke eller en passende søpplebøtte eller hageflekk ved første og beste anledning. Jeg hadde det beste av alle verdener: druene med best smak uten den bitre smaken av disse druenes steiner. Det gikk helt fint.
Helt til jeg fikk høre at det er uhøflig å spytte ut steiner. Helt til en jypling sa at steinene spises da, de er en del av smaken. Helt til jeg tenkte meg om å fant ut at det faktisk kan oppfattes som enda eklere å samle steinene i munnen enn å ta dem ut en og en med en gang. Helt til jeg faktisk innså at jeg ikke vil ha mennesker på besøk som snuser druesteiner...
I en perfekt verden hadde druene vært uten stein. Eller de hadde vært melonstore, så man kunne skjære ut store fruktkjøttbiter og vite at i alle fall de var steinløse; så fikk man heller plukke steiner senere. I en imperfekt verden?
Det søte med det bitre. Fruktkjøtt med billeknasete småklumper av potensielt ny søthet. Druer med steiner og hver gang valgets kvaler: skal jeg spise denne steinen utygget, skal den tygges, skal den spyttes ut nå eller sammen med sine steinvenner? Hva er sosialt akseptert, hva er sosialt stigmatiserende?
Og det viktigste av alt: Hva kan egentlig druenes steiner lære oss om Livet?
Etter hvert, da jeg ble voksen i smak og hode, skjønte jeg at det gikk an å spytte ut de små steinene. Og plutselig var hele drua ganske god, den smakte søtt uten å være kvalmende, frisk uten å være sterk. Jeg fikk øynene opp for at druer også kunne være smakfulle, så lenge steinene ble spyttet ut, og jeg spiste enda mer enn noen voksne i min umiddelbare nærhetn hadde gjort noen gang.
Det neste som skjedde, da jeg ble enda voksnere i hodet, var at jeg oppdaget steinfrie druer. De kostet litt mer og kom i en ferdigpakket halvkilos eske, men o fryd og o gammen, jammen, nå kunne jeg lange i meg druer, slafse dem inn og gulpe dem ned uten å måtte lete etter steinene som man leter etter små bein i litt for store munnfuller med dårlig kokte fiskestykker. Steinløse druer måtte være det beste siden fiskefingre, nei, enda bedre, det måtte være det beste på matfronten noen gang.
Så ble jeg enda voksnere i smaken og skjønte at det var en grunn til at de solgte druer med stein. De smakte bedre. Greit nok at de var billigere og større, men de smakte så mye bedre at det plutselig lønte seg å lete etter steinene igjen. Ta en drue, spis den sakte, finn steinene, spytt.
Men det er litt ekkelt å spytte, pfui, hver stein ut som et prosjektil, så jeg begynte å samle steinene under overleppa, som en pris snus, og lot de renne ut i et dertil egnet papirstykke eller en passende søpplebøtte eller hageflekk ved første og beste anledning. Jeg hadde det beste av alle verdener: druene med best smak uten den bitre smaken av disse druenes steiner. Det gikk helt fint.
Helt til jeg fikk høre at det er uhøflig å spytte ut steiner. Helt til en jypling sa at steinene spises da, de er en del av smaken. Helt til jeg tenkte meg om å fant ut at det faktisk kan oppfattes som enda eklere å samle steinene i munnen enn å ta dem ut en og en med en gang. Helt til jeg faktisk innså at jeg ikke vil ha mennesker på besøk som snuser druesteiner...
I en perfekt verden hadde druene vært uten stein. Eller de hadde vært melonstore, så man kunne skjære ut store fruktkjøttbiter og vite at i alle fall de var steinløse; så fikk man heller plukke steiner senere. I en imperfekt verden?
Det søte med det bitre. Fruktkjøtt med billeknasete småklumper av potensielt ny søthet. Druer med steiner og hver gang valgets kvaler: skal jeg spise denne steinen utygget, skal den tygges, skal den spyttes ut nå eller sammen med sine steinvenner? Hva er sosialt akseptert, hva er sosialt stigmatiserende?
Og det viktigste av alt: Hva kan egentlig druenes steiner lære oss om Livet?
15 mai 2007
Hils fra meg
De enkleste ting er de vanskeligste. Å hilse er det enkleste i verden, enten man gjør det der og da eller ber noen andre gjøre det siden den man hilser ikke er til stede: hilse på eller hilse til. Å hilse er fantastisk komplisert, når man begynner å tenke seg om. Med mindre jeg er kort i hodet for tiden.
Når E ber meg hilse T, hva gjør jeg da når jeg kommer hjem til T? Jeg sier at E hilser. Hils tilbake, sier T. Og alt er ordnet. Men hva har vi egentig gjort? Hva har de gjort, som via meg har hilst hverandre? Og hva har jeg gjort som mellommann for alle denne hilsingen?
For eksempel: kan man hilse litt? Kan E be meg hilse T, men ikke altfor overdrevet? Eller er det en digital ting, enten hilser man eller så hilser man ikke? Eller: hvor nær kan mennesker være før de kan hilses til? Kan E be meg hilse til Kåre Conradi neste gang jeg ser ham (om jeg ser ham) siden hun en utekveld på en eller annen måte elget seg innpå ham og fikk solt seg i kjendisglansen noen timer et høylytt, folksomt, festete utested? Eller: kan hun be meg hilse til bror og bror og mor og far og tanter og onkler og fettere og kusiner og alle jeg kjenner hun noensinne har truffet? Men hvorfor skulle hun det?
De sier T og jeg er ett nå. Gift og snart foreldre, det er ikke så mye nærmere man kan komme hverandre i det sosiale. Heretter er det J & T eller T & J, som Knoll og Tott eller Karius og Baktus eller Helan og Halvan eller hvem vi nå ligner. Kanskje det er derfor E ber meg hilse til T? Fordi det hadde vært naturlig at hun var med meg til E? Selv om E bare trengte musikk til ipoden sin og å "sette opp" ipodhøyttaleren og var halssyk så hun ikke kunne ha tjatret så mye med T uansett? Ville det ha vært unaturlig for E å hilse til Xerxes, eller til G, min bror og også Es fetter? Eller å hilse til en felles slektning jeg sannsynligvis ser snart, eller ser før E?
Men fremdeles, i tillegg til når og til hvem man skal hilse: hva er det å hilse? Er virkelig det å hilse via mellommann nøyaktig det samme som å hilse uten mellommann? Kan man gjenskape et stumt nikk og et kort øyeblikksblikk i en der-og-da-hilsen i en hilsen via melommann? Er det forskjell på å si "E hilser" og "E hilser så mye, hun håper du kommer på besøk snart, håper det går bra med deg, hilser så masse masse"? Er det å hilse en performativ talehandling (se fx http://no.wikipedia.org/wiki/Talehandling) på linje med det å døpe eller å dømme noen til fengsel? Kan man ikke hilse T fra E uten å si ordene "E hilser"? Eller kan man si ordene mens begge er til stede, teller det som en hilsen da? Og hvorfor skulle det være så viktig å hilse, hvilken sosial funksjon fyller det, hva prøver man å oppnå, hva er gledelig med bli hilst til?
Jeg hilste T fra E. Men jeg skjønte ikke hva jeg gjorde. Eller hvorfor. Selvfølgelig, E hadde blitt irritert og forbauset om jeg hadde unnlatt å hilse når hun først ba meg om det, og irriterte slektninger skal man passe seg for - men på hvilken måte endret jeg verden, på noen som helst måte, ved å viderebefordre to ord? "E hilser." Hva med "E synes du er snill", "E er glad J fant deg", "E synes det er flott at du finnes", "E er en stor fan"? Men nei. Man holder seg til det mest generelle og det vageste, det mest allmenne, det som kan gjelde for alle alltid: man holder seg til å bli tenkt på. "E hilser deg: hun hadde deg i tankene i det minste lenge nok til å si hei."
Det er kanskje det hilsing er: å inkludere den tilhilsede i ens egen sosiale verden? Det er kanskje derfor det er så viktig: mennesker er sosiale vesener som alltid vurderer eget liv og egen suksess eller lykke ut fra andre mennesker i nærheten, deres sosiale verden? Det å hilse er å styrke bånd mellom mennesker (hvordan? pftff) og gjør den sosiale verden både større og mer støttende? Det å hilse er den menneskelige varianten av hundenes lukting i hverandres romper?
En hund som aldri får være sosial, blir gal. Gal eller perverst menneskelig, noe som går ut på det samme. Kanskje man burde hilse oftere, selv om man ikke helt skjønner hva det er man gjør. Kanskje det er viktig å gjøre den sosiale verden så bra som mulig.
Ville det ha vært uhøflig av meg å hilse til T fra E om E ikke hadde bedt om det?
Når E ber meg hilse T, hva gjør jeg da når jeg kommer hjem til T? Jeg sier at E hilser. Hils tilbake, sier T. Og alt er ordnet. Men hva har vi egentig gjort? Hva har de gjort, som via meg har hilst hverandre? Og hva har jeg gjort som mellommann for alle denne hilsingen?
For eksempel: kan man hilse litt? Kan E be meg hilse T, men ikke altfor overdrevet? Eller er det en digital ting, enten hilser man eller så hilser man ikke? Eller: hvor nær kan mennesker være før de kan hilses til? Kan E be meg hilse til Kåre Conradi neste gang jeg ser ham (om jeg ser ham) siden hun en utekveld på en eller annen måte elget seg innpå ham og fikk solt seg i kjendisglansen noen timer et høylytt, folksomt, festete utested? Eller: kan hun be meg hilse til bror og bror og mor og far og tanter og onkler og fettere og kusiner og alle jeg kjenner hun noensinne har truffet? Men hvorfor skulle hun det?
De sier T og jeg er ett nå. Gift og snart foreldre, det er ikke så mye nærmere man kan komme hverandre i det sosiale. Heretter er det J & T eller T & J, som Knoll og Tott eller Karius og Baktus eller Helan og Halvan eller hvem vi nå ligner. Kanskje det er derfor E ber meg hilse til T? Fordi det hadde vært naturlig at hun var med meg til E? Selv om E bare trengte musikk til ipoden sin og å "sette opp" ipodhøyttaleren og var halssyk så hun ikke kunne ha tjatret så mye med T uansett? Ville det ha vært unaturlig for E å hilse til Xerxes, eller til G, min bror og også Es fetter? Eller å hilse til en felles slektning jeg sannsynligvis ser snart, eller ser før E?
Men fremdeles, i tillegg til når og til hvem man skal hilse: hva er det å hilse? Er virkelig det å hilse via mellommann nøyaktig det samme som å hilse uten mellommann? Kan man gjenskape et stumt nikk og et kort øyeblikksblikk i en der-og-da-hilsen i en hilsen via melommann? Er det forskjell på å si "E hilser" og "E hilser så mye, hun håper du kommer på besøk snart, håper det går bra med deg, hilser så masse masse"? Er det å hilse en performativ talehandling (se fx http://no.wikipedia.org/wiki/Talehandling) på linje med det å døpe eller å dømme noen til fengsel? Kan man ikke hilse T fra E uten å si ordene "E hilser"? Eller kan man si ordene mens begge er til stede, teller det som en hilsen da? Og hvorfor skulle det være så viktig å hilse, hvilken sosial funksjon fyller det, hva prøver man å oppnå, hva er gledelig med bli hilst til?
Jeg hilste T fra E. Men jeg skjønte ikke hva jeg gjorde. Eller hvorfor. Selvfølgelig, E hadde blitt irritert og forbauset om jeg hadde unnlatt å hilse når hun først ba meg om det, og irriterte slektninger skal man passe seg for - men på hvilken måte endret jeg verden, på noen som helst måte, ved å viderebefordre to ord? "E hilser." Hva med "E synes du er snill", "E er glad J fant deg", "E synes det er flott at du finnes", "E er en stor fan"? Men nei. Man holder seg til det mest generelle og det vageste, det mest allmenne, det som kan gjelde for alle alltid: man holder seg til å bli tenkt på. "E hilser deg: hun hadde deg i tankene i det minste lenge nok til å si hei."
Det er kanskje det hilsing er: å inkludere den tilhilsede i ens egen sosiale verden? Det er kanskje derfor det er så viktig: mennesker er sosiale vesener som alltid vurderer eget liv og egen suksess eller lykke ut fra andre mennesker i nærheten, deres sosiale verden? Det å hilse er å styrke bånd mellom mennesker (hvordan? pftff) og gjør den sosiale verden både større og mer støttende? Det å hilse er den menneskelige varianten av hundenes lukting i hverandres romper?
En hund som aldri får være sosial, blir gal. Gal eller perverst menneskelig, noe som går ut på det samme. Kanskje man burde hilse oftere, selv om man ikke helt skjønner hva det er man gjør. Kanskje det er viktig å gjøre den sosiale verden så bra som mulig.
Ville det ha vært uhøflig av meg å hilse til T fra E om E ikke hadde bedt om det?
Etiketter:
kommunikasjon,
mennesker,
T,
undring
10 april 2007
Bli den du er
Jeg er den samme som jeg alltid har vært. Jeg er den samme som i går, som i forrige uke, som i det øyeblikk jeg ble født. Jeg er meg selv. Jeg har alltid vært meg selv. Og likevel er jeg alltid noe annet. Og likevel forandrer jeg meg hvert sekund. Nå. Nå. Nå... er jeg en annen. Nå er jeg den samme.
En sommer for lenge siden bestemte jeg meg for at jeg ikke var skater likevel, men bokorm. Igjen bokorm som jeg var enda noen år tidligere. Og jeg lå i hengekøya og hørte naboen skate, falle, skate, falle, banne mens jeg leste bøker jeg ikke skjønte noe av, bøker jeg skjønte alt av, bøker jeg elsket, bøker jeg hatet. Jeg forandret meg ikke. Men jeg var ikke den samme.
En tid spilte jeg basketball og forsømte det meste av andre ting. På skolen ble jeg kalt "basketfyren" av de eldre guttene, i alle fall ofte nok til at jeg husket det, i alle fall én gang. Det er av og til nok. En tid var det basketballspiller jeg så meg som, og alle engelskstiler var om basket, alle skolebokinnføringer, alle skriblerier, alt frivilig lesestoff - alt handlet om basket.
Når endrer man seg? Når er man den samme? Da jeg sluttet med basket helt, tvert, for å ikke trene meg i senk og for å få tid til å lese flere bøker igjen, var det da den samme Jostein som sluttet med skating noen år før? Eller var det en annen, en som hadde innsett at de fysiske begrensingene og treningslatskapen var større enn de vidløftige basketdrømmene? Tidlige somre med hele livet foran en ser man ikke hvorfor aller hvordan det skulle kunne være noe som hindrer en fra å bli verdens beste i hva som helst. Ikke i turn, det er jo ikke gøy uansett, men i morsomme ting, kule ting. Skating, for eksempel. Selvfølgelig skulle jeg bli verdens beste skater da jeg stilte meg opp på mitt første, lånte skateboard. Selvfølgelig skulle naboen bli skateproff et sted og leve som en greve på geniale triks. Er man en annen når man for første gang innser at det er fysiske begrensinger på hvor skateproff man kan bli? Er man den samme når man aldri innser det?
Noe av det gamle mennesker alltid klager over, er at de klarte mer før. De hoppet høyere, løp lengre, danset bedre, sang finere, tenkte fortere, hørte bedre, drakk mer, orket mer. Snakker de om det fordi de ikke vil bli en annen? Fordi de mener å ha gjort seg fortjent til å beholde det de har klart? Jeg har dunket: jeg tok gjenomgående lett i ringen, og noen ganger, etter å ha trent senst, dunket jeg også. Har det noe å si for hvem jeg er nå? Har jeg endret meg siden jeg ikke lenger klarer det? Eller er jeg den samme fordi jeg kan trene meg opp til dunkenivå igjen? Eller bare fordi jeg *har vært* på dunkenivå? Eller hva med for eksempel Espen Bredesen: vil ha alltid være hoppverdensmester? Vil de alltid være en del av det han er? Vil den ene konkurransen i 1993? Endret han seg til noe annet de dagen, og forble han det samme resten av livet? Når han sitter på gamlehjemet, vil han da fremdeles være Skiverdensmesteren? Og vil NRK vise gamle opptak i reprise for å beholde Nasjonens storhet friskt i minnet, holde det fast i øyeblikket?
Trolig. Men vil ikke det å være skiverdensmester være noe tlfeldig som ikke har noe med hvem personen egentlig er?
Ikke i Espen Bredesens egne øyne. Enda mindre i sportsinteressertes øyne. Han hadde vært en annen hadde han falt i Falun. Og det har tilbakevirkende kraft: når man nå blar gjennom Bredesen-familiens gamle fotoalbum, vil bildene av lille Espen være bilder av en kommende skihopperstjerne. Og på den måten ble Espen Bredesen i retrospekt den han alltid hade vært da han vant VM. Det er sånn mennesker tenker nedenfor rasjonaliteten.
Og dermed vil man ikke kunne unngå å være den samme. I retrospekt. Man endrer seg, men det er endringer med plan, med sammenheng, med strukturer og meningsskapen fram og tilbake i tid. Man er den samme, fordi historien er den samme. Man er en annen, fordi man ikke klarer det samme, tenker det samme, ser ut som det samme.
Jeg har grå hår nå. Ikke mange, men de sprer seg fra haka og utover. Jeg har Dupuytren-fingre, krokfingre, vikingfingre - én allerede operert, en til trolig på vei til å måtte blir det. Jeg har stive ankler. Jeg blir slitnere i øynene enn før. Jeg er ikke gamel, mine beste år ligger foran meg (man skal visstnok være mest fornøyd med seg selv og livet sitt i trettiårene) - men jeg ser hvilke områder hvor historien tydelig har passert topp-punktet. Og dermed forteller jeg om dette topp-punktet til alle som vil høre. Jeg har dunket, sier jeg. Jeg har vært god basket. Jeg har fått gode karakterer på skolen, av og til. Jeg har gjort ditt og datt, alt jobbet hardt for, alt nå en pokal i skapet. En historie for neste fest. En plakat som forteller hvem jeg er ved å fortelle hvem jeg var. For jeg er den samme...
Det hender at det å innse sine begrensinger kalles å være voksen. Det hender at det å skjønne at det aldri blir noe NBA er en moden innsikt. Det hender at voksendommen er det mest hemmende av alt. Jeg vil lære meg å spille piano nå, og å lære tøtsj bedre. Men fingrene mine kommer til å kroke seg mer, jeg kommer til å få problemer, og øynene vil bare skjele og bli endre mer slitne etter som årene går. Jeg vil løpe ti kilometer på 45 minutter, men har stive ankler, astma, enormt tungt steg - masse unnskyldninger. Det voksne burde da være å innse min begrensing og legge meg på en lavere linje. Det voksne burde være å få meg en lærerjobb så vi kan kjøpe oss en leilighet som passer for Xerxes, en med et rom eller to til, noe mer passende. Det voksne burde være å bli en annen ved å være den samme.
Det voksne er det fornuftige. Det voksne er det gamle: man har klart ting, man har levd farlig, ro ned nå. Det voksne er å haldne (http://no.wiktionary.org/wiki/haldne). Det voksne er å fortelle den samme historien omigjen for ikke å bli en annen. Og så er det nettopp en annen man blir idet man tviholder på det som har vært. For tiden går jo uansett.
Det voksne er å si at jeg aldri ble noen skater. Jeg sier det selv. Jeg ble aldri det, jeg ble aldri hint, sier jeg og anlegger en alvorlig mine. Men selvfølgelig kan jeg fremdeles bli en skater. Ikke proff, kanskje, men absolutt på brukbart lavt nvå. Og om jeg velger å skate masse, vil jeg endre historien min og ha vært den samme hele tiden: min korte skateperiode som liten var et uttrykk for noe jeg var og er, dypest sett. Det var bare en tlfeldighet eller omstendigheten som gjorde at jeg ikke skatet mer i mange år.
Man endrer seg alltid, men man endrer seg aldri: man gjør hele tiden noe nytt og forandrer syn på seg selv og egen fortid så det passer med den man er i øyeblikket. Det vil si, man gjør det helt til man haldner. Helt til man ikke endrer historien om game dager lenger, men endrer historien om nåtiden ut fra fortiden. Som jeg gjør hver gang jeg forteller et nytt bekjentskap om min store basketfortid. Selv om jeg ikke lenger spiller basket, skal jeg altså være en god basketspiller? Fordi jeg var det for ti år siden? Nei. Vær den du er. Om jeg en gang treffer Espen Bredesen, håper jeg vi snakker om NRK-jobben heller enn VM i Falun. Og om vi kommer inn på VM-seieren hans, vil det være i lys av hva han er nå, hva han tenker nå, hvordan han ser verden nå. Minner er alltid farget av erindringen: man husker aldri hvordan det var, men man rekonstruerer hvordan man husker at det var.
Jeg er en annen nå. Jeg er den samme. I morgen håper jeg nå at jeg kommer til å være den jeg er nå - men når morgendagen kommen, håper jeg at jeg kommer til å være den jeg kommer tilå være, ikke den jeg var i dag. Farg alltid tiden med øyeblikkets farger.
Vær den du er. Ha vært den du mener du var. Bli den du er.
En sommer for lenge siden bestemte jeg meg for at jeg ikke var skater likevel, men bokorm. Igjen bokorm som jeg var enda noen år tidligere. Og jeg lå i hengekøya og hørte naboen skate, falle, skate, falle, banne mens jeg leste bøker jeg ikke skjønte noe av, bøker jeg skjønte alt av, bøker jeg elsket, bøker jeg hatet. Jeg forandret meg ikke. Men jeg var ikke den samme.
En tid spilte jeg basketball og forsømte det meste av andre ting. På skolen ble jeg kalt "basketfyren" av de eldre guttene, i alle fall ofte nok til at jeg husket det, i alle fall én gang. Det er av og til nok. En tid var det basketballspiller jeg så meg som, og alle engelskstiler var om basket, alle skolebokinnføringer, alle skriblerier, alt frivilig lesestoff - alt handlet om basket.
Når endrer man seg? Når er man den samme? Da jeg sluttet med basket helt, tvert, for å ikke trene meg i senk og for å få tid til å lese flere bøker igjen, var det da den samme Jostein som sluttet med skating noen år før? Eller var det en annen, en som hadde innsett at de fysiske begrensingene og treningslatskapen var større enn de vidløftige basketdrømmene? Tidlige somre med hele livet foran en ser man ikke hvorfor aller hvordan det skulle kunne være noe som hindrer en fra å bli verdens beste i hva som helst. Ikke i turn, det er jo ikke gøy uansett, men i morsomme ting, kule ting. Skating, for eksempel. Selvfølgelig skulle jeg bli verdens beste skater da jeg stilte meg opp på mitt første, lånte skateboard. Selvfølgelig skulle naboen bli skateproff et sted og leve som en greve på geniale triks. Er man en annen når man for første gang innser at det er fysiske begrensinger på hvor skateproff man kan bli? Er man den samme når man aldri innser det?
Noe av det gamle mennesker alltid klager over, er at de klarte mer før. De hoppet høyere, løp lengre, danset bedre, sang finere, tenkte fortere, hørte bedre, drakk mer, orket mer. Snakker de om det fordi de ikke vil bli en annen? Fordi de mener å ha gjort seg fortjent til å beholde det de har klart? Jeg har dunket: jeg tok gjenomgående lett i ringen, og noen ganger, etter å ha trent senst, dunket jeg også. Har det noe å si for hvem jeg er nå? Har jeg endret meg siden jeg ikke lenger klarer det? Eller er jeg den samme fordi jeg kan trene meg opp til dunkenivå igjen? Eller bare fordi jeg *har vært* på dunkenivå? Eller hva med for eksempel Espen Bredesen: vil ha alltid være hoppverdensmester? Vil de alltid være en del av det han er? Vil den ene konkurransen i 1993? Endret han seg til noe annet de dagen, og forble han det samme resten av livet? Når han sitter på gamlehjemet, vil han da fremdeles være Skiverdensmesteren? Og vil NRK vise gamle opptak i reprise for å beholde Nasjonens storhet friskt i minnet, holde det fast i øyeblikket?
Trolig. Men vil ikke det å være skiverdensmester være noe tlfeldig som ikke har noe med hvem personen egentlig er?
Ikke i Espen Bredesens egne øyne. Enda mindre i sportsinteressertes øyne. Han hadde vært en annen hadde han falt i Falun. Og det har tilbakevirkende kraft: når man nå blar gjennom Bredesen-familiens gamle fotoalbum, vil bildene av lille Espen være bilder av en kommende skihopperstjerne. Og på den måten ble Espen Bredesen i retrospekt den han alltid hade vært da han vant VM. Det er sånn mennesker tenker nedenfor rasjonaliteten.
Og dermed vil man ikke kunne unngå å være den samme. I retrospekt. Man endrer seg, men det er endringer med plan, med sammenheng, med strukturer og meningsskapen fram og tilbake i tid. Man er den samme, fordi historien er den samme. Man er en annen, fordi man ikke klarer det samme, tenker det samme, ser ut som det samme.
Jeg har grå hår nå. Ikke mange, men de sprer seg fra haka og utover. Jeg har Dupuytren-fingre, krokfingre, vikingfingre - én allerede operert, en til trolig på vei til å måtte blir det. Jeg har stive ankler. Jeg blir slitnere i øynene enn før. Jeg er ikke gamel, mine beste år ligger foran meg (man skal visstnok være mest fornøyd med seg selv og livet sitt i trettiårene) - men jeg ser hvilke områder hvor historien tydelig har passert topp-punktet. Og dermed forteller jeg om dette topp-punktet til alle som vil høre. Jeg har dunket, sier jeg. Jeg har vært god basket. Jeg har fått gode karakterer på skolen, av og til. Jeg har gjort ditt og datt, alt jobbet hardt for, alt nå en pokal i skapet. En historie for neste fest. En plakat som forteller hvem jeg er ved å fortelle hvem jeg var. For jeg er den samme...
Det hender at det å innse sine begrensinger kalles å være voksen. Det hender at det å skjønne at det aldri blir noe NBA er en moden innsikt. Det hender at voksendommen er det mest hemmende av alt. Jeg vil lære meg å spille piano nå, og å lære tøtsj bedre. Men fingrene mine kommer til å kroke seg mer, jeg kommer til å få problemer, og øynene vil bare skjele og bli endre mer slitne etter som årene går. Jeg vil løpe ti kilometer på 45 minutter, men har stive ankler, astma, enormt tungt steg - masse unnskyldninger. Det voksne burde da være å innse min begrensing og legge meg på en lavere linje. Det voksne burde være å få meg en lærerjobb så vi kan kjøpe oss en leilighet som passer for Xerxes, en med et rom eller to til, noe mer passende. Det voksne burde være å bli en annen ved å være den samme.
Det voksne er det fornuftige. Det voksne er det gamle: man har klart ting, man har levd farlig, ro ned nå. Det voksne er å haldne (http://no.wiktionary.org/wiki/haldne). Det voksne er å fortelle den samme historien omigjen for ikke å bli en annen. Og så er det nettopp en annen man blir idet man tviholder på det som har vært. For tiden går jo uansett.
Det voksne er å si at jeg aldri ble noen skater. Jeg sier det selv. Jeg ble aldri det, jeg ble aldri hint, sier jeg og anlegger en alvorlig mine. Men selvfølgelig kan jeg fremdeles bli en skater. Ikke proff, kanskje, men absolutt på brukbart lavt nvå. Og om jeg velger å skate masse, vil jeg endre historien min og ha vært den samme hele tiden: min korte skateperiode som liten var et uttrykk for noe jeg var og er, dypest sett. Det var bare en tlfeldighet eller omstendigheten som gjorde at jeg ikke skatet mer i mange år.
Man endrer seg alltid, men man endrer seg aldri: man gjør hele tiden noe nytt og forandrer syn på seg selv og egen fortid så det passer med den man er i øyeblikket. Det vil si, man gjør det helt til man haldner. Helt til man ikke endrer historien om game dager lenger, men endrer historien om nåtiden ut fra fortiden. Som jeg gjør hver gang jeg forteller et nytt bekjentskap om min store basketfortid. Selv om jeg ikke lenger spiller basket, skal jeg altså være en god basketspiller? Fordi jeg var det for ti år siden? Nei. Vær den du er. Om jeg en gang treffer Espen Bredesen, håper jeg vi snakker om NRK-jobben heller enn VM i Falun. Og om vi kommer inn på VM-seieren hans, vil det være i lys av hva han er nå, hva han tenker nå, hvordan han ser verden nå. Minner er alltid farget av erindringen: man husker aldri hvordan det var, men man rekonstruerer hvordan man husker at det var.
Jeg er en annen nå. Jeg er den samme. I morgen håper jeg nå at jeg kommer til å være den jeg er nå - men når morgendagen kommen, håper jeg at jeg kommer til å være den jeg kommer tilå være, ikke den jeg var i dag. Farg alltid tiden med øyeblikkets farger.
Vær den du er. Ha vært den du mener du var. Bli den du er.
Etiketter:
alder,
barndom,
basketball,
bøker,
undring
07 april 2007
Velg et navn
Marko? Jens? Greger? Frode? Sebastian? Arvid? Anderas? Erik? Matteo? Pål? Nils? Manfred? Mattis? Xerxes? Ian? Holger? Mauro? Max? Per Kristian? Saed? Xerxes? (Og det blir jo selvfølgelig en jente, og da forsvinner alle disse og halvparten av alle andre tanker ut av vinduet.)
Xerxes? Hva faen skal man kalle ham? Og hva faen skal man kalle ham når alle deler av familien har helt ulike preferanser, ulike meninger ulike kulturer, ulike forbindelser til oppkallelse og navnetradisjon? Og når vi skal få dem alle samlet i én linje? Gi oss et navn som passer til dette: det skal fungere i Norge og i Bosnia. Det skal fungere på fransk og engelsk og tysk. Det skal ikke være som Odd-Knut eller Roar på engelsk. Arthur Schopenhauer fikk navnet sitt fordi det skulle fungere på alle de store europeiske språkene, men Arthur fungerer mindre bra på norsk. I alle fall i Østfold. Arthur, liksom. Ar-r-rtthtur, liksom, med tjukk, rar, sløv r.
Diskusjonene går i bølger og floder overalt man går. Hva skal han hete, da? Eller hun? Hva skal hun kalles opp etter, hvem skal hun kalles opp etter, hvilken forbokstav er det i navnet hennes, hva betyr det, er det en liten oppkallelse i det? S heter S Bjørn etter onkel B; H heter H etter min mor H - hva betyr det? Hvordan betyr det noe? Hvorfor? Og ikke minst: hvordan skulle man da klare å velge et navn som betyr noe for alle, slik at ingen føler seg forbinedkalt når det er andres forbokstav som brukes?
Det er selvfølgelig et veldig takknemlig tema, dette med babynavn. Man får legge ut om sine preferanser fundert i vage minner om en som het det samme en gang. Mange bruker flere timer å si noe om dette navnet og dette navnet og dette og dette her og dette andre og... Nesten som å legge ut om egen musikksmak, bare at det er helt sosialt lov. Enda bedre enn været, siden alle har de samme preferansene om været og kan forklare dem: om en liker Trine og en annen liker Nina, så kan man sjelden forklare *hvorfor* Nina eller Trine er bedre som navn. Og dermed kan man ikke arresteres på noe som helst, aldri ta feil egentlig, bare kaste ut egne meninger.
Noe ganger treffer man mennesker som mener at navn har magiske krefter. At det er viktig hva slags navn som gis, fordi et helt liv kan farges av det. At jeg heter Jostein har for en stor del gjort meg til den jeg er, for eksempel: Kunne jeg da ha blitt en ingeniør som Jostein? At det finnes Josteiner som er ingeniører forandrer ingenting på saken, det har mer med deres etternavn å gjøre... (Det er 29 menn i Norge som heter Jostein Nilsen: om det finnes en ingeniør blant dem, er det mitt Sand som har avholdt meg fra å jobbe med sånne ting. Eller Saturns posisjon i ascendanten. Eller noe.)
Nei. Et navn er et navn. Om X blir en gutt, vil uansett Xerxes henge ved til tider, sammen med det navnet han før og et eller to eller åtte kallenavn. Det eneste det ville kunne gjøre, er å gjøre ham litt tidligere oppmerksom på de forskjellige sosiale rollene han må spille og de forskjellige språkene han må forholde seg til. Det vil ikke forandre ham som person. Oppdragelsen, dagliglivet, kjeft eller ros, opplevelser og erfaringer - alt sånt former et menneske. Erfaringer på grunn av navnet er ytterst få, og enda sjeldnere utløst av navnet: man mobbes på grunn av navnet ikke fordi man heter noe rart, men fordi man oppfører seg litt rart eller truende for mobberne. Eller fordi de vil ha utløp for en eller annen slags frustrasjon.
What's in a name? that which we call a rose/By any other name would smell as sweet... Rosen lukter like godt om den heter flimsflums-blomst. Men ikke om den heter søppeldynge. Menneskenes fordommer og konnotasjoner er for godt inngrodd. Og da er vi ved utgangspunktet igjen. Vi vil neppe kunne avgjøre hva slags liv X får ved å velge riktig navn for ham. Han/hun vil være en person uansett, med mindre vi velger et navn som 'søppeldynge'. Et navn som gir mennesker feil konnotasjoner og mindre perfekte assosiasjoner. Men hvor stopper asosiasjonene? Og hvordan skal man vite eller avgjøre om et "feil" navn på barnet vil overskygge ens bilde av det? Når blir barnet den viktigste, den aller viktigeste, den eneste konnotasjonen av beydning?
Så mennesker legger ut om sine konotasjoner. Og de legger fram navn som de kan og vet og har hørt og forbinder nor særlig med, siden det velge et helt nytt navn bare er å yppe med skjebnen. "Jeg hadde en fetter en gang som het Q, det er et fint navn synes jeg." Og du kan banne på at om vi kaller Xerxes for nettopp Q, vil den som først nevnte navnet, den som har det sterkeste eieforhldet til det, føle det som en liten seier.
Thorbjørn Egner skrev om en gutt som het Ola-Ola fordi de to besteforeldrene, som begge het Ola, ikke ble enige om hvem av dem han var oppkalt etter. Det nærmeste vi kommer er Jan-Ian (pappa og halvbror). Men han, eller hun, skal ikke hete Jan. Så spørsmålet gjenstår: hvordan faen skal man velge navn til denne bylten i denne sosiale labrynten av forventinger?
Eller heller: hvordan faen skal man innse at det er forskjell på å snakke om på teslabberas og å mene sterke ting? Og dette: det har ikke noe å si. Det er to mennesker i verden som bestemmer og ett menneske som blir pårvirket for resten av livet. ALt annet er i randsonen...
Xerxes? Hva faen skal man kalle ham? Og hva faen skal man kalle ham når alle deler av familien har helt ulike preferanser, ulike meninger ulike kulturer, ulike forbindelser til oppkallelse og navnetradisjon? Og når vi skal få dem alle samlet i én linje? Gi oss et navn som passer til dette: det skal fungere i Norge og i Bosnia. Det skal fungere på fransk og engelsk og tysk. Det skal ikke være som Odd-Knut eller Roar på engelsk. Arthur Schopenhauer fikk navnet sitt fordi det skulle fungere på alle de store europeiske språkene, men Arthur fungerer mindre bra på norsk. I alle fall i Østfold. Arthur, liksom. Ar-r-rtthtur, liksom, med tjukk, rar, sløv r.
Diskusjonene går i bølger og floder overalt man går. Hva skal han hete, da? Eller hun? Hva skal hun kalles opp etter, hvem skal hun kalles opp etter, hvilken forbokstav er det i navnet hennes, hva betyr det, er det en liten oppkallelse i det? S heter S Bjørn etter onkel B; H heter H etter min mor H - hva betyr det? Hvordan betyr det noe? Hvorfor? Og ikke minst: hvordan skulle man da klare å velge et navn som betyr noe for alle, slik at ingen føler seg forbinedkalt når det er andres forbokstav som brukes?
Det er selvfølgelig et veldig takknemlig tema, dette med babynavn. Man får legge ut om sine preferanser fundert i vage minner om en som het det samme en gang. Mange bruker flere timer å si noe om dette navnet og dette navnet og dette og dette her og dette andre og... Nesten som å legge ut om egen musikksmak, bare at det er helt sosialt lov. Enda bedre enn været, siden alle har de samme preferansene om været og kan forklare dem: om en liker Trine og en annen liker Nina, så kan man sjelden forklare *hvorfor* Nina eller Trine er bedre som navn. Og dermed kan man ikke arresteres på noe som helst, aldri ta feil egentlig, bare kaste ut egne meninger.
Noe ganger treffer man mennesker som mener at navn har magiske krefter. At det er viktig hva slags navn som gis, fordi et helt liv kan farges av det. At jeg heter Jostein har for en stor del gjort meg til den jeg er, for eksempel: Kunne jeg da ha blitt en ingeniør som Jostein? At det finnes Josteiner som er ingeniører forandrer ingenting på saken, det har mer med deres etternavn å gjøre... (Det er 29 menn i Norge som heter Jostein Nilsen: om det finnes en ingeniør blant dem, er det mitt Sand som har avholdt meg fra å jobbe med sånne ting. Eller Saturns posisjon i ascendanten. Eller noe.)
Nei. Et navn er et navn. Om X blir en gutt, vil uansett Xerxes henge ved til tider, sammen med det navnet han før og et eller to eller åtte kallenavn. Det eneste det ville kunne gjøre, er å gjøre ham litt tidligere oppmerksom på de forskjellige sosiale rollene han må spille og de forskjellige språkene han må forholde seg til. Det vil ikke forandre ham som person. Oppdragelsen, dagliglivet, kjeft eller ros, opplevelser og erfaringer - alt sånt former et menneske. Erfaringer på grunn av navnet er ytterst få, og enda sjeldnere utløst av navnet: man mobbes på grunn av navnet ikke fordi man heter noe rart, men fordi man oppfører seg litt rart eller truende for mobberne. Eller fordi de vil ha utløp for en eller annen slags frustrasjon.
What's in a name? that which we call a rose/By any other name would smell as sweet... Rosen lukter like godt om den heter flimsflums-blomst. Men ikke om den heter søppeldynge. Menneskenes fordommer og konnotasjoner er for godt inngrodd. Og da er vi ved utgangspunktet igjen. Vi vil neppe kunne avgjøre hva slags liv X får ved å velge riktig navn for ham. Han/hun vil være en person uansett, med mindre vi velger et navn som 'søppeldynge'. Et navn som gir mennesker feil konnotasjoner og mindre perfekte assosiasjoner. Men hvor stopper asosiasjonene? Og hvordan skal man vite eller avgjøre om et "feil" navn på barnet vil overskygge ens bilde av det? Når blir barnet den viktigste, den aller viktigeste, den eneste konnotasjonen av beydning?
Så mennesker legger ut om sine konotasjoner. Og de legger fram navn som de kan og vet og har hørt og forbinder nor særlig med, siden det velge et helt nytt navn bare er å yppe med skjebnen. "Jeg hadde en fetter en gang som het Q, det er et fint navn synes jeg." Og du kan banne på at om vi kaller Xerxes for nettopp Q, vil den som først nevnte navnet, den som har det sterkeste eieforhldet til det, føle det som en liten seier.
Thorbjørn Egner skrev om en gutt som het Ola-Ola fordi de to besteforeldrene, som begge het Ola, ikke ble enige om hvem av dem han var oppkalt etter. Det nærmeste vi kommer er Jan-Ian (pappa og halvbror). Men han, eller hun, skal ikke hete Jan. Så spørsmålet gjenstår: hvordan faen skal man velge navn til denne bylten i denne sosiale labrynten av forventinger?
Eller heller: hvordan faen skal man innse at det er forskjell på å snakke om på teslabberas og å mene sterke ting? Og dette: det har ikke noe å si. Det er to mennesker i verden som bestemmer og ett menneske som blir pårvirket for resten av livet. ALt annet er i randsonen...
Etiketter:
familie,
språk,
svangerskap,
undring,
Xerxes
06 april 2007
Uten TV dør barns samtaler
De sier det alle sammen nå, plutselig. Ikke bare mamma i bryllupstalen, men alle de mennesker jeg løper forbi på min vei. Det er viktgi med TV, Jostein Kanskje ikke nå, kanskje ikke for deg eller T i det livet dere har nå, men etter hvert. O, etter hvert MÅ dere ha TV, ellers går det rett på dunken. Hva kan man vel snakke om uten TV? Og ikke minst: når barnet kommer og etter hvert er i snakkbar alder, hvordan skal det da kunne overleve uten TV? Hva?
Jeg skjønner argumentet med at det er bra å ha TV utlandet. Når man flytter til et nytt land er det greit å få med seg nyhetene og været og teite quizshow, så man kommer litt inn i kulturen. Eller bare hører språket. Men barn?
På den ene siden er mye av min barndom, av alles barndom, den kulturen man ble utsatt for. Og dermed mye TV: Postman Pat, Fragglene, Sesam stasjon, Pompel og Pilt, Lekestue, Rädda Joppe, alle disse tv-seriegreiene man ble plassert foran rundt barne-tv-tider. Når Postgirobygget spiller en pervertert, fylletekstversjon av Postman Pat, er det gøy fordi vi alle har hørt og husker den originale teksten.
Men er TV poenget? Hadde jeg vært fattigere uten mine TV-referanser? Hva med alle bøkene og sangene jeg vokste opp med? Hva med alle lekene? Hvorfor skal TV være det som rammer inn ens barndom? Og barn av i dag, snakker de om barne-tv på barneskolen? I friminuttene diskuterer de det de så på fjernsyn i går?
Eller er det de gamle som tenker omvendt? Jeg er den siste generasjonen som fulgte med på de samme barne-tv-programmene som alle andre. Nå ser man på mange forskjellige ting, mange forskjellige kanaler, til mange forskjellige tider. Det finnes ikke lenger skoler hvor alle ser på det samme, bortsett fra enkelte programmer som kommer på moten. Nå er det ikke lenger en felles tv-referanseramme. Hvor viktig er det for barn å vokse opp med TV for å se det andre ser da?
Dessuten ser unge mindre på TV nå enn før. Markert mindre: http://forbruker.no/digital/nyheter/tv/article1520576.ece. TV er ikke lenger sentrum i tlværelsen, ikke lenger det man samler seg om. Ikke lenger det man snakker om: dataspill og fotball er viktigere å kunne enn tv-serier. Selv det å følge med på kjendiser gjør man bedre på internett enn på diverse halvgamle hollywoodreportasjer på norsk tv. Informasjonen, underholdningen, læringen foregår bedre utenfor tven.
Et barn som vokser opp uten TV i dag, går ikke glipp av så mye. Forsløvingen, bare. PÅ den annen side er det vanskelig å unngå å ha TV når man kan ha det via datamaskinen på internett, eller har det for å ha Playstation eller hva man enn har av spillmaskin. Eller får det med seg på kafé et eller annet sted. TV og levende bilde er overalt. Og ikke minst: de kjøpekraftige tv-titterne blir eldre, reklamen og programmene vender seg i stadig større grad mot de gamle, ungdommen velger bort TV i like stor rad som Tv velger bort dem. Så kjøpe TV for Xerxes' skyld?
Joda, det er en veldig fin tanke. Og det kommer til å bli gjort etter hvert. Men er det ikke et paradoks at de unge er mer lunkne til slike ting enn de gamle? Tyder ikke det på at det ikke er for de unges egen skyld man tenker slike tanker?
Men selvfølgelig. Maset etter TV kommer til å bli uutholdelig ganske fort om vi ikke kjøper oss en flatskjer-greie ganske snart. MAset fra den lille. Akkurat nå meler jeg bare mine egne meningskaker...
Jeg skjønner argumentet med at det er bra å ha TV utlandet. Når man flytter til et nytt land er det greit å få med seg nyhetene og været og teite quizshow, så man kommer litt inn i kulturen. Eller bare hører språket. Men barn?
På den ene siden er mye av min barndom, av alles barndom, den kulturen man ble utsatt for. Og dermed mye TV: Postman Pat, Fragglene, Sesam stasjon, Pompel og Pilt, Lekestue, Rädda Joppe, alle disse tv-seriegreiene man ble plassert foran rundt barne-tv-tider. Når Postgirobygget spiller en pervertert, fylletekstversjon av Postman Pat, er det gøy fordi vi alle har hørt og husker den originale teksten.
Men er TV poenget? Hadde jeg vært fattigere uten mine TV-referanser? Hva med alle bøkene og sangene jeg vokste opp med? Hva med alle lekene? Hvorfor skal TV være det som rammer inn ens barndom? Og barn av i dag, snakker de om barne-tv på barneskolen? I friminuttene diskuterer de det de så på fjernsyn i går?
Eller er det de gamle som tenker omvendt? Jeg er den siste generasjonen som fulgte med på de samme barne-tv-programmene som alle andre. Nå ser man på mange forskjellige ting, mange forskjellige kanaler, til mange forskjellige tider. Det finnes ikke lenger skoler hvor alle ser på det samme, bortsett fra enkelte programmer som kommer på moten. Nå er det ikke lenger en felles tv-referanseramme. Hvor viktig er det for barn å vokse opp med TV for å se det andre ser da?
Dessuten ser unge mindre på TV nå enn før. Markert mindre: http://forbruker.no/digital/nyheter/tv/article1520576.ece. TV er ikke lenger sentrum i tlværelsen, ikke lenger det man samler seg om. Ikke lenger det man snakker om: dataspill og fotball er viktigere å kunne enn tv-serier. Selv det å følge med på kjendiser gjør man bedre på internett enn på diverse halvgamle hollywoodreportasjer på norsk tv. Informasjonen, underholdningen, læringen foregår bedre utenfor tven.
Et barn som vokser opp uten TV i dag, går ikke glipp av så mye. Forsløvingen, bare. PÅ den annen side er det vanskelig å unngå å ha TV når man kan ha det via datamaskinen på internett, eller har det for å ha Playstation eller hva man enn har av spillmaskin. Eller får det med seg på kafé et eller annet sted. TV og levende bilde er overalt. Og ikke minst: de kjøpekraftige tv-titterne blir eldre, reklamen og programmene vender seg i stadig større grad mot de gamle, ungdommen velger bort TV i like stor rad som Tv velger bort dem. Så kjøpe TV for Xerxes' skyld?
Joda, det er en veldig fin tanke. Og det kommer til å bli gjort etter hvert. Men er det ikke et paradoks at de unge er mer lunkne til slike ting enn de gamle? Tyder ikke det på at det ikke er for de unges egen skyld man tenker slike tanker?
Men selvfølgelig. Maset etter TV kommer til å bli uutholdelig ganske fort om vi ikke kjøper oss en flatskjer-greie ganske snart. MAset fra den lille. Akkurat nå meler jeg bare mine egne meningskaker...
04 april 2007
Til lissepass for deg
Verden blir ikke bare bedre. Noe var bedre for tretti år siden. Det sier pappa.
På vei til lokalpuben i dag knøt pappa lissene en gang. På vei tilbake, etter to øl til, knøt han lissene igjen. Og det var bare etter to øl. For tretti år siden ville han aldri ha gjort det. Lissene var bedre før. Før, sier pappa, slapp han å knyte lissene. Da kunne han gå lenge uten å måtte bøye seg ned til bakken for å knyte de trådene sammen og få skoene til å henge på foten. Gå hele dager uten å måtte bøye ryggen. Nå gjorde han det to ganger på to timer, og det bare etter to øl bare. Og bare en av dem Guinness. Forbanna lisser av i dag.
Mine vintersko er på samme måte. Flere ganger hver dag går de opp. Om vinteren, når det er som kaldest. Og jeg må bøye meg ned og det er kaldt og fingrene mine valnes. Og alt er den store stygge, skobransjens feil.
Eller kapitalismen, kanskje. Man sparer så mye penger man kan på de tingene man kan, og lissetykkelsen og lissematerialet er noe man kan spare penger på. Hva er litt ryggbøying og lisseknyting mot sparte penger på selve skokjøpet?
Eh?
Det er fælt om man skal gå rett fra lisser til borrelås, sier pappa. Men det er jo sånn det blir.
Eh?
Men man har ikke råd til å kjøpe ordentlige sko med ordentlige lisser. Eller man tar seg ikke råd. Man tror man alltid skal kunne, alltid skal like å bøye seg ned og risikere kink for å knyte de satans lissene som har gått opp igjen. Man tror det ikke skal gjøre noe. Eller at man har flaks. Eller noe. Og så irriterer man seg til blods like fullt. Satans lisser. Eh?
Det man burde gjøre: kjøpe seg lissefrie sko. Ikke tresko, men noe lignende. Og det man burde: ikke irritere seg over ungdommen som ikke knyter skoene sine. De kan ikke noe for det.
Det er skofabrikkene man burde legge skylden på.
På vei til lokalpuben i dag knøt pappa lissene en gang. På vei tilbake, etter to øl til, knøt han lissene igjen. Og det var bare etter to øl. For tretti år siden ville han aldri ha gjort det. Lissene var bedre før. Før, sier pappa, slapp han å knyte lissene. Da kunne han gå lenge uten å måtte bøye seg ned til bakken for å knyte de trådene sammen og få skoene til å henge på foten. Gå hele dager uten å måtte bøye ryggen. Nå gjorde han det to ganger på to timer, og det bare etter to øl bare. Og bare en av dem Guinness. Forbanna lisser av i dag.
Mine vintersko er på samme måte. Flere ganger hver dag går de opp. Om vinteren, når det er som kaldest. Og jeg må bøye meg ned og det er kaldt og fingrene mine valnes. Og alt er den store stygge, skobransjens feil.
Eller kapitalismen, kanskje. Man sparer så mye penger man kan på de tingene man kan, og lissetykkelsen og lissematerialet er noe man kan spare penger på. Hva er litt ryggbøying og lisseknyting mot sparte penger på selve skokjøpet?
Eh?
Det er fælt om man skal gå rett fra lisser til borrelås, sier pappa. Men det er jo sånn det blir.
Eh?
Men man har ikke råd til å kjøpe ordentlige sko med ordentlige lisser. Eller man tar seg ikke råd. Man tror man alltid skal kunne, alltid skal like å bøye seg ned og risikere kink for å knyte de satans lissene som har gått opp igjen. Man tror det ikke skal gjøre noe. Eller at man har flaks. Eller noe. Og så irriterer man seg til blods like fullt. Satans lisser. Eh?
Det man burde gjøre: kjøpe seg lissefrie sko. Ikke tresko, men noe lignende. Og det man burde: ikke irritere seg over ungdommen som ikke knyter skoene sine. De kan ikke noe for det.
Det er skofabrikkene man burde legge skylden på.
30 mars 2007
Fordi jeg fortjener det
Jobbet i en hel intens uke nå, stirre på dataskjerm i et lite kontorkott, skrive på tastatur på min klønete måte, sliten i øyne og armer og skuldre. Gikk tidlig i dag. Fordi jeg forrtjener det. Fortjener?
For å fortjene noe, må man ha gjort noe, ikke sant? Å fortjene noe er å gjøre seg fortjent til det, dvs en aktiv ting? Man ikke ha gjort seg fortjent til noe ved bare å sitte der? Jeg hadde ikke gjort meg fortjent til noe ved bare å stirre i veggen i åtte timer, eller enda verre, å lese en god bok i åtte timer? Ha det gøy i åtte timer?
Med mindre veggstirringen er en del av et psykologisk eksperiment og jeg må sitte helt stille. Med mindre boka må leses asap som en del av en jobb jeg påtar meg fordi jeg er snill? Med mindre det å ha det gøy... Nei? For kan man gjøre seg fortjent til noe som helst ved å ha det gøy?
Det man gjør seg fortjent til, er en kompensasjon for små lidelser eller større eller mindre orritasjoner man pådrar seg for andres skyld. Om jeg holder ut i samme jobb i mange nok år, fortjener jeg Kongens fortjenestemedalje. Om jeg lider meg gjennom en time med Lloyd Webber-musikk, fortjener jeg å høre på Bach etterpå. Johann Sebastian Bach. Om jeg redder et barn fra å drukne i isvann, fortjener jeg en eller annen fortjenestemedalje. Om jeg holder ut idiotiske foreldre i tenårene forjener jeg Kronprinsens fortjenestemedalje. Ikke?
Hadde jeg reddet et barn fra å drukne, hadde jeg ikke villet tatt imot en fortjenestemedalje. Hvorfor skulle man ha en sånn ting å hene på veggen? Hvem skulle man vise den til? Om alle, hvorfor være så ensporet? Om ingen, hvorfor ha den i det hele tatt? Noen?
Jeg har endel medaljer fra diverse sportsarrangementer, basketmedaljer, orientering, sånne småting som ikke betyr noe og som jeg ikke husker hvor kommer fra. Selve overrekkelsen var stor da jeg var liten, jeg ble tatt høytidelig i hånda og var nesten voksen på en eller annen måte. Men nå? Fikk en medalje for å vinne tredjedivisjon i basket et år. Tror det var trededivisjon. Aner ikke hvor den medaljen er. Bryr meg ikke. Ville aldri ha vist den fram om jeg visste hvor den var. Hadde jeg vært en samler av sportsmedaljer hadde det vært annerledes. Da hadde jeg hengt dem opp i sorterte rader og ordnede rekker. Men en enkelt medalje jeg får for en ting jeg tlfeldigvis gjør? Jeg spilte ikke basket for å få medalje. Jeg ville ikke ha reddet et barn for å få medalje. Så hvorfor skulle jeg bry meg mer om en fortjenestemedalje?
Mennesker som slanker seg, fortjener alltid en ekstra sjokoladebit i helga. Nå har du vært flink, nå har du holdt deg unna godteri en i mange dager. Nå kan du kose deg litt ekstra. Idrettsutøvere som mange ganger er på nippet til å vinne, fortjener til slutt en seier. (Som om det å komme på andreplass er en lidelse de går gjennom bare for å vinne neste gang.) Noen ganger fortjener bare de hyggeligste menneskene en bestemt ting. (Som om det å unne X noe og å mene at X fortjener noe er det samme.) Et barn som holder ut en lang, kjedelig familiesammenkomst, fortjener å leke med venner når det kommer hjem. En eiendomsmegler som jobber tolvtimers dager fortjener å tjene åtte millioner i året. En som dytter andre, fortjener å dyttes selv. En oversetter som jobber ca så mye som jeg har jobbet, ca like mye og like intenst, fortjener som meg å gå to timer før på fredag?
I bunn og grunn tror jeg ikke man fortjener noen ting. Det er godt høre at andre mener du fortjener ting, at du har gått gjennom lidelser for deres eller andres skyld og dermed fortjener oppreising, belønning, erstatning - men egentlig er det bare en høflig gest. Det er litt som å være moralsk vinner: du har tapt, men mennesker mener du burde ha vunnet. Men det er ingen universell moral som avgjør vinnere bortenfor spillet; og det er ingen generell lov som avgjør hvem som fortjener hva. Og uansett, enda vktigere: man burde ikke gjøre ting for å gjøre seg fortjent til belønning. Man burde gjøre ting fordi de er riktige i seg selv. Om jeg skal redde et barn fra å drukne, om jeg skal høre på Lloyd Webber, om jeg skal gjøre noe slitsomt - jeg gjør ikke dette fordi jeg da fortjener noe annet etterpå, men fordi det jeg gjør er riktig i seg selv. Hvis jeg skal høre på Lloyd Webber (ser det ikke for meg, men rent hypotetisk), så vil det være fordi jeg synes det er riktig å være med T når hun hører på den type musikk. Ikke fordi hun kan bli musicalsk i hodet, noe som må forhindres, men fordi jeg vil dele den gleden med henne. Eller i alle fall prøve. Jeg vil ikke lide meg gjennom fx Jesus Christ Superstar bare fordi vi etterpå skal høre på Goldbergvariasjonene. Jeg *fortjener* ikke å høre Bach etter musicalskvip, men jeg vil kreve det for å gjenopprette enslags harmoni i hodet mitt. Og det er en helt annen ting
Det er det samme med slanking, fx. Man fortjener ikke sjokolade i helga. Man kan velge å spise det, velge smaken over vekta, men man fortjener det ikke, i enda mindre grad om 'fortjener' betyr noe sånt som at 'det er greit': vekta går opp med sjokolade (eller gjør det ikke, alt hvordan man forbrenner sjokoladen) uansett hvor mye man 'fortjener' det. Man kan ta en sjokolade for å gjøre slankingen lettere, men det å slanke seg medfører ikke krav på sjokolade hver syvende dag.
Men selvfølgelig, man kan bli enige i slankegruppa om at man opparbeider seg poeng for ver slankedag, og at sjokoladen hver syvende dag er et resultat av disse ponegen - dvs fortjent. Og det er kanskje sånn man må se det. Hver gang man mener å være fortjent til noe, mener man at det man har gjort i følge gitte sosiale regler er verdt noe: en belønning, en kompensasjon, en erstatning. Ifølge gamle sosiale regler er det bra å bli ved sin lest, derfor fortjente alle enslags fortjenestemedalje etter femti år i samme jobb. Eller førti år eller hvor mye det er. (Om det er verdt en belønning nå er et åpent spørsmål.) Overarbeide eiendomsmeglere fortjener ikke mange millioner ut fra hvor mye de jobber, hvor hardt de jobber, hvor viktige de er for samfunnet, hvor hyggelige de er, hvor intelligente de er - men de fortjener det fordi det er mye penger i omløp i bransjen, og fordi mennesker med mye penger er villig til å gi mye penger for hus som koster mye penger. De sosiale spillereglene, bare.
Fortjener jeg da å gå tidlig fra joben? Ja, ut fra rommet jeg jobber i. Nei, ut fra at oppdragsgiveren har sittet i samme rom i mange år allerede. Ja, ut fra at jeg slet ut meg selv og trengte hvile. Nei, ut fra at mange, OK, noen mennesker jobber like mye like lenge foran datamaskinen. Fortjener? I hvilket sosiale spill?
Ifølge den altfor vellykkede sjamporeklamen til L'Oréal skal man kjøpe seg sjampo "fordi man er verdt det": parce que je le vaux bien. Forhåpentligvis kommer jeg aldri til å føle meg som en del av, eller i det hele tatt komme i kontakt med, sosiale miljøer som mener at sjampoer er noe man gjør seg fortjent til. Akkurat nå, på den lokale stampuben Yamit, fortjener jeg å fortsette mine tanker på maskinen her for å gjøre dem litt mer uklare og føre dem videre.
Akkurat nå fortjener jeg en Guinness til.
For å fortjene noe, må man ha gjort noe, ikke sant? Å fortjene noe er å gjøre seg fortjent til det, dvs en aktiv ting? Man ikke ha gjort seg fortjent til noe ved bare å sitte der? Jeg hadde ikke gjort meg fortjent til noe ved bare å stirre i veggen i åtte timer, eller enda verre, å lese en god bok i åtte timer? Ha det gøy i åtte timer?
Med mindre veggstirringen er en del av et psykologisk eksperiment og jeg må sitte helt stille. Med mindre boka må leses asap som en del av en jobb jeg påtar meg fordi jeg er snill? Med mindre det å ha det gøy... Nei? For kan man gjøre seg fortjent til noe som helst ved å ha det gøy?
Det man gjør seg fortjent til, er en kompensasjon for små lidelser eller større eller mindre orritasjoner man pådrar seg for andres skyld. Om jeg holder ut i samme jobb i mange nok år, fortjener jeg Kongens fortjenestemedalje. Om jeg lider meg gjennom en time med Lloyd Webber-musikk, fortjener jeg å høre på Bach etterpå. Johann Sebastian Bach. Om jeg redder et barn fra å drukne i isvann, fortjener jeg en eller annen fortjenestemedalje. Om jeg holder ut idiotiske foreldre i tenårene forjener jeg Kronprinsens fortjenestemedalje. Ikke?
Hadde jeg reddet et barn fra å drukne, hadde jeg ikke villet tatt imot en fortjenestemedalje. Hvorfor skulle man ha en sånn ting å hene på veggen? Hvem skulle man vise den til? Om alle, hvorfor være så ensporet? Om ingen, hvorfor ha den i det hele tatt? Noen?
Jeg har endel medaljer fra diverse sportsarrangementer, basketmedaljer, orientering, sånne småting som ikke betyr noe og som jeg ikke husker hvor kommer fra. Selve overrekkelsen var stor da jeg var liten, jeg ble tatt høytidelig i hånda og var nesten voksen på en eller annen måte. Men nå? Fikk en medalje for å vinne tredjedivisjon i basket et år. Tror det var trededivisjon. Aner ikke hvor den medaljen er. Bryr meg ikke. Ville aldri ha vist den fram om jeg visste hvor den var. Hadde jeg vært en samler av sportsmedaljer hadde det vært annerledes. Da hadde jeg hengt dem opp i sorterte rader og ordnede rekker. Men en enkelt medalje jeg får for en ting jeg tlfeldigvis gjør? Jeg spilte ikke basket for å få medalje. Jeg ville ikke ha reddet et barn for å få medalje. Så hvorfor skulle jeg bry meg mer om en fortjenestemedalje?
Mennesker som slanker seg, fortjener alltid en ekstra sjokoladebit i helga. Nå har du vært flink, nå har du holdt deg unna godteri en i mange dager. Nå kan du kose deg litt ekstra. Idrettsutøvere som mange ganger er på nippet til å vinne, fortjener til slutt en seier. (Som om det å komme på andreplass er en lidelse de går gjennom bare for å vinne neste gang.) Noen ganger fortjener bare de hyggeligste menneskene en bestemt ting. (Som om det å unne X noe og å mene at X fortjener noe er det samme.) Et barn som holder ut en lang, kjedelig familiesammenkomst, fortjener å leke med venner når det kommer hjem. En eiendomsmegler som jobber tolvtimers dager fortjener å tjene åtte millioner i året. En som dytter andre, fortjener å dyttes selv. En oversetter som jobber ca så mye som jeg har jobbet, ca like mye og like intenst, fortjener som meg å gå to timer før på fredag?
I bunn og grunn tror jeg ikke man fortjener noen ting. Det er godt høre at andre mener du fortjener ting, at du har gått gjennom lidelser for deres eller andres skyld og dermed fortjener oppreising, belønning, erstatning - men egentlig er det bare en høflig gest. Det er litt som å være moralsk vinner: du har tapt, men mennesker mener du burde ha vunnet. Men det er ingen universell moral som avgjør vinnere bortenfor spillet; og det er ingen generell lov som avgjør hvem som fortjener hva. Og uansett, enda vktigere: man burde ikke gjøre ting for å gjøre seg fortjent til belønning. Man burde gjøre ting fordi de er riktige i seg selv. Om jeg skal redde et barn fra å drukne, om jeg skal høre på Lloyd Webber, om jeg skal gjøre noe slitsomt - jeg gjør ikke dette fordi jeg da fortjener noe annet etterpå, men fordi det jeg gjør er riktig i seg selv. Hvis jeg skal høre på Lloyd Webber (ser det ikke for meg, men rent hypotetisk), så vil det være fordi jeg synes det er riktig å være med T når hun hører på den type musikk. Ikke fordi hun kan bli musicalsk i hodet, noe som må forhindres, men fordi jeg vil dele den gleden med henne. Eller i alle fall prøve. Jeg vil ikke lide meg gjennom fx Jesus Christ Superstar bare fordi vi etterpå skal høre på Goldbergvariasjonene. Jeg *fortjener* ikke å høre Bach etter musicalskvip, men jeg vil kreve det for å gjenopprette enslags harmoni i hodet mitt. Og det er en helt annen ting
Det er det samme med slanking, fx. Man fortjener ikke sjokolade i helga. Man kan velge å spise det, velge smaken over vekta, men man fortjener det ikke, i enda mindre grad om 'fortjener' betyr noe sånt som at 'det er greit': vekta går opp med sjokolade (eller gjør det ikke, alt hvordan man forbrenner sjokoladen) uansett hvor mye man 'fortjener' det. Man kan ta en sjokolade for å gjøre slankingen lettere, men det å slanke seg medfører ikke krav på sjokolade hver syvende dag.
Men selvfølgelig, man kan bli enige i slankegruppa om at man opparbeider seg poeng for ver slankedag, og at sjokoladen hver syvende dag er et resultat av disse ponegen - dvs fortjent. Og det er kanskje sånn man må se det. Hver gang man mener å være fortjent til noe, mener man at det man har gjort i følge gitte sosiale regler er verdt noe: en belønning, en kompensasjon, en erstatning. Ifølge gamle sosiale regler er det bra å bli ved sin lest, derfor fortjente alle enslags fortjenestemedalje etter femti år i samme jobb. Eller førti år eller hvor mye det er. (Om det er verdt en belønning nå er et åpent spørsmål.) Overarbeide eiendomsmeglere fortjener ikke mange millioner ut fra hvor mye de jobber, hvor hardt de jobber, hvor viktige de er for samfunnet, hvor hyggelige de er, hvor intelligente de er - men de fortjener det fordi det er mye penger i omløp i bransjen, og fordi mennesker med mye penger er villig til å gi mye penger for hus som koster mye penger. De sosiale spillereglene, bare.
Fortjener jeg da å gå tidlig fra joben? Ja, ut fra rommet jeg jobber i. Nei, ut fra at oppdragsgiveren har sittet i samme rom i mange år allerede. Ja, ut fra at jeg slet ut meg selv og trengte hvile. Nei, ut fra at mange, OK, noen mennesker jobber like mye like lenge foran datamaskinen. Fortjener? I hvilket sosiale spill?
Ifølge den altfor vellykkede sjamporeklamen til L'Oréal skal man kjøpe seg sjampo "fordi man er verdt det": parce que je le vaux bien. Forhåpentligvis kommer jeg aldri til å føle meg som en del av, eller i det hele tatt komme i kontakt med, sosiale miljøer som mener at sjampoer er noe man gjør seg fortjent til. Akkurat nå, på den lokale stampuben Yamit, fortjener jeg å fortsette mine tanker på maskinen her for å gjøre dem litt mer uklare og føre dem videre.
Akkurat nå fortjener jeg en Guinness til.
15 mars 2007
Heisveis
Gs kontor er i fjerde etasje. G tar heisen. Alltid. I går skulle vi spise lunsj sammen. Jeg gikk trappene ned og kom før ham; jeg gikk trappene opp og kom før ham. Så når er heiser verdt det?
Jeg har en instinktiv aversjon mot heiser. Eller ikke aversjon, men jeg går automatisk mot trappene om det er noen i nærheten. I heiser er det trangt og innesperret. Det lukter svette eller mat av de man heiser med, eller til og med promp, man må anstrenge seg for å følge heiskoden, se et nøytralt sted, man for alle del ikke si morn til en som kommer inn eller hadet idet noen går av heisen (det ble jeg vant til i Köln, en ganske sivilisert og betryggende måte å gjøre det på egentlig), man må ikke nynne for seg selv, ikke snakke i telefonen, ikke puste for tungt gjennom nesa, ikke klø seg, verken kompromitterende eller nøytrale steder, ingenting, bare stå stille og vente på at heisen skal komme fram til etasjen din.
G tok heisen alene. Ikke alle disse tingene er viktige når man er alene i heisen. Faktisk kan det være ganske sjarmerende, ganske så betryggende i en varm, tett kokong. Men da slår moralisten i ryggraden min inn.
Hvorfor skal man ta heisen når man kan gå trappene? I trappene får man mosjon. I heisen bruker man en energi. I heisen kan man bli sittende fast. I trappene kan man stoppe opp, snu når som helst, og man får enslags følelse av hvor høyt opp man skal. Hvor man er i verden når man sitter på kontoret. I heisen er det de samme firkantboksen hele veien. I trappene ser man andre dører, man får med seg hvilke kontorer som ligger i de andre etasjene, man får i gang blodsirkulasjonen og tenker bedre, man kommer som regel før opp (kommer an på heistypen, men), man går aktivt til et sted heller enn å passivt skyfles dit, man kan smile til mennesker man passerer uten å frykte den pinlige situasjonen som oppstår når man smiler og deretter tvinges til å stå ved siden av personen i ti sekunder.
Å ta heis er litt som å kjøre bil overalt. Av og til er det nødvendig, av og til er er det en stor lettelse, men å alltid gjøre det av ren vane? Å ikke gidde å gå to etasjer opp? Hva taper man på å gå i trappene istedenfor? Overskuddskalorier?
Neste gang jeg skal ta lunsj med G, skal jeg printe ut denne bloggposten og spikre den opp på kontordøra hans. Så får han heller ri sine kjeppehester under selve lunsjen og akke seg over at jeg er ekstremt lite effektiv når det gjelder markdsføring og nettverskbygging og sånne ting.
Vi lekte aldri med kjepphester som små, det er kanskje det.
Jeg har en instinktiv aversjon mot heiser. Eller ikke aversjon, men jeg går automatisk mot trappene om det er noen i nærheten. I heiser er det trangt og innesperret. Det lukter svette eller mat av de man heiser med, eller til og med promp, man må anstrenge seg for å følge heiskoden, se et nøytralt sted, man for alle del ikke si morn til en som kommer inn eller hadet idet noen går av heisen (det ble jeg vant til i Köln, en ganske sivilisert og betryggende måte å gjøre det på egentlig), man må ikke nynne for seg selv, ikke snakke i telefonen, ikke puste for tungt gjennom nesa, ikke klø seg, verken kompromitterende eller nøytrale steder, ingenting, bare stå stille og vente på at heisen skal komme fram til etasjen din.
G tok heisen alene. Ikke alle disse tingene er viktige når man er alene i heisen. Faktisk kan det være ganske sjarmerende, ganske så betryggende i en varm, tett kokong. Men da slår moralisten i ryggraden min inn.
Hvorfor skal man ta heisen når man kan gå trappene? I trappene får man mosjon. I heisen bruker man en energi. I heisen kan man bli sittende fast. I trappene kan man stoppe opp, snu når som helst, og man får enslags følelse av hvor høyt opp man skal. Hvor man er i verden når man sitter på kontoret. I heisen er det de samme firkantboksen hele veien. I trappene ser man andre dører, man får med seg hvilke kontorer som ligger i de andre etasjene, man får i gang blodsirkulasjonen og tenker bedre, man kommer som regel før opp (kommer an på heistypen, men), man går aktivt til et sted heller enn å passivt skyfles dit, man kan smile til mennesker man passerer uten å frykte den pinlige situasjonen som oppstår når man smiler og deretter tvinges til å stå ved siden av personen i ti sekunder.
Å ta heis er litt som å kjøre bil overalt. Av og til er det nødvendig, av og til er er det en stor lettelse, men å alltid gjøre det av ren vane? Å ikke gidde å gå to etasjer opp? Hva taper man på å gå i trappene istedenfor? Overskuddskalorier?
Neste gang jeg skal ta lunsj med G, skal jeg printe ut denne bloggposten og spikre den opp på kontordøra hans. Så får han heller ri sine kjeppehester under selve lunsjen og akke seg over at jeg er ekstremt lite effektiv når det gjelder markdsføring og nettverskbygging og sånne ting.
Vi lekte aldri med kjepphester som små, det er kanskje det.
26 februar 2007
Snart voksen?
Om en uke er jeg gift. Om en uke er jeg tretti år. Om et halvt år er jeg ako bogde far. Så jeg er snart voksen?
I Dagsavisen har de en spalte hvor de spør kjendiser blant annet om når de skjønte at de var voksne. Hva svarer man på sånt? Noen sier at de aldri er blitt det, noen da de ble forelder første gang, noen når de kunne kjøre bil, noen når de måtte ta ansvar som tolvåringer. Men hva jeg ville svart? Og om denne uka forandrer noe?
Det er en annen, voksen, ukjent følelse som vokser seg fram. Det høres litt pfuit ut, litt wow, litt kvasipoetisk, litt Hjemmet-artikkel om en godt voksen kvinne – men likevel. På konfirmasjonen er jeg ikke lenger jevnaldrende i hodet. Jeg er kul og lar dem snakke og hører på dem og respekterer dem som lærere sjelden gjør, men det var noe helt annet da jeg var ungdomsskolelærer for to år siden. Da var jeg liksom fremdeles i samme generasjonen. (De trodde jeg var yngre enn jeg var.) Nå er jeg liksom med ett over i foreldregenerasjonen. (Konfirmantene tror jeg er eldre enn jeg er.)
Men er man kjedelig som voksen? Satt? Mindre eventyrlysten? Ansvarlig? Fornuftig? Moden? Engstelig? Tøff? Sterk? Bitter? Og hvorfor skulle jeg bli noe av det, selv om jeg skulle føle meg voksen? Og føler jeg meg egentlig voksen?
Jeg vet ikke. Om Dagsavisen ringte meg fordi jeg en uke hadde gjort noe som gjorde meg fortjent til noen spaltemillimetre i deres blekke, om de ville spørre meg om når jeg skjønte at jeg hadde blitt voksen, ville jeg ikke ha svart. Om voksen er å ikke prøve nye ting eller finne på noe rart, håper jeg aldri jeg blir voksen. Om det er å være ansvarlig, håper jeg jeg har vært det lenge, om ikke på alle områder så i alle fall på noen. Om det å være voksen er å være førstegangsforelder, er jeg det før året er omme.
Om det er en god følelse å være voksen, og det gjør verden rundt meg bedre, håper jeg at jeg har blitt, er i ferd med å bli det. Ellers kan det være det samme.
"Voksen", liksom...
I Dagsavisen har de en spalte hvor de spør kjendiser blant annet om når de skjønte at de var voksne. Hva svarer man på sånt? Noen sier at de aldri er blitt det, noen da de ble forelder første gang, noen når de kunne kjøre bil, noen når de måtte ta ansvar som tolvåringer. Men hva jeg ville svart? Og om denne uka forandrer noe?
Det er en annen, voksen, ukjent følelse som vokser seg fram. Det høres litt pfuit ut, litt wow, litt kvasipoetisk, litt Hjemmet-artikkel om en godt voksen kvinne – men likevel. På konfirmasjonen er jeg ikke lenger jevnaldrende i hodet. Jeg er kul og lar dem snakke og hører på dem og respekterer dem som lærere sjelden gjør, men det var noe helt annet da jeg var ungdomsskolelærer for to år siden. Da var jeg liksom fremdeles i samme generasjonen. (De trodde jeg var yngre enn jeg var.) Nå er jeg liksom med ett over i foreldregenerasjonen. (Konfirmantene tror jeg er eldre enn jeg er.)
Men er man kjedelig som voksen? Satt? Mindre eventyrlysten? Ansvarlig? Fornuftig? Moden? Engstelig? Tøff? Sterk? Bitter? Og hvorfor skulle jeg bli noe av det, selv om jeg skulle føle meg voksen? Og føler jeg meg egentlig voksen?
Jeg vet ikke. Om Dagsavisen ringte meg fordi jeg en uke hadde gjort noe som gjorde meg fortjent til noen spaltemillimetre i deres blekke, om de ville spørre meg om når jeg skjønte at jeg hadde blitt voksen, ville jeg ikke ha svart. Om voksen er å ikke prøve nye ting eller finne på noe rart, håper jeg aldri jeg blir voksen. Om det er å være ansvarlig, håper jeg jeg har vært det lenge, om ikke på alle områder så i alle fall på noen. Om det å være voksen er å være førstegangsforelder, er jeg det før året er omme.
Om det er en god følelse å være voksen, og det gjør verden rundt meg bedre, håper jeg at jeg har blitt, er i ferd med å bli det. Ellers kan det være det samme.
"Voksen", liksom...
21 februar 2007
Hoppsportens forfall
Når døde hoppsporten i Oslo? Gikk tur i dag og kom til parken på Ola Narr, rett nedenfor Carl Bernes plass. Det har ikke slått meg før nå at det faktisk er en hoppbakke som ligger der, og at den er mer enn funksjonabel. Selve hoppet er murt opp med solide steiner (og de ser ganske nye ut også), kulen er avrundet som en kul skal være det, unnarennet er bratt, sletta er flat og lang. Med skikkelig fart skulle man sikkert hoppe 30 meter her. Men har noen noensinne gjort det?
Ovarennet er litt kort. Med mitt øyemål ser det litt for kort ut til å få fart nok til å hoppe ned hele bakken. Dessuten er det overgrodd helt øverst: meningen har trolig vært å ta fart via det flate området der oppe, men kanten mot bakken er overgrodd av busker og kratt og til og med et lite fem-ti år gammelt tre. Om noen har hoppet der de siste årene, må de ha brøyet seg vei over plantene og ødelagt skia eller tatt fart lenger nede fra og ikke hoppet noe særlig i det hele tatt.
Om sommeren er dette en flott kolle, nesten åstopp, å sitte på og få oversikt over verden nedenfor. Man dingler med beina over hoppkanten og føler seg trygg med trærne i ryggen. Om sommeren ser hoppet nesten ut som en grunnmur for et hus som aldri ble bygd, så solid er det. Og man tenker med seg selv, hm, her kunne det ha vært bra å hoppe. Og man glemmer det igjen.
Når vinteren kommer blir man overrasket over at det faktisk _er_ bra å hoppe der. Eller hadde vært, hadde det vært kjørt opp spor og fikset nok snø der man lander. Der bakken om sommeren ser nostalgisk gammel ut, oj her hopper man om vinteren, ser den trist gammel ut om vinteren, oj her hoppet man en gang for lenge siden men nå hopper man ikke mer.
For det er ingen som hopper der. Jeg har aldri hørt om noen som hopper der, aldri sett noen, aldri fått ferten av noen dem. og når jeg er ved hoppkanten, ser jeg ikke for meg at noen noensinne har hoppet her. En gang må noen ha bygget det. Men hoppet de eller var de gamle, rike eks-hoppere som ville fremme sin kjære sport? Var de fra den tiden hvor alle fant en kolle og et par ski og hoppet det de var kar om? Forventet de for mye? Investerte de gamle premiepenger i noe som aldri siden er blitt brukt?
Hva? Er denne bakken aldri blitt brukt? Et relikvie fra svunne tider? Et museum, en ruin, en rest av noe som var for lenge siden? Og burde vi ære den som vi ærer skjøre frimerker? Eller heller rive det som vi river ubetydelige rønner fra mellomkrigstiden?
Eller begynne å hoppe i den igjen? Hmnei, det er kanskje å ta litt i. Fortiden tåler ikke mye nåtid før den gir etter.
Ovarennet er litt kort. Med mitt øyemål ser det litt for kort ut til å få fart nok til å hoppe ned hele bakken. Dessuten er det overgrodd helt øverst: meningen har trolig vært å ta fart via det flate området der oppe, men kanten mot bakken er overgrodd av busker og kratt og til og med et lite fem-ti år gammelt tre. Om noen har hoppet der de siste årene, må de ha brøyet seg vei over plantene og ødelagt skia eller tatt fart lenger nede fra og ikke hoppet noe særlig i det hele tatt.
Om sommeren er dette en flott kolle, nesten åstopp, å sitte på og få oversikt over verden nedenfor. Man dingler med beina over hoppkanten og føler seg trygg med trærne i ryggen. Om sommeren ser hoppet nesten ut som en grunnmur for et hus som aldri ble bygd, så solid er det. Og man tenker med seg selv, hm, her kunne det ha vært bra å hoppe. Og man glemmer det igjen.
Når vinteren kommer blir man overrasket over at det faktisk _er_ bra å hoppe der. Eller hadde vært, hadde det vært kjørt opp spor og fikset nok snø der man lander. Der bakken om sommeren ser nostalgisk gammel ut, oj her hopper man om vinteren, ser den trist gammel ut om vinteren, oj her hoppet man en gang for lenge siden men nå hopper man ikke mer.
For det er ingen som hopper der. Jeg har aldri hørt om noen som hopper der, aldri sett noen, aldri fått ferten av noen dem. og når jeg er ved hoppkanten, ser jeg ikke for meg at noen noensinne har hoppet her. En gang må noen ha bygget det. Men hoppet de eller var de gamle, rike eks-hoppere som ville fremme sin kjære sport? Var de fra den tiden hvor alle fant en kolle og et par ski og hoppet det de var kar om? Forventet de for mye? Investerte de gamle premiepenger i noe som aldri siden er blitt brukt?
Hva? Er denne bakken aldri blitt brukt? Et relikvie fra svunne tider? Et museum, en ruin, en rest av noe som var for lenge siden? Og burde vi ære den som vi ærer skjøre frimerker? Eller heller rive det som vi river ubetydelige rønner fra mellomkrigstiden?
Eller begynne å hoppe i den igjen? Hmnei, det er kanskje å ta litt i. Fortiden tåler ikke mye nåtid før den gir etter.
31 januar 2007
Ørene fulle
Jeg har begynt å høre på musikk ute i verden igjen. For mange år siden gikk jeg rundt med walkman og hørte på Vivaldis årstider, Chopins sørgemarsj og en av Beethovens pianokonserter (det var de tre kassettene jeg hadde på den tiden). Det var utrolig så kul jeg følte meg med sørgemarsjen på ørene. En gang prøvde jeg også å høre på Public Enemy på walkman, men det var helt bak mål. Rap kunne bare høres på ghettoblastere, eller i mitt tilfelle en liten kassettspiller som knapt nok overdøvet basketballen som spratt ved siden av. Men walkmanperioden var en kort periode bare. Ganske fort begynte jeg å mislike denne måten å sperre verden ute, og enda fortere var jeg engstelig for at min musikk skulle høres så godt på bussen rockemusikken til klassens store brødhuer. (At Chopin sjelden er like høylytt som Iron Maiden slo meg aldri). Så jeg sluttet.
Men nå har jeg begynt igjen. Da jeg gikk hjem fra konfirmasjonsundervisningen på mandag hørte jeg på Red Hot Chilli Peppers, og det føltes helt riktig. Spesielt Road Trippin'. Det var noe med stemningen i lufta, noe med følelsen jeg gikk derfra med, noe med noe. Og det var ikke noe problem å sperre verden ute, siden jeg uansett hadde så mange tanker at verden var litt bortenfor meg i utgangspunktet. Faktisk nesten så mye at jeg begynte å synge. Nesten.
Hørte på musikk på vei til trening nå også, Cornelis Vreeswijk. Igjen passet det av en eller annen grunn, igjen brydde jeg meg ikke så mye om verden utenfor. Men tilbake var det helt feil: prøvde femti forskjellige sanger på vei til T-banen, og ingen av dem stemte. Ingen av dem var verdt å høre på.
Hvorfor? Hva er det som må til for at man vil fylle ørene med egen musikk på den måten? Er det fordi man vil opprettholde stemningen man er i og klarer det lettere med riktig type musikk? Er det fordi man vil stenge verden ute? Er det fordi man simpelthen føler for å høre på musikk der og da? For å huske følelser man forbinder men nettopp denne musikken?
I såfall burde man heller gå rundt med små flakonger på seg, siden luktesansen går mer direkte til minnet. Men det ville kanskje se litt teit ut.
Men nå har jeg begynt igjen. Da jeg gikk hjem fra konfirmasjonsundervisningen på mandag hørte jeg på Red Hot Chilli Peppers, og det føltes helt riktig. Spesielt Road Trippin'. Det var noe med stemningen i lufta, noe med følelsen jeg gikk derfra med, noe med noe. Og det var ikke noe problem å sperre verden ute, siden jeg uansett hadde så mange tanker at verden var litt bortenfor meg i utgangspunktet. Faktisk nesten så mye at jeg begynte å synge. Nesten.
Hørte på musikk på vei til trening nå også, Cornelis Vreeswijk. Igjen passet det av en eller annen grunn, igjen brydde jeg meg ikke så mye om verden utenfor. Men tilbake var det helt feil: prøvde femti forskjellige sanger på vei til T-banen, og ingen av dem stemte. Ingen av dem var verdt å høre på.
Hvorfor? Hva er det som må til for at man vil fylle ørene med egen musikk på den måten? Er det fordi man vil opprettholde stemningen man er i og klarer det lettere med riktig type musikk? Er det fordi man vil stenge verden ute? Er det fordi man simpelthen føler for å høre på musikk der og da? For å huske følelser man forbinder men nettopp denne musikken?
I såfall burde man heller gå rundt med små flakonger på seg, siden luktesansen går mer direkte til minnet. Men det ville kanskje se litt teit ut.
24 januar 2007
Min humor
Jeg har hatt et anfall av humoristisk introspeksjon. Det vil si, introspeksjonen var ikke spesielt humoristisk, men den dreide seg om humor. Og å kalle det introspeksjon er kanskje litt feil, det dreide seg mer om tanker og funderinger om meg selv. Mer konkret: hva slags humor har jeg egentlig?
Det begynte med en episode. Jeg stod ute i kulda sammen med en gjeng venner og hutret og frøs. Vi snakket naturlig nok om været, som man jo gjør når det er kaldere enn vanlig, spesielt i den kaldeste tiden av året. Det er kaldt, sa en. Ja, sa en annen. Og så hutret de begge. Det var omtrent da, eller litt senere i den monotone samtalen, at jeg kom med følgende gulllkorn: "Vi burde gjøre som pingvinene."
Jeg har ingen illusjoner om at det var spesielt morsomt. Det var ikke ment som det, men som en litt teit ting å si, noe som løser opp stemningen ved å være littannerledes. Og jeg lo passe teit etterpå for å understreke hvordan jeg mente det. Hva de svarte? "Øh, Jostein-humor." Og forsøket mitt falt pladask til bakken.
Hva betyr Jostein-humor? Eller bedre, hva legger de i Jostein-humor og hva betyr det for dem? Er den så lett å skille fra andres humor, så tydelig noe helt annet? Og hva skal jeg i så fall mene om deres mening? Bør jeg endre min humor, gjøre den likere andres? Mer ulik andres? Hvorfor, hvorfor ikke?
Slik tenkte jeg en time eller to i dag, i tanker som grenset opp til eksistensielle dommedagstanker eller i det minste føltes viktige nok til at de var verdt å tenke på nettopp denne ene timen eller to. Nok til at øyenbrynene mine sank ned mot nesetippen. (Det gjør de ofte også når hodet er tomt og jeg bare later som jeg tenker, men det er en annen sak.) Deretter ristet jeg det av meg og tenkte på noe annet. Ærlig talt, episoden med kulda og pingvinene skjedde i et frimutt på ungdomsskolen, det får da være måte på hvor opphengt man skal være i gammel fortid. Hvor mye den skal avgjøre hvem man er nå.
Det begynte med en episode. Jeg stod ute i kulda sammen med en gjeng venner og hutret og frøs. Vi snakket naturlig nok om været, som man jo gjør når det er kaldere enn vanlig, spesielt i den kaldeste tiden av året. Det er kaldt, sa en. Ja, sa en annen. Og så hutret de begge. Det var omtrent da, eller litt senere i den monotone samtalen, at jeg kom med følgende gulllkorn: "Vi burde gjøre som pingvinene."
Jeg har ingen illusjoner om at det var spesielt morsomt. Det var ikke ment som det, men som en litt teit ting å si, noe som løser opp stemningen ved å være littannerledes. Og jeg lo passe teit etterpå for å understreke hvordan jeg mente det. Hva de svarte? "Øh, Jostein-humor." Og forsøket mitt falt pladask til bakken.
Hva betyr Jostein-humor? Eller bedre, hva legger de i Jostein-humor og hva betyr det for dem? Er den så lett å skille fra andres humor, så tydelig noe helt annet? Og hva skal jeg i så fall mene om deres mening? Bør jeg endre min humor, gjøre den likere andres? Mer ulik andres? Hvorfor, hvorfor ikke?
Slik tenkte jeg en time eller to i dag, i tanker som grenset opp til eksistensielle dommedagstanker eller i det minste føltes viktige nok til at de var verdt å tenke på nettopp denne ene timen eller to. Nok til at øyenbrynene mine sank ned mot nesetippen. (Det gjør de ofte også når hodet er tomt og jeg bare later som jeg tenker, men det er en annen sak.) Deretter ristet jeg det av meg og tenkte på noe annet. Ærlig talt, episoden med kulda og pingvinene skjedde i et frimutt på ungdomsskolen, det får da være måte på hvor opphengt man skal være i gammel fortid. Hvor mye den skal avgjøre hvem man er nå.
16 januar 2007
Fest for seg selv
Når fortjener man en fest for seg selv? Når har man gjort nok til å gjør noe stort ut av en bursdag? Når kan man invitere slekt og venner for å feire deg? Og enda verre: når får man ikke lov til å unngå denne festen?
Jeg fyller 30 år andre mars. Helt siden jeg skled unna store feiringer på 25-årsdagen har det vært skumlinger ved hver eneste familiesammenkomst: det blir vel stor fest når du fyller 30, Jostein? Vi blir vel invitert da? Og jeg har alltid svart ja på en sånn måte at det høres bekreftende ut men som egentlig har en stor benektelse i seg. Jeg har ingen spesiell lyst til å feire meg med en stor fest. Det var ille nok med konfirmasjon, det må være dobbelt så ille med en trettiårsdag. Spesielt fordi det også er den dagen halvparten menneskene vil gi meg en pepperbøsse fordi jeg fremdeles er ugift. Så egentlig har planen vært hele tiden å skli unna trettiårsdagen også, å dra vekk et sted med T, kanskje, eller å unnlate å minne noen på hvilken dag det er før det er for sent. Haha, jeg fylte tretti og dere rakk ikke å feire meg, hihi, nå trenger jeg ikke bekymre meg lenger.
Hvorfor en markering er så ille? Fordi det er den mest skremmende måten å stå i rampelyset på. Stå der i en rolle er én ting (jeg skal spille reklamefilm i morgen igjen, whui), men å stå der som deg selv, og reagere på diverse mer eller mindre patetiske taler (patetiske i den ene eller andre betydningen, alt ettersom), å være selve midtpunktet på festen, den som alle er der for og som all oppmerksomhet vender seg mot? Den som alle ser på når det er taler? Den som skal hilse alle velkommen og ønske alle god tur hjem? Nææj...
Men noen ganger er det fint å samle slekta. Og noen ganger er det ikke bare en selv som skal feires. Noen ganger er planen giftermål. Og da kan det jo fungere.
Da mine foreldre giftet seg, var det langt oppi gokk, øverst i Finnmark. Bortgjemt og med få gjester. Sånn kunne også jeg og T tenke oss å gjøre det. Oslo tingrett, oss to og våre to forlovere, femten minutter en lunsjpause, ferdig. Ingen gjester, ingen stor fest, siden vi begge er såpass kyniske eller illusjonsløse at vi mener ekteskapet ikke er helligere enn samboerskapet. I alle fall mener jeg det. I alle fall før jeg er gift. (Ikke det at ekteskapet er like lite verdt som samboerskapet, men omvendt, samboerskapet er like mye verdt som ekteskapet.)
Men da jeg var i fetter Brians bryllup i New York for halvannet år siden, et enormt, erkeamerikansk, megadyrt bryllup med fem terner i identiske rosa kjoler, i et lite slott med et parkanlegg rundt, innleide musikere og tre innleide fotografer som kjeftet og nesten truet meg fordi jeg hadde mitt eget kamera med – da sa jeg i talen min at et sånt bryllup gjorde at jeg ville dra hjem og fri til kjæresten min. Det var selvfølgelig en litt pyntet sannhet, et så dyrt bryllup kunne jeg aldri tenke meg, men det var likevel en flik av sannhet de; og når alle sa åååhja, vi kommer vi, bare si fra, så var det nesten med et løfte om snarlig ekteskap jeg dro derfra.
Og nå er tiden kommet, da. 3 mars, dagen etter at jeg fyller 30 år, skal jeg gifte meg med T. T og jeg skal gifte oss. Det er to fester i ett, det er ikke bare jeg som skal feires, det kommer til å være barn der (alltid gøyest å leke med barn så lenge det ikke er pubfilosofiske fester), og, kanskje mest av alt, både mine og Ts foreldre er skilt og har ikke sett hverandre på lenge lenge. Dessuten har ikke familien bedrevet mye sosial krysspollinering, fedrene har ikke truffet noen fra den andre siden og mødrene såvidt hverandre. En god anledning for å se hvor ulike de egentlig er. Så ulike som de oppfattes kan de dog ikke være.
Når man fortjener en fest for seg selv? Man fortjener det når man kan lesse mesteparten over på andre: når festen i navnet er for deg (og kanskje en til), men det viktigste som skal skje er at andre mennesker møtes, at det blir hyggelig for hele verden, at det blir ny sosialitet på nye måter, at opptil flere horisonter utvides på gode måter. Og derfor blir det fest 3. mars.
Synes du at du hadde hatt godt av å være med, eller festen hadde hatt godt av deg, er det ikke umulig at selv venner fra barnehagen blir invitert. Bare å spørre.
Jeg fyller 30 år andre mars. Helt siden jeg skled unna store feiringer på 25-årsdagen har det vært skumlinger ved hver eneste familiesammenkomst: det blir vel stor fest når du fyller 30, Jostein? Vi blir vel invitert da? Og jeg har alltid svart ja på en sånn måte at det høres bekreftende ut men som egentlig har en stor benektelse i seg. Jeg har ingen spesiell lyst til å feire meg med en stor fest. Det var ille nok med konfirmasjon, det må være dobbelt så ille med en trettiårsdag. Spesielt fordi det også er den dagen halvparten menneskene vil gi meg en pepperbøsse fordi jeg fremdeles er ugift. Så egentlig har planen vært hele tiden å skli unna trettiårsdagen også, å dra vekk et sted med T, kanskje, eller å unnlate å minne noen på hvilken dag det er før det er for sent. Haha, jeg fylte tretti og dere rakk ikke å feire meg, hihi, nå trenger jeg ikke bekymre meg lenger.
Hvorfor en markering er så ille? Fordi det er den mest skremmende måten å stå i rampelyset på. Stå der i en rolle er én ting (jeg skal spille reklamefilm i morgen igjen, whui), men å stå der som deg selv, og reagere på diverse mer eller mindre patetiske taler (patetiske i den ene eller andre betydningen, alt ettersom), å være selve midtpunktet på festen, den som alle er der for og som all oppmerksomhet vender seg mot? Den som alle ser på når det er taler? Den som skal hilse alle velkommen og ønske alle god tur hjem? Nææj...
Men noen ganger er det fint å samle slekta. Og noen ganger er det ikke bare en selv som skal feires. Noen ganger er planen giftermål. Og da kan det jo fungere.
Da mine foreldre giftet seg, var det langt oppi gokk, øverst i Finnmark. Bortgjemt og med få gjester. Sånn kunne også jeg og T tenke oss å gjøre det. Oslo tingrett, oss to og våre to forlovere, femten minutter en lunsjpause, ferdig. Ingen gjester, ingen stor fest, siden vi begge er såpass kyniske eller illusjonsløse at vi mener ekteskapet ikke er helligere enn samboerskapet. I alle fall mener jeg det. I alle fall før jeg er gift. (Ikke det at ekteskapet er like lite verdt som samboerskapet, men omvendt, samboerskapet er like mye verdt som ekteskapet.)
Men da jeg var i fetter Brians bryllup i New York for halvannet år siden, et enormt, erkeamerikansk, megadyrt bryllup med fem terner i identiske rosa kjoler, i et lite slott med et parkanlegg rundt, innleide musikere og tre innleide fotografer som kjeftet og nesten truet meg fordi jeg hadde mitt eget kamera med – da sa jeg i talen min at et sånt bryllup gjorde at jeg ville dra hjem og fri til kjæresten min. Det var selvfølgelig en litt pyntet sannhet, et så dyrt bryllup kunne jeg aldri tenke meg, men det var likevel en flik av sannhet de; og når alle sa åååhja, vi kommer vi, bare si fra, så var det nesten med et løfte om snarlig ekteskap jeg dro derfra.
Og nå er tiden kommet, da. 3 mars, dagen etter at jeg fyller 30 år, skal jeg gifte meg med T. T og jeg skal gifte oss. Det er to fester i ett, det er ikke bare jeg som skal feires, det kommer til å være barn der (alltid gøyest å leke med barn så lenge det ikke er pubfilosofiske fester), og, kanskje mest av alt, både mine og Ts foreldre er skilt og har ikke sett hverandre på lenge lenge. Dessuten har ikke familien bedrevet mye sosial krysspollinering, fedrene har ikke truffet noen fra den andre siden og mødrene såvidt hverandre. En god anledning for å se hvor ulike de egentlig er. Så ulike som de oppfattes kan de dog ikke være.
Når man fortjener en fest for seg selv? Man fortjener det når man kan lesse mesteparten over på andre: når festen i navnet er for deg (og kanskje en til), men det viktigste som skal skje er at andre mennesker møtes, at det blir hyggelig for hele verden, at det blir ny sosialitet på nye måter, at opptil flere horisonter utvides på gode måter. Og derfor blir det fest 3. mars.
Synes du at du hadde hatt godt av å være med, eller festen hadde hatt godt av deg, er det ikke umulig at selv venner fra barnehagen blir invitert. Bare å spørre.
02 januar 2007
Nå også på Internettet
Språkrådet mener det heter Internettet og ikke internett. (Se fx http://www2.blogger.com/img/gl.link.gif for en diskusjon om det.) Visstnok er det fordi det finnes mange internett men bare ett Internett. Eller at dette bare finnes ett internett som derfor må være Internettet. Av en eller annen grunn er jeg dypt uenig i Internettet. For det første er det ikke noe poeng å ha stor forbokstav, for det andre er det ikke vanlig å bruke det i bestemt form. Da jeg fikk korrektur på den reiseboka jeg oversatte, var det konsekvent rettet internett til Internett, og like konsekvent rettet jeg det tilbake. Ikke noen stor Internett-forbokstav i min bok!
Men all skråsikkerhet fordamper når man utsettes for andre argumenter. (Bortsett fra de få gangene hvor argumentene faktisk er enige med det du mente fra begynnelsen av.) Sier man ikke Posten og posten, alt etter hva man mener? Posten (med P) har bestemt seg for å sparke alle sine postbud for at posten skal bedre fram? Og Kongen mener kongen av frimerkesamling er helt konge? Men det er da en forskjell?
Vanligvis sier man ikke Internettet, man sier nett eller nettet. Jeg skal sjekke noe på nettet, fx. "Jeg skal sjekke noe på Internettet" høres ut som en gammel tante som ikke vet mer om hve internett egentlig er enn amerikanske kongressmedlemmer. Det finnes kanskje mange internett i visse fagspråk, men for ikke-fagere er internett synonymt med dette ene nettet. Som kongen er synonymt med Kongen...
OK, jeg vet ikke nok om disse tingene. Bare dette: Internettet er ikke i bruk, nettet derimot, men det høres om mulig enda verre ut med stor forbokstav (Jeg var på Nettet i går..?). Kan man la noen bruke det med stor forbokstav i bestemt form, de som kjenner andre internetter, og så la oss andre bruke det som vanlig fellesnavn, selv om det bare er ett av det? Eller la det være mulig å bruke begge deler, som k/Kongen, p/Posten og j/Jorda? Det strider mot min ryggmargsspråkfølelse at man bare kan skrive Internettet, det er bare det. Og som enhver god nordmann kravler jeg da meg opp på de lingvistiske barrikadene, i full kamp for noe man ikke helt klarer å sette ord på. Ordløst i kamp for de ordene man har...
Men all skråsikkerhet fordamper når man utsettes for andre argumenter. (Bortsett fra de få gangene hvor argumentene faktisk er enige med det du mente fra begynnelsen av.) Sier man ikke Posten og posten, alt etter hva man mener? Posten (med P) har bestemt seg for å sparke alle sine postbud for at posten skal bedre fram? Og Kongen mener kongen av frimerkesamling er helt konge? Men det er da en forskjell?
Vanligvis sier man ikke Internettet, man sier nett eller nettet. Jeg skal sjekke noe på nettet, fx. "Jeg skal sjekke noe på Internettet" høres ut som en gammel tante som ikke vet mer om hve internett egentlig er enn amerikanske kongressmedlemmer. Det finnes kanskje mange internett i visse fagspråk, men for ikke-fagere er internett synonymt med dette ene nettet. Som kongen er synonymt med Kongen...
OK, jeg vet ikke nok om disse tingene. Bare dette: Internettet er ikke i bruk, nettet derimot, men det høres om mulig enda verre ut med stor forbokstav (Jeg var på Nettet i går..?). Kan man la noen bruke det med stor forbokstav i bestemt form, de som kjenner andre internetter, og så la oss andre bruke det som vanlig fellesnavn, selv om det bare er ett av det? Eller la det være mulig å bruke begge deler, som k/Kongen, p/Posten og j/Jorda? Det strider mot min ryggmargsspråkfølelse at man bare kan skrive Internettet, det er bare det. Og som enhver god nordmann kravler jeg da meg opp på de lingvistiske barrikadene, i full kamp for noe man ikke helt klarer å sette ord på. Ordløst i kamp for de ordene man har...
29 november 2006
Usynlig
Hvorfor drømmer man om å være usynlig? Hvorfor hadde det vært så fantastisk å ikke kunne bli sett? Hvorfor er usynlighet og evnen til å fly de to mest omdrømte umulige egenskapene blant mennesker? (For de er vel det, hva annet skulle man drømme om? Å kunne spise murstein?) Hva ville man gjøre om man hadde på seg en usynlighetsfrakk? Gitt at man kunne bevege på gjenstander som før, lukke opp dører og sparke katter osv, hva ville man gjøre? FFørst sniklytte på mennesker. Overhøre deres mest fortrolige samtaler. Få med seg hemmeligheter. Dette krever selvfølgelig at de ikke hører deg i nærheten, at de har samtalen på et sted du kan komme til (ikke bak en låst dør, fx), at du vet når de snakker om fortrolige ting. Det ville bli litt som bigbrother, men bare litt, for selv om du er usynlig må du bevege deg fysisk til steder og vite hvilke steder du skal bevege deg til: det holder ikke å skru på tven. Og det finnes ikke repriser eller høydepunkter i virkeligheten, og du kan ikke sitte der med popcornet og brusen din, de ville se maten forsvinne i løse lufta. Noe som selvfølgelig ville skremme dem. Og hvilke hemmeligheter skulle du finne ut av? Ukjentes liv? Dine nærmestes liv? Å ikke la dine nærmeste få beholde enkelte hemmeligheter ville ødelegge ditt forhold til dem – ikke fordi de nødvendigvis har så store ting de vil skjule, men fordi du aldri mer vil kunne møte dem som likeverdige om du alltid kan gjøre deg usynlig å avmystifisere deres liv og levnet. (Selv en dødelig fjortisforelskelse ville falme om fjortisen kunne følge den utkårede absolutt overalt uten at hun så det.) Å følge ukjente ville kanskje være noe. Å bruke dem som levende teater, så å si. Å kunne stirre uten at de stirrer tilbake. Men hvor gøy er det å ikke kunne kommunisere? Ukjente er spennende nettopp fordi de er ukjente og fordi du ikke kan nærme deg dem for mye uten at de ser på deg, snakker til deg, ber deg dra til gokk. Hvor spennende vil det være å studere vanlige menneskers vanlige liv uten å kunne ta del i det livet i det hele tatt? Til og med kongen ville ha vært kjedelig å følge etter en stund – og å stadig følge nye mennesker vil være like overfladisk som, tja, TV kan være det. Og hva skulle man gjøre om man er alene som usynlig, om man kanskje ikke engang kan fortelle noen om at man er det, hva man ser? Selv på kino er det kjipt å være alene.Og likevel hadde det vært utrolig fantastisk spennende å kunne være usynlig av og til. Bare for å tilfredsstille nysgjerrigheten, bare for å tilfredsstille behovet for å se andre mennesker uten at det fører til sosiale konfrontasjoner når de viser seg å ha det samme behovet selv. Bare for å ha en hemmelighet som ingen andre har. Så vidt du vet...
23 november 2006
Raringer og skjeve ryggsekker
Hvorfor går så mange barn og raringer med den ene eller begge ryggsekkremmene nedenfor skuldrene? Barn skjønner jeg, de er små og sekken er stor. Men raringer? Mennesker som jeg ser en ekstra gang på på gata fordi jeg ikke skjønner hvordan de tenker? Mennesker som synger høyt på trikken? Mennesker med rufsete skjegg, prangende annerledes klær? Mennesker som subber når de går?Det er en mann jeg har sett gjennom ti år. Han var der på Blindern da jeg begynte å studere, han studerte et eller annet samtidig med meg, og siden har jeg sett ham av og til i byen. I andres øyne er han kanskje ikke rar, kanskje helt normal, men for meg har han alltid stått som et typisk eksempel på denne rar-typen jeg snakker om. Han har vilt, uformet skjegg og hår, går med sko som enten er for store eller uknyttet, subber når han går – og selvfølgelig, har den ene remmen på ryggsekken nedenfor skuldra. Har også hørt ham nynne høyt til seg selv når jeg passerte, som om han ikke brydde seg om hvem som hørte ham, noe som lett kan oppfattes som en sosial megablunder i Norge. På den annen side har han ikke dumme øyne, han ser oppegående i hodet ut, og å kalle ham rar slår kanskje bare tilbake på meg selv.Like fullt, jeg ser ikke hvorfor en oppegående person skal velge å gå med sekken på snei konstant. Av og til er én ting, når man er sliten i skuldrene for eksempel, men alltid? Det må da være mye mer slitsomt? Den vil skli ned stadig vekk, man må dra den opp igjen hele tiden (som barn med for store sekker gjør), jakka nærmest rives av, armene blir slitne, kanten på sekken nederst gnager seg inn i korsryggen og slår kanskje også inn i rompa, slik at det blir vanskelig å gå normalt. Det er ikke farlig å bruke ting annerledes enn de er ment å brukes, men det er sjelden det er noe gevinst i det...Så jeg kommer meg ikke unna at det er rart å gå med sekken nedenfor skuldrene, og at de som gjør det er mennesker som jeg må se på en ekstra gang når jeg treffer dem, se for å skjønne eller ikke skjønne, se for å klare å vite hvor jeg har dem. Det øyeblikket jeg innser hvorfor det kan være bedre å la sekken skli ned på denne måte, vil være et øyeblikk som plutselig gjør mange mennesker helt normale: plutselig vil jeg måtte se etter andre ting for å båssette raringene. Men det er lenge til.
Etiketter:
kommunikasjon,
mennesker,
undring
16 november 2006
If you go your way I go mine
På Ullevål T-banestasjon henger det noen lilla skilt på takene som er over benkene der. En gang til. På Ullevål T-banestasjon har de et slags kunstverk: på takene over benkene henger det store plakater med tekst på, og om man setter de sammen i rikitg rekkefølge, får man denne teksten: If you go your way I go mine. På norsk: Hvis du går (drar) din vei går jeg min. De må ha hengt der i fem år, hvertfall, tror de kom opp i løpet av mine første studieår. Og fremdeles er de like irriterende. Hvorfor i himlaste er de på engelsk? Hver gang jeg venter på banen på Ullevål, leser jeg på disse plakatene. Og hver gang irriterer språkvalget meg så mye at jeg nesten føler for å skrive leserbrev et eller annet sted. Men vet ikke hvor jeg skal skrive, og ender opp å skrive her isteden.Hva er poenget med å ha det på engelsk? Så alle turister skal skjønne det? Da kan man like godt bruke utelukkende engelsk overalt, så er man ferdig med det. For å gi det en internasjonal air? Fordi ordspillet ikke går på andre språk? Fordi det er en berømt utenlandsk kunstner som har laget det og han ikke kan norsk? Fordi det virker mindre platt? For å trene Sogn-elevene i engelsk? Nei, nei, nei. Irritasjon er ofte fordi man ikke skjønner grunnene bak et valg. Jeg fatter ikke hvorfor man skal bruke engelsk her, det er som om hele stasjonen prøver å leke noe annet enn den er, som om norske ord er for dårlige for å si noe som de sier dobbelt så bra som norske så lenge de er i Norge. Eller i det hele tatt: Hvis du drar din vei, går jeg min/Hvis du går din vei drar jeg min gir en ekstra dybde i ordpillet i forhold til det engelske som bruker det samme ordet begge steder. Men neida. Engelsk skal det være. Modderføkkers.
31 oktober 2006
Barberbladfare
Jeg har gått over til å barbere meg med høvel. Husker ikke lenger hvorfor det skjedde, men var nok fordi den gamle maskinen var sliten og jeg hadde et lite håp om at det var lettere å ta langt, stritt skjegg med høvel. ALltid lov å håpe. Har alt slitt ut ett barberblad: stod og skar av mitt lange skjegg da det plutselig ikke var mulig å komme lenger. Alt var blitt sløvt, hårene forsvant ikke, men ble bare gredd bortover, og der stod jeg med skjegg under haka og skjegghårstrå her og der rundt munnen - og kunne ikke få det vekk. Ringte T på jobben og bad henne kjøpe barberblad på vei hjem. Kom på etter en time at det faktisk var en gammel barbermaskin et sted, og selv om den var sliten og dårlig, fikk den da fjernet mesteparten. Men hadde en litt rar skygge under haka det første døgnet...Det er fremdeles langt igjen til jeg er en garvet høvler. For eksempel, hvordan i huleste heiteste himlaste er det mulig å barbere seg uten å blø? Uansett hvor forsiktig jeg gjør drar høvelen, siver det lystig med lyserødt fra det skjeggløse noen sekunder senere. Er det prisen for å barbere seg helt tett? (Klarer forsåvidt å barbere meg blodig av maskin også, det er ikke det - men ikke så mye og ikke så ofte.) Og hvorfor regnes barberblader som farligere enn kniver? Jeg skulle kjøpe nytt blad etter fadesen med det gamle, slitne, men fant det verken på ica nær, meny eller bunnpris. Tenkte å gå til kiwi i dag, det siste hamlstrået, men da jeg stakk innom ica for å handle melk, så jeg det: barberbladene er bak disken, sammen med kondomene og snusboksene og røyken. At røyk og snus henger der, er forståelig. Det er en aldersgrense på det og det er bare så altfor fristende å stjele med seg for små drittunger. Kondomer er det kanskje mindre streng aldersgrense på (ber man unge kondomkjøpere om legitimasjon?), men det er lenge så pinlig å kjøpe, for noen pinlig hele livet, at det nesten er bedre risikere å bli tatt for et lite tyveri. Men barberblader? Det er ikke aldersgrense, og drittunger vil gjerne heller briske seg med at de må kjøpe det enn å gjemme det mellom to grandiser. Bortsett fra at småbarn bør holdes unna er det ingen aldersgrense. Kan det være at de legger barberblader bak disken fordi de er skarpe og og farlige? For småbarn? Eller kan slemme tyver bruke dem som våpen mot butikkbetjeningen? Men burde ikke en kniv være farligere i så måte? Og kjøkkenkniver selger de da fritt som fuglen overalt? Og bladene er bedre pakket inn enn mye annet farlig for småbarn, og hvorfor kan de ikke bare legge dem øverst på hylla, dit bare far når? (Eller mor om hun står på tå.) Er det for å markere at dette hører voksenverden til? Men de selger da pornoblader som bare det, i alle fall mykporno? Og kvasiporno i form av alle damebladenes "slik blir du bedre på oralsex"? Eller?Hm. Er kanskje ikke helt voksen ennå. Må barbere meg med høvel noen år først. Ouf. Det blir mye blod...
11 september 2006
Hårtørkteknikker
En gang ropte en venn av meg, helt ut av det blå, i ren og skjær og tydeligvis lenge oppspart undring: Har du sett det, menn tørker håret først når de går ut av dusjen! (Hun var ingen mann, nei.) Ja, tenktre jeg, men sa ikke noe, er det ikke det alle gjør? Jeg tørker alltid håret først, rister det om det er langt nok til det, ruffler det med håndkle, får det så tørt som mulig før jeg engang vurderer å gå videre til skuldrene. I motsatt fall ville jo vann fra håret dryppe ned på de samme skuldrene og gjøre den alt utførte tørkingen til noe nesten overflødig, siden den må gjøres på nytt. Dessuten får da håret lengre tid på å tørke helt slik at det ikke blir til is om jeg skal ut i vinterkulda, eller blir deformert om jeg dusjer før jeg legger hodet på puta. Hvorfor skulle jeg ikke tørke håret først? Og likevel var denne vennen paff og undrende over denne mannlige skikken. Og når jeg tenker meg om, ja, T kommer alltid ut fra badet med håndkle rundt håret. Men betyr da det at hun ikke tørker det før til slutt? (Notat til selv: spør henne.) Og kvinner med kort hår, eller menn med langt, hvordan gjør de det? Er det en kjønnsting, genetisk innebygget hårtørkningsrekkefølge, eller en sosiologisk ting, europeiske kvinner tørker håret til sist siden madam Pompadour gjorde det, skikken har spredd seg fra det franske hoffet som skarre-r har gjort det – eller er det tvertimot en praktisk årsak bak? Men jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvorfor det skulle være bedre å bruke kvinnerekkefølgen på hårtørking?
Kanskje det er et spørsmål i samme kategori som et jeg hørte som liten og aldri har kunnet glemme: bruker menn sjampo på skjegget? Hm... Selv som mann med skjegg nå skjønner jeg hvorfor de mennene jeg hørte om for lenge siden humret og ikke svarte direkte...
Kanskje det er et spørsmål i samme kategori som et jeg hørte som liten og aldri har kunnet glemme: bruker menn sjampo på skjegget? Hm... Selv som mann med skjegg nå skjønner jeg hvorfor de mennene jeg hørte om for lenge siden humret og ikke svarte direkte...
Abonner på:
Innlegg (Atom)